Fredagstanker

  • Utenfor vinduet:

Bokstavelig talt! Dette er det som er utenfor vinduet. Mer under kulepunktet «Ukas effektive», haha. Og ellers er det bare å notere at snøen er borte og erstattet med søle og is.

 

  • Tanker om uka som gikk:

— Vel, den er over. Det er omtrent det beste vi kan si om den saken. For all del, det er ikke ille ille, men kombinasjonen av mange baller julekuler i lufta, dårlig søvn, mye stress og flere dårlige nyheter samtidig er liksom ikke til å juble av. Men det står absolutt til liv!

 

  • Vi spiser:

— Matkasse-fella strammer bare hardere og hardere. Vi skulle aldri ha begynt på et så potensielt avhengighetsskapende prosjekt 😀 Nå står det ukentlige valget mellom å bruke latterlig mye penger på middager, eller slite med kreativitetsmangel.

Høydepunktet, eller «høydepunktet» denne uka var min manns høne. Dette er ingen spøk, men om det er et høydepunkt eller bare et «høydepunkt» kommer virkelig an på øynene som ser. Husets evige hønediskusjon bør få seg en egen post med tid og stunder, for dette er underholdende saker.

Derimot noterte jeg ni av ti mulige på sunnhetsskalaen her om dagen, da min venninne og jeg møttes på halvveien mellom jobbene våre for en koselig lunsj på Nord:

Den grønne smoothien med eple, spinat og agurk smaker så sært at den er nødt til å inneholde et lass med antioksidanter og greier.

Jeg kunne også notere at det er med god grunn jeg spiser medbragt eller den ikke-så-veldig spennende maten i kantina til daglig, for den beskjedne kafélunsjen min kom på godt over hundrelappen.

 

  • Ser på:

— Innrømmelse: når du ramler inn over dørstokken etter dagens (lange) dont og må ha deg ti minutter i horisontalen før du begynner med husarbeid og leksehjelp, er videoer som dette en venn i nøden. The Terrible Two kan ligge stille i opptil flere minutter mens vi småfniser og ler av rare dyr, det er noe av det festligste de vet om.

 

  • Hører på:

— Opprinnelig hadde jeg tenkt å vente med julemusikken. Men, når november ble som den ble, gjelder det å finne trøst der man kan. Oslo Fagottkor og The Priests tar saken, men Freddie Mercury får vente til det virkelig nærmer seg ferie. I det herrens år 2017 skal jeg virkelig synge «Thank God it’s Christmas» når siste panikk-kjøp er unnagjort, siste gaven er pakket inn, kontordøra lukket og låst og all maten ligger i kjøleskapet.

O magnum mysterium. Jeg trekker tilbake at førsteplassen (ingen over, ingen ved siden) er en evig kamp mellom Faurés Requiem og Parrys My Soul. Denne perlen av Tomas Luis de Victoria er nesten dødelig vakker. Anbefaler selv klassiskhatere å høre på denne- helt ut.

Og denne skal vi altså synge! Er det ikke fantastisk? Vi prøvde oss for et par år siden, da kantor fremdeles var relativt fersk og vårt uskolerte amatørkor først og fremst var vant til å synge salmer og latinske messeledd. Den gang måtte vi gi opp, nå går det som en lek. Og SJEKK den altstemmen, da, folkens! Endelig noe for oss damer som praktisk talt har skjegg. Jeg er lykkelig.

— På mandag skal jeg høre min store helt fra ungdommen, Little Steven. Det er fremdeles et åpent spørsmål om jeg klarer å holde meg våken, men jeg gleder meg til konserten- som er en bursdagsgave fra min mor. Og jepp, jeg er klar over at han ser litt annerledes ut nå.

 

  • Leser:

— Maja Lundes Blå kom i posten tidligere i uka, og jeg gleder meg egentlig til å lese den. Men akkurat nå er kanskje ikke helt tidspunktet for rolige, ettertenksomme og detaljrike bøker. Gi dama en krim! Så tar jeg Blå når hodet er skrudd riktig på plass igjen. Og rett etter Blå på lista mi kommer We were the Mulvaneys av Joyce Carol Oates. Må lese!

