Kladd-kirkegården

It is happening again, som det heter i Twin Peaks. Det er vel kjempen som kommer med denne advarselen til den kjekke spesialagent Dale Cooper. It is happening again.

Det er noe mindre dramatisk i mitt tilfelle, da, siden det verken er kjemper eller mord (eller kjekke spesialagenter) involvert, men det er litt samme følelsen likevel. NÅR skal jeg lære? NÅR kan jeg få inn i den tjukke skallen min at jeg må la være å skrive så lange innlegg at jeg bare blir nesten ferdig, og så går det en dag, og så to, og vips før du aner det føles hele greia utdatert og kjedelig?

Mitt lille hjørne av internett er en digital kirkegård over innlegg som bare ble nesten ferdig. Nå sist, et Torsdagstanker-innlegg som er 90% ferdigstilt, manglet bare et par punkter pluss de hersens bildene. Men livet ute i den virkelige verden går så fort, og siden jeg hadde med både Biden og Trump, premieren på Atlantic Crossing, gips på armen til Turbo, flere avsnitt boblende av glede over at livet forløper nesten normalt til tross for korona (Hah! HAH! Tre dager senere sto Bent Høie og talte til det norske folk med den dystre stemmen igjen, og han har gjentatt det flere ganger siden. Vi vet jo alle hvordan det endte) føltes det å skulle ferdigstille det like påtrengende som å lese høyt fra et ukesgammelt VG.

Dette er et forsøk på å ta bilde av både det artige juletoget OG sønnen min nederst i bildekanten. Det gikk bare sånn passe. Men er det ikke morsomt? Selv om cola-vibbene er betydelige ble jeg oppriktig glad for å se toget dingle under taket på Oslo s. I år tar vi den moroa vi kan få.

Tida flyr. Det er bare jeg som somler. Og det er helt greit, men da må man legge ambisjonene på et passe nivå og ikke gape over for mye igjen, og igjen, og igjen. Definisjonen på idioti er jo som kjent å gjøre det samme på nytt og på nytt, og forvente et annerledes resultat. Jeg liker å tro at jeg ikke er helt i idiot-gruppa, men noen ganger begynner jeg å lure 😀

Men altså, kort og overfladisk: Det er fredag. Oboisten har hatt hjemmeskole i to uker- det går, men det er kjedelig. Til uka åpner skolen på rødt nivå, med skole 2/3 dager i uka og resten på Teams. Jeg tror det blir bra. Ungdom har ikke godt av å sitte på rommet i uke etter uke, i alle fall ikke min ungdom. Jentene har vært småsyke, vi tok og testet 12-åringen for korona- den var negativ. Jeg slites mellom å ønske at vi aldri får korona, og det å bare får det nå så det er overstått. Hvordan det sannsynligvis blir: vi halter videre gjennom vinteren, med et par stykker i karantene til enhver tid og et par småforkjøla (ikke samme personene, selvfølgelig, det ville jo vært for enkelt), én med gult snørr og én med blankt, mens vi navigerer nedmasket og dynket i Antibac mellom de gjøremålene vi har lov til å utføre, pluss enkelte nervepirrende begivenheter som å dra på sykehus eller få besøk av oldemor. Altså, vi kan jo si nei til alt, slutte på rehabilitering og hodepinekurs, trekke minstemann ut av turngruppa og sangkurset, ta pause i dansing og pianospill og rett og slett bare holde oss inne. Men hva mister vi på veien? Og vi ER forsiktige. Men med unger i skole og barnehage og kollektiv transport daglig kjenner jeg veldig på at vi egentlig ikke har kontroll.

