Here comes the sun…

… og George Harrison (eller «Shorts Harrison, hahaha!», som min far alltid pleide å vitse med. Reaksjonen var alltid den samme- himling med øynene, sukking og stønning hos både min stemor og meg, men han ga seg aldri med den spøken, fatter’n!).

 

Men virkelig. Here comes the sun. En eller annen gang i løpet av årets tredje eller fjerde måneden sitter’n for alvor, og i år var det i dag. Sola kom, på så mange måter- først og fremst helt bokstavelig talt. Tjue grader i Oslo i mars?!

Jeg sitter og skriver med balkongdøra på gløtt, fordi det er for varmt i stua. Sist det hendte var vel i… september, kanskje?

Ute på verandaen henger årets første klesvask på ute-stativet., nattkjoler og småjentetights blafrer i mild bris.

Ungene var i garasjen og gravde ut sparkesyklene sine, til spontan-turen (Gubben kun iført t-skjorte!) vi bare måtte ta til fruktbutikken for å kjøpe tulipaner. Sparkesykkelhjul på grus- et sikkert vårtegn.

I anledning en litt forsinket vaffeldag, kom eldstesønnen hjem fra treningssamling på Raufoss til et berg ferdigstekte vafler (hurra, vi fikk tatt knekken på toliter’n med vaffelrøre som har stått i fryseren siden skolens julemarked). Og med ham, en heftig dose pollenallergi. Jepp, våren er her, komplett med skarpt lys på vinduer med små fingermerker.

Turbo har på seg solbriller for første gang i år, i frekk kombinasjon med pannebånd. Bison har kastet vinterjakka og bruker settet med strikkegenser og boblevest han fikk til jul, og det blir nok førstevalget framover så lenge det ikke blir grisekaldt igjen. «Tetten», som storegutta mine sier (det betyr at han er kjekk, kul, tøff).

Himla mye vaffelrøre. Det ligger vel et par plater igjen i kjøleskapet, men mesteparten forsvant!

 

Det ser ut som om sola titter fram i overført betydning også.

For første gang på lenge er samtlige familiemedlemmer mer eller mindre friske og raske, og både Gubben og jeg har håp om å få til en normal arbeidsuke.

For første gang på lenge sitter jeg ikke på søndagskvelden og tenker Uff, æsj, isj, hvordan skal jeg orke dette?

2017 startet liksom i bratt oppoverbakke. Mange lysglimt, for all del, men likevel en bratt, iskald, glatt oppoverbakke. En evigvarende tirsdagsmorgen, grytidlig men likevel for sent, stressa foreldre og trøtte barn som faller i snøen og fryser på fingrene. En ukekabal som bare akkurat går opp (og noen ganger ikke), takket være Gubbens evige taxikjøring, mormors onsdags-assistanse og min ville løping mellom jobb og fiolin og sangkurs, ganske sikkert med et helseskadelig kortisolnivå som resultat. Slitsomme netter og travle helger, sjuke unger og snørr og tårer. Og nervene rundt Silkeveien, dette med å forvente noe negativt, stålsette seg, håpe litt likevel, nei, det må du ikke finne på… hvisomatte, dersomatte. Det har nok kostet mer mentalt enn jeg har hatt lyst til å innrømme 😉

Nei, motbakke er riktige ordet.

Men nå er mandag her igjen, og det føles helt greit. Visst vil det komme regndager. Visst bringer våren også med seg sitt av praktisk arbeid- bare tanken på å rydde ut, vaske, tørke og sortere alle vinterklærne, og alle unger som plutselig mangler sko eller jakker, for ikke å snakke om alt som må gjøres utendørs! Ukerytmen er fremdeles heseblesende, og slik vil det være fram til slutten av mai.

