En forsiktig restart

Det har vært en lang pause. Og det var ikke egentlig meningen at det skulle bli slik, men samtidig ikke overraskende. Det gikk jo stadig mer på stumpene, og med sommerferien og alle barna hjemme ble det åpenbart at jeg manglet den gode gamle evnen til å skvise ut tid og få noe fornuftig ut av nattetimer og små fristunder.

Sånne alenestunder har reddet meg ørten ganger før. Denne gangen holdt det dog ikke…

Da ferien var over- og vi hadde en travel, men fin ferie, selvsagt- var også behandlingen over, og fokus skiftet til å ta tilbake hverdagen. Det var mål numero uno, og det føltes helt riktig å sette inn alle krefter der. Jeg begynte i 20% jobb uka etter stråling og startet samtidig Raskere tilbake-kurs ukentlig over 7 uker. Det begynte bra, men lugget stadig mer i formen og mine tre ukentlige joggeturer ble til to som til slutt ble til én før det fislet ut i ingenting. Og jeg er antagelig den eneste personen i Norge som har strøket på et Raskere Tilbake-kurs, det føles i alle fall sånn 😀 Likevel, alltid optimist og med et stort ønske om å komme tilbake og bidra etter å ha vært passiv sykepengemottaker i nesten et år, sa jeg meg enig i fastlegens forslag om å gå opp i 40% jobb. Så langt, så vel. Det var deilig å være tilbake i jobb igjen, det må jeg bare si. Jeg er heldig som har arbeidsoppgaver jeg liker og en fryktelig fin kollegagjeng. Dessuten er jeg jo aldri syk, sånn egentlig! Jeg var så klar for å sette strek, være ferdig med disse kreftgreiene og gå videre. Eller gå tilbake. Til normalen, eller i alle fall en slags tilnærmet normal- det er jo en kjent sak at ikke alle blir helt som før, og det må nesten være greit.

Så begynner moroa. Bare for å ta et superkort sammendrag: det var en fysisk grunn til formsvikten under Raskere Tilbake-kurset, stoffskiftet hadde gått i taket og jeg skulle ikke ha trent i det hele tatt. Videre inn til utredning og undersøkelser. Samtidig dukker det opp andre og skumlere symptomer, og på ettårskontrollen blir det slått full alarm. Mulig spredning av den aller slemmeste typen, worst casenes worst case, og plutselig var det en helt reell risiko for at denne jula ville bli min siste. Etter ørten undersøkelser ble den hypotesen lagt på is, og jeg ble overført til nevrologisk avdeling på Riksen hvor de også har undersøkt opp og ned uten å enes om en forklaring. De har presentert flere mulige forklaringer, men ingen av disse slår an hos legene på Radium. Samtidig fortsetter symptomene å øke på, og jeg er pt ganske, tja, dårlig, rett og slett. Jeg virrer mellom Aker og Radium og Riksen mens legene klør seg i hodet og mener at jeg kanskje skal dø, eller ikke, eller kanskje det er noe annet og ufarlig, men plagsomt, eller er det noe de ikke har sett ennå? Undersøkelsene fortsetter utover i februar og mars- så får vi se om vi får noen svar da.

Ja, dette er jo meg da. Igjen. Jeg trooor dette var den første spinalpunksjonen på Radium, men jeg er jammen ikke sikker. Det gikk helt greit da, og nå vet jeg at jeg verken har Epstein-Barr, borreliose eller gonoré i hjernen (opp med hånda dere som visste at DET var en ting?!)
Hårfin på Riksen etter EEG :-p
Kanskje mitt aller tristeste øyeblikk i hele kreftsagaen, forklaring følger senere en gang. Men fy søren! The bitterness!!

Så man kan trygt si at dette ikke gikk helt etter planen. Nå hadde jeg jo forventet en senskade eller tre, det er få som slipper fullstendig unna. Men det som er virkelig skremmende, er jo at selve behandlingen gikk ganske greit, og i sommer var formen på grensen til god (jeg løp til nest øverste nivå på strektesten på Raskere Tilbake-inntaksmålingen, noe som overrasket meg selv like mye som fysioterapeuten!). Jeg var litt medtatt, men på ingen måte sykelig. Så har det bare gått rett utforbakke. Nå klarer jeg knapt å skyve en barnevogn opp bakken utenfor huset, selv om jeg tar pause hver tredje meter, jeg har hatt tiltakende hodepine og svimmelhet siden oktober, og armer og bein er vasne som overkokt spaghetti. Jeg er, kort sagt, et vrak, som tilbringer dagene med å ligge på lading i senga og bare tvinger meg ut når jeg må (noe som er ganske ofte, naturlig nok). Noe er forferdelig galt her et sted, det gjenstår bare å finne ut hva. Jeg må legge til at jeg er evig takknemlig for det norske helse- og velferdssystemet, jeg grøsser ved tanken på hvordan det hadde vært å ta denne runddansen i et samfunnssystem med betalhelsetjenester og hullete sikkerhetsnett. Takk, takk og takk!