— Bøkene om Lasse-Leif, eller «Naffelais» som Turbo har omdøpt ham til, hun kjenner verken noen Lasse eller noen Leif og husker bare det rare navnet sånn omtrentlig. Så, Naffelais it is. Artige bøker, med temaer som fenger. Skjønt, jeg er glad for at det har gått noen måneder siden minstemann kastet smokken for godt, ellers kunne han stjålet farlig inspirasjon fra boka! 😀

 

  • Er takknemlig for:

— Parafinovnen. Den har vi kanskje bare fram til 2020, skulle det ikke komme en lovendring på dette? Men akkurat nå er jeg særdeles takknemlig. Ikke bare sørger den for at strømregningene stort sett holder seg under 3000 (i måneden, ja. Er så stas med enebolig, atte!), men den gir en sånn lun, god varme som er gull verdt nå som vinteren virkelig er i anmarsj.

Og tradisjonen er den samme, år etter år: Det begynner å bli kaldt i oktober, Gubben leker Reodor og prøver seg på diverse manøvre, dukker inn bak ovnsdøra og kommer ut stinkende av parafin og med sot overalt. Ovnen funker et par dager før den stopper, og til tross for iherdige og kreative forsøk vil den ikke starte igjen. Så kommer Parafinmannen vår- stort sett en dag jeg er hjemme med syke barn, konstaterer med et smil at Gubben nok en gang har prøvd å fikse dette selv og dermed gjort jobben hans dobbelt så vanskelig. Same procedure every year, James. I hvert fall fram til 2020.

 

  • … og litt bekymret for:

— Mannen min. Eller, ikke mannen min som sådan. Husets evige sjåfør og glade kokk har det bare bra og trives i ny jobb som endelig ikke føles så «ny» lenger. Alt bra med ham.

Alt bra med meg også, men selv for oss som er ganske vant til å ha et kompis- og samarbeidsforhold kan det bli vel mye logistikk og praktiske gjøremål. Det blir ikke bedre av at jeg alltid er svimmel av søvnmangel og klar for å kollapse i seng halvveis i Nytt på Nytt. Siden sist har vi feiret bryllupsdag med overtid på jobb og fiskeboller til middag, og det bekymrer meg litt at forholdet vårt alltid er den evige salderingsposten i tilværelsen. Jeg setter jo umåtelig stor pris på fyren, og jeg tror/håper han er klar over det- men det mangler litt på håndfaste bevis for tiden, det er ikke til å komme forbi. Og jeg har lest at sånt er farlig. Enten må jeg gjøre noe med det, eller slutte å lese firespalters-samlivstips i VG. Det siste er antagelig enklere enn det første!

For vi står han nok av. Vi er jo vant til å ha det sånn, i større eller mindre grad. Dessutet er det bare en fase. Riktignok en fase som aldri tar slutt her i huset, men likevel en fase!

— Tause, tankefulle tenåringer. Uten at jeg skal utbrodere det ytterligere. Og det er ikke noe dramatisk. Men å følge mennesker på veien fra barn til voksen skjer ikke uten bekymringer, sånn er det bare, og det er ingen som avslører din utilstrekkelighet så brutalt som det tenåringer gjør. Nok en grunn til at det bare er å ta en dag av gangen, sette den ene foten foran den andre, kjenne på egen tilkortkommenhet, vente på at tiden skal gå og fasene skli over i nye faser. *krysse fingre*

 

  • Gleder meg til:

— Til tross for at det blir travelt med alt som foregår nå, konserter og avslutninger og alt sammen, så gleder jeg meg til førjulstiden. Det blir mange fine øyeblikk! Må dog huske å kontakte legen min for å høre om muligheten for å få utskrevet Valium eller lignende før ungdomskorets konsert, Luciatoget i barnehagen og andre tåredryppende begivenheter. Slike ting gjør meg sentimental på en god dag, og denne høsten har ikke vært av det snille slaget. Jeg lukter snufsing og hulking og flaue barn!

