…. and, breathe.

Haha. En clickbait! Kanskje ikke av den mest tabloide typen, men for de trofaste tretten følgerne mine som leste forrige innlegg, er det på grensen til slemt med en slik overskrift. Forhåpentigvis ikke over grensen, og i så fall: tilgi meg. Jeg er ikke helt meg selv.

Kort innpå- det må være kort innpå, jeg har sjansen til tjue dyrebare minutters PC-tid alene på kjøkkenet, midt bant alle middagstallerknene (stekt laks og oldefarsalat, for de som måtte lure på det. Turbo snikspiste siste rest av laksen etter tannpuss, slik at eldstesønnen, som kom inn døra for en halvtime siden etter å ha sett Tosca sammen med storesøster, måtte steke seg en Grandis stakkars) som venter på at oppvaskmaskinen skal bli ferdig så jeg kan stappe den full på nytt. I stua sitter nevnte sønn med pizzaen sin, og Gubben med Surfacen sin- han mikker på et foredrag han skal ha til uka- og på TV-skjermen flimrer United mot Huddersfield i opptak. Der må jeg innfinne meg snart, for å ha kvalitetstid med sønnen min som jeg knapt har sett i hele dag, siden jeg har løpt mellom dansinger og øvinger hit og dit. Deretter har Gubben planer om å legge vekk jobben og finne fram ost og kjeks. Riktignok er har vi valgt å leve livet som Mamma og Pappa på fulltid, helt bevisst, men samtidig vet vi at vi balanserer på en hårfin grense. Noen ganger må vi si annet enn Hei, Hadet, og Har du husket å kjøpe melk til hverandre. Når kampen er over må jobb være jobb og blogg være blogg, og siden vi uansett må sitte oppe for å vente på attenåring på bursdagsfest på Nordstrand skal tiden fylles med kvalitetsprat, kosemat… og Farris, i tilfelle kjøring 😉

Jeez. Hvorfor plaprer jeg så fælt? Nervøsitet, kanskje?

I går. Det er jo det alle de tretten følgerne lurer på. Hva skjedde egentlig i går?!

Jo, det som skjedde i går var at min mann (ikke jeg?!) fikk en telefon fra organisasjonen vår, som kunne fortelle at…

 

 

 

 

 

 

 

 

… at….

 

 

 

 

 

 

 

 

( :-p )

 

 

 

 

…. at vi er godkjent.

Jeg klarte ikke å motstå denne da jeg handlet på salg hos Epleskrinet tidligere i år. Den er i størrelse 86-92 og dermed altfor liten for Bison. Høyt spill, men i går kunne jeg endelig poste et stolt bilde inne i den hemmelige Facebookgruppa vår for de som gikk på kurs samtidig som oss. Jeg kan naturligvis ikke poste noen bider av gutten, verken der, her eller andre steder, for p.t. er han slett ikke vår i juridisk forstand. Selv om jeg brenner av stolthet, haha!

Eller, for å bruke den lattermilde saksbehandlens ord, at «vi har fått tilsendt den mest motstrebende godkjenningen vi noen gang har sett. Utvalget hadde åpenbart ikke spesielt lyst til å gi dere noen godkjenning, og ber dere tenke dere om en gang til, hahaha, men de har ingen grunner til å gi dere avslag. Dermed er dere godkjent.»

Gubben ringte sporenstreks meg, som igjen sporenstreks ringte saksbehandler og forsikret om at vi virkelig hadde tatt til oss innsigelsene og vurdert og drøftet dette nøye, fnis fnis, og etter en grundig helhetsvurdering hadde funnet ut at vi likevel takket ja til tilbudet om å adoptere Gutt Y.

Hah!

Hahh!

Så ventet noen lange minutter før det sa PING! i innboksen, og jeg kunne trykke på en link og med haka godt nede på brystet se dokument etter dokument, bilde etter bilde, og til og med en videopresentasjon komme til syne på skjermen.

Og la meg bare si det først som sist: han er aldeles nydelig. Store, mørke øyne. Krusete hår. Et bredt smil med to tenner oppe og to tenner nede. En nese som faktisk minner om Gubbens.

