Splitt og elsk

Femåringen henger med leppa. Ingen å henge med. Ingen å leke med. Mamma og pappa bare vasker og vasker, tørker støv, bærer bord og stoler og mumler om bordplasseringer og duker. – Det er kjedelig her, mumler hun, etter å ha lekt med Vaianafigurene og tegnet kroken til Maui og sett på Lesekorpset på NRK Super.

Turbo savner Bison. Men Bison, han er hos mormor denne helgen. Hun hentet ham tidlig i barnehagen på fredag og han kommer ikke tilbake før søndag. Det er to hele dager det, for den éne, ensomme halvdelen av The Terrible Two. Dobbelt skuffelse: hun har mistet sin partner in crime, og på toppen av det hele fikk han dra før henne til mormor. Uhørt!

Bildebevis fra Kongens utsikt. Fotokred- og kred for å ha klart å dra ham opp bakkene, ikke minst-: min mor 😉

… Uhørt, og som sagt ensomt. Bittelillebror er søt, men det går liksom ikke an å leke med ham på samme måte. Storesøster på ti er også borte, kjempestoresøster vasker hybelen sin. Hun surrer rundt i stua litt, før hun tusler ut foran huset der fjortisen er i ferd med å feie bort rusk og rask fra inngangspartiet. Det er bedre enn ikkeno’, tenker Turbo, og blir med på ryddingen.

Vi har sjelden «barnevakt» nå. Jeg hadde det ofte da de eldste var små, enten for å jobbe om kvelden eller bare for å sove eller ha fri. Da dro de som regel sammen- først de to eldste, senere de to eldste og lillebror. Men så har det gradvis fislet ut. Grunnene til det er nok mange, en av de mindre hyggelige er nok at Gubben og jeg har blitt latere med åra og trives utmerket godt i sofaen fredagskveld etter fredagskveld (etter fredagskveld, etter fredagskveld. Hæsjtægg Innmarikjedeligefolk). Dessuten, om de minste skulle være bortreist, er huset aldri tomt likevel. Det dukker alltid opp en tenåring fra en eller annen krok 😉

Men det som har kommet mer i forgrunnen, kanskje etterhvert som ungene ble flere og timeplanen strammere, er barnas behov for å få være alene med noen. Med oss, først og fremst (hvorfor gidder tenåringsforeldre å kjøre så mye, når «barna» utmerket godt er i stand til å gå selv? Fordi du får ha dem alene i bilen, såklart! Hvorfor løper jeg som en gal for å rekke aktiviteter vi ikke har tid til? Fordi det er verdifull mor og enellerannen-tid), men også med besteforeldre, tanter og onkler, for eksempel. Særlig når søskenbåndet er veldig tett og rollene tydelig definert, er det godt å få en pause fra det vanlige mønsteret og få være i fokus fullt og helt. Den som alltid tar ansvar slipper å ta det, den som alltid blir bestemt over kan få ta styringa, de som hakker på hverandre må rett og slett… la være, en stakket stund, når de ikke er i nærheten av hverandre. Det trenger ikke være så mye- en kinotur med bestemor eller overnatting hos tante. Eller det kan være en hyttetur med stebestefar, gutta på tur liksom, med fiskestang og hammer. Mormor er jo også kjent for å ta med seg de som måtte trenge det på intensive avslapning-og-skolearbeidturer til Blefjell, sommer som vinter. En ekstrabonus er jo også at de som blir igjen hjemme får mer rom og fokus, de også.

 — MIN mamma!, sa femåringen, og gjorde seg uvanlig liten i sofakroken i kveld, da minstemann hadde lagt seg og lillebror var hos mormor. Og av og til er det godt å bare være Turbo sin mamma, eller noen andre sin mamma, i noen minutter av gangen.