Det som er rart, er at jeg ikke har det så verst likevel. Alt er helt annerledes enn det skulle bli, og jeg skulle helt klart ønsket at plan A hadde gått inn. 40% jobb i en del måneder, litt forsiktig trening, opp i 60% før sommeren kanskje? 100% på sikt, og likevel overskudd til både barn, hus og mann. Litt forsiktig paranoia før kontroller, ny hårsveis og en pupp i manko, men likevel med kreft som et tilbakelagt stadium. Noe vi var ferdige med, alle sammen. Sånn har det definitivt ikke blitt, jeg har fått noen ganske heftige strafferunder. Likevel er det ikke bare elendighet, slett ikke. Unger er unger og livet går sin skjeve gang. Det er mye glede å hente også når livet svinger, og jeg er faktisk forbauset over hvor rolig jeg tar det. Det harseleres mye med kreftpasienter som har «sett lyset», og jeg er enig med regissøren av «Håp» (som Gubben og jeg faktisk så på kino dagen etter MR-undersøkelse av hodet!)- å stirre døden i hvitøyet er ingen metode som anbefales, selv om det er aldri så lærerikt. Men for første gang i mine 41 år kan jeg si at jeg virkelig har tatt innover meg hvor usikkert og skjørt livet er (mens jeg spiller en aldri så liten klisjé-fanfare!), og har akseptert at jeg overhodet ikke har kontroll. Merkelig nok ligger det en stor frihet i det.

Det har vært en elendig vinter. Men i Spikersuppa finnes det skøyteis!
Denne tøtta og fela hennes burde absolutt vært dokumentert det siste året. Dette bildet er kanskje ikke det mest beskrivende, men artig er det. Dessuten peker det på et klassisk problem med jenter i førsteklasse: De. Produserer. Så. Mye. Kunst. Og. Tegninger!

Så hvorfor børste støv av bloggen igjen? Vel, same old, same old 🙂 Det høres jo ut som om det siste halvåret har bestått bare av helseundersøkelser, helseangst og helsefokus, men sånn har det heldigvis ikke vært. Det er SÅ MYE som har skjedd og så mange ganger jeg har tenkt at guri, dette hadde vært gøy å skrive om, eller ungene kommer med smått og stort av gullkorn, utfordringer og triumfer som hadde vært moro å gjenfortelle på en så ikke-utleverende måte som mulig (strever ennå med den balansen). Mest av alt savner jeg et arkiv. Hukommelsen min er hullete, og Gubbens enda verre. Dagene flyr forbi, ukene raser av gårde, og skal jeg ha sjanse til å huske hva som skjedde om et år eller to eller tre må det skrives ned. Perfeksjonismen hindrer meg i å skrive for andre- selv om det alltid har vært umåtelig koselig med alle som har lagt igjen hilsener og kommentarer- men for meg selv kan jeg alltids skrible ned noe. Nå er jeg jo 100% arbeidsudyktig i overskuelig fremtid, så selv om det neppe blir spennende innlegg annenhver dag får jeg nedjustere forventningene også på denne fronten, og tenke at litt er bedre enn ingenting. En tankegang jeg har vært pent nødt til å legge meg til det siste året uansett 😉

Det kommer til å gå på halv tolv. Sene innlegg, skriveleifer og hastverk. Likevel, øyeblikk som dette er verdt å dokumentere!

Så vi begynner forsiktig, med dagen i dag. I dag, siste lørdag i vinterferien, skal jeg ta med meg Minstemann (som slett ikke er så liten lenger) og Turbo til trampolineparken. Hva med Bison, turnfantasten, får ikke han være med? Han er på overnatting hos storesøster, heldiggrisen, så de skal kose seg sammen før vi henter ham senere i dag. Den utflyttede Kjempestoresøster har virkelig levert, hun er ofte innom på middag og inviterer småsøsken støtt og stadig- selv med studentens stramme timeplan med lesing, jobbing, frivillig arbeid og et travelt sosialt liv. Eldstesønnen skal ta med seg Ballerinaen på slalåm, og Oboisten- som har blitt 16 og fått seg dame!- kommer ned fra fjellet der han har hatt noen rolige dager sammen med mormor. Ja, og så må vi kjøpe inn litt ingredienser til morgendagens fastelavnsboller. jeg har ambisjoner om å lage noe godt, siden vi ikke har andre planer (andre enn å gjøre unger i stand til skolestart og ta en lang, hard gjennomgang av kalenderen og ukene fram til påske).

