Rapport fra Riksen

Først, beklager sent innlegg. Jeg har virkelig ikke flaksen på min side når det gjelder bloggen. Ikke før har jeg bestemt meg for å sparke den i gang igjen, så har vi fått permanent hjemmeskole med innlagt barnehage i fanget. PC’en min er som oftest i bruk av noen andre, og det hadde ikke hjulpet stort om den var ledig- jeg har jo aldri tid til å sitte ned likevel (dette innlegget er resultatet av en altfor tidlig morgen). Jeg er velsignet med en herlig gjeng unger, men du verden så intenst det er når alle er hjemme dag etter dag etter dag (og de, til forskjell fra i ferier, har mye de skal ha gjort samtidig som alle muligheter til å gjøre noe gøy utenfor husets fire vegger er sterkt begrenset).

Men siden sist har jeg altså vært ut og inn på Riksen i de hvitkleddes søken etter hva som er galt. Akkurat som sist ble det lenger enn forespeilet, så det var flaks at jeg hadde pakket ned noen ekstra truser og sokker.

Gubben tar bilde ut av bildøra på snuplassen foran sykehuset. I bakgrunnen skimtes taket på et blått korona-telt. Jeg er blek, men fattet. Etter et halvt år med stadig synkende form er jeg klar for nesten hva det skal være av svar- tror jeg. For kan man egentlig vite? Jeg har bare _nesten_ fått en sånn beskjed, så jeg skal ikke være for tøff i trynet. Og engstelig er jeg jo. Tross alt er det aller meste avlyst på avdelingen, men at innleggelsen min står ved lag. Det betyr bare en ting: bekymrede leger. De synes heller ikke det er normalt å være frisk og rask etter kreftbehandling, for så å ta en U-sving flere måneder etterpå.
Sååå tomt er det i vestibylen på Riksen tirsdag morgen. Legg merke til hårsveisen, som er fresh og fin ved hjelp av store mengder av Gubbens hårgelé. Under oppholdet, som bare varte og varte, dusjet jeg hver morgen- det skulle bare mangle, siden profesjonelle stadig kom i tett nærkontakt med kroppen min, stakkars. Men håret turte jeg ikke røre, siden jeg ikke hadde stjålet med meg geléen. Hvis jeg vasker håret og lar det tørke som det vil, ender jeg opp som Helle (75). Og det holder lenge at jeg føler meg sånn, jeg trenger ikke SE sånn ut i tillegg!

Det startet med at Gubben kjørte meg opp til Gaustad tirsdag morgen. Påregnelig nok var gode gamle Rikshospitalet gjort om til et slags Festung Korona-frei Krankenhaus, og store sperringer og flere telt var satt opp foran inngangen. Før jeg overhodet fikk komme inn måtte jeg vise fram både innkallingsbrev og sverge på at jeg ikke hadde hostet, vært syk, hatt feber, vært i utlandet, kjenner noen som hadde hostet, hatt feber, vært syk eller vært i utlandet og så videre og så videre. Heldigvis kunne jeg svare nei på alt, så da slapp jeg (antagelig?) turen inn i et av teltene for å testes. Eller kanskje de bare ber folk dra hjem. Hvem vet.

Inne i vestibylen stinket det Antibac 😉 Ingen Antibac-krise der, så mye er sikkert. Jeg tok en dæsj selv og trasket bort til D4 og tok heisen opp i 4. etasje. Der ble jeg møtt av en smilende sykepleier som viste meg inn på et firemannsrom og ga meg sengen nærmest vinduet.

Ingen andre var å se. Sist gang hadde det vært yrende liv. Fulle rom, folk som gikk i gangen, og satt i oppholdsrommet og snakket med slektninger, eller tuslet inn på kjøkkenet for å hente mat og kaffe. Leger og sykepleiere på sparkesykkel i skytteltrafikk mellom rommene. Nå var det tyst. Jeg skjønte det var en pasient eller tre på rommene bortover i gangen, men de kunne telles på en hånd. Det rimte jo med det jeg hadde blitt fortalt på telefon, de avlyser alt som kan avlyses og har bare noen få pasienter inne, pluss et akuttilbud for alvorlig syke. Alle skulle primært holde seg på rommene sine, og kjøkkenet var stengt.