Eksempel på totalt unødvendig kjøring: 17-åring på vei til jobben sin midt på blanke formiddagen. Men så får jeg kloa i ham i fem minutter, da, og kan kjøre på med irriterende mammaprat uten at han har sjans til å unnslippe 😀

Dette er ikke splitt og hersk. Det er splitt og elsk. For Turbo er det uvant å være her uten liksomtvillingen sin, men du verden så godt hun har av det. For ikke å snakke om så godt han har av det, han som kun i kraft av sin posisjon som «pseudotvilling-lillebror» ofte havner i storesøsters skygge og blir begrenset av hennes velmente assistanse og hjelp.

Vi har hatt en effektiv husarbeidsdag med alle mann i arbeid, bare avbrutt av en koselig lunsj i kolonihagen hos min stemor. Gjennom dagen rant bildene inn fra min mor på mms: En gutt som sitter og spiller Biler-Lotto, helt uten innblanding fra de store. En trøtt gutt etter tur i svømmehallen, der han kunne gjøre akkurat det han ville. Og rosinen i pølsa: Lillebror på Kongens Utsikt, dit alle trodde han var for liten til å gå, men så klarte han det likevel (hvor mye bilkjøring som er innblandet vites ikke, og spiller heller ingen rolle. Ikke for ham, i alle fall).

Neste gang det passer er det Turbo som får dra på tur, og Bison blir hjemme. Rett skal være rett. Men jeg er takknemlig for at vi har familie som tar med seg en og en, eller to og to, eller tre og tre, og splitter opp den herlige gjengen som i en travel hverdag har lett for å bli redusert til «ungene»- til tross for at de er så forskjellige som de kan få blitt. De er ikke «ungene», de er seg selv fullt og helt, og selv om det er viktig å bygge opp og verne om flokkfølelsen i den evige sentrifuge-tilværelsen er det også viktig å få rom til å være akkurat seg selv. I fred og ro.

To jenter spiser is på fredagskvelden. Lillebror- og foreldrefri sone!

Når det er sagt, gleder jeg meg fryktelig til å sette meg i bilen og hente treåringen (og kakene, og stolene, og muligens noe mer konfirmasjonsstæsj) i morgen. Natta er rett og slett ikke den samme uten en liten kar som kommer tuslende inn i senga og setter kneet i brystkassa di!

***********

PS. Hvordan vi ligger an? OK, for å være diplomatisk: det gjenstår en del. Men ståa er langt, LANGT bedre enn i går, og vi kommer i mål. Det blir mye jobb i morgen også, men på mandag tror jeg vi kan senke skuldrene og få en fin dag. Og på tirsdag kan vi si som vi alltid gjør: «Nei, se så fint det er her nå, sånn må vi prøve å holde det». Hahaha!

Det sitter i huet!

Jeg er gift med en gammel karate-mann.

Det er et faktum som nok overrasker mange, som har lært min mann å kjenne som en litt kjedelig datanerd, men i sine yngre dager var han en seriøs utøver innen kampsport. Og det er ikke sååå mange år siden han imponerte sine sønner ved å sparke ned et eple fra toppen av et hode (mitt hode, for øvrig, så jeg bad en stille bønn om at han ikke overvurderte seg selv akkurat da). En gjenstridig ryggskade var det eneste som sto mellom ham og en NM-tittel, men skaden lot seg ikke trene vekk og min mann endte i den lange og stadig voksende rekken av gamle idrettsutøvere som «kunne ha blitt…». Velkommen i klubben.

Uansett, han har i alle fall vært tydelig på at karate innebærer smerte. Økt på økt på økt med herding av hender, slag og spark i nærkamp. Hans måte å takle det på var mental trening. Det sitter i huet. Det gjør ikke vondere enn du lar det gjøre.

