Stille natt…

Klokka er 03:17.

*tass, tass, tass* (lyden av små føtter mot parkett)

*kniiiiiirk* (lyden av soveromsdør som går opp, ledsaget av en stripe lys tvers over hodeputa)

*sukk* (lyden av mamma som sovnet for fire timer siden og sover sov tungt og drømmeløst fram til dørknirkingen, og selv i halvsøvne innser at sjansen for å fortsette med dette er minimal)

Hei, Bison. *gjesp* Kom og legg deg ‘sina mamma, da.

Neei!

Gutten står stille i døråpningen med molefonkent uttrykk i fjeset. Bison er rett over tre år, småtrassig, og inne i en periode hvor søvn er vanskelig og problemer er ekstra frustrerende. Stakkars lille tassen.

Det er så kaldt i senga mi.

— Neimen er det kaldt i… HVA, har du tissa i senga?

— Ne-he-heeeeei! Ikke tissa! Det er kaldt! Det er SEMPEKALDT! *hulker*

–Kom og legg deg, da, Bison. Det er varmt i senga til mamma. Kom hit under dyna.

— Jeg vil ha vann! Jeg er tørst!

— Du er trøtt. Kom og legg deg her, ved siden av mamma og Turbo.

Nei jeg er så tøøøørst! Jeg vil ha vaaaaaann! *hulk går over til hyl, og mor gnir søvnen ut av øynene og myser bekymret bort på fireåringen som heldigvis sover tungt (fremdeles).

Han fikk vann til slutt. Og en tur på do for å tisse, bare for sikkerhets skyld. Da han etter mye turning og fram og tilbake endte opp sovende under dyna (riktignok feil vei, men her er vi ikke så nøye på det, gitt) er det jo ikke til å unngå at mor er lys våken. Jeg har gjennom årenes løp blitt ganske god på å gjøre mye i halvsøvne, men når det er ut av senga, opp på kjøkkenet og ut på do med både skarpt lys og masse lyd- da er kampen tapt. Selv ikke vissheten om at fire timers søvn og mindre er oppskriften på en dårlig dag, skremmer søvnen tilbake.

Hvis noen (neppe, siden alle har mer enn nok med sitt eget desemberkaos 😀 ) har stusset over at jeg har fått blogget forholdsvis jevnt og trutt (og tidvis langt) i årets travleste måned, ligger svaret her. Dessverre. Det er altfor mange netter som bare blir halve for tiden. Nå er jeg jo ganske godt vant til dårlig søvn- mine unger har aldri vært av typen som sover fra sju til sju i egen seng så fort nattammingen er unnagjort- men jeg hadde nok håpet at når de minste var 4,5 og 3 ville det vært færre korte netter. Denne bloggen startet riktignok nesten som et nattprosjekt, i sofaen midt på natta med The terrible two foran Totoro og Det Magiske Landet. Men burde ikke den tiden snart være forbi?

Tydeligvis ikke 😉 Eller, det er én forskjell. Nå sovner de som regel igjen etter nattevåken. Problemet er at det gjør ikke jeg.

Men det er som det er. Når jeg først er våken, må jeg innrømme at det ikke er så verst å sitte i sofaen i en mørk stue. Bare juletreet og adventsstjernen lyser (ja, og Surface’n, men det er liksom ikke like stemningsfullt). Ute er det gnistrende kaldt og snø, men inne blafrer det liflig i parafinovnen, og Dina snorker i senga si (count your blessings, vi har i det minste ett «barn» som sover i senga si gjennom natta!)

Tredje søndag i advent- gaudetesøndag, med prest i rosa habitt- er unnagjort. Vi skulle hatt besøk i dag av slektas eldre garde, men det ble for kaldt for henne. Det var leit for oss, og for henne også, men hun fikk ørten forsikringer om at vi har det til gode.  Skulle kulda fortsette tar vi gjerne turen til henne i stedet. Det er ikke avlyst, bare utsatt.