Min lille hule,med danseplass og mer til. Det var et par damer innom for å få påfyll av blodplater eller noe sånt, men de forsvant fort. Ellers var jeg helt alene her inne.
Men jeg hadde selskap i Sky News, BBC World, Fredrik Solvang og Andrew Cuomo underveis helgen. Gravalvor inne, gravalvor ute i verden. Rare tider!

Jeg var satt opp med innkomstsamtaler og klinisk testing på tirsdag og en MR på ringetid på onsdag, samt en spinalpunksjon etterpå (den må gjøres etter MR, for å unngå at spinalvæsketappingen gir utslag på MR-bildene). For å gjøre en lang historie kort ble dette til verdens lengste MR av hodet på onsdagen, jeg lå i trommelen i 75 minutter og sverger på at hjernen min ble kokt underveis, og MR av ryggen (hvorfor? Hva er det jeg ikke har fått med meg?) og ultralyd av leveren siden det dukket opp noen rare flekker på PET’en som sannsynligvis ikke betydde noe men som de ønsket å sjekke ut. På torsdag ble det tappet ti glass blod og en skvett spinalvæske- uten bedøvelse denne gangen, men det var ikke så ille- før jeg ble sendt til nevrografi. Det var rare greier, elektriske støt på armer og bein og lege i fullt verneutstyr som målte. For å runde av ble det foretatt en test av mitt kognitive funksjonsnivå (tjohei! Fire timers intervju og testing, og jeg kunne tekste min eldste datter som rett før jul administrerte sin første WISC-test og fortelle at hennes mor nettopp hadde strøket på voksenversjonen av samme test, som heter WAIS. Alt man lærer underveis!). Egentlig skulle jeg vært innom en fysioterapeut også, men det ble det ikke tid til før utskrivningssamtale og «Ha det bra og lykke til!» Da var det blitt fredag ettermiddag, og jeg kunne- ganske sliten og lettere fortumlet- pakke ned sakene mine og tusle ut av Festung Krankenhaus og ut i Oslovåren. Min personlige teori er at Riksen i sin frykt for tsunamien av koronapasitenter avlyste altfor mye, med det resultat at det sitter en drøss med arbeidsløse spesialister i hvite frakker og kjeder seg. Godt jeg kunne sendes rundt i gangene så de fikk noe å fordrive tiden med.

Sitter og venter på ultralyd av lever, med kokt hjerne etter MR. Herremin, det var vonde greier. Da jeg kom opppå avdelingen pep jeg meg til en ekstra dose Paracet av sykepleieren, men hodepinen kom ikke ned på «vanlig nivå» før dagen etter. Jeg har knasket mye Paracet, men Medrolen er inndratt inntil videre. Der røyk planene om å få skrubbet huset fra øverst til nederst i påsken 😉
Jeg tør jo aldri dra fram mobilkameraet inne i undersøkelsesrommene, så jeg ender opp med venteromsbilder. Her fremdeles fra ultralyden. Det var for øvrig en interessant opplevelse: en veldig trivelig og pratsom sykepleier som viste meg alle scannebildene mine i arkivet (heftig! Det er så KULT hva de kan se på PET og MR/CT-bilder. Jeg har faktisk aldri sett dem før. Blant annet vet jeg nå at jeg har en innmari skjev ryggrad, men hvis det ikke har skapt problemer for meg på de siste 41 årene satser vi på at det går greit fremover også) og skravlet i vei om belgiske byer i Nederland.
Legen var…. tja, blant alle helter og engler i hvite frakker må det være en og annen surpomp. Han marsjerte inn og var tydelig misfornøyd med å måtte ta denne jobben for en kollega, og sukket over at «Dette her er som å lete etter en nål i en høystakk og vi kommer ikke til å finne noe». Det er godt mulig han har rett, og jeg skjønner følelsen så innmari godt, men jeg mener bestemt at en del av jobber som innebærer menneskekontakt (selv min!) er å holde kjeft om sånt. I dette tilfellet hadde det blitt enda litt lettere å stole på resultatet som han etter litt tvil bestemte seg for at var «Nja, nei, jo, nei, dette er sikkert ingenting» hvis han ikke i utgangspunktet hadde vært så overtydelig på at han mente det var en unødvendig tulleundersøkelse.