Men lyset er her. Tulipanene også. Det har blitt så vårete at det ikke er lenge til avspark i Eliteserien, faktisk! Om to uker er det påskeferie, om drøye seks uker starter jobben med sommertid. Jobb ja… innboksen er nok sprengfull i morgen og oppgavene står i kø, etter at forrige uke gikk med til landsmøtejobbing, men nå er det O’ Store Landsmøtet ferdig og kan slettes i den mentale harddisken. Check! Heretter og ut blir det bare vanlig jobb. Dessuten har jeg fått meg en oppvekker når det gjelder pendling, og lover å glise hele veien til jobb i morgen i visshet om at det kunne vært så mye verre. En uke med pendling både inn OG ut av byen var evig nok.

Vår, tralala vår. Det er tid for å nyte litt mer, og slite litt mindre. Walking on sunshine!

 

Ønsker alle som måtte dumpe innom en fantastisk uke! Og blir den ikke fantastisk… så er det i det minste påsken innen rekkevidde 😉

Fredagstanker

  • Utenfor vinduet:

Ser du dem, midt i alt det visne, brune? De er små og rufsete, de er ikke spesielt imponerende eller sofistikerte. Men ingenting signaliserer vår sterkere enn de første hestehovene. Jeg ER så glad for å se dem!

  • Tanker om uka som gikk:

— Whoa. Det gikk!

Da tenker jeg på flere ting. Landsmøtet på jobben, selvfølgelig, som jeg kom deisende inn i etter tre dagers sykt barn-fravær på slutten av forrige uke. Ingen ideell oppladning. Men jeg fikk da dreisen på oppgaven min etter hvert, og da landsmøtet gikk mot slutten tør jeg karakterisere meg selv som skikkelig dreven. Men da var det jo slutt, og det er to år til neste gang. Jeg rekker å glemme MYE på to år! 😉

Og syke barn. Milde himmel, i år har vi ikke blitt spart. Bison var jo dårlig mer eller mindre hele forrige uke. Og på fredag fikk han selskap av Turbo (og niåringen, men hun var i slaget igjen etter et par dager), og hun har vært virkelig dårlig. Falsk krupp, hosting og surkling og sutring og nær-komatøs tilstand. Det er lenge siden jeg har hatt så sykt barn, og jeg hadde altså Den Ene Uka I Året hvor det bare absolutt ikke gikk an å være borte fra jobben. Gubben min har vært en helt denne uka, både dag og natt. Men jeg visste jo at jeg var gift med en virkelig Superhelt (en stor takk også til kollegene mine, som lot meg gå tidlig på torsdag da landsmøtet ble ferdig raskere enn antatt. I owe you one!)

 

  • Vi spiser:

— Spør du meg? Jeg har jo knapt vært hjemme. Men på lørdag spiste vi noe utrolig godt:

Gjettekonkurransen fra Ordknapp onsdag. Hvis det har kommet noen gjettinger, må jeg bare beklage, de drukner i russisk porno-spam for tiden. Men svaret var uansett…

Poke-bowl! Hawaii-japansk fusion, utrolig godt! Oppe i høyre hjørne er en misosuppe 🙂

På søndag, etter fotballkampen (noen lurer kanskje på hvorfor vi var ute med småungene, når de har vært så dårlige. Svaret er enkelt: på lørdag var Bison på bedringens vei, og vi trodde Turbo bare hadde en vanlig forkjølelse. I tillegg var mor og far i ferd med å bli alvorlig brakke-sjuke, så vi kledde på ungene fra topp til tå og våget oss ut et par timer) gjorde jeg alvor av tanken om å bruke opp reste-spaghetti fra fredagen som sto i kjøleskapet. spaghetti er så vanskelig å beregne, det blir enten for lite eller for mye. Og reste-kasting er min dårlige samvittighet- vi er flinke til å putte ting inn i kjøleskapet, men ofte åker de i søpla fire dager senere. Ikke denne gangen. Jeg lagde «Form»- er det noen som kjenner denne klassikeren igjen fra åttitallet? Det må være 30 år siden jeg spiste det sist, men jammen var det godt. Ungene satte også pris på den, og det ble- hurra!- ingen rester igjen av noe som helst!

