Fra barnemunn

Og nå, over til noe helt annet og småpjattete: småbarn og de rare språkblomstene deres.

Da jeg begynte min famlende ferd i bloggverdenen for tre (!) år siden, fikk jeg en kommentar om at det ville bli morsomt å lese tilbake når barna ble store, at det ville bli som et digitalt fotoalbum. Og jepp, når jeg blir gammel og grå skal jeg sette meg ned og mimre over rare hverdagsepisoder og klær jeg for lengst hadde glemt at vi hadde.

Åh, det var den morsomme dyrejakka fra Cubus, og den søte uglegenseren som oldermor strikket, og buksa jeg kjøpte på Etsy… Husker jeg dette om 20 år? Nope! Desto morsommere å ha bilder av det!

Men det ble ikke helt det personlige fotoalbumet på nett jeg hadde sett for meg. Internett er et pussig sted, det er hyggelig å dele, men samtidig gjelder det å ikke dele for mye- særlig av det som ikke er mitt. I motsetning til «boken om meg» som står i bokhylla rundt om i de tusen hjem, faller det seg ikke like naturlig å følge juniors utvikling med falkeblikk og sirlig notere ned dato for første bæsj i potta eller første kjærlighetssorg, eller lime inn det første karakterkortet. Essensen er der, men det blir unektelig litt mer… ullent. Dessuten vet jeg ikke hvor interessante alle mulige smådetaljer ville vært for andre, heller. Derfor tok hun litt feil, min venninne som mente at en blogg er som et fotoalbum. Det er det ikke…

(bare litt, noen ganger..)

… men i dag er det tid for «Boken om meg»! Like mye til glede for meg selv om 20 år som noe annet, skal jeg notere ned de språkblomstene og rare resonnementene jeg kommer på i farta. Bare for å ha det dokumentert, siden det ser ut til at 2017 heller ikke *host* blir det året jeg får satt meg ned og limt ordentlige bilder inn i album med håndskrevne kommentarer under. Mens jeg venter på at en vakker dag opprinner, får jeg nøye meg med kjapt nedtegnede gullkorn fra barnemunn, fritt etter hukommelsen:

2 år og 9 måneder (Åpenbart Bison, siden han er den eneste jeg husker ned til månedsstadiet, haha!): Når du gråter fordi smokken ikke bare er borte, men kjempeborte! Eller, rettere sagt sjjjempeborte 😉

Turbo, 3,5 år: …. fordi pandaen liker å spise bambusker. Mamma, jeg så en bambusk i barnehagen!

Huskerikkehvem, 2 år: Mamma! Jeg vil ha en gulerøtt!

Når man er fire år er døden både veldig konkret og veldig uforståelig samtidig. Jeg fikk en gang beskjed om at Mimi (kaninen) var død og lå i hagen. Og når mamma blir gammel, skal mamma dø. Da skal du ligge under barnehagen! Fornøyd smil, raskt etterfulgt av skjelvende underleppe og Ma-ha-ha-mma, du må ikke døøøøø!

Jeg glemmer heller aldri eldstejenta, den lille sladrehanken, som satt selvhøytidelig i grønt skjørt og små musefletter mens babybroren stappet inn grøt i gapet sitt (vel, mesteparten havnet vel egentlig i fjeset, håret og nedover stolen) og avsluttet med et lite, søtt rap. Det falt ikke i god jord hos den veslevoksne storesøster. Mamma, mamma, Lillebjoj SKRAPA!

Sint minstebror på 2 år, som nettopp har blitt dyttet over ende etter det som faktisk VAR kun et hendelig uhell… Mammaaa, dumme storesøster falta meg! Hun FALTA meg!

Mer eller mindre alle sammen, 3-4 år: Pappa blima meg på butikken. Men Per blimte Siri hjem.

Igjen, nesten alle sammen, senest Turbo, ca 3 år: Æsj! Jeg liker ikke mærv! (maur) Men Simen i barnehagen SPISER mærv, han!

Ballerinaen, 3 år: Skal jeg greie håra min?

Oboisten har alltid vært en pragmatisk liten fyr. Da han var 1-2 år skjønte han at «bestemor» og «bestefar» hadde egne betegnelser, men han slo dem like greit sammen til én felles, nemlig pittepatt.

