Avslutning og begynnelse

Hei bloggen! Det blir noen dager, en snau uke eller drøy uke mellom hver gang. Det blir dårlig og strukturløs skribling i full fart. Men jeg har ikke glemt deg. Det er bare sommer, og fram til i går var vi egentlig ikke i gang med ferien. Vi dro rett fra avslutningsbonanza til Geilo og kom ned sent tirsdag kveld, og NÅ begynner sommerferiefølelsen å komme. Småttisene har fri resten av uka, etterfulgt av to uker der de skal i barnehagen (og da har jeg MASSE å ta tak i, blant annet å svare på kommentarer og ferdigstille Turbouka, del 2. Og kanskje kikke på skatteoppgjøret som fremdeles ligger uåpnet…!). Deretter blir det tre uker sommerferie for alle.

På vei til Geilo. Hver gang vi passerer dette stedet tenker jeg at her må vi stoppe en gang. Når den gangen blir, er foreløpig helt i det blå, gitt. På vei opp er vi spente på å komme fram. På vei ned er vi desperate etter å komme hjem. Tror med andre ord det blir en stund før jeg vandrer rundt her… 😀

For å starte med det første først: vi hadde en feiende flott og fryktelig følelsesladet (i alle fall for sentimentale mødre) avslutning for tiende klasse forrige torsdag. Klok av skade fra sist gang hadde vi bedt mormor sitte barnevakt for de små. Jeg husket nemlig så altfor godt følelsen av å løpe inn og ut av kapellet, beordre mann eller datter til å gjøre det samme, og nesten gå glipp av både sanger og taler fordi all konsentrasjon gikk med på å ha brytekamp med en eller to ville Houdini-småunger på fanget uten å forstyrre naboen. Det fristet ikke til gjentakelse, og da årets seanse i kapellet hadde vart en hel klokketime uten at de var i nærheten av å ha kommet til selve vitnemålsutdelingen takket jeg meg selv (og mormor) nok en gang for beslutningen. Verken vi, eller de små, eller hovedpersonen hadde fått noe særlig ut av å ha dem med. Totalt tok det bortimot tre timer før alt var til ende, siste rest av kakene var fortært, og foreldre med fuktige øyne takket for følget gjennom ti år og tuslet hvert til sitt. Noen av oss sa for øvrig bare «På gjensyn»… det er et foreldrepar på skolen som har hatt to barn i samme klasse som våre eldste, og når gutta nå går ut av tiende, så står jammen to småsøstre på seks år klare til å overta til høsten. Toogtjue år i samme foreldregruppe, haha.

Men tenk. Så kom han i mål, han også. Og hvilken sjarmøretappe det ble, med en sekser på muntlig eksamen (nå kom han opp i det desiderte favorittfaget da, og fikk gode tips av storebror til struktur av oppgaven, men hallo! For en elev som ikke har fått plagsomt mange seksere var det utrolig gøy at en av dem kom akkurat da, tre dager før avsluttet skolegang) og skoleplass til høsten i boks. Gratulerer, gratulerer, og gratulerer igjen. Til oss, til lærere, til besteforeldre, men aller mest til hovedpersonen selv. Som han har jobbet! Dette har ikke kommet gratis, og hadde jeg fått ei krone for hver gang jeg tenkte «Hvordan skal dette gå?!» i løpet av de ti årene som har gått ville jeg vært millionær for lengst. Men det gikk, og det gikk til og med ganske så bra. Nå venter en ferie… med språkreise og masse musikk. Ja, og spanskbøker. Mor gir seg ikke! 😉

Det er så klassisk! Ingen skoleavslutning uten sviktende teknikk!
Heller ingen skoleavslutning uten mat. To dager før avslutningen våknet jeg med bankende hjerte midt på natta, for HVOR. ER. MAILEN!?? Vi MÅ ha fått en mail med instruksjoner om hva vi skal ha med, kaker eller varmmat, Vipps-innsamling til lærergaver… og så har jeg glemt den, oversett den, eller et eller annet…!
Så kom jeg på det: dette trinnet har hatt en dugnadskomité av de sjeldne. Faktisk samlet vi inn så mye penger til skoleturen at vi hadde over 60 000 igjen i kassa da de kom hjem. Ingen sak å fikse mat og blomsterbuketter da, helt uten at vi foreldre måtte løfte en finger. Fantastisk.

På fredag sendte vi ham på orkestertur til Bø (mest kos det, altså. Da guttungen i kjent stil ringte dirigenten i panikk tre timer før avreise og lurte på om noen hadde noter til ham, var sistnevnte mest opptatt av at han ikke skulle glemme badebuksa. Det var den type tur- litt spilling, mest moro), og på lørdag dro vi til Geilo på Suzukikurs. Årets eksotiske destinasjon, liksom. Vi dro med tre små, spente barn i bilen, en haug med bagasje, og hjertet i halsen ved tanken på 18-åring, 11-åring med midlertidig husarrest (ikke noen store greier, men noen ganger må man ta på seg Strengefjeset og sette et eksempel), og etter hvert 15-åring som krangler begge veier alene i fire dager. Men så fort vi ankom Geilo tenkte vi ikke mer på det, for der var vi travelt opptatt med… alt, egentlig. Alle tre barna hadde undervisningstimer, og bare seksåringen er i stand til å ordne seg selv i timene, de to andre måtte ha intens oppfølging hele veien. Mellom timer og konserter var det måltider av typisk småbarnsforeldreskuffelse-sort: det er en vilt fristende buffet med 753 retter tilgjengelig, men innen du har ordnet mat til barn nummer 1, 2 og 3, ny porsjon til den første som falt i bakken, kostet opp etter deg, hentet drikke, nei det var feil type juice, jeg får hente på nytt, og konstatert at ingen av ungene spiser noe som helst så du får stappe restene ned på tre minutter selv om du egentlig hadde lyst på noe helt annet, roper de FÆÆÆÆDI og vil ut av restauranten. 20 minutter senere er de skrubbsultne, så du smugler ut en kniv av restauranter og smører slappe brødskiver med rekeost på rommet. Haha.