  • Vi ser på:

Ponyo. Bestemor fant den fram forrige uke da vi var på middag, og siden har den gått på repeat etter de tre yngstes ønske. Og den er jo fryktelig søt. Kanskje ikke så søt som Totoro, men jeg digger den- og kanskje særlig hvordan moren i filmen er uvanlig lite «Søt og Grei A/S» til å være kvinnefigur i japansk film.

Snømannen og snøhunden. For oss er jo den originale Snømannen (med David Bowie-intro! Om Bison hyler og Turbo gnåler, vi skipper aldri Bowie!) en viktig tradisjon ved juletider, så det er litt rart å se avleggeren langt uti mars. Men hva som helst for å slippe Labyrint!

— Voksenprogrammer? Ikke et eneste. Jeg så et par fine United-scoringer, men husker ikke mot hvilket lag (hæsjtægg jobbstressogsykebarn)

 

  • Hører på:

Wie ist dein Name so gross,

mit welchem Ruhme geschmücktet?

Går jeg og nynner på i kveld, det er derfor jeg er så sen. Vi har vært på konsert. Good ole Telemann, i regi av Barokkanerne og Oslo Solistkor i Domkriken nå i kveld. Det var min mor som hadde bedt med gutta mine på konsert, men så måtte sekstenåringen til Raufoss på treningshelg med laget og jeg ble stand in. For å være ærlig satt det langt inne å dra rumpa si ut av sofaen etter de siste par ukene med null søvn og masse jobb, men det var absolutt verdt turen. Dessuten er det alltid hyggelig å gjøre noe med slekta- og med et av barna alene.

Hvis noen synes at moren min er en underlig skrue, som velger å invitere med seg en sekstenårig MHD-fan og en trettenåring med ADHD på en relativt lang klassisk konsert, så har det faktisk en naturlig forklaring: vi har kjentfolk i orkesteret. Selveste Barokkanersjefen er ungenes fløytelærer, og da blir det straks litt mer stas 😉 Når det er sagt, er jeg stolt av sønnen min som klarte å sitte stille og følge med- mer eller mindre- under seansen.

— Hosting og elendighet. Hver eneste natt. Takk, det holder med det, vi har ikke behov for mer lyd enn vi må.

 

  • Ukas shopping:

Det mangler en drakt og et skjørt i svart her, men uansett: denne uka har Gjerrigheten Selv brukt 1500 kroner på to små drakter og en halv kvadratmeter chiffon. Det er det det koster for dansetøy kjøpt i butikk. Jeg sparker meg bak på leggen for at jeg ikke kan sy! Slenger du på skoene, får du 800 kroner til. Jeg minner om at regningen for selve dansetimene ikke har kommet ennå (jeg venter med spenning på Norges høyeste kulturskoleregning, som kommer når som helst nå).

Og ja, jeg har prøvd Amazon. Der får du drakter og skjørt til rundt hundrelappen. Dessverre koster portoen nesten like mye som resten av mellomlegget, og da er det definitivt mer praktisk (og mer stas) å dra til butikk og prøve først.

Til mitt og jentungens forsvar: det er lenge siden hun har fått nytt dansetøy nå. Det hun har er både slitt og trangt. Og prisen er jo ikke stiv, sett i forhold til for eksempel fotballsko eller et nytt instrument (ah, det minner meg på at jeg må finne en 1/16-fiolin til Turbo, hun er snart klar for å prøve skikkelig fiolin! Heldigvis er det ingen ublu pris for mini-instrumenter).

 

  • Er takknemlig for:

— Hestehov. Oppvaskmaskin (fremdeles!). Snille kolleger. Snill mann. Paracet i flytende form (vi tok en stikkpille på en feberhet sjukling i ren desperasjon natt til mandag, med tilhørende hyl og skrik. Det føltes ekstremt lite greit, og var derfor også helt uaktuelt å gjenta. Paracet med solbærsmak ble løsningen, og takk og lov for det!).

