Sirupsdager

Det er høst- ordentlig høst, mørkt klokka fem-høst, regn nesten hele tiden-høst, flere blader på bakken enn på trærne-høst. Straks Halloween-høst.

Jeg liker høsten. Ikke så godt som sommeren- hvis jeg måtte velge én årstid for hele året hadde jeg absolutt gått for sommer. Men rytmen er jo perfekt, det nydelige, nydelige årshjulet- etter lyset kommer mørket, etter varmen kommer de kjølige nettene, i beste fall er man mettet på sol og sommer og tar takknemlig imot muligheten til å krype under pleddet med te og Champions League mens regnet trommer mot ruta… man kommer jo helt i Elton John Circle of Life-hallelujastemning av mindre 😀 For ikke å snakke om hvor vakker høsten er. I alle fall fram til alle bladene ligger som en brun, illeluktende grøt langs grøftekanten. Høst er også Requiem-tid, alltid en rørende tid på året for en kor-sanger. Nå som jeg er ferdig med å hate Halloween er høsten morsom også, grøsselig morsom. En tur innom Tusenfryd, med zombielaboratorium, hekselabyrint og monsterslipp, er et must. I fjor var vi på meksikansk Dia de los muertos-feiring på Historisk Museum, skikkelig gøy, og jeg liker å ta den helt ut med gresskar og Coco og skjeletter rundt i huset.

Tre sneisne damer feirer Dia de los Muertos. Alle tre i omtrent samme form, sånn egentlig. Men det var utrolig moro, ungene hadde det kjempegøy med å dekorere egne sukkerhodeskaller, lage skjeletter og spise meksikansk mat. Synd koronaen spolerte muligheten til en gjentakelse, for dette var gøy!

Men heller ikke høsten er som den skal være i 2020. Jeg venter egentlig bare på at den skal gå, og det er stikk i strid med både gleden over høsten og ikke minst mitt livsprinsipp- at samma hvordan dagene ser ut skal jeg prøve å sette pris på dem. Ikke bare krysse av på kalenderen og leve livet i «se fram til»-modus. Det er så bortkastet.

11. november er datoen jeg venter på. Dagen for min oppsatte toårskontroll, innkallingen kom allerede i juni. For en gangs skyld kan ikke dagene gå fort nok, men jeg krummer nakken og biter tenna sammen og tenker, det er ikke så lenge til. Jeg skal holde ut.

For saken er, formen er så dårlig at jeg nesten begynner å bli redd. Nå har jo 2020 ikke vært noen fest rent fysisk, plagene har fulgt meg gjennom hele året, men den siste tiden har de økt sånn i styrke at jeg har vanskelig for å tro at det ikke er noe som er virkelig, virkelig galt. For å gi et bilde på det hele: ved starten av året var jeg sliten, med noen rare symptomer (som pga sin art fikk alarmen til å gå i helsevesenet—> full utredning og tjo og hei). Men når onkologen rundet av med «Men… hvordan går det med dere da, i alt dette, med alle barna og hverdagen?» kunne jeg alltid svare «Joda, det er utfordrende, men det går!»

I løpet av sommeren ble plagene såpass sterke at jeg for første gang tenkte at jeg måtte endre på det svaret der. Jeg nærmet meg en kritisk grense, og hvis jeg skulle være ærlig måtte svaret være «Joda, det humper og går, men blir det stort verre nå, så går det ikke lenger.»

Sommeren var også tiden for noen forsøksvise livsstilsendringer. Hva hadde jeg vel å tape? Fram med yogamatta, bort på Power for å kjøpe smoothiemaskin- vips hadde jeg et regime med daglige yogaøkter, grønnkål og spinat. Det føltes godt. I starten. Så prøvde jeg meg på jobb- noe vi hadde avtalt før sommeren, da formen ikke var fullt så dårlig. Jeg hadde bange anelser, men samtidig tenkte jo den optimistiske delen av hjernen at hei, 20% med koronahjemmekontor- det er faktisk ikke mulig å ikke få til 20 små, fleksible prosenter med overkommelige oppgaver og hyggelige kolleger.