Vel, vel. Fredag, snart advent, og en forsker var ute i media og oppfordret folk til å pynte tidlig til jul. «Lys gjør underverker for humøret, heng gjerne opp adventsstjernene tidlig i år!». Vi lytter selvsagt til fagfolk, noe annet skulle tatt seg ut. Foreløpig har jeg funnet fram adventsløpere og adventsstaker, noen lilla lys, og that’s it, men i helgen satser jeg på å få opp enda litt adventsstæsj. Julegavene er jeg også ganske godt i gang med, men det er en del som gjenstår og bitter erfaring sier meg at slutten av november alltid går litt fortere enn man tror (VELDIG VELDIG KJEMPEVIKTIG NOTE TO SELF HER! 90% ferdig med gavene og de vanskeligste igjen- det er like teit som halvferidge blogginnlegg). Siden jeg må hente Bison tidlig i dag , tenkte jeg vi kunne svinge innom en butikk og få med oss noen julegaver mens butikkene fremdeles er relativt tomme. En annen ting jeg må i gang med snart, er adventskalenderen. Jeg er gift med en helt av en mann, på mange måter, men akkurat slike ting som kalendergaver tror jeg ikke har lagt beslag på hans tankevirksomhet noen sinne. Det er min jobb, og jeg har forbasket meg på (er det et uttrykk?) at i år skal jeg ikke sitte og panikkpakke kalendergaver 30. november.

Høst-glede nr 1: Kaki. Kaki, en glohet kopp te og mørke kvelder er noe av det beste ved høsten.

Fredag, og denne helgen blir litt annerledes enn de andre. Bison skal være hos min stemor hele helgen, hun bor rett ved turnhallen så det passer fint, og etter fiolin på lørdag skal Turbo og minstemann til mormor. Disse damene, altså, som stiller opp og hjelper til på så mange måter. Det er bare å takke og bukke, og prise seg lykkelig. Og jeg vet at det ikke bare er en «Hjelp Helle»-situasjon, selv om det naturligvis er et viktig poeng, det er vinn-vinn-vinn fordi alle setter pris på det. Men så godt at det er sånn, det er en av de tingene jeg er takknemlig for hver eneste dag. Jeg skal bruke fritiden i helgen til å rydde og ordne- i sneglefart og med mange pauser. Formen er like dårlig som alltid, eller strengt tatt bittelitt verre, men jeg skal gjøre det jeg får til!

Fredag, og etter ukevis med 12-13 grader og regn, har det «endelig» blitt litt kaldt. Det ska’kke værra varmt i november, altså. Ungene har fått på seg vinterdressene, og- under over alle undere- garasjen er ryddet og klar til å ta imot bilen når frosten kommer. Det siste har ikke skjedd på mange år, og er en av de underkommuniserte fordelene ved korona-hjemmekontor.

Sånn har det vært lenge: en slags tre måneder lang september. riktignok er det fordeler med alt, som for eksempel at minstemann og jeg ikke fryser oss helt ihjel mens vi venter på Turbo på lørdagsøvelsen hennes, men for julestemningens del er det fint med litt kaldere vær. Jeg vil vel også hevde at snø er triveligere enn regn, men vet at dette er en omstridt påstand.

Så sånn er det her. Ikke så mye som skjer, men det som skjer, skjer fort. Da må man lære seg å skrive tilsvarende: fort og gæli, litt upolert, ganske så ustrukturert og sikkert noe jeg har glemt- men det er veldig mye bedre enn ingenting. Eller flere nesten-ferdige tekstskjeletter til den digitale kirkegården min. Da samler det seg plutselig opp så mye at det er vanskelig å begynne igjen. Og DET er et problem, når man egentlig har et konstant påtrengende kommunikasjonsbehov, haha.

Ønsker de som måtte svinge innom en skikkelig god og smittefri helg! Vi får nyte det som nytes kan og gi litt beng i resten 😉

Halloween light

Når livet butter litt og den dårlige samvittigheten har fått samle seg opp over tid, er det lett å lulle seg inn i rosa tanker om å kompensere.

