Black week

Æsj, for en elendig overskrift! Høres ut som om jeg kjøpte for mange billige lycra-tights på markedet i Phuket og nå må bli kvitt dem til «vennepris» 😉

Men å beskrive disse dagene er ikke lett. Man skulle kanskje tro at berg- og dalbane var passende, men det har ikke vært så mye opp og ned (heldigvis). Jeg tror jeg har grått kanskje… to ganger, og selv om det er langt over normalen er det nok godt innenfor den nye normalen. I tillegg til 2x grining har jeg hatt ett ukarakteristisk hissig følelsesutbrudd. Men det var nok heller et resultat av at det kom ETT «Mamma, kan ikke du…» for mye fra en tafatt ungdom, før klokka åtte om morran, på tre timers elendig søvn med tre sjuke småunger i senga, og med influensakropp selv, og en potensiell dødsdom hengende over meg, og jeg hadde løpt opp av senga klokka fem fordi fireåringen blødde neseblod over hele puta og siden det hadde hørt Mamma mamma mamma mammamamamamamammmaaaa minst 300 ganger fra de syke små. «Mamma, gidder du å sjekke om toget er forsinka» ble den berømte dråpen som fikk begeret til å renne over, men selv om jeg unnskyldte meg skikkelig i etterkant får jeg dårlig samvittighet over å være så kort i lunta.

Men, foruten disse tre episodene har det ikke vært opp og ned. Det har vært lavmælt/slapp (pga dårlig form, feber og hoste hos over 50% av husets beboere) glede (fordi det er advent og snart jul) og livsglede (for hei, det kan jo faktisk snart være slutt, bedre å ha det fint enn å henge med leppa). Idyllisk blir det jo ikke, med syke småbarn og rotete hus, men vi har hatt det fint. Jeg har vært glad, og satt pris på hvert øyeblikk. Nesten litt for bevisst, ikke sant? Fordi…

… langt, langt under der, skjult fra både barn og ungdommer og til og med fra mannen min, og ofte gjemt bort for meg selv også, ligger svart panikk og ulmer. Jeg gjemmer den bort, både fordi den ellers ville overmannet både meg og familien og gjort disse dagene til et helvete. Dessuten er det en god, virkelig GOD, sjanse for at frykten er fullstendig ubegrunnet- at noe er «flaut» virker kanskje latterlig i en sånn situasjon, men jeg kjenner faktisk på frykten for å rope Ulv, ulv! og så kommer alle tester tilbake i tipp topp stand. Voksne mennesker må vente med å lage rabalder til det er nødvendig, liksom.

Men jeg følger jo standardoppsettet, som er tre intensive testdager den ene uka, og så en samtale og oppstart av behandling neste uke. Når døra smeller igjen bak deg etter den siste testen- for meg var det CT, det er muligens standard?- ligger det sju lange dager foran deg før du får svar. På den positive siden: da vet du at du får riktig svar. Med MR, PET og CT skal det ikke være mulig at en eneste liten kreftknute har gjemt seg bort uten at det oppdages fra en eller annen vinkel. Det er jo bra.

Og ja, jeg har en stor svulst, men det i seg selv er ikke så uvanlig. Mange av de som får diagnosen har riktignok små svulster, særlig de som ikke oppdager den selv men blir fanget opp via mammografi. Men likevel, det finnes drøssevis av kvinner som har hatt både 4, 6, 8 og til og med 10 centimeter store svulster, så min 5,5 x 5 cm er ingen monstersvulst i seg selv, selv om den medisinsk klassifiserer til grad 3 av 4 og utløser automatisk testing for metastaser.

De har heller ikke klart å oppdage noen spredning til de nærmeste lymfene på ultralyd (her kommer vel PET og CT til sin rett, for å se om det finnes noe bittebittelite der likevel). Spredning til lymfene er veldig vanlig og ikke «ordentlig» spredning, men det sier jo litt om aggressiviteten til cellene. Etter hva jeg skjønner, er dette veldig positivt, men samtidig ingen garanti for at den ikke har spredd seg på andre måter.

Men to ting drar i negativ retning: den helt reelle fysiske formen, som er på et absolutt bunn-nivå selv når jeg trekker fra litt for bassiluskene som har herjet her den siste tiden, og magefølelsen. Jeg er tusen prosent overbevist om at jeg er megasyk, og for en gangs skyld skulle jeg ønske jeg var litt mer hysterisk av natur så jeg kunne skylde på det. Men det kan jeg ikke. Og magefølelsen min har stort sett alltid rett, det må selv Gubben innrømme. Det hjelper ikke på at Dr. Google (på kreftforeningens hjemmesider, altså, ikke noe sånt Fake news-greier som prøver å selge deg krefthelbredende mose til 100 dollar grammet) tørt påpeker at om lag 1/4 av brystkrefttilfellene kommer med spredning. 25%! Det er ganske mye det! Særlig når vi trekker fra mammografitilfellene der kreften knapt har rukket å vokse før de setter i gang behandling!

Ting du ikke ønsker å ha inne i kroppen, men som er pent ute: juletre.

OK, så det var faktagrunnlaget.

Så kommer spekulasjonene. Sa legen til meg at de aldri ringte med resultatene, eller er det bare noe jeg tror hun sa? Det tar jo egentlig bare et par-tre dager å få prøvesvarene. Ville de ikke ringt hvis det var gode nyheter? Alle i helsevesenet er så klare på at de vet at ventingen er fryktelig, så hvorfor vente hvis de har fine, ukompliserte prøvesvar? Hvorfor må de absolutt vente til torsdag og snakke med meg? Det er jo mange andre som har vært i venteland (jada, jeg har funnet meg en gjeng. Heldigvis) og har fått telefon. Men de har fått både gode og mindre gode telefoner. Og det kan som sagt tenkes at legen sa at de ikke pleide å ringe. Hvis jeg husker rett fra den dagen som bare var kaos i hodet.