— Et morsdagskort.

Morsdag?! Ja, i UK and Ireland, så er det faktisk morsdag, nå førstkommende søndag. Så jeg fikk et kort, fra min eldste datter. Med veldig mange fine ord og morsomme betraktninger, og ikke minst komplimenter til meg som mamma.

Den satt. Altså, jeg er bortskjemt med gode ord for tiden. Turbo, for eksempel, er i «Jeg elsker deg, mamma»-fasen, og flere andre små kommer stadig med lignende utsagn. Det varmer selvfølgelig hjertet hver gang, men jeg må innrømme at slike ord fra en datter som nå er nesten voksen… som er i stand til å bedømme og se og gjøre seg opp en mening selv… som i og for seg er i en alder der ikke foreldre er det som står høyest i kurs, det varmer.

Og, som Murphys lov tilsier, så sto jeg på kjøkkenet og leste kortet og var glad, bare glad. Da setter Fotballhuet seg til pianoet og begynner å spille Rue’s Song fra Hunger Games, og det tipper over. Buhuuu. Jeg savner jenta mi-hiii. Ungene mine ass, de er så fi-hi-hiiine og jeg har ikke fortje-he-heeent dem. Hæsjtægg sentimentalitet. Antagelig en av de mest brukte hæsjtæggene mine, sånn totalt sett. Men uansett- jeg er veldig glad for kortet, og ikke minst glad for at det ikke er år og dag til hun er tilbake i huset!

 

  • Sukker over:

— Tenåringer.

Ikke for det, jeg skal ikke klage. Når sekstenåringen vasker treningsklær og pakker til turen helt uten hjelp, og i tillegg frivillig gjør lekser i mellomrommet mellom skole og avreise, så klager jeg ikke. Not on your life. Tvert imot, jeg tenker at jeg har flaks.

Likevel, når jeg lett henslengt spør om han har husket matpakke, og får til svar at Jada mamma, jeg har laget matpakke, hadet, glad i deg, og kommer inn til dette synet på kjøkkenet:

… så blir du litt sånn ugh. Det er jo flott at han fikser seg selv, men hvorfor er det (ikke til forkleinelse for min sønn, jeg tror det er helt klink normalt for alle på den alderen) så vanskelig å rydde etter seg? Sette inn osten, i det minste? 😀

Har jeg forresten fortalt at Fotballhuet, som alltid har brukt 4+ dager i uka på fotball, uten problemer setter seg ved pianoet og spiller dette? Og i tillegg til musikken og sporten og karakterene… så er han tenåring. Det er vanskelig å kjefte.

 

  • Ukas Bonding ved kjøkkenbenken:

— Fireåringer, ass (ja, jeg vet at Turbo ikke er helt fire, men hun er så nær at det spiller ingen rolle, dette er typisk fireåring). De er så skjønne. Den aller største gleden er å være hjelpsom.

Ofte passer det ikke så veldig godt med hjelpsomme småbarn ved kjøkkenbenken. Men jeg har funnet ut at å slippe ungene til ved kjøkkenbenken- når det lar seg gjøre- er utrolig hyggelig for alle. Og Turbo og jeg har funnet et veldig godt samarbeidsprosjekt: hun plukker groer av gamle poteter.

Det er ingen som er så flink til å plukke groer av poteter som Turbo. Og hun blir så stolt, så fornøyd med seg selv, hun gliser over å være til nytte. Etterpå får hun en high five, og tusler fornøyd tilbake til barne-tv eller tegnesaker. Men jeg ser at det betyr mye for henne.

 

  • Ukas latterlig konsise:

— Forestill deg tre syke, puslete unger som kjeder seg hjemme. Himmel og hav, jeg hadde aldri trodd at noen internett-spøk kunne være så skremmende realistisk…

 

  • Ukas «Kanskje til neste år»:

— Vi har en bakhage, som vi tar ganske dårlig vare på (eh, vi har en forhage som vi også tar ganske dårlig vare på, men det får ligge til en annen gang). Den øverste delen av bakhagen består av en gressplen foran utleieleiligheten i andre underetasje, hvis noen forsto dette, og gressplenen er kantet med noen slags busker som vokser helt hinsides vilt. 30 centimeter hver sesong, eller noe.

