Apocillini opus 9 i f-dur

Mammaaaa, kan jeg få et Kinderegg? Femåringen har på seg tigge-fjeset sitt, det jeg ikke er sånn overvettes begeistret for. Store øyne. Litt trassig munn. Det er en blanding av bønn og trussel, og jeg liker det egentlig ikke.

Skavisse, vi teller over motargumentene. Det er mandag, veldig langt fra godteridag. Det er dagen etter en sukkermarinert bursdagsfest. Vi har ikke spist middag ennå. Og av alt godteri som finnes, er jeg ikke overbegeistret for Kinderegg med tilhørende unødvendige plastikkdingser som bare blir liggende under senga.

Kaaan jeg?

Jada, mumler jeg, og slenger Kinderegget på disken på Deli de Luca Torshov og ber om tre rosinboller i samme slengen. Og en kaffe, ved nærmere ettertanke. En stor kaffe.

Det er bare å innrømme det: når vi nå går inn i den sjuende uka med avslutninger og konserter, har de fleste prinsippene avgått ved døden. Dag etter dag med ekstraordinær moro tærer på kreftene hos store og hos små. Leggetider forskyves i et sett, overtrøtte barn sovner på ettermiddagen, får ikke sove på kvelden, og så er runddansen i gang. Middager utsettes, droppes, endres, blir utsatt eller lager forsinkelse. Rutiner er redusert til et fjernt minne. Ting er ikke som de pleier, og det er greit det- en gang innimellom. Men etter nesten to måneder med festivitas blir du ganske tynnslitt.

Sammensatt og variert program, klemt under en kose-ape for ikke å skli bakover,  gjennom den bittelille sprekken mellom setet og rygglenet og ned på gulvet på raden bak. #gjortdentabbennoenganger

Dagens oppgave for min del var å høre oboisten spille avslutningskonsert (jada jada, han har hatt ørten avslutningskonserter allerede, men dette er for den vanlige undervisningen i kulturskolen. Den arrangeres før jul og før sommeren, og er en liten og hyggelig konsert i et altfor stort lokale. I kontrast til det som pleier å være eldstesønnens pianokonsert med kulturskolen, som er en altfor lang og folksom konsert i et altfor trangt lokale. Den gyldne middelvei glimrer med sitt fravær). Jeg hadde med meg Turbo og Lykkeliten. Egentlig skulle jeg hatt med meg Bison også, men siden Gubben og Ballerinaen i siste øyeblikk droppet å klemme inn to avslutninger på tre timer og bare gikk for den ene, altså tverrfløyteavslutningen, tok de med ham dit. Takk og lov. Ikke et vondt ord om Bison, men hvis du er alene med tre barn under fem år på en konsert får du i grunnen bare gjort én ting: sørge for at de ikke bråker. Noe mer, som for eksempel å følge med på konserten, har du ikke kapasitet til. Jeg slet nok som det var med de to jeg hadde, men det gikk. De forstyrret ingen. Vi hadde tilløp til brytekamp, traving opp og ned bakerst i lokalet, to turer på do, et kort lite stint i instrumentrommet, og masse bollesmuler- men de forstyrret ikke konserten, og jeg fikk med meg i alle fall litt. Og jeg var der, noe som trass i alle ungdomsfakter var viktig for han som spilte.

Før konserten gikk vi tur for å slå ihjel litt tid (og kjøpe Kinderegg). Jeg følger samme prinsipp som ved flyreiser, og går ikke inn med småbarn et minutt før jeg MÅ. Særlig ikke når jeg vet det er masse plass! Det førte til at femåringen min oppdaget et tre med uvanlig heftig soppvekst. Alltid noe festlig å se på tur med hu’ derre!

I tillegg til to småttiser, en koseape, en pakke rosinboller, et grønt eple, en liten pakke «sunt» barnegodteri og en pekebok, hadde jeg med meg en halv kilo lungebetennelsebakterier i brystkassa og en pakke Apocillin i veska. Dagens lille tur innom legen bekreftet at det ikke er innenfor normalen med snørr i lungene, leddverk og konstant feber, så nå setter vi vår lit til antibiotikaen og håper intenst at det blir mer piff i mor framover. Det har gått på stumpene en stund nå, og det har nesten gått med like mye Paracet og Ibux som seigmenn og nonstop.