Det blir ikke lettere av at det ikke er ett svar og ett sannsynlig scenario. Jeg burde egentlig ikke google, men det blir jo til at man tar en titt og finner en blogg eller tre, og en hashtag som fører deg til en historie, og ja… det finnes minst ett eksempel på absolutt hva som helst. Kari trodde hun var frisk som en fisk, spredning oppdaget på rutinesjekk, død måneden etter. Berit slet med konstante verkinger i hele kroppen og spesielt i hofta, utredet for spredning- fant ingenting. Pia fikk påvist spredning til både lever og skjelett for tre år siden og løp nettopp enda et maraton. Frida hadde bare spredning til lever, men er allerede innlagt på palliativ avdeling og kommer aldri ut. Mens Judy, som fikk dødsdommen av legene for et halvt år siden, har opplevd at medisinen virket langt bedre enn noen skulle ha trodd, og at spredningen ikke lenger lar seg observere på bilder. For ordens skyld, dette er oppdiktede navn og beskrivelser, det er ingen «ekte» enkeltpersoner som har ordlagt seg eller beskrevet sin situasjon akkurat sånn. Men det finnes sikkert, for som sagt: alle varianter finnes.

Konklusjon: andres historier er gode å ha for moralsk støtte og for læring, men de medisinske detaljene er ikke overførbare til ens egen situasjon overhodet. Det er så mange variabler i spill her at det eneste man kan gjøre… *sukk* … er å vente og se.

Fakta og spekulasjoner er mørkegrå ulvebeist med skarpe tenner. Men den kullsvarte, glefsende, den med gule onde øyne og hese ul, den heter «Tenk om du dør fra ungene dine». Den må holdes i bur 24/7, ellers tilter det fullstendig for meg.

Jeg kan føle tristhet ved tanken på at jeg ikke blir en gammel dame, i steinvillaen i Portugal, med bøker og strikketøy og barnebarn. Jeg kan føle urettferdigheten i at Gubben og jeg, vi som har jobbet og jobbet og gravd ut hverdagslykke fra grå mandager og stressende torsdager, som aldri hatt tid til å ligge i enga og la humla suse og snakke med hverandre– heller ikke skal få tid til det i fremtiden. Det er trist, og det er leit. Og står jeg denne av, far, så drar vi til Addis, du og jeg! Speideræresord!

 

Men å dø fra ungene er ikke trist, det er total, altomfattende, bunnløs desperasjon.

Mødre har det nok med å overvurdere sin egen betydning, det skal jeg villig gå med på. Og i gamle, mer kyniske og livstrette dager, hendte det jeg tenkte at om jeg skulle stryke med, ville ungene sikkert hatt det like fint hos noen andre etter en overgangsperiode- jeg var ikke uerstattelig på noen måte, bare fordi jeg var mamma.

Nå vet jeg at jeg tok feil. For all del, når en person dør går livet videre, dag for dag, og man finner nye måter å leve på. Dette skjer over hele kloden hver eneste dag, man samler sammen de sørgelige restene og bygger noe annerledes, men som kan være fint for det. Heldigvis. Men jeg ser at det faktisk bare er akkurat jeg som kan fylle akkurat denne funksjonen i livet til barna- for noen av dem er dette mamma-behovet mer uttalt enn for andre, og om jeg skulle bli raskt dårligere og plutselig borte ville det uten tvil være på grensen til traumatisk. Ikke bare på grunn av meg som person, men på grunn av det behovet jeg fyller.

Og minsten, da, det er jo ekstra sårt. Den lyse marsdagen hos dommeren i Bellville ble jeg på sett og vis hans tredje mor på to år, den moren som skulle vare… om ikke evig, så i hvert fall til han ble ungdom og voksen og fullstendig klar til å stå på egne bein med en trygg familiehistorie i bagasjen. Det virker så himla urettferdig at akkurat han skulle få mer å slite med, han har allerede måttet takle langt mer enn de fleste småttiser.

Rent bortsett fra barnas behov, er det vel lov å felle en egoistisk tåre også- for alt jeg ville gå glipp av, i så fall. Selv den voksne jenta mi, jeg hadde jo lyst til å kjøre henne til flyplassen når hun skal studere i utlandet, kjøpe roser for å feire den første jobben, skru hyller til den første leiligheten, kanskje hjelpe til med bortkort til bryllupet og… barnebarn, tenk om jeg skulle få det? Ganger sju, like intenst for hver enkelt av dem. Pluss mye mer, faktisk, siden de andre er yngre. Bisons første skoledag? Ballerinaens første kjæreste og hjertesorg? Skal ikke jeg få være der og dele dette med dem?!

Og det praktiske! Jeez, selv om vi fjerner alle sentimentale følelser er det vanskelig å se for seg en smooth hverdag uten Mor Sjøl. Vi har tullet om det før, Gubben og jeg, at hvis han skulle dø, trenger jeg en klekkelig livsforsikring, og hvis jeg skulle dø, må han få tak i minst to fantastiske au pairer. Haha, lo vi, haha hoho. Det æ’kke like morsomt nå, og i bunnen av spøken ligger alvoret. Jeg er gift med en fantastisk mann, som kanskje er landets mest hardtarbeidende superpappa. Og likevel, uten meg ville det meste gått i ball på omtrent tre dager. Som mange mødre- særlig flerbarnsmødre- er jeg lettere ufrivillig innenriksminister og den som sitter med både oversikten og detaljene. Dessuten kan han ikke klokka. Og husker ikke bursdager om han så fikk kniven på strupen. Jeg antar at AI kan bøte på noe av dette, nitid planlegging på enda litt, og hvis de eldste barna og øvrig famiie trår til bør det selvsagt være mulig å få det til å fungere. Men guri, så himla upraktisk det ville være om jeg takket for meg de nærmeste årene. Hvis jeg skulle være så uheldig å få den beskjeden fra legehold, om at det dessverre ikke er stort de kan gjøre, annet enn å forlenge det de kan og unngå at det blir for smertefullt, så må jeg nok legge ned bloggen og begynne å skrive lister i stedet. Laaaange lister.

