På kanten av en sommer…

Ja, da var vi i mål, da.

I går var aller siste dag med avslutning. Og hvilken grand finale- høytidelig avslutning på tre års videregående skolegang med pomp og prakt og prisutdelinger og høy bunadsfaktor (og, *host*, et ugjendrivelig bevis for at Eldstejentas, og dermed min, gamle skole er hardcore studiespesialiserende. Skolens hus-brassband og kor hadde sjarm, det skal de ha, men det låt ikke helt som denne fremføringen). Det ble et stort og følelsesladet punktum som jeg skal fortelle mer om senere.

På vei hjem fra avslutning torsdag kveld. Noen ganger er det all right.

I dag sitter vi bare helt på kanten av det som blir sommerferien 2018 og dingler med beina. Ser utover ukjent landskap, dager og uker som står foran oss. Og puster.

Eller gisper 😉  Hvis jeg skal være ærlig- og det skal man jo- er jeg helt pudding. Totalt utkjørt. Første halvdel av 2018 har vært fullstendig Texas. Det startet med den lengste, kaldeste, tøffeste vinteren jeg kan huske, komplett med søknads-stress og tynnslitte nerver. Så MEGALYKKE og hurramegrundt, få organisert halve familien ned til Sør-Afrika på tre uker, en helt fantastisk tur for både store og små, og størst av alt- et flunkende nytt familiemedlem. Vi hadde ikke mer enn såvidt landet i Norge før vi begynte å løpe… til konfirmasjonsforberedelser, danseforestillinger, Folkeregisteret og NAV og helsestasjon og avslutningskonsert nummer 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7 og ikke minst 8, og parallellt med alt dette krever småbarna sitt med grytidlige morgener, og storebarna sitt med sene kvelder, og hver alder kommer med sin helt spesielle glede bekymring. Selv om livet er helt vanvittig bra og jeg ikke har noe å klage over, så bare… whoa, det har vært intenst. Det er ikke rart at en gammal kropp kjenner at det tar på.

Det var den holistiske forklaringen. En mer jordnær årsak til det kroppslige forfallet er jo at jeg har vært syk i ukevis, og etter fem dager på antibiotika er jeg fremdeles ikke kvitt svineriet. Det er litt urovekkende. Når man får antibiotika pleier det jo å være slik at du omtrent kjenner det spre seg i kroppen, det sitrer utover i lemmene, det må være den herlige følelsen av å kjenne bassilusker svinne hen og dø i møtet med overmakten. Ta DEN, du! Ikke sånn denne gangen. Jeg har fått litt av lungekapasiteten tilbake (og godt er det, for det står ikke så bra til når min lege som straks går av med pensjon har fem ganger så bra resultat som meg), men er ellers like hostete, frossen og svimmel. Men, det tar kanskje lenger tid når infeksjonen sitter godt?

Uansett. Vi kom i mål, og nok en gang kjenner jeg på den litt bittersøte følelsen av kapitler som lukkes. Livet med unger er brutalt i så måte. Til høsten tar vi opp tråden igjen, men det som var småskolen har nå blitt mellomtrinnet, det som var niende klasse har nå blitt tiende, det som var fireåring-klubben har nå blitt sisteårsklubben og aspiranter har blitt til fullverdige medlemmer. Det er det samme, men likevel annerledes, akkurat som i fjor- og neste år. Tida flyr.

Men hei! Dette var ikke kvelden for sentimentalitet. Dette er en kveld for å trekke pusten og kjenne forventningen. Det ligger en sommer foran oss! Den blir et veritabelt lappeteppe av det meste, men den skal nytes!

Og sliten eller ikke sliten- vi kan ikke ligge på latsiden i kveld heller. Allerede i morgen tidlig setter vi oss i bilen og kjører mot Geilo. Om jeg har angret? Gjett på ja.

Slik ser det ut når vi pakker for tre småbarn i tre og en halv dag. Det hadde vært komisk, om det ikke hadde vært så mye… jobb.

Det æ’kke noen spøk å ha avreise dagen etter siste skoledag. Særlig når vi samtidig pakker for fjortisen som skal dra til Wales (note to self: må sjekke pakkelista en gang til og maile pass- og forsikringspapirer til reiseleder) mens vi er borte, og tiåringen skal på ArtCamp men først ha en helg på hytta med mormor, noen må huske å gå ut med hunden når Gubben ikke er her og gjør det, hvem har ansvar for å følge lillebror til Flytoget, og så videre og så videre. De to eldste og et par betrodde venner av eldstejenta skal styre hus og hund og fjortis, det klarer de nok helt utmerket, men det er likevel rart å ikke ha regien selv.

