Bedre føre var…

Det hender, en ytterst sjelden gang, når barna har kommet seg i seng innen rimelig tid, ingen okkuperer dobbeltsenga, det ikke går en spennende kamp på TV og verken hun eller han er for trøtte til å ta en dusj før sengetid, at det foregår unevneligheter på soverommet (hysj, ikke si det til noen!).

Ta det med ro, dere skal få slippe detaljene. Den gangen det er snakk om kom vi ikke så langt heller. Hele den sorry seansen forløp omtrent slik: Herr Bæsjebleieskiftezombie rullet seg over fra sin side av senga, over mot fru Klesvaskhelveteblåringerunderøya-heks, tok et godt grep rundt en slafsete strekkmerkepupp, og utstøtte et fornøyd sukk mens han begynte å kna.

Og så… frøs hånda til, og det småsleske gliset var som tørket vekk. Heeelt stille, lå han. Før:

Du Helle? Kjenn her. Er ikke det der… en kul?

Game over.

Det ble’kke noe på oss, for å si det sånn. Det er lite som er mindre sexy enn å oppdage en kul midt i forspillet (ikke at det var så sexy i utgangspunktet, jfr beskrivelsen over, men dere skjønner hva jeg mener. Og etter litt selvtafsing, fremdeles av den veldig usexy sorten, så kunne jeg grimt konstatere at joda, det var en kul. Klart og tydelig. Null tvil. Omtrent en centimeter stor).

Jeg er jo av natur det motsatte av en hypokonder. Riktignok har jeg prøvd å kjenne etter kuler kanskje fire ganger totalt sett i løpet av livet, som regel etter en eller annen trist kampanje på TV, men det har aldri blitt noen vane. Først og fremst fordi det er umulig å få noe fornuftig ut av en selvundersøkelse. Hele puppen kjennes jo ut som en eneste, knudrete, humpete klump, og om det har kommet en ny liten kul hist eller her ville det være nærmest umulig å kjenne. Trodde jeg.

Men tilbake til Kulen-I-Senga, som så definitivt var en kul som ikke hadde vært der før. Min aller, aller første tanke var- sprøtt nok- «Dossieren vår! Papirsamlingen! Jeg håper for Guds skyld den allerede er sendt ut av landet?» (dette var midt i den verste papirinnspurten for adopsjonspapirene våre, og vi hadde spist attester og stempler til frokost, middag og kvelds i flere uker. En kreft-anmerkning var IKKE det jeg var ute etter etter så mye styr, selv om det bare skulle være en liten sjekk og vekk me’n, slik det er i de fleste tilfeller).

Deretter dukket en dystrere tanke opp: hva om jeg faktisk er syk? Ordentlig syk? Greit å ikke være spesielt opptatt av helse, men det går en grense mot sløvhet der et sted. Min kjære far, for eksempel, hadde antagelig vært syk i årevis før han falt om med et hjerteinfarkt så massivt at det ikke var stort igjen å redde. Når jeg tenker etter, døde også hans eldre bror av kreft, etter å ha vært helt, fullstendig, åpenbart syk i lang tid før han fikk surret seg til lege, han også. Det er godt mulig helse-slendrian og dårlig livsstil ligger til familien.

Ungene er heldigvis opptatt av sin egen helse, i alle fall foreløpig. Dette, for eksempel, er en Veldig Veldig Skadet Finger (eventuelt en finger med et lite gnagsår som har hatt et fullstendig unødvendig plaster på seg under bading).

Dårlig livsstil? Ja, så ærlig må jeg jo være. Det står ekstremt dårlig til på søvnfronten, stressfronten, matfronten, treningsfronten, og min eneste helsetriumf noen sinne var vel å endelig stumpe min siste Marlboro Light, etter et ustabilt men dessverre langvarig forhold. Altfor mye sjokolade på jobb, tre liter kaffe om dagen, palmeolje og dritt i alle blodårer, dårligere kondis enn min bestemor på 85 og et kortisolnivå på høyde med Himalaya. Kort sagt har jeg brent lyset i begge ender og midt på med skjærebrenner i årevis, og det er bare flaks at jeg har holdt meg såpass bra at legen kunne stemple meg som «Healthy» i papirene våre. Men når man så begynner å dra seg mot 40 er det ikke helt utenkelig at det kan melde seg en og annen tretthetsskade. Eller tretthetsmutasjon, da, i dette tilfellet.