Men det var det. Som tidligere nevnt, det (hittil) største nederlaget i mitt liv. Jeg sto i stillingsprosenten i nesten to måneder, men måtte innse at 20% betydde at jeg brukte energi tilsvarende en 60%-stilling på noe som ga kanskje 10% resultater for arbeidsgiver. Som jo egentlig trengte noen tilbake i full stilling, det var i alle fall helt i la-la-land.

Da jobben røk, meldte jeg meg inn på Fresh Fitness. Oppildnet av at jeg faktisk hadde klart å følge yogaprogrammet mitt over tid og holde på en treningsvane, virket det som en god idé å utvide litt. Som beskrevet i «comebackinnlegget» var ikke innsatsen all verdens å skryte av 😀 Men jeg likte det! Det føltes bra å røre på liket. Jeg så en bitteliten fremgang. I starten.

Men her er greia, den dalende kurven gjennom hele 2020 har bare fortsatt, og i løpet av høsten har den skutt fart. Enten det, eller så har jeg havnet under den kritiske grensa jeg tenkte at jeg nærmet meg i sommer. I august var formen begrensende: dagen besto av å våkne (altfor tidlig), få mat og klær i og på barn og sende dem ut døra. Deretter kunne jeg ta en times rolig yoga, en supersunn smoothie og et bad- med fotfiling og bodylotion etter mitt nyervervede «Vær snill mot Helle, så kanskje hun kommer seg»- prosjekt- og så var jeg pumpa. Hallo, det er jo nesten morsomt. Her bruker jeg hele dagen på bare hyggelige ting, i sakte fart og uten stress, og likevel blir jeg utslitt.

Men jeg gjorde det. Og nå kan jeg ikke lenger. De siste ukene har jeg blitt så slapp og svimmel at bare tanken på downward dog får meg til å grøsse. Glem de lange badene med badesalt og ansiktsmaske, jeg kommer meg såvidt i dusjen, og det er bare på viljestyrke (jeg bidrar jo allerede med så lite her hjemme at det minste jeg kan gjøre for familien min er å ikke lukte vondt, liksom 😉 ). Jeg orker ingenting. Eller for å omformulere: det eneste jeg virkelig orker er å ligge stille i et mørkt rom og gjøre ingenting. Så det gjør jeg ganske mange timer om dagen, mens jeg lader opp til å gjøre min lille skjerv med ungene. Og jeg føler meg elendig, som i «syk»-elendig. Hodet holder på å eksplodere og ansiktet er fullt av maur, øresuset er konstant mens hørselen på det høyre øret faller inn og ut. Det dirrer rundt øynene og munnen, tunga og den høyre halvdelen av ansiktet er numne. Det som startet som nevropati i hender og føtter har spredd seg oppover armer og bein, som verker og prikker og holder på å gjøre meg sprø. Føttene, ja, det er festlig, jeg har fått poltergeist-tær! De beveger seg av seg selv og gir meg krampe i venstrefoten støtt og stadig. Venstrehånden min er treg, det merker jeg når jeg spiller piano og skriver på pc. Den lagger like mye som et litt treigt tastatur, ikke alarmerende, men definitivt irriterende! Men det verste er kvalmen, det er den som vekker meg etter 4-4,5 timers søvn. Hver morgen (natt) våkner jeg og tenker to ting: a) Hvor er den lastebilen som har kjørt over meg? og b) Nå MÅ jeg slutte å drikke. Problemet er selvsagt at det verken er lastebil eller tom vinflaske i sikte, det er rett og slett sånn kroppen føles. Vond. Hele tiden. Jeg klarer å følge opp ungene mine, men det er jaggu meg bare såvidt. Og det er utfordrende, for unger kommer som kjent med liv og leven og en million spørsmål i munnen på hverandre, og det ender alltid med at jeg står og holder meg for ørene og roper «Nå må dere være stille, jeg prøver å tenke!».

Oh, happy days 😀

Etter den første, angstherjede runden med MR av hodet i desember/januar var det akkurat som om bekymringskvota var brukt opp. Jeg orket ikke gå rundt og være redd lenger, det går som det går- og det kan til og med gå bra. Og uansett er det maksimalt bortkastet energi å bekymre seg på forskudd. I beste fall har du bekymret deg helt uten grunn. I verste fall får du bekymringen dobbelt opp: først på forskudd og deretter på ordentlig. Så jeg har ikke vært spesielt redd i år, bare litt småfrynsete rundt scanningene, men nå… selv med et ubekymret, rolig og (håper jeg) rasjonelt utgangspunkt begynner den dårlige magefølelsen å få overtaket. For er det egentlig mulig at alt er bra, når alt er så fryktelig ikke-bra?