Jeg kan ingenting om hage, men skjønner at de må beskjæres. Jeg har også fått med meg at de helst skal beskjæres når det er kaldt og de ikke har blader. Hvert år siden 2009 har jeg gått ned i bakhagen midt på sommeren og følt meg som en morder når jeg kapper av levende blader og blomster. Men i år! I år skulle alt bli annerledes, i år skule jeg for første gang være tidlig ute og ta de sabla greinene før det lysegrønne livet spruter ut. Så jeg satte det i kalenderen.

… det var forrige helg, og ikke bare var det for sent i starten av mars, men med to sjuke unger, dansetimer, fotballkamper og et halvt tonn søvnunderskudd fikk vi ikke gjort det heller. Men hei, å få satt det i kalenderen er faktisk et framskritt, nå er jeg i alle fall fullt klar over at jeg hadde tenkt å gjøre det. Neste gang kanskje vi får gjennomført det også. Man vet aldri! 😉

 

  • Ukas halleluja:

— Neida, som semi-god katolikk vet jeg utmerket godt at halleluja ikke finnes i fastetiden. Men likevel. Dette her er halleluja, og jeg sender en ekstra takk til St. Rita, skytshelgen for de håpløse tilfeller (aka. meg).

Det er jo helt utrolig, men Sjefsmyndighetene med det kjipe møtet har lest sosialrapporten, avslag nummer en, anke, avslag nummer to, hatt et møte med oss og fått en e-post i etterkant, og omgjør den lavere instansens avslag med brede pennestrøk.

Vi er godkjent.

Vi er GODKJENT! Gutt X, her kommer vi!

Juristene, sosionomene og de barnevernsfaglig skolerte ansatte i Sjefsetaten har stemplet oss som gode nok, i henhold til begge paragrafer. De har gitt beskjed til Junioretaten om at det bare er å utstede en offisiell godkjenning fra den norske stat, så er vi klare for internasjonal adopsjon.

Antagelig er vi historiske, på vår egne, sære måte. Jeg har aldri hørt om seksbarnsforeldre som har blitt godkjente for adopsjon her i landet, og det eneste svaret jeg fikk før vi søkte var «Jeg kan ikke si noe konkret, men jeg vet om en fembarnsfamilie som fikk avslag, men det kan jo ha vært av andre grunner». Jeg har lest om en familie som etter mye om og men fikk adoptere barn nummer seks (biologisk søsken til det adopterte barn nummer fem), men that’s it. Dette har antagelig aldri skjedd før, at en familie med seks biologiske barn har blitt godkjente for adopsjon. Yay for oss! Og yay for at nåløyet ikke er like trangt som det så ut som, det er da enda godt! Selvsagt er det viktig med en grundig sjekk av potensielle familier, men det er også viktig at idealet ikke blir så smalt at egnede søkere faller utenom.

Så hva skjer nå? Det første som skjedde var vill mailing med advokat (hun var veldig glad på våre vegne, og kommer nå til å søke om å få dekket saksomkostninger. Det var ikke akkurat fremst i pannebrasken for noen av oss, men vi skal innrømme at det kommer godt med når adopsjonsgebyrene skal betales. Det er tross alt snakk om rundt 35000 kroner) og adopsjonsforening. Sistnevnte mailet raskt tilbake med gratulasjoner og ønske om et snarlig møte for å se hvilke diagnoser vi kan innstille til Neste Etat uten å gå på snørra. Ja, og forresten, kunne det vært aktuelt med et eldre barn enn godkjenningen vår, eller et helt annet land, hvis de fant et barn som passet?