Min… sønn? I rød t-skjorte, olabukser med bukseseler, sittende på en altfor stor stol med bikket usikkert rettet mot personen bak kameraet.

Oh, my heart. Klart det er han!

Langt, langt baki hjernebarken et sted dukker følelsen opp av babysangen med eldstejenta, den gang jeg var ung og usikker mor med korte skjørt og Marlboro Lights og var så opptatt, så opptatt av å vise alle at jeg dugde. Babysangen var en trygg oase, og the grand old lady of barnesang i Norge ledet oss igjennom klappeleker, rim og regler. Og Tula Tu Tula Baba. Aldri så alt at det ikke er godt for noe, for jeg catchet fort understemmen med sine overtoner av rød jord og krydder, og nå, nesten tjue år senere, skal jeg synge den samme sangen, på det samme språket, for en som ikke synes det er eksotisk på en flekk.

Livet er rart. Vi skulle ta Silkeveien, vi endte opp på et annet kontinent, og likevel bruker jeg akkurat to sekunder foran skjermen til å bestemme meg for at dette føles helt, fullstendig, 100% rett. Det er han. Selvfølgelig er det han. Akkurat ham, om han nå er sånn eller slik eller de spesielle behovene vipper den ene eller andre veien, slike ting spiller ingen rolle, for dette er min gutt! Jeg er klar over at det kanskje vile vært følelsen uansett hvem som dukket opp på skjermen, men det var likevel en veldig rar følelse, å kjenne løvemammaen slå inn foran PC’en på kontoret en helt vanlig, uvanlig fredag.

Så ja, vi ble godkjent. Vi er, høyst sannsynlig, de eneste i Norge som har fått klarsignal til å adoptere et barn til tross for at vi har seks biologiske, og vi har en drøss av personer vi skal takke når det nå går i boks. Og for all del, det har vært slitsomt og vi har holdt på å miste motet noen ganger, men vi visste at vi hadde en god sak- at vi holdt mål, og at det der ute er noen som trenger noen. Som trenger oss. Så ble det altså ham. Igjen bryter jeg fastetiden og våger meg på et aldri så lite Halleluja, og motstår bare såvidt fristelsen til å slenge på Queen (nå må vi ikke bli selvgode her, hehe. Det var tross alt på hengende håret, og kunne lett slått andre veien).

Hva skjer nå? Litt papirarbeid for oss, noen datoer som må settes i landet vi skal til, og så sitter vi på flyet. Jeg blir lettere panisk ved tanken på alt som må ordnes, men vi kommer nok i mål. Deretter inviterer jeg de som vil henge på på en helt spesiell reise, fra helt i nord til helt i sør.

Og bak reisen, og bak den første, famlende tiden hjemme, aner jeg konturene av… kan det være? Det vanlige livet. Der ingen slike store saker er uavklart, og du ikke tenker kanskje-kanskje ikke og går på tå hev. Der vi er oss- alle ni av oss- og dagene følger hverandre videre, videre, alltid videre.

God helg! 🙂

 

Sentrifuger og bassilusker

Det siste først: Etter flere dager med hoste og en stemme som ikke bare høres ut som Grace Jones (det er normalvarianten, det), men en hes, whiskydrikkende, innrøkt Grace Jones, slo forkjølelsen ut i full blomst på tirsdag. Ikkeno’ dramatisk, veldig irriterende. Jeg har holdt senga- for det meste- og forsøkt å holde meg rolig- for det meste- men kommer likefullt opp i over ti tusen forbaskede skritt hver dag og kan notere meg for et styremøte (dog, mitt aller, aller siste, hurra! Ønsker de fine folka i interesseforeningen lykke til videre, men for min del er det bare feil tid, feil sted. Kommer plutselig tilbake for å gjøre en innsats, men det blir ikke med det aller første) og et sangkurs med Turbo (med jakka og skjerfet på plass, der jeg ventet utenfor døra). Har derfor gått på halv fart, både med blogging og det meste annet.