Husets sekstenåring var fæl til å bytte om på konsonanter da han var liten. Han spurte alltid etter matbosken sin, han klipte med en sask og spiste lask. Jeg er glad for å kunne berolige alle nervøse småbarnsmødre med at det også var «bare en fase».

Nå er det lillesøster som ser på at han spiller fotball. Og i tillegg til å rope «Heia Fotballhuet» så høyt den tynne stemmen hennes makter (rimelig flaut!) er entusiasmen også stor når det røde laget scorer. «Hurra, hurra! De måla, mamma, de måla!»

Tidligere i år var det jubel i huset, for da fant vi sneiketrollen! Fest og fyrverkeri, sneiketrollen hadde vært dypt savnet i månedsvis (ikke dra den tanken videre, vær så snill!) da vi endelig fant den klemt mellom sofaen og veggen bak. Hva du gjør med en sneiketroll? Skifter kanal, selvfølgelig!

Småbarn er også gode på skjellsord. Noen av dem er virkelig drøye. I sommer fikk alle som gjorde noe dumt sitt pass påskrevet med «Din feier!» Var du skikkelig dum, ble du til og med en «kjempefeier»! Min personlige teori her var ungene hadde plukket opp «feiging» i barnehagen, og på et eller annet sted fra øre til hjerne til munn krøllet det seg en smule til.

Noen uttrykk blir klassikere, og inkorporeres så til de grader inn i familiens språk  at du ikke skjønner hvorfor butikkpersonalet ser rart på deg når du ber en av ungene gå og finne en boks tottepei (leverpostei). Andre forblir mysterier, som Ballerinaens standarduttrykk den sommeren hun var halvannet år. Vi var i Spania, og hun maste om igjen og om igjen om badepatt og dadabuss. Vi fant aldri ut hva det var.

Andre smelter hjertet ditt. Som når en søvnig tass snur seg og ser ut på høstmørket utenfor vinduet, og mumler at Mamma, du må skru på sola.

etslagscomeback.no :)

17. september, og hvilepausen er over. Hei og hallo, bloggen, jeg har savnet deg (til tross for uvant lite russisk spam i mailboksen, hehe)!

17. september, morgenene er kjølige, klatreplantene i innkjørselen slynger seg blodrødt oppover betongen. Jeg maser om refleksvester og LED-lys, for plutselig ankommer kvelden så tidlig, og den bekymringsløse tiden der barn i alle aldre kunne surre hjem fra trening, speider eller fest langs solvarme, lyse veier nærmer seg slutten. Setene på Nordre Åsen blir stadig kaldere, der jeg sitter stort sett en kveld i uka og hutrer med våt bukserumpe- valget står jo mellom å sette seg ned på de kalde setene som er våte av regn, eller å bli stående i fram til klokka er godt over ti. Trøtte mødre velger alltid å sitte, selv om de har glemt sitteunderlag (igjen). 17. september, og dyrelivet tar helt av i forsøket på å møte vinteren forberedt. Det hopper ekorn rundt ørene på oss på vei til barnehagen, og rådyrene gjør stadige utfall i hagene langs veien, til stor fornøyelse hos The Terrible Two (kanskje ikke så stor fornøyelse hos hageeierne, men jeg er fascinert selv og synes det er stas når to-tre hvite rumper hopper foran oss langs asfalten). Høst, tid for plommer, kormusikk og Charles Parry (dette, kanskje med konkurranse av Faurés Requiem, er mitt favorittkorstykke i hele verden! Nå har jeg mast så mye på kantor at han vurderer å sette det opp på planen vår!).

…. godt med litt avveksling fra slike chanter som dette. Hehe, vi sang det søndagen før valgdagen, og jeg skvatt godt da dirigenten la oss legge ekstra trykk på «ved din HØØØØYRE hånd». Hva?! Er dette en slags snikpropaganda? Valget gikk ikke helt min vei, kan man si, det var andre i familien som var mer fornøyd *skule stygt i retning Gubben*. Men jaggu var det godt å få det overstått. Jeg begynte å tolke alt inn i en politisk setting mot slutten der! 😀

Våte, kalde seter. Som i «virkelig våte, kalde seter». Hei, urinveisinfeksjon, vi sees nok snart hvis jeg ikke får med meg sitteunderlag i bilen neste gang. Slik er det å ha sønner som spiller på juniornivå, kampene er ikke ferdig før langt over leggetid for trøtte mødre.