Men vi fikk oss en gledens søndag likevel. Siden vi hadde vært smarte og tilbudt eldstejenta henting 01:30 etter lørdagens bursdagsfest på Tåsen (tips til tenåringsforeldre: det er ti ganger enklere å avtale henting på forhånd enn underveis. Noen tenåringer vil kanskje oppfatte dette som kontrollerende, men i vår søvndepriverte familie gjør det ting ganske mye enklere. Og jenta vår tolererer det, så da er det jo ikke noe problem) var vi ikke så trøtte som vi kunne ha vært. Vi rakk til og med å vaske og rydde litt før jeg satte kurs mot helgens kor-tjeneste. Underveis ringte altså min bestemor og avlyste besøket. Bummer. Men hva skal vi da finne på?

Løsningen ga seg heldigvis selv, nå som videre husvask og matlaging ikke hastet lenger. For det var julemarked i menigheten. Levende julekrybbe (med sauer!), pinnebrød og pølser og utlodning. Og sang, blant annet levert av oss etter messen. Jeg stjal et bilde fra prestens Facebookprofil og håper på tilgivelse:

Jeg står ytterst til venstre, nesten skjult bak en engel. Bison i den gule Minionslua si syntes det var veldig moro og litt rart at mamma sto sånn og sang. De tre minste fikk både pølse og saueklapping, og da er jo de happy så det holder!

På vei hjem svingte vi innom senteret og kjøpte oss et juletre. Den årlige edelgran/vanlig gran-diskusjonen mellom Gubben og meg ble kort i år, siden juletreselgeren sa seg enig i mitt argument om at vanlig gran lukter mye bedre. Vi fikk også med oss en sekk ved og kunne erklære- i seneste laget- peis-sesongen for åpnet.

 

 

Så selv om vi ikke fikk oldemorbesøk, fikk vi en veldig fin og litt slapp søndag. En sånn førjulsdag uten særlige planer, der vi tuslet rundt i vårt eget tempo og ungene både fikk lekt i snøen i hagen og tint seg opp i badekaret med masse jule-badeskum. Vi spiste søndagsmiddag med pepperkake-ostekake (det var jo en teit måte i si det på. Pepperkake-ostekake? Men Pepperostekake blir jo helt feil!?) til dessert, og avsluttet med den geniale A Christmas Carol i sofaen. Med unntak av Gubbens raske tur ut for å panikk-kjøpe juletrefot, siden vi kastet den gamle i fjor og tenkte «Det kommer sikkert salg etter jul, da husker vi å kjøpe ny!» 😀 , forløp dagen akkurat så stille og rolig som det er mulig å få det med småunger i hus. Høydepunktet var selvsagt å pynte juletreet, vi trakk et lettelsens sukk da lysene virket i år også, og ungene løp begeistret rundt med julekuler i hendene og glitterbånd rundt hodet. De største ungene gikk litt til og fra, mellom vennebesøk, trening og lekser, men slo seg sammen med oss når de hadde tid. Med Garth Brooks (!) og Pentatonix i bakgrunnen ble det også tilløp til allsang. Det er jo så idyllisk at det nesten virker påtatt, men det var faktisk akkurat sånn det var.

Visst hadde det vært deilig å sove skikkelig. Særlig i dag, når jeg har fri og vi ikke skulle opp før halv sju! Men når alt kommer til alt er det ikke så hakkandes gæli å sitte sånn for seg selv, helt i fred, bare med bikkja og det overlessede juletreet som selskap, og kose seg med denne søndagen på nytt. Desember er kaos og høye skuldre og mye moro, men heldigvis er det også dager som denne. Snart begynner ferien, da kommer det forhåpentligvis flere. Nå er vi i alle fall nesten klare for at julekvelden kan komme både til kjerringer og andre!

Ikke overraskende går vi for maksimalisme i år også. Her er vår tradisjonelle juleskilpadde fra Hawaii sammen med den rosa papirfisken (barnehagekunst fra jeghuskerikkenår) og Manchester United-kule. For øvrig er treet pyntet med noen få gamle kuler som har overlevd i flere tiår, noen få stilige kuler vi har hatt i kalenderen opp igjennom, en god del IKEA, litt mer barnehagekunst, noen små trefigurer og et par strikkede kuler fra mormor. Kaoset lenge levet, og det er helt perfekt 🙂

Lørdagstanker

  • Utenfor vinduet:

På vei over elva til barnehagen. Det er så pent før elva fryser, og steinene ligger snødekte langs det brusende vannet. Måtte det vare (yr sier noe annet…)!