Resultatet?

De finner ingen verdens ting! Dette var like gledelig som det var uventet. Tross alt har jeg tilbragt de siste ukene med å forsiktig forberede min strutse-mann og andre i umiddelbar nærhet på at det kan hende jeg ikke henger med så veldig mye lengre. Alle piler har jo pekt en vei- nedover- og symptomtrykket har bare økt uke for uke. Da jeg lå i MR- maskinen og kunne kjenne bildene bli tatt, mens rare sjatteringer av grønt danset foran øynene mine, tenkte jeg at Nettopp, se her, det er noe med trykket på innsiden av skallen som virkelig ikke er som det skal være.

Men trykket er helt normalt. Bildene var helt normale. Den bittelille, saktevoksende hjernesvulsten er like liten og søt. De tegnene på hjernehinnespredning de fryktet de kunne se før jul, har ikke endret seg. Og nå har det gått fem måneder- hvis noe driver og vokser i hodet mitt burde det vært synlig nå. Nervene i hender og føtter er bittelitt sløve, men ingen store utslag der heller. Og den kognitive testen? Jeg må vente på at nevropsykologen utarbeider rapport, men som hun sa: «Det er godt mulig du har opplevd en reduksjon i ditt kognitive nivå. Men jeg ser at utgangspunktet ditt er såpass høyt at jeg tror du fremdeles ligger i øvre del av normalen» Årets kompliment der altså- intelligensen har kanskje sunket noen hakk, men jeg kan trøste meg at jeg på et etter annet tidspunkt har vært smart. Jo, takk! 😀

Dette er et stort HURRA! Jubel og glede! Og den eneste følelsen som kan måle seg med lettelsen over å ikke være døden nær, er overraskelsen over at de ikke fant noe som helst. Det var virkelig ikke det jeg hadde forventet. Men nå er jeg så gjennomtestet og gjennomscannet at det de ikke har funnet nå, det finnes ikke (banker forsiktig i bordet her, vel vitende om at leger har tatt feil før. Men igjen, så mange som har vært innom nå og kikket og målt og vurdert… det skal mye til!).

Jeg er skjemaelsker av natur, men i akkurat denne settingen melder OCD’en seg med en gang. For skal jeg krysse eller sette ring? Det står kryss. Men det føles veldig feil å krysse over et riktig svar. Haha!

Et stort, øredøvende HURRA- og et bitte lite «æsj». Det var konklusjonen som overlegen og jeg enige om på utskrivningssamtalen. Det aller, aller viktigste er selvsagt at de ikke fant noe alvorlig galt. Ingen spredning, ingen andre skumle nevrologiske tilstander. Dette er det absolutte pri én, det eneste som virkelig teller big time: å ikke dø på en stund. Alt annet er mindre viktig i forhold. Men- det betyr jo også at jeg ruslet ut av Riksen med en langt større trygghet, men også med akkurat de samme symptomene som da jeg kom, uten at noen har funnet noen forklaring på hva det skyldes. Og det er jo et problem i seg selv. Når euforien og jubelen over å henge med i livet en stund til har lagt seg, så står jeg jo tilbake som en zombie-dame, en skygge av den personen jeg var, en ball av uforklarlige symptomer av en slik art og styrke som parkerer meg effektivt på sidelinja av det som en gang var det vanlige livet.