Den mislykkede sex-seansen fant sted midt i påskeferien. Og for en gangs skyld tenkte jeg at Gubben hadde rett, da han bryskt kommanderte meg til å ringe legen så fort det var åpent.

De neste dagene tafset jeg på min høyre pupp i tide og utide (naboer og bekjente som så meg fikle ned i genseren midt på blanke formiddagen har nå fått en forklaring). Men da legekontoret endelig åpnet igjen, så var- tadaaa!- kulen borte. Forduftet. Zip, zilch, nothing.

Nemlig! Tenkte jeg. Der ser du! Det var ikke noe likevel, det var bare en tett melkegang (selv om jeg ikke har «melket» på over halvannet år kan det jo ligge igjen noe… surmelk?), eller en innvendig kvise, eller noe annet rart og udelikat. Kreftkuler blir større, de blir ikke mindre. Såpass vet selv jeg.

Men en liten redsel lå der likevel. Ikke egentlig en redsel for kreft- det anså og anser jeg egentlig som temmelig usannsynlig. De langt fleste som bekymrer ringer legen med en kul eller en rar føflekk er heldigvis friske som fisker. Men mer en redsel for at hvis jeg faktisk var blant de få uheldige, at det usannsynlig nok var noe galt, så hadde jeg hatt sjansen til å oppdage det tidlig- og gadd ikke sjekke! DA kan du snakke etterpåklokskap, da. Brystkreft er vel en av få kreftformer som er mest dødelig for de yngre, siden de ikke screenes regelmessig og derfor kommer til behandling når jævelskapen allerede har fått godgjort seg en stund.

Jeg sto bøyd over familiekalenderen og prøvde desperat å få uke 23 til å henge sammen, på en eller annen måte, da tanken slo meg: Gubben som alenefar til seks, kanskje til og med sju? Gubben som alene-ansvarlig for kanskje Norges mest umulige familiekalender?! En horror cave av et vaskerom, to-tre viltre småttiser, en dæsj ADHD og uante mengder tenåringshormoner? Det henger ikke på greip. Jeg har en usedvanlig flink og handlekraftig mann, men dette lar seg rett og slett ikke gjøre. Vi har tullet med det tidligere, at hvis han plutselig skulle dø trenger jeg en saftig livsforsikring, og hvis jeg plutselig skulle dø lover han å skaffe seg en særdeles systematisk og hyggelig au pair med en pen, singel storesøster. Haha, lo vi, hahahaha. Men etter Kulen-I-Senga var det kanskje ikke så fryktelig morsomt, sånn egentlig. En venninne av meg har en søster som er døende av nettopp brystkreft. Det er ekstremt lite festlig når det kommer til stykket. Og hvis det er en bitte liten risiko for at noe kan være galt, så er det på grensen til ansvarsløst å ikke sjekke det ut.

For det er så mye som skal gjøres. Være tilskuer på G16-kamper, for eksempel. 1/3 av befolkningen kommer til å få kreft før eller siden, det er ganske sannsynlig at jeg er en av dem, og det er ikke slik at jeg liksom fortjener å slippe. Men det passer ikke riktig ennå.

Ikke de nærmeste årene heller, når jeg tenker etter.

Jeg liker ikke å skryte på meg noen slags uunnværlighet, verden hadde fint fortsatt sin skjeve gang uten meg. Men faktum er at jeg trengs til en mengde viktige ting en stund til, i alle fall i mikroperspektiv. Som for eksempel til å være dommer i løvetannlengdekonkurranser.

