Frisk som en fisk, lizm ;)

(#kortinnpå, siden dagen har gått med til sykt barn, pianotime, legging og deretter en SuperKjempeViktig skoleoppgave om sedimentære bergarter, nærmere bestemt sandstein. Håper å komme ajour med hendelser og kommentarer i løpet av fredagen!)

Jada jada, det er bare elendighet- men det må da være lov å ha det litt gøy også? I det minste ville det være synd å la komiske øyeblikk skli forbi uten å sette pris på dem. Og selv i de eviglange korridorene på Radiumhospitalet, selv i undersøkelsesrommene der tragedie og fortvilelse henger i veggene, skjer det av og til festlige ting.

Som for eksempel dagens episode. I dag var dagen for PET-scanning. Selve scanningen er kjapt unnagjort- kanskje 20 minutter- og langt mer behagelig enn den bråkete MR’en. Og maskinen? Oh boy, det var nesten synd ikke gutta mine var der. Snakker om science fiction! Den var ordentlig imponerende, og den hadde små fisker og duer på innsiden så man hadde noe å kikke på.

Men før du kan scannes må du tankes opp med litt radioaktivitet, det er slik de får kreftcellene til å lyse som et juletre (eller forhåpentligvis ikke, bank hardt i bordet). Dette er en av avdelingene der det henger blyvester utenfor legekontorene og alle dører er merket med radioaktivitet-fareskilt. Dagens rykende ferske dose radioaktivt stoff var litt forsinket, men jeg var ved godt mot da jeg ble hentet inn fra venterommet der jeg satt fordypet i en artikkel om Ari Behn i marsutgaven av Se og Hør.

Som alltid må du fylle ut et skjema. Jeg hadde fått skjema dagen før, og for min del er det bestandig veldig fort gjort. Har du nyreproblemer? Bruker du pacemaker? Har du metall i kroppen («som for eksempel skinner, skruer, granatsplinter eller blyhagl», foreslår de hjelpsomt i tilfelle du skulle være i tvil)? Diabetes? Tvangstanker? Alvorlig allergi? Faste medisiner?

Jeg krysser av på nei, nei, nei, nei, nei og nei. Jeg tror har til gode å svare «ja» på et helseskjema noen gang. Jeg er frisk som en fisk, og har verken pacemaker, granatsplinter eller annet fiksfakseri noen steder. Enkelheten selv. Null action her.

Samme denne gangen- men så var det feil skjema, gitt. Mitt skjema handlet om å få jod sprøytet inn i kroppen, altså skal skjemaet leveres i til CT’en i morgen. I dag skulle jeg ha fylt ut et radioaktivitetskjema. Men hjelpsomme Lena i lyseblå frakk hjelper meg med dette, og spør i rask rekkefølge om jeg har leverproblemer, høyt blodtrykk, er gravid, sliter med klaustrofobi eller medisinallergi, og det ene og det andre.

Nei, nei, nei, nei og nei. Jeg er på nei-sporet, og føler meg som den friskeste pasienten som noen gang har satt foten innenfor døren på Radiumhospitalet.

Helt til Lena og hennes legekollega setter veneflonen i armen (jeg har akkurat skrytt av at jeg har kjempefine blodårer og slett ikke er redd for sprøyter), og jeg først kjenner armen bli kald før kulda og mørket brer seg utover kroppen. Det svartner for øynene og hodet er fullt av bomull. Oisann, dette føles ikke bra. Det føles litt som i går, faktisk, da bioingeniøren fra Burundi  røsket ut nåla etter fem glass blod selv om hun egentlig skulle ha seks, vippet stolen min bakover og trakk i alarmsnora («det er så upraktisk når pasienter besvimer, det blir lege og rapporter og pasientene blir redde, så det vil jeg ikke! Vi klarer oss med fem glass, de får dele på det siste. Vil du ha et glass vann? Jeg følger deg bort på EKG, du får ikke gå alene!» insisterte den kjempehyggelige bioingeniøren, selv om jeg forklarte at det går bra nå, takk, jeg er i fin form, no worries, du har det sikkert travelt… hun var ikke til å rikke)

Kanskje jeg skulle sagt at jeg nesten besvimte i går? Men i går skulle de ha blod ut. Nå skulle de bare fylle saker og ting inn. Det er slett ikke det samme. Jeg kunne ikke vite at reaksjonen skulle bli så sterk? Hei, det sitter i huet. Du er jo ingen pyse sånn egentlig, det er bare en veneflon. Får bare tenke på noe positivt. Ungene, for eksempel. Du skjærer villig vekk av deg puppen for deres skyld, hva er vel en liten veneflon?! Grrr, men det hadde vært innmari mye enklere å tenke positivt hvis rommet kunne slutte med den snurringen!