Så det er jo noe å ta tak i. Senere.

Akkurat nå har jeg mer presserende ting fore. Som å holde skuta flytende i den rareste påsken i manns minne. Jeg ble ustkrevet på fredag og landet med hodet først i et salig kaos hjemme, der min helt av en mann hadde forsøkt å gjennomføre flere jobbmøter på Teams samtidig som jentene skulle gjøre lekser og småguttene skrålende lekte sisten rundt i huset og de store satt opptatt med tentamener. Stakkars Gubben.

Og nå er det påske. Hjemme. Vi har fått flere mailer fra våre venner i Sør-Afrika med bilder av hva vi skulle ha gjort disse dagene. Men vi er ikke på Tsitsikamma Game Lodge eller ved Storm’s River. Vi er ikke en gang på hytta, med påskestemning og appelsiner og snø. Vi er hjemme og går turer med to meters avstand til folk, og alt er stengt, og påskemessene strømmes live på Facebook med tomme benkerader- og i går kom nyheten om at skolene ikke åpner etter påske heller. Ikke uventet, og sikkert helt riktig vurdert. Men likevel.

Nei, det er en rar påske. Men det er ikke synd på oss, snarere tvert imot! vi har påskekrim. Og påskemat, og de deilige påskeeggene fra Kaffebrenneriet. Og takket være en pakke fra Panduro, nok hobbyprosjekter til å veie opp for den manglende påskepynten vi alltid får fra barnehage og skole. Selv om koronaen gjør at verden vakler, ser det ikke så altfor mørkt ut i vår lille, trygge del av verden. Ikke minst har vi tryggheten i å ha avklart mors skrantende helse. Den skranter kanskje, men det er ikke farlig, og akkurat den vissheten er enormt god å ha innabords i disse merkelige dagene.

Så lenge det er liv er det håp, sier’em.

Ut i sola, ut i våren, med vissheten om at denne våren neppe blir min siste. Jeg er enormt (!) takknemlig for all god hjelp jeg har fått av de to overlegene som jobbet på Riksen nå (og som skal ta kontakt om de siste prøvesvarene og veien videre når ting roer seg) og hun som trakk i trådene på Radium for å få ting utredet videre. Klare svar er selvfølgelig det letteste å forholde seg til. Men man skal ikke kimse av betydningen det har å vite at det meste av farlige tilstander kan utelukkes, heller. Det er en veldig god begynnelse, i alle fall! Og så var det hjem og vaske håret! 😉

Perfekt timing!

Hovmod står for fall. Etter at både Gubben og jeg hadde klappet oss selv på skulderen etter å ha gjennomført en uke med tålelig bra resultat, etter at vi hadde lullet oss inn i en slags oppfatning om at vi har kontroll, og etter 10 dager der vi tilnærmet har levd som eremitter, måtte det jo skje noe snacks.

Dette er et bilde av en formiddag som funker. For noen ganger er det idyll, og tre små samarbeider helt kranglefritt omå lage en dyrehage ved hjelp av togbane, klosser og tredyrene fra Noas ark. Når sånne øyeblikk oppstår, dropper jeg glatt listene mine og utsetter både lekser og øving og hva det skulle være. Det gjelder å ta vare på go’stundene når de er der!

For småbarnslivet består som kjent av både opp- og nedturer, men fremfor alt overraskelser. Hvem skulle trodd at det var lille nydelige Minstemann som sto for den medisinske risikoen denne uka? Ikke jeg. Men det skjedde, og tirsdag kveld er konsekvensen et faktum.

Vi må ut.

Ut i Den Skumle Verden.

Ut til bassiluskene og de piggete ballene av virus som flyr rundt som små skyer rundt de smittede.