… og finne på ting å gjøre en post-førstekommunionssøndag der vi har så mye husarbeid å gjøre at vi ikke rekker noen lang ekspedisjon, men ikke kan sitte hjemme hele dagen heller.

Et gram av innsikt: i en alder av nesten 40 er du for gammel til å tenke at du er for ung. Gratisturen med kroppen nærmer seg slutten, og det minste jeg kan gjøre er å ta ansvar. Om jeg får kreft i en alder av 93 kommer jeg neppe til å juble, da heller, men akkurat nå passer det rett og slett forferdelig dårlig.

Så i morgen skal jeg for første gang, helt frivillig, bruke nesten tre tusen kroner på mine egne pupper. Det skulle man ikke trodd, aller minst jeg. Tre tusen kroner er mye penger, jeg føler meg frisk som en (slapp-)fisk, og det er 99,9% sjanse for at de ikke finner noe annet i puppen min enn… puppestoff.

Men bedre føre var enn etter snar!

Torsdagstanker

  • Utenfor vinduet:

Ah, og så var det endelig sommer. Alt er på plass: et berg av avsparkede sko og sokker på trappa, gress og vann i gangen, leker og hageredskaper strødd overalt. Tre plastkopper med klissete saftrester på steinen ved garasjen. Og ikke minst: en liten tass i balja si.

Dette er starten på mange gode dager.

  • Tanker om uka som gikk:

— Svoosj! Det er ikke så mye mer å si, verken om de siste par ukene eller de neste par ukene. Det går i ett, med avslutninger her og oppvisninger der, men det er mye moro… og sommertid på jobb.

Noen er heldigere enn andre, da, og har mer enn bare sommertid. Fotballhuet og de andre tiendeklassingene har mer fri enn de er på skolen, og når de er på skolen er de likevel ikke på skolen- men på kunstmuseer, historiske museer, kino eller turer rundt i byen. Det er dem vel unt.

Andre er mindre heldige. Mens Fotballhuet tegner skulpturer i Ekebergparken eller møter Shawn Mendes på Aker Brygge (bildebevis på min sønns Insta-konto) og jeg kan senke skuldrene på jobb, har Gubben siste innspurt på jobben. Noe med Fiskal-år og slikt. Men, før eller siden blir det rolig der også.

 

  • Vi spiser:

— Grillsesongen er åpnet! Vi har grillet for første gang i år… ganske sent, egentlig, men mai har jo vært kald og regntung, så det har ikke fristet å ruste opp grillen for sommer’n før i dag. Men nå er alt på plass, og vi la i oss koteletter, mais, squash, sjampinjonger og paprika. For grill trenger slett ikke å være usunt. Gubben griller mer eller mindre alt, og særlig grønnsaker og fisk. Godt smaker det også. Det er en egen glede å høre sekstenåringen stønne over en sjampinjong (!), og spørre «Pappa, hva slags saus er det du har på denne? De var jo kjempegode!» og se Gubben trekke på skuldrene og mumle at næsj, det var da ikke noe spesielt, han bare blandet det han fant i skapet på slump liksom… og vips ser ungdommen på sin far med en ny beundring i blikket 😉

Men alt er selvfølgelig ikke sunt. Jeg har allerede hatt en liten pause i blogginnlegget, for å spise ostekake sammen med niåringen som måtte få smake før sengetid. Vi testkjører kake før førstekommunion på lørdag, og har prøvd en ny, bakt variant. Kanskje ikke så fantastisk som jeg hadde drømt om (bakt ostekake har jeg ønsket å lage leeenge!), men helt ok!

Kjeksbunn, bakt ostemasse, rømmelokk og jordbærcoulis. Absolutt innafor!

Turbo lager pølsetusenbein tidligere i uka, vi måtte bruke opp pølserester. De er ganske drevne på matlaging allerede, de minste, mye fordi jeg overhodet ikke er redd for å lage mat med nakne rumper på benken (ikke si noe til Mattilsynet).