Går det bra? spør legen, med amerikansk aksent og bekymring i øynene.

Jada, svelger jeg, det går helt fint. Litt svimmel bare.

— Ja, du ser ikke helt bra ut. Shit, du er helt grå i ansiktet.

— Er jeg?

— Lena, Lena, hent en lege. Ta ut veneflonen! Hun kommer til å besvime!, roper legen, og henter en stol til å legge beina mine på mens han klapper meg på begge kinn.

*Lena løper ut og kommer tilbake med en lege. Tror jeg. Synsfeltet er mer eller mindre helt i svart nå, jeg ligger bare og bakser i mørk tåke og prøver å ikke bli dratt under av ubehaget*

Fort, ta blodtrykket. Sånn ja, nå skal vi se… Djiiiisess, det er 90 over 44, ikke rart hun er totally gone.

… og sånn fortsetter det, helt til jeg får et slags fokus igjen og ser de bekymrede hoder over blå legefrakker stå over meg.

Er du med oss?

— Jada! kvekker jeg. – Absolutt!  Jeg er helt med! Ble bare litt svimmel der et øyeblikk.

— Hmm, ja, så du føler deg bedre nå?

— Ja, det er helt greit nå. Jeg er frisk som en fisk!

(de tre hodene ser på hverandre og prøver tydeligvis hardt å holde seg alvorlige. Et lys går opp for meg)

— Ja, jeg mener… jeg er frisk som en fisk, med unntak av denne… *veiver veneflonarmen over puppene* kreften borti her, da. Jeg tenkte på skjemaet deres, og det er ikke noe SÅNN galt med meg. Faktisk.

Selfietime! Begynner å fatte greia med å se i speilet og ikke på telefonen! *stolt*  To ting slår meg når jeg ser på bildet: a) det er faktisk ikke kult at den høyre puppen er mindre slaskete enn den venstre i bh-løs tilstand. og b) vanligvis hadde det snart vært på tide å bli kvitt den kommunefargede etterveksten min, men ettersom jeg neppe har hår til nyttår kan jeg la den bekymringen seile sin egen sjø.

Da tør de å humre helt åpenlyst, og jeg flirer med, passe omtåka og lykkelig over at faren tydeligvis er over. En halvtime senere ligger jeg strak ut på en seng og den amerikanske legen kan konstatere at en halv Bixit og en kopp kaffe hadde fått blodtrykket i alle fall opp til 95/50 og at jeg var klar for scan.

Men altså, jeg håper virkelig å beholde en viss humoristisk sans oppi dette, helt til jeg enten er frisk eller, Gud forby, dau. Antagelig får jeg bruk for den allerede i morgen tidlig, da er det nemlig tid for jod-skjemaet og et annet middel i armen, et middel Lena advarte om at kan ha en del pussige bivirkninger. Jeg ser spesielt frem til «den falske følelsen av å tisse på seg» som hun snakket om. Det blir virkelig en höjdare.

Selvkontroll, kroppskontroll, følelseskontroll og verdighet, adjø- men please, humor- ikke forlat meg! 😉

En anbefaling, et hjertesukk, et håp

Først, en anbefaling:

Har dere hørt om Oslo Skolemuseum? Ikke det? Denne bittelille perlen er gjemt bort i en sidebygning til Møllergata skole. At nesten ingen har hørt om den, kan ha sammenheng med at det nesten aldri er åpent, hehe. Jeg mener de holder åpent hver torsdag i noen timer eller noe sånt (sjekk Facebooksiden), men jeg anbefaler virkelig å ta turen en gang- og ta med deg bestemor, hun vil garantert sette pris på alle bildene og plansjene og gjenstandene fra forgangne tider. Turbo løp rett bort til de eldgamle pultene i klasserommet fra 1900 og satte seg klar med tavle og griffel- helt klar til å «begynne på skolen». Jeg måtte skånsomt forklare at det nok kom til å være litt annerledes, hun kunne heller ikke forvente å ha frosker og salamandre på sprit i hyllene og et trø-orgel i hjørnet.