Men som alltid, og kanskje særlig når det kommer til bassilusker og mammaliv, kommer sykdommen ikke uten en viss bonus. Sånn sett henger det siste sammen med det første- bassiluskene kommer enten du vil det eller ei, men det er kanskje ikke helt upåvirket av den sentrifugen som heter Hverdag, og som det siste halve året… eller året, eller de siste årene, whaddyaknow, jeg er ærlig talt ikke sikker lenger, har gått i akkurat litt for heseblesende tempo. Ikke mye, ikke sånn at vi drukner og alt er kaos. Bare fort nok til at du aldri rekker alt, og konstant henger litt bakpå. Med høy puls. «Husk å hvile», står det i damebladene utenfor tannlegekontoret, «lytt til kroppen». Lytte til kroppen?! Er det noen jeg er redd for å lytte til, så er det nettopp kroppen. Jeg er overhodet ikke interessert i å høre hva den måtte ha å si, og om jeg så fikk høre det, hva skal man liksom gjørra med det’a? Jeg er fullstendig klar over at man lever kortere, arbeider mindre effektivt, blir lat og utrent og har større risiko for Alzheimers når du sover mindre enn anbefalt dose, men hvor er Den Magiske Tryllestaven, da? Den som gir døgnet noen ekstra, fredfulle timer og raderer ut morgenstress?

 

Så altså- det er ikke så verst å være syk. Bortsett fra at du er… eh, syk, da. Noe som ikke er så innmari behagelig.

Men tilbake til sentrifugen: noe av det slitsomme- og morsomme!- med et hus med mange mennesker, er at det alltid skjer ting. Mange ting. Som denne uka, der vi kan notere oss noen sviende tap. Eldstejenta var på intervju til Sommerskolen, og for første gang i sitt liv ble hun rett og slett stående i skyggen. Det er ikke en erfaring hun har hatt plagsomt ofte før. Men gruppeintervjuet besto av henne og én attenåring til, resten var minst tjue og hadde enten tidligere erfaring eller holdt på med lærerutdannelse- eller begge deler. Visstnok gikk intervjuet helt fint, men det overrasker nok alle, ikke minst henne selv, dersom hun faktisk får en av de begrensede plassene. Mellomtejenta venter fremdeles på respons på auditionsøknaden sin, som kanskje aldri kommer (mors magefølelse), og hva verre er: bestevenninna har blitt innkalt. O skrekk! Gubben fant ikke fram (!) til foreldremøtet om mobbing i barnehagen, så vi fikk fravær der. Ellers bare jobber han. Hele tiden. På jobben, hjemme i sofaen, på do, over middagslagingen, og jeg får til tider en akutt lyst til å vise finger’n til han selgermannen fra Telenor som kom på døra og tilbød oss enda raskere internett. Vi trenger ikke raskere internett, tvert imot! Lille Turbo, som har vært så fornøyd med egen fiolinspilling, fikk plutselig en uerfaren vikar på gruppetimen og oppdaget til sin forskrekkelse at noen andre har begynt å spille med fingrene selv. Og vips var selvtilliten blåst bort- om enn kun midlertidig, håper jeg. Samtidig har vi en sønn som sliter med motivasjonen både med sport og fagvalg og synes det meste er litt gørr for tiden. Kronen på verket er en oboist som har ventet tålmodig på en solo i orkesteret sitt. Han har ventet… og ventet… og sett den relativt ferske sidemann få skinne med Svanesjøen og Star Wars. Men nå skal de spille Gabriels obo, og han var så glad, var så spent, visste at han hadde vært tålmodig og slikt skal belønnes. Han visste at han var god nok, mer enn god nok. Endelig var det hans tur til å få den forjettede førstestemmen…

… som selvsagt lå på sidemannens notestativ etter pausen. Det, mine venner, er hva vi kan kalle en skikkelig nedtur. Gabriels obo, altså! Selv min rause, omsorgsfulle og lite selvhevdende sønn kjente at det sved. Ordentlig.

 

Dager fins i alle farger, også grå. Uker kan være grå, for den del. Måneder også, og år. Jeg har vært der, og vet at de siste dagers nederlag (jeg kan jo slenge på et av mine egne: tirsdagens korøvelse, som jeg måtte møte på til tross for mangel på stemme siden jeg var mye borte i januar, var et absolutt lavmål. Basiller og trøtthet og jobbstress gikk opp i en høyere enhet, og siden jeg aldri har hatt pokerfjest må jeg ha vært den sureste, mutteste, minst deltakende koristen på lange tider. Ikke stolt!) i den store sammenhengen er et piss i havet. Det kunne vært så mye verre. Ups, det kan faktisk bli mye verre også, allerede i morgen, men den tid den sorg.