Øvelse…
… og konsert. Med bakhode. #photographyawardsyetagain
Og lille tøysefrøken som sitter og venter på at øvelsen skal begynne. Du, så fristende det er å legge ut noen bilder fra selve avslutningskonserten i vakre Geilo Kulturkyrkje. Den var flott. Men, det var jo en drøss barn på alle kanter, og jeg frykter at jeg bryter minst tre regler hvis jeg legger dem ut. Selv om bildene sikkert florerer rundt på SoMe for lengst :-/ En vakker dag skal jeg sette meg skikkelig inn i det der. Eller lære meg å gjøre ansikter utydelige. Ellerno.

Nå høres det ut som om turen var en eneste lang prøvelse, men det er feil. Vi hadde det kjempegøy, og ungene lærte masse og har tanket godt opp med motivasjon før de lange sommerukene. Bison vant alles hjerter da han spilte det desidert korteste nummeret på huskonserten, men fullførte med glans og bukket høytidelig iført slips og hatt. Turbo møtte venner fra i fjor, koste seg masse i orkesteret, og i år var vi også mentalt forberedt på avslutningskonserten siste dag og fikk med oss alle tre der (i fjor feiget vi ut siden småguttene var så trøtte. Gubben tok med Turbo inn i kirken, mens Bison og jeg gikk med Minsten i vogna rundt vannet for å fange murener. I år hadde vi lært, og stappet alle ungene fulle av lunsjdessert og halte deretter alle ut i bilen så de sovnet og var ferdig oppladet til konsert klokka 15. Hah!). Selv Minsten hadde et bittelite nummer på avslutningen sammen med de andre i mini-gruppa. Så alt i alt var turen en stor suksess og vi er veldig glade for at vi dro. Men det føles ikke helt feil at de neste år er 3, 5 og 7 i stedet for 2, 4 og 6. Det er lov å håpe på litt mindre kaos og litt mer ro til neste år 😉 Kanskje jeg til og med får velge maten min selv.

Vel hjemme igjen, klokka 22 tirsdag kveld etter både spy-stopp og pizzastopp, kunne vi lettet konstatere at a) huset sto fremdeles, b) stue, kjøkken og gang var imponerende ryddig, og c) alle de tre hjemmeværende kunne skrive under på at de hadde hatt det fint. Lite krangling, skikkelig mat hver dag, storebror fulgte Ballerinaen på ArtCamp første dagen og deretter har hun gått selv. Bikkja har fått mat, posten er tatt inn, de hadde vært på kino og det hele. Det er i slike øyeblikk Gubben og jeg kan kaste et blikk på hverandre og vite at vi tenker omtrent det samme: de er ikke så verst, ungene våre. Ikke verst i det hele tatt <3

Nå har eldstesønnen dratt sin vei- sammen med eldstejenta satte han kursen mot Lollapaloozafestivalen i Stockholm grytidlig i dag morges. Han luftet ideen om festival allerede ved juletider, og jeg må innrømme at lettelsen var stor da storesøster umiddelbart meldte interesse for å bli med. Jeg har ingen grunn til å ikke stole på Fotballhuet, han har alltid oppført seg eksemplarisk og er en fornuftig fyr, men det er noe med grønne 18-åringer på festival i det store utland… selv om det bare er Sverige. Storesøster er voksen- ung voksen, men voksen- og har langt mer erfaring i sekken. Så det er en trygghet i at de to reiser sammen og passer på hverandre. Og selv hvis jeg legger bort de (av og til overdrevne) mammabekymringene er det utrolig HYGGELIG at de har lyst til å reise sammen. Tenk det, ungene blir store og drar på ferie sammen, helt frivillig!

Og der er vi nå. Gubben har ikke fri, ikke ennå. Bison er på alenebesøk hos mormor og hennes mann- siste nytt er at de dro på fisketur, så han har det som plommen i egget. Jeg koser meg med Minsten og Turbo samtidig som jeg har gått til angrep på skittentøyshaugen bit for bit. I morgen skal vi se resultatet av Ballerinaens ArtCamp-prosjekt, helga går med til familiebesøk og kanskje et Sør-Afrikatreff på stranda hvis det er pent vær. Og hvis alt går etter planen skal jeg synge i kirken, for første gang på over et halvt år! Samtidig nærmer det seg avreise for han som skal tre uker til Spania.

