Ordknapp onsdag

… og, det er ingen som får premie for å gjette hvilket tegn denne dagen har stått i!

Endelig, en-de-lig, kunne Turbo finne frem Luciakjolen og det nye lyset (som hun fikk i kalenderen i går, ti poeng til kreative mor!). Hun som har gledet seg siden september, strengt tatt uten å vite helt hva det var hun skulle glede seg til. Det er jo et helt år siden sist, og små hoder husker ikke alle detaljer. Men hun var naturlig nok i hundre, og fordelen med fireåringer i hundre er at man for en gangs skyld ikke trenger å mase om tannpuss og påkledning. Det gikk kjapt, for å si det sånn.

Mørkt, stille, et stenk av snø (tenk, det kunne plaskregnet. Glad for at vi slapp akkurat det, i hvert fall). Men rolig er det ikke. Bak fotografen står ca ti ganger så mange biler som vanlig og prøver desperat å finne en liten luke å smette inn i, helst før toget har gått.

Vi kom tidlig (ti poeng her også, jajamennsann!), tidlig nok til å få sitteplass på benken og kunne kaste medlidende blikk på de stakkarene som kom halsende inn av døra fem minutter over litt for seint, med glitter i den ene hånda og en pakke salami i den andre. Og dette er ikke sagt i noen overlegen tone. Det har nemlig hendt både titt og ofte at den familien har vært oss 😉 Men ikke i år!

Vente, vente. Trangt og tett og ganske varmt. Bison som marker på fanget, eldstejenta som sitter tålmodig ved siden av, far som står og tripper og ser på klokka, han vil ikke at toget skal være forsinket, det er et møte klokka ni.

Og så kommer de. Cue lommetørkler og snufsing, men ingen bilder med blits, det må vente på returen når de slår på lyset. Fornuftig nok, men derfor ble mitt eneste bilde av min datter i «mørketoget» dette:

Det er altså ikke det halve (og uklare- uklart nok, håper jeg!! Skulle noen mene noe annet, så bare send meg et pling) ansiktet i bakgrunnen jeg har forsøkt å ta bilde av. Turbo er nærmest meg og har allerede gått forbi. Full pott på fotografen her, altså. Men de viktigste bildene er de som sitter i hodet.

Tynne barnestemmer, litt i utakt- det er et langt tog, så de som går først og de som går bakerst følger ikke nødvendigvis akkurat samme takt, hehe. Luciasangen, Staffan var en stalledreng, og til sist barnehagens stolthet.

Sul mare luccica l’astro d’argento

placida è l’onda, prospero è il vento

Venite all’agile barchetta mia

Santa Lucia, Santa Lucia

Eller i alle fall noe som ligner 😀

Deretter, lettere kaos. Frokostservering og lussekatter. Kaffe og småprat med pappa’n til Sigurd og mamma’n til Elida, takksigelser til personalet for enda en hyggelig Luciafrokost, for min del den 17. i rekken. Gubben har stukket av, men jeg har eldstejenta til å holde meg med selskap (og styr på ungene). Det er mange fordeler med liten aldersforskjell mellom barn, men jammen er det noen fordeler med det omvendte også!

Nei, dette er ikke enda et overforsiktig/mislykket bilde av min datter. Se bak der, se på sønnen min. Lurer litt på hvilke slutninger andre foreldre trekker om bordskikken hjemme hos oss, hehe.

Artig hvordan tenåringer tar en halv million selfies med småsøsken det ene øyeblikket, men så fort mor prøver seg er det Åh, mammaaaa 😀

Og så… tusler vi mot bussen, etter bare noen små protester fra The Terrible Two (mest fordi det er forventet, de var ikke så fryktelig opptatt av oss mens vi satt der!), og dett var dett- Lucia 2017 er i boks og det gikk ganske bra.

Men vent. Vi glemte jo selve trademark’et, hverdagsglimtet tatt klokka 07:18 i åtte kuldegrader, med frosne strømpebuksebein og gjenglemte luer og fjørti skolesekker som skal inn i bilen… For hva er det som virkelig roper Lucia, høyt og tydelig??

Kreativ bil-dekorasjon, versjon 723- «Farger i vintermørket»!