 

  • Savner:

— Det gamle sovehjertet mitt. Noe så innmari 🙁 Med fare for å gnåle om det samme støtt og stadig, så er det et stadig større problem at jeg aldri kommer ut av den konstante alarmberedskapen du gjerne legger deg til når du har babyer og helt små barn i hus. Nå er jo selv minstemann blitt ganske stor og fullt kapabel til å vekke mamma selv hvis det trengs, det er ikke lenger nødvendig å sove tre centimeter over madrassen med ørene på stilk. Men det er nettopp det jeg gjør, og da våkner man av ingenting (Bison må tisse, Turbo kommer inn til senga vår og tråkker på meg, bikkja bjeffer på en bil som kjører forbi), og får ikke sove igjen. Når klokka går drar seg over fire blir det et spørsmål om jeg vil sove igjen også, for det er jo tortur å bli vekket etter 1-2 timers søvn. Og står jeg opp senere en halv seks, blir hele morgenen ødelagt for alle. Enden på visa blir stort sett alltid at når morgenen er i gang, kan jeg notere meg for 4-5 timers halvdårlig søvn, noen ganger nede i 3. Det hender trøttheten er så lammende at jeg tviler på min egen vurderingsevne, den normale kontrollen er liksom borte. Virkeligheten blir tåkete og hjernen reagerer både sakte og irrasjonelt. Jeg skriver jobbmailer og baker brød og korrekturleser akademisk skriving i en mental tilstand som antagelig tilsvarer en promille godt over grensa. Ikke ofte, heldigvis, men av og til. Skummelt.

Travel jobb + travel fritid = greit. Travel jobb + travel fritid + konstant søvnmangel = litt mer tricky, for å si det mildt. Dagbladet forteller meg at søvnmangel er helseskadelig, gjør meg lite effektiv på jobb, tjukk, deprimert og en dårlig partner, som kommer til å gå en tidlig død i møte. Takk skal dere ha, dette vet jeg allerede- men hva skal en stakkar gjøre da?!

Siden det ikke er noe å gjøre, kan vi trøste oss med at dette også er en fase.

 

  • Skjønner ingenting av:

— SSB-saken. Jo flere overskrifter og ingresser jeg leser, jo mer forvirret blir jeg. Antagelig et tegn på at man burde ha lest enda mer for å se helhetsbildet. Eller kanskje ikke.

 

  • Samler livserfaring i:

— Å akseptere at ting blir som de blir.

Ja, vi har fått begrunnelsen for avslaget. Og fra mitt (selvsagt subjektive, men ikke helt på viddene koko) ståsted er det en snever og ikke spesielt overbevisende begrunnelse, og jeg er ganske sikker på at vi ville hatt utrederne våre med oss. Men, avslaget ligger helt klart innenfor regelverket og vi har ikke noe konkret å klage på.

Det er den følelsen av å tenke at noe er feil, føle at noe burde vært annerledes, og likevel ikke ha noe å stille opp med. De kunne ha godkjent oss og ha sitt på det tørre, men de har også sitt på det tørre nå, og noen klagemulighet har vi uansett ikke.

Vi skulle omtrent ha sittet på flyet. Gutt Y kunne, med litt flaks, vært hjemme til jul eller senest i januar. Jeg tror, ubeskjedent nok, at han ville hatt det fryktelig fint som en del av gjengen vår. Og jeg tror vi hadde hatt fryktelig mye glede av å få nettopp ham.

Sånn ble det ikke. Jeg ville jugd om jeg påsto at det ikke er tungt, men samtidig ser jeg jo at det eneste «gode» som kan komme ut av situasjonen er å avfinne seg med den, ta to skritt tilbake og samle seg igjen (ja, for det har vært mye jobbing fram mot dette også. Ringerunder og mailing, skriving av søknader og innsamling av nye dokumenter, ting som suger tid og energi), og se hva vi kan gjøre videre. Det er ikke du som bestemmer, Helle.

 

  • Ukas reserveløsning:

Trappegelender møter tenåring som vasker sokker.