Vi andre kom oss jo ikke lenger enn Geilo for i år, men på veien fikk vi i det minste med oss det som er nødt til å være Norges dummeste skilt. Ler høyt hver gang! 😀

Ja, det er nok å henge fingrene i. Det er jo andre tanker som bobler også- at det er tre uker siden operasjon og snart tid for stråling. Veien videre derfra. Kurs? Jobb? For ikke å snakke om toppen av navlebeskuelse: hvordan ser egentlig arret ut når jeg tør å røske av alle stripsene? Hvordan skal vi legge opp ferien, med tre uker hjemme uten planer? Og ikke minst det store spenningsmomentet, kommer Oboisten seg av gårde med alt han skal? 😉 Jeg gleder meg til resten av ferien, hvis været spiller på lag med oss tror jeg det kan blir en deilig pause for oss alle. Det er virkelig ingen jeg heller vil ha lange, varme sommerdager sammen med enn de morsomme og (stort sett) knallsøte ungene mine, i alle størrelser. Men som Geiloturen viser- det er virkelig ikke noe hvilehjem når de tre små er i full fart hele dagen. Og selv om formen er ganske fin, så har jeg ikke den energien jeg pleier å ha. Å bruke natta, tidlige morgener eller sene kvelder funker ikke like bra som før, og resten av dagen er det jo alltid noe som skjer. Så for å samle trådene og planlegge tiden som kommer, for å komme ajour med ting som skulle vært gjort (kommentarer!!! Rapporter, jobben min, skatteoppgjøret jeg ikke har åpnet, oboforsikring (dammit!), fakturaer på epost…) eller ting som skal gjøres, for å prøve å få oversikt over hvor vi er, og hvor jeg er… så er det nesten nødvendig med den uka som kommer på mandag, når huset er (tilnærmet) stille på dagtid og det går an å tenke i hele setninger.

Og skrive i hele setninger, ikke minst. To be continued 😉

Tilbakeblikk på Turbouka, del 1

Tusen takk for alle fine kommentarer, jeg skal svare veldig snart! Innså plutselig at hvis jeg ikke forter meg å skrive om operasjon og Amsterdam NÅ, så er det bare et tidsspørsmål før alt er borte i tåka 😉 Det går fortere enn man skulle tro, og særlig når sommeren er rett for døra. Dagene løper, og jeg løper etter. Tiden- som man skulle tro jeg hadde evig nok av som sykemeldt- forsvinner i en evig strøm av gjøremål og henvendelser og hastesaker og Jøjemeg, far, har du sett at vi er satt opp på orkestervakt på fredag også? Jeg må ringe noen og se om de kan… og innimellom kræsjer vraket av en kropp i senga en times tid. Sånn går no dagan, jeg har flikket på dette innlegget i dagevis, men så er Turbos bue ødelagt, eldstesønnen har eksamen, jeg må hente og levere i bursdag og Minsten har ikke sommerjakke. Same old, same old, bare uvanlig mye av det. Jeg ser med glede at skoleåret 2019-20 tegner til å bli _litt_ bedre. Og det æ’kke bare ønsketenkning- det er et par tidkrevende ting vi kan stryke av lista vår etter dette halvåret, og takk og pris for det. Nå må vi bare snuble over målstreken til sommerferien uten å glemme for mye.

Men dette er en digresjon. Det var Turbouka som var saken, med Elton John som det absolutte høydepunktet. En fantastisk uke, men også med mye nerver. Hvordan kom operasjonen til å gå? Ville jeg være i form til å dra? Billettene hadde allerede kostet det hvite ut av øyet, og så måtte vi bytte fly i tillegg… det var mye som sto på spill, men er det uforsvarlig å dra er det uforsvarlig å dra. Ville mormors fly bli forsinket, så min stemor og de eldste ungene satt igjen med tre små mens vi hadde flydd landet? Hvordan ville ungene ta det å være borte fra oss i dagevis i strekk, det er de sjelden- og Minsten har aldri vært det? Mange ukjente faktorer her, med andre ord!

Det startet tirsdag 5. juni. Sommerfest i barnehagen. Det er snørr og tårer, det, særlig når vi har en skolestarter. Takk og pris var det ikke vår siste skolestarteren i år, vi har et par småbrødre som fortsetter. Været var uvanlig kaldt- som det har gjennomgående har vært hittil i sommeren 2019-, og min sedvanlige buffet-angst meldte seg med full styrke, men med unntak av det var det en super ettermiddag. Jeg snufset litt under Idas sommervise og roseseremonien, men ble raskt opptatt av å løpe etter Minsten som valset rundt i finskjorta med sjokoladeis i hånda med kurs for et bord fullt av kaffekopper. På vei hjem roste jeg Turbo for syngingen hennes (ikke bare mammaskryt, hun har virkelig uvanlig stor selvtillit når det gjelder sang, og gauler alle tekstene på full styrke uten sjenanse: «Jeg vet det, mamma, Bodil som leder sangen sier alltid at de andre må høre på meg hvis de blir usikre». Jaja, ingen selvtillitsproblemer der i gården, i alle fall, til tross for at alt tyder på at hun har arvet sin mors megakjedelige alt-stemme). Men tenk. Fem år i den fantastisk flotte barnehagen vår. Og nå, nå er hun ferdig. Det er helt vanvittig. Du veit du er gammal når attpåklattene begynner på skolen, liksom!

Jada, det er bare en sekk. Samme sekken som i forrige innlegg, til og med. Men… men… *anlegger Rowan Atkinson i Love Actually-stemme*… This is sooo much more than a bag. Sa mor. Og snufset enda en gang. Uff, jeg må skjerpe meg!