I neste innlegg skal jeg forsøke (!) å ta et lite (!!) sammendrag (!!!) av det siste halve årets høydepunkter, så ikke alt går fullstendig i glemmeboka. DET blir litt av en utfordring!

Avslutning og begynnelse

Hei bloggen! Det blir noen dager, en snau uke eller drøy uke mellom hver gang. Det blir dårlig og strukturløs skribling i full fart. Men jeg har ikke glemt deg. Det er bare sommer, og fram til i går var vi egentlig ikke i gang med ferien. Vi dro rett fra avslutningsbonanza til Geilo og kom ned sent tirsdag kveld, og NÅ begynner sommerferiefølelsen å komme. Småttisene har fri resten av uka, etterfulgt av to uker der de skal i barnehagen (og da har jeg MASSE å ta tak i, blant annet å svare på kommentarer og ferdigstille Turbouka, del 2. Og kanskje kikke på skatteoppgjøret som fremdeles ligger uåpnet…!). Deretter blir det tre uker sommerferie for alle.

På vei til Geilo. Hver gang vi passerer dette stedet tenker jeg at her må vi stoppe en gang. Når den gangen blir, er foreløpig helt i det blå, gitt. På vei opp er vi spente på å komme fram. På vei ned er vi desperate etter å komme hjem. Tror med andre ord det blir en stund før jeg vandrer rundt her… 😀

For å starte med det første først: vi hadde en feiende flott og fryktelig følelsesladet (i alle fall for sentimentale mødre) avslutning for tiende klasse forrige torsdag. Klok av skade fra sist gang hadde vi bedt mormor sitte barnevakt for de små. Jeg husket nemlig så altfor godt følelsen av å løpe inn og ut av kapellet, beordre mann eller datter til å gjøre det samme, og nesten gå glipp av både sanger og taler fordi all konsentrasjon gikk med på å ha brytekamp med en eller to ville Houdini-småunger på fanget uten å forstyrre naboen. Det fristet ikke til gjentakelse, og da årets seanse i kapellet hadde vart en hel klokketime uten at de var i nærheten av å ha kommet til selve vitnemålsutdelingen takket jeg meg selv (og mormor) nok en gang for beslutningen. Verken vi, eller de små, eller hovedpersonen hadde fått noe særlig ut av å ha dem med. Totalt tok det bortimot tre timer før alt var til ende, siste rest av kakene var fortært, og foreldre med fuktige øyne takket for følget gjennom ti år og tuslet hvert til sitt. Noen av oss sa for øvrig bare «På gjensyn»… det er et foreldrepar på skolen som har hatt to barn i samme klasse som våre eldste, og når gutta nå går ut av tiende, så står jammen to småsøstre på seks år klare til å overta til høsten. Toogtjue år i samme foreldregruppe, haha.

Men tenk. Så kom han i mål, han også. Og hvilken sjarmøretappe det ble, med en sekser på muntlig eksamen (nå kom han opp i det desiderte favorittfaget da, og fikk gode tips av storebror til struktur av oppgaven, men hallo! For en elev som ikke har fått plagsomt mange seksere var det utrolig gøy at en av dem kom akkurat da, tre dager før avsluttet skolegang) og skoleplass til høsten i boks. Gratulerer, gratulerer, og gratulerer igjen. Til oss, til lærere, til besteforeldre, men aller mest til hovedpersonen selv. Som han har jobbet! Dette har ikke kommet gratis, og hadde jeg fått ei krone for hver gang jeg tenkte «Hvordan skal dette gå?!» i løpet av de ti årene som har gått ville jeg vært millionær for lengst. Men det gikk, og det gikk til og med ganske så bra. Nå venter en ferie… med språkreise og masse musikk. Ja, og spanskbøker. Mor gir seg ikke! 😉

Det er så klassisk! Ingen skoleavslutning uten sviktende teknikk!
Heller ingen skoleavslutning uten mat. To dager før avslutningen våknet jeg med bankende hjerte midt på natta, for HVOR. ER. MAILEN!?? Vi MÅ ha fått en mail med instruksjoner om hva vi skal ha med, kaker eller varmmat, Vipps-innsamling til lærergaver… og så har jeg glemt den, oversett den, eller et eller annet…!
Så kom jeg på det: dette trinnet har hatt en dugnadskomité av de sjeldne. Faktisk samlet vi inn så mye penger til skoleturen at vi hadde over 60 000 igjen i kassa da de kom hjem. Ingen sak å fikse mat og blomsterbuketter da, helt uten at vi foreldre måtte løfte en finger. Fantastisk.