Ut til legekontoret, av alle steder. Selveste smittefarmen, med hostende og harkende pasienter på stolrader langs veggene (ja, jeg vet at vi har fått beskjed om at ingen med koronasymptomer skal dra til fastlegen. Jeg vet også at deprimerende mange enten ikke får med seg rådene, eller regelrett blåser i dem). Med mindre du faktisk er innmari dårlig tør jeg vedde på at de fleste av oss har mindre lyst til å dra til legekontorer enn til noe annet sted i verden akkurat nå, når ting er som de er.

Men sånn er det. Og sånn går det- når treåringen ser sitt snitt til å dra selveste Superpartytrikset: perle i nesa. En rosa, skinnende perle godt oppe i neseboret, kilt fast og umulig å få ut. Aha, så det var derfor han var så utilpass og vrang, stakkars liten. Gubben skred umiddelbart til verket og trålet og kvalitetssjekket et lite utvalg metoder for å få fjernet fremmedlegemer i nesa. Ingen funket. Det eneste resultatet var en rasende, hylende liten tass. Til slutt dro jeg i ren desperasjon «trikset-bare-en-mor-kan-orke» (ja, jeg vet hva du tenker, og det er sikkert riktig), men også det uten hell. Perlen satt dønn fast.

Lillemann sovnet til slutt, liggende i fanget mitt, men problemet var jo det samme. Perlen sitter fast. Det kunne ha hjulpet meg at jeg hadde erfaring fra før, den gangen med en frossen ert som satt dønn fast i fire døgn (på slutten kan lukten best beskrives som… ubeskrivelig. Urk!) før den kom fykende ut på forsøk nummer 1038 i en seig dam av giftiggrønn, bakteriebefengt snørr. Men det var jo en ert. På et eller annet tidspunkt kom den til å gå i oppløsning.

Det kan du ikke si om en rosa perle. Så dagen etterpå var jeg på telefonen til fastlegen tretti sekunder etter åpningstid. – Hei du, nå skal du få et spørsmål om noe HELT ANNET enn korona!

Hun fikk seg en god latter, resepsjonisten, og ga oss time senere samme dag. Fastlegen var ikke på kontoret, og hun måtte ta forbehold om at han trodde han faktisk kunne hjelpe. Det var jo slett ikke sikkert. Men hvis ikke, skulle hun ringe meg opp igjen så fort hun fikk beskjed. Jeg la på, og håpet intenst at vår litt eldre, erfarne barnelege-fastlege hadde et eller annet Supertriks i bakhånd. For jeg tok feil i stad, det finnes helt klart et sted som er mindre fristende enn venteværelset til fastlegen i disse dager, og det er venteværelset til Legevakta. Gud hjelpe oss.

Etter dette var det å sette i gang med dagen etter beste evne. Perledrama til tross, det er jo først og fremst lærere vi er i disse dager. Og barnehagepersonale. Og mamma og pappa, hvis oppgaver omfatter å sende kjærlige spark i retning tenåringsgutt som glemmer at skolen starter til vanlig tid selv om vi er koronafaste i vårt eget hus.

Minsten er også flink til å underholde seg selv- helt risikofritt- i korte perioder. Han er på ingen måte spesielt vill eller rampete. Han er rett og slett tre år, og da skjer sånne ting som perler i nesa. Og det hadde jo ikke vært noen stor sak under normale forhold heller, når en tur til fastlegen er noe man knapt tenker over en gang.

Jeg sto inne på tolvåringens rom sammen med Turbo, og øvde på buestrøkene til Riedingkonserten, da jeg hører Gubben utstøte et triumferende indianerhyl fra kjøkkenet. – HAN NØYS! brøler min vanligvis over-sindige og rolige ektemann. – HAHAHA HOHOHOHO! HIHIHIIII! Han nøys!

Jeg stormer ut fra fiolintimen og finner Gubben dansende og jodlende på gulvet, en treåring sittende ved bordet med snørr nedover halve ansiktet,og på gulvet- med en interessert, halvblind bikkje i faretruende nærhet- en skinnende rosa perle.

