JubelBruce og et uventet halleluja

— Helle, du har gledet deg til denne konserten i et halvt år. Helt siden moren din fikk tak i billetter. Eller hva vet jeg, kanskje du har gledet deg siden første gang du var på The Boss-konsert, på Valle Hovin i 2002 med platåsko og mellomste i magen. Kom igjen dama, ut med deg! Du kommer til å angre deg i morgen hvis du ikke går. Og vi kommer til å måtte høre på gnålet ditt helt til neste konsert. Opp og stå nå, kjerring!

— Men jeg… orker ikke. Jeg kommer meg ikke til t-banen en gang. Bu-huuu. *hulk, snufs*

— Så ta en taxi, da. Altså, hvis du virkelig ikke orker å gå på konsert, så går jeg jo gjerne i stedet. Men jeg har ikke samme forholdet til Springsteen. Det er du som vasker huset med Born to Run, siterer Thunder Road i hytt og pine, og gauler Glory Days i bilen. Dessuten har du et ikke-så-hemmelig crush på åttitallsversjonen av Little Steven. Vil du virkelig gå glipp av dette?

Bruce1

 

****************************

Jeg er ikke overtroisk (med mindre du spør en beinhard ateist, antagelig 😉 ), men dette med å jinxe ting på bloggen skjer i hyppigste laget, altså. Ikke før har jeg penslet ut om vår harmoniske og glade sommerferie, så går jeg i bakken med et pang og er redusert til et patetisk, hulkende pandatryne i sofaen.

I dagene som ledet opp til det O Store Hulk-a-thon, hadde vi for så vidt gjort mye moro. Vi hadde vært på Blaafarveverket og kost oss, alle sammen (!! !!!!). De store gikk gruvetur, var på Theodor Kittelsen-museet og leste 200 år gamle sykejournaler med stor interesse. De små gikk bananas på bondegården og var møkkete og lykkelige etterpå. Vi vasset i elva og spiste pannekaker med blåbær og is. Vi lo oss fillete over pensjonistbussen vi måtte ty til for å bøte på setemangelen i bilen (det ble eldstejenta til, og Fotballhuet hjem igjen. De var de eneste under 70 på hele bussen). Det var moro, og full fart, og de minste sovnet naturligvis på vei hjem og var oppe til langt på kveld. På selve konsertdagen gjorde vi unna en litt kjip oppgave- et av innleggene som flakser i hodet mitt under tittelen «Let that shit go», som jeg håper å få ut før det blir håpløst foreldet-, jeg prøvde uten hell å pusle på plass noe logistikk til første jobbuke, og deretter tok jeg med meg de tre yngste på lekeland slik at mannen min skulle få noen timer i fred før han skulle holde fortet hjemme mens jeg var på konsert.

Turbo og Bison hadde vært i syvende himmel da de for første gang fikk teste lekeland tidligere i ferien. Nå skulle vi i tillegg ha med lille storesøster. Det er sklier, ballrom, trampoliner og en stor vulkan til å klatre på. Hva kunne gå galt?

Godt spørsmål. For det var ikke egentlig så mye som gikk galt. Men det ble heller ikke så bra som forventet.  Magien uteble. Jentene maste om å få kjøpe teite plastikkleker i automatene og var skrubbsultne etter en halvtime, trass i god frokost. Bison gjorde stadige utfall mot det åpne (!) skapet med Kuli i kiosken, han gadd ikke leke i småbarnshjørnet og jeg hadde hjertet i halsen mesteparten av tiden, åtteåringen viste uvanlig dårlig dømmekraft på en mengde småting («Men mamma, jeg tar jo bare på meg sokkene igjen når jeg er ferdig her». Ja, det gjør DU ja, men hva tror du lillesøster midt i trassalderen gjør, hæ? Hei du hipsterpappa med økologisk bæretøy, trekk til deg øya, har du aldri sett tvangspåkledning av en trassunge før eller? Bisom, du SKAL ikke ta Kuli, du har allerede fått, og ikke sleng deg ned på bakken og skru på tårekrana, din illojale filleunge!). Vi koste oss innimellom, og de hadde det gøy, men det ble ikke like fint som forventet. Snakker om å sette forventninger, hæ?