Dorullnisse in the making…

… nesten helt selv. Men det er godt å ha en storesøster når limet ikke samarbeider!

Drømmefanger!

Hver desember arrangerer de juleverksted sammen med et husflidslag. Vi tok turen ned dit på søndag, og det var skikkelig innertier. Det var de små og elstejenta som ble med (tiåringen var såra og vonbroten over å ikke få blitt med, men hun danset forestilinger i Lillestrøm og noen ting lar seg bare ikke kombinere), og jammen fikk vi ikke lagd… *trommevirvel* dorullnisser! Og drømmefangere! Det siste der har kanskje ingen åpenbar sammenheng med jul, men det var et ordentlig høydepunkt for femåringen, som klarte å lage en superflott drømmefanger nesten helt selv, av pinner, garn og perler. Fireåringen gikk mer minimalistisk til verks, men det ble da en slags «fanger» av det. Og etterpå var det kaffe, saft, pepperkaker og klementiner. Mulig det er et tegn på at jeg begynner å bli gammel, men i virvelen av hi-tech og effekter og effektivitet og juletress er det deilig å få et blaff fra fortiden, og ikke minst hadde ungene det fryktelig gøy helt uten iPad. De har også en liten butikk med annerledes julegaver (noen som har lyst til å sy en gammeldags gympose? Oslo skolemuseum har et DIY-sett!), så de som av og til er i byen bør absolutt vurdere å legge turen innom en gang. Om så bare for å føle lettelsen over at dagens skole IKKE har en diger flaske lokaprodusert tran stående i hvert klasserom.

Trøorgel, derimot, kunne vi gjerne hatt. Eller hva, Minsten?

Et hjertesukk:

Det er mange som spør hvordan jeg har det, og det er kjempehyggelig. Jeg kan virkelig forstå Vera Micaelsen (ja, den flotte dama som nettopp d-ø-d-e og sendte en siste hilsen posthumt til sine unge lesere i Si:D) når hun sier at det ikke bare er elendighet å bli syk, for omgivelsene viser deg sider du aldri før har sett og verden blir et varmere sted. Det er helt sant, og jeg er kjempeheldig som har så mange fine folk rundt meg, irl og på nett.

Jeg har også- riktignok på bekostning av en hverdag jeg veldig gjerne skulle hatt tilbake- fått masse bloggmat og tid til å skrive.

Til sist har troen min på at det er her og  som gjelder blitt betraktelig styrket. Det skal jeg skrive mer om senere. Nå ramser jeg bare opp noen positive ting, for å vise at det faktisk ikke bare er elendighet- selv om det naturligvis er en del av det også 😉

Men det negative: GURI SÅ LEI jeg kommer til å bli av kroppen min! Hah, jeg har vært syk i under tre uker og jeg er allerede drittlei av kropp! Hvordan jeg har det? Njaei, litt vondt her kanskje, og definitivt vondt der, og kanskje det betyr noe, kanskje ikke? Den neste tiden skal alt dreie seg om kropp, her snakker vi virkelig navlebeskuende i ordets aller mest konkrete betydning. Hvordan haaaar vi det i dag, da, Helle? Hvor kvalm, hvor slapp, hvor mye hår har falt ut, har du fått utslett sånn og slik?

Jeg er kjemperedd for å bli en sånn person som bare går rundt og er en syk kropp som krever masse oppmerksomhet. Min egen og andres. Jeg har allerede begynt: den stivheten i korsryggen som jeg trodde var et resultat av en litt hard madrass…. det kan jo være kreftceller som har spist seg fast? Den ekle ilingen nedoer ryggen når du skal gjøre noe så normalt som å barbere deg under armen- tenk om du finner noe der som ikke var der i går? Og hei, hvorfor har jeg en kvise i panna, hvorfor bruker den fordømte kroppen tid og energi på å lage en kvise når den er under dødelig angrep fra min høyre pupp, burde ikke alle krefter fokuseres dit?!