… men midt i det hele demrer det for meg at det kanskje ikke er så dumt, likevel. Litt stress før vi drar, joda, men så? Fire dager på hotell med kursopplegg og timeplan og masse ferdig program. Resten av tiden er det flott turterreng, lekeplasser, svømmebasseng, og et rent og ryddig hotellrom der vi kan slenge oss på senga og lese om Mamma Mø og Kråka. Fire dager med å gjøre noe radikalt annet, før vi tar fatt på en ualminnelig lang hjemmeferie. Sist, men ikke minst: vi kan gå og spise i restauranten tre ganger om dagen og slipper både å lage mat og rydde etter oss (det er lenge siden jeg har sett min mann så entusiastisk som da denne tanken slo inn)!

Så kanskje det ikke er så dumt. Og kanskje huset står og bikkja lever når vi kommer hjem også 😉

Ordknapp onsdag

Stakkars Turbo, hun måtte være tålmodig i år. Adopsjon, og konfirmasjon, og et bursdagsrush i barnehagen som førte til stadige utsettelser… og så var det plutselig avslutninger og konserter daglig, vi venter litt til. Snart, jenta mi, snart.

Men det BLE bursdag til slutt. Og når man først er i gang, fremstår alt tankespinnet og stresset i forkant ganske så unødvendig. Femåringer er ikke spesielt storforlangende. Noen ballonger, litt pølser (good ol’ pølsetusenbein for vårt vedkommende, fast takst siden 2001…), noen kakegreier, ballonger og papptallerkner, så trenger man ikke mer. Skjønt, det er alltid kult å ha en storesøster med egen Spotify-playlist som digger å arrangere stoppdans.

Enkel festivitas- ballonger i rosatoner. Dessuten tok tiåringen og hektet ned gårsdagens ballonger fra nabofesten og hang dem i innkjørselen vår uten at jeg så det… småflaut det der, særlig når vi ikke var med på festen. Men tanken var jo god.

Pølsetusenbein nummer 349. Har fremdeles ikke funnet noen bombesikker metode for å få hornene til å stå gjennom hele stekeprosessen. Årets pølsetusenbein kom med en ekstra liten overraskelse, nemlig fenomenet «pølsefrø», som kommer til en ukeoppdagering nær deg snart 😉

Jeg hadde gode hjelpere underveis!

The Terrible Two hjelper til med å fylle pinjataen (ikkeno’ fancy, kjøpt på Nille for 99 kroner. Men den var seig å få hull på og lagde mye moro for ungene), mens bikkja er særdeles interessert i en tom godteriboks.

Med årene har jeg blitt flinkere til å beregne kakemengder. Eller omformulert: det blir mindre og mindre bakst. I år hadde jeg én kake (min aller første barnebursdag, en fullstendig unødvendig toårsdag i en studentbolig på Tøyen, hadde ikke mindre enn åtte kaker. Og jeg vasket hele kåken på forhånd. Begge deler kunne jeg spart meg, gitt!), men siden den ikke var så stor vippet jeg opp gulrotmuffins til å ha i bakhånd. Det er Turbos muffinsfavoritt, og om det ikke ville bli behov for dem til selskapet har vi nok av store unger som forsyner seg etterpå…

Årets bursdagskake. Hun ønsket seg Vaiana, med sand, sjø, fisker og palmetrær. Eller Elsa og Anna, med knallblå sukker-isflak («Det er lett mamma, bare se på YouTube!») og fire etasjer høyt slott. Eventuelt noe enklere, som en «stor sjokoladekake med rosa kirsebærfyll og vannmelon og vanilje inni, og en stor sløyfe utenpå». Da hun fikk øye på en enklere Gruffalo-variant og syntes den var kul, var jeg ikke sen med å nøre oppunder interessen. Klart det skulle være Gruffalo, han er jo kjempemorsom! Lettpåvirkelig som hun er, var hun fornøyd med resultatet- og klønete mamma var fornøyd med å slippe relativt lett unna.

Borddekorasjonen var av type enkel…

… og i stedet for å kjøpe enda flere papptallerkener og servietter gjorde vi et innhugg i det som allerede står i skapet, oppsamlet gjennom årevis med barnebursdager. Mix’n’mismatch, men ungene så ikke ut til å bry seg nevneverdig om akkurat det.