  • Jeg leser:

— Ferdig med Jussi Adler-Olsens Selfies. Velskrevet og drivende spennende. Men- typisk meg- halvveis ut i boken demret det for meg at dette må være bok nummer fem i en serie, og at alle hovedpersonene burde være kjent for meg fra før. Æsj. Det er klassisk slurvetabbe a la Helle, men både Inspector Banks og Inspector Rebus og Inspector Cooper har overlevd samme bakvendtlesing før, så det går vel greit.

Er også ferdig med Nina Lykkes Nei og atter nei, og sitter igjen med en voldsom beundring over både bok og forfatter (strengt tatt to sider av samme sak). Snakk om å ta ting på kornet. Fra første til siste side leste jeg med en blanding av latter og gråt over oss forutsigbare, stakkarslige mennesker, tidvis også med en ekkel følelse av å ikke være så altfor langt unna Ingrid selv. Men huhei for en bok. Anbefales!

Og nå er jeg i gang med Dette livet eller det neste av Demian Vitanza. Har bare lest rundt 50 sider, så det er tidlig å felle noen dom, men foreløpig noterer jeg at det litt sære fortellergrepet med å la hovedpersonen stykkevis fortelle en eneste lang monolog, funker bra. Tematikken interesserer meg (eller, interesser vel oss alle?), og etter mandagens hendelse i Manchester ble den bare enda mer aktuell.

Hvis noen synes dette minner mistenkelig om bøkene som ble sendt ut fra Bokklubben i januar, februar og mars, har de antagelig helt rett.

Ellers leser jeg The Weaver’s Craft: Toddler Adoption, The Connected Child, Parenting the Hurt Child, Our Family Story og hundre andre lignende bøker over samme tematikk. Ingen skal ta meg på forberedelsene, i alle fall!

— Turbo vil lese eventyret om den stygge andungen om igjen og om igjen, mens Bison har lagt sin elsk på Eric Carles store bok om dyrelyder. Den leser vi hver kveld før sengetid.

  • Vi ser på:

— Foppal. Både på sidelinja (se «Ukas hemmelige perle») og foran skjermen.

Jubel og Fryd! United, her representert ved wannabe-Marcus Rashford og hans lillebror, hentet hjem Europa League-trofeet i går kveld. Herlig! Splendido! Hvis nå Los Blancos gjør jobben i Champions League, skal jeg klare å leve med at våre lokale fotball-«helter» knapt er i stand til å slå et lag som Kråkerøy!

Ellers blir det lite tid foran skjermen, gitt. The Terrible Two har vært på teater, da, og sett historien om Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans sammen med mormor, og Ballerinaen skal på kino og se Richard Storken i morgen. Men skjermtid her hjemme skjer ikke i disse dager. Med unntak av…

 

  • Snakker med ungdommen om:

— Verden, døden, livet, kjærligheten, bomber, granater. Vår plikt og vår glede. Donald Trump og pave Frans. FN. IS. Dritt og møkk og elendighet, og alt som er fint, vakkert og godt.

Heavy? Gjett på ja.

Men det blir litt sånn noen ganger. I det siste har vi sett en del tunge filmer, eldstesønnen og jeg. Av en eller annen grunn har jeg en idé om at det er noen filmer man absolutt bare MÅ se. Schindlers Liste, for eksempel. Forrest Gump. Kill Bill (av helt andre årsaker, hehe) Ikke et vondt ord om Tom Cruise eller The Rock, gutta mine elsker sånne ting (gjerne med noen romskip og ailiens og superhelter med magiske krefter kastet inn, eventuelt litt Kung Fu) og jeg hater dem, og skygger ofte banen når de rigger seg til, men film er også underholdning- og det er helt greit.