Ikke at jeg gjør en altfor dårlig jobb som mamma. Jeg holder meg flytende, såvidt. Ungene får matpakke på skolen, jeg hjelper til med lekser. Daglig øving blir det også, om enn ikke så mye lek med Puppy packet (en boks med kort og spill som øver opp barns evne til notelesing, rytmeforståelse, dynamikk) som jeg burde. Vi leser på senga hver kveld, Gubben og jeg bytter på minstemann og 6/7-åringen. Men likevel, jeg er ikke helt der jeg burde være. Det går fort i svingene og jeg velger billige løsninger. Jeg er ofte litt for utålmodig. Jeg ligger litt for mye i senga. Og så videre, og så videre. Jeg har spesielt dårlig samvittighet for de halvstore ungene, for når de små har forsynt seg med sin dose mamma-oppmerksomhet (og det er jo som kjent ikke små mengder det er snakk om her!) er det ikke så mye igjen til de litt større. Akkurat det er kanskje helt øverst på lista mi over ting jeg gjerne skulle ha endret. Over jobben, til og med.

Uansett. Familielivet vakler videre, og så byr det seg en sjanse til å gjøre noe skikkelig gøy. Halloween! Grøssende moro for store og små! Gjett om dette skal bli en bra dag!

Tidlig morgenstund på selveste Halloween: Mor sitter i sofaen og forsøker å overtale seg selv om at dette blir en bra dag.

(opp med hånda, alle dere som føler en veritabel kræsjlanding komme snikende 😀 Av en eller annen grunn er det ofte sånn, jo større planer og forventninger, jo mindre sjanse for at det går som planlagt. Det ble ikke katastrofe altså, men det ble ikke helt som mor hadde sett for seg. Denne gangen heller)

Det begynte bra nok. På fredag etter turning marsjerte Minsten og jeg rett forbi en 70 meter lang polkø og inn på Nille, for å sikre oss godteri i tilfelle det mot formodning skulle komme noen på døra. Vi bor i en fryktelig kjedelig veistubb, det pleier kanskje å banke på døra toppen 2-3 ganger på en vanlig Halloween, og nå har vi korona i tillegg. Men tenk om det kom noen, da! Og vi satt der uten noenting! Det går jo ikke an, og i verste fall kan man alltids spise det selv 😉 Vi fikk med oss et lass sjokoladekuler dekorert som øyeepler, og noen nett med sjokolademedaljer med monstre, hodeskaller og spøkelser. Og godterihamburgere. Og svarte kubbelys for et aldri så lite innslag av Goth- eller Addams family. På en siste, merkelig innskytelse stappet jeg også en borddekorasjon opp i kurven. Ikke noe som vinner interiørøriser akkurat, en glorete gresskarugle overstrødd med glitter. Men siden jeg ikke hadde klart å lokalisere verken det hengende skjelettet eller den svarte ravnen inne i det katastrofeområdet som er vårt loft, tenkte jeg det var greit å ha noe i bakhånd. Og neste år skal jeg ha kontroll. Neste år. Hvis jeg lever og har helsa, som min bestemor pleier å si, og som ligger akkurat litt for ukomfortabelt tett opp til virkeligheten i det herrens år 2020.

Lørdagen opprant, og i vårt hus er lørdagen temmelig travel. Vi har én som skal på orkesterøvelse fra 10-12, og to som begynner på hver sin ting klokka 11 (Bison skal på turn, Minsten på fiolingruppe). «Noen»- les: jeg- gjorde ikke jobben sin grundig nok i starten av semesteret, så da ble det sånn. Ballerinaen danser, men det ordner hun selv, og et par ganger i måneden starter lørdagen med at sekstenåringen kommer fykende opp i stua med håret til alle kanter fordi det er tuttihelg på instituttet og noen må kjøre ham til t-banen. Vi pleier å løse det vet at jeg tar Minsten, og så kjører Gubben framogtilbake og framogtilbake mellom turnhallen og orkesteret.

Ingen aktiviteter på Halloween uten utkledning. Kjipp, kjapp, kjipp, kjapp, vi har heldigvis et gammelt heksekostyme liggende til sjuåringen. Seksåringen fikk rett og slett klare seg uten, men turn er jo også en aktivitet som best utføres når man ikke er utkledd som mumie eller vampyr med lang kappe. Minsten skulle være spøkelse, men da jeg dro ut alle kostymene fra skapet for å finne drakten fikk han øye på storebrors tigerkostyme… og da var det gjort. Det var tiger, eller ikkeno’. Spiller ingen rolle at drakten var et par nummer for stor. Tiger! Tiger!