Han sverger på at det funker, og det har blitt et slags mantra her i heimen. Det sitter i huet. Riktignok har uttrykket sine begrensninger. Det var en gang på en fødestue, jeg husker ikke når og med hvem, men min mann fikk i hvert fall rimelig klar beskjed om at Nei, for faen i helvete, jeg skal love deg at det sitter en hel mengde plasser, men huet er- saatana perkele!- ikke et av dem! Og det skal han ha, Gubben, han holdt klokelig kjeft da sønnen hans fikk skutt på seg et armbrudd under en fotballkamp i forfjor. Det er rett og slett ikke alt som sitter i huet, i alle fall ikke hvis du ikke er en eller annen form for meditasjonsguru som kan operere ut blindtarmen uten bedøvelse og slikt.

Men med unntak av slike krisesituasjoner, der kroppen definitivt roper høyere enn hjernen og all verdens positiv tekning ikke kan hjelpe på, så har han forsåvidt rett. Det er mye som sitter i huet. Veldig mye.

Det hender jeg leser litt bakover i min egen blogg, og forundres over all idyllen jeg presenterer. Det er da voldsomt så mange fine øyeblikk det er, så mye glede over de små ting, innlegg etter innlegg med overstrømmende kjærlighet for treåringer (som alle vet kan være en pain in the arse fra tid til annen), tanker i natten- jaja, jeg får jo sovet halvannen time før jeg skal på jobb, det ordner seg. Lykke og kjærlighet i et kaotisk hus, der valget mellom jobbens sommerfest eller blokkfløytekonsert, eller spa-weekend med venninner og campingtur i stua med Peppa Gris, alltid ender i favør av sistnevnte, helt uten et snev av bitterhet.

Campingtur. Komplett med druer som kan tråkkes godt ned i stueteppet. Alle vil lage hytte. Ingen vil rydde. Standard opplegg, med andre ord.

Juger jeg? Neida. Som disippel av Elizabeth Foss’ «Internet rules» (om enn ikke like slavisk på alle punkter), er jeg nøye med sannhetsgehalten. Det skal ikke skjønnmales. Det er ikke alt man trenger å skrive om, det er faktisk mye man med fordel kan forbigå i stillhet- men det man skriver skal være sant. Eneste unntaket er når jeg omtaler andre- hvis Turbo har besøk av Simen som ikke liker spaghetti, så kan du være ganske sikker på at han i alle fall ikke heter Simen og sannsynligvis liker spaghetti 😉 Men for øvrig: skriv sant, eller dropp det.

Men det er mye lykke, og det er mye glede, i det livet vi har valgt. Selv om jeg også hilste Mammasjokket (i overført og videre betydning enn bare boka) velkommen og synes det er bra at de tyngre sidene ved mammatilværelsen løftes fram og avmystifiseres, så synes jeg også det er viktig å ikke dvele så altfor mye ved det. Ja, det er slitsomt. Og søvnløst. Og fritidsdrepende. Men det er nå en gang det jeg har saina opp for, og selv om det kanskje er annerledes for andre, så opplever jeg at når jeg tilater meg å synes synd på meg selv, så blir alt tjue ganger så tungt.

Det sitter i huet. Å bake avslutningskake klokka fem om morgenen og være sur, er langt mindre hyggelig enn å bake avslutningskake klokka fem om morgenen og være blid. Fact.

Ofte er det fort gjort å snu tankegangen. Det finnes så mye bra å feste blikket på, at det bare er å gi seg selv et lite spark bak, så endres perspektivet og det lyse og lette kommer i forgrunnen. Joda, turen til butikken tok kanskje dobbelt så lang tid som planlagt, men Bison fikk studert maur på nært hold på veien og kastet stein i elva. Joda, kjøkkenet ser kanskje ut som en krigssone, men Turbo klarte å lage muffins nesten helt på egenhånd.

17. mai, vol. 1: Skjortestryking. Legg merke til det eneste sjarmerende ved dette bildet- Bisons egenlagde rosett.

17. mai, vol. 2: Skoskift i Universitetsgata midtveis i dagen, når prinsippene åker ut og komforthensynet inn.