Men i helgen så vi altså Redd Menig Ryan, en heftig film på alle måter, og for sikkerhets skyld klemte guttungen til med BBCs historiske serie om andre verdenskrig i forkant. Hiroshima-episoden, ja. Den der vitneforklaringer forteller den ene historien verre enn den andre. For min del har historien til en overlevende kvinne brent seg fast, huset hennes ramlet sammen av trykket og hun var tvunget til å se døtrene sine brenne til døde mens de ropte «Mamma, hjelp meg, mamma, det er så varmt…» og mannen hennes døde et par dager senere av «bombesyken». Og jeg tenker: hvordan overlevde du? Hvordan kan man fremdeles være menneske etter å ha opplevd noe slikt? Soldatene som gikk i land i Normandie, mange av dem bare unggutter, og vasset i blod og innvoller og hørte skrik og jamring mens kulene suste forbi ørene på dem…

På tirsdag våknet vi opp til nyhetene om selvmordsbomberen i Manchester, og resten av uka har det vært terrorfare og Theresa May og ansikt etter ansikt, historie etter historie, og alvoret er overalt.

Sønnen min på 16 mener FN burde være overnasjonalt og at vetoretten burde skrinlegges, fordi de per dags dato «ikke kan gjøre en dritt». Jeg fikk ham til å moderere seg ved å påpeke at FN gjør en glimrende jobb på saksområder der alle er enige (alle liker helse, utdanning, lav barnedødelighet, vaksiner og slikt, everybody like, everybody happy), men med en gang det blir interessekonflikt har han utvilsomt et poeng.

… og innimellom snakker vi selvsagt om alt mulig annet også. Lagoppstillingen til United. Mulige fag til muntlig eksamen. Fotballmote og damer og musikk. Tenåringsproblematikk og hvilke deler av presset man kan klare seg uten. Det æ’kke bare død og elendighet her, altså 🙂 Men tilværelsens alvor har også en plass, når de unge begynner å nærme seg voksen alder. Om ikke annet så for å gi grobunn til refleksjon over egne verdier og hva som er viktig for dem.

 

  • Vi gleder oss til:

— Eldstejenta kommer hjem! Nå er det plutselig bare snakk om uker. Fotballhuet og min stemor skal besøke henne neste helg, og deretter er det bare to uker til hun setter seg på flyet til Oslo. Det skal bli så godt!

VI har bare ett lite problem: vi vet ikke helt hvor vi skal plassere henne 😉 Vi ga jo bort rommet hennes til Fotballhuet da hun dro, og nå er vi i stuss om romkabalen. Men vi finner nok en løsning!

— Spania. Jeg tror samtlige unger over småbarnsalder utbryter «Åh, jeg gleder meg så innmari til Spania!» flere ganger om dagen.

 

  • Stresser med:

— Et par datoer ser vanskelige ut. 31. mai, 8. juni, 12. juni og ikke minst 19. juni ligger an til kræsj i diverse proporsjoner. 19. juni er desidert verst, da skal vi på papiret både være på blokkfløyteavslutning, fløytekonsert, oboavslutning og kor-konsert for ungdomskoret samtidig. I tillegg kommer fotballplanene, som for tiden består av a) en ukeplan for G16-laget som alltid legges ut sent søndag kveld, og b) diverse overhopp til juniorlaget, som legger ut all informasjon på en side jeg ikke har tilgang til- med andre ord er jeg henvist til å stole på at en tenåring formidler viktige beskjeder (ja, særlig).  Lord, give me strength! 😀

— Pass. Tre av familiemedlemmene trenger nytt pass før sommeren, heldigvis ikke han som skal ut og reise neste fredag (puh!).

— Hvordan vi skal ordne oss med oboistens Valdrestur og tilhørende transport, konsert, osv osv. Det tar tre timer å kjøre til Valdres, og avslutningskonserten er naturligvis ikke på den dagen de skal reise hjem. Tenke, tenke.

 

  • Pusler med:

— Justering av ADHD-medisiner, sånn innimellom. Det er jo (heldigvis) en ganske grundig prosess, dette, men vi er i gang og har en bunke skjemaer både til oss selv, lærere og ørten EKG- og blodprøveavtaler. Men det må jo bare gjøres, dosen har ikke vært justert siden den ble satt for tre år siden. Og på den tiden rekker man å vokse myyye!