 

  • Tanker om uka som gikk:

— Yess, yess, yess! Vi klarte det!

Målet for uka var å stå på beina, være tidsnok på jobb hver dag, få med oss det vi skal på ettermiddagen og levere sånn ca riktig antall kaker. Ambisjonene var ikke høyere enn det, men det var høyt nok denne nest nest siste uka i året.

Det er med glede og ikke så rent lite stolthet at jeg kan forsikre om at det gikk tålelig bra. Så får det heller bare være at huset ser ut som dette og vi får besøk i morgen 😉

Utsnitt av kjøkkenbenk tidlig om morgenen. Rester av kakebaking (melis og kjøkkenvekt), et pennal, noen emballasjerester som noen har klippet opp og bare latt ligge… og eldstesønnen som åpner kalenderpakke. Flaxlodd og Krembanan 😀 Flaxlodd fordi gutter på straks 17 bare er sånn middels interessert i viskelær og øredobber, og Krembanan fordi han begynner å bli gammal!

 

  • Vi spiser:

Hurra for Matkassse. Vi har også hatt innslag av Max-burgere, pytt-i-panne av diverse rester, samt julekake til middag (!).

Det vi ikke har gjort er å dra på Hai Café, eller rettere sagt et alternativ Hai Café, etter julesangaften. Det er første gang på mange år. Men julesangaften ble litt avkortet i år for vår del. Det var «bare» niåringen, trettenåringen og eldstejenta som var med (sistnevnte har gått ut av skolen for tre år siden, men er fremdeles med i blokkfløytistene som står for underholdningen). Fotballhuet var på trening, og jeg tok en vurdering på at de små rett og slett ikke orket en tur ut etter barnehagen nå igjen.

Men de store barna trenger ikke frykte! Middagen er ikke avlyst. Den er bare flyttet, til etter Lessons and Carols 22. desember. Vi skal besøke mormor 23. desember, og hun ville gjerne ha The Terrible Two på overnatting fra den 22. Dermed er vi småbarnsløse, og alle som vil *ondt glis* kan være med på Lessons and Carols, og gå ut og spise etterpå.

Derimot har vi spist julesushi hos min stemor. Jul er nemlig alt som er godt, og den dama er rå på å lage mat!

 

  • Hører på:

— Utenom En stjerne skinner i natt og Feliz Navidad (sukk) hører jeg for det meste avspilling av lydspor i forkant av kor-konserten. Det er noen ganske fiffige alt-stemmer, og om seks dager må det sitte skikkelig. Egentlig bør det sitte skikkelig i morgen, siden vi har fått i oppdrag å «strø litt julemusikk» ut over menighetens utendørs julemarked før og etter messen.

En suprise entry for Anne Grete Preus, som blir nærmere forklart under et annet punkt. Det er en artist jeg ofte glemmer litt, antagelig fordi jeg har kategorisert henne som hakket for seriøs for et hode som ofte har lyst på noe lett (#skam). Men hun har jo masse flott!

Min ene sønn, som satte i gang Preus-haraballet her om dagen, kom hjem og sa at «Hun er kul. Men hun synger jo som en… mann!» Hvorpå mor slengte fra seg salat og kniv, satte øya i stakkaren, og strengt spurte hva i all verden som var galt med å være dame som synger som en mann. Hei, vi må få lov til å synge, vi også!

 

  • Snakker om:

— Forventninger.

Det er fryktelig travelt i desember. Det er en måned som stiller store krav til barn, og ikke minst foreldre. Vi skal bidra til alt og være med på alt (nesten). Og det er greit, det er sånn det skal være.

Men, desember er ingen unntakstilstand sånn ellers i livet. Det er ingen private bedrifter eller offentlige instanser som legger ned virksomheten 1. desember sånn at Pedersen på regnskap eller Olsen i salgsavdelingen skal få tid til å bake kokosmakroner og dra på julekonserter på fulltid i tre uker. Og vanlige treninger og øvelser fortsetter ofte for full maskin helt fram til uka før jul.

Selv med stand-ins tilgjengelig, som tanter og bestemødre, er det ikke sikkert man klarer å få med seg alt, alltid. Her om dagen fikk vi en julefrokost for 4. klasse i fanget med bare et par dagers varsel. Gubben hadde et viktig møte den morgenen. Jeg vikarierte i resepsjonen uten noen egentlig tidlig-backup, og hadde dessuten vært på Luciafrokost to dager før.