… og grunnen til at setene er våte, er jo at det har regnet mer eller mindre hver eneste dag. Det stopper ikke to jenter som har planlagt tur til butikken for å kjøpe lørdagsgodt!

Så, er dagene mindre travle, livet mer oversiktlig?

Ja, litt. Faktisk. Aller først må jeg si at jeg er veldig glad for å ha tatt en varslet pause, for det hadde ikke vært sjans i havet for at jeg kunne få satt meg ned og skrevet noe som helst. Det har gått i ett, travelt på jobben, travelt hjemme, hundre ting på etterskudd, aldri ajour med noe som helst, og altfor mange pling på mobilen. Pling, pling, pling, næmmen i helsike da, er det aldri fred å få? Time på helsestasjonen, innkalling til reguleringstannlege, etterlysning av referat fire ganger mellom klokka 22:30 og 24:00, oppdatert dugnadsliste til fredagen, ny oppmøtetid på lørdagen, kamptropp til junior OBS OBS endring, møte i flyttegruppa, invitasjon til lønningspils, Hei, det er pappaen til Tiril som danser med Ballerinaen, var det slik at det var snakk om overnatting?, Mamma kan du kjøpe flybillett til Paris, franskklassen skal på tur i desember, Mamma, husker du å ta ut penger til kakesalget, innkalling til foreldremøte NBNB endret møterom, og hvor ble det av det referatet, da?

Rett etter forrige post leste jeg en post på No Hands But Ours som gikk rett i solar plexus. Advarsel: det er en nettside for Kina special needs-adopsjon, og denne forfatteren er mer enn bare en tanke evangelisk, men budskapet var så bra at jeg ikke lukket den i nettleseren på dagevis. Det var særlig dette avsnittet jeg fant så fascinerende:

(…) in my experience, most people who feel like they have space – that they can say yes to just one more thing and still manage their lives – are actually living in the margin.

And please realize margins aren’t in place to define capacity. Margins are a safety zone so when the river swells your house doesn’t flood. If you’re living inside the margin, you’re risking your own wellbeing. And unless you are aware of your margins, you may not even know you’re in danger. There are seasons where this risk is necessary for a short time. But it can’t be the norm.

Bingo! Det er der jeg feiler, det er der det krøller seg til. Jeg tror at hvis jeg bare har en ledig halvtime i kalenderen, så kan den fylles med noe fornuftig. Jeg tror at hvis jeg har fysisk mulighet til å få bakt en kake klokka fire om natta så den er klar til skoledagen, så er det en god idé å melde seg frivillig til å gjøre nettopp det. Jeg har presset ut max av hver eneste dag- uten å ta hensyn til det Randall påpeker over. It can’t be the norm. Det skal være litt slækk. Du skal kunne puste, og kanskje særlig når muligheten til å hente seg inn igjen- sove lenge, ta en dag på sofaen- ikke eksisterer. Så jeg har båret med meg disse linjene i ukene som gikk, og det slo meg en dag jeg halset fra fiolintimen tilbake til jobb, at tanken «Hva skal jeg gjøre nå?» ikke har meldt seg på det jeg kan huske, med unntak av ferien. Det sier seg alltid selv hva jeg skal gjøre nå- neste oppgave, neste aktivitet, neste møte, neste klesvask, neste korøvelse, neste fotballkamp, neste musikkgruppe, neste brødbaking, det er ikke plass til annet enn det som står i kø og venter.