På fredag sendte vi ham på orkestertur til Bø (mest kos det, altså. Da guttungen i kjent stil ringte dirigenten i panikk tre timer før avreise og lurte på om noen hadde noter til ham, var sistnevnte mest opptatt av at han ikke skulle glemme badebuksa. Det var den type tur- litt spilling, mest moro), og på lørdag dro vi til Geilo på Suzukikurs. Årets eksotiske destinasjon, liksom. Vi dro med tre små, spente barn i bilen, en haug med bagasje, og hjertet i halsen ved tanken på 18-åring, 11-åring med midlertidig husarrest (ikke noen store greier, men noen ganger må man ta på seg Strengefjeset og sette et eksempel), og etter hvert 15-åring som krangler begge veier alene i fire dager. Men så fort vi ankom Geilo tenkte vi ikke mer på det, for der var vi travelt opptatt med… alt, egentlig. Alle tre barna hadde undervisningstimer, og bare seksåringen er i stand til å ordne seg selv i timene, de to andre måtte ha intens oppfølging hele veien. Mellom timer og konserter var det måltider av typisk småbarnsforeldreskuffelse-sort: det er en vilt fristende buffet med 753 retter tilgjengelig, men innen du har ordnet mat til barn nummer 1, 2 og 3, ny porsjon til den første som falt i bakken, kostet opp etter deg, hentet drikke, nei det var feil type juice, jeg får hente på nytt, og konstatert at ingen av ungene spiser noe som helst så du får stappe restene ned på tre minutter selv om du egentlig hadde lyst på noe helt annet, roper de FÆÆÆÆDI og vil ut av restauranten. 20 minutter senere er de skrubbsultne, så du smugler ut en kniv av restauranter og smører slappe brødskiver med rekeost på rommet. Haha.

Øvelse…
… og konsert. Med bakhode. #photographyawardsyetagain
Og lille tøysefrøken som sitter og venter på at øvelsen skal begynne. Du, så fristende det er å legge ut noen bilder fra selve avslutningskonserten i vakre Geilo Kulturkyrkje. Den var flott. Men, det var jo en drøss barn på alle kanter, og jeg frykter at jeg bryter minst tre regler hvis jeg legger dem ut. Selv om bildene sikkert florerer rundt på SoMe for lengst :-/ En vakker dag skal jeg sette meg skikkelig inn i det der. Eller lære meg å gjøre ansikter utydelige. Ellerno.

Nå høres det ut som om turen var en eneste lang prøvelse, men det er feil. Vi hadde det kjempegøy, og ungene lærte masse og har tanket godt opp med motivasjon før de lange sommerukene. Bison vant alles hjerter da han spilte det desidert korteste nummeret på huskonserten, men fullførte med glans og bukket høytidelig iført slips og hatt. Turbo møtte venner fra i fjor, koste seg masse i orkesteret, og i år var vi også mentalt forberedt på avslutningskonserten siste dag og fikk med oss alle tre der (i fjor feiget vi ut siden småguttene var så trøtte. Gubben tok med Turbo inn i kirken, mens Bison og jeg gikk med Minsten i vogna rundt vannet for å fange murener. I år hadde vi lært, og stappet alle ungene fulle av lunsjdessert og halte deretter alle ut i bilen så de sovnet og var ferdig oppladet til konsert klokka 15. Hah!). Selv Minsten hadde et bittelite nummer på avslutningen sammen med de andre i mini-gruppa. Så alt i alt var turen en stor suksess og vi er veldig glade for at vi dro. Men det føles ikke helt feil at de neste år er 3, 5 og 7 i stedet for 2, 4 og 6. Det er lov å håpe på litt mindre kaos og litt mer ro til neste år 😉 Kanskje jeg til og med får velge maten min selv.

Vel hjemme igjen, klokka 22 tirsdag kveld etter både spy-stopp og pizzastopp, kunne vi lettet konstatere at a) huset sto fremdeles, b) stue, kjøkken og gang var imponerende ryddig, og c) alle de tre hjemmeværende kunne skrive under på at de hadde hatt det fint. Lite krangling, skikkelig mat hver dag, storebror fulgte Ballerinaen på ArtCamp første dagen og deretter har hun gått selv. Bikkja har fått mat, posten er tatt inn, de hadde vært på kino og det hele. Det er i slike øyeblikk Gubben og jeg kan kaste et blikk på hverandre og vite at vi tenker omtrent det samme: de er ikke så verst, ungene våre. Ikke verst i det hele tatt <3

Nå har eldstesønnen dratt sin vei- sammen med eldstejenta satte han kursen mot Lollapaloozafestivalen i Stockholm grytidlig i dag morges. Han luftet ideen om festival allerede ved juletider, og jeg må innrømme at lettelsen var stor da storesøster umiddelbart meldte interesse for å bli med. Jeg har ingen grunn til å ikke stole på Fotballhuet, han har alltid oppført seg eksemplarisk og er en fornuftig fyr, men det er noe med grønne 18-åringer på festival i det store utland… selv om det bare er Sverige. Storesøster er voksen- ung voksen, men voksen- og har langt mer erfaring i sekken. Så det er en trygghet i at de to reiser sammen og passer på hverandre. Og selv hvis jeg legger bort de (av og til overdrevne) mammabekymringene er det utrolig HYGGELIG at de har lyst til å reise sammen. Tenk det, ungene blir store og drar på ferie sammen, helt frivillig!

