#sanntid

For en uke siden trodde jeg at jeg kunne holde bloggen gående hvis jeg bare reduserte ambisjonen til en slags dagbok med korte innlegg med tanker om ting som skjer på våre kanter. På tirsdag, for eksempel, kunne jeg skrevet om Turbos videoinnspilling til UMM, det var en morsom men krevende opplevelse for både liten og stor (og antagelig for akkompagnatøren også. Min nest eldste sønn skal for øvrig også delta, og jeg har fått lov til å dele en smakebit av Krommers obokonsert her). På torsdag kunne jeg skrevet om juleshopping på steroider, også en ganske festlig og ikke minst rasende effektiv affære. Jeg skulle også skrevet en kort fortelling om jakten på Den Perfekte Julekrybben og hvordan den etter over 10 år på leting dukket opp rett foran nesa på meg og kostet nesten ingenting, og ikke minst en dramatisk beskrivelse av da Gubben mistet kløtsjen i 70 kilometer i timen midt i Sinsentunnellen (siden han er en råtass på bilkjøring kom han fra det uten skader. Men med en gedigen regning fra bilverkstedet, jeg trodde ikke mine egne ører da han sa hva det kom til å koste å få bilen i stand igjen). Jeg burde også skrevet et lite innlegg om hvordan jeg endte opp på ukentlige avspenningsgruppetimer på Riksen, jeg er så absolutt the odd one out i en gruppe av migrenepasienter, men det er jo aldri feil å lære om avslapning og kroppsfokus. Kort, kort, om bare ett tema av gangen, pluss et bilde eller to, det var en god plan.

Et bilde som dette, for eksempel. Er det bare jeg som er helt barnslig lykkelig over at det endelig har blitt kaldt? Oktober og november har vært så mørke og våte. Jeg vil ha lys, hvit snø, og unger som ikke kommer hjem som drukna katter fra skoleveien.

For en uke siden trodde jeg at det var helt oppnåelig.

For tre måneder siden trodde jeg at jeg kunne trene, så lenge jeg tok det forsiktig.

For et halvt år siden trodde jeg at jeg kunne jobbe, i hvert fall i en beskjeden stillingsprosent.

Ser du et mønster her, eller? 😀 2020 har virkelig vært året for nederlag. Året der ønskemål og planer går i dass, en etter en. Underlig nok har det ikke gjort meg deprimert. Frustrert og oppgitt? Jo, til tider. Men jeg skal ha litt kred for å klare å holde blikket på det som fungerer i livet, og ikke bare det som har forsvunnet på veien. Jeg skal ha kred for å holde hodet kaldt og ikke få panikk når formen stadig synker, og for å møte hver dag med så godt humør som overhodet mulig.

Så, ikke deprimert. Men nå er jeg redd.

Det går så innmari feil vei. Det som startet med rare symptomer (ikke spesielt hemmende eller plagsomme, men på grunn av sin egenart alarmerte de helsepersonell nok til å kjøre i gang den store utredningen) har bare økt på og økt på, og nå er jeg vel strengt tatt sengeliggende. Jeg kan fremdeles kreke meg opp til en nødvendig tur ut i løpet av dagen, men det koster alt jeg har. Og resten av tiden ligger jeg bare og dormer. Ikke sover, jeg sover sjelden mer enn mellom 4 og 5 timer i døgnet, men ligge stille og gjøre ingenting er jeg rasende god på (dessverre).