Søndagen opprant med regn, vind og torden, til Turbos store fryd. Der og da var jeg sjeleglad for at vi hadde droppet ideen om utebursdag og hele avdelingen, og heller holdt oss til å invitere alle 2012- og 2013-barna. Det ble heftig nok lydnivå med de som kom, og på slutten måtte far bite i gresset og sette på «Planet Earth» for å gi de løpe-slitne et alternativ i sofaen (David Attenborough og gresshoppene hans fanget umiddelbart oppmerksomheten hos vitebegjærlige førskolebarn). Men jeg tror gjestene hadde det gøy, og siden mange begynner på skolen rett over ferien var det litt sånn «siste fest med gjengen»-følelse. Bikkja løp rundt seg selv, oppildnet av oppmerksomheten og alle barna (og antagelig av noen pølsebiter fra under bordet), storebror skjenket brus og arrangerte gjemsel, Gubben vippet opp kakestykker, Turbo holdt på å sovne stående da sistemann var hentet…

… og alle var enige om at det hadde vært en fin dag. Det var på ingen måte noe spesielt flott eller spennende selskap, det var mer «man tager hva man haver og håper det beste»- men Turbo var strålende fornøyd. Hun er ennå i den alderen der hovedsaken er å ha selskap, ikke hvordan det foregår. Nå er det et år til neste gang bare noen måneder igjen til Bison skal ha sitt aller første selskap, med hele fire gjester fra barnehagen (de er bare fem stykker i hans aldersklubb). Jeg har allerede kakeidéen klar!

Apocillini opus 9 i f-dur

Mammaaaa, kan jeg få et Kinderegg? Femåringen har på seg tigge-fjeset sitt, det jeg ikke er sånn overvettes begeistret for. Store øyne. Litt trassig munn. Det er en blanding av bønn og trussel, og jeg liker det egentlig ikke.

Skavisse, vi teller over motargumentene. Det er mandag, veldig langt fra godteridag. Det er dagen etter en sukkermarinert bursdagsfest. Vi har ikke spist middag ennå. Og av alt godteri som finnes, er jeg ikke overbegeistret for Kinderegg med tilhørende unødvendige plastikkdingser som bare blir liggende under senga.

Kaaan jeg?

Jada, mumler jeg, og slenger Kinderegget på disken på Deli de Luca Torshov og ber om tre rosinboller i samme slengen. Og en kaffe, ved nærmere ettertanke. En stor kaffe.

Det er bare å innrømme det: når vi nå går inn i den sjuende uka med avslutninger og konserter, har de fleste prinsippene avgått ved døden. Dag etter dag med ekstraordinær moro tærer på kreftene hos store og hos små. Leggetider forskyves i et sett, overtrøtte barn sovner på ettermiddagen, får ikke sove på kvelden, og så er runddansen i gang. Middager utsettes, droppes, endres, blir utsatt eller lager forsinkelse. Rutiner er redusert til et fjernt minne. Ting er ikke som de pleier, og det er greit det- en gang innimellom. Men etter nesten to måneder med festivitas blir du ganske tynnslitt.

Sammensatt og variert program, klemt under en kose-ape for ikke å skli bakover,  gjennom den bittelille sprekken mellom setet og rygglenet og ned på gulvet på raden bak. #gjortdentabbennoenganger

Dagens oppgave for min del var å høre oboisten spille avslutningskonsert (jada jada, han har hatt ørten avslutningskonserter allerede, men dette er for den vanlige undervisningen i kulturskolen. Den arrangeres før jul og før sommeren, og er en liten og hyggelig konsert i et altfor stort lokale. I kontrast til det som pleier å være eldstesønnens pianokonsert med kulturskolen, som er en altfor lang og folksom konsert i et altfor trangt lokale. Den gyldne middelvei glimrer med sitt fravær). Jeg hadde med meg Turbo og Lykkeliten. Egentlig skulle jeg hatt med meg Bison også, men siden Gubben og Ballerinaen i siste øyeblikk droppet å klemme inn to avslutninger på tre timer og bare gikk for den ene, altså tverrfløyteavslutningen, tok de med ham dit. Takk og lov. Ikke et vondt ord om Bison, men hvis du er alene med tre barn under fem år på en konsert får du i grunnen bare gjort én ting: sørge for at de ikke bråker. Noe mer, som for eksempel å følge med på konserten, har du ikke kapasitet til. Jeg slet nok som det var med de to jeg hadde, men det gikk. De forstyrret ingen. Vi hadde tilløp til brytekamp, traving opp og ned bakerst i lokalet, to turer på do, et kort lite stint i instrumentrommet, og masse bollesmuler- men de forstyrret ikke konserten, og jeg fikk med meg i alle fall litt. Og jeg var der, noe som trass i alle ungdomsfakter var viktig for han som spilte.