Og der er vi nå. Gubben har ikke fri, ikke ennå. Bison er på alenebesøk hos mormor og hennes mann- siste nytt er at de dro på fisketur, så han har det som plommen i egget. Jeg koser meg med Minsten og Turbo samtidig som jeg har gått til angrep på skittentøyshaugen bit for bit. I morgen skal vi se resultatet av Ballerinaens ArtCamp-prosjekt, helga går med til familiebesøk og kanskje et Sør-Afrikatreff på stranda hvis det er pent vær. Og hvis alt går etter planen skal jeg synge i kirken, for første gang på over et halvt år! Samtidig nærmer det seg avreise for han som skal tre uker til Spania.

Vi andre kom oss jo ikke lenger enn Geilo for i år, men på veien fikk vi i det minste med oss det som er nødt til å være Norges dummeste skilt. Ler høyt hver gang! 😀

Ja, det er nok å henge fingrene i. Det er jo andre tanker som bobler også- at det er tre uker siden operasjon og snart tid for stråling. Veien videre derfra. Kurs? Jobb? For ikke å snakke om toppen av navlebeskuelse: hvordan ser egentlig arret ut når jeg tør å røske av alle stripsene? Hvordan skal vi legge opp ferien, med tre uker hjemme uten planer? Og ikke minst det store spenningsmomentet, kommer Oboisten seg av gårde med alt han skal? 😉 Jeg gleder meg til resten av ferien, hvis været spiller på lag med oss tror jeg det kan blir en deilig pause for oss alle. Det er virkelig ingen jeg heller vil ha lange, varme sommerdager sammen med enn de morsomme og (stort sett) knallsøte ungene mine, i alle størrelser. Men som Geiloturen viser- det er virkelig ikke noe hvilehjem når de tre små er i full fart hele dagen. Og selv om formen er ganske fin, så har jeg ikke den energien jeg pleier å ha. Å bruke natta, tidlige morgener eller sene kvelder funker ikke like bra som før, og resten av dagen er det jo alltid noe som skjer. Så for å samle trådene og planlegge tiden som kommer, for å komme ajour med ting som skulle vært gjort (kommentarer!!! Rapporter, jobben min, skatteoppgjøret jeg ikke har åpnet, oboforsikring (dammit!), fakturaer på epost…) eller ting som skal gjøres, for å prøve å få oversikt over hvor vi er, og hvor jeg er… så er det nesten nødvendig med den uka som kommer på mandag, når huset er (tilnærmet) stille på dagtid og det går an å tenke i hele setninger.

Og skrive i hele setninger, ikke minst. To be continued 😉

Tilbakeblikk på Turbouka, del 1

Tusen takk for alle fine kommentarer, jeg skal svare veldig snart! Innså plutselig at hvis jeg ikke forter meg å skrive om operasjon og Amsterdam NÅ, så er det bare et tidsspørsmål før alt er borte i tåka 😉 Det går fortere enn man skulle tro, og særlig når sommeren er rett for døra. Dagene løper, og jeg løper etter. Tiden- som man skulle tro jeg hadde evig nok av som sykemeldt- forsvinner i en evig strøm av gjøremål og henvendelser og hastesaker og Jøjemeg, far, har du sett at vi er satt opp på orkestervakt på fredag også? Jeg må ringe noen og se om de kan… og innimellom kræsjer vraket av en kropp i senga en times tid. Sånn går no dagan, jeg har flikket på dette innlegget i dagevis, men så er Turbos bue ødelagt, eldstesønnen har eksamen, jeg må hente og levere i bursdag og Minsten har ikke sommerjakke. Same old, same old, bare uvanlig mye av det. Jeg ser med glede at skoleåret 2019-20 tegner til å bli _litt_ bedre. Og det æ’kke bare ønsketenkning- det er et par tidkrevende ting vi kan stryke av lista vår etter dette halvåret, og takk og pris for det. Nå må vi bare snuble over målstreken til sommerferien uten å glemme for mye.