Det var tilløp til hengeleppe og sturing, og da kjente jeg at det var på sin plass med en dose realitetsorientering. Jeg tror det er viktig å ta de litt ubehagelige samtalene av og til, hva man kan forvente, hvorfor det ikke alltid lar seg gjøre å få det som vi vil, og at det- sorry mac- egentlig ikke er så mye å sutre over. Mulig jeg er helt på jordet her, men jeg tror at i dagens Norge kommer ikke perspektiv nødvendigvis av seg selv, fordi de fleste foreldre tross alt er godt forspent med både tid, penger og ikke minst moderne, høye forventninger til egen rolle (som er bra! Men alt kan overdrives, også dette). Det er fullt mulig å vokse seg til tenåring og faktisk oppriktig tro at egne forventninger til verden stemmer, og at det er ens egne behov og ønsker som setter standard, fordi mor og far har løpt rundt som noen curlende hobbyslaver/problemløsere/minibanker i alle år. I så fall er veien kort til skuffelse.

 

  • Undrer meg over:

— hvor mye skolen har endret seg på 20 år. Eller faktisk 19. Det er 19 år siden jeg gikk ut av samme skole der eldstejenta nå er sisteårselev. Den gangen leverte vi alt, og jeg mener ALT, på linjeark med marg og blå kulepenn. Denne uka har jentungen svettet over redigeringsprogrammer og svertet over manglende kompabilitet, og levert oppgaver i form av både podcast og TV-innslag.

Og nei, hun går ikke på medier og kommunikasjon! 😮

 

  • Jeg har lært en lekse i:

— begrensningens kunst.

Jeg er jo veldig glad i konserter (altså ikke barnekonserter, men sånne ordentlige), ballett, forestillinger og teater. På egne vegne, og på barnas vegne- stakkars små. Jeg drar dem med på det ene og det andre, og i førjulstiden vil jeg gjerne ha med meg noen faste punkter- med nogo attåt.

Så er det valget mellom pest og kolera. I fjor var jeg for sent ute med å bestille billetter til ting, blant annet Nøtteknekkeren og Fagottene. Det var riktignok noen plasser igjen på den første forestillingen, men alle som har sittet på 150-kroners-sete i Operaen gjør det aldri mer (jeg har. Vi så bare halve scenen. Fullstendig poengløst!). I år var jeg tidlig ute og bestilte i august, men da er jo ikke kabalen lagt, jeg aner ikke hvordan høsten og vinteren ser ut.

Forskjellen på pest og kolera er forsvinnende liten i praksis. I fjor var det en del ting vi gikk glipp av fordi vi ikke hadde billetter. I år var det en del ting vi gikk glipp av fordi vi hadde billetter, men rett og slett ikke orket (!). Det siste føles verre enn det første. For andre gang måtte jeg gi vekk billetter til Jingle Horse, som jeg hadde kjøpt i et naivt håp om at min eldste datter var ledig. Oslo fagottkor, som jeg hadde gledet meg så fryktelig til, ble helt mislykket. Jeg hadde gledet meg til å gå med Eldstejenta eller kanskje Fotballhuet. Når alt kom til stykket var hun i Paris, han var på fotballkamp, og jeg var så sliten at det ikke var snakk om å gå på konsert klokka ni hvis jeg skulle orke å stå opp tidsnok for å rekke jobb dagen etter. Enden på visa var at en stressa Gubbe og en gørsliten oboist ble kommandert ut i siste liten (Fagottene er jo så flinke og morsomme! Og billettene kostet over 1000 kroner!), og jeg lovet meg selv dyrt og hellig at jeg ikke skulle overkjøpe billetter neste år.

Bildet kompliseres noe av at det er et par ting jeg er veldig glad for å ha kjøpt- både Reisen til Julestjernen og Les Miserables var flotte opplevelser. Nøtteknekkeren med ballerinaen blir stas for oss begge. Så jeg legger nok ikke billettfråtsingen fullstendig ned. Men å være forsiktig- gjett på ja. Stress er ikke moro.