OK, la oss se. I går fikk vi ikke adoptere overhodet. I dag kan vi adoptere et barn innen godkjenningen vår (Silkeveien 0-5 år), eller til og med et barn utenfor godkjenningen vår (Silkeveien 6-8 år), eller fra et land vi aldri har søkt på og har null tilknytning til (tenk N’kosi sikelel’)?!

Svaret er ja, ja, og ja til alt sammen, selv om vi selvsagt må tenke litt. Vi gikk aldri inn i dette med tanken om at vi skulle styre alt. Vi har våre begrensninger- viktige begrensninger- fordi vi har barn fra før av som krever sitt, men ellers er vi åpne for det som måtte komme. Finnes det en sjuåring som passer oss? Flott! Ønsker noen i Afrika oss som familie? Sure thing, vi gir da beng i etnisitet, sånn egentlig. La folk stirre, hvis de er det de vil. En asiatisk mann, en europeisk dame, seks unger fra voksen og nedover, og en liten, funksjonshemmet afrikaner i tillegg? Om folk ikke har stirret før, så gjør de det i alle fall nå. Men hvem bryr seg??

VI tar det vi får. Sånn er det med den saken.

Dette er ingen ny, idealistisk, savioristisk tanke. Den ble først formulert med Bowling, da vi ble spurt om fosterdiagnostikk og svarte nei. Vi tar det vi får, det er holdningen vår og har egentlig alltid vært det, når vi tenker etter. Det betyr ikke at vi mener alle andre skal gjøre det samme, det er ingen normaltiv beskrivelse, og jeg mener virkelig ingenting om hvordan andre skal leve livene sine. Men dette er oss. Om barnet er sånn eller slik, 2 eller 7, fra her eller der, så er det svært velkomment.

Vi skal antagelig møte foreningen neste uke, og snakker mer om hva Neste Etat kan godkjenne da (for det er det som blir problemstillingen, sånn i bunn og grunn. De er strengere enn oss, for å si det forsiktig. For eksempel har vi fått signaler om at de er svært opptatt av at vi må ta skikkelig vare på de barna vi har. For det har vi jo aldri tenkt på selv. #ironi).

Bowling?

Jeg sender en liten tanke til Bowling, som ligger under gresset i hagen (antagelig har han/hun for lengst blitt en del av naturens kretsløp, men jeg liker å tenke på det sånn). Jeg vet ikke hvem du var eller kunne ha blitt, men en ting er sikkert: du hadde din oppgave, og den er nå gjennomført. En eller annen liten tass, som antagelig ville hatt vanskelige kår i hjemlandet, vil nå komme til oss, og den tanken hadde aldri slått oss om det ikke hadde vært for Bowling.

Jeg føler meg beæret og heldig! Og veldig spent på hva som skjer framover.

 

  • Kids’ corner:

— Bison har navngitt et kosedyr helt på egenhånd! Han har jo litt av et menasjeri, den godeste Bison- det er fire Dingliser, tre Happa’er, to Happaliner, i tillegg til Totoro og Fisken, og så er det en slags beige kvasi-Happaline jeg kjøpte i desperasjon over å ikke finne noe som lignet på den ekte Happaline. Toåringer er ganske smarte, han ser jo at den beige Happalinen ikke er en ekte rosa Happaline. Så da han på sitt begrensede toåringsspråk forklarte at det ikke er en Happaline, spurte jeg rett og slett om hva den het for noe.

Han måtte tenke noen sekunder, men så kom det: – Tiko!

Hey, han fant på et navn selv. Han forstår konseptet navn, og tenkte ut navnet helt på egenhånd. Bra jobba, lillemann!

Fra venstre til høyre: Tiko, Happaline, Happa, Bison, Happa, Dinglis, Totoro, Tanin, Fisken, Dinglis, Happaline. I forkant: Happa. I øverste høyre hjørne: Turbo.