Hodetrykket er konstant og smertefullt. Det føles som om hodet skal eksplodere, særlig mellom ørene. Ørene, ja, jeg er så dritlei pipelyder og min egen puls at jeg kan ikke få sagt det. Svoosj-svoooosj… svosj-svoooosj… og hørselen faller inn og ut. De visne armene mine verker, musklene i beina verker, ansikt, øyne hender og føtter dirrer og prikker, føttene kramper seg støtt og stadig og hendene vil ikke lystre. Jeg er svimmel, ustø og konstant kvalm, om morgenen helt på «ligg stille, ellers brekker du deg»-nivå, og sultfølelsen er fullstendig forsvunnet, jeg har ikke vært sulten siden september. Det er rett og slett ingen deler av kroppen som ikke gjør vondt og fungerer som de skal. Etter å ha kuttet alle tabletter tvert etter siste, fine MR-bilder av hodet i sommer (omtrent på den tiden da jeg tenkte at jeg måtte gjøre en skikkelig innsats med trening og yoga, siden dette tydeligvis enten handlet om seneffekter eller psykosomatikk) er jeg nå tilbake der at hvis jeg må yte noe, holde meg på beina over flere timer for eksempel, så må jeg hive i meg et par Medrol og en Afipran. Kognitivt er jeg heller ikke noe å skryte av. Jeg glemmer, mister ord, surrer, bakser rundt i hjernetåka og faller ut av samtaler støtt og stadig.

Jo, jeg er redd. Det er ikke sånn svart, altoppslukende angst som sitter i magen og får adrenalinet til å pumpe. Det er mer resignert redsel, en stemme i bakhodet som hvisker at hvis dette fortsetter kan jeg umulig ha så lenge igjen. Så arresterer jeg meg selv for å overdrive og være melodramatisk, og penser meg inn på «jaja, vi får bare se hva som skjer»-sporet igjen. Men jeez, jeg vet om folk som har fått forespeilet et par måneder igjen av legen og er i bedre form enn meg. Akkurat det synes jeg er skummelt. Og, for å være litt barnslig, urettferdig. Hvis jeg står med én fot i graven hadde det vært innmari hyggelig å kunne bruke den tiden jeg har igjen, framfor å bare ligge i senga, slepe meg rundt og nesten ikke orke å forholde meg til mine egne unger. Det siste knuser jo hjertet mitt.

Så det går bare nedover, og det ganske fort. Gubben ser det også. Her om dagen foreslo han på eget initiativ at vi skulle ta en tur til advokat for å sjekke hvordan det sto til med papirarbeidet vårt- i tilfelle rottefelle. Med særkullsbarn på begge sider, selv om det ene særkullsbarnet for alle praktiske formål er vårt fellesbarn, må man passe på sånt. I samtalene våre dukker det ofte opp utsagn som «Hvis noe skjer, så…», «Hvis du blir borte, så…», «Hvis jeg dør, må du…» som et helt dagligdags og udramatisk faktum.

Gubben, ja. Han har virkelig en engels tålmodighet. Han klager aldri, selv om jeg er fint lite verdt som kone og husmor akkurat nå. Han sitter igjen med full jobb, alt av matlaging, mesteparten av husarbeidet, mye med ungene, pluss sin egen rehabilitering tre ganger i uka, og er like blid. Jeg fatter ikke hva den mannen er laget av. Hvis jeg skal klage på én ting, må det være at han overlater alt det medisinske til meg. Noe som, min tilbakeholdne natur tatt i betraktning, gjør at ting tar inni gamperæva lang tid. Jeg liker å tro at hvis det hadde vært omvendt, ville jeg hengt på legene som en klegg, lest meg opp på diagnoser, ringt og mast, trukket i tråder. Det var vel egentlig det som var planen, når vi ble gamle og grå- jeg skulle være den som passet på, den som hadde oversikt over rettigheter, som purret på treig offentlig saksbehandling og fikk ting gjort når Gubbis ble for gammel og svak til å ta vare på seg selv. Nå kunne jeg trengt at han tok den rollen for meg, men det ser ikke ut til å skje og jeg våger ikke be om det. Det er mer min feil enn hans, dårlig på kommunikasjon som jeg er 😉 Men som sagt, når det gjelder tålmodighet og raushet og aksept for at jeg er en kone med vesentlige mangler for tiden («for tiden» begynner jo å bli en slags normaltilstand, stakkars mann!) vinner han gullmedalje, helt klart. Jeg har vært heldig der. Mannen min er en helt, og vi har begge hatt flaks på den måten at selv i et møkkaår har vi det ganske fint sammen. Vi kan fremdeles spøke og le sammen, vi tåler fremdeles trynet på hverandre selv om livet er ganske langt fra hva vi ønsket oss. Jeg har skjønt på mange av mine «kreftvenner» at det ikke er noen selvfølge, for mange vil sykdom tære hardt på forholdet. Jeg er takknemlig for at jeg står støtt i alle fall på DET punktet.