Fastlegen ble kanskje like lettet som oss. Vi fikk plukket opp og kastet perlen før bikkja satte den i halsen. Og sånn endte den historien. Om det ikke var perfekt timing å velge koronakaos som tidspunktet for å stappe en perle opp i nesa, så var det i det minste en perfekt timing på å nyse den ut. Godt jobba, Minsten!

Nybyggerdager

Aller først: min bestemor er på bedringens vei. Hah! Den dama er sterk som en hest. Hun er fremdeles preget og det er uvisst i hvor stor grad hun kommer tilbake til gammel form, men enn så lenge er dette fantastiske nyheter!

Det står verre til med den yngre garde 😀 Neida, joda.

Neida. Det gjør ikke det. Dette er ikke tiden for å klage over småting. Nå er vi drøyt halvannen uke inne i frivillig sosial isolasjon, og det humper og går sånn ganske greit. Noen ganger med trykk på «greit», andre ganger med trykk på «ganske».

Analogien fra forrige innlegg ligger innerst i hjernen og surrer. Nybyggere. Ukjent land. For det er det det er, selv om det er det samme huset i den samme gata, selv om ungene har de samme lærerne og vi som foreldre grovt regnet de samme pliktene. Selv om det er det samme, har hverdagen fått en ny farge. Sjatteringene er annerledes nok til at vi må posisjonere oss på nytt.

En annen side av analogien er selvsagt at jeg (sikkert feilaktig) har tenkt på nybyggerne- i min barnlige Det vesle huset på prærien-innfallsvinkel, som pinlig nok er min referanseramme til nybyggersjangeren. Det er helt sikkert noe jeg bør gjøre noe med, men kanskje ikke akkurat nå- er at jeg innbiller meg at de brukte mye tid innendørs. Det gjør vi i alle fall i disse dager!

… men vi er ikke med i den gjengen som kjører opp til Sognsvann eller Skullerud og går i stim innover i marka. Vi holder oss i nærområdet. Mer enn nok plass her!
For når du er fem år er det umulig å sitte stille innendørs en hel dag. Du bare MÅ ut og finne en pinne som egentlig er et ninjasverd, og svinge det over hodet og rope høyt! Bare MÅ!
Vi voksne må også lufte både kropp og hode.

Det som har vært bra denne uka, er at ungene stort sett er medgjørlige og pliktoppfyllende når det kommer til skolearbeid. Det skal de ha! Tenåringene har den letteste jobben, de får nesten alle timene sine presentert på Teams, og her om dagen fikk jeg en SMS fem minutter over ni med «Hei, hvor er du? Vi har nynorskpresentasjon i 45 minutter nå, jeg ser ikke at du har logget på? Er alt bra?? Hilsen Lena». og jeg tenker, det er jammen godt jobba, her har de imponerende koll på elevene selv om de ikke er fysisk til stede i samme rom. Den omtalte tenåringen satt for øvrig ved PC’en klar til å jobbe, men hadde glemt å svare på oppropet. Jeg er imponert over hvor godt det fungerer. Men som tidligere nevnt, medaljen er ikke uten bakside for de elevene som sliter med å kontrollere pc-bruken sin- og den kampen har vi her hjemme også.

Grunnskolebarna er litt mer foreldrenes ansvar, arbeidsplanene er en blanding av digitalt arbeid og skolebøker og «jobb et kvarter med…»-oppgaver. For vår del går det relativt greit. Jeg føler ikke helt at jeg har kontroll på om førsteklassingen har den progresjonen hun skal, men nå får vi ny ukeplan som kanskje er litt mer av teskje-typen. Forrige ukes planer ble jo laget i hui og hast. Sjetteklassingen er heldigvis av den pliktoppfyllende sorten, jeg kan levende se for meg at dette er veldig mye mer krevende hvis barna helst vil ha mest mulig fri. Det er tøft å dra motvillige unger gjennom hjemmeskoledager, særlig når mor og far egentlig er på jobb selv.