Det gjelder å velge sine kamper, så tiger ble det, og når sant skal sies er jo tigeren både skummel og i riktige farger. Vi kom oss av gårde, glade og fornøyde, bare med et kort innslag av sammenbitt banning når jeg kom på at jeg hadde glemt å ta med godteri.

Etter øvelsen- og øvelse med treåring er et massivt energikrevende prosjekt i seg selv, vi er mange foreldre som er svettere og mer slitne enn vårt avkom når vi vakler ut av skolen etter endt dyst- hadde jeg planlagt følgende: en ettermiddag full av gresskar, film og moro. Vi skulle lage suppe, selvfølgelig, jeg hadde funnet en ny oppskrift fra Yngve Ekern som så både enkel og god ut. Ristede gresskarkjerner har vært en hit selv hos de mest kresne ungene, jeg så fram til å gjenta suksessen. Vi skulle se på Coco, eller kanskje The Nightmare Before Christmas, avhengig av hvilken dvd vi klarte å lokalisere først- og finner vi ingen av dem går det sikkert noe på TV, det er jo Halloween. Utpå kvelden så jeg også fram til å poste stemningsfulle bilder av det skumle gresskaret vårt på Instagram.

Vel. For å ta det første først, så er det rimelig dumt å ikke ha gresskaret i hus før selve dagen. Klok av ribbe-skaden fra et par år tilbake hadde jeg mast på Gubben en uke, og han sa «jada, jada, vi fikser det»- og det er jo ikke fair å legge all skylden på ham heller, selv om det er han som handler med bil. Jeg kunne jo ha gjort en større innsats selv. Mitt eneste fremstøt var en sving innom nærbutikken på torsdag ettermiddag, og der hadde de ingenting, men jaja, det er jo gresskar overalt, så. Right?

Wrong!

Resten av lørdag ettermiddag gikk med på å vente på min mann som var på gresskarjakt. Det regnet. Ungene kjedet seg. Timene gikk. To timer, tre timer. For mye TV. Jeg fant ikke Coco, nesten som forventet (har vi i det hele tatt kjøpt den? Eller er det bare noe jeg tror?), og ikke The Nightmare Before Christmas heller, selv om jeg har ergret meg over å finne den dvd-boksen slengende rundt i huset ørten ganger mellom hver Halloween. Mammaaaa, jeg er sulten. Men pappa kommer snart, han skal bare finne et gresskar. Tre og en halv time. OK, du skal få en skive. Men jammen er vi ikke tomme for brød.

Nå er halve ettermiddagen gått, og mine planer om suppe og kake med edderkopper begynner å svinne hen. Jeg ringer Gubben. Hvis noen av dere tenkte at den hardt prøvede mannen hadde stukket av og tok seg en hemmelig pils på nærmeste sportsbar med øynene klistret til et lokaloppgjør mellom to rugbylag på New Zealand på storskjermen, ville det være en helt forståelig tanke, men min mann gjør ikke sånt. Min mann hadde kjørt på kryss og tvers i Oslo for å finne gresskar på fire forskjellige plasser, så snudd i køen ved Alnabru, og deretter løst en reguleringstanntrådkrise for Ballerinaen som var på dansing. Og nei, vi har ikke brød i fryseren heller. Kommer snart. Tror ikke vi finner gresskar.

Full av mørke tanker henger jeg over komfyren og koker nudler, glutamat-vomfyll av verste sort. Fra stua hører jeg halvkvalte, hysteriske skrik og bokse-latter fra TV, det er storesøster som har trumfet igjennom nok en episode av noe Netflix-ræl. Dette ble dagen sin, det! Mannen kommer slukøret hjem og forteller at det var utsolgt overalt, han kan lage fiskepinner? Ellers takk, ungene har allerede spist seg mette på tomme kalorier.

Mangler suppe. Mangler edderkopper på kaka. Mangler i det hele tatt mye- men noe er jo her også!