… og jada, jeg vet at dette er krisemaksimering. Antagelig ganske usannsynlig krisemaksimering også. Derfor er de svarte hundene dyttet bort og ned, de får ikke komme hit og ødelegge den allerede ganske mørbankede jula vi prøver å tromme sammen. Det kan hende de viser seg en sen nattetime når jeg ikke får sove etter å ha blitt vekket for fjerde gang, men da kan jeg jage dem bort med Sobril eller Candy Crush (her kjører vi stil, som dere skjønner).

Men det er ikke helt usannsynlig krisemaksimering. Det er ikke «Å nei, skal jeg ut og fly på mandag, tenk om flyet faller ned»-type meningsløs krisemaksimering. Dette kan faktisk skje.

Og jeg vet at man kan leve godt og lenge med spredning. Og at den medisinske utviklingen raser fremover og at «mirakler» skjer hele tiden, med behandlinger som virker bedre enn forskerne trodde var mulig. Det finnes mange tøffe damer som lever med dette og lever bra. Skulle det verste skje, så står du igjen med akkurat det samme valget jeg hadde i starten av denne prosessen: valget mellom å gå fullstendig i svart og løpe skrikende rundt seg selv og lage alt forferdelig tungt for både seg selv og andre, eller skrape seg opp og si vel, dette er det vi har, la oss gjøre det beste ut av det. Det er jo ikke noe valg, selv om det må være lov å både gråte og rase som en villmann først 😉

Morgenstemning i dag morges: tre nisser klare for barnehagen. Personvernet ivaretar de selv, på best mulige måte! :-p

Så alt i alt, jeg tar det relativt lugnt. Men å beskrive denne prosessen uten å ta med de svarte hundene, det ville være løgn. Så her er de, til allmen beskuelse. Antagelig skiller de seg ikke nevneverdig fra alle andre svarte hunder som er ute og løper over hele landet, hos alle som har fått kjipe nyheter rett før jul. Det er nok en temmelig normal, menneskelig reaksjon.

Som akkurat nå må vike, for jeg har annet å gjøre. Som for eksempel finne fram «den store æska med jul’pynt» (ref. The Julekalender) sammen med en liten, masete nissefrøken som ble sendt i retur fra barnehagens nissefest til tross for at hun var feberfri i morges… (hun rakk å bli trukket i julekalenderen, da ære være smarte barnehageansatte) Så skal vi vel pynte kaka til dagens avslutning, spille litt Brrrah og kose oss i sofaen og berolige den nervøse studenten som har eksamen på torsdag og dukker opp fra underetasjen med ujevne mellomrom for å tenke på noe annet.

Livet. Det fine, vanlige, kjedelige, fantastiske livet.

Og på torsdag kl 12:30 har jeg svaret. Uansett hva slags svar det blir, så er det ikke game over- det er game on, så lenge det går!

Fredagstanker på en lørdag

  • Utenfor vinduet:

Klin likt som tidligere i uka. Det er jo et aldri så lite vintermirakel!

  • Tanker om uka som gikk:

— Det er rart hvordan livet kan endres på en femøring. Hva gjorde jeg for en måned siden? Det var morgenturer til barnehagen, korøvelser, faglærersamtaler, fiolintimer, på jobben var jeg med i arbeidsgrupper og la planer, glad for å fått tilbake «mine» oppgaver. Det var med forundring og lettelse jeg kunne konstatere at etter å ha skrapt av det øverste rustlaget, så er jeg ganske god på- og trives godt med- det jeg gjør på jobb, og de nye lokalene så fine ut til tross for det åpne landskapet. Flunkende nytt adgangskort hadde jeg også fått meg. Ny mobil som ikke slo seg av støtt og stadig! Og farrismaskin og heis som virket! Med fri hver onsdag og enklere vei til jobb så fremtiden lys ut. De få kroppslige plagene ble avfeid som det det var, småtterier. Joda, jeg var trøtt, men det er et lurespørsmål. Jeg har vært småbarnsmor siden 1999, jeg er alltid trøtt! 😀 Vondt i ryggen = hard madrass, dårlig kondis = ettersleng etter den kjempelange infeksjonen tidligere i år, den litt rare kjertelblomsten i puppen = den ligner jo ikke på en kul en gang, den er så stor at det må være noe annet, og sist fikk jeg beskjed om at pupper kan oppføre seg rart uten at det betyr noe som helst.

Hva gjorde jeg denne uka? Fartet fram og tilbake til Radiumhospitalet. Tirsdag var det blodprøver, EKG og samtale. Onsdag var det PET. Torsdag var det CT. Jeg er så gjennomscannet og gjennomtestet som jeg kan få blitt. Resultatene kommer ikke før til torsdag, da, så det skal bli noen lange dager framover. Alle kroppslige signaler som før var bagateller har vokst seg store og stygge, med horn og hoggtenner. På bare noen korte uker har jeg gått fra å være travel småbarnsjobbemamma til å bli profesjonell pasient. Den så jeg virkelig ikke komme!

 

  • Vi spiser:

— Aldri har jeg vært så glad for å ha matkassa tilbake. Nå er vi inne i nest siste uke før jul, og det verste trøkket med juleavslutninger er overstått. Likevel var det opplegg både på tirsdag, torsdag og fredag, vi hadde visningstimer i dag, ny konsert på mandag og avslutning på tirsdag. Og dette er rolig sammenlignet med hvordan det var tidligere! I slike tilfeller er det gull å ha ferdigtenkt middag tre ganger i uka. De tre resterende blir gjerne grøt, kylling, fiskeboller, spaghetti eller, øh, pizza. Jeg trøster meg med at Grandiosa setter salgsrekord i desember hvert år. Så vi er i det minste ikke alene!