Dagen etter var det tid for avreise. Jeg pakket en bag, satte fram sekken til førskoledagen jeg gikk glipp av (og svelget noen selvmedlidende tårer i den forbindelse), labbet ut i regnet og tok bussen til Radiumhospitalet. Det var litt underlig at oppmøtetid var 10 på onsdag når operasjonen ikke skulle være før dagen etter… men dagen gikk den, med innkomstsamtale med sykepleier, helkropps-sjekk og intervju av turnuslege, bort på nukleærmedisinsk for å sette fire nåler med radioaktivitet i puppen, en prat med anestesilege… og til slutt en aldri så liten tjuvperm bort på Sentralen der elleveåringen spilte fløytekonsert. Jeg hadde alliert meg med mormor og Turbo, som uansett skulle være publikum så jentungen slapp å spille uten noen kjente i salen. Men jeg tror hun ble overrasket da mamma dukket opp, med sykehusbånd og det hele. Stilig konsert, og jeg har fått en ny favorittfløytekomponist. Hvis jeg bare kunne huske hva hun het :-/

Standard norsk sykehusrom. Det mangler kanskje sjarm, men jeg synes ikke det er så viktig. Kvaliteten finnes ikke i gardinoppheng eller friske farger- i alle fall ikke for oss som bare er innom en kort stund!
Standard norsk sykehusrom, for inntil fire personer. Ikke så innmari fresht at det gjør noe, men kvaliteten på en tjeneste ligger ikke i gardinoppheng og stilig design. I alle fall ikke for oss som bare er innom en liten stund! Syntes det var luksus, jeg, med døgnåpent kjøkken og TV (og stillhet. Gud, som jeg elsker stillhet)
Nydusjede fjoner og null fuktighetskrem. Man skal være mest mulig steril og ren før operasjon. Her prøver jeg å ta en puppeselfie, for første og siste gang i mitt liv, men armen er ikke lang nok og jeg får ikke med meg hele den historiske høyrepuppen.

Den natten sov jeg godt. Ingen sak å sove på firemannsrom når du uansett er alene. Tanken på at det lå dødssyke mennesker både over og under meg skremte meg overhodet ikke, eller så var jeg bare for sliten. Ingen lyder, bortsett fra susingen fra en og annen bil ute på E18. Relativt komfortabel seng. Lovnad om godt med piller dersom jeg skulle bli nervøs dagen etter (min eneste irrasjonelle frykt har vært å våkne under narkose. Anestesilegen- og alle andre, min egen hjerne inkludert- kunne berolige med at det skjer i en av 10 000 000 tilfeller, og i så fall oppdager de det med en gang. Det er en helt tullete ting å henge seg opp i. Men likevel. Det første han sa til meg var forresten «Gap opp», sånn for å sjekke om jeg hadde fine luftveier i tilfelle de måtte stappe inn en slange, så det er gode grunner til å helst ikke ville våkne).

Torsdag morgen opprant, og jeg var nøye med å helle i meg tre kopper kaffe før klokka åtte. Da var det absolutt siste frist for inntak av noe som helst gjennom munnen. Heldigvis gjorde de et unntak for piller, og jeg fikk på forhånd trippel Paracet, Sobril og Oxoycontin. Skal si det gjorde susen! Jeg var jo på ingen måte lammet av frykt, eller hysterisk, eller i det hele tatt synlig påvirket av det som skulle skje… men jeg gledet meg jo ikke og det hadde jeg sagt. Pillecocktailen min, derimot, gjorde alt til en sabla stor vits. Jeg lå alene inne på rom 608 på Radiumhospitalet og hadde latterkrampe for meg selv. ALT var morsomt. Beste festen jeg har hatt på lenge, det der! Dessverre varte den ikke mer enn en times tid, før jeg ble trillet ut i gangen og ned heisen til andre etasje, der jeg ble parkert i gangen en liten stund før jeg fikk spørsmål om jeg kunne gå inn på operasjonssalen selv. Yessda.

Men så STOR salen var! Og så mange folk det var der! Under digre lamper, nærmest lyskastere, sto det merkelige operasjonsbordet, med utstikkere til å spenne fast armene, varmeelementer i beina og tjo og hei. En mannlig sykepleier med skjegg tok seg av venstrearmen og la inn noen voldsomme kanylegreier mens han snakket i et kjør om jobben min. Helt sikkert en bevisst avledningsstrategi, men pille-Helle snøvlet villig i vei om lokallagsstrukturen i organisasjonen vår og mine supertips for effektiv massekommunikasjon. Samtidig får jeg beskjed om at jeg trenger mer oksygen (nok en avledningsstrategi, antar jeg) og må puste i en maske. Og på 1-2-3-4-5 var lyset av og gamlemor søtt i søvn. Om det var noe som ble satt i armen av Herr Skjegg, eller om det var frøken Oksygens fortjeneste aner jeg ikke, men jeg var i alle fall helt borte fram til alt var overstått og jeg litt fortumlet kunne myse mot de sterke lampene og høre alle telle i bakgrunnen før lakenet med meg oppå ble lempet opp og over i en sykehusseng. Ut på oppvåkning, der jeg lå en times tid mens salen ble gjort klar for neste pupp. På oppvåkningen lå vi tett i tett, men jeg er ganske sikker på at vi alle var så fortumlet og halvsovende at det ikke spilte noen som helst slags rolle.

Hva ER den slangen som går ned i en beholder og ender i en stor, stygg pose som dingler nede på låret? Joda, Helle møter Drenert for første gang. Vi ble aldri særlig gode venner.
Dette er en kjærlighetserklæring. Det er selvsagt ikke lov med smykker og dill i operasjonssalen, så gifteringen som nærmest har grodd fast i fingeren måtte pent vente i skapet med andre personlige ting. Til gjengjeld var den det _aller_ første som kom på plass da jeg var vel tilbake på rommet. Jeg sendte triumferende bildet til min (lite romantisk anlagte) mann, som svarte med «Ferdig?» 🙁