Dugnad-selfie etter sju timer på Oslo Maraton. Jeg hadde gleden av å rigge ned det som sønnen min og mannen min satte opp natta (!) før, etter å ha vært bagasjevakt siden klokka to. Men det er som det er med dugnad, litt stress, men egentlig ganske moro når du først er i gang. God stemning var det også! Likevel- jeg skal aldri løpe maraton. Da jeg kom på vakt, var det siste gruppe som ankom. Makan til zombieaktige, uglade, utslitte, gråtkvalte mennesker er det lenge siden jeg har sett. Ikke noe for meg. En glad og uhøytidelig tikilometer, derimot, kunne jeg tenkt meg en gang i fremtiden når trening ikke fremstår som science fiction.

Hmm. Dette er ikke fikset over natta, og vi visste jo at det var et problem som vi har tenkt å løse på lang sikt. Men det understreket bare viktigheten i å gjøre noen endringer, så livet ikke bare blir en endeløs rekke av burde-burde, men kanskje inneholder litt latskap og lyst også. Det er godt vi er på vei 😉

Når så er sagt- og innrømmet- skal det sies at vi har fått gjort masse spennende i ukene som har gått, jeg får ta det utover i uka så ikke dette innlegget blir evig langt. Og det ser ut til å bli litt bedre fremover. Bare sånne små ting som at Turbo nå bare trenger å ha med sin egen lille fiolin og ikke min, og at hun går alene inn i musikkgruppa (snufs) mens jeg venter utenfor, betyr mye. Helt gæli er det heller ikke at min kjære kollega er tilbake i resepsjonen og jeg, enn så lenge, er tilbake på mitt eget kontor. Og jeg har signalisert til resten av styret at jeg, på grunn av private omstendigheter, bare er nominelt styremedlem i tiden framover. Beklager. En vakker dag skal jeg gjøre det godt igjen, men det blir ikke nå.

Aller best er det dog at vi har landet Silkeveien! Bare der ble vi ti kilo lettere, både Gubben og jeg (synd den ikke tok med seg et par til, men sånn er det). Vi har sendt inn søknaden om å få adoptere Gutt Y. Det var ingen enkel beslutning å ta (eller, det er feil. Det var ikke vanskelig å søke på Gutt Y, overhodet ikke! Det var derimot vanskelig å legge fra seg Gutt X) og det er slett ikke sikkert vi får ja- men vi fant ut at det ikke gikk an å la være. Så nå venter vi i spenning fram mot 20. oktober, som er deadline for utvalget som skal vurdere saken. I mellomtiden skal vi ikke bale så mye med Silkeveien, eller hva vi skal kalle det nå som vi skal et helt annet sted, men heller prøve å henge med i livet som det skjer akkurat her… akkurat nå.

Ser ut til at min eldste sønn har arvet tendensen til å fange fine øyeblikk. Her på vei hjem etter dugnaden i går, vi måtte bare ta en pause og beundre fargene på himmelen. Og mer skal det bli, nå som det går mot vinter… 🙂

Sentrifuge (bloggstopp fram til 16. september)

Det blir litt patchy for tiden, er jeg redd. Stopp, start, start, stopp, et kjapt innlegg her og en lang pause der. Ergo- fram med det gamle gode pausegrepet jeg har brukt før, med hell. Mine tre tålmodige følgere slipper å klikke seg inn for å bli skuffet (ikke noe nytt i dag heller, nei), jeg slipper å kjenne på dårlig samvittighet for enda en ting. Ergo, en liten pause, og så håper jeg sentrifugen har roet seg såpass på to uker at det går an å skrive litt i svingene igjen 🙂

Høst utafor huset…

Sentrifuge? Ja, det er det mest dekkende begrepet når travelt går over i nesten kaos. Vi holder oss på rett side av den linja- så vidt. Men vi har fått servert en perfekt storm nå i oppstarten, der alt som kan være utfordrende blir nettopp det (med et lysende unntak for niåringens mandager, som fortsetter som i fjor med fast venninnebesøk etterfulgt av fløytetime, som hun drar til selv og vi henter fra. Enkelt, greit og oversiktlig. Jeg er takknemlig for at niåringens mandager er enkle og greie. Den er vel stort sett den eneste hverdagsdetaljen som kan beskrives på den måten).

Lørdagsrutinen er på plass igjen for jentene.