Men kakemix hadde han kjøpt. Og fløte. Og for å vri på det: min superkraft som mamma er definitivt ikke å lage perfekte dager, men jeg skal ha noen poeng for å klare å vri mislykkethet til noe i nærheten av hygge. Når det dårlige humøret og surheten trenger seg på er jeg ganske flink til å ta meg i nakken og snu skuta. Etter å ha fått meg en halvtimes ladetid i senga, står jeg opp. Lager kake. Hjelper ungene med å kle seg ut. Sender mann og barn ut i gata for å se på gresskarlykter, nå som det er mørkt, og mens vi venter på at kaka skal kjølne så vi kan lage spindelvevmønster har ungene og jeg Halloweendisco i stua. Jeg slukker alle lys bortsett fra stearinlysene, får på meg heksehatten og setter på Ghost Town, Ghostbusters og Thriller i rask rekkefølge mens jeg veiver litt tafatt med armene- lavenergiversjonen av discodans. Det funker som bare det, minstemann hyler av skrekkblandet fryd, seksåringen sier han er ninja og turner rundt i stua, og sjuåringen danser fornøyd rundt og later som om hun er vampyrprinsesse. Etterpå spiser vi kake med edderkoppspinn, og så står Gubben oppe i stua og jeg nede i hybelen to etasjer under, mens ungene løper opp og ned og roper «Knask eller knep» og får litt godteri på hvert sted. Når de er passe utmattet lander vi i sofaen og ser på Mummidalen. Når vi ikke finner noe annen Halloweenmoro får Hufsa duge, hun er jo skummel nok. Og under over alle undere: midt i Mummidalen ringer det på døra. Det er naboene som har våget seg ut, korona til tross, og aldri har jeg sett unger som var så lykkelige for å bli kvitt noe av godteriet sitt. Det ringte på døra! Knask eller knep, hurra! Jeg kunne ha kysset nabodama på det vortete, grønne heksekinnet.

Da vi står og pusser tenner, piper det plutselig fra seksåringen: dette er den BESTE dagen jeg har hatt! Og jeg måtte bite meg i leppa for ikke å la den aller første reaksjonen hoppe ut- stakkars, da har du ikke høye forventninger, sønn. Hvis seksåringen syntes det var en fin dag, så var det en fin dag. Hvis sjuåringen kan komme på skolen og si at hun hadde en morsom Halloween, så er det mer enn bra nok. Det var en dag- en dag av mange- der mye gikk skeis, og vi hentet oss inn igjen så godt vi kunne. Jeg klapper Gubben fysisk og meg selv mentalt på skulderen, og tenker at så lenge unga sovner med et smil om munnen, så ble det ikke så verst, likevel.

Men når det er sagt: hvis jeg lever og har helsa, så satser vi på litt mer kontroll til neste år. Det hadde ikke vært helt feil med litt mer suppe, og litt mindre stress!

Sirupsdager

Det er høst- ordentlig høst, mørkt klokka fem-høst, regn nesten hele tiden-høst, flere blader på bakken enn på trærne-høst. Straks Halloween-høst.

Jeg liker høsten. Ikke så godt som sommeren- hvis jeg måtte velge én årstid for hele året hadde jeg absolutt gått for sommer. Men rytmen er jo perfekt, det nydelige, nydelige årshjulet- etter lyset kommer mørket, etter varmen kommer de kjølige nettene, i beste fall er man mettet på sol og sommer og tar takknemlig imot muligheten til å krype under pleddet med te og Champions League mens regnet trommer mot ruta… man kommer jo helt i Elton John Circle of Life-hallelujastemning av mindre 😀 For ikke å snakke om hvor vakker høsten er. I alle fall fram til alle bladene ligger som en brun, illeluktende grøt langs grøftekanten. Høst er også Requiem-tid, alltid en rørende tid på året for en kor-sanger. Nå som jeg er ferdig med å hate Halloween er høsten morsom også, grøsselig morsom. En tur innom Tusenfryd, med zombielaboratorium, hekselabyrint og monsterslipp, er et must. I fjor var vi på meksikansk Dia de los muertos-feiring på Historisk Museum, skikkelig gøy, og jeg liker å ta den helt ut med gresskar og Coco og skjeletter rundt i huset.