Nå gjenstår en blokkfløyteavslutning- kjempehyggelig, smått kaotisk, langt, varmt og med et lydnivå (ikke på fløytene) som er på grensen til helseskadelig. En utrolig sjarmerende avslutning, men i år tror jeg vi bare sender en voksen. Småungene hadde elsket det, men de tåler ikke mer. De skal også slippe skolekorets konsert på onsdag. Så er det vitnemålsutdeling på torsdag, og så er vi i mål. Det skal bli uendelig godt nå. Jovisst balanserer vi på en knivsegg hvert år, mellom moro og slit, men i år har Lykkeliten og dårlig form tippet oss akkurat over grensen i feil retning.

Men når det er sagt- etter all bilkjøring og alle Kinderegg og avledningsmanøvre i kirkerom over hele Oslo- hvert eneste ett av arrangementene har vært fine, også. Det er ikke bare slit. I dag fikk jeg med meg (nesten alt av) det som ikke var Apocillini i f-dur, men derimot Albinoni. Min sønn i duett med læreren, sammen med fiolin og piano. Det var ganske snasent, og han var storfornøyd da han var ferdig. Det var jeg også, stoltheten lå nok tjukt utapå- selv om jeg sukket litt innvendig over Adidas-genseren (fjortis is as fjortis does, sa mamma Gump) 😀

Utsikt fra bakerst i lokalet, der vi tilbragte en god del tid. Takket være lang kulturskole-fartstid har jeg sett innsiden av et betydelig antall kirkerom i Oslo (vi har vært i nesten like mange kirker som fotballbaner, tror jeg), men Lilleborg er virkelig et av de flotteste. For en ramme rundt konserten! Ekstrabonus: lave vinduer med glassmalerier som kan holde på en ettårings oppmerksomhet i opptil flere minutter av gangen!

… og så vandret vi ut etter konserten, da, under blytunge Osloskyer, og trillet Lykkeliten i vogna mot bussen mens storebror passet på at lillesøster ikke gikk for nær bilveien. Litt trøtte og slitne, ganske fornøyde, og vet at bare et par dager til nå, så er det ferie. Og en vakker (?) dag er det min tur til å rett og slett møte opp ti minutter før en konsert, finne en plass, og så bare sitte helt i fred og ro og høre på, uten å måtte passe på noe som helst annet enn meg selv. Det skjer ikke på en stund, men det vil skje, og da vil jeg nok smile ved tanken på alle de kaotiske konsertene som var en gang.

PS. Men da vi hadde tatt bussen, og deretter banen, og jeg bare måtte poppe inn på Rema med Turbo for å kjøpe pølser til tiåringens grilltur med klassen i morgen (mobilskole har sine ulemper, det dukker stadig opp beskjeder og endringer i siste liten) fikk hun ikke is. Ikke pastill heller, nei. Du har allerede fått mer enn du pleier på en vanlig mandag, og pappa er i gang med middagen. Kyllingspyd med ris, kål, sopp og mangosalat, og masse næringsstoffer. So there!

#detteskjedde

Jeg trodde jeg var i besittelse av en viss erfaring når det gjaldt påmeldinger, men…

 

Dette skjedde: for første gang har jeg vært med på puljevis påmelding der forskjellige grupper kan melde seg på på visse datoer OG KLOKKESLETT, noe som var oppsiktsvekkende nok. Under over alle undere, så husket jeg på dette og satt klar 12. juni klokka 12:00. Hvorpå linken hang, og hang, og la seg død. Overbelastet, antagelig. Et indre bilde: foreldre over hele Oslo sitter klar, har satt på påminnerfunksjon, går tidlig fra kollegalunsjen eller sniker seg ut bakerst i møterommet, alle klare til å hive seg over tastaturet så fort påmeldingslinken legges ut. Det er sprøtt. Slik overbelastning burde være reservert for det årlige skatteoppgjøret, ikke for ungers hobbyaktiviteter. Men ja. Det skjedde. Og det endte med at Gubben og jeg satt på hver vår PC, han på jobben og jeg hjemme, og trykket refresh i et kjør for å sørge for at fireåringen vår får en sjanse til å få plass i den klubben som er lettest tilgjengelig for oss.

Det er jo galskap. Virkelig galskap. Men det funket. Til høsten begynner et nytt kapittel i mors erfaringsbok: livet som turnmamma. Om det blir et langt eller kort liv, om det er mye eller lite dugnad, om det er mer eller mindre behagelig enn livet på sidelinja, om det blir en suksess for tassen eller heller mislykket- alt det gjenstår å se. Upløyet mark venter på den andre siden av overbelastede linker!

