Ordknapp onsdag: SOPP

Høst, ditt navn er sopp.

Nei, det er ikke matauk og traktkantareller det er snakk om. Dessverre. Selv om  misunnelse og beundring bobler om kapp når jeg ser mine venners velfylte soppkurver på Facebook og Instagram, har jeg aldri kommet så langt som til å faktisk… gjøre noe med det. En vakker dag… 😉

I mellomtiden finner vi likevel mye glede i sopp. Bare fordi den er så… soppete. Soppete og morsom! Likheten mellom sopp og store maskiner er kanskje ikke så slående sånn ved første øyekast, men den er der: det er helt umulig å haste forbi uten å stoppe og se på.

Her, for eksempel, fant vi en fluesopp på vei til barnehagen. Turbo kan informere om at fluesopp er giftig, for de har de lært på turklubben for femåringer. Hun lekser opp for Bison om at det er superviktig å vaske hendene etter å ha tatt på røde sopper med hvite prikker, eller så kan man faktisk DØ AV DET (litt usikker på sannhetsgehalten i dette, men på den annen side kan fireåringer når som helst trenge en påminnelse om å vaske hender, så jeg lar det ligge 😉 )

Mens vi haster nedover fra Gaustad for å rekke pianotimen, er det bom stopp. Bison har funnet Noe Viktig. Noe Viktig viser seg å vokse langs gjerdet til naboen, og vi bare mååå koste på oss i alle fall et bittelite soppestopp!

— Se, mamma!

Hva da, tenker jeg, som er mest opptatt av å få parkert lillebrors vogn et sted med nok tak over til at den ikke blir altfor våt hvis det begynner å regne. Jeg ser ned, på vogna, på lillebror, på veske og tutekopp og hundreogørti poser, men femåringen min har blikket med seg. Og går dermed ikke glipp av de ekstra morsomme soppene, de som vokser oppe i et levende tre! Altså, wow!

Sopp i plenen har vi også fått. Et sikkert høsttegn, det også. Men jeg tror jammen jeg skal skygge banen når Gubben (= den minst likegyldige personen på dette feltet, han som føler i det minste et lite fnugg av ansvar for det bedrøvelige området utenfor huset som kalles for «plen») barker sammen med Soppoholikerne våre, i en kamp om å klippe gresset kontra la soppene være i fred. Det aner meg at det blir full krig som ender at min mann danser en skjev tango over gressmatta i et forsøk på å klippe plenen rundt soppene.

I’m outta here, man! 😀

Det er ikke størrelsen det kommer an på…

(… unntatt når det gjelder biler og pizzaer, men det er en annen historie 😉 )

Puh! Jammen er det godt å synke ned i sofaen, når barneselskapet har takket for seg og gjestene har tuslet hjemover i septemberregnet. Det var en stor suksess og vi har fremdeles trommehinnene i behold, men jammen lager de lyd, fireåringene.

Vi har hatt bursdag. Fireårsbursdag! DET er en stor ting, det. Bison har vært så spent at han nesten ikke har trodd at det faktisk skulle skje, at han også skulle få bursdagsfest med vennene sine. Onk’li bursdagsfest!

I år igjen var det Vaiana som fikk plass på krona. Bison strålende fornøyd på vei hjem fra barnehagen på selve bursdagen.

I ungenes omgangskrets har det stort sett vært fireårsdagen som markerer starten på selskapsårene. Noen feirer treårsdager og andre starter på femårsdagen, noen har ikke barnebursdag i det hele tatt, og alt er like greit. Men veldig mange starter på fireårsdagen, noe som passer meg utmerket. Det var bare min eldste datter som fikk toårsdag med barnehagegjester (og åtte kaker og nyvasket kjøkkengulv, noe som bare viser hvor desperat jeg var etter å fremstå som Supermamma. Hehe.)

Kutymen er enkel og lettfattelig, også for barnehagebarn med sin utpregede sans for rettferdighet: man inviterer de på avdelingen som går i samme klubb, eller samme klubb pluss klubben over/under, eller hele hurven. Turbo inviterte sin klubb og klubben over da hun ble fem år i mai, totalt 7-8-9 gjester.