Innimellom dette driver jeg fremdeles og baler med logistikk og en avreise til Hudøy og en annen til Lyngør som må omrokkeres og flyttes på- mea culpa-, og det tikker inn en haug med meldinger fra x, y og z, vi har et kræsj i danseplanen til høsten og alt er bare… mas. Mellomste ringer og kan slett ikke øve i dag, røret er ødelagt og kanskje oboen også. Jeg ber en stille bønn om at de sløve store der hjemme rydder et minimum til mormor kommer innom med bursdagskake og familie, men for å være ærlig har jeg ikke det helt store håpet.

Etter tre svette timer spør jeg Gubben om han jobbet og jogget ferdig og kan hente oss (Hey Bison, DU FÅR IKKE KULI NÅ HELLER, hva søren er galt med folka på Leos Lekeland som setter Kuliskapet praktisk talt ute i lokalet?) og jeg får et par tekstmeldinger angående dusjing. Om han rekker å dusje først, for han har allerede vært innom butikken. Altså, du er femti år. Dusj hvis du vil. Gjør hva du vil. Men gjør det fort, for det begynner å bli innmari klamt og varmt her. På alle måter. Men kjære åtteåringen min, hva tror du skjer når du tar salto rett foran Turbo, da? Du kunne ikke for eksempel vente til hun holdt på med noe annet, så jeg slapp å foreta ørten manøvre for å forhindre at lillesøster knekker nakken? Takkskarrujaggumegha.

Det sitter i huet.

Det sitter i huet. Det er det som er problemet med å være mamma, det sitter nesten alltid i huet, og selv om du er aldri så dreven og har vært småbarnsmor i 120 år er det dager der tanken er tom, oljenivået er lavt, og du bare ikke makter å snu tankegangen slik du egentlig burde. Og det er det som svir aller mest, vissheten om at hvis du bare hadde vært mer på hugget, tatt deg sammen og vært Voksen og Ansvarlig og Flink, så hadde det blitt så mye bedre.

«Motherhood can be the loneliest occupation in the world», sier Elizabeth Foss. Hun har ni unger som hun har undervist hjemme ved kjøkkenbordet, vi kan anta at hun vet hva hun snakker om. Og det er ingenting som er så ensomt som å hjelpeløst være vitne til at du gjør en dårlig dag enda verre, fordi du ikke evner å snu situasjonen, og du ser dine flotte planer om en hyggelig dag gå i dass for alle sammen. Parallellt med at humøret går ned skyter katastrofetankene i været, det er ikke bare en dårlig dag, men en potensielt skadelig dag for små, skjøre barnesinn, og jeg er ikke bare en mamma på minussiden etter litt for mange netter med pollenallergi på toppen av den oppstykkede søvnen, jeg er en Katastrofe.

Vi blir til slutt hentet, og Bison og jeg kræsjer uhøflig nok i senga mens de andre sitter i stua og spiser bursdagskake og har det hyggelig. Så drar min mor, hennes mann, hans datter og mine to eldste barn til Frognerparken, mens jeg sitter hjemme i sofaen og oooorker ikke gå på Bru-hu-huuuce. Tårene sitter løst og kroppen enda løsere. Jeg er svimmel og varm og hjertet dunker med forsterker. Seks timer på beina virker som en umulighet, the Boss eller ikke the Boss.

Når jeg nå faktisk får somlet meg av gårde, med mørke solbriller og enda mørkere tanker, handler det ikke bare om min manns overtalelsesevner, selv om de absolutt hadde sin misjon. Men saken er at alternativet ikke var så mye bedre. Når du først er i det hjørnet er det ikke nødvendigvis anbefalt å sitte hjemme med resten av ungene og hulke deg igjennom Karsten og Petra. Gubben hadde også planlagt guttekveld med sushi sammen med mellomstemann, noe som virker som et mye hyggeligere alternativ for guttungen enn en sur, selvmedlidende mamma som egentlig bare vil sove og jaffal ikke har lyst til å se på Ted 2 eller en av de andre håpløse guttefilmene han vil se. Selv jeg skjønner at den eneste måten å redde denne dagen fra å bli enda verre på, er å ikke skuffe de andre som venter på konserten, ikke skuffe sønnen min som har gledet seg til guttekveld, og ikke bruke de sedvanlige to timene på å få gjenstridige småbarn i seng.

— OK, ok, jeg går. Mulig jeg ikke kommer lenger enn til Majorstua, men jeg prøver i alle fall, sukker jeg.