Men pausegym er moro! Turbo sklir under strengt oppsyn av Ludvig Holberg og Wenche Foss under kveldens tur på Reisen til Julestjernen. Det var en fin oppsetning, og hun satt stort sett som et tent lys under den nesten to timer lange forestillingen (pause i tillegg). Stor suksess, men jeg var veldig glad for at hun var akkurat 4,5 år og ikke en uke yngre (så close var hun til å være for liten. Påminnelse til meg selv: alltid, alltid konservativ i vurderingen)

Vi kan også konstatere at plass 3 og 4 på bakerste rad er helt all right! Plass 5 og 6 anbefales derimot ikke, da får du en søyle kjekt plassert mellom deg og scenen.

 

  • Jeg er takknemlig for:

— Det åpenbare og litt klisjéfylte, men når vi går inn i årets mest følelsesladete høytid kan jeg ikke annet enn å være glad for at vi er her, alle sammen, friske og raske, stort sett harmoniske, ingen kriser, ingen større katastrofer. Det er ingen selvfølge.

  • Og bekymret for…

— Leger og saksbehandlingstid. Vårt veldig usikre Silkeveiprosjekt er sendt en spesialist til vurdering, og vi har ikke hørt noe om hvor lang tid det tar. Det kan være venteliste, og så kommer jula, og plutselig er vi langt uti 2018. Uansett om han vender tommelen opp eller ned er det greit å ha det på bordet så snart som mulig. Denne prosessen er langdryg nok som det er!

 

  • Ukas shopping:

— Helt, HELT ukarakteristisk bestemte jeg meg for å blåse av noen hundrelapper på meg selv før jul. Om det var en reaksjon på den halvårlige e-fakturaen fra Kulturetaten i Oslo kommune (og den tilhørende påminnelsen om at jeg bruker så godt som alle pengene mine på andre enn meg selv), eller en reaksjon på at jeg fikk vasket brillene mine og fikk sjokk av det über-triste synet som møtte meg i speilet, er usikkert.

Jeg er fremdeles langt fra å bruke penger på regelmessige frisørbesøk eller botox-injeksjoner, eller svindyre ampuller med flaggermuslort og safranhonning. Men jeg har booket en ansiktspleietime- min første noen sinne!- og har stygge planer om å droppe Fotballhuets Frisør-service A/S til fordel for en ordentlig frisør i uka som kommer.

Tross alt er det snart Lessons and Carols, og sist gang måtte jeg stå nærmest publikum (skrekk). For en som konstant ser ut som en dass og uansett liker seg best oppe på hylla, vekk fra publikums øyne, er det påkrevet med krisetiltak.

Jeg har også ambisjoner om å lukte godt. Vel er vi inne i sesongen som feirer Jesu fødsel, men det betyr ikke at jeg må lukte som en av sauene i stallen. Nyvasket korkappe henger til tørk.

  • Ukas Fuck-wank-bugger-shitting-arsehead-and-hole!

— (ungene til Jamie Oliver får lov til å banne fem minutter i året, og det er på julaften. Litt underlig valg av tidspunkt, men jaja. Og jeg skal ikke vifte med pekefingeren, jeg som hver desember blir inspirert til å dra den tøffeste banneregla i verden- Billy Mack i Love Actually)

Det var den uka jeg MÅTTE være på jobb til åtte. Vi åpner kvart over, så det er ingen giljotin som faller hvis jeg er fem minutter for sen. Men vissheten om at det henger på meg strammer skrua et par omdreininger ekstra i den morgentidsklemma som er mer enn stram nok fra før. I likhet med skuldrene, for øvrig.

Så hva skjer? Vi forsover oss. Av alle ting! Dette huset, med to voksne som er programmert til å våkne med harehjerte hver morgen, med to småunger som, overlatt til seg selv, ville valgt 5 som det naturlige punktet å stå opp på, en niåring av morgenfugltypen og tre tenåringer med hver sin vekkerklokke– ALLE forsov seg, og jeg våknet fem kvarter før jeg skulle gå inn døra i Torggata. Det er på langt nær nok.

Hvis det hadde hersket tvil tidligere, er saken klinkende klar nå: det går på stumpene hos alle i familien. Desembermoroa har sin pris.