 

  • Ukas karrierekvinne:

— Eldstejenta har fått sine første intervjuer som ansatt i utvekslingsorganisasjonen hun selv brukte. For et par-tre år siden var det vi som satt der og ble intervjuet. Nå er hun på andre siden av bordet og screener potensielle utvekslingselever. Tida går!

… men det hender at karrierekvinnen gjør andre ting også. Her på vei inn i Kampen kirke på spilleoppdrag forrige søndag. Overivrig mor henger ut av bilvinduet og knipser :-/

 

  • Ukas selvkontroll:

— Jaaaa, det er deilig å klage. Det gir en helt særegen form for tilfredsstillelse å øse ut av seg edder og galle og få det vekk. Jeg vet, og jeg har absolutt mine svin på skogen selv. Nå har vi jo i tillegg det O’ Store Internettet, der vi til og med kan få støtteerklæringer og likes fra andre hatere i samme situasjon.

Nei, jeg snakker verken om Nazifisken eller SSB, men derimot om alle de som ikke klarer å la være å banne og sverte over snø/vinter/jul. «Nå er det hvite helvetet her igjen!» «Forbaska snø, hvorfor bor vi egentlig her i dette landet? Hvorfor vil vi oss selv så vondt??» «Vinter/jul/snø, æsj og fysj, nå flytter jeg snart!» «Minusgrader nå igjen, må emigrere!» Ikke én gang, men tjue.

… og derfor måtte jeg sitte på fingrene mine, da de fine vinterdagene ble avløst av mørke, slaps og surt regn som bøttet ned over byen. «JA DET ER KJIPT MED SNØ OG IS, MEN ER ALTERNATIVET SÅ HIMLA MYE BEDRE DA LIKSOM? DET BLIR ALDRI SOMMERTEMPERATURER I NOVEMBER LIKEVEL, MEN FOR ALL DEL, KOS DERE MED SLUDDET OG DE VÅTE JAKKENE SOM LUKTER SAU!»

Men det ble med tanken. Man er da voksen (?). Eventuelt har man hørt Tim Minchins briljante foredrag om hvorfor det er mye mer inspirerende med mennesker som bruker tid på det de elsker, framfor å klage på det de hater.

Jeg har fremdeles mye å lære, gitt. Tross alt har jeg akkurat klaget på klagerne, og det aner meg at den godeste Minchin ikke setter dette øverst på lista over attraktive egenskaper, det heller.

 

  • Ukas manglende selvkontroll:

— Min bedre halvdels reaksjon på at det er satt opp betalingsautomater langs samtlige kommunale veier i var ikke mye vakker. Men det er altså ikke han som har rasert automatene ved veien langs barnehagen, æresord!

 

  • Ukas effektive:

— Er det som er rett utenfor vinduet. Jepp, vi har fått ut finger’n og bestilt skifting av takrennene som lekker mer enn de fører vann. Wow! Og det tok bare fire-fem år før vi gjorde alvor av ideen! Billig er det ikke, men vannskader er ikke spesielt billig det heller.

Vi får et ekstra bonuspoeng for å innse våre egne begrensninger. Altfor ofte har vi tenkt at vi skal ordne det selv, male det selv, reparere det selv- og så har det plutselig gått noen år (eller enda verre, det blir halvgjort. Vi har vel fremdeles noen titalls liter seig, halvstørknet beis i garasjen, om jeg ikke husker feil, og huset vårt er mørkebrunt på den ene siden og brunsvart på den andre).

Så nå kan det bare regne! Helst ikke mer regn nå, men om det skulle striregne i hele desember og julaften bli en våt, grønn affære i åtte plussgrader, er vi i det minste forberedt.

 

  • Ukas På høy tid:

— Endelig! Til sesongens aller, aller siste kamp, har jeg fått soset meg til å kjøpe billetter til det nye Intility stadion. Vålerenga-Odd. Det passer godt at dette kommer rett etter en post som klager over folk som klager. Etter kampen (som består av, la meg gjette: lunken kaffe til blodpris, fire raske mål til motstander’n, sur vind og gryende halsbetennelse) skal vi se hvor positiv jeg er 😉

Men, det skal bli spennende å se ny stadion! Etter mange år som til-og-fra-tilskuer på Ullevål skal det bli godt å se en arena med… folk, og ikke bare tomme seter!