Så hva skjer egentlig, sånn medisinsk? Det var kontroll for noen uker siden, og onkologen var selvsagt ikke fornøyd med utviklingen og skisserte tre mulige retninger. Ny kreftscanning er satt opp i februar, noe som føles som en evighet til. Hun har også pratet med nevrologene, som sier at utredningen foretatt i vår var mer enn nok og vi nå må gå i retning psykosomatikk (ikke at jeg har så veldig trua på det, men hvem vet. Jeg takker ikke nei til noe- her skal alt prøves! Spørsmålet er jo bare hvor lang tid det vil ta før ballen begynner å rulle fra skrivebord til innkalling og hvor mye dårligere jeg rekker å bli på den tiden…). En tredje hypotese, at det dreier seg om en eller annen autoimmun tilstand, ble forkastet nesten før den ble vurdert av spesialist, etter hva jeg skjønte.

Så enn så lenge er det på papiret ingenting galt med meg. Ingenting hadde gjort meg lykkeligere enn om det faktisk stemte! Men hva er det da som skjer? Her jeg ligger på soverommet for tredje måned på rad og fungerer dårligere dag for dag er det vanskelig å se for seg at det faktisk er slik det er. Jeg ligger liksom og venter på at det skal skje noe dramatisk, at jeg blir lam i halve kroppen eller kaster opp tre døgn i strekk, for så å bli kjørt med blålys inn på Radium og bli møtt av gravalvorlige leger som forteller at de skal gjøre det de kan for å holde liv i meg, men det er antagelig bare snakk om uker. Patetisk og melodramatisk, jeg vet, men i mitt hode er det en helt sannsynlig fremtidsutsikt slik tingene står. Men for all del, jeg har tatt feil før! Og det at noe føles sånn eller slik, betyr jo ikke at det er slik det faktisk er. Enn så lenge er alt helt i det blå, det eneste som er sikkert er at det er akkurat to år siden jeg fikk kreftdiagnosen og jeg har aldri vært så dårlig som nå. Sykdom skulle liksom være en parentes, og nå har det jaggu tatt over hele tilværelsen. Badum-tss! Det va’kke akkurat det som var planen.

Just keepin’ it real (takk til Elton John og hans brutalt ærlige selvbiografi. Jeg har vært redd for at jeg utleverer for mye i skriftlig form, men etter å ha lest hans beskrivelser av hvordan han satt høy som en skyskraper i en bombet leilighet, med oppkast nedover morgenkåpa, og onanerte foran pornovideoer på TV i dager i strekk, fremsto mine egne betroelser som ganske uskyldige). Skal det være, så skal det være. Det er jo fristende å fremstille seg selv som dønn rasjonell og ovenpå, som en som ser over og forbi de kjedelige sykdomsgreiene og holder fokus på det viktige i tilværelsen, som familieliv, barnelitteratur, musikk, jobb, god mat, reise, kunsten å skape et hyggelig hjem midt i kaoset. Jeg skulle så gjerne vært et sånt stort menneske som lot alle helseutfordringer være en liten parentes og ellers holdt livet gående som vanlig og fikset alt.