Etter at jeg var ferdig med å være nevrotisk, deppa og spiseforstyrret tidlig i tjueåra, har jeg alltid vært veldig avslappet på kropp. Som i veldig avslappet. Så lenge den er der og gjør jobben sin har jeg i grunnen ikke tenkt noe over den i det hele tatt. Litt bevisst har det nok også vært, som mor til tre døtre er det absolutt et poeng at jeg står med rak rygg midt i den retusjerte, glansede instagramverden og proklamerer at det går helt fint an å leve lykkelig med slaskete hengepupper og flat, utrent og litt for bred rumpe. Men det har ikke vært påtatt, jeg mener helt oppriktig at mye fokus på kropp og vekt er en forbaska uting, og har hittil kunnet levd en tilværelse der min egen kropp nærmest er irrelevant.

Og nå har den altså gått hen og sviktet meg, og kommer til å bli et hovedområde for oppmerksomhet i lang tid fremover. Kropp, kropp, kropp, blodtrykk og ødemer og EKG og verdier og arr meg her og der. Jaja, skal se jeg lærer noe av det også. Men spark meg bak hvis jeg begynner å bli en sånn som ramser opp alt som er galt før naboen får sagt «god jul». Jeg har ikke lyst til å bli den personen 😉

 

Et håp:

*enter spøkelses-stemme* Det er tiiiiirsdag i dag. Dagen for den lange legetimen, der jeg skal få ordentlige, detaljerte svar på alt de har funnet og alt de har planlagt å gjøre. Riktignok fremdeles med noen usikre momenter- det er PET-scan på onsdag og CT på torsdag, og det er jo her panikken nesten melder seg, så jeg er ikke «off the hook» i dag, dessverre. Men jeg regner med å få svar på mye. Biopsien, for eksempel, vil jo vise hvilke typer celler vi har med å gjøre (kryss fingrene for at de er av en hurtigvoksende type, det gir mindre risiko for at kulen har vært der lenge). Jeg får vel også vite hvilken tidshorisont de ser for seg for cellegiftkur og operasjon.

Gruer jeg meg eller gleder jeg meg? Det er fristende å tenke at det kommer an på svarene jeg får- PET/CT inkludert. Akkurat nå lever jeg i en boble der alle scenarier er mulige, og det er ganske slitsomt. På den annen side, hvis jeg får dårlige nyheter denne uka vil jeg sikkert lengte tilbake til bobletiden likevel, den gang det gikk an å klamre seg til håpet om at alle kreftcellene vil være borte og kroppen igjen kan bli en irrelevant greie. Men jeg kan jo også få gode nyheter. De kan for eksempel si: «Ai ai, dette var en hissig jævel, men den har ikke spredd seg og hvis vi bare operererer sånn og slik og setter deg på den og den cellegiftcocktailen, så er du i full fart og tilbake i jobb før neste jul. Dette har vi sett mange ganger, og all erfaring tyder på at det vil gå helt fint!»

Full fart kan være nyttig å ha her i Casa Endamerkaos. Bare til og fra barnehagen er en utfordring,her er det Gubben som hypser vogna opp den snøglatte trappa, men til vanlig er det meg. Nå for tiden må vi- med svart miljøsamvittighet- innrømme at det ofte blir bil. Forhåpentligvis bare for en periode!

Det kan også være fint å være full av fart når det skal ryddes opp etter slikt kaos. Årets slager når det gjaldt pepperkakeformer var for øvrig flaggermus. Vi har nå tre engler, noen hjerter, et par grantrær og hundre flaggermus liggende i pepperkakeboksen i påvente av pynting. Jeje!

Full fart, siden Minsten nå har begynt å klage over at ikke HAN må øve morgen og kveld. Nettopp. Akkurat det vi mangler: en ekstra ukentlig øvelse å pusle inn i vårt allerede overfylte program.

Det er skummelt å håpe for mye. Som det alltid er. Skuffelsen blir så stor, og fallhøyden mange kilometer, hvis du går inn i ukjente situasjoner med altfor høye forventninger. Jeg skal ta med meg den svimle, tungpustede, lemstre kroppen min- og ikke minst frykten min- og ta banen bort til Radiumhospitalet, forberedt på at det jeg får høre kanskje ikke er så positivt. Men også håp. Min amerikanske venninne Shelley (min trosfelle og mangebarnsmor-allierte som jeg alltid er uenig med- jeg droppet alle forsøk på politiske meningsutvekslinger da hun kalte Obama en «baby killer» fordi han snakket positivt om prevensjon til ungdommer) postet nettopp et Facebookbilde der hun minnet om at advent først og fremst er en tid for håp. Det tar jeg med meg. Jeg tar også med meg en telefonsamtale med jobben i går, der jeg fikk en vennlig påminnelse om å kontakte NAV for å avbryte onsdagspermisjonen (se der, HR-sjefen på jobb tror jeg kommer til å trenge resten av permisjonen min! Det er håp, det også! 🙂 ) Ikke minst tar jeg med meg noen gode innspill fra damer som har gått denne veien før meg, og kunne fortelle at det slett ikke er unormalt å føle seg dårlig i denne fasen, til tross for den urbane myten om alle de superfriske, kjempespreke maratonløperne som plutselig finner en kul i puppen. Det er ikke uvanlig å føle seg i helt grei form, men det er ikke uvanlig å føle seg dårlig heller- uten at det trenger å bety at du er i siste stadium og har tre uker igjen.