Something good (og smått utmattende)

Dette er en oppfølger til et innlegg som ikke er ferdig ennå 😀  Litt bakvendt, med andre ord, men så er jeg heller ikke kjent for å gjøre ting i riktig rekkefølge. Hehe.

Bakgrunnen er som følger: En gang tidligere i høst fikk jeg en kommentar angående barn og aktiviteter som fikk meg til å tenke over hva som ligger til grunn for valgene vi tar. Til min overraskelse fant jeg noen relativt fornuftige (tror jeg) og konsistente tanker på bunnen av gryta, men å formulere dem har tatt lenger tid. Det ligger en halvferdig kladd her et sted, og i mellomtiden tikker klokka ubønnhørlig av gårde og minner meg på at året snart er omme. Dermed haster det med oppfølgeren, siden temaet er…

Hvorfor oboen har fått lov til å ødelegge høsten 2017

Det var da voldsomt, tenker du kanskje. Hva har oboen gjort, bortsett fra å være kanskje verdens mest undervurderte instrument (jeg lover, når du først begynner å høre etter er oboen overalt! Soloinstrument numero uno!)? Denne familien har aktiviteter all over the place uansett, litt obo fra eller til kan umulig spille noen større rolle?

Feil!

Jeg må innrømme at oboen ikke har skylda alene, da. Den er en del av et større bilde, bestående av alt fra sure fotballsokker til dansetøy, konfirmasjonsundervisning og alskens andre instrumenter. Men dette året, og særlig i høst, har oboen stått for godt over halvparten av logistikken. Og det har kostet.

Å ha det travelt, i seg selv, er ikke så farlig. Det er mange år siden ettermiddager og helger sluttet å være «fritid» og gikk over til å bli en jobb etter jobben. Men det er morsomt, og ungene elsker hobbyene sine (og nei, alternativet for gutter på 14 er ofte ikke å «være ute og klatre i trær med kompisene sine», det er å sitte foran en skjerm!), og jeg elsker å bruke tida mi på dem. Vinn – vinn. Det eneste en travel timeplan egentlig går utover, er husarbeidet- som jo ikke trenger å prioriteres opp i alle livsfaser. Så lenge Mattilsynet ikke står på døra, er det innafor etter mine begreper. Tellekantene kan komme senere.

Krysspress, derimot, er noe helt annet. Mulig jeg er litt tander akkurat der, men når det er flere forpliktelser som står i direkte motstrid begynner jeg å slite. Jeg tar det tungt når kabalen ikke går opp, når aktivitetene kræsjer, når vi må maile og beklage på nytt og på nytt i alle retninger (eller enda verre; de samme retningene hele tiden. Det var en av årsakene til at det var slik en lettelse å la mellomstemann slutte på fotballen. Det ble konstant konflikt med speideren, det tok for mye tid i forhold til interesse og ferdigheter, vi har hatt det hyggelig- men takk for oss. Puh! Selvsagt kjente jeg et stikk av melankoli når han dro av seg keeperhanskene og tuslet av banen for aller siste gang, men det var en fullstendig riktig beslutning). Krysspress er en energityv, tankene ligger der og gnurer hele tiden. Ikke bra.

Men oboen, altså. For det første: det var en lykke at han endte opp med instrumentet sitt overhodet. Det er nesten så jeg mistenker HanDerOppe for å ha en finger med i spillet. Min fortjeneste var det definitivt ikke! Fantasiløst nok hadde jeg satt ham på venteliste til… tja, kan det ha vært piano eller cello som storesøsknene, kanskje? Fiolin? En ting er sikkert, hadde han endt opp med et av disse instrumentene ville han fått en kort karriere. Det er jeg 100% sikker på. Men telefonen om en ledig oboplass kom helt ut av det blå, en dag vi sto på Ullevål sykehus fordi guttungen kanskje hadde stukket seg på en sprøyte på skoletur (episode nr. 302 av ca tusen smått absurde scener med denne karen, haha).

Om han vil spille obo? Atte… hæ? Ledig plass sånn ca i morgen? Det kom så overraskende på at jeg ikke visste helt hva jeg skulle mene. Men læreren lokket med «tiger-obo», og siden min sønn på det tidspunktet var en ikke veldig utpreget moden åtteåring hoppet jeg på. Kanskje stripene ville vekke interesse?