Dette er et trist bilde. Det er en kveld tidlig i oktober, tror jeg, en tirsdagskveld, og jeg går hjem etter korøvelsen og innser at dette går ikke lenger. Etter å ha tilbragt høsten som et waste of space, uten verken stemme eller gehør eller konsentrasjon eller noe som helst, må jeg seriøst vurdere å kaste inn håndkleet. DET skjærer i hjertet, det.

Status quo: jeg har blitt gradvis dårligere gjennom hele 2020, og nå er jeg hakket over sengeliggende. Ingen skjønner hvorfor. Jeg er dronningen av fine prøvesvar og tester som viser at alt er topp (med et mulig unntak for en blodprøve jeg venter på, men jeg har ikke store forhåpninger). Kreftlegen har scannet huet mitt tre ganger, sist i starten av august, og jeg orker ikke ringe og mase mer på henne. Hun har allerede gitt meg langt mer tid og oppmerksomhet enn jeg fortjener. Har du hørt om den hysteriske damen som ropte Ulv, ulv, liksom? C’est moi. Nei, jeg vil ikke mase på henne. Fastlegen vil ikke ta i noe som har med kreft å gjøre. Nevrologen mener det er minihjernesvulst eller senskader eller muskelspenninger og pass deg så du ikke spiser så mye Paracet at du får hodepine (??!), og foreslår litt fysioterapi (til hennes forsvar var jeg inne der i mars/april, da formen var en helt annen enn nå. Det er helt forståelig at hun tenker som hun gjør. Vi snakket sammen på telefon i september, jeg forsøkte å si at det går relativt mye dårligere nå, men min evne til å gjøre meg forsått overfor helsepersonell er relativt begrenset. Jeg har ønsket meg epidural fem ganger uten å få det, det sier jo litt om min evne til å være klar og tydelig!). Det som gjør det ekstra vanskelig er at det er en gradvis utvikling. Hvis du våkner opp en dag og ikke kan se på det høyre øyet, så er det lett å ringe legen. Når du våkner opp og føler deg bittelitt verre enn i går- not so much. Men når det blir bittelitt verre i mange nok dager ender du opp på et ganske håpløst sted til slutt.

Og så tenker jeg… har de rett? Er det litt fysioterapi og positiv tekning som skal til? Har jeg blitt en sånn person som bare kjenner etter og kjenner etter og problematiserer alt? Er det egentlig psykiatrisk jeg hører hjemme på? Er jeg rett og slett i ferd med å bli hakke peise gal, uten å skjønne det selv? Eller produserer jeg ubevisste unnskyldninger for å slippe å delta i mitt eget liv? Eller… har jeg urealistiske forventninger? Fastlegen- de to gangene jeg har vært der i år- er veldig på å «senke skuldrene» og «finne glede i de små ting», og jeg har ingenting imot det, altså, det er gode tanker som støttes helhjertet herfra- men det hjelper så fint lite når du føler deg dausjuk. Eller tar jeg feil, kanskje det ER innstillingen som er problemet? Det er jo mange som føler seg dårlige etter kreftbehandling. Men nei, dette er ikke normalt. Mine to beste kreftvenninner er tilbake i 100% jobb, med barn, trening, helgemoro og toppturer på si’. Det er dem forferdelig vel unt, for de har hatt minst like tøffe tak som meg underveis og jeg er så glad på deres vegne at den kjipe runden gradvis blir et tilbakelagt stadium. De har stått på som bare det, så det er godt å se at innsatsen har betalt seg. Men kontrasten blir så stor. Jeg grøsser på ryggen ved tanken av en tur på kino, og hvis Gubben vil være ekstra snill med meg lar han være å bestille bord på Le Benjamin til bryllupsdagen vår, for jeg orker virkelig ikke sånt. Joda, folk er forskjellige, og det er ikke alle som kommer like godt ut av det som venninnene mine- men jeg er liksom lysår unna dem. Det kan ikke være normalt. Jo. Nei. Jo. Kanskje.