Jeg har brukt dagene i senga (eller skal vi si «i senga», mens jeg venter tålmodig på den dagen Fitbit’en viser total latskap og beina på bordet…) til å

a) Faktisk tenke over både Valentinsdagen og ikke minst Askeonsdag, og gjøre mine egne små, skjeve, rare forberedelser til fastetiden. Jeg er klar!

b) smårydde litt, med plenty av pauser for å få igjen pusten.

.c) pønske ut et system som frigjør et skrivebord i stua til ordentlig bruk, og får sofaen fri for klær (her glapp det ut et Halleluja, selv om det egentlig ikke er lov før første påskedag)

d) sett på arbeidsoppgavene på jobb med kjølig distanse, og funnet ut hva jeg skal prioritere når vi nå går over i en nesten panikkartet «opplæring av vikar»-fase i tilfelle positivt svar i morgen.

e) lest opptil flere sider av en bok.

f) i forlengelsen av punkt a om fastetid, har jeg i det minste fått velsignet huset over i 2018, og ikke 2016 som har hengt ved siden av døra vår i to år. Ikke rart 2017 ble som det ble! Jeg er for øvrig ikke alene om å være sent ute, en av bassene i koret tilsto at han også hadde 2016 hengende ved leiligheten.

… og selvsagt må skrytet over effektiviteten her avdekke at det er andre ting som må gjøres noe med. Neverending story! 😀

g) sovet. Ikke så forferdelig mange timer, men jeg har tidvis vært død for verden. Bokstavelig talt. Gu’ så herlig!

h) begynt å nyse og klø i øynene, noe som er et sikkert tegn på at våren er på vei. I alle fall pollenet. En hypotese som ble bekreftet av at denne karen var på besøk oppå det store laget med snø som ligger på verandaen:

Æ’kke det der en mygg da? I alle fall en slags mygg? #håpefull

I morgen er det fredag. Deretter er det vinterferie (som selvsagt også har blitt sånn halvveis i år, med masse krøll i innspurten. Nå ligger det an til å bli tynt befolket oppe på fjellet). Deretter… vet vi jo ingenting, før vi får svaret i morgen. Akkurat nå er jeg ganske sikker på et nytt avslag. Eller kanskje det bare er en forsvarsmekanisme. En ting er sikkert: en fødsel er ganske crazy, definitivt. Denne måten å få barn på er fundamentalt annerledes, men faktisk akkurat like crazy. I morgen kan jeg reelt sett være mor til sju. Tenk det! I morgen kan jeg skjelvende klikke «open» på et mailvedlegg og se han som resten av livet, for evig og alltid, skal være min sønn. Akkurat som ved en fødsel, bortsett fra at denne karen for lengst er sprell levende og allerede har levd et drøyt år på et helt annet sted og i dag- torsdag- overhodet ikke har noe med meg å gjøre i det hele tatt. Absurd. Og innmari skummelt. Tenk om det blir et nytt nei?

Hver dag har nok med sin egen plage. Jeg skal ta med meg harke-hoste-stemmen min og legge meg, og være fornøyd med dagene som har gått. Det ligger en lærdom her, både for små mennesker og store mennesker 😉

PS. Og hva jeg gjorde på Valentinsdagen?

Jeg sendte min kjære mann en oppmuntring. Jeg skrev en liten mail om at han er en strålende mann, bortsett fra at han har huet begravd i en eller annen device 24/7 og ikke legger ungenes klær på plass når han legger seg, og at det ikke er så ille at vi ikke skal ut og spise på Valentines, vi feirer akkurat som de rike og berømte.

Ja, og så la jeg ved dette bildet av Jamie og Jools Oliver:

Glitz and glamour, baby! <3

 

Fullstappet helg

Søndag kveld, og for første gang denne helgen bruker jeg Surfac’en til noe annet enn å sette på nye episoder av Dandabøssj og Animanimals.