Men dette er en digresjon. Det var Turbouka som var saken, med Elton John som det absolutte høydepunktet. En fantastisk uke, men også med mye nerver. Hvordan kom operasjonen til å gå? Ville jeg være i form til å dra? Billettene hadde allerede kostet det hvite ut av øyet, og så måtte vi bytte fly i tillegg… det var mye som sto på spill, men er det uforsvarlig å dra er det uforsvarlig å dra. Ville mormors fly bli forsinket, så min stemor og de eldste ungene satt igjen med tre små mens vi hadde flydd landet? Hvordan ville ungene ta det å være borte fra oss i dagevis i strekk, det er de sjelden- og Minsten har aldri vært det? Mange ukjente faktorer her, med andre ord!

Det startet tirsdag 5. juni. Sommerfest i barnehagen. Det er snørr og tårer, det, særlig når vi har en skolestarter. Takk og pris var det ikke vår siste skolestarteren i år, vi har et par småbrødre som fortsetter. Været var uvanlig kaldt- som det har gjennomgående har vært hittil i sommeren 2019-, og min sedvanlige buffet-angst meldte seg med full styrke, men med unntak av det var det en super ettermiddag. Jeg snufset litt under Idas sommervise og roseseremonien, men ble raskt opptatt av å løpe etter Minsten som valset rundt i finskjorta med sjokoladeis i hånda med kurs for et bord fullt av kaffekopper. På vei hjem roste jeg Turbo for syngingen hennes (ikke bare mammaskryt, hun har virkelig uvanlig stor selvtillit når det gjelder sang, og gauler alle tekstene på full styrke uten sjenanse: «Jeg vet det, mamma, Bodil som leder sangen sier alltid at de andre må høre på meg hvis de blir usikre». Jaja, ingen selvtillitsproblemer der i gården, i alle fall, til tross for at alt tyder på at hun har arvet sin mors megakjedelige alt-stemme). Men tenk. Fem år i den fantastisk flotte barnehagen vår. Og nå, nå er hun ferdig. Det er helt vanvittig. Du veit du er gammal når attpåklattene begynner på skolen, liksom!

Jada, det er bare en sekk. Samme sekken som i forrige innlegg, til og med. Men… men… *anlegger Rowan Atkinson i Love Actually-stemme*… This is sooo much more than a bag. Sa mor. Og snufset enda en gang. Uff, jeg må skjerpe meg!

Dagen etter var det tid for avreise. Jeg pakket en bag, satte fram sekken til førskoledagen jeg gikk glipp av (og svelget noen selvmedlidende tårer i den forbindelse), labbet ut i regnet og tok bussen til Radiumhospitalet. Det var litt underlig at oppmøtetid var 10 på onsdag når operasjonen ikke skulle være før dagen etter… men dagen gikk den, med innkomstsamtale med sykepleier, helkropps-sjekk og intervju av turnuslege, bort på nukleærmedisinsk for å sette fire nåler med radioaktivitet i puppen, en prat med anestesilege… og til slutt en aldri så liten tjuvperm bort på Sentralen der elleveåringen spilte fløytekonsert. Jeg hadde alliert meg med mormor og Turbo, som uansett skulle være publikum så jentungen slapp å spille uten noen kjente i salen. Men jeg tror hun ble overrasket da mamma dukket opp, med sykehusbånd og det hele. Stilig konsert, og jeg har fått en ny favorittfløytekomponist. Hvis jeg bare kunne huske hva hun het :-/

Standard norsk sykehusrom. Det mangler kanskje sjarm, men jeg synes ikke det er så viktig. Kvaliteten finnes ikke i gardinoppheng eller friske farger- i alle fall ikke for oss som bare er innom en kort stund!
Standard norsk sykehusrom, for inntil fire personer. Ikke så innmari fresht at det gjør noe, men kvaliteten på en tjeneste ligger ikke i gardinoppheng og stilig design. I alle fall ikke for oss som bare er innom en liten stund! Syntes det var luksus, jeg, med døgnåpent kjøkken og TV (og stillhet. Gud, som jeg elsker stillhet)
Nydusjede fjoner og null fuktighetskrem. Man skal være mest mulig steril og ren før operasjon. Her prøver jeg å ta en puppeselfie, for første og siste gang i mitt liv, men armen er ikke lang nok og jeg får ikke med meg hele den historiske høyrepuppen.

Den natten sov jeg godt. Ingen sak å sove på firemannsrom når du uansett er alene. Tanken på at det lå dødssyke mennesker både over og under meg skremte meg overhodet ikke, eller så var jeg bare for sliten. Ingen lyder, bortsett fra susingen fra en og annen bil ute på E18. Relativt komfortabel seng. Lovnad om godt med piller dersom jeg skulle bli nervøs dagen etter (min eneste irrasjonelle frykt har vært å våkne under narkose. Anestesilegen- og alle andre, min egen hjerne inkludert- kunne berolige med at det skjer i en av 10 000 000 tilfeller, og i så fall oppdager de det med en gang. Det er en helt tullete ting å henge seg opp i. Men likevel. Det første han sa til meg var forresten «Gap opp», sånn for å sjekke om jeg hadde fine luftveier i tilfelle de måtte stappe inn en slange, så det er gode grunner til å helst ikke ville våkne).