 

  • Ukas huslige høydepunkt:

— Følelsen av å leve i et hus som sakte, men sikkert, faller fra hverandre. Vi vil jo så gjerne, men tiden strekker ikke til. Vi burde ha malt. Burde ha fikset takvinduet. Burde ha sjekket ordentlig hva som egentlig befinner seg under de dustete tre-hellene på verandaen. Burde så definitivt ha byttet takrenne!

… men tiden strekker aldri, og da mener jeg aldri, til. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. For eksempel skal det ikke rare innsatsen til for å vekke begeistring! Da Gubben her en grytidlig morgen marsjerte resolutt inn i boden, hentet verktøy, og fikset den lista langs gulvet ved trappa som har hengt på halv tolv siden Bison røsket den løs i mars, sto jubelen i taket. Hurra! For en fantastisk flink mann jeg har! Du er gullegod, du Gubben! Og dette sa jeg helt uten ironi, så glad var jeg for at en kvart tusendedel av det vi burde ha gjort var i orden.

Resten av dagen så jeg på lista hver gang jeg skulle ned trappa, og gliste. For en fin list vi har! Og så sitter den fast også! Jeg mener… wow!

 

  • Ukas shopping:

— Det er liksom jenter som blir sett på som de store shopperne, men jeg lover at dette kan bli minst like dyrt:

 

— Jeg kan også med dårlig skjult stolthet berette at Oslos styggeste og mest slitte joggesko ligger i en søppelkasse på Majorstua, etter at jeg så et knakende godt tilbud på Jean Paul-tøysko i skobutikken ved siden av jobben. Triumf (og en veldig lettet mann, som nok er lei av å drasse på en kone i et par oversized, grå, hullete joggesko)!

 

  • Ukas Ingen roser uten torner:

— Sommeren er her, den tidlige sommeren i hvert fall, og vi har allerede jaget ut minst tre-fire vepser. Schvææære, feite, aggressive vepser. Dette tegner til å bli et interessant år, vepsemessig sett. Grøss og gru.

 

  • Ukas perle:

— Jeg trodde jeg hadde vært på hver eneste fotballbane på hele det sentrale Østlandet, og det kan virkelig ikke være langt unna. Men ett sted har jeg visst klart å unngå i 12 år, nemlig Jesperudjordet kunstgress på Stovner, hjemmebanen til Vestli. Fagjuryen, bestående av Turbo og Bison, var strålende fornøyd og har herved kåret byens desidert beste bane:

Trampoliner! Mange trampoliner! Her er Bison i luftig svev.

… og Turbo er bare luftig plassert (fun fact: det er fire familiemedlemmer på dette bildet).

… for det er jo om å gjøre å komme høyest. Alltid. Men det var skikkelig flott lekeplass, mange apparater, mye å bryne seg på mens vi så storebror spille kamp.

Kumlokk hadde de også, og da er jo lykken komplett for en to-tre-åring 😉

For voksne kan vi informere om at banen ligger akkurat 30 meter fra Stovner senter, så man kan få seg en kopp skikkelig kaffe i pausen. Ti poeng av ti mulige til Jesperudjordet kunstgress. Jeg håper vi skal tilbake!

 

  • Ukas mantra:

— Tålmodighet, tålmodighet.

Jepp, vi snakker om Silkeveien. Det er jo i og for seg adopsjonsprosessen i et nøtteskall: forte seg, forte seg, forte seg… vente. Ingen overraskelse der. Men jeg blir nok litt ekstra frustrert over diverse forsinkelsesmomenter som fremstår som så innmari unødvendige for det programmet vi søker på, i alle fall for en smått utålmodig sjel som er så altfor klar over hvor mange Gutt X’er som sitter og venter. Men sånn er det. Jeg får lære meg å være tålmodig, og i høyden mase akkurat passe mye. Eller som min garvede cybervenninne Erin (13 barn og maratontrener, jeg tuller ikke) sier: becoming an adoptive parent often involves being the world’s most pleasant pain in the ass. Jeg hører deg, Erin, loud and clear!