Fredag ettermiddag rett etter barnehagen. Siste ukene har vi hatt julekonserter, juleforestillinger, juletrefest på jobben til pappa, Lucia, masse julemoro i barnehagen… det tar på for to små kropper! De to robuste småtrollene våre er tydelig slitne, og til dels grinete på kveldstid. Det gjelder egentlig de fleste av oss, når sant skal sies.

  • Ukas lille Halleluja:

— I samme gate- nemlig den som handler om søvn- finner vi ukas lille Halleluja. For tre dager etter forsovelses-scenariet skjer dette: det er kveld, ganske sent til oss å være, men tenåringene har kommet hjem fra venner og trening, småungene er endelig i seng etter en lang og hard kamp (sånn kamp som oppstår når småbarn slukner på sofaen rett etter barnehagen, utmattet av det hektiske programmet), huset er stille og rolig…

… og vi innser at i morgen er den første lørdagen vi ikke trenger å stå opp for å rekke noe. Nå er dette først og fremst en teoretisk mulighet, siden *noen* alltid står i senga og hopper uansett, men det er noe med det likevel. Å ikke ha morgenens tidsfrister linet opp i hodet når man legger seg (de er nok mer linet opp hos meg enn hos Gubben, som har en stygg tendens til å satse på at jeg har kontroll), det er luksus.

Hver lørdag siden sommerferien har vi hatt planer. Turbos dansing begynner klokka ti, oboistens opplegg begynner enten klokka halv ti eller kvart på ni, og før dette skal vi få orden i morgenkaoset.

Nå ble lørdag god og travel likevel, og jeg har ikke fått gjort et eneste slag husarbeid. Men du verden så fantastisk det er å våkne opp uten at første tanke er «Nå må vi forte oss med å…» 🙂

 

  • Ukas stille øyeblikk:

På tirsdagsøvelsen måtte vi låse oss inn i den tomme kirka for å hente korkapper som skulle vaskes. Helt stille. Det var så vidt jeg klarte å motstå fristelsen til å gjemme meg i et av noteskapene og bare bli der.

 

  • Ukas overraskelse:

— Vi har vent oss til at oboisten er i karrieresporet og får stadig nye ting på programmet. Men jeg ble litt overrasket da det dumpet inn en mail fra korsjefen på skolen, som ba om å få låne ham til et oppdrag for NRK. Noen elever fra skolen skal kore Anne Grete Preus, og de trengte en «stødig tenor som kan lese noter». Lillegutt vokste enda et par centimeter, bare på det (det kan han trenge, ettersom den andre tenoren og de to bassene går i tiende og samtlige er et hode høyere enn ham) 😉

Så de av dere som ser på «Kvelden før kvelden», kan kaste et ekstra blikk på de største gutta i koret. En av dem tilhører meg!

 

  • Ukas sesongforvirring / Ukas kreative / Ukas Leonardo:

… og jula varer helt til påske? I alle fall her i huset, når KDA-sønnen slår seg løs i et skoleprosjekt og lager pepperkakeform inspirert av da Vinci.

  • Ukas gode samvittighet:

— Endelig er vi i gang med reguleringen til mellomstemann. Første time med papirarbeid er unnagjort, og 30. januar setter moroa i gang for alvor. Kan ikke si jeg gleder meg, men det er godt å være i gang.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Nå er vi så nær målet at jeg har oversikt. På mandag har jeg heldigvis fri, og da skal jeg ordne litt i huset og trynet. På kvelden har vi konsert med skolekoret. Tirsdag blir den heftigste dagen- jobb, etterfulgt av blokkfløytistenes juleavslutning (et salig kaos. Virkelig. Både salig, og ikke minst kaos) med kake og gevinst, og så må jeg løpe til siste finpuss av Lessons and Carols i kirken- ferdig halv ti! Onsdag skal eldstesønnen ha en liten pianokonsert, torsdag er siste skoledag- eldstejenta skal bake pepperkaker med venner etterpå- og fredag er det Nøtteknekkeren for ballerinaen og meg klokka ett, og Lessons and Carols klokka sju. Lille julaften skal vi til moren min og dyppe lys og spise grøt. Og… da kom nesten julekvelden overraskende på kjerringa allikevel!

Ting Som Må Fikses:

nye amarylliser og svibler check! Siste ladning julebakst. Pakke inn julegaver. Kjøpe juletre!!!