Men akkurat nå er jeg bare en bitteliten, selvsentrert dame som ikke fikser alt. Jeg fikser knapt familielivet, det er såvidt jeg fikser å tenke «jul», og jeg fikser jaffal ikke noen blogg. Det blir nok langt mellom innleggene her en stund framover (og like greit er det, hvis alt jeg har å komme med er sutring), men jeg fortsetter å betale min beskjedne domeneavgift i håp om at det kommer bedre dager. Hvis jeg har noen lesere som ikke allerede tilhører den nære kretsen (det er i så fall ikke mange, og all honnør til dere som har orket å henge med på min stabilt ustabile blogginnsats), så finnes jeg på Instagram, der jeg prøver å ikke bare snakke sykdom og elendighet.

Ønsker alle en fin adventstid- selv om korona gjør alt annerledes enn det pleier å være-, en riktig god jul, og ikke minst et 2021 som gjør godt igjen noe av det tapte fra året vi er i nå. Unless, of course…

Kladd-kirkegården

It is happening again, som det heter i Twin Peaks. Det er vel kjempen som kommer med denne advarselen til den kjekke spesialagent Dale Cooper. It is happening again.

Det er noe mindre dramatisk i mitt tilfelle, da, siden det verken er kjemper eller mord (eller kjekke spesialagenter) involvert, men det er litt samme følelsen likevel. NÅR skal jeg lære? NÅR kan jeg få inn i den tjukke skallen min at jeg må la være å skrive så lange innlegg at jeg bare blir nesten ferdig, og så går det en dag, og så to, og vips før du aner det føles hele greia utdatert og kjedelig?

Mitt lille hjørne av internett er en digital kirkegård over innlegg som bare ble nesten ferdig. Nå sist, et Torsdagstanker-innlegg som er 90% ferdigstilt, manglet bare et par punkter pluss de hersens bildene. Men livet ute i den virkelige verden går så fort, og siden jeg hadde med både Biden og Trump, premieren på Atlantic Crossing, gips på armen til Turbo, flere avsnitt boblende av glede over at livet forløper nesten normalt til tross for korona (Hah! HAH! Tre dager senere sto Bent Høie og talte til det norske folk med den dystre stemmen igjen, og han har gjentatt det flere ganger siden. Vi vet jo alle hvordan det endte) føltes det å skulle ferdigstille det like påtrengende som å lese høyt fra et ukesgammelt VG.

Dette er et forsøk på å ta bilde av både det artige juletoget OG sønnen min nederst i bildekanten. Det gikk bare sånn passe. Men er det ikke morsomt? Selv om cola-vibbene er betydelige ble jeg oppriktig glad for å se toget dingle under taket på Oslo s. I år tar vi den moroa vi kan få.

Tida flyr. Det er bare jeg som somler. Og det er helt greit, men da må man legge ambisjonene på et passe nivå og ikke gape over for mye igjen, og igjen, og igjen. Definisjonen på idioti er jo som kjent å gjøre det samme på nytt og på nytt, og forvente et annerledes resultat. Jeg liker å tro at jeg ikke er helt i idiot-gruppa, men noen ganger begynner jeg å lure 😀

Men altså, kort og overfladisk: Det er fredag. Oboisten har hatt hjemmeskole i to uker- det går, men det er kjedelig. Til uka åpner skolen på rødt nivå, med skole 2/3 dager i uka og resten på Teams. Jeg tror det blir bra. Ungdom har ikke godt av å sitte på rommet i uke etter uke, i alle fall ikke min ungdom. Jentene har vært småsyke, vi tok og testet 12-åringen for korona- den var negativ. Jeg slites mellom å ønske at vi aldri får korona, og det å bare får det nå så det er overstått. Hvordan det sannsynligvis blir: vi halter videre gjennom vinteren, med et par stykker i karantene til enhver tid og et par småforkjøla (ikke samme personene, selvfølgelig, det ville jo vært for enkelt), én med gult snørr og én med blankt, mens vi navigerer nedmasket og dynket i Antibac mellom de gjøremålene vi har lov til å utføre, pluss enkelte nervepirrende begivenheter som å dra på sykehus eller få besøk av oldemor. Altså, vi kan jo si nei til alt, slutte på rehabilitering og hodepinekurs, trekke minstemann ut av turngruppa og sangkurset, ta pause i dansing og pianospill og rett og slett bare holde oss inne. Men hva mister vi på veien? Og vi ER forsiktige. Men med unger i skole og barnehage og kollektiv transport daglig kjenner jeg veldig på at vi egentlig ikke har kontroll.