Før konserten gikk vi tur for å slå ihjel litt tid (og kjøpe Kinderegg). Jeg følger samme prinsipp som ved flyreiser, og går ikke inn med småbarn et minutt før jeg MÅ. Særlig ikke når jeg vet det er masse plass! Det førte til at femåringen min oppdaget et tre med uvanlig heftig soppvekst. Alltid noe festlig å se på tur med hu’ derre!

I tillegg til to småttiser, en koseape, en pakke rosinboller, et grønt eple, en liten pakke «sunt» barnegodteri og en pekebok, hadde jeg med meg en halv kilo lungebetennelsebakterier i brystkassa og en pakke Apocillin i veska. Dagens lille tur innom legen bekreftet at det ikke er innenfor normalen med snørr i lungene, leddverk og konstant feber, så nå setter vi vår lit til antibiotikaen og håper intenst at det blir mer piff i mor framover. Det har gått på stumpene en stund nå, og det har nesten gått med like mye Paracet og Ibux som seigmenn og nonstop.

Nå gjenstår en blokkfløyteavslutning- kjempehyggelig, smått kaotisk, langt, varmt og med et lydnivå (ikke på fløytene) som er på grensen til helseskadelig. En utrolig sjarmerende avslutning, men i år tror jeg vi bare sender en voksen. Småungene hadde elsket det, men de tåler ikke mer. De skal også slippe skolekorets konsert på onsdag. Så er det vitnemålsutdeling på torsdag, og så er vi i mål. Det skal bli uendelig godt nå. Jovisst balanserer vi på en knivsegg hvert år, mellom moro og slit, men i år har Lykkeliten og dårlig form tippet oss akkurat over grensen i feil retning.

Men når det er sagt- etter all bilkjøring og alle Kinderegg og avledningsmanøvre i kirkerom over hele Oslo- hvert eneste ett av arrangementene har vært fine, også. Det er ikke bare slit. I dag fikk jeg med meg (nesten alt av) det som ikke var Apocillini i f-dur, men derimot Albinoni. Min sønn i duett med læreren, sammen med fiolin og piano. Det var ganske snasent, og han var storfornøyd da han var ferdig. Det var jeg også, stoltheten lå nok tjukt utapå- selv om jeg sukket litt innvendig over Adidas-genseren (fjortis is as fjortis does, sa mamma Gump) 😀

Utsikt fra bakerst i lokalet, der vi tilbragte en god del tid. Takket være lang kulturskole-fartstid har jeg sett innsiden av et betydelig antall kirkerom i Oslo (vi har vært i nesten like mange kirker som fotballbaner, tror jeg), men Lilleborg er virkelig et av de flotteste. For en ramme rundt konserten! Ekstrabonus: lave vinduer med glassmalerier som kan holde på en ettårings oppmerksomhet i opptil flere minutter av gangen!

… og så vandret vi ut etter konserten, da, under blytunge Osloskyer, og trillet Lykkeliten i vogna mot bussen mens storebror passet på at lillesøster ikke gikk for nær bilveien. Litt trøtte og slitne, ganske fornøyde, og vet at bare et par dager til nå, så er det ferie. Og en vakker (?) dag er det min tur til å rett og slett møte opp ti minutter før en konsert, finne en plass, og så bare sitte helt i fred og ro og høre på, uten å måtte passe på noe som helst annet enn meg selv. Det skjer ikke på en stund, men det vil skje, og da vil jeg nok smile ved tanken på alle de kaotiske konsertene som var en gang.

PS. Men da vi hadde tatt bussen, og deretter banen, og jeg bare måtte poppe inn på Rema med Turbo for å kjøpe pølser til tiåringens grilltur med klassen i morgen (mobilskole har sine ulemper, det dukker stadig opp beskjeder og endringer i siste liten) fikk hun ikke is. Ikke pastill heller, nei. Du har allerede fått mer enn du pleier på en vanlig mandag, og pappa er i gang med middagen. Kyllingspyd med ris, kål, sopp og mangosalat, og masse næringsstoffer. So there!