Og sånn holder jeg på, og holder på. Og så gir jeg opp å tenke, og går og setter på en klesvask i stedet. Det eneste av husarbeid jeg fremdeles sysler med, innimellom all sengeliggingen. Akkurat passe lite krevende, og fremdeles høyst nødvendig i en husholdning på sju.

11. november, altså. Nedtellingen har startet for lengst.

Fra arktivet, og ganske utdatert. Men ingenting sier høst som dette bildet <3

En stor dag

Hvor ofte bestiller du time i en butikk? Altså, kontakter butikken for å avtale at du kommer?

For min del har det skjedd noen ytterst få ganger i livet. Jeg er liksom ikke typen til å kjøpe ting som krever timebestilling 😉 Ikke hadde vi noe bryllup å snakke om, så det var ikke nødvendig med kjole (slo meg dog løs i skobutikken og endte med et par splitter nye, knallrøde Hunterstøvler til den store dagen), og selv ringene kjøpte vi vel bare på impuls på nærmeste gullsmed. En vakker dag skal vi få gravert inn noen greier også, hvis vi får somlet oss til det. Ellers… tja, bil? Nei, vi bestilte ikke time til å kjøpe nybil heller. Bare durte inn på nærmeste Nissanforhandler og ba om å få se på den bilen vi hadde sett oss ut, og etter å ha slått fast at den så sånn ca grei ut skrev vi under der og da.

Jo! Jeg fikk en gang time hos undertøysspesialist i gave. Ikke fra min mann, hvis noen trodde det 😀 Det var min stemor som hadde sett seg lei på at jeg presset puppene inn i hva som helst som lå nærmest, inkludert noen fæle, slaskete tøystykker som fikk fronten min til å se ut som noe som burde henge på en bestemor. Da måtte jeg bestille time. Og jeg fikk meg ganske riktig noen aha-opplevelser, slik du gjerne gjør når du får assistanse av folk som faktisk vet hva de driver med. Ikke visste jeg at bh’er skulle sitte så stramt, men nå vet jeg det! Med på kjøpet fikk jeg noen uvanlig fine eksemplarer, og flere av dem har jeg den dag i dag. At jeg siden den gang har gått ned til én pupp er ingen hindring, de sitter like godt for det- selv om det er sjelden jeg slår til med svarte og lilla blonder i min nåværende, elendige tilstand.

Uansett. De to timene i butikk jeg _har_ ringt og satt opp på forhånd, har dreid seg om to av mine døtre og deres føtter. For er det en ting man ikke bare kan valse inn og kjøpe på impuls, er det tåspissko. De kommer i et utall varianter, for noen kan det være riktig å kjøpe en trangere sko med bredere spiss, for andre er det riktig med normal bredde på selve skoen, en litt smalere spiss og én størrelse opp. Sålen kan være stiv eller veldig stiv, noen skal brekkes opp og andre ikke. Selve spissen kommer i tre forskjellige bredder. Sitter de for trangt, gjør det fryktelig vondt etter en stund. Sitter de for løst, er de direkte farlige. Dette er ikke for amatører!

Det har kommet én forbedring i markedet siden jeg var på ballettskoshopping sist, i 2012, og det er at nybegynnersko (ikke spør meg hva som egentlig ligger i «nybegynnersko») har bånd sydd på fra fabrikken. Hurra! Det er jo ellers en utfordring for oss ikke spesielt handy mødre (og fedre. Gubben gikk en gang på «slik syr du sko»-foreldremøte på danseskolen, men påstår beleilig nok at han har glemt teknikken) at de skoene du betaler i dyre dommer for å kjøpe, strengt tatt ikke er ferdig. De mangler som regel både bånd og strikk. Men nå finnes det altså minst én type sko der du «bare» må sy på strikken selv. Det holder, det. For vår del var det mormor som til slutt ble den heldige vinner av oppgaven (og det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at skoene denne gangen sitter bedre enn de jeg forsøkte å sy ferdig for 7-8 år siden. Stakkars eldstejenta. Et under at hun ikke brakk anklene).