Vel tilbake på rommet kunne jeg forundret konstatere at puppen var erstattet med en stram og stiv, tjukk bandasje, og at det ikke gjorde vondt i det hele tatt. Det som gjorde vondt øverst på magen, rett under brystbeinet, så jeg spurte en sykepleier om det kanskje var teipet litt stramt eller noe var satt feil. Neida, det var bare drenet, det kan være litt sårt, svarte hun. «Bare drenet» skulle vise seg å være det største problemet i dagene som kom. Ikke at det var så ille, men irriterende nok. Jeg hadde fått for meg at det skulle være styr med drenet, at det skulle være upraktisk og kjipt å drasse på, men at det skulle være vondt… nei, det kom som en overraskelse. I ettertid kan man jo tenke at det var i overkant naivt å ikke forstå at en slange som går inn gjennom et hull i huden ikke gjør vondt. Men sånn er det å være nybegynner i operasjonsfaget 😉

Du må drikke litt vann og spise frukt, sa den søte sykepleieren som hadde rommet vårt (ja, for nå hadde jeg fått en romkamerat. En sprek dame på 70 som spurte pent om å få se Nations League på kvelden, noe som ikke var meg imot 😉 Vi bondet skikkelig på de få timene vi hadde sammen til tross for at hun var ihuga Liverpool-supporter. Kreft, ass!). Hun var litt i farta siden blodtrykksmåleren ikke ville registrere undertrykket mitt- det pleier riktignok alltid å være påfallende lavt, men hun likte ikke at det var så lavt at maskinen slet med å finne det, så fruktsukker virket som en logisk løsning. Men jeg ville nå helst ha kaffe, det føltes jo som å akkurat ha stått opp etter en lang natts søvn. Og kaffe fikk jeg! Servert med en fruktskål og beskjed om at det var forståelig at jeg ville hvile, men før kvelden måtte alle ta en tur opp og ned gangen i prekestol sammen med en sykepleier. Legens ordre. Men jeg hadde jo andre planer. Besøk, ikke minst! Eldstejenta var først. Så kom Gubben, med Ballerinaen og toåringen på slep. Og med det kunne du skrote både prekestol og fotfølging av sykepleier, for når toåringen setter av sted nedover gangen i full fart og raser forbi skjøre, gamle damer med gåstol, da er det bare å løpe etter. Pupp eller ikke pupp. Jeg var med andre ord veldig raskt på beina igjen, og følte meg egentlig slett ikke verst. Ikke «nyoperert» i alle fall, bare litt svingstang og sår i drenet.

Men jeg er jo litt teit også, da. Dette er kanskje tre timer etter operasjon, og selv om den dominerende følelsen her selvsagt er gleden over å kose med Minstemann er den iblandet en god dose «Se på meg, jeg har JAFFALIKKE vondt noe sted, jeg kan løfte så lett som bare det og har ikke tenkt å ligge stille et sekund!». En vakker dag skal jeg vokse opp også på dette punktet.

Min romkamerat var engstelig for å ikke få sove. Hun skulle også fjerne puppen, og selv om hun hadde operert før var hun redd for å ikke klare å sove. Etter at vi hadde a) sett på tordenværet som rullet over Oslo denne torsdagen, og b) sett Nations League og diskutert Sterling versus Rashford (jeg gjentar, dama var over 70), fikk hun en sovepille og la seg til å snorke på fem minutter.

Ikke jeg.

Null søvn.

Klokka ble 12, 01, 02…

Dette er bare det aller verste synet du kan ha når du har vært våken en zillion timer, er trøtt som en dupp og vet at dette er en sjelden sjanse. Snufs.

For en gangs skyld uten barn i senga, og så får jeg ikke sove! Erre mulig! Jeg var nesten på gråten av frustrasjon, men når du har sovet på magen, med hodet oppå armene, i over 40 år, er det å skulle sove på ryggen et nesten umulig prosjekt. Og med dren og pose på magen i tillegg… nei, det gikk bare ikke, og klokka var nærmere fire på natta før jeg endelig falt i en slags døs.

Morgenen etter kom kirurgen på besøk. Hyggelig fyr. Han sa at alt hadde gått veldig fint, de hadde fjernet tre lymfeknuter og en overraskelseslymfe de bare fant (?!), og dette + pupp blir sendt til analyse. Forhåpentligvis blir det ikke nødvendig å fjerne noe mer. Endelig svar på hva analyseprøvene inneholder får jeg på treukerskontroll etter operasjonen. Jeg gjentok mitt ønske om å dra «hjem» over pinse, og han mente at det skulle gå greit så lenge jeg tok det med ro- så kunne jeg bare komme tilbake på tirsdag klokka ni og fjerne dren og bandasje.

Og med det- litt støl og fortumlet, men i forbausende god form, kunne jeg bare pakke ned sakene mine, ønske Liverpoolvenninna mi lykke til med den forestående operasjonen, og sende en tekstmelding til Gubben om å komme og hente meg. Riktignok har jeg vært t-banepasient på min hals, men akkurat i denne settingen var det evig godt å bli hentet med bil. Så var det bare å takke for seg til sykepleierne, ta heisen ned i første, kikke på alle som satt i venteområdet og på kafeen med varierende hårvekst og varierende antall apparater på slep. Joda, en pupp og noen lymfeknuter fattigere og med et hengende, slengende dren. Men ærlig talt: dette kunne ha vært verre. Enormt mye verre. Nå var det bare å komme seg hjem og pakke bag’en på nytt- denne gang for å sette kurs mot Amsterdam!

Alt i alt synes jeg dette bildet catcher stemningen bra. Litt fortumlet og trøtt, litt blek, men mest av alt veldig happy, med stjerner og hjerter og ikke minst kaffe og sjokoladekake 🙂 OK, så røyk puppen, men hallo: de har tatt kjempegodt vare på meg, jeg har fått topp medisinsk behandling (og hyggelig selskap på kjøpet), jeg blir kanskje helt frisk igjen og har tenkt meg til Amsterdam på konsert. Jeg har virkelig null grunn til å henge med nebbet, og all grunn til å være glad og takknemlig. Nå: pakke ned Egeland og komme seg ut!