Tre sneisne damer feirer Dia de los Muertos. Alle tre i omtrent samme form, sånn egentlig. Men det var utrolig moro, ungene hadde det kjempegøy med å dekorere egne sukkerhodeskaller, lage skjeletter og spise meksikansk mat. Synd koronaen spolerte muligheten til en gjentakelse, for dette var gøy!

Men heller ikke høsten er som den skal være i 2020. Jeg venter egentlig bare på at den skal gå, og det er stikk i strid med både gleden over høsten og ikke minst mitt livsprinsipp- at samma hvordan dagene ser ut skal jeg prøve å sette pris på dem. Ikke bare krysse av på kalenderen og leve livet i «se fram til»-modus. Det er så bortkastet.

11. november er datoen jeg venter på. Dagen for min oppsatte toårskontroll, innkallingen kom allerede i juni. For en gangs skyld kan ikke dagene gå fort nok, men jeg krummer nakken og biter tenna sammen og tenker, det er ikke så lenge til. Jeg skal holde ut.

For saken er, formen er så dårlig at jeg nesten begynner å bli redd. Nå har jo 2020 ikke vært noen fest rent fysisk, plagene har fulgt meg gjennom hele året, men den siste tiden har de økt sånn i styrke at jeg har vanskelig for å tro at det ikke er noe som er virkelig, virkelig galt. For å gi et bilde på det hele: ved starten av året var jeg sliten, med noen rare symptomer (som pga sin art fikk alarmen til å gå i helsevesenet—> full utredning og tjo og hei). Men når onkologen rundet av med «Men… hvordan går det med dere da, i alt dette, med alle barna og hverdagen?» kunne jeg alltid svare «Joda, det er utfordrende, men det går!»

I løpet av sommeren ble plagene såpass sterke at jeg for første gang tenkte at jeg måtte endre på det svaret der. Jeg nærmet meg en kritisk grense, og hvis jeg skulle være ærlig måtte svaret være «Joda, det humper og går, men blir det stort verre nå, så går det ikke lenger.»

Sommeren var også tiden for noen forsøksvise livsstilsendringer. Hva hadde jeg vel å tape? Fram med yogamatta, bort på Power for å kjøpe smoothiemaskin- vips hadde jeg et regime med daglige yogaøkter, grønnkål og spinat. Det føltes godt. I starten. Så prøvde jeg meg på jobb- noe vi hadde avtalt før sommeren, da formen ikke var fullt så dårlig. Jeg hadde bange anelser, men samtidig tenkte jo den optimistiske delen av hjernen at hei, 20% med koronahjemmekontor- det er faktisk ikke mulig å ikke få til 20 små, fleksible prosenter med overkommelige oppgaver og hyggelige kolleger.

Men det var det. Som tidligere nevnt, det (hittil) største nederlaget i mitt liv. Jeg sto i stillingsprosenten i nesten to måneder, men måtte innse at 20% betydde at jeg brukte energi tilsvarende en 60%-stilling på noe som ga kanskje 10% resultater for arbeidsgiver. Som jo egentlig trengte noen tilbake i full stilling, det var i alle fall helt i la-la-land.

Da jobben røk, meldte jeg meg inn på Fresh Fitness. Oppildnet av at jeg faktisk hadde klart å følge yogaprogrammet mitt over tid og holde på en treningsvane, virket det som en god idé å utvide litt. Som beskrevet i «comebackinnlegget» var ikke innsatsen all verdens å skryte av 😀 Men jeg likte det! Det føltes bra å røre på liket. Jeg så en bitteliten fremgang. I starten.