Så mye styr, og så mye penger- og hvor lenge varer de? Tja, siden datteren min fremdeles er på amatørnivå kan vi kanskje bruke dem et halvt års tid. For de som danser mye har skoene gjerne en levetid på rundt tre måneder. Deretter må du booke time, betale, sy og justere på nytt. Det er jo til å grine av, men sånn er det. Hakket mer krevende enn fotballsko, men det får stå sin prøve.

Jentungen strålte som en sol. Endelig! Etter årevis i dansesaler, mange, lange timer på pre-pointe, etter daglige øvelser for å styrke og tøye og klargjøre de nå nesten utvokste føttene- nå er det hennes tur til å… øve enda mer. For å kjøpe skoene er jo bare en kvart tusendedel av jobben. Nå gjenstår det å lære seg å bruke dem, helst uten å se ut som en struts på glattisen.

Men likevel. En stor dag! Aller mest for jentungen, såklart, hun har gledet seg til dette lenge. Men også for mor. Det samme gamle temaet som har fulgt bloggen siden oppstart: så fort det går. Så store de blir. Glimt fra tidligere forestillinger danser i hukommelsen, den gangen jeg dro direkte fra barselhotellet til Lillestrøm Kulturhus, og med en bitteliten lillesøster på fanget så den fem år gamle ballerinaen i sort-hvitt kostyme og lilla hårbånd danse «Pelle politibil». Jeg grein selvfølgelig så det spruta, hormonell og lettrørt. Den gangen vi måtte råkjøre på taxigrønt hele veien fra Oslo sentrum i rushtiden, og rakk generalprøven for ballettkompaniet med ca ti sekunders margin- og rosen brakk i etterkant, så bildene forteller at det ikke bare var den stakkars svanen som møtte døden oppe på Rommen Scene. Den gangen de danset Pocahontas på Riksscenen og jenta fikk tittelrollen, snufs snufs. Og den gangen jeg måtte til med en mild irettesettelse, for når du står på scenen og danser feil er det ingenting som blir bedre av flau fnising. Lat som ingenting! The show must go on!

Og nå er voksenskoa på plass. Tenk det. Jeg gleder meg til å snufse mer i tiden som kommer!

Året som bare fortsetter å gi

Ja hei, du, det er Berit fra SFO som ringer. Ikke få panikk, Turbo sitter her og det er ikke noe kjempealvorlig, men kanskje litt. De var ute og lekte nå nettopp, og selv om jeg har sagt gang på gang at de ikke skal slenge seg i det store klatrestativet slik som de større elevene gjør, så klarer de jo ikke motstå fristelsen vet du...

Jeg satt på Kaffebrenneriet da telefonen kom, slo ihjel noen venteminutter før jeg skulle hente Minsten i barnehagen og gå på turn som vi alltid gjør på fredag ettermiddag. Jeg hadde akkurat kostet på meg en kjempevond og supereffektiv runde brutal thai-massasje og kunne formelig kjenne det kostbare velværet renne ut av kroppen og stressnivået stige. Stemmen til Berit var både unnskyldende og bekymret mens hun forklarte meg at jentungen hadde falt ned og landet forkjært på venstrearmen. Ingen grunn til å beklage, jeg vet godt hvordan småskolebarn er. Vimsete og overmodige og med utferdstrang og maur i rumpa. Ulykker skjer fort i den alderen. Men Legevakt? Var det virkelig sååå ille?

Jeg har tilbragt noen timer på Oslo Legevakt, for å si det sånn, og ofte er skole og barnehage i overkant glade i å sende oss dit for sikkerhets skyld. For eksempel den gangen eldstejenta hadde slått leppa, vi ventet i tre timer på beskjeden om at dette såret ikke var rare greiene og lepper uansett ikke er noe de syr, og med en gang vi kom hjem var ikke leppa vondere enn at jentungen ville ha brødskive med kaviar. Eller alle de gangene en av de mer dramatisk anlagte ungene har slått seg på skoletur og har «kjempevondt i kneet, kan nesten ikke gå!!!» og det viser seg å være et, tja , blåmerke? Eller den komplett unødvendige turen først til Legevakta og deretter til Ullevål fordi en vimsete åtteåring *kanskje*hadde vært bortpå en brukt sprøyte i skogkanten på skoletur. Når jeg tenker meg om fikk jeg aldri svar på de blodprøvene, men siden han nå snart er 17 tar jeg det som et tegn på at de ikke fant noe skummelt 😀