Skabbete rev er én pupp fattigere, men har sittet ved pianoet til Elton John

Takket være mine to skjønne, nydelige minstegutter kan jeg endelig få skrevet noen ord igjen. Jeg har tenkt på det flere ganger i det siste, men av forskjellige grunner har det latt vente på seg. Men i natt er tiden inne. Gubben ligger på sin side av senga, vaglet helt ytterst- sikkert bare av gammel vane, for de to smågutta mine ligger på min side. Minsten legger beslag på mesteparten av hodeenden, og Bison ligger diagonalt fra midten av senga og ut mot fotenden i hjørnet på min side. Det gir ca en kvadratmeter til overs til meg, midt på, og siden jeg ikke har sjans til å flytte på dem med ubrukelig arm (ikke at det gir noen varig virkning uansett, men det kan kjøpe meg en halvtime hvis jeg er heldig) er det like greit å stå opp klokka halv ett og høre på juniregnet som faller mot taket.

Ikke så rart at fireåringen våknet og kom tassende inn til oss… tross alt hadde han sovet en god stund under obo-avslutningen allerede. Det er drevent gjort, synes jeg- han kunne jo sutret, laget rabalder, gnålt om godteri… men han bare skled lydløst ned fra stolen, la seg under bordet, og sovnet. Lille go’ingen!

Bursdagsmiddag for eldstejenta. Det alltid en opptur når far lager skikkelig forseggjort kose-mat. Men tenk, nå har jeg straks vært mamma i over halvparten av livet mitt! 😮

Og skrive litt. Hei alle mine trofaste lesere, som på dette tidspunktet antagelig består av min datter og min mor 😀 Det har vært et håpløst prosjekt å skrive noe de siste ukene. Men hver gang jeg tenker tanken om å la bloggen dø en stille død, sammen med alle de andre gamle bloggene i bloggeland, melder tanken om dokumentasjon seg. Familiekrøniken, i sin moderne og egentlig lite imponerende form (det hadde vært stiligere med blekk på kalveskinn, men akkurat dét er så usannsynlig at det ikke blir pensjonistprosjekt en gang. Det vil bli mer enn stor nok jobb å sortere bildearkivet i OneDrive!).

Kort-kort om hva som har skjedd siden sist, avdeling Kropp: jeg har blitt ferdig med cellegift. 12. og siste kur med Taxol ble satt 20. mai. Og takk og lov for det! Mer om Taxol og tilhørende morsomheter siden. Her holder det å fastslå at kuren er unnagjort, og det var nesten litt trist selv om jeg fikk både norsk flagg på bordet og tilbud om taxi (som jeg avslo. Kollektivpasient ftw!). Tross alt er min kontaktsykepleier den personen jeg har sett aller mest til her i tiden på Radium, legene kommer og går i en evig strøm men kontaktsykepleieren har vært noenlunde konstant. Hun har også mast meg inn på et kurs i høst, noe som nok er en knakende god idé. Men for kroppsmaskineriet var det utrolig godt å være ferdig! Pfføy, for en rottegift de greiene der er.

Etter cellegiftkuren hadde jeg to ukers pause, som jeg benyttet til å hive meg på antihormonbehandling med det samme (det ville jo være for ille om jeg skulle begynne å føle meg normal igjen, hæ?), før jeg fjernet høyrepuppen forrige torsdag. Som alle hadde sagt, var det fort gjort og lite dramatisk. Så fåglane vet hvorfor jeg grudde meg sånn i forkant. Uansett, det var inn på onsdag, sprøyte radioaktivitet inn i puppen, ta en liten tjuvperm for å få hørt Ballerinaen spille i fløyteprosjektet på Sentralen, sove, trilles inn til operasjon torsdag formiddag (heldigvis med nok drugs i blodet til at jeg syntes det var mer morsomt enn skummelt), våkne opp uten pupp, spørre pent om tre kopper kaffe, fastslå at jeg både kunne gå og rydde bordene ute i gangen, sove en natt til, og dra «hjem» (aka Amsterdam) på perm dagen etter. Null stress. Jeg fikk en samboer siste dagen, en hyggelig eldre dame som også skulle fjerne puppen, og vi koste oss med å se på Nations League selv om hun var Liverpool-supporter.

Dren. Sikkert veldig fornuftig, men virkelig ingen fest å drasse på…

Derfor blir du SÅÅÅÅ glad når du skal inn og fjerne det! Dette var mitt forsøk på å gjøre en happydance, men jeg glemte at høyrearmen ikke lar seg løfte, så da ble jeg stående i en fjollete positur i stedet. Vel vel.

Det eneste som var skikkelig vondt etter operasjonen, var drenet. Jeg hadde aldri sett for meg at det skulle være vondt, bare styrete, men nå i etterkant virker det jo i overkant naivt å ikke skjønne at en slange som går inn i et hull i kroppen gjør vondt 😉 Selve brystet gjør overhodet ikke vondt, fordi nervebanene er kuttet over. Området prikker og blir varmt og ømt nå som nervene langsomt våkner til live igjen, og det er vondt å bevege armen for mye eller strekke huden, men så lenge jeg holder området i ro har det faktisk ikke vært nødvendig med en Paracet en gang. Wow.

I dag fikk jeg ut drenet- takkoglovogprisogtjohei-, en kjapp opplæring i bandasjering, og etter en liten prat med kirurgen (mest om Elton John-konserten, for å være ærlig) er jeg nå utskrevet igjen, og skal bare passe på å tøye armen i diverse retninger litt mer for hver dag, og ellers skal såret få gro i fred fram til kontroll første uka i juli.