Jeg tar også, for første gang, med meg Gubben, som akkurat rekker et halvdagsmøte i Horten først (klassisk Gubben, min mann er utstyrt med det som må være verdens sterkeste mentale kontroll, bless him) Men med så store mengder informasjon som jeg kan få i dag, gjelder det å ikke gå glipp av noe eller glemme å spørre om noe. Det er lurt å være to.

…. og etterpå tar jeg banen tilbake til byen, og trikken opp mot Grünerløkka, og får med meg tiåringens visningstimer i kompaniballett og jazz mens Gubben henter de små. Hehe. Livet med barn stopper aldri opp. Det kan bli utfordrende i tiden som står foran oss, men også deilig normaliserende. Samma hva slags nyheter jeg får, så begynner kompaniballetten 16:30 og jentungen forventer at jeg er på plass.

Så da er det jo bare å være på plass, da!

Ha en fin uke, alle gode lesere der ute, og takk for alle tanker og hilsener. Og frykt ikke, det kommer oppdateringer. Åja, det blir neppe noen mangel på oppdateringer, selv om det altså er en reell risiko for at det bli plagsomt mye kropp en stund framover! *skratte*

There is a crack, a crack in everything. That ‘s how the light gets in. (Leonard Cohen)

Helt greie nyheter ;)

Aller først: jeg jobber med kommentarene. Men siden jeg startet bakfra tar det litt tid. Tid har jeg forsåvidt, sammenlignet med vanlig, men det er også mye som tar tid. Jeg har jo alltid vært opptatt av å bruke tid med barna når de har tid til meg- og i en situasjon som dette blir det satt ekstra på spissen. Andre familiemedlemmer har også behov for å snakke, og så er det nødvendige ærender- som alltid må etterfølges av en halvtime på sofaen eller i senga, siden energireservene er bunnskrapt.

Det siste er litt trist: i dag har oboisten en flott konsert jeg ikke kan gå glipp av. Det er hyggelig og jeg gleder meg, men med starten av uka friskt i minne (hvor elendig man kan føle seg når strikken strekkes for langt…) betyr det at jeg ikke får gått på Munchs store julemarked i dag. Det gjør vondt. Edvard Munch videregående skole har kanskje det flotteste julemarkedet i hele Oslo, og jeg vil så gjerne kjøpe noen av de superfine pepperkakene til de små, og raske med meg noen produkter- kanskje noe som sønnen min har laget- fra en av de mange bodene. Denne skolen har jo mange linjer, blomsterdekoratør og gullsmed, tekstildesign og trekunst, de lager dørkranser og pynt og såpe og pepperkakeformer som ikke bare er sjarmerende men faktisk innmari proffe. Og med musikklinja til underholdning blir det helt topp. Men, bare tanken på å drasse med meg småtassene på full buss og stå som sild i tønne i kafékø… nope, no can do, ikke hvis jeg skal karre meg ned til Grønland kirke senere i kveld for å høre på fjortenåringen. For en gangs skyld er jeg satt sjakk matt.

Jeg har lovet sønnen min- som på karakteristisk stor-tenåring-vis trekker på skuldrene og sier at det ikke er så farlig, men man kan aldri være helt sikker på hvor dypt det stikker- at hvis ting er bra til neste år skal vi dra sammen da. Siste året på videregående.

Manglende julemarked til tross, vi kan ikke klage på julestemningen:

Endelig snø! Endelig, sett fra barnas perspektiv i alle fall, voksne i tidsklemma har ofte et annet syn på saken. Men pent er det. Og utrolig gøy med minstemann som løper rundt seg selv av glede og roper Nø, Nø, Nø!