Mind vs body

Avslutningssesongen 2018 har hittil gått ganske knirkefritt. Det er vel én ting vi ikke fikk deltatt på, og så gjorde jeg en kalenderblemme (som selvsagt ikke blir gjentatt til neste år takket være min nye Superkalender) som førte til et vi takket nei til en tverrfløytekonsert vi egentlig kunne takket ja til. Men det meste har blitt gjennomført, uten altfor mye stress og med godt humør.

Til og med tid til å stoppe for å sjekke ut en baby-løvetann-frømaskin!

Nå ringer det inn til siste runde. Om én uke er skolen ferdig for i år, og fram til da har vi en skikkelig hinderløype av morsomme og emosjonelle begivenheter. Og nå- NÅ- bestemmer den ubestemmelige infeksjonen, som har ligget og slumret i brystet i ukevis, seg for å slå ut i full blomst og spre seg til nese, bihuler og ører og dra på med feber, hodepine og vondt i alle ledd. Jeg har legetime på mandag- den ble bestilt i går, før formen ble virkelig dårlig, men jeg fikk plutselig et eureka-øyeblikk idet jeg innså at siden hjemkomsten fra Sør-Afrika har jeg hanglet, og det er ikke stas å være sliten og krank gjennom hele sommeren hvis det kan unngås. Ferietid med småbarn krever et visst overskudd hvis det skal bli hyggelig. I alle fall er det greit å unngå underskudd. Verken treåringer eller ettåringer er kjent for å ta hensyn til slitne foreldre 😉

Men ja, jeg var akkurat litt for sein med legetimen. Fram til mandag står følgende på planen:

Foreldresamtale i barnehagen

Avslutning for 9. klasse (kræsjer med en klassebursdag samt sommerfesten i velforeningen, som jeg har like dårlig samvittighet for hvert eneste år)

Myraløkka, eller Sagene Sommerkonserter som det også kalles. Siste konsert for talentprogram 2 (de spiller på scenen klokka 15:04 hvis noen har tenkt å ta turen innom) med lunsj i forkant. Før det igjen spiller eldstejenta og oboisten i NRKs Grieg-maraton som del av blokkfløyteensemblet, men det ordner de heldigvis selv.

Barnebursdag. Ja, BARNEBURSDAG, med tilhørende rydding, baking og vasking etterfulgt av 170 desibel i 2,5 time. Oh joy!

og mandag kveld er det avslutning for 4. klasse og avslutning for tverrfløytegruppa.

Det sitter i huet, tjater Gubben, og selv om det faktisk rent bokstavelig sitter i huet (blant andre steder) denne gangen, er det en mager trøst. Samtidig har han rett. Dette er det som skjer, dette er det vi må forholde oss til, og det nytter ikke legge seg ned og synes synd på seg selv. Det er ikke noe heroisk over dette, det er sånt alle må fra tid til annen. Jeg har vel én eneste gang vært så elendig at jeg overhodet ikke fungerte- det endte med sykehusinnleggelse og scanning av hjernen etter mulige tegn på slag, av alle ting, men var bare en vanvittig bihulebetennelse-, så det er klart at viljestyrke- og Paracetmetoden har sine begrenseninger (omgangssyken er også et godt eksempel her, selv om det er noe vi ikke ønsker å dvele for lenge ved…). Men ellers er det utrolig hva du kan skrape sammen og få til å funke bare på ren trass. Og med kokvarme bad, mye tid under dyna, moderat banning når du må vaske huset, og ikke minst dobbel dose av Paracet og Ibux døgnet rundt til du endelig kan kollapse over målstreken.

Det er ingen fremgangsmåte som bør benyttes i hytt og pine, men i korte kriseperioder får det bare duge. Selv om jeg på vei fra barnehagen, i sneglefart men med puls i 120, tenkte tilbake på det bildet min venninne Priscilla hadde delt på Instagram et par dager i forveien:

 

Vi ha’kke bedøvelsespiler her, vi ha’kke ferie en gang, men jeg har fått én sjukling-bonus: husets tenåringer, som skulle på henholdsvis bursdagsfest og avskjedsfest for utvekslingsstudent nå på fredagskvelden, trengte bare ett blikk på mammas sorry tryne før de lovet å komme tidlig hjem. Ikke dårlig, bare det!

Såh. Sånn var det. Nå, hvor var det jeg la den pinjataen igjen…? 😉