Så det er det som har skjedd rent kroppslig.

Det som har skjedd siden sist, avdeling familie: 120 avslutninger, enda flere beskjeder, helsestasjonskontroller, øyelegetimer, reiser, eksamener, konserter, fotballkamper, danseoppvisninger og Den Store Barnehageavslutningen for Turbo, med påfølgende førskoledag etterpå. Og en tur til Amsterdam for far og mor. Og bursdager, både her og ute hos andre. Det er juni, og det merkes. Men alle har det bra. Noen har det veldig bra, siden det aller siste hinderet mot ferdig grunnskolegang viste seg å bestå av naturfag muntlig- og den er unnagjort på torsdag, så da er alt i boks! Noen ganger er det lov å ha flaks, og det er velfortjent for husets kanskje aller travleste person. Minsten har lært seg å telle til åtte, sånn siden det ikke holdt med å skille på alle farger og sju forskjellige typer fugler før han er 2,5. Bison holdt sin pianokonsert nummer to, og denne gangen husket han å bukke før han begynte å hoppe opp og ned og vinke til mamma. Fremgang der, altså.

Førskoledagen var samme dato som operasjonen. Første- og forhåpentligvis eneste- førskoledag jeg går glipp av noen gang. Kjøpte sekk til henne i forkant da, og den falt heldigvis i smak. Så fikk jeg «vært litt med på det» likevel.

Pianokonsert nummer to. Stolt mor. Urettferdig nok har jeg ikke tilsvarende antall bilder av alle oboistens konserter, selv om jeg har vært på minst tre allerede og mormor har vært på de resterende. Men det skal lesere av denne bloggen vare være glade for, ellers snakker vi om overload i store mengder.

Vi har det fint. Alt går omtrent som det pleier. Mormor følger til barnehagen noen dager i uka fremdeles, bestemor fulgte til sangkurs, Roborock’en tar det meste av støvet i stua, men resten fikser vi sånn noenlunde. Men det tar på å presse alt sammen inn i de 60-70% jeg har igjen av kapasiteten min. På slutten av Taxolkurene var det enda lavere, da følte jeg meg ordentlig syk i tillegg til å være sliten. Nå er jeg bare sliten. Og så kan jeg le litt og si at jeg er jo alltid sliten, det spiller da ingen rolle med noen prosenter fra eller til, men jo, jeg har ikke samme kapasitet. Verken kroppslig eller i hodet, armer og bein blir til gelé, blodtrykket er altfor lavt, jeg surrer med ord og glemmer fort. Det er surt. For ikke å snakke om fordømt upraktisk, i og med at jeg er familiens motvillige innenriksminister og sentralborddame.

Sånn sett var jo utstyret som sto linet opp utenfor rommet mitt bare passende. Jeg lo av det da jeg kom- ærlig talt, det står ikke SÅ dårlig til med meg!- men ved nærmere ettertanke er det ikke så fryktelig langt fra den fysiske formen likevel, hehe.

Å være kreftsyk (da snakker jeg ikke om den livstruende, siste stadium-varianten av kreft som nesten må sies å være en egen type sykdom. Jeg vet at mange kreftpasienter blir innmari hissige hvis man nevner ordet «heldig» i forbindelse med kreft, men for meg går det et markant skille mellom det punktet der du kan håpe på å bli helt frisk og det punktet der det faktisk ikke er en reell sjanse lenger, og jeg beginner meg fremdeles i den heldige (!) kategorien) med barn er både en velsignelse og en utfordring. Velsignelse, fordi alt fokus går med på å få hverdagen til å gå rundt. Og utfordring av samme grunn. Det blir lite tid til å være syk oppi dette. Som i dag, etter å ha stått opp grytidlig og fikset matpakker, øving, fått folk ut av døra og rushet til Radium for å fjerne dren (stikkord: kvalme og svimmelhet), skulle jeg hjem og slappe av. Men det skjer jo ikke, for på de to timene jeg har til rådighet mellom legetime og konferansetime for elleveåringen plinger det seks ganger i mobilen og to av dem er så viktige at de må tas der og da (barnehage og kontaktlærer, da snur du deg ikke rundt og slapper av videre). Samtidig er det en sønn som kommer, og en sønn som går, og han som går trenger penger til lunsj og han som kommer er trukket opp i eksamen og må snakke litt om det. Og Gubben og jeg må avtale hvem som henter hvem hvor og går på hvilken konsert med hvilke småbarn, siden jeg ikke kan løfte Minsten hvis han skulle slå seg vrang på fiolinavslutningen. Just your average day. Min kjære Fitbit forteller meg at antall timer med søvn gjennomsnittlig på rundt 4,5-5, og at antall skritt med unntak av selve operasjonsdagen har ligget stabilt over 10 000.

Men jeg er tydeligvis ikke den første som har følt at disse kreftgreiene er noe man diller litt med innimellom alt det andre viktige som skal gjøres. Noen har tatt seg bryet med å lage denne, som jeg måtte le høyt av (selv om den er litt urettferdig mot menn. Det er faktisk ikke gøy å ha influensa!)

Og dette var nesten det aller mest luksuriøse ved hele Amsterdamturen. Stå opp, gå ned til spisesalen, spise innmari god frokost, og så reise seg igjen uten å rydde opp. Bare… wow!