17. mai, vol 3: Etter to timer på Karl Johan, bare en halvtime igjen nå…

Andre ganger er det verre, og det negative får overtaket. Som nå. Vi er ferdig med 17. mai, takk og lov, og ungene syntes det var en fantastisk dag. Jeg syntes det var fantastisk masete, og nå sitter vi i restene av et 17.maistressa hus og skal ha konfirmasjon om tre dager og bursdag uka etter. Det ser ikke ut her. Jeg angrer som en hund på at vi ikke bare reserverte bord ute et sted, det hadde vært så mye enklere. Noen skoleungdom kom hjem uforsvarlig sent i går, og jeg kjenner irritasjonen boble. Ingen (de bittesmå er unnskyldt her) viser noe som helst initiativ til noe, annet enn å komme innom og strø om seg med skittentøy og sekker og brukte tallerkener og håndklær før de løper videre til andre spennende ting. Oversiktsarket over arbeidsoppgaver ignoreres totalt. Ukene som kommer er en sammenhengende rekke av ting vi skal gjøre, bidra med, dra på, folk har eksamen, krysspress, det renner inn med mailforespørsler om ditt og datt og fandens oldemor, alt kræsjer i alt, jeg har ikke skrevet noen tale, jeg har bare lyst til å grave meg ned under en stein og vente på at folk har ordnet moroa si sjøl og latt meg være i fred med hverdagen min, som stort sett er det eneste jeg har et fast og sikkert grep om. Note to self: min bursdagsgave til meg selv i år er at den runde dagen skal forbigås i fullstendig, total stillhet. Det er virkelig det eneste jeg ønsker meg: en helt vanlig tirsdag (eller onsdag, eller hva det nå er. Jeg har ikke sjekket, for å si det sånn, det er sånn ca nederst på lista over alle uviktige ting det går an å slippe å ta stilling til). Uten stress. Uten mas. For Guds skyld uten festivitas. Bare den vante, fine rytmen. Men akkurat nå er det 3000 ting som må gjøres, og jeg har ærlig talt ikke lyst til å gjøre noe av det. Jeg er overveldet og tom på samme tid, det er tørt, det er ikke mer igjen, og det eneste som egentlig frister er å sitte i sofaen og spille Candy Crush (!) og være sur.

Så sånn er det også, fra tid til annen. Ikke bare idyll, nei.

Trøstebildet mitt i slike situasjoner. Alltid hyggelig å ligne på de rike og berømte.

Men det sitter i huet. Og så urettferdig det enn er, så er det et ubestridelig faktum at når mor er sur, smitter det over på alle andre, og det må vi for enhver pris unngå. Et hus med ni sure mennesker er ingen fest, akkurat. Ofte er det også slik at når situasjonen først er snudd, når du har dratt deg selv ut av surheten og tatt grep- så fremstår det hele ganske så bagatellmessig. Hva var nå det der å lage noen stor sak utav, hæ? Du overdrev en smule nå, gjorde du ikke?

Så for de som måtte tro at selvutvikling, det å utfordre seg selv og strekke seg etter nye mål henger uomtvistelig sammen med karriere og nye arbeidsoppgaver- det finnes en variant på hjemmebane også. Den skal jeg i gang med nå, mentalgymnastikk for viderekomne i sjefsposisjoner, og så håper jeg å kunne rapportere at «alle var enige om at det hadde vært en hyggelig dag» på mandagskvelden.

For det sitter i huet. Og litt på vinduene, så jeg får starte med dem 😉

Ordknapp onsdag

Jadda! Tilbake i mer eller mindre vanlig rytme- eller mangel på sådan.