— Paracet. Oh boy, som vi spiser Paracet. Jeg hadde jo planlagt å skrive litt i går, når små og store hadde dratt i alle retninger og huset var tomt. Fredag skulle bli den første «fridagen» på lenge. Men vi har hatt syke småbarn mot slutten av uka- det ble Lucia på hengende håret, men ellers har de vært hjemme- og i går var det min tur til å kjenne feberen stige og kroppen verke. Eller, faktisk startet det med hoste og svie nedover i lungene. Perfekt for økende paranoia, jeg hostet og harket og forventet å se blod i papiret hvert øyeblikk. Jeg har jo for lengst bestemt meg for at det jeg trodde var stiv korsrygg etter en hard madrass egentlig er spredning i siste stadium, så det passet jo fint å fortsette katastrofetenkingen, se for seg svulster som presset seg inn i lungevevet og sprenger blodkarene ett etter ett. Denne ventingen gjør deg litt koko, altså. Men da feberen kom, og det verket i kroppen og huden og hodet og alt var vondt, måtte selv katastrofetenkeren innse at det antagelig er en klink vanlig influensagreie som har hoppet fra Turbo til Bison og nå til meg. Fredagen endte med at syk voksen passet syke barn mens den andre voksne var utkommandert til orkestervakt og konsertrigg i forkant av oboistens konsert. Null tid til noe som helst annet 😉

Det store spørsmålet er hvem som blir nestemann til å bli syk… Blir det minsten? Tiåringen? Oppkjøringen til jula 2018 ligger an til å bli legendarisk, på alle måter!

 

  • Ser på:

Love Actually, Snekker Andersen og Scrooge er overstått. Denne helgen ser vi kanskje Grinchen? Eller noe annet, min mor har i flere år anbefale Hjem til jul. Må prøve å ha en ordentlig adventsfilmstund, i hvert fall. Det er ikke plagsomt mye julestemning ellers, og det spørs om vi orker å dra på menighetens julemarked med levende julekrybbe i morgen (med kor-sang, antar jeg. Buhu. Tror ikke jeg orker, jeg var med i fjor og det var kjempegøy…) så noen filmer må vi få til.

Ellers går det i Thunderbirds, Digge Dyr og Labyrint på TV. Og en og annen fotballkamp. Adventskalenderen i år fenget ikke helt. Eller så har bare ballerinaen vært for travel med alle aktivitetene sine, og når hun ikke følger med fra dag til dag faller de små fort av lasset. Jeg klager ikke. Å skulle se noe til en fast tid i desember er stress 😉

 

  • Hører på:

— Julelista er satt på repeat i bilen. Same procedure as every year, James, og egentlig er den moden for en oppdatering. Noen sanger mangler, andre bør definitivt ut av lista før jeg blir sprø! Men den store liste-oppryddingen får likevel vente til neste år.

Pas de deux fra Nøtteknekkeren. Dette har alltid vært en favoritt, som går i glemmeboka i lange perioder av gangen før den plutselig dukker opp igjen, pussig nok ofte ved juletider. Denne gangen var det eldstesønnen min som kom hjem fra skolen i fyr og flamme, klassen hadde vært på den nye oppsetningen av Nøtteknekkeren («Andre akt var ok, men den gamle var bedre!», lød 17-åringens dom, og vi kan dermed konkludere med at også han har kommet opp i den alderen der alt var bedre før 😀 ) og da han hørte «skala-sangen» hadde han lukket øynene, lent seg bakover og kjent gåsehuden komme. Gode gamle Tsjaikovskij.

— Obo-toner fra rommet til fjortisen. Ingen har hatt en så intensiv konsertsesong som han. Slitsomt, men også veldig moro, og stykker som A Christmas Festival (fant ingen versjon med treblås og messing, men dere skjønner tegninga), Bolero, Bojarenes marsj setter virkelig fart i øve-viljen, og på tampen av semesteret har han blitt belønnet med både førstestemmer og stående applaus. Jeg blir så glad på hans vegne!

 

  • Vi leser:

— Småungene og jeg leser Karlsson på taket igjen! Vi fikk lest omtrent halve i Spania, og så forsvant boka i ukevis. Gleden var stor da den plutselig dukket opp igjen, så da blir det Karlsson da, selv om det ikke akkurat lyser julestemning!

Jeg har tatt fram julebiblioteket (ooooh, det høres mer fancy ut enn det er, altså. Det var en Rema 1000-pose som stor på loftet med en lapp med «JULEBØKER» på). Men ungene har ikke vært sånn superinteressert, og jeg har ærlig talt ikke store julestemningen, så det har stort sett ligget til pynt.

— Et tips til dere som er sent ute med julegaver til gutter i slyngelalderen: fra fjortishold har jeg fått anbefalt The king of sting med stor entusiasme!

— Jeg får ikke samlet meg til å lese noe særlig. Men det aner meg at det kommer tid til det også, om noen uker.

 

  • Stresser med:

— For en gangs skyld befinner jeg meg i den situasjonen at det ikke går an å stresse så mye. Vi har ikke tid. Og jeg har ikke mental ork. Til uka har Gubben og jeg et par dager å lage jul på. Vi skal vaske og rydde litt, pynte litt, kjøpe juletre og mat, pakke inn de siste gavene og panikk-kjøpe det som måtte mangle. Alt dette må gjøres innen onsdag.

Og det vi ikke blir ferdig med… vel, det blir vi ikke ferdig med. Vanligvis hadde jeg stresset rundt og hatt dårlig samvittighet for det ene og det andre, men i år tror jeg hele familien er klar over at det er litt unntakstilstand. Så lenge vi har god mat, juletre og gaver (og en stue tåkelagt av kongerøkelse, så støvet er ferdig filtrert bort til julebildene) er det greit nok.