… og være blid 😉 For stress og mas til tross, dette er jo nesten den fineste tiden på året.

Ordknapp onsdag

… og, det er ingen som får premie for å gjette hvilket tegn denne dagen har stått i!

Endelig, en-de-lig, kunne Turbo finne frem Luciakjolen og det nye lyset (som hun fikk i kalenderen i går, ti poeng til kreative mor!). Hun som har gledet seg siden september, strengt tatt uten å vite helt hva det var hun skulle glede seg til. Det er jo et helt år siden sist, og små hoder husker ikke alle detaljer. Men hun var naturlig nok i hundre, og fordelen med fireåringer i hundre er at man for en gangs skyld ikke trenger å mase om tannpuss og påkledning. Det gikk kjapt, for å si det sånn.

Mørkt, stille, et stenk av snø (tenk, det kunne plaskregnet. Glad for at vi slapp akkurat det, i hvert fall). Men rolig er det ikke. Bak fotografen står ca ti ganger så mange biler som vanlig og prøver desperat å finne en liten luke å smette inn i, helst før toget har gått.

Vi kom tidlig (ti poeng her også, jajamennsann!), tidlig nok til å få sitteplass på benken og kunne kaste medlidende blikk på de stakkarene som kom halsende inn av døra fem minutter over litt for seint, med glitter i den ene hånda og en pakke salami i den andre. Og dette er ikke sagt i noen overlegen tone. Det har nemlig hendt både titt og ofte at den familien har vært oss 😉 Men ikke i år!

Vente, vente. Trangt og tett og ganske varmt. Bison som marker på fanget, eldstejenta som sitter tålmodig ved siden av, far som står og tripper og ser på klokka, han vil ikke at toget skal være forsinket, det er et møte klokka ni.

Og så kommer de. Cue lommetørkler og snufsing, men ingen bilder med blits, det må vente på returen når de slår på lyset. Fornuftig nok, men derfor ble mitt eneste bilde av min datter i «mørketoget» dette:

Det er altså ikke det halve (og uklare- uklart nok, håper jeg!! Skulle noen mene noe annet, så bare send meg et pling) ansiktet i bakgrunnen jeg har forsøkt å ta bilde av. Turbo er nærmest meg og har allerede gått forbi. Full pott på fotografen her, altså. Men de viktigste bildene er de som sitter i hodet.

Tynne barnestemmer, litt i utakt- det er et langt tog, så de som går først og de som går bakerst følger ikke nødvendigvis akkurat samme takt, hehe. Luciasangen, Staffan var en stalledreng, og til sist barnehagens stolthet.

Sul mare luccica l’astro d’argento

placida è l’onda, prospero è il vento

Venite all’agile barchetta mia

Santa Lucia, Santa Lucia

Eller i alle fall noe som ligner 😀

Deretter, lettere kaos. Frokostservering og lussekatter. Kaffe og småprat med pappa’n til Sigurd og mamma’n til Elida, takksigelser til personalet for enda en hyggelig Luciafrokost, for min del den 17. i rekken. Gubben har stukket av, men jeg har eldstejenta til å holde meg med selskap (og styr på ungene). Det er mange fordeler med liten aldersforskjell mellom barn, men jammen er det noen fordeler med det omvendte også!

Nei, dette er ikke enda et overforsiktig/mislykket bilde av min datter. Se bak der, se på sønnen min. Lurer litt på hvilke slutninger andre foreldre trekker om bordskikken hjemme hos oss, hehe.

Artig hvordan tenåringer tar en halv million selfies med småsøsken det ene øyeblikket, men så fort mor prøver seg er det Åh, mammaaaa 😀

Og så… tusler vi mot bussen, etter bare noen små protester fra The Terrible Two (mest fordi det er forventet, de var ikke så fryktelig opptatt av oss mens vi satt der!), og dett var dett- Lucia 2017 er i boks og det gikk ganske bra.

Men vent. Vi glemte jo selve trademark’et, hverdagsglimtet tatt klokka 07:18 i åtte kuldegrader, med frosne strømpebuksebein og gjenglemte luer og fjørti skolesekker som skal inn i bilen… For hva er det som virkelig roper Lucia, høyt og tydelig??

Kreativ bil-dekorasjon, versjon 723- «Farger i vintermørket»!