Noe enkelt instrument er det jo ikke, og tigerstripene rakk bare et visst stykke på vei. Han øvde ikke veldig mye, og jeg maste heller ikke veldig mye (vi hadde andre kamper i de årene der som var langt viktigere å ta, for å si det sånn), men han hang da med og ble gradvis flinkere. Dessuten gjorde han det aller viktigste for å sikre progresjonen: han sluttet ikke. Det er jo nesten tommelfingerregelen uansett aktivitet, det, hvis man holder på i mange nok år blir du ganske mye flinkere enn mange andre, fordi de gir seg underveis. At han har hatt en flink, tålmodig og støttende lærer hele veien har også vært sentralt. Hun har vel, når sant skal sies, vært mer optimistisk og pådriversk enn mor har vært.

Etter fire-fem år ble han hanket inn til diverse prosjekter, rett og slett fordi det er så stor mangel på oboister. Bjølsen strykeorkester trenger blåsere til Star Wars. Barnekoret i Operaen trenger orkester til en forestilling. Læreren hans kjenner sånn ca alle i Oslos begrensede musikkmiljø, og mulighetene trillet inn på rekke og rad. Vi så at han likte samspill, han vokste på det, syntes det var gøy å øve til oppsetninger og konserter. Da vi fikk tips om et symfoniorkester for ungdom rett i høgget her, var vi ikke sene med å ta kontakt, og for nesten et år siden begynte han som oboist i NOSUS til stor glede for det den gang oboløse orkesteret. Til stor glede for ham også!

It never rains but it pours, heter det, og det stemte godt i dette tilfellet. Ikke før var han på plass i orkesteret, så dumpet det inn en mail om at han var ønsket på Sommersymfonien (redusert pris for obo og fagott!). En ukes samspill i sommerferien? Inn med søknaden! I mars prøvespilte han for Lørdagsskolen etter ønske fra læreren, som han hadde gjort tidligere uten å bli valgt ut. Samtidig hadde BDs Kammerakademi fått snusen i at det fantes en semi-god oboist i byen, og plutselig var de på tråden til meg på jobb og lurte på om han kunne tenke seg å prøvespille. Jeg var ærlig og sa det som det var, Han er flink men ikke sånn flink, kanskje nivået er litt i overkant? Jeg vil ikke at han skal stresse eller mislykkes. Men damen i andre enden svarte beroligende at her var det ikke noe press, blåsere er uansett senere utviklet enn strykere, det er sosialt og hyggelig og ingenting å være bekymret for (noe som faktisk er tilnærmet sant, men som alltid: ingen talentprogrammer uten en viss grad av konkurranse og mødre med spisse albuer). Til slutt hadde selveste NUSO tydeligvis fått med seg at det var en fersk oboist på Sommersymfonien og sendte mail med invitasjon. Og hvem sier vel nei til en plass på landslaget, selv om det bare er som annenoboist?

(her er det på sin plass å påpeke at det i og for seg ikke er det å være flink og vellykket som er det viktigste. Nesten tvert imot. Jeg har hittil tviholdt på speider’n, nettopp fordi det er en arena uten press og konkurranse på individnivå, og det er ikke tvil i min sjel om at han kunne ha hatt det like moro og blitt like bitt av basillen dersom han ga det prosjektet like mye tid og energi. Det er ikke så viktig hva. Det viktige er at. Bare så det er klart)

Fort, fort! Vi er sent ute! Men dressen er på og pappa venter i bilen. Klar for konsert nr. 17 denne høsten.

OK, smørbrødlista over gir kanskje ikke et godt bilde av det konkrete omfanget. Her er en kort forklaring: Lørdagsskolen er kulturskolens ekstratilbud som foregår én gang i måneden pluss konsert vår og høst. Kammerakademiet har øvelser annenhver lørdag (i teorien tilpasset Lørdagsskolen så de ikke skal gå i beina på hverandre, men her skulle jeg få meg en overraskelse), pluss musikkteori på tirsdager. NOSUS har, som sagt, øvelser hver torsdag (minst). Sommersymfonien er én uke på sommeren og NUSO består av en sommersamling og en høstsamling med tilhørende konserter. Så det er ikke fullt så mye som det høres ut som, det er ikke slik at han gjør alt samtidig- men det skulle vise seg å være mer enn nok likevel 😉