 

  • Ukas ord:

— Skrekkelig. Som i skrekkelig kaldt. Skrekkelig skummelt. Og ikke minst «jeg er skrekkelig sulten». En sekstiåring i en treårings kropp, det der. En veldig søt sekstiåring!

 

  • Ukas Gamle sanger om igjen:

— En av de tingene som er artig med å ha mange barn, er sjansen til å gå igjennom de samme stegene på nytt, og på nytt (og på nytt). Denne uka har jeg kost meg med treåringens glede over å skjønne spillregler- sånn noenlunde- og kunne slippe å være på lag med noen. Bison kan sjøl!

Dyrelotto, sjette tagning.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Jeg har faktisk ingen anelse. Blir det bra, blir det dårlig? Travelt-men-greit, eller altfor travelt? Tiden vil vise. Men jeg håper på snø 😉

Men aller, aller først: søvn. Zzzzøvn! Håper andre har en mer spennende fredagskveld foran seg!

Ordknapp Onsdag

Holy smokes.

Er det noen som husker hvordan november startet? Med en diger, optimistisk regnbue tvers over morgenblek himmel? Følelsen av at dette blir en bra måned, vi har godt i vente? Vel, det er lenge siden jeg har tatt så fullstendig, bort i veggene feil.

Midtveis i november kan vi konstatere at det beste med denne måneden hittil, har vært estetikken. Den er det til gjengjeld ingenting å utsette på. Slik ser morgenene mine ut nå, og jeg klager ikke (selv om det er glatt i bakkene). Forresten, hva legger man først merke til på dette bildet? Svar nederst på siden (dæven, jeg burde begynne å lage gåter i Donaldblader ellerno’!).

November har hittil bestått av følgende: 80% spenning/reiseforberedelser og 20% nerver angående Gutt Y, fulgt av et passe knusende avslag. I en litt annen liga, men langt fra positivt, kommer to andre avslag på en særdeles grundig og høflig, tidlig avlevert søknad om at de to midterste barna får fire (fire!) dager fri rett etter påske for å få dra til Japan. Japan, ass! Fire dager! Hallo! Det burde uansett være forbud mot å motta tre avslag på én og samme dag. Det gjør noe med motivasjonen, liksom.

Mindre dramatisk, men likevel vanskelig og enormt arbeidskrevende har det vært at mellomstemann har havnet i årets største orkesterskvis og helst skulle duplisert seg selv for å være med på alt som er 130% obligatorisk. Subsidiært må mor bruke halve kvelden på å tenke, tenke, maile, maile, jeg tror jeg har skrevet 30 mailer den siste uka, på bare én unge (jepp, det er jo flere som har litt å pusle med, og nå begynner alt det obligatoriske julestyret å melde seg for full styrke. Nå har vi vaska gølvet, og vi har børi ved… og vi har vippset julemarkedet og hatt med tombolagevinster og krysset av for klassebordvakt og bakt kaker og hatt med varmmat til 16 personer og fikset julekjole og hatt med mat til klassefrokost og samlet inn penger til Paristuren og...).

Ellers har jeg vadet storøyd rundt i en sjø av menneskelig standhaftighet. Det er mange personer i nær krets som sliter med heftige greier som har toppet seg nå i det siste… permanente senvirkninger av kreftbehandling, dødssyke ektefeller, voksne barn som er i skilsmisse eller har havnet i psykiatriens evige svingdører. Hva folk er i stand til å tåle forundrer meg stadig. Livet gir deg en på tygga, igjen og igjen, og man reiser seg, tørker tårene, og tramper trassig til jobb, lager middag og pynter til jul, normaliteten skal opprettholdes til tross for at tilværelsen er langt fra normal. Det finnes jammen mange hverdagshelter i de tusen hjem, og jeg møter dem overalt. I koret, på jobben, i barnas omgangskretser. De har min største respekt.