Det har hendt i denne prosessen at jeg har savnet å kunne legge meg ned og ikke stå opp igjen før jeg har lyst til det selv, og glatt hadde ofret den gjenværende puppen for en stund total fred og ro. I steden for å stå opp for å bake kake, i steden for å tenke på klokka og den Danacupinnbetalingen jeg har glemt og papirene som må signeres til neste års ballettkompani. Og den evinnelige «Nå må du ta hensyn til deg selv og lytte til kroppen» må seriøst ut av bøkene i legepensum, det er- og dette er sagt med stor kjærlighet, ikke minst til min elskelige Liverpoolsupporter-romvenninne- bare pensjonistene som ligger ut tiden på kirurgisk, får maten servert og daffer rundt i koseklær, for oss andre virker det evige gnålet om å lytte til kroppen og kjenne på grensene og føle føle føle mer som en provokasjon. Om enn aldri så velment. Yogakurs på Vardesenteret? Ja, det ville jo fornuftig av meg å bruke tid og krefter på 😉

Men. På den positive siden, velsignelsessiden, er det også mye å hente. Massevis! Jeg kan ikke grave meg ned, for det første, det blir lite tid til å grunne over livets urettferdighet og manglende øyenbryn. Jeg får vanvittig mye klemmer og kos og kjærlige meldinger, for det andre. For ikke snakke om morsomme opplevelser og store øyeblikk! Og selv om nettene blir søvnløse risikerer jeg aldri å snu døgnrytmen, siden morgen er morgen og kveld er kveld her i huset uansett om jeg ikke jobber. Ikke minst, livet tusler bare videre i sin vante tralt, og så lenge jeg bor i heldig-kategorien som kan håpe å bli frisk igjen er det verdt å brenne av litt energi underveis for å ikke komme tilbake til det totale kaos. For å komme tilbake til hverdagen igjen er jo målet. Og nå, som jeg har den aller lengste (cellegift) og mest inngripende (mastektomi) behandlingen bak meg, og bare strålingen igjen, begynner det jo å nærme seg en hverdag langt der framme. Det er nettopp hverdagen jeg har vært reddest for å miste, både under behandling, og ikke minst- skrekk og gru- dersom behandlingen ikke virker. Jeg nekter å se hverdagskjas og -mas som en negativ greie, tvert imot har det vel aldri fremstått mer verdifullt enn nå. Selv om det koster både pupp, nattesøvn og overskudd. Den eneste grunnen til at det tidvis føles trått er fordi jeg mangler energi for tiden, noe som er helt 100% naturlig og sannsynligvis går over etter hvert. Ingen grunn til å krisemaksimere heller.

Tilbake til jobb også, med tid og stunder. Etter operasjon fikk jeg enda en blomsterbukett fra mine fine kolleger. Blomster og påskeegg og masse hilsener, det er så stas å ikke være glemt Jeg håper håper håper at jeg snart er tilbake, men har fått veldig klar instruks fra legehold om å ta det forsiktig. Hva nøyaktig som ligger i å «skynde seg langsomt» er nok noe jeg kommer til å finne mer ut om snart.

Og mot dette bakteppet kommer det aller største hjertesukket angående blogging: det er vanskelig nok å få blogget når tiden er knapp og energinivået lavt. Men den berømte dråpen er faktisk noe så prosaisk og lite sykdomsrelatert som bildefunksjonen. Jeg jobber på en maskin der jeg ikke får automatisk tilgang til bildene, og det- så lite og tullete det enn er- gjør jobben med å snekre sammen innlegg uoverkommelig. Instagram har en klar fordel der, så på den plattformen har jeg gitt mer eller mindre regelmessig lyd fra meg- men å skulle plukke ut bilder på mobilen og sende dem til meg selv for å laste ned og laste opp igjen… akkurat DER ble fjellet for høyt for en gammal og ganske sliten dame.

Jeg må gjøre noe med dette. For jeg har savnet pjattingen, jeg har endelig lært meg å leve med at det aldri blir helt som ønsket- men det gjør ingenting. Men å skrive litt, ikke minst nå som det faktisk har vært mye å skrive om, det hadde vært fint. Livet inn og ut av sykehuskorridorer byr på store doser av det meste: rare opplevelser, livsangst og dødsangst, humor, irritasjon, navlebeskuelse, vennskap og ikke minst masse spennende medisinske greier som er en evig reise for oss ufaglærte. Det har, alt i alt, vært en lærerik tid, og det er synd jeg ikke fikk dokumentert mer av alt det rare som har skjedd. Neste gang jeg får kreft skal jeg sørge for å ha mer fritid, så jeg kan live-streame «Énpuppet dame gjør Sittende Hund» direkte fra Kreftforeningens trimkafé. Moahaha 😀

Uansett, dette var et forsøksvis pip og en kjapp oppsummering. Nå skal jeg legge hodet i bløt og mase på mannen min til vi finner en bedre løsning på bildeproblemet. Jeg har mer på hjertet, både om pupper og ikke minst Elton John.

Ja, for tur ble det, takket være snille bestemødre og hjelpsomme store barn. En helt fantastisk opplevelse, på mange måter! 

Men for å unngå kilometerlange innlegg får jeg runde av her, ønske min mor og datter (og selvfølgelig eventuelle andre lesere, som i så fall fortjener et glass Elton-champagne med jordbær) en fortreffelig uke. Gjerne med litt mer sommerlig vær. Det ville vært for gæli å ønske seg akkurat samme tørkesommer som i fjor, men i og med at vi er bundet til Oslo og strålemaskinen mer eller mindre hele sommeren håper jeg virkelig at det tar seg opp snart!

Gjerne innen torsdag når de eldste barna i barnehagen skal på overnattingstur 😉 *kryssefingre*