Nå kan Bison sove trygt. Dessverre er det ikke stort med plass igjen til mamma og pappa, men det er en annen historie 😉

 

Ordknapp onsdag

Pussig tittel akkurat denne uka, for den er foreløpig ikke kjennetegnet av noen mangel på ord. Landsmøter er vel sjelden det, og min jobb er intet unntak.

Det er nok av ord, nok av reisevei, og dessverre mer enn nok bassilusker. Men takket være heltemodig innsats av min bedre halvdel får jeg gjort det jeg må jobbmessig (selv om jeg ikke akkurat kan beskyldes for å være plagsomt engasjert), og ikke minst får jeg stiftet tettere bekjentskap med Ruters kollektivtilbud på kryss og tvers i byen.

Så ja, det blir noen bilder fra «standard konferansehotell utenfor byen», sett fra perspektivet til Rigg, Fiks og Hold Orden På Innkomne Forslag– gruppa. Men ikke bare. Livet består som kjent heldigvis ikke bare av jobb (nei, for vi har sykdom også! Ha-bloody-ha! 😀 )

 

Emballasje, big time. Vi pakker stoooort for tre dagers møte. Logo i et par meters høyde må man ha!

Blir litt rot i gangen, men heldigvis har vi en fløy for oss selv.

Og… vi er i gang. Folk har kommet, blitt sjekket inn, fått stemmeseddel og navneskilt (og en eske pastiller og en penn, selvsagt), lyden fungerer og publiseringssystemet er oppe og går. Så langt så vel!

Frokost.

Lunsj.

Øh. Kakebord. Godt det ikke er landsmøte sånn i hytt og pine!

Og hjem igjen. Syk pike fargelegger sjøsyk (etter fargene å dømme) Vaiana.

Rett skal være rett, det har vært ferdigpizza denne uka. Men på lørdag flesket han til igjen, Gubben. Noen som vil gjette?

Dette kunne også vært en gjettekonkurranse. Når Gubben og eldstemann står sammen og ser på noe teknisk, er det sjelden gode nyheter. Nå er det bare to ting i det fordømte, fancy kjøkkenet vårt som ikke har gått i stykker opptil flere ganger: mikrobølgeovnen og dampovnen. Med tanke på at vi har brukt dampovnen kanskje to ganger (Gubben synes det er noe tull, nemlig) er det ikke voldsomt imponerende. Men mikroen bruker vi ofte, så det skal de ha!

Bison har for øvrig vært i skuffen. Ikke spesielt overraskende, det heller 😉

Mobilkameraet har sine begrensninger, for dette bildet ble ikke klart nok. Men her har du altså fire kjøkkenmaskiner, med fire klokker (jeg betaler ekstra for å slippe klokke ved neste innkjøp), og de tre som virker viser hvert sitt tidspunkt. Den fjerde tilhører den ødelagte kaffemaskinen, som skal fikses en vakker dag. Grrr.

Til slutt: Let it gooo, let it goooo! Sentimental Mor A/S slår til igjen, og selv om Turbos tights er lovlig korte i beina og gir jentungen rørleggersprekk, har jeg ikke orket å kaste dem riktig ennå. Bare en gang til. Og en gang til. Og kanskje enda en.

…. og sånn går no dagan, og ukene. Hvorfor skal det være så vanskelig å kaste småungenes gamle klær? I dette tilfellet ble jeg hjulpet av hullet på bildet, det tok til slutt avgjørelsen for meg. Men ellers går det treigt med kastingen. Jeg er stygt redd for at en dag i fremtiden vil en oppgitt kvinne (26) poste følgende tråd på et internettforum: «Jeg er gravid og lykkelig og alt er fint, men min slitsomme svigermor prakker på meg pose på pose med gamle skatter fra min manns barndom. Hvordan kan jeg slippe maset hennes uten å såre henne? Klærne er utslitte og flekkete, men hun sier bare at det er en bitteliten englebæsjflekk fra den gangen gutteluttedutten hennes var liten. Håpløst tilfelle, hjelp meg!»

… og det vil være meg hun snakker om :-/