Nå venter vi på LID. Håper vi snart er logget inn i systemet! *kryssefingre*

 

  • Ukas sjeldne glimt av selvinnsikt:

— Det er Kristi himmelfart i dag, og jeg skulle gjerne vært i kirken. Både fordi det, vel, er Kristi Himmelfart, men ikke minst fordi vi skulle synge Alta Trinita Beata, som er en god gammel slager vi kan både forlengs og baklengs. Som korets konsekvent dårligst forberedte medlem elsker jeg når slike kommer på menyen.

Men… vi er midt i en tid der vi skal, må og bør absolutt hele tiden. Vi løper fra avslutning til fotballkamp (tror dere ikke det dukket opp en kamp i dag også, så Gubben og Fotballhuet er ennå ikke kommet hjem fra Bærums verk) til konsert og tilbake, og dessuten har jeg vært syk i over en uke. Hjemme fra jobb i to dager etter 17. mai, og nå kreker jeg meg rundt mellom jobb, fiolin og sangkurs med gammelmannshoste og tette bihuler. Koret skal dessuten synge både Britten (hjelp!) og Mozart i løpet av juni, så de tar nok av tiden min som det er.

Så jeg droppet det. Og fikk dette i stedet:

 

 

… og det tror jeg var et fullstendig riktig valg. Det gjelder å verne om de rolige stundene vi har, de er ikke påtrengende mange nå på oppløpssiden av skoleåret.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Førstekommunion, pianokonsert, danseoppvisning og speidertur… Vi skal ikke ligge på latsiden, og det blir nok ikke plagsomt hyppig blogging nå heller. Men alt er bra med alle (når jeg bare blir kvitt det grønne snørret som fyller opp hele huet), livet er ikke så verst uansett hvor ineffektivt FN er, og vi ønsker alle en strålende tidligsommeruke!

 

Ordknapp tOrsdag (17. mai light)

… ja, for det var det vi endte opp med. Tusen takk for alle gode råd og klapp på skulderen etter forrige innlegg. Vi endte med en 17. mai light, og for i år var det en veldig god løsning.

Vi startet opp med at de små og jeg snyltet frekt og hemningsløst på nærmeste nærskole. Jeg tok Bison og vogna og Turbo i hånda, i helt vanlig hverdagstøy, og ruslet ned til skolegården der det hadde samlet seg bunadskledde mennesker, et stort voksenkorps i tillegg til skolekorpset, det var flaggheising og Ja vi elsker og 17. mai-tale og stas. Vi holdt oss diskret i utkanten, jeg litt flau over olabukser og regnjakke, men det tok bare ti minutter før begge ungene hadde snublet på lekeplassen og satt på knærme i hver sin søledam, og to minutter senere enn det kjente jeg den liflige duften av bæsj stige opp i dampende skyer fra minstemanns bleiestump. Altså: ett kvarter før våte unger og bæsjebleie. Akkurat der og da takket jeg mitt/Gubbens/deres forsyn for at jeg ikke sto i full bunadsmundur med dobbelvogna lesset ned av klesskift og regnfrakker og stelleprodukter, og kunne se fram til et slurvete klesskift på gulvet i jentegarderoben (husket jeg hundepose til bleia?).

Etterpå så vi på tog på TV. Haha. Siden vi alltid er ute på dagen har jeg faktisk aldri sett en 17. mai-sending som jeg kan huske, og nå satt jeg og småhumret over Norge Rundt-stilen med lamaer på Vestlandet og barnetog på ski i den samiske bygda Igeldas. Fascinerende.