 

  • Er imponert over:

— Som jeg klagde over i et tidligere innlegg, er det lett å bli plagsomt navlebeskuende når du er syk. Verden utenfor farer forbi, mens man sitter og planlegger legebesøk og kjenner etter hvor det gjør mest vondt i dag.

Men, min eldste sønn sparket meg bak en dag og lurte på om jeg hadde hørt talen til fredsprisvinner Denis Mukwege. Det måtte jeg med skam innrømme at jeg ikke hadde. Hadde jo fått med meg at han vant, selvfølglig, og hadde inntrykk av at det var særdeles fortjent- men talen hadde jeg ikke hørt. På min sønns oppfordring var det dog lett å finne klippet på NRKs nettsider. Og FOR en mann! For en historie! For et forjævlig sted verden kan være, og likevel finnes det de som utrettelig arbeider for det godes sak. Godt at han- og Murad- blir anerkjent og får verdens respekt og beundring, og at de får satt søkelys på problemstillinger som egentlig angår oss alle. Så er det jo bare å håpe at noen faktisk, eh, gjør noe. Det er vanskelig å bli eldre uten å kjenne kynismen komme snikende. Som for eksempel- fullstendig uten sammenligning med Denis Mukwege!- hver gang jeg hører Land of Confusion i bilen blir jeg overmannet av håpløshet. I won’t be coming home tonight  / My generation will put it right / We’re not just making promises / That we know we’ll never keep, gauler Phil Collins, og hvor gammel er han? 50? 60?? Ja, det funket virkelig etter planen, liksom.

… men den åpenbare selvmotsigelsen hindrer meg ikke i å spille luft-trommer med stor entusiasme. *flau*

(og når det gjelder talen, så lurer jeg litt på hvordan det er å være Mette-Marit. Å sitte der, helt helt foran, og vite at hvis du feller en helt normal tåre nå- for det er jo normalt å snufse litt når du hører historier om mishandlede småbarn og kvinner som er torturert på det groveste- så zoomer kameraene inn på deg med en gang. Respekt!)

 

  • Nyter:

— Duften av kongerøkelse. I alle fall før jeg ble potte tett 😉

— At det er snø ute. Denne omgangen med snø kom vel for en uke siden, og den ligger fremdeles! Hvilket under er ikke DET! Standard desembervær sentralt i Oslo er jo at det snør litt, og smelter litt, og regner litt, og fryser på, og snør litt igjen… og så blir alt sammen grått, brunt, glatt, mørkt og jævlig. God jul med grønn, gjørmete plen, liksom. Så at vi har hatt det stabilt pent og hvitt den siste tiden er ganske fantastisk.

— Barneklemmer. Åh, som jeg nyter barneklemmer. Selv om jeg ikke akkurat kan påstå det er en nytelse å ha alle tre, febervarme og urolige, i senga sammen med meg mens feige-Gubben har søkt tilflukt i Bisons seng (ok, da Gubben er ikke feig, det var urettferdig sagt. Når han kommer ned for å legge seg er senga som regel full, så da er det enklest å sove et annet sted). Men øyeblikkene med ungene- småbarn på fanget, lekser og øving med de store, tekstmeldinger med ungdommene som plutselig bruker masse hjerter og klemmesmileys- disse øyeblikkene har alltid vært verdifulle, men nå setter jeg om mulig enda mer pris på dem.

 

  • Er overrasket over:

— Menneskets kapasitet til å gjøre helt dagligdagse ting i ekstraordinære situasjoner. Skjønt, egentlig er det ingenting å bli overrasket over. Ingen kan gå rundt i krisemodus hele tiden, heller ikke jeg. Du friker ut innimellom, og så er det ferdig, og kjøkkengulvet er fremdeles ikke vasket og det må man gjøre noe med… 😉

 

  • Er lei av:

— Å bli stukket. Haha! Venstrearmen min ser ut som en nålepute, med lekre sjatteringer i blått, grønt og lilla. Og dette er bare begynnelsen.

— Unger/ungdommer som bruker dårlig tid og stress som unnskyldning for å slenge jakker og sekker og bag’er rundt i gangen og samle skittentøyet sitt i store dunger inne på rommene sine (før de plutselig finner ut at de skal rydde, og dumper et halvt tonn skittentøy inn på vaskerommet). Joda, klart det er en stressende og travel tid, men det tar ikke SÅ mange sekunder å legge ting der det skal være.

— Å vente. Naturlig nok.

— Bompengedebatten. Jeg er ikke mer glad i bompenger enn de fleste andre, men i motsetning til min mann er jeg hellig overbevist om at vi mennesker er trege og vanskelige å endre, og at dette med klimaet HASTER. Det blir som med røykeloven, skal du gjøre endringer som faktisk funker må du ta i litt. Selv om det blir dønn upopulært.

— Juleavslutninger og konserter. Neida. Joda. Nei! Jeg ER ikke egentlig lei, det er ingenting av det jeg har deltatt på (eller har passet barn mens Gubben har deltatt på) de siste 5-6 ukene som ikke har vært verdt det, eller som føles unødvendig. Så det blir feil å si at jeg er lei av det. Det er likevel noe med mengden som gjør det ganske deilig at det snart er over og vi kan få vanlige uker igjen, slippe å sitte på søndagskvelden og legge intrikate puslespill for å få kabalen til å gå opp. Men enkeltvis har hver eneste visningstime og forestilling og konsert vært en glede å få med seg!

Et bittelite utvalg av den siste tidens hendelser: en danseforestilling (dette er så gruppebilde som det kan få blitt, så jeg tror ikke bryter noen regler her?)

Klassisk bilde fra julekonsert på skolen: du ser ingenting annet enn noen små, utydelige prikker på scenen og en million hårsveiser og genser-rygger.