På under ett år hadde husets trettenåring gått fra obotime på mandager, that’s it, til øvelser på mandager (individuell time) og torsdager (NOSUS-orkesteret), de fleste lørdagene (Lørdagsskole, Kammerakademi eller begge deler), i tillegg til sesongprosjektene og at alle øver intensivt i ukene før konserter. Vi forholder oss til en halvveis oppdatert kalender på det ene prosjektet, supplert med hundre mailer med titler som «NB Ny endring i øvehelg 25-26. november VIKTIG!» fra det ene prosjektet, og omtrent det samme fra den andre. Dette siste her, angående kommunikasjon og oversikt, er faktisk et viktig poeng. Vi er ikke ukjente med aktiviteter som krever mye tid- Fotballhuet har i årevis måttet hoppe når treneren sier hopp (gjerne seks dager i uka), men da var det én ting og én informasjonskanal. Her er det mange plattformer, mange kokker, også innenfor hvert prosjekt, og veldig, veldig mange beskjeder. Og mange kræsjer :/ Alle forventer også å prioriteres, siden dette er ekstratilbud som bare gis til noen få utvalgte.

Så da gjenstår jo bare tusenkronersspørsmålet: hvorfor?? Hvorfor vil man seg selv så vondt? Hvorfor prøve å legge en umulig kabal, som ikke bare kræsjer med seg selv støtt og stadig, men som også er så uforutsigbar at det er dobbelt så vanskelig å tilpasse familien som helhet- for vi har jo en del andre ting på planen også?

Litt handler nok om at det ikke var fullt så enkelt som alle sa det var. «Én lørdag i måneden» eller «hver torsdag», betyr egentlig nesten annenhver lørdag/hver torsdag og begge de siste helgene fra fredag til søndag i september, november og desember, for eksempel. Det dukker opp konserthelger og seminarer i et kjør, og er du med så er du med. Jeg var forberedt på litt, men ikke på så mye, så her må jeg ubetinget ta skylda sjøl og si at jeg feilberegnet mengden tid som ville gå med.

Men den aller viktigste grunnen til at vi tråkler oss gjennom en umulig løype, er at dette er så bra for hovedpersonen. Sønnen min, snart fjortis. Han synes det er gøy. Han får til noe, noe som ikke de to Supersøsknene hans kan fra før. Selvtilliten vokser, noe han har uendelig godt av og som smitter over på andre områder. Underlig nok, for en gutt i slyngelalderen med bokstavdiagnose, synes han også musikkteori er artig 😀

 

Jeg kunne ha dratt fram ørten episoder, fortalt om konkret om hvilken vei sønnen min har hatt å gå, redegjort hvor hvilken monumental betydning dette lille rørbladinstrumentet har hatt for oss, for ham. Men det vanskelig å skrive mye om dette uten at det blir for privat. For de av dere som liker langlesning på engelsk, og ikke er allergisk mot en dæsj Gud og Jesus, må jeg innstendig anbefale dette gamle stykket av Elizabeth Foss, om hvordan hun står på sidelinja sammen med mannen Mike når den halvvoksne sønnen Christian spiller basketkamp. Denne type blogging er på vei ut, du kan ikke skrive så detaljert og utleverende om dine nærmeste (hvis du da ikke binder det inn i en bok og heter Knausgård eller Hjorth, og selv da er det definitivt åpent for debatt). Også teknisk sett er det utdatert, alle de fine bildene er borte. Men det er like fullt en av de beste opplevelsene jeg har hatt som bloggleser. Kanskje fordi det er godt skrevet, kanskje bare fordi Elizabeths beskrivelser av hvordan hun dag ut og dag inn, i år etter år etter år, gikk rundt og mumlet «Please, God. Please. Something good for Christian. Today, please, give him something good.» vekker en distinkt følelse av gjenkjennelse. Å ja. Jeg kjenner følelsen.