En småtrassig, festpyntet niåring og hennes dresskledde storebrødre (og en lettere stresset mann) satte kursen mot Slottsplassen i siste liten før de skulle synge. Ballerinaen hoppet av ved skolen og fikk i alle fall litt pølser og is, mens mor og de små kunne ta en lur i sofaen og våkne opp til skolekorets fantastiske fremføring av Norge i rødt, hvitt og blått. Fantastisk? Ja, jeg synes egentlig det, tatt i betraktning av at flertallet av 5.-10. klasse gjør dette frivillig og uten større ressurser enn en entusiastisk kormamma og sin egen tid og varierende grader av sangstemme 🙂

Etterpå fikk vi besøk og mormor og hennes mann, og da alle kom hjem hadde vi pølsefest, pavlova (med hermetiske fersken i tillegg til bærene, av hensyn til Norges kanskje mest ferskenglade gutt, Bison), sjokoladekake og ikke minst isbar.

I det hele tatt var det en god løsning, om ikke uten spredte pang av dårlig samvittighet. Neste år er vi nok tilbake i toget igjen. Men i år, med alle con-argumentene fra forrige post, pluss en gryende forkjølelse/bihulebetennelse hos mor og sjenerøse mengder nedbør, så var ikke dette dumt. Ikke i det hele tatt!

Her startet vi. Med en grå morgen som var så våt at selv nabolagets ekorn fremstår pjuskete og pistrete. God 17. mai, Oslo! Gjett hvem som er glad for å slippe dugnad i skolegården akkurat i år 😉

Vi rusler i retning korps og skolebarn. Heldigvis er det flere lekeplasser i nærheten, så det var ikke kjedelig selv under talene. Men, det var dette med sølepytter, da…

Ikke klassisk 17. mai, men helt passe i år! I bakgrunnen, stolte Vålerenga kjerke.

Hvor var det vi var, sa du? Hæsjtægg lokalpatriotisme (hint: sjekk trekket på susafonene!)

Av alle snåle innslag på NRKs 17. mai-sending, tok den nepalesiske varianten av «Ja, vi elsker» kaka! Purister synes kanskje det ikke tar seg ut, men jeg synes at denne tolkningen var sjarmerende på sitt vis.

 

Små gutter på snart tre år, derimot, har andre interesser. Her sto han, bom stille, og så på Garden TO GANGER uten å rikke seg en millimeter. Og en ting er sikkert, min yngste sønn står veldig sjelden stille! 😀

Sånn går det når vi har brukt opp all pynten på påskekaker og bursdagskaker og andre kaker. Litt oransje glitter var alt vi hadde igjen, men lunken sjokoladekake med halvstivnet glasur og et glass kald melk var helt ok i følge barna.

Isbaren oppsto som en vill idé kvelden før. Tanken var å kjøpe kroneis på tilbud, men plutselig var de ikke på tilbud lenger, på kveldstid 16. mai. For et sammentreff, dere! Så da kjøpte vi to liter vaniljeis og ørten toppinger, så ungene kunne lage sin egne varianter ved kjøkkenbordet. Superpopulært og veldig enkelt.

Pavlovaen… ble spist før noen rakk å ta bilde. Det skjer, det også.

… og sånn ser det ut når vi har feiret en rolig 17. mai hjemme.

Neida! 😀 Men på kvelden fant niåringen ut at hun ville sortere i kurvene i garderobeskapet, og så kom en lillebror og dro ut alle jakkene, og vips- jeg kunne like gjerne sette i gang den årlige vårryddingen i garderobeskapet som jeg allerede har utsatt et par helger. Nå vasker jeg yttertøy og ullprogrammer mer eller mindre hele døgnet, og i løpet av helgen skal alt være sortert og pakket bort til høsten. Takk til ungene som fikk sparket meg i gang. En spesiell takk til han som hjelper til ved å legge seg oppå tøyet og rulle rundt. Litt usikker på hvilken funksjon det har, men det er veldig søtt!

… og vi var alle enige om at det hadde vært en fin dag. Tross alt.

Nattinatt! <3