Vel, vel. Fredag, snart advent, og en forsker var ute i media og oppfordret folk til å pynte tidlig til jul. «Lys gjør underverker for humøret, heng gjerne opp adventsstjernene tidlig i år!». Vi lytter selvsagt til fagfolk, noe annet skulle tatt seg ut. Foreløpig har jeg funnet fram adventsløpere og adventsstaker, noen lilla lys, og that’s it, men i helgen satser jeg på å få opp enda litt adventsstæsj. Julegavene er jeg også ganske godt i gang med, men det er en del som gjenstår og bitter erfaring sier meg at slutten av november alltid går litt fortere enn man tror (VELDIG VELDIG KJEMPEVIKTIG NOTE TO SELF HER! 90% ferdig med gavene og de vanskeligste igjen- det er like teit som halvferidge blogginnlegg). Siden jeg må hente Bison tidlig i dag , tenkte jeg vi kunne svinge innom en butikk og få med oss noen julegaver mens butikkene fremdeles er relativt tomme. En annen ting jeg må i gang med snart, er adventskalenderen. Jeg er gift med en helt av en mann, på mange måter, men akkurat slike ting som kalendergaver tror jeg ikke har lagt beslag på hans tankevirksomhet noen sinne. Det er min jobb, og jeg har forbasket meg på (er det et uttrykk?) at i år skal jeg ikke sitte og panikkpakke kalendergaver 30. november.

Høst-glede nr 1: Kaki. Kaki, en glohet kopp te og mørke kvelder er noe av det beste ved høsten.

Fredag, og denne helgen blir litt annerledes enn de andre. Bison skal være hos min stemor hele helgen, hun bor rett ved turnhallen så det passer fint, og etter fiolin på lørdag skal Turbo og minstemann til mormor. Disse damene, altså, som stiller opp og hjelper til på så mange måter. Det er bare å takke og bukke, og prise seg lykkelig. Og jeg vet at det ikke bare er en «Hjelp Helle»-situasjon, selv om det naturligvis er et viktig poeng, det er vinn-vinn-vinn fordi alle setter pris på det. Men så godt at det er sånn, det er en av de tingene jeg er takknemlig for hver eneste dag. Jeg skal bruke fritiden i helgen til å rydde og ordne- i sneglefart og med mange pauser. Formen er like dårlig som alltid, eller strengt tatt bittelitt verre, men jeg skal gjøre det jeg får til!

Fredag, og etter ukevis med 12-13 grader og regn, har det «endelig» blitt litt kaldt. Det ska’kke værra varmt i november, altså. Ungene har fått på seg vinterdressene, og- under over alle undere- garasjen er ryddet og klar til å ta imot bilen når frosten kommer. Det siste har ikke skjedd på mange år, og er en av de underkommuniserte fordelene ved korona-hjemmekontor.

Sånn har det vært lenge: en slags tre måneder lang september. riktignok er det fordeler med alt, som for eksempel at minstemann og jeg ikke fryser oss helt ihjel mens vi venter på Turbo på lørdagsøvelsen hennes, men for julestemningens del er det fint med litt kaldere vær. Jeg vil vel også hevde at snø er triveligere enn regn, men vet at dette er en omstridt påstand.

Så sånn er det her. Ikke så mye som skjer, men det som skjer, skjer fort. Da må man lære seg å skrive tilsvarende: fort og gæli, litt upolert, ganske så ustrukturert og sikkert noe jeg har glemt- men det er veldig mye bedre enn ingenting. Eller flere nesten-ferdige tekstskjeletter til den digitale kirkegården min. Da samler det seg plutselig opp så mye at det er vanskelig å begynne igjen. Og DET er et problem, når man egentlig har et konstant påtrengende kommunikasjonsbehov, haha.