Bruce2

… og været er strålende, en skikkelig fin sommerkveld i Oslo, og på hver stasjon ramler det inn folk med Bruce-t-skjorter fra tidlig attenhundretall. Det er latter og prat og en hel menneskemasse som siger nedover mot Frognerparken (nei har du sett, jeg er ikke den eneste som er sent ute! Ikke at noen bryr seg heller. When I’m out on the street I walk the way I wanna walk…). Jeg klarer til og med å manøvrere meg inn til gjengen min, som står ca 20 meter fra scenen og bare har én to meter høy fyr foran seg (vanligvis pleier det å være minst tre. Ufattelig mange høye folk på konsert, altså). Bruce kommer på scenen til stormende jubel, og selv om han etter Meet me in the city proklamerer at denne gangen skal de faktisk gjøre det- spille hele The River-albumet før de drar i gang et house party (her kikker jeg smått bekymret bort mot mine to barn og min unge stesøster… blir dette for langt og for sært, mon tro?), er konserten en eneste stor opptur. Det er vill, hes rock’n’roll og lavmælte ballader. The Boss flørter med publikum og snakker om Livet, Kjærligheten og forholdet til sin lite snakkesalige far. Vi nynner med, vi roper, vi gauler, hopper opp og ned, min kjære mor tar helt av (til barnebarnas store fornøyelse) men hun er ikke alene. Det er få konserter som har et så variert publikum som Springsteen-konserter. De yngste er rundt fire, de eldste må pushe åtti, og alle synger og danser og koser seg mens sola sakte går ned over Frognerparken. Og jeg vet ikke med dere, men jeg synes det er noe underlig rørende ved synet av en litt ufiks, lettere overvektig og tilknappet byråkratmann med briller som gradvis mister alle hemningene og rocker shit- for han kan alle tekstene, må vite- og de var det mange av. Veldig mange. Baby, we were born to run!

Bruce3

Eldstejenta, the Boss og Fotballhuet.

Little Steven tuller og fjaser, Nils Lofgren drar en nærmest dødelig solo, vi hyller Clarence Clemons og konstaterer at hans nevø Jake absolutt fører saksofonarven videre. På coverlåta Shout Shout, med introduksjon av bandet og store mengder Bruce-skriking går også tenåringene mine amok, selv om Fotballhuet har vondt i føttene (ammatør, man må aldri ta på seg nye sko på konsert) og nå ligger han også an til å få vondt i stemmen. Men det gjør ingen verdens ting. Det er julikveld i Frognerparken og kollektiv ekstase. Før Bruce bryter av med en ny monolog:

… and as you walk through life, you slowly realize that you are not only walking alongside your family and friends. You are also walking the walk in the shadow of your own mortality. It’s always there, right beside you. But you still got time. You’ve still got time to raise your family, to live your life, and you’ve still got time to do good.

 

You still got time to do good.

 

Ett av målene jeg hadde for ferien, var å få somlet meg i kirken. Alene, helt uten noter eller unger som måtte passes på. Hvile i stillheten, samle de frynsete tankene og kanskje formulere noe… fornuftig. Det klarte jeg ikke (jeg har såvidt vært der med noter, når sant skal sies), men når Bruce etter å ha dratt en lavmælt versjon av This Hard Land som siste ekstranummer sender 40 000 mennesker nedover Frognerparken til tonene av Down to the River to pray, kjenner jeg at dette er en helt brukbar variant. Stillhet er byttet ut med helsefarlig mange desibel, Messe 7 er byttet ut med Woooo-oh-oh-ohhh (mitt tvilsomme forsøk på å transkribere 4’25» her), men følelsen av at den dårlige dagen mammaen er tilgitt og i morgen er det blanke ark- den har jeg ofte kjent på andre steder enn i Frognerparken. Forråsidetsånn.

Vi går i stim over den mørke sletta, over knitrende ølkrus i plast og sleipe papptallerkner med sennep, og synger. Fotballhuet stemmer i med bassen mens eldstejenta faller inn med alt-stemmen, for dette har de sunget i koret. Og selv om vi kommer til å måtte slåss for å få oss litt nattmat på vei hjem i dette menneskehavet, er ikke livet så verst.

Faktisk er livet ganske fint. Og i morgen er en ny dag.

You still got time to do good.

Takk, Bruce.