Vi har hatt en fullstappet helg. Fullstappet av alt, egentlig- aktiviteter, mat, opplevelser, enda mer mat. Vi har hatt det utrolig gøy, enkelte av oss har hatt det ganske slitsomt, ingen (bortsett fra The Terrible Two) er spesielt uthvilte, men ting æ’kke så verst, nå som det verste melis-støvet har lagt seg etter fastelavnsbollene og morsdagsgaven min er ryddet bort.

Hei, mamma, vi har bygget hytte til deg! Er den ikke fin?? Hehe. Hva skal man si? Det er jo tanken som teller, selv om mer rot ikke er det stua hadde trengt i dag heller…

Boller!

Det er på slike søndager du sitter smått utmattet i sofaen og tenker at helga burde hatt minst tre dager. To dager til å gjøre moro på, og en dag til å slappe av. Skjønt, med et sånt system ville vel bare helgemoroa spredd seg utover og lagt beslag på en dag til, slik det beskrives i en eller annen lov jeg ikke husker navnet på i farten. Og moro har vi hatt det!

Det startet allerede fredag morgen, med karneval i barnehagen, heks og Godzilla var utmattet og lykkelige og sovnet på sofaen mens vi lagde middag. På kvelden hadde jeg fått gratisbilletter til forsvarets stabsmusikk med en dansk oboprofessor som gjestedirigent… Da vi fikk tilbudet tenkte jeg at det ville vært moro for oboisten å være med på, men da dagen opprant måtte han selvfølgelig på en øvelse. Og der satt jeg, med tre billetter og ingen oboist. Heldigvis stilte mine to eldste villig opp, siden eldstejenta for en gangs skyld ikke skulle på bursdagsfest og Fotballhuet har treningsfri på grunn av en sår hamstring.

Lørdag klarte vi det kunststykket å kombinere- hold fast- fire dansetimer, to dansetime-jobber (joda, mens de eldste svetter og strever over sommerjobbsøknadene og gruer seg til intervjuer, har tiåringen gått hen og fått seg jobb som støttedanser to timer hver lørdag. Slå den!), en lørdagsskole m/rigging, et oboseminar, to frisørtimer og en nyttårsfeiring med svigers på restaurant. Egentlig skulle vi vært foreldrevakt hele kvelden i tillegg, men det seminaret ble heldigvis flyttet til søndag. Noe som frigjorde tid til å se på Lion sammen med eldstesønnen på lørdagskvelden- ikke tilfeldig valgt film, for øvrig- og gjorde at oboisten slapp å spille fra klokka åtte om morgenen til åtte om kvelden, men «bare» måtte kombinere seminaret på Bjørndal med konfirmasjonsundervisning på Tøyen på søndagen, mens jeg løp fram og tilbake til kirken for å kvekke mine hese toner (begynnende halsbetennelse, frykter jeg) på Ave Verum av Elgar. Dagen ble avsluttet med Coco på kino sammen med jentene mine- alle tre!- og felles fråtsing med morsdagskake og fastelavnsboller etter middag.

Heksa, komplett med rotter på hatten, var nok i sitt stille sinn glad for at pappa var hjemme og kunne kjøre hjem etter et intenst karneval på fredag.

Fredagens konsert, på sjarmerende Ridehuset. To veldig pinlige ting skjedde på denne konserten. Hadde jeg hatt tid skulle jeg fundert på det ene, som handler om psykologiske mekanismer og mennesket iboende tendens til å overfokusere på tabber. Men i et mini-innlegg får jeg konsentrere meg om det andre- at jeg har vært på konsert med disse folka før, uten å ha fått med meg at det er et rent blåseorkester. Ups. Det var ikke før jeg satt i stolen sammen med ungene mine at jeg så at det var noe som manglet… nemlig strykere. Den gode nyheten er at Händel uten strykere låter utrolig kult! Ikke samme oppsettet som på konserten, der var det obo og tenorsax (?) som sto for soloene, men dere får en idé. Brass er sykt stilig. Synd det for det meste er stilig sammen med kameratene sine 😀

Bison er førstemann på plass lørdag morgen, og har salen helt for seg selv. O lykke! Det skal ikke mer til- gi treåringen en tom sal, og moroa lager seg selv.