Noen barn, ungdommer og unge voksne har det alltid litt tøffere. Alltid litt vanskeligere. Og når du da finner something good, så strekker du deg ekstra langt, kjører de ekstra turene, tar de ekstra telefonsamtalene, betaler de ekstra utgiftene, bruker tid og energi på å finne umulige løsninger og tilbringer fredagskvelder i stadig nye kirker (forrige helg rakk vi Bøler kirke, Fagerborg kirke og Nordstrand kirke, haha! Kirker og fotballbaner, det er min spesialitet! Taxilappen neste!) for å høre på konserter du har hørt før.

For når du finner something good, er det bare å gi gass.

Visst kan du være sliten og lei, men du slutter aldri- aldri!- å være takknemlig.

Mislykket/vellykket

Småbarn, ass.

Det er ingenting og ingen som er så nydelige, så troskyldige, så hjertevarmende, så sårbare, så trassige, så morsomme eller så entusiastiske som småbarn.

Det er heller ingen som er så fordømt uforutsigbare! 😀 Og akkurat dét burde jeg kanskje fått med meg, etter å ha levd i hus med dem siden slutten av nittitallet. Ervervet visdom fra alle disse årene: «Du skal være svært, svært forsiktig med å tro at du har skjønt det» . Det er nemlig godt mulig-  faktisk ganske sannsynlig- at du bare hadde flaks en gang eller to.

Som for eksempel i går. I går var en dag tatt rett ut av «The nightmare before Christmas», jeg har ikke hatt så høy puls på lenge, men det er en historie for en annen dag (torsdagstankene kanskje), og da klokka dro seg mot tre hadde vi bare to punkter igjen på programmet: en teaterforestilling på kvelden som det begynte å spøke alvorlig for rent energimessig, og niåringens tverrfløytekonsert på ettermiddagen. Hun og hennes fløytevenninne skulle spille to duetter, Santa Lucia og Nå tennes tusen julelys, og så skulle de være støttespillere for et par numre for nybegynnerne (tenk det! Lillejenta mi har blitt støttespiller! Hvis tida ikke roer seg litt nå er det jammen ikke lenge til jeg går av med pensjon)

Tatt i betraktning av at dagen hadde vært mindre god, bestemte vi oss for å la trøtte tenåringer og trassige fireåringer være igjen, ta med oss Bison, og dra. Bare vi tre.

Og her er saken: Bison har vært bannlyst fra alle konsertlokaler og dansescener siden han begynte å krabbe utpå vårparten i 2015. Det har vært helt, fullstendig poengtløst å ha med seg Bison med mindre det har vært Internasjonal Krise og vi MÅ gjøre det. Vi deler oss heller, så en av oss blir hjemme og den andre får gå på konsert. Det eneste stedet han har hatt adgang, har vært på fotballbanen (der det er ok å løpe rundt) og på blokkfløytistenes juleavslutning, rett og slett fordi sistnevnte er et kaos uten like uansett. Men ellers har jeg unngått det som pesten. Det er ikke hyggelig for noen om han er med, aller minst for ham.

Dette defineres som suksess, når han har sittet stille på fanget en halvtime først. På akkurat denne konserten var det ikke vi som måtte dra med oss sure småbarn ut av døra (det var noen andre. Det er alltid noen. Og de har min sympati!)

Men, på Suzukikonsertene fikk han prøve seg, fordi konsertene er så korte, det er lite publikum, og vi er på kulturskolen der det bare er å stikke lydløst ut i gangen hvis han kjeder seg. Og sist gang, forrige lørdag, var han gull! Han satt på fanget nesten hele tiden, og mot slutten satte han seg rolig ned på gulvet og fiklet med mobilen. Han holdt hele tiden og jeg tenkte Jess, NÅ er vi over den verste kneika, nå kan han være med igjen (i tilfelle noen skulle mene at jeg bedriver personlig utlevering av Bison her, kan jeg med hånden på hjertet si at beskrivelsene over passer omtrent 98% av verdens to-treåringer. Dette er ikke et svakt karaktertrekk hos min sønn, det er bare sånn de er. Det finnes sikkert unntak, men for de langt fleste småbarn på den alderen er å sitte stille på kommando fryktelig vanskelig)

Som sagt, så gjort. Vi hiver Bison og Dinglis i bilen og drar. Ved ankomst Bøler kirke var det smekkfullt av biler, og jeg burde allerede da skjønt at dette var en litt større greie enn de små kulturskolekonsertene. Men stupid is as stupid does, så jeg hypser med meg en småtrøtt liten tass mens Gubben parkerer lenger vekk, og ankommer akkurat tidsnok til at Bison rekker å se storesøster langt der borte og gå berserk av (hoppende, jublende, overtrøtt) glede.