… «Tusen takk for alle koselige hilsener i anledning min bursdag. Dagen ble feiret med fiskeboller, lunken pulverkaffe og en våt kamp med juniorlaget klokka altfor sent på kvelden» Det rare er at jeg faktisk liker det sånn. Jovisst hadde det vært stas med spa og Nodee sky. Men det æ’kke helt meg, når sant skal sies.

Dessuten fikk jeg roser av mine eldste barn, helt på eget initiativ!

Oppstart skal være litt kaos, det er ikke det. Men når oboistens to nye mesterklasser krever hver sin «din side»-innlogging og uhorvelige mengder administrasjon (punkt 4. på den ene lista var at man måtte «huske på å maile akkompagnatør-noter minst to uker før interpretasjoner, se egen oversikt som kommer som tillegg til ensembleoversikten»), så blir jeg ganske svett. Dette er ungens hobby, liksom. Ikke min. Jeg liker å støtte, administrere, legge til rette for, jeg oppsøker jo våte fotballkamper på andre siden av byen klokka halv elleve på kvelden på min egen bursdag- helt frivillig!- men det finnes grenser. Men det er jo jeg som blir sittende med det, for en litt surrete trettenåring har ikke sjans i havet til å holde orden på så mye info.

Jepp, og så fem foreldremøter med skolen/barnehage, fotballdugnader, styremøter, foreldremøte for konfirmasjonsundervisning og danseakademi, oppstart i koret, spilletimer i lunsjpausen, flytting på jobben, dataproblemer på jobben, you name it, we got it, og søndag ettermiddag blir plutselig omgjort til en eneste lang innpust, noen timers intens stålsetting før uka begynner og hamsterhjulet spinner igjen.

Mandag morra på vei til barnehagen. Trøtt eller ikke trøtt, det er faktisk umulig å ikke smile. Og nei, det regner ikke!

… samme her. Linselus-småsøsken er jo bare knusbedårende. Selv sekstenåringen synes det er søtt (selv om han ikke innrømmer det til lagkameratene sine).

Alt dette er innafor normalen.

Men i tillegg til alt dette har vi jo Silkeveien- to be continued, snart ferdig nå, men jeg tror faktisk det er den mest utfordrende situasjonen jeg har vært i noen gang-, og i tillegg en dose faktisk og prakitisk kaos, fordi vi har hatt en attenåring campende på rommet til en niåring (som også fungerer som gang inn til småttisenes lille hule), og nå har endelig leieboeren flyttet ut og vi kan plusse på flytting, vasking, sene kvelder på IKEA, skruing og møbelhenting på lista som allerede ikke går opp.

Da er det plutselig ikke like normalt lenger 😀 Det var dette med begeret og den berømte dråpen. Det finnes sørgelig liten tid til å sitte foran pc’en og skrive, og hvis jeg får en halv time er det helt andre ting jeg må skrive først (referaaaaat, for å nevne noe. Jeg tror dette blir mitt første og siste år i ADHD-styret på en stund. Melder meg til innsats igjen om fem års tid…) i den nærmeste fremtid.

Derfor tar jeg en bitteliten varslet pause, før pausen bare skjedde før jeg fikk varslet (se, hun lærer! *wow*). Det betyr altså ikke at noe er galt eller feil. Vi har det fint, vi.

Til tider veldig fint! I går var vi på selvplukk av grønnsaker, der de små fikk se med egne øyne at grønnsakene ikke kommer fra frysedisken på Rema. Kjempegøy! 

Så altså… alt er bra, men fram til døgnet får en ekstra time eller ting roer seg (det siste er vel tross alt mer realistisk enn det første? Det roer seg alltid, rytmen kommer, beslutninger blir tatt og vi får omsider skrudd sammen den siste bokhylla i hybelen. Det kommer til å skje!) er det ikke tid til å skrive noe særlig om det.

Men like sikkert som at Arnold er tøff og måkene er frekke: I’ll be back! Vi sees!

(for de som vil se noen flere frekke måker eller andre småglimt fra hverdagen har jeg åpen instagram-konto på helle_fc . Ikke at den er spesielt spennende, og i hvert fall ikke inspirerende på en flekk. Men instagram har fordelen at alt bare tar 50 sekunder, og det har selv hu mor tilgjengelig dann og vann!)