Torsdag morgen opprant, og jeg var nøye med å helle i meg tre kopper kaffe før klokka åtte. Da var det absolutt siste frist for inntak av noe som helst gjennom munnen. Heldigvis gjorde de et unntak for piller, og jeg fikk på forhånd trippel Paracet, Sobril og Oxoycontin. Skal si det gjorde susen! Jeg var jo på ingen måte lammet av frykt, eller hysterisk, eller i det hele tatt synlig påvirket av det som skulle skje… men jeg gledet meg jo ikke og det hadde jeg sagt. Pillecocktailen min, derimot, gjorde alt til en sabla stor vits. Jeg lå alene inne på rom 608 på Radiumhospitalet og hadde latterkrampe for meg selv. ALT var morsomt. Beste festen jeg har hatt på lenge, det der! Dessverre varte den ikke mer enn en times tid, før jeg ble trillet ut i gangen og ned heisen til andre etasje, der jeg ble parkert i gangen en liten stund før jeg fikk spørsmål om jeg kunne gå inn på operasjonssalen selv. Yessda.

Men så STOR salen var! Og så mange folk det var der! Under digre lamper, nærmest lyskastere, sto det merkelige operasjonsbordet, med utstikkere til å spenne fast armene, varmeelementer i beina og tjo og hei. En mannlig sykepleier med skjegg tok seg av venstrearmen og la inn noen voldsomme kanylegreier mens han snakket i et kjør om jobben min. Helt sikkert en bevisst avledningsstrategi, men pille-Helle snøvlet villig i vei om lokallagsstrukturen i organisasjonen vår og mine supertips for effektiv massekommunikasjon. Samtidig får jeg beskjed om at jeg trenger mer oksygen (nok en avledningsstrategi, antar jeg) og må puste i en maske. Og på 1-2-3-4-5 var lyset av og gamlemor søtt i søvn. Om det var noe som ble satt i armen av Herr Skjegg, eller om det var frøken Oksygens fortjeneste aner jeg ikke, men jeg var i alle fall helt borte fram til alt var overstått og jeg litt fortumlet kunne myse mot de sterke lampene og høre alle telle i bakgrunnen før lakenet med meg oppå ble lempet opp og over i en sykehusseng. Ut på oppvåkning, der jeg lå en times tid mens salen ble gjort klar for neste pupp. På oppvåkningen lå vi tett i tett, men jeg er ganske sikker på at vi alle var så fortumlet og halvsovende at det ikke spilte noen som helst slags rolle.

Hva ER den slangen som går ned i en beholder og ender i en stor, stygg pose som dingler nede på låret? Joda, Helle møter Drenert for første gang. Vi ble aldri særlig gode venner.
Dette er en kjærlighetserklæring. Det er selvsagt ikke lov med smykker og dill i operasjonssalen, så gifteringen som nærmest har grodd fast i fingeren måtte pent vente i skapet med andre personlige ting. Til gjengjeld var den det _aller_ første som kom på plass da jeg var vel tilbake på rommet. Jeg sendte triumferende bildet til min (lite romantisk anlagte) mann, som svarte med «Ferdig?» 🙁

Vel tilbake på rommet kunne jeg forundret konstatere at puppen var erstattet med en stram og stiv, tjukk bandasje, og at det ikke gjorde vondt i det hele tatt. Det som gjorde vondt øverst på magen, rett under brystbeinet, så jeg spurte en sykepleier om det kanskje var teipet litt stramt eller noe var satt feil. Neida, det var bare drenet, det kan være litt sårt, svarte hun. «Bare drenet» skulle vise seg å være det største problemet i dagene som kom. Ikke at det var så ille, men irriterende nok. Jeg hadde fått for meg at det skulle være styr med drenet, at det skulle være upraktisk og kjipt å drasse på, men at det skulle være vondt… nei, det kom som en overraskelse. I ettertid kan man jo tenke at det var i overkant naivt å ikke forstå at en slange som går inn gjennom et hull i huden ikke gjør vondt. Men sånn er det å være nybegynner i operasjonsfaget 😉