Men når det gjaldt denne bursdagen måtte jeg en tur inn i tenkeboksen. Det ville overhodet ikke være rart om Bison inviterte sin klubb, og klubben over. Han har vært i flere bursdager til de «over seg» og leker mye med dem. Problemet er at det er Turbos klubb, og i og med at Turbo også er på hjemmebane ville det lett blitt veldig lite Bisons bursdagsfest og veldig mye Turbos vennetreff. Jenter på fem år- særlig garvede storesøstertyper- trumfer lett gutter på fire, så selv om det var fristende å invitere dem lot vi være (og informerte for sikkerhets skyld barnehagen i tilfelle noen syntes det var rart. Når det gjelder bursdager er det bedre å informere litt for mye enn litt for lite, det er så kjedelig med misforståelser).

Bamsekake er allerede spist, det gjorde vi i familiebursdagen. Med fire fireåinger og en femåring (og en nysgjerrig og matglad lillebror!) kjører jeg mer trad- og enkelt. Sjokoladekake funker alltid! Siden min sønn er særdeles opptatt av store maskiner for tiden, bestemte jeg meg for å prøve noe nytt…

Det er første gang DETTE har vært en naturlig del av kakebakingen.

Det skulle ligne en byggeplass. Veit ikke helt om jeg fikk det til, men…

Hovedpersonen mente den var innafor!

Da endte vi på antallet…. tre. Tre gjester. Og Bison, da. Pluss Minstemann, som naturligvis er klengete tilstede som halvannetåringer flest, og Turbo, «Turbo får komme på festen selv om hun er i storeklubben, for hun bor jo i huset mitt», som Bison sa. Tre gjester er kanskje ikke så mye å slå i bordet med. Men det holder for en fireåring som aldri har hatt bursdagsfest. Tre gjester er mer enn nok. Og heldigvis kunne alle komme.

Forberedelsene startet dagen før. Etter turninga svingte vi innom Nille, der han fikk velge nøyaktig hvilke ballonger, servietter og papptallerkner han skulle ha. Bare det er stort i seg selv! Mor hadde vært innom Panduro for å sikre seg noen aktivitetsgreier som jeg håpet ville treffe riktig aldersmessig. Siden vi ikke satset på utebursdag er det greit å ha noe som holder oppmerksomheten i noen minutter av gangen, i hvert fall 😉

Akkurat sånn skulle det være. Pakatroll (også kjent som Paw Patrol), Lynet McQueen, serpentiner og gullkopper! Og en liten slange fra Panduro, som vakte stor begeistring hos gjestene. Hva skulle vi med den?

Dette!

Slangene får et tørk etter første strøk, og ble mer dekorert siden. Så fikk de bli med hjem, sammen med gullmedaljene de fant i «skattejakten» som storesøstrene arrangerte. Det, pluss gaveutpakking, var i grunnen alt av «program» vi hadde. Gode venner finner jo på masse av seg selv!

Det ble en virkelig super bursdag. Akkurat passe av alt. Litt bråkete, men noe annet ville vært fryktelig rart! Ingen tårer, ingen veltede brusglass (!), ingen som ikke likte pølsetusenbein. En super, superfornøyd liten kar som har hatt bursdagsselskap, han også.

Etter å ha lagt dukene til vask kom jeg opp i stua og fant disse to stående foran vinduene… Tror de var skikkelig gladslitne, begge to 😀

Ordknapp onsdag

Her om dagen fant jeg meg selv nok en gang sittende på en sidelinje på et nesten folketomt, hustrig fotballanlegg i Oslo. Det er jo også noe å bruke kveldene på, sa mannen min, som kanskje heller ville ønsket at jeg for eksempel var hjemme og ryddet inn i oppvaskmaskinen eller delte litt ost og kjeks, eller i det minste satt og knatret på PC’en i sofaen. Greit at det er fint å se guttungen spille og bra med foreldreengasjement og sånt, men må du gå på hver eneste kamp?