… og, hele harangen ble toppet ved at en bekjent plutselig lå i kunstig koma på sykehuset etter en sprukket hovedpulsåre. Prognose «helt i det blå».

November, du er hittil ikke min venn. Så langt derifra. Jeg synes ikke dette er noe greit, ikke noe av det. Og jeg håper vi har gjort unna den verste dr*ten nå (beklager språket).

Henting i barnehagen. Snøen er fremdeles en såpass stor nyhet at foreldre og barn blir hengende rundt for å ake litt før de rusler hjem. #glede

Fryd og glede, Peppa Gris og lille Minion studerer fenomenet rim en av de tidlige novemberdagene.

Men vakker er du. Snøen har kommet, og selv om den neppe ligger fram til jul er hver hvite dag som går én blygrå mindre 😉 Jeg setter på julemusikken på pur trass og tenker at livet er stort, og rart, og ofte forferdelig dramatisk og slitsomt, men likevel med mye fint. Og selv når det blåser på toppene ligger grunnrytmen der, jevn og uforanderlig, og kloden dreier stille rundt, uavhengig av sorger og gleder.

Og hva som var mest fremtredende ved det første bildet? Sjøbananen på himmelen over åsen, selvsagt! Hilsen Bison, tre år.

Stoooore forventninger

Det er snart Lucia. Faktisk er det veldigveldig snart Lucia!

I hvert fall når du er fire år og skal få gå i Toget (med stor forbokstav, ja) for aller første gang. Barnehagen vår er nemlig ganske stor, og av praktiske hensyn er det bare de to eldste årsklassene som går i tog (tro meg, det er kaotisk nok). Resten ser på. Barn og voksne sitter som sild i tønne langs veggene i gangen, lyset er avslått, og så går toget gjennom alle avdelingene, opp i andre etasje og en rundtur der, og så ned og tilbake igjen. Etter dette får vi servert Luciafrokost og lussekatter avdelingsvis, før det blir hadet-klemmer og mødre, fedre, tanter og bestefedre rusler til jobben, litt forsinket.

Det høres ut som en stemningsfull, men ganske enkel markering. For mange barn er det nettopp det. Men for noen er det virkelig stort. Turbo, som nå for alvor har tatt innover seg at hun faktisk skal få ha LYS og HVIT KJOLE og SYNGE i TOGET, alt det hun ikke fikk lov til i fjor, tilhører den siste gruppa.

Kulda har kommet. For noen betyr det siste sjans til å få skiftet dekk (ikke oss, ikke i år!), for andre betyr det at det «snart» er Lucia.

— Mamma, når er det Lucia? Er det Lucia i morgen?

— Mamma, er det Lucia snart nå? Du kommer på Lucia, ikke sant? Vi skal synge på Lucia! Det blir så GØY!

— Faktisk mamma, så er det snart Lucia. Det sier de voksne i barnehagen. Atle sier at det er Lucia veldig snart! Du skal komme på Lucia, ikke sant?

For all del, dette er søtt. Det hadde kanskje vært enda litt søtere hvis jeg hadde hørt det fem ganger om dagen og ikke femti, men hei- entusiasme er en bra ting. Den må jeg ikke ødelegge!

Samtidig innser jeg at det i år blir en Viktig Del Av Jobben Min å sjekke og dobbeltsjekke at den Luciadrakten som ikke har kaffeflekk eller er guttemodell faktisk passer og at glitter og lys ligger parat. Vanligvis ligger diverse drakter stappet opp i et av skapene på soverommet, og et eller annet batteridrevet lys lar seg lokalisere i en av kjøkkenskuffene, men i år må det grundigere forberedelser til. Mange unger er fornøyd med en hvit skjorte, noen få kunne ikke brydd seg mindre (jepp, jeg har hatt barn av den sorten også), men det er åpenbart at for husets fireåring er dette en stor og viktig dag. Her skal intet overlates til tilfeldighetene. Dessuten vet vi av bitter erfaring at verken KappAhl eller Clas Ohlsson åpner før klokka ti, og vår lokale Clas’ern er uansett tomme for batterilys et par dager før Luciadagen.