Første gang på vei til «jobb». Et stort øyeblikk for den unge dansefrøkna.

På vei hjem fra nyttårsmiddagen forsøkte jeg å fange hele familien på ett bilde. Det er jammen lettere sagt enn gjort.

Den eneste av husets beboere som setter pris på stadig nye mengder snø. Siste amaryllisen er helt gæren, den gir seg jo pokker ikke! Nå er jeg helt ubeskrivelig lei av juleblomster, jeg vil ha tulipaaaaner og soooool, men det går jo bare ikke an å kaste noe sånt som dette!

Har ikke vasket gulvet denne helgen heller, nei 🙁  Og for sikkerhets skyld laver snøen ned, i slike mengder som bare februar og til dels mars kan by på, og vi noterer at det fremdeles vil være tungt og uframkommelig i hverdagsløypa vår den kommende uka også. Derfor får ikke helga ti poeng av ti mulige.

Men det er ikke så langt unna. Selv om det har vært mye løping og kjøring, og selv om det er mye husarbeid, blogging og søvn jeg gjerne skulle tatt igjen, har helgen bydd på mange fine opplevelser. Fullstappet, ja, men først og fremst av glede og ting å være takknemlig for. Lion er en fantastisk film, og Coco var akkurat like søt og morsom (og rørende) som jeg hadde håpet etter å ha lest anmeldelsene. Bison på dansing er fremdeles ikke en beslutning jeg angrer på, så langt derifra, og selv om lørdagsprogrammet hardner enda litt mer til når Ballerinaen ikke bare skal lære i to timer hver lørdag, men undervise to timer på en annen lokasjon også, så er det verdifull erfaring for henne og hun synes det er innmari stas. Hun tjener faktisk noen slanter også, som vil gå til et bittelite fradrag på den ellers ganske feite fakturaen vi får fra Majorstua-dansingen hvert semester 😀  Selv bikkja var ute på nye eventyr i helgen, da eldstejenta bestemte seg for å dra henne med på kveldstur sammen med et vennepar som også har en liten, sær, rar hund som ikke er så mye sammen med andre hunder. En ekspedisjon, det, for stakkars late Dina som hater å få snø på potene.

Klar for uka? Nessj. Mandag starter bakpå, som vanlig, og Gubben som har bakt sine første boller ever (fordi jeg var på Coco med jentene og han måtte finne på noe med den stakkars, etterlatte Bison) har brukt opp melet, så det blir ikke hjemmebakt brød i morgen. I tillegg har jeg hanglet hele helgen og er nå på vippepunktet- enten så henter hals og ører seg inn og jeg forblir bare litt småsyk, eller så går det over i en heidundrende halsbetennelse.

Men. Men! Hva er det vel å klage over, egentlig, når helgen har vært morsom for store og små? Når vi klarte å klemme et sårt tiltrengt frisørbesøk for de to minste mellom dansetime 1 og 2? Når det snart er vinterferie, i hvert fall for noen, og uansett med tanke på aktiviteter og kjøring? Førstkommende helg er fremdeles «vanlig», men så følger en uke med rolig tempo etterfulgt av en… tadaaa!… frihelg. Da skal der vaskes! Og soves!

Vi går også inn i uka med nervene på høykant. Denne uka faller avgjørelsen i saken om Gutt Z. Så jeg skal være glad for en helt vanlig, travel, artig helg. Neste helg blir garantert noe helt annet. Enten ligger vi knust til pinneved på Rock Bottom, og tviler på oss selv og kvalifikasjonene og motivasjonen vår, og teller på fingrene om vi virkelig skal orke en runde til. Eller så står vi på hodet, som nybakte sjubarnsforeldre (jeezez, det ser virkelig ille ut på papiret!), og forsøker å finne ut hvordan i alle dager vi skal få sydd sammen timeplanen til å inneholde tre-fire uker på andre siden av kloden.

Men mens vi venter på det- og på resultatet av jobbsøknad og jobbintervju for de store ungdommene, og på Beethovenkonserten på onsdag- kan vi kose oss med en pausefisk, signert Turbo. It’s the little things! <3  God uke!