Det Gubben har glemt (siden det ikke er han som går rundt med hele kalenderen i hodet og er tilhørende smånevrotisk), er at det snart er tid for pianokurset mitt, og da mister jeg resten av fotballsesongen. Kanskje jeg får med meg aller siste kamp, hvis jeg er heldig. Og det er rart med det, når høsten kommer snikende og lufta får det kjølige draget, så dras jeg mot sidelinja av gammel vane, som en tilårskommen hund. Gammel vane vond å vende. Her har jeg stått i sol og regn og snø siden 2006. September bli’kke helt det samme uten fotballen.

Kveldens åsted: Oppsal Arena. Ekstrabonus for mitt vedkommende er at i den høye blokka bak der, helt øverst, bodde faren min da han var nyskilt og nyinnflyttet i byen. Der var jeg på besøk annenhver helg, med turer rundt Østensjøvannet og påfølgende McDonald’s (standard samvær på åttitallet, tror jeg). Blokka er freshet opp siden den gang, da, og prisen er nok noe helt helt annet enn den leiligheten min far knapt fikk solgt for knapper og glansbilder under boligkrakket tidlig på nittitallet.

Dagene kan fremdeles lure oss til å tro at det er litt sommer igjen til oss. Men kveldene lyver ikke. Høsten står og skraper på døra, med mørke kvelder og stadig mer rødmende løv i trærne.

Et glimt av selvinnsikt, sånn helt plutselig. Jeg er jo kronisk dårlig til å bruke penger på klær. Men kanskje det har sin underbevisste årsak. Det ville være dumt å bruke mange tusen på å kjøpe en fancy kåpe, når du på ett eller annet tidspunkt kommer til å ende på rumpa i en rufsete trapp langs en bane et sted. 😉

 

Resultatmessig ble det en skuffende kveld. Det var heller ikke sånn superimponerende spill, vi snakker om to andrelag som vaker rundt midten på tabellen i en av de nedre divisjonene. Det spiller ingen rolle. Overhodet ikke. Mor er stolt som en hane, eller rettere sagt høne. Hønemor.Jeg er glad i å se kamper, kanskje gladere enn jeg burde være, det er på grensen til skremmende at ingen var mer lettet enn jeg da guttungen bestemte seg*** for å fortsette med hobbyfotball framfor å legge opp. Og selv om han tolererer mitt nærvær fremdeles- på disse kampene nesten uten publikum- så kan det tenkes at det går en grense her et sted for hvor lenge mor kan troppe opp på sidelinja. Jeg vil jo ikke gjøre sønnen min til latter, når bedriftslaget Kvikk & Rask Entreprisefotball eller Hasle-Løren Old Boys himler med øya over hu derre krokete hvithårede dama som alltid står med en kopp overpriset, besk kaffe og heier og fremdeles tror at lillegutt ender på landslaget en vakker dag.

Jeg finner en smule trøst i vissheten om at jeg ikke er alene. Elizabeth Foss postet nettopp på Facebook at hun nå hadde innsett at hun kunne slette alle resultat-appene og sports-snarveiene på telefonen sin, gutta hadde blitt store, blitt voksne, dratt til college, sistemann hadde sluttet å spille i nærkretsen… og likevel ble fingeren bare hengende over delete-knappen. Når det kom til stykket, orket hun ikke å slette dem riktig ennå. Hun har min sympati.

Mødre i et nøtteskall: vi får barn, vi klager, vi er slitne, vi synes det er stress, og så blir det litt mindre stress, og så enda mindre stress, og så en forferdelig dag innser vi at stresset snart er borte OG HVOR I ALL VERDEN BLE DET AV ALT DET FINE STRESSET MITT??!

Lost cases, asså! 😀

*** Presisering: i beslutningsprosessen har jeg sagt minst 170 ganger- og mener dypt og inderlig- at dette var hans beslutning, slik alle store livsvalg for større barn skal og må være. Jeg mener IKKE at vi mødre har noen martyr-rolle å spille i slike sammenhenger, ved å utøve press, trusler eller (aller verst) følelsesmessig manipulasjon når ungene skal velge studier, aktiviteter, linje på videregående og slike ting. Deres liv, deres interesser, deres valg. Så dette er avklart på hjemmebane, altså, og selv om kveldens sentimentale pip ikke overrasker mine barn, vet de også at sentimentale pip ikke skal tillegges større vekt 😉