Men selv med mine relativt greie jenter er det uansett jeg som naturligvis setter dem i gang og passer på at særlig yngste får gjort det hun skal. I løpet av uka som gikk har hun blitt flink til å skrive eposter og fått seg egen chattekonto. Det er noe jeg sikkert kommer til å angre på senere, haha.

Jobbe, jobbe. Stemningen er stort sett god.

Ja, og så fyller jeg på, da. Med litt nettoppgaver, tegneoppgaver, lydbøker på engelsk og norsk. Alt i alt tipper jeg minstejenta jobber rundt tre timer hver dag, sjetteklassingen noe mer. Alle må dessuten lese hver dag- en halvtime for de store, ti minutter for førsteklassingen.

Men det er bare den teoretiske delen av det. For jammen er det mye praktisk læring i å være nybygger i eget hus! Sjetteklassingen synes det er gøy å bake, men det begynte å bli vel mye ferdigpakkemuffins og rosinboller. Så jeg satte henne i gang med et prosjekt der hun prøver nye rundstykkeoppskrifter hver dag. «Kan jeg få internett så jeg kan google, mamma?» «Hah, jenta mi, nå skal jeg vise deg en antikvarisk gjenstand vi kaller for ko-ke-bok!», og som sagt så gjort, nå er hun utstyrt med en stabel støvete og til dels flekkete bøker som inneholder uendelige mengder oppskrifter. Det er heller ingen generell regel at det MÅ være baking, hun er hjertelig velkommen til å lage mer mat!

Rundstykker på gang! Det blir spennende å se hvilken oppskrift som blir favoritten. Og jeg tenker i mitt stille sinn at hun vil takke meg for dette når hun blir fattig student. Her og nå har vi andre flaks som nyter godt av hennes jobbing hver dag!

Ungene er generelt mye mer MED. Fordi de må. Og fordi vi er sammen uansett. Minstemann er i den veldig hjelpsomme alderen, så han henger på som en klegg når jeg tørker støv, henger opp tøy eller tar en klesvask. 12- og 16-åringen, som har blitt gode venner etter å ha hengt sammen på orkesterøvelse hele forrige semester, har lagt seg til en vane å gå en liten kveldstur sammen hver kveld.

Som her, hvor han helt på eget initiativ har funnet fram den sprayen jeg bruker til å vaske do, og løper fram og tilbake til badet med klissvått papir som drypper overalt. Samtidig: det er jo BARE godt ment, så jeg har ikke hjerte til å bli streng.

Så det humper og går, og selv om eldstesønnens jobbing er av det skumle slaget med tanke på smittefare, og selv om vi bare såvidt har sett eldstejenta (som kan fortelle om mange kunder som helst burde holdt seg hjemme, men faller for fristelsen «fordi det er jo så deilig med en latte i karantenetiden!») som ellers sitter alene på Majorstua og har hjemmeeksamen, så går det fint med oss alle. Tross alt.

Er det ingen skyer på himmelen?

Jo, det er særlig tre ting som skaper litt hodebry her i utbyggerland. Ingen grizzlybjørner eller gresshoppesvermer, riktignok, men like reelle.

Det første var at det hadde vært enda mye enklere å få dette til å fungere hvis jeg hadde vært i god gammel form. Da kunne det kanskje tendert mot å være moro (jeg har nok en indre Homeschooler som lengter etter å slippe ut). Jeg liker lister og planer og formingsoppgaver, og tror- igjen kanskje feilaktig- at jeg er en rimelig god pedagog og motivator sånn på hobbybasis. Men jeg er så dårlig for tiden, og trøtt fordi jeg ikke får sove, og det suger overskudd som lite annet. Det er utrolig synd at en ekstra utfordrende periode sammenfaller med at jeg er ekstra lite godt rustet til å møte den. Det går rundt, som sagt, men det kunne ha vært så mye bedre.