 

Telefonen ringte ganske tidlig i går, sånn i halv elleve-tiden. En veldig hyggelig dame (det må du kanskje være, for å ha en slik jobb?) presenterte seg som min nye koordinator og forklarte hva som skal skje til uka. Legene har hatt et møte og vurdert informasjonen de har tilgjengelig, og bestemt seg for at jeg skal ha kurativ behandling (Jippi, der kom det fantastiske ordet! Flagget til topps! De har trua på meg, inntil videre i alle fall. Alternativet, altså palliativ behandling, håper jeg at jeg kan slippe å bli tilbudt de neste 30 årene *krysse fingre*). Rent konkret vil det si at jeg skal ha et kjempelangt legemøte på tirsdag der jeg får mye mer informasjon, etterfulgt av PET-scanning og CT i dagene etterpå. Helst skulle de hatt meg på cellegift før helgen også, men det spørs det om de rekker. For planen er altså cellegift først, for å krympe svulsten litt, og deretter operasjon + mer gift og stråling. På den måten håper de å kunne beholde puppen, eller i alle fall deler av den 😉 Nå er jo ikke det en veldig høy prioritet for min del, det holder lenge hvis jeg får beholde livet, men på den annen side sier jeg jo ikke nei takk hvis de kan!

I tillegg til masse medisinsk informasjon, skal jeg også få høre mer om tilbudet de har til pårørende, jeg skal få utdelt materiell til å vise og lese for barn, og en del annen praktisk info. Koordinatoren sa jo det, at hennes pasienter dessverre ofte hadde små eller unge barn, så dette hadde de mye erfaring med. Godt å høre.

Så alt i alt var det en oppløftende telefonsamtale. Men etter at den første jubelen over ordvalget til legene- kurativ versus palliativ- slo det meg at jeg egentlig må leve i limboland til resultatene av PET og CT er klare. Det er jo veldig enkelt, og veldig brutalt- får jeg en negativ PET er det gode sjanser for å bli helt frisk. Men får jeg utslag (i verste fall at jeg «lyser som et juletre», som det heter i The fault in our stars) blir jeg jo aldri frisk, det er bare snakk om å forlenge.

Med andre ord, den aller verste usikkerheten gjenstår. Likevel (sett bort fra det totalt usannsynlige scenarioet at jeg fikk en telefon om at alt var en misforståelse, det var bare en helt ufarlig vanncyste… og det visste jo alle at ikke ville skje, kanskje med unntak av mannen min) var det de beste dårlige nyhetene jeg kunne fått, og etter Turbos fiolintime og skoleinnskriving tok jeg med meg henne og minstemann innom nærsenteret, der vi kjøpte ny julestjerne, adventsstake, amaryllis og julestjerner bare for å feire. Skoleinnskriving. Normalt hadde det vært et innlegg bare i seg selv, for det er jo en stor dag (og ikke en udelt enkel dag, for oss som søker barna inn på en annen skole enn den hyggelige nærskolen, snufs), en merkedag i femåringens liv. Nå ble det bare en parentes, fort unnagjort med mamma mens pappa var sammen med Bison et annet sted og alles tanker var på helt andre ting 🙁 Jeg trøster meg med at første skoledag skal feires desto mer.

Det ser fremdeles ikke ut i månelys her. Det store stearinlyset på pianoet er rødt, ikke lilla, julestjerna er framme alt for lang tid i forveien, vi mangler juleputene i sofaen og det er rot overalt. Men snøen har falt, Den store telefonen var ikke så verst, og selv om jeg går glipp av Oslos beste julemarked får jeg med meg konserten. Og det var endelig minstemanns tur til å trekke kalenderen i dag!

 

Nå er det helg. Vi er slitne, alle mann. De store er slitne av bekymringer og jobbstress og eksamener og konserter, de små er utslitte av julemoro og skogsturer med barnehagen og juletrefester. Vi har litt program i helgen, men ikke mye, og sånn skal vi holde det. Etter dansingen i morgen skal jeg be storebrødre ta med de små ut og base i snøen. Deretter skal vi fyre i peisen, kanskje bake litt pepperkaker- med kjøpedeig-, og se en julefilm eller to. Lese i bokstabelen med julebøker.

Neste uke er neste uke. Neste uke kommer med mer informasjon og nye bekymringer og nye gleder, men nå er nå.

Ønsker alle en nydelig førjulshelg! <3