Men her er greia, den dalende kurven gjennom hele 2020 har bare fortsatt, og i løpet av høsten har den skutt fart. Enten det, eller så har jeg havnet under den kritiske grensa jeg tenkte at jeg nærmet meg i sommer. I august var formen begrensende: dagen besto av å våkne (altfor tidlig), få mat og klær i og på barn og sende dem ut døra. Deretter kunne jeg ta en times rolig yoga, en supersunn smoothie og et bad- med fotfiling og bodylotion etter mitt nyervervede «Vær snill mot Helle, så kanskje hun kommer seg»- prosjekt- og så var jeg pumpa. Hallo, det er jo nesten morsomt. Her bruker jeg hele dagen på bare hyggelige ting, i sakte fart og uten stress, og likevel blir jeg utslitt.

Men jeg gjorde det. Og nå kan jeg ikke lenger. De siste ukene har jeg blitt så slapp og svimmel at bare tanken på downward dog får meg til å grøsse. Glem de lange badene med badesalt og ansiktsmaske, jeg kommer meg såvidt i dusjen, og det er bare på viljestyrke (jeg bidrar jo allerede med så lite her hjemme at det minste jeg kan gjøre for familien min er å ikke lukte vondt, liksom 😉 ). Jeg orker ingenting. Eller for å omformulere: det eneste jeg virkelig orker er å ligge stille i et mørkt rom og gjøre ingenting. Så det gjør jeg ganske mange timer om dagen, mens jeg lader opp til å gjøre min lille skjerv med ungene. Og jeg føler meg elendig, som i «syk»-elendig. Hodet holder på å eksplodere og ansiktet er fullt av maur, øresuset er konstant mens hørselen på det høyre øret faller inn og ut. Det dirrer rundt øynene og munnen, tunga og den høyre halvdelen av ansiktet er numne. Det som startet som nevropati i hender og føtter har spredd seg oppover armer og bein, som verker og prikker og holder på å gjøre meg sprø. Føttene, ja, det er festlig, jeg har fått poltergeist-tær! De beveger seg av seg selv og gir meg krampe i venstrefoten støtt og stadig. Venstrehånden min er treg, det merker jeg når jeg spiller piano og skriver på pc. Den lagger like mye som et litt treigt tastatur, ikke alarmerende, men definitivt irriterende! Men det verste er kvalmen, det er den som vekker meg etter 4-4,5 timers søvn. Hver morgen (natt) våkner jeg og tenker to ting: a) Hvor er den lastebilen som har kjørt over meg? og b) Nå MÅ jeg slutte å drikke. Problemet er selvsagt at det verken er lastebil eller tom vinflaske i sikte, det er rett og slett sånn kroppen føles. Vond. Hele tiden. Jeg klarer å følge opp ungene mine, men det er jaggu meg bare såvidt. Og det er utfordrende, for unger kommer som kjent med liv og leven og en million spørsmål i munnen på hverandre, og det ender alltid med at jeg står og holder meg for ørene og roper «Nå må dere være stille, jeg prøver å tenke!».

Oh, happy days 😀

Etter den første, angstherjede runden med MR av hodet i desember/januar var det akkurat som om bekymringskvota var brukt opp. Jeg orket ikke gå rundt og være redd lenger, det går som det går- og det kan til og med gå bra. Og uansett er det maksimalt bortkastet energi å bekymre seg på forskudd. I beste fall har du bekymret deg helt uten grunn. I verste fall får du bekymringen dobbelt opp: først på forskudd og deretter på ordentlig. Så jeg har ikke vært spesielt redd i år, bare litt småfrynsete rundt scanningene, men nå… selv med et ubekymret, rolig og (håper jeg) rasjonelt utgangspunkt begynner den dårlige magefølelsen å få overtaket. For er det egentlig mulig at alt er bra, når alt er så fryktelig ikke-bra?

Dette er et trist bilde. Det er en kveld tidlig i oktober, tror jeg, en tirsdagskveld, og jeg går hjem etter korøvelsen og innser at dette går ikke lenger. Etter å ha tilbragt høsten som et waste of space, uten verken stemme eller gehør eller konsentrasjon eller noe som helst, må jeg seriøst vurdere å kaste inn håndkleet. DET skjærer i hjertet, det.