Det andre er… tja, hvordan si dette uten at det høres helt forferdelig ut? Det hadde vært enklere å få dette til å fungere hvis Minsten ikke hadde vært tre år. Beklager til alle landets treåringer, dere er helskjønne og morsomme, men det er den brutale sannhet. Resten av ungene kan lines opp og settes i gang med oppgaver, jeg kan gi beskjeder og forvente at de følges, og så kommer Minsten brasende inn med treåringsfart og raserer byggeklosstårn og river vekk tegnesaker, i typisk trassalderfrustrasjon. Det finnes ingen rødere klut enn at Turbo og Bison setter seg ved bordet og spiller Uno i fred og fordragelighet, da bare mååå han inn og bølle, storebror greier ikke å motstå fristelsen til å svare med samme mynt, og så er sirkuset i gang. Misforstå meg rett, Minsten er verdens åttende underverk og jeg er helt tussete etter ham, men å ha en treåring i en hjemmelæringssituasjon hele dagen der de andre gjør spennende ting og han ikke forstår, er som å… prøve å drive politikk med Donald Trump ved forhandlingsbordet. Nytter ikke. Så veldig mye av min allerede begrensede kapasitet går ut på å nøytralisere minstemann så han ikke klikker i vinkel av sjalusi over alt det morsomme og vanskelige de andre gjør. Innimellom får jeg avlastning av Turbo, som kommer inn fra sidelinja og sier at de kan spille Birgers Blues på fiolin sammen. Da er han glad og rolig. I de ett minutt og førti sekundene sangen varer, i hvert fall 😉

Det tredje er tidsperspektivet. Jeg skulle ønske vi hadde noen som helst slags snøring på hvor lenge dette skal vare. En uke til, eller mest sannsynlig over påske? Eller snakker vi om måneder her? Det har betydning for hvor nøye vi må planlegge ting. Det er én ting å holde fortet en kort stund. Noe ganske annet er å snekre sammen en rutine som gjør at vi kan klare oss i månedsvis, uten at jeg går i dørken OG samtidig som ungene helst lærer det de skal. Hvor mye og hvordan Gubben skal jobbe spiller også inn her. Etter en veldig travel uke har arbeidsmengden gått noe ned, sikkert fordi alle andre- kolleger, kunder, samarbeidspartnere- også jobber på halv fart. Men hvis vi skal drive skikkelig hjemmeopplæring i månedsvis må han enten nedskalere eller omdefinere arbeidssituasjonen på en eller annen måte, slik at han frigjør mer tid til å bidra med ungene (les: nøytralisere Minsten mens jeg pusher skolebarna, og så bytter vi når han er utslitt 😀 )

Så slik er vår nybyggertilværelse. Uventet harmonisk og full av uventede gleder, men ganske krevende med visse spesielt utfordrende momenter. Og det er ikke noe av dette som kan gjøres noe med- annet enn å håpe at vi får en indikasjon på varigheten av denne unntakstilstanden (det får vi vel uansett, siden skolene bare er stengt til 26.mars i første omgang, men det er ikke sikkert vi blir så mye klokere av den grunn. Over påske er en sannsynlig utvidelse, men deretter er det vel helt i det blå), og håpe at sykehustimene mine ikke blir avlyst.

At Minsten er tre år, er det lite å gjøre noe med, gitt. Annet enn å telle til ti utallige ganger gjennom dagen, lese de samme bøkene på repeat, minne storebrødre og -søstre om at de selv har vært små og irriterende en gang, og ikke minst…

… håpe at det ikke kommer noen ny pandemi før han har vokst seg større og mer medgjørlig, han også! 😉

Et stille øyeblikk etter litt klatring nede i veien her. Det er rart å tenke på at barna våre kommer til å vokse opp med dette i bagasjen. Om 50 år kan de fortelle sine barnebarn om hvordan det kom et forferdelig virus som stengte hele landet. Og det skremmende er at det er opp til oss foreldre å gjøre det til en tid som ikke bare minnes med gru.