Ønsker de som måtte svinge innom en skikkelig god og smittefri helg! Vi får nyte det som nytes kan og gi litt beng i resten 😉

Halloween light

Når livet butter litt og den dårlige samvittigheten har fått samle seg opp over tid, er det lett å lulle seg inn i rosa tanker om å kompensere.

Ikke at jeg gjør en altfor dårlig jobb som mamma. Jeg holder meg flytende, såvidt. Ungene får matpakke på skolen, jeg hjelper til med lekser. Daglig øving blir det også, om enn ikke så mye lek med Puppy packet (en boks med kort og spill som øver opp barns evne til notelesing, rytmeforståelse, dynamikk) som jeg burde. Vi leser på senga hver kveld, Gubben og jeg bytter på minstemann og 6/7-åringen. Men likevel, jeg er ikke helt der jeg burde være. Det går fort i svingene og jeg velger billige løsninger. Jeg er ofte litt for utålmodig. Jeg ligger litt for mye i senga. Og så videre, og så videre. Jeg har spesielt dårlig samvittighet for de halvstore ungene, for når de små har forsynt seg med sin dose mamma-oppmerksomhet (og det er jo som kjent ikke små mengder det er snakk om her!) er det ikke så mye igjen til de litt større. Akkurat det er kanskje helt øverst på lista mi over ting jeg gjerne skulle ha endret. Over jobben, til og med.

Uansett. Familielivet vakler videre, og så byr det seg en sjanse til å gjøre noe skikkelig gøy. Halloween! Grøssende moro for store og små! Gjett om dette skal bli en bra dag!

Tidlig morgenstund på selveste Halloween: Mor sitter i sofaen og forsøker å overtale seg selv om at dette blir en bra dag.

(opp med hånda, alle dere som føler en veritabel kræsjlanding komme snikende 😀 Av en eller annen grunn er det ofte sånn, jo større planer og forventninger, jo mindre sjanse for at det går som planlagt. Det ble ikke katastrofe altså, men det ble ikke helt som mor hadde sett for seg. Denne gangen heller)

Det begynte bra nok. På fredag etter turning marsjerte Minsten og jeg rett forbi en 70 meter lang polkø og inn på Nille, for å sikre oss godteri i tilfelle det mot formodning skulle komme noen på døra. Vi bor i en fryktelig kjedelig veistubb, det pleier kanskje å banke på døra toppen 2-3 ganger på en vanlig Halloween, og nå har vi korona i tillegg. Men tenk om det kom noen, da! Og vi satt der uten noenting! Det går jo ikke an, og i verste fall kan man alltids spise det selv 😉 Vi fikk med oss et lass sjokoladekuler dekorert som øyeepler, og noen nett med sjokolademedaljer med monstre, hodeskaller og spøkelser. Og godterihamburgere. Og svarte kubbelys for et aldri så lite innslag av Goth- eller Addams family. På en siste, merkelig innskytelse stappet jeg også en borddekorasjon opp i kurven. Ikke noe som vinner interiørøriser akkurat, en glorete gresskarugle overstrødd med glitter. Men siden jeg ikke hadde klart å lokalisere verken det hengende skjelettet eller den svarte ravnen inne i det katastrofeområdet som er vårt loft, tenkte jeg det var greit å ha noe i bakhånd. Og neste år skal jeg ha kontroll. Neste år. Hvis jeg lever og har helsa, som min bestemor pleier å si, og som ligger akkurat litt for ukomfortabelt tett opp til virkeligheten i det herrens år 2020.