Status quo: jeg har blitt gradvis dårligere gjennom hele 2020, og nå er jeg hakket over sengeliggende. Ingen skjønner hvorfor. Jeg er dronningen av fine prøvesvar og tester som viser at alt er topp (med et mulig unntak for en blodprøve jeg venter på, men jeg har ikke store forhåpninger). Kreftlegen har scannet huet mitt tre ganger, sist i starten av august, og jeg orker ikke ringe og mase mer på henne. Hun har allerede gitt meg langt mer tid og oppmerksomhet enn jeg fortjener. Har du hørt om den hysteriske damen som ropte Ulv, ulv, liksom? C’est moi. Nei, jeg vil ikke mase på henne. Fastlegen vil ikke ta i noe som har med kreft å gjøre. Nevrologen mener det er minihjernesvulst eller senskader eller muskelspenninger og pass deg så du ikke spiser så mye Paracet at du får hodepine (??!), og foreslår litt fysioterapi (til hennes forsvar var jeg inne der i mars/april, da formen var en helt annen enn nå. Det er helt forståelig at hun tenker som hun gjør. Vi snakket sammen på telefon i september, jeg forsøkte å si at det går relativt mye dårligere nå, men min evne til å gjøre meg forsått overfor helsepersonell er relativt begrenset. Jeg har ønsket meg epidural fem ganger uten å få det, det sier jo litt om min evne til å være klar og tydelig!). Det som gjør det ekstra vanskelig er at det er en gradvis utvikling. Hvis du våkner opp en dag og ikke kan se på det høyre øyet, så er det lett å ringe legen. Når du våkner opp og føler deg bittelitt verre enn i går- not so much. Men når det blir bittelitt verre i mange nok dager ender du opp på et ganske håpløst sted til slutt.

Og så tenker jeg… har de rett? Er det litt fysioterapi og positiv tekning som skal til? Har jeg blitt en sånn person som bare kjenner etter og kjenner etter og problematiserer alt? Er det egentlig psykiatrisk jeg hører hjemme på? Er jeg rett og slett i ferd med å bli hakke peise gal, uten å skjønne det selv? Eller produserer jeg ubevisste unnskyldninger for å slippe å delta i mitt eget liv? Eller… har jeg urealistiske forventninger? Fastlegen- de to gangene jeg har vært der i år- er veldig på å «senke skuldrene» og «finne glede i de små ting», og jeg har ingenting imot det, altså, det er gode tanker som støttes helhjertet herfra- men det hjelper så fint lite når du føler deg dausjuk. Eller tar jeg feil, kanskje det ER innstillingen som er problemet? Det er jo mange som føler seg dårlige etter kreftbehandling. Men nei, dette er ikke normalt. Mine to beste kreftvenninner er tilbake i 100% jobb, med barn, trening, helgemoro og toppturer på si’. Det er dem forferdelig vel unt, for de har hatt minst like tøffe tak som meg underveis og jeg er så glad på deres vegne at den kjipe runden gradvis blir et tilbakelagt stadium. De har stått på som bare det, så det er godt å se at innsatsen har betalt seg. Men kontrasten blir så stor. Jeg grøsser på ryggen ved tanken av en tur på kino, og hvis Gubben vil være ekstra snill med meg lar han være å bestille bord på Le Benjamin til bryllupsdagen vår, for jeg orker virkelig ikke sånt. Joda, folk er forskjellige, og det er ikke alle som kommer like godt ut av det som venninnene mine- men jeg er liksom lysår unna dem. Det kan ikke være normalt. Jo. Nei. Jo. Kanskje.

Og sånn holder jeg på, og holder på. Og så gir jeg opp å tenke, og går og setter på en klesvask i stedet. Det eneste av husarbeid jeg fremdeles sysler med, innimellom all sengeliggingen. Akkurat passe lite krevende, og fremdeles høyst nødvendig i en husholdning på sju.

11. november, altså. Nedtellingen har startet for lengst.

Fra arktivet, og ganske utdatert. Men ingenting sier høst som dette bildet <3