Forventningsfull stemning før forrige ukes konsert i Grønland kirke. Dette er en slags «best of»-konsert med kulturskolen, så det er et gjennomgående høyt nivå (selv på sangerne, *host*) og veldig fint å høre på. Men et tips til arrangøren- neste gang bør det stå to i døra, når man ikke kan betale med Vipps eller cash, men bare med kort. Hæsjtægg verdenslengstekø Eldstejenta og jeg kom heldigvis tidlig, klok av skade etter å ha havnet bakerst ved tidligere anledninger. Det er hun som tok bildet, forresten, siden min mobil var igjen hjemme så de små kunne spille Poio mens Gubben la minstemann.

… og et program, siden bildene av orkesteret ikke ble «gruppebildete nok» for pysete gamle damer. Men et program bør være innafor, siden det tross alt er lagt ut på orkesterets facebookside.

Dette var en kvart tusendedel av det vi har hatt gleden og frustrasjonen av å være med på den siste tiden. hæsjtægg lettereslitennå

  • Ukas logistikkmester:

— Min eldste sønn. Hvis det noen gang arrangeres en konkurranse om å komme seg raskest rundt i Oslo, er han en soleklar vinnerkandidat. Denne uka reddet han oss virkelig, da vi sto der med en tiåring som skulle møte opp på et sted som ikke var der vi trodde det var, samtidig som jeg skulle på sykehuset og Gubben skulle på den O Store Luciadagen. Storebror trår til, får levert jentungen på riktig sted på minimal tid, uten å bruke Mastercardet mitt til taxi, og uten å komme for sent på skolen. Det er nesten like imponerende som at han kan komme seg fra huset vårt til dansinga på under en halvtime (dette skal ikke være mulig, siden det ikke går noen direktelinje. Jeg, som også er ganske rask i avtrekkeren, bruker fort tre kvarter på det jeg anser som den smarteste ruta. Men er du kreativ nok er tydeligvis det umulige mulig). Bøyer meg i støvet!

 

  • Ukas akademiske triumfer:

— Tilhører jentene mine, riktignok på to særdeles forskjellige nivåer. Eldstejenta har akkurat levert inn sin første fagoppgave (eksamen forrige uke var Ex. Phil-relatert, men nå var det en ekte psykologioppgave!). Jeg fikk lese korrektur, pirket litt på de få tasteleifene som fantes og skrøt av kildebruken, men når det kom til faglige argumenter måtte jeg bare melde pass. Jentungen har vokst over hodet på meg. Herfra og ut er det jeg som lærer av henne, ikke omvendt.

I den andre enden av skalaen finner vi en forside og to A4-sider med tekst om sandstein, stolt innlevert av femteklassingen. Vi måtte jobbe mye med den oppgaven, det er første gang de har måttet lage et produkt i det formatet, og det gjør seg ikke selv! Selv om hun fikk en del hjelp har jeg vært streng på at det er hun som skal skrive, ikke jeg, og når hun har spurt om rettskrivning får hun svar- men jeg retter ikke feil på eget initiativ. Det blir vel både positive og negative kommentarer i rødt når hun får den tilbake, men hun har grunn til å være stolt uansett. Man må jo begynne et sted!

— Og hvis vi skal strekke begrepet veldig, veldig langt, så er minstemann i gang på sin måte. Språkutviklingen tar helt av om dagen, antallet ord eksploderer og uttalen blir bedre fra uke til uke. Han blir to år i januar, og dette er jammen en morsom tid. Når sommeren kommer tipper jeg han prater som en foss (han også…. Det blir ikke mye fred og ro å få i bilen!)

 

  • Ukas glimt av selvinnsikt:

Da jeg ble lagleder for podens lavambisjons-knøttelag i Vålerenga fotball for 12-13 år siden, fortalte klubbens representant at det hvert år ringte pappaer fra Hønefoss og Halden og Trysil og sa at de bare måtte komme for å se på sønnens eksepsjonelle talent, det kom de ikke til å angre på! Jeg har møtt på min andel tigermødre og -fedre i alle mulige grener, men vil vel si at jeg blir mer og mer hjernevasket av Suzukifilosofien: det finnes ikke noe sånn som «talent». Mitt håp for Turbo og Bison er ikke at de blir  profesjonelle musikere, men at de kommer opp på det nivået der de virkelig kan kose seg med å spille. Og- like sentralt- at de lærer seg å øve.

Overambisiøs mor, faktisk. Neida, jeg håper jo jeg ikke er «sånn», og jeg sendte naturligvis inn en annen og mer spiselig (og saklig) begrunnelse.  Aller helst ville jeg beholdt den plassen Turbo har i den kommunale musikkskolen, dette halvåret har vært kjempefint og hun har både hatt det moro og vist god utvikling. Men situasjonen rundt lærer, sykefravær og vikar er fremdeles uavklart. Etter en vanskelig og turbulent (og derfor ganske mislykket, for mange av elevenes del. Småbarn trives dårlig med stadige endringer) periode i vår har de vært heldige og fått en flink og hyggelig vikarlærer som har kunnet ta mesteparten av høsten, men hvordan det blir framover er jo litt i det blå. Hvis det blir krise, vil jeg at hun skal ha en undervisningsmulighet til høsten. En femåring som synes det er gøy å spille Brrrrah (hennes måte å si «Bach» på) kan ikke bli stående uten et tilbud som funker.

 

  • Ukas reisenisse:

— Faget til eldstejenta har virkelig ikke trukket gullbilletten i årets eksamensperiode: den første innleveringen kom på den tidligst mulige dagen, og den siste på den senest mulige. Med andre ord strekker stressperioden seg over en drøy måned. Hva gjør man da? Jo, booker en aldri så liten svipptur til Dijon for å besøke venner som studerer der, og leser på flyet og toget 🙂 En motivasjons-boost er henne vel unt, og jeg tror det må ha vært deilig med et lite avbrekk etter så mye lesing, skriving og jobbing på kaféen som hun har bedrevet i høst. Siden flyet til Norge går tidlig i morgen, måtte hun reise til Paris i dag for å kunne rekke det- men hun har lovet å holde seg langt unna alt av demonstrasjoner (og julemarkeder, just in cases).