 

Så altså, entusiasme er flott, og forberedelsene skal gjøres grundig dette året. Så langt, så vel. Men halvveis rundt Totoroskogen på søndagstur i den aller tidligste vinteren, innser jeg at dette ikke holder. Vi må nok ty til en aldri så liten dose drømmeknusing forventningsstyring også. For dette tar helt av.

— Snart er det Lucia, mamma! Alle mammaene og pappaene skal høre på at vi synger! Og så etterpå skal vi kose oss og spise lussekatter! Vi skal få bake lussekatter og vi må putte rosiner i hullene, det har Atle sagt. Jeg skal lage mange lussekatter så du kan få, og pappa, og lillebror, og storesøster, og…

— Det kan hende storesøster ikke kan komme, det er skole, vet du.

— Men hun kan kanskje komme da!

— Eh, ja (tenke hardt på timeplanen til eldstejenta og alle de andre etter tur, kanskje det finnes et lite håp?). – Kanskje en av de store kan komme. Vi får se.

— Yeeeah! Og så skal vi spise mat også, mamma.

— Ja. Frokost og lussekatter. Det blir så hyggelig, Turbo!

— Ja, men ikke bare lussekatter da. Vi skal ha muffins, med sånn hvit krem på. Og gelé!

— Gelé?

— Ja, mammaen til Frida skal lage gelé for Frida sier hun lager den besteste geléen.

— Jeg vet ikke om så vanlig å ha med gelé på Lucia, vennen.

— Jo! Og så skal vi ha Frostkake og disco og gaver og masse sjokolademuffins og noen kan ha på seg spøkelsesmaske!

Det er i dette øyeblikket jeg innser at Luciafeiringen inne i Turbos lille hode har gått fra den søte Karsten- og Petravarianten vi har lest om på sengekanten, til å bli en mix av Svart senker natten seg, jul og karneval og Halloween og bursdag, i en eneste gedigen fire år gammel festfantasi. Men men. Jeg klarer å holde munn, i hvert fall en stund. Kanskje hun skal få ha sine drømmer i fred, hun blir vel fornøyd når dagen opprinner uansett, selv om det ikke var helt som hun hadde tenkt seg?

Kjeftamentet bare går og går, fortere enn beina. Hun prater stadig mer oppglødd om alt som skal skje på Lucia (mulig hun nevner noe om elefanter og kameler også, men akkurat da er jeg mest opptatt av at ikke lillebror skal balansere seg ut i den iskalde elven), men til sist tvinger den beske realisme-mammaen seg opp gjennom luftrøret og ut av munnen. Det skjer etter at fireåringen har hoppet opp og ned og begeistret fortalt at

— Daniel kan ta med seg vannmelon! Vi skal ha lussekatter og vannmelon, mamma! Vannmelon er det beste jeg vet!

Uh-oh. Der og da er grensen nådd. Denne fantasien tar av, selv for en overbegeistret fireåring. Dessuten er det umulig å få tak i spiselig vannmelon i Oslo i desember.

— Nei, Turbo. Vannmelon får du nok ikke på Lucia. Vannmelon spiser vi om sommeren, vennen min.

Jentungen stopper i spranget, og ser usikkert opp på meg. Blir hun motsagt, altså? Tar hun feil? Ingen vannmelon?? Eller tuller mamma, som hun så ofte gjør?

— På Lucia er det ikke vanlig å spise vannmelon. Ikke frost-kake heller. Men det vi skal, er at du skal gå i tog og synge sanger, og så skal vi spise lussekatter og frokost sammen etterpå. Og det blir kjempekoselig! Jeg gleder meg SÅ mye til å se på toget deres!

Skuffelsen er allerede glemt. Jentungen stråler, hopper videre, og konstaterer at:

— Det er ikke lenge til heller. Det er seri-øst kort til Lucia. Det sier Atle. Da skal vi ha lussekatter! Pappa skal også komme og spise lussekatter?

Yess, tenker jeg, øyeblikket er reddet, forventningsstyringen er i boks, og frøkna er glad og fornøyd likevel. Godt jobba, mor!

— … og sjokolademuffins!