Lørdagen opprant, og i vårt hus er lørdagen temmelig travel. Vi har én som skal på orkesterøvelse fra 10-12, og to som begynner på hver sin ting klokka 11 (Bison skal på turn, Minsten på fiolingruppe). «Noen»- les: jeg- gjorde ikke jobben sin grundig nok i starten av semesteret, så da ble det sånn. Ballerinaen danser, men det ordner hun selv, og et par ganger i måneden starter lørdagen med at sekstenåringen kommer fykende opp i stua med håret til alle kanter fordi det er tuttihelg på instituttet og noen må kjøre ham til t-banen. Vi pleier å løse det vet at jeg tar Minsten, og så kjører Gubben framogtilbake og framogtilbake mellom turnhallen og orkesteret.

Ingen aktiviteter på Halloween uten utkledning. Kjipp, kjapp, kjipp, kjapp, vi har heldigvis et gammelt heksekostyme liggende til sjuåringen. Seksåringen fikk rett og slett klare seg uten, men turn er jo også en aktivitet som best utføres når man ikke er utkledd som mumie eller vampyr med lang kappe. Minsten skulle være spøkelse, men da jeg dro ut alle kostymene fra skapet for å finne drakten fikk han øye på storebrors tigerkostyme… og da var det gjort. Det var tiger, eller ikkeno’. Spiller ingen rolle at drakten var et par nummer for stor. Tiger! Tiger!

Det gjelder å velge sine kamper, så tiger ble det, og når sant skal sies er jo tigeren både skummel og i riktige farger. Vi kom oss av gårde, glade og fornøyde, bare med et kort innslag av sammenbitt banning når jeg kom på at jeg hadde glemt å ta med godteri.

Etter øvelsen- og øvelse med treåring er et massivt energikrevende prosjekt i seg selv, vi er mange foreldre som er svettere og mer slitne enn vårt avkom når vi vakler ut av skolen etter endt dyst- hadde jeg planlagt følgende: en ettermiddag full av gresskar, film og moro. Vi skulle lage suppe, selvfølgelig, jeg hadde funnet en ny oppskrift fra Yngve Ekern som så både enkel og god ut. Ristede gresskarkjerner har vært en hit selv hos de mest kresne ungene, jeg så fram til å gjenta suksessen. Vi skulle se på Coco, eller kanskje The Nightmare Before Christmas, avhengig av hvilken dvd vi klarte å lokalisere først- og finner vi ingen av dem går det sikkert noe på TV, det er jo Halloween. Utpå kvelden så jeg også fram til å poste stemningsfulle bilder av det skumle gresskaret vårt på Instagram.

Vel. For å ta det første først, så er det rimelig dumt å ikke ha gresskaret i hus før selve dagen. Klok av ribbe-skaden fra et par år tilbake hadde jeg mast på Gubben en uke, og han sa «jada, jada, vi fikser det»- og det er jo ikke fair å legge all skylden på ham heller, selv om det er han som handler med bil. Jeg kunne jo ha gjort en større innsats selv. Mitt eneste fremstøt var en sving innom nærbutikken på torsdag ettermiddag, og der hadde de ingenting, men jaja, det er jo gresskar overalt, så. Right?

Wrong!

Resten av lørdag ettermiddag gikk med på å vente på min mann som var på gresskarjakt. Det regnet. Ungene kjedet seg. Timene gikk. To timer, tre timer. For mye TV. Jeg fant ikke Coco, nesten som forventet (har vi i det hele tatt kjøpt den? Eller er det bare noe jeg tror?), og ikke The Nightmare Before Christmas heller, selv om jeg har ergret meg over å finne den dvd-boksen slengende rundt i huset ørten ganger mellom hver Halloween. Mammaaaa, jeg er sulten. Men pappa kommer snart, han skal bare finne et gresskar. Tre og en halv time. OK, du skal få en skive. Men jammen er vi ikke tomme for brød.