 

  • Ukas digitale revolusjon:

— Skomakerens barn og alt det der… ungene her i huset har jo vært sent ute med det meste av elektronikk og duppeditter. Ref sønnen som kjøpte seg PS for egne penger i en alder av 17 😉 Jeg har også vært (over-?) restriktiv med å la dem spille på padder og mobil, men etter å ha lest overstrømmende anmeldelser av lesespillet Poio bet jeg i gresset og lastet det ned på mobilen min (akkurat det var selvfølgelig en tabbe, men jaja… jeg har vel ikke vondt av å være uten mobilen jeg heller). Og jeg må si det er ganske genialt lagt opp. Femåringen elsker det, og jeg merker allerede stor fremgang på evnen til å kjenne igjen små bokstaver. Etter at lillebrors mas om å låne ble for irriterende, fikk han sin egen bruker. Han er jo bare fire, og ikke spesielt interessert i bokstaver ennå- men han digger spillet, og det skal bli spennende å se hvor mye som fester seg bare gjennom «lek».

 

  • Ukas oppmerksomhettssøker:

— …. må vel kanskje sies å være meg? Etter å ha vurdert fram og tilbake Facebook-sjekket jeg inn på sykehuset på selveste Luciadagen og la ut et innlegg om hva som hadde skjedd. I etterkant tenkte jeg at det kanskje kan bli oppfattet som oppmerksomhetssykt, men det var virkelig ikke intensjonen. Men slik saken sto, var det mange som visste at jeg var syk, og mange som ikke visste. Da blir det lett sånn at de som vet er redde for å si noe feil, eller forsnakke seg. For min egen del har jeg slett ikke tenkt å loggføre noe «Cellegift, minutt for minutt» i sosiale medier, men i og med at jeg legger ut ting dann og vann blir det rart å ikke nevne noe såpass sentralt og bare pøse på med juleforberedelser og idyll og Godt nyttår, alle sammen <3 Det blir jo på grensen til happyfilter og jug. De som virkelig ikke bryr seg eller føler de trenger den informasjonen, kan jo bare scrolle videre- slik vi alle gjør når folk poster totalt uinteressante ting. Nå er det sagt, ferdig med det.

 

  • Tanker om uka som kommer

— Det er såpass mange tanker rundt dette at de skal få sin egen post. Med fare for å låte melodramatisk tror jeg at uka som kommer blir den aller rareste i hele mitt liv. Jeg håper å få skrevet og kommentert (min akilleshæl, jeg vet, men fram til svarene omsider kommer kan dere være helt sikre på at jeg leser og setter pris på hver eneste en! Tusen takk til både gamle travere og nyankomne lesere!) noe på mandag, og krysser fingrene for at a) Turbo og Bison kommer i form igjen, akkurat nå ser det ikke veldig lovende ut, og b) det ikke er minstemanns tur til å være syk og krevende på hjemmebane den dagen. Han var litt varm tidligere i kveld, men jo yngre de er jo kjappere kan formen gå både ned og opp. Blir han syk, skal vi få det travelt med den forsøksvise jule-mekkinga vår med mor på halv fart og pjusk, grinete toåring/fireåring/femåring på slep.

Men det finnes også andre, mindre filosofiske, tanker. Som for eksempel at vi må huske å bake kake og ha med gevinst til blokkfløytistenes juleavslutning på tirsdag. Det er en studie i spilleglede, adrenalin, kakebordgrafsing og altfor mange desibel i en trang gymsal, men det bli ikke ordentlig jul uten 😉

Ønsker alle en fortsatt god helg og en levelig siste innspurt mot juleferien!

Frisk som en fisk, lizm ;)

(#kortinnpå, siden dagen har gått med til sykt barn, pianotime, legging og deretter en SuperKjempeViktig skoleoppgave om sedimentære bergarter, nærmere bestemt sandstein. Håper å komme ajour med hendelser og kommentarer i løpet av fredagen!)

Jada jada, det er bare elendighet- men det må da være lov å ha det litt gøy også? I det minste ville det være synd å la komiske øyeblikk skli forbi uten å sette pris på dem. Og selv i de eviglange korridorene på Radiumhospitalet, selv i undersøkelsesrommene der tragedie og fortvilelse henger i veggene, skjer det av og til festlige ting.

Som for eksempel dagens episode. I dag var dagen for PET-scanning. Selve scanningen er kjapt unnagjort- kanskje 20 minutter- og langt mer behagelig enn den bråkete MR’en. Og maskinen? Oh boy, det var nesten synd ikke gutta mine var der. Snakker om science fiction! Den var ordentlig imponerende, og den hadde små fisker og duer på innsiden så man hadde noe å kikke på.

Men før du kan scannes må du tankes opp med litt radioaktivitet, det er slik de får kreftcellene til å lyse som et juletre (eller forhåpentligvis ikke, bank hardt i bordet). Dette er en av avdelingene der det henger blyvester utenfor legekontorene og alle dører er merket med radioaktivitet-fareskilt. Dagens rykende ferske dose radioaktivt stoff var litt forsinket, men jeg var ved godt mot da jeg ble hentet inn fra venterommet der jeg satt fordypet i en artikkel om Ari Behn i marsutgaven av Se og Hør.

Som alltid må du fylle ut et skjema. Jeg hadde fått skjema dagen før, og for min del er det bestandig veldig fort gjort. Har du nyreproblemer? Bruker du pacemaker? Har du metall i kroppen («som for eksempel skinner, skruer, granatsplinter eller blyhagl», foreslår de hjelpsomt i tilfelle du skulle være i tvil)? Diabetes? Tvangstanker? Alvorlig allergi? Faste medisiner?