Eller så er det bare slik at dagens korte innlegg skriver seg selv. Det er jo lille 17. mai! Dagen som er nesten like spennende som den store. De små, og særlig femåringen, har gledet seg leeenge. 16. mai markeres grundig i barnehagen. Det er tradisjonelle 17. mai-leker med is til premie. Det er flaggheising og eget barnehagekorps, og ungene har laget egne rosetter til å ha på jakkeslaget. Pølser til lunsj. Og så er det «skrangletoget» før lunsj- toget for hele barnehagen, der alle mann alle marsjerer (ja, de som kan marsjere, da. De andre trilles i vogn) fram og tilbake på sletta og roper hurra. Senere på dagen går «det ordentlige toget», der nærskolens sporty skolekorps stiller opp og samler med seg 4- og 5-åringene fra de forskjellige barnehagene i nærheten og går en ordentlig runde.

Ikke rart Turbo har gledet seg nesten like mye som til Lucia. Og jammen var ikke værgudene skikkelig på barnehagebarnas side i år! 🙂

Storesøster viser hvordan det skal gjøres. Flagg er superviktig.

… unntatt for treåringer som nettopp har begynt å sykle til barnehagen.

Gubbevarr’mævæl, som min gamle farmor fra Gjøvik ville sagt, for en fantastisk dag! Det eneste «problemet» var at det var i overkant varmt, men jeg klager ikke. Og ungene fikk som sagt is (antagelig etter harde forhandlinger med FAU, hehe). Perfekt!

Spente barn til høyre, skolemusikk marsjerende til venstre. Så henger man seg på, og går videre til neste barnehage. Nydelig!

(for ordens skyld: jeg får ikke blåst opp bildet uten å forringe kvaliteten. Hvis noen andre får til det, så gi meg et vink’a- jeg vil så nødig gjøre meg skyldig i å publisere identifiserbare bilder av andres barn. Jeg tror som sagt dette skal være safe, men det er også det eneste bildet som kan legges ut fra dette sjarmerende toget. Men tro meg- sjarmerende er det!)

— OK, hva er det som foregår her? Minstemann er smått undrende over opptrinnet, og har ikke helt sett sjarmen med barnetog og korps. Ikke så rart kanskje, med tanke på at han først ble folkeregistrert i kongeriket i dag (det var derfor jeg ikke fikk sett Bison i skrangletoget. På det tidspunktet satt vi på Skatt Øst og ventet utålmodig på bevegelse i køen… Men nå kan vi hake av enda en formalitet, og begynner å se ende på papirarbeidet vårt) 😉

Men selv om det er toget som er stas, kaster man jo et blikk på øvrige omgivelser også. Og jeg fant, jeg fant- slettas modigste mann, som henger ut Haugesundflagg på kampdagen!

Vel hjemme igjen fikk jeg hjelp av en blid treåring til å lage… noe som minner om 17.mai-stemning. Matmessig sett er 17. mai en nedtur her i huset. Vi eter så mye is og pølse og vårruller i skolekaféen, og er så slitne etter en hel dag i Oslo sentrum og med leker og moro, at tanken på å vippe opp laks og bløtkake er helt uoverkommelig (og heller ikke særlig fristende, med tanke på at ingen er sultne likevel). Derfor jukset vi litt og lagde 17.maistemning med jordbær i dag, med en oppskrift jeg aldri har prøvd før. Forteller mer i samleinnlegg senere, men det var skikkelig godt!

Men det var ikke bare lille 17. mai, det er også dagen før 17. Hehe. Hvordan ligger vi an? Svaret er «sånn passe», her representert ved skjorte til tørk. På den annen side er dette en ganske rolig 17. mai. Ingen kafétjeneste, kake til levering eller dugnad i lekeboden etter toget. Noen av oss drar nok tidlig til byen, småguttene kommer ikke ned før det har gått omtrent hundre skoler i tog- begge skolene vi skal se kommer helt på slutten av remsa. Da får jeg også se eldstejenta igjen, hun er ute på det siste russesprellet og jeg skal rope et ekstra «Hurra» for at russetiden er over- selv om hun har vært aldri så grei. Dessuten gleder jeg meg allerede til å få av meg bunadskoene!

God 17. mai! For store og små, i by og på land, og i skauen for de som ikke orker dagen overhodet. La oss håpe på oppholdsvær, i det minste! 🙂