Ballerinaen & venninne spiller som nummer 3 og 4. Jeg får akkurat med meg halve Sta. Lucia, før jeg må hanke inn Bison som nå klatrer langs vinduene og lager høye smell hver gang han faller ned på aluminiumslistene under, og som generelt har hatt brytekamp med meg eller prøvd å leke sisten siden konsertstart. Veldig festlig, særlig når åpningsnummeret er av den litt kunstneriske sorten med flinke ungdommer i samspill. Nå tennes tusen julelys hørte jeg fra andre siden av døra, og akkurat der og da var humøret av den ganske mørke sorten. Jeg hadde så lyst til å se henne spille, hun hadde gledet seg så forferdelig og var så spent. Og for henne betyr det selvfølgelig noe at mamma eller pappa sitter i salen. Så ble det sånn her. Bare fordi den optimistiske mora hennes hadde trodd at forrige konsert markerte et slags vendepunkt, når det antagelig bare var et veldig godt tidspunkt på en veldig god dag, med en setting som gjorde det enkelt for guttungen å holde seg i ro. Flaks og uflaks, ikke noen «ny tidsalder». Dumme, dumme mamma.

Etterhvert kom Gubben småløpende, og da var Bison blitt så gira at han bare ville ut. Vi ble enige om at jeg skulle vente ute med minstemann, mens mannen min snek seg inn for å få med seg resten.

Som sagt, så gjort. Først ut i bakgården, der jeg ba guttungen «pelle seg opp på den forbaska steinen» (inne i hodet. Ut av munnen kom antagelig noe sånt som et uinteressert «Gå og lek, da!», for litt selvsensur besitter jeg selv når jeg er sur og oppgitt).

Etter et kvarters tid gikk han lei av å leke Blåfjell på steinen, og vi bestemte oss for å gå en tur. Vi fant en gangvei bak kirken, og gikk opp langs husene. Treåringen klatret opp på den store gressvollen som reiste seg på høyresiden av gangveien, og bak der fant vi… t-banen! Noe så spennende!

Det var ettermiddag og skumring, høyblokkene var dekket av julelys, Bison hoppet rundt på de islagte små sølepyttene og nynnet, og mens jeg trakk inn den kjølige desemberlufta tenkte jeg plutselig at… det ikke var så ille likevel. Det var noe dritt med den konserten og jeg skulle gjerne ha vært der. Men selv om det ble mislykket fikk vi oss noe annet i stedet. En liten ettermiddagstime sammen, Bison og jeg, på oppdagelsesferd i ukjent territorium. Fine bilder fikk vi også.

Her startet vi, i bakgården på Bøler kirke. Vi måtte- dessverre- gå forbi den på vei inn, noe som kanskje kan ha bidratt til den manglende tålmodigheten inne i salen. Det er naturligvis kul umulig for en gutt på tre år å glemme dette synet!

 

Wow! T-banespor! Det er jo umulig å ikke bli smittet av en slik entusiasme. Så satt vi der, da, på den frosne bakken, og ventet på at t-banene skulle kjøre forbi. Heldigvis var det tidlig nok til at de har to-ganger-i-kvarteret-ruter.

 

 

… og tenke seg til, oppe på Narvesenkiosken på Bøler t-banestasjon, der bor Don Quixote. Så vet man det!

Noen ganger blir det ikke som planlagt. Dessverre. Det er dumt når det skjer, men det blir ikke bedre av å velte seg i irritasjon. Selv om jeg fremdeles har lyst til å sparke meg bak for å gå glipp av niåringens store happening, så vet jeg at jeg har flere til gode. Og hun var fornøyd hun, etter konserten, og pappa var stolt far.

Slitne og fornøyde- Bison inkludert- vendte vi nesa hjemover og jeg kunne konstatere at dette hadde vært en ganske vellykket ettermiddag, til mislykket å være 😉