Jeg krysser av på nei, nei, nei, nei, nei og nei. Jeg tror har til gode å svare «ja» på et helseskjema noen gang. Jeg er frisk som en fisk, og har verken pacemaker, granatsplinter eller annet fiksfakseri noen steder. Enkelheten selv. Null action her.

Samme denne gangen- men så var det feil skjema, gitt. Mitt skjema handlet om å få jod sprøytet inn i kroppen, altså skal skjemaet leveres i til CT’en i morgen. I dag skulle jeg ha fylt ut et radioaktivitetskjema. Men hjelpsomme Lena i lyseblå frakk hjelper meg med dette, og spør i rask rekkefølge om jeg har leverproblemer, høyt blodtrykk, er gravid, sliter med klaustrofobi eller medisinallergi, og det ene og det andre.

Nei, nei, nei, nei og nei. Jeg er på nei-sporet, og føler meg som den friskeste pasienten som noen gang har satt foten innenfor døren på Radiumhospitalet.

Helt til Lena og hennes legekollega setter veneflonen i armen (jeg har akkurat skrytt av at jeg har kjempefine blodårer og slett ikke er redd for sprøyter), og jeg først kjenner armen bli kald før kulda og mørket brer seg utover kroppen. Det svartner for øynene og hodet er fullt av bomull. Oisann, dette føles ikke bra. Det føles litt som i går, faktisk, da bioingeniøren fra Burundi  røsket ut nåla etter fem glass blod selv om hun egentlig skulle ha seks, vippet stolen min bakover og trakk i alarmsnora («det er så upraktisk når pasienter besvimer, det blir lege og rapporter og pasientene blir redde, så det vil jeg ikke! Vi klarer oss med fem glass, de får dele på det siste. Vil du ha et glass vann? Jeg følger deg bort på EKG, du får ikke gå alene!» insisterte den kjempehyggelige bioingeniøren, selv om jeg forklarte at det går bra nå, takk, jeg er i fin form, no worries, du har det sikkert travelt… hun var ikke til å rikke)

Kanskje jeg skulle sagt at jeg nesten besvimte i går? Men i går skulle de ha blod ut. Nå skulle de bare fylle saker og ting inn. Det er slett ikke det samme. Jeg kunne ikke vite at reaksjonen skulle bli så sterk? Hei, det sitter i huet. Du er jo ingen pyse sånn egentlig, det er bare en veneflon. Får bare tenke på noe positivt. Ungene, for eksempel. Du skjærer villig vekk av deg puppen for deres skyld, hva er vel en liten veneflon?! Grrr, men det hadde vært innmari mye enklere å tenke positivt hvis rommet kunne slutte med den snurringen!

Går det bra? spør legen, med amerikansk aksent og bekymring i øynene.

Jada, svelger jeg, det går helt fint. Litt svimmel bare.

— Ja, du ser ikke helt bra ut. Shit, du er helt grå i ansiktet.

— Er jeg?

— Lena, Lena, hent en lege. Ta ut veneflonen! Hun kommer til å besvime!, roper legen, og henter en stol til å legge beina mine på mens han klapper meg på begge kinn.

*Lena løper ut og kommer tilbake med en lege. Tror jeg. Synsfeltet er mer eller mindre helt i svart nå, jeg ligger bare og bakser i mørk tåke og prøver å ikke bli dratt under av ubehaget*

Fort, ta blodtrykket. Sånn ja, nå skal vi se… Djiiiisess, det er 90 over 44, ikke rart hun er totally gone.

… og sånn fortsetter det, helt til jeg får et slags fokus igjen og ser de bekymrede hoder over blå legefrakker stå over meg.

Er du med oss?

— Jada! kvekker jeg. – Absolutt!  Jeg er helt med! Ble bare litt svimmel der et øyeblikk.

— Hmm, ja, så du føler deg bedre nå?

— Ja, det er helt greit nå. Jeg er frisk som en fisk!

(de tre hodene ser på hverandre og prøver tydeligvis hardt å holde seg alvorlige. Et lys går opp for meg)

— Ja, jeg mener… jeg er frisk som en fisk, med unntak av denne… *veiver veneflonarmen over puppene* kreften borti her, da. Jeg tenkte på skjemaet deres, og det er ikke noe SÅNN galt med meg. Faktisk.

Selfietime! Begynner å fatte greia med å se i speilet og ikke på telefonen! *stolt*  To ting slår meg når jeg ser på bildet: a) det er faktisk ikke kult at den høyre puppen er mindre slaskete enn den venstre i bh-løs tilstand. og b) vanligvis hadde det snart vært på tide å bli kvitt den kommunefargede etterveksten min, men ettersom jeg neppe har hår til nyttår kan jeg la den bekymringen seile sin egen sjø.

Da tør de å humre helt åpenlyst, og jeg flirer med, passe omtåka og lykkelig over at faren tydeligvis er over. En halvtime senere ligger jeg strak ut på en seng og den amerikanske legen kan konstatere at en halv Bixit og en kopp kaffe hadde fått blodtrykket i alle fall opp til 95/50 og at jeg var klar for scan.

Men altså, jeg håper virkelig å beholde en viss humoristisk sans oppi dette, helt til jeg enten er frisk eller, Gud forby, dau. Antagelig får jeg bruk for den allerede i morgen tidlig, da er det nemlig tid for jod-skjemaet og et annet middel i armen, et middel Lena advarte om at kan ha en del pussige bivirkninger. Jeg ser spesielt frem til «den falske følelsen av å tisse på seg» som hun snakket om. Det blir virkelig en höjdare.

Selvkontroll, kroppskontroll, følelseskontroll og verdighet, adjø- men please, humor- ikke forlat meg! 😉