Nå er halve ettermiddagen gått, og mine planer om suppe og kake med edderkopper begynner å svinne hen. Jeg ringer Gubben. Hvis noen av dere tenkte at den hardt prøvede mannen hadde stukket av og tok seg en hemmelig pils på nærmeste sportsbar med øynene klistret til et lokaloppgjør mellom to rugbylag på New Zealand på storskjermen, ville det være en helt forståelig tanke, men min mann gjør ikke sånt. Min mann hadde kjørt på kryss og tvers i Oslo for å finne gresskar på fire forskjellige plasser, så snudd i køen ved Alnabru, og deretter løst en reguleringstanntrådkrise for Ballerinaen som var på dansing. Og nei, vi har ikke brød i fryseren heller. Kommer snart. Tror ikke vi finner gresskar.

Full av mørke tanker henger jeg over komfyren og koker nudler, glutamat-vomfyll av verste sort. Fra stua hører jeg halvkvalte, hysteriske skrik og bokse-latter fra TV, det er storesøster som har trumfet igjennom nok en episode av noe Netflix-ræl. Dette ble dagen sin, det! Mannen kommer slukøret hjem og forteller at det var utsolgt overalt, han kan lage fiskepinner? Ellers takk, ungene har allerede spist seg mette på tomme kalorier.

Mangler suppe. Mangler edderkopper på kaka. Mangler i det hele tatt mye- men noe er jo her også!

Men kakemix hadde han kjøpt. Og fløte. Og for å vri på det: min superkraft som mamma er definitivt ikke å lage perfekte dager, men jeg skal ha noen poeng for å klare å vri mislykkethet til noe i nærheten av hygge. Når det dårlige humøret og surheten trenger seg på er jeg ganske flink til å ta meg i nakken og snu skuta. Etter å ha fått meg en halvtimes ladetid i senga, står jeg opp. Lager kake. Hjelper ungene med å kle seg ut. Sender mann og barn ut i gata for å se på gresskarlykter, nå som det er mørkt, og mens vi venter på at kaka skal kjølne så vi kan lage spindelvevmønster har ungene og jeg Halloweendisco i stua. Jeg slukker alle lys bortsett fra stearinlysene, får på meg heksehatten og setter på Ghost Town, Ghostbusters og Thriller i rask rekkefølge mens jeg veiver litt tafatt med armene- lavenergiversjonen av discodans. Det funker som bare det, minstemann hyler av skrekkblandet fryd, seksåringen sier han er ninja og turner rundt i stua, og sjuåringen danser fornøyd rundt og later som om hun er vampyrprinsesse. Etterpå spiser vi kake med edderkoppspinn, og så står Gubben oppe i stua og jeg nede i hybelen to etasjer under, mens ungene løper opp og ned og roper «Knask eller knep» og får litt godteri på hvert sted. Når de er passe utmattet lander vi i sofaen og ser på Mummidalen. Når vi ikke finner noe annen Halloweenmoro får Hufsa duge, hun er jo skummel nok. Og under over alle undere: midt i Mummidalen ringer det på døra. Det er naboene som har våget seg ut, korona til tross, og aldri har jeg sett unger som var så lykkelige for å bli kvitt noe av godteriet sitt. Det ringte på døra! Knask eller knep, hurra! Jeg kunne ha kysset nabodama på det vortete, grønne heksekinnet.

Da vi står og pusser tenner, piper det plutselig fra seksåringen: dette er den BESTE dagen jeg har hatt! Og jeg måtte bite meg i leppa for ikke å la den aller første reaksjonen hoppe ut- stakkars, da har du ikke høye forventninger, sønn. Hvis seksåringen syntes det var en fin dag, så var det en fin dag. Hvis sjuåringen kan komme på skolen og si at hun hadde en morsom Halloween, så er det mer enn bra nok. Det var en dag- en dag av mange- der mye gikk skeis, og vi hentet oss inn igjen så godt vi kunne. Jeg klapper Gubben fysisk og meg selv mentalt på skulderen, og tenker at så lenge unga sovner med et smil om munnen, så ble det ikke så verst, likevel.

Men når det er sagt: hvis jeg lever og har helsa, så satser vi på litt mer kontroll til neste år. Det hadde ikke vært helt feil med litt mer suppe, og litt mindre stress!