Men jeg skjønner jo hvordan personalet tenker, bedre føre var enn etter snar. Tilfeldighetene ville det også slik at moren min var på vei til SFO da de ringte, hun hadde planlagt å ta med seg Turbo og Bison på kino denne fredagsettermiddagen. Og da moren min vurderte saken likt med Berit på SFO, var det bare å hive seg rundt: Gubben, som egentlig skulle få en rolig ettermiddag hjemme mens jeg tok Minsten på turn og de andre skulle på kino, en ettermiddag med jobb og kokkelering av en bedre middag, måtte bare kaste seg i bilen og forsøke å rekke Legevakta før kveldsrushet satte inn.

Noen timer senere, på vei ut av turnhallen med en sliten og småtrassig treåring på slep, plinger det i telefonen. Gubben har sendt et bilde.

Nei, nei, nei. Stakkars lille Turbo 🙁

Siden man alltid skal prøve å være positiv, så er jeg glad for dette ene: det er venstrearmen, så hun kan fremdeles skrive. Det er jo fint, så hun ikke blir hengende etter med skolearbeidet. Siden hun er høyrehendt er det en rekke ting som blir enklere når hun har høyrearmen og -hånda i behold.

Men ellers? Beinbrudd er bare sorgen. Vi hadde en runde med Minsten i fjor, han hoppet ned fra køyesengstigen og landet slik at han fikk en bitteliten brist i en av de bittesmå knoklene i foten- men det var mer enn vondt nok, og de to ukene som fulgte var noen av de lengste i mitt liv. Prøv å forklare en toåring hvorfor han må humpe rundt med gips.

Gips er og blir pes. Umulig å finne en god stilling å sove i. Vanskelig å bade eller dusje. Vanskelig å leke. Og hva med påkledning, det er ikke mange gensere eller jakker som kan strekkes over den kladeisen Turbo har fått på armen. Og siden Turbo er Turbo er det mye som ryker nå. Du kan’ke spille fiolin bare med høyrehånda. Allerede i dag skulle hun spilt konsert med Suzukipianistene som Bison er en del av. Hun gledet seg masse til å «kompe» pianistene sammen med noen andre storesøsken og hadde øvd inn Klovnen av Kabalevsky spesielt for anledningen. Om tre uker, enda en konsert med de eldste Suzukifiolinistene (dette er stort for ei lita frøken!). Og rosinen i pølsa: det er bare en måneds tid til hun skulle spilt i regionmesterskapet i UMM. Å si at jentungen er utrøstelig er ikke å ta hardt i. Hun ville nok glatt foretrukket å brekke beinet og humpe rundt på krykker.

Men det er jo ingenting annet å gjøre enn å se hva som skjer. Første store spørsmål er om det holder med gips. I verste fall har de ikke klart å legge knoklene helt på plass, da blir det i så fall operasjon. Bildene er sendt til ortopedisk på Ullevål, så vi regner med å høre fra dem i dag. Fingerkryssing settes stor pris på, for akkurat operasjon håper jeg virkelig at lillejenta slipper! Stort spørsmål nummer to er om vi har noen penkjoler som kan trekkes over gipsen. Bettina har bursdagsselskap i morgen, så da så 😉

Så får vi bare håpe at hun som barn flest gror sammen i en forrykende fart. I beste fall kan hun fjerne den digre gipsen i løpet av en uke eller to og gå med en langt mindre en (les: en som man kan ha vanlige klær over og som ikke føles så i veien når man skal sove) noen uker til.

Jeg håper også at andreklassingene hører mer på de SFO-ansatte framover (skjønne Berit ringte senere på kvelden også for å høre hvordan det sto til) og lar være å slenge seg i toppen av det store stativet. Nå ser de med egne øyne at det ikke bare er de voksne som er kjipe, advarslene kommer av en god grunn. Og Turbo, jenta mi, nå har du lært en Viktig Lekse I Livet: Det er kjempegøy å balansere helt på kanten- helt til man faller ned.