Du må drikke litt vann og spise frukt, sa den søte sykepleieren som hadde rommet vårt (ja, for nå hadde jeg fått en romkamerat. En sprek dame på 70 som spurte pent om å få se Nations League på kvelden, noe som ikke var meg imot 😉 Vi bondet skikkelig på de få timene vi hadde sammen til tross for at hun var ihuga Liverpool-supporter. Kreft, ass!). Hun var litt i farta siden blodtrykksmåleren ikke ville registrere undertrykket mitt- det pleier riktignok alltid å være påfallende lavt, men hun likte ikke at det var så lavt at maskinen slet med å finne det, så fruktsukker virket som en logisk løsning. Men jeg ville nå helst ha kaffe, det føltes jo som å akkurat ha stått opp etter en lang natts søvn. Og kaffe fikk jeg! Servert med en fruktskål og beskjed om at det var forståelig at jeg ville hvile, men før kvelden måtte alle ta en tur opp og ned gangen i prekestol sammen med en sykepleier. Legens ordre. Men jeg hadde jo andre planer. Besøk, ikke minst! Eldstejenta var først. Så kom Gubben, med Ballerinaen og toåringen på slep. Og med det kunne du skrote både prekestol og fotfølging av sykepleier, for når toåringen setter av sted nedover gangen i full fart og raser forbi skjøre, gamle damer med gåstol, da er det bare å løpe etter. Pupp eller ikke pupp. Jeg var med andre ord veldig raskt på beina igjen, og følte meg egentlig slett ikke verst. Ikke «nyoperert» i alle fall, bare litt svingstang og sår i drenet.

Men jeg er jo litt teit også, da. Dette er kanskje tre timer etter operasjon, og selv om den dominerende følelsen her selvsagt er gleden over å kose med Minstemann er den iblandet en god dose «Se på meg, jeg har JAFFALIKKE vondt noe sted, jeg kan løfte så lett som bare det og har ikke tenkt å ligge stille et sekund!». En vakker dag skal jeg vokse opp også på dette punktet.

Min romkamerat var engstelig for å ikke få sove. Hun skulle også fjerne puppen, og selv om hun hadde operert før var hun redd for å ikke klare å sove. Etter at vi hadde a) sett på tordenværet som rullet over Oslo denne torsdagen, og b) sett Nations League og diskutert Sterling versus Rashford (jeg gjentar, dama var over 70), fikk hun en sovepille og la seg til å snorke på fem minutter.

Ikke jeg.

Null søvn.

Klokka ble 12, 01, 02…

Dette er bare det aller verste synet du kan ha når du har vært våken en zillion timer, er trøtt som en dupp og vet at dette er en sjelden sjanse. Snufs.

For en gangs skyld uten barn i senga, og så får jeg ikke sove! Erre mulig! Jeg var nesten på gråten av frustrasjon, men når du har sovet på magen, med hodet oppå armene, i over 40 år, er det å skulle sove på ryggen et nesten umulig prosjekt. Og med dren og pose på magen i tillegg… nei, det gikk bare ikke, og klokka var nærmere fire på natta før jeg endelig falt i en slags døs.

Morgenen etter kom kirurgen på besøk. Hyggelig fyr. Han sa at alt hadde gått veldig fint, de hadde fjernet tre lymfeknuter og en overraskelseslymfe de bare fant (?!), og dette + pupp blir sendt til analyse. Forhåpentligvis blir det ikke nødvendig å fjerne noe mer. Endelig svar på hva analyseprøvene inneholder får jeg på treukerskontroll etter operasjonen. Jeg gjentok mitt ønske om å dra «hjem» over pinse, og han mente at det skulle gå greit så lenge jeg tok det med ro- så kunne jeg bare komme tilbake på tirsdag klokka ni og fjerne dren og bandasje.

Og med det- litt støl og fortumlet, men i forbausende god form, kunne jeg bare pakke ned sakene mine, ønske Liverpoolvenninna mi lykke til med den forestående operasjonen, og sende en tekstmelding til Gubben om å komme og hente meg. Riktignok har jeg vært t-banepasient på min hals, men akkurat i denne settingen var det evig godt å bli hentet med bil. Så var det bare å takke for seg til sykepleierne, ta heisen ned i første, kikke på alle som satt i venteområdet og på kafeen med varierende hårvekst og varierende antall apparater på slep. Joda, en pupp og noen lymfeknuter fattigere og med et hengende, slengende dren. Men ærlig talt: dette kunne ha vært verre. Enormt mye verre. Nå var det bare å komme seg hjem og pakke bag’en på nytt- denne gang for å sette kurs mot Amsterdam!

Alt i alt synes jeg dette bildet catcher stemningen bra. Litt fortumlet og trøtt, litt blek, men mest av alt veldig happy, med stjerner og hjerter og ikke minst kaffe og sjokoladekake 🙂 OK, så røyk puppen, men hallo: de har tatt kjempegodt vare på meg, jeg har fått topp medisinsk behandling (og hyggelig selskap på kjøpet), jeg blir kanskje helt frisk igjen og har tenkt meg til Amsterdam på konsert. Jeg har virkelig null grunn til å henge med nebbet, og all grunn til å være glad og takknemlig. Nå: pakke ned Egeland og komme seg ut!