99% perfekt!

Det er høstferie, og jeg er småbarnsmamma igjen.

Altså, de store ungene har reist sin kos, alle tre. Eldstejenta er på cellotur i Tsjekkia. De to gutta er på hytta med mormor. Og røkla er igjen med meg: en seksåring, en halvannetåring, og en drøyt to uker gammel liten tass. Så, fra å være mamma, sånn helt generelt, kjenner jeg nå på den følelsen jeg hadde for lenge siden, av å være en vaskeekte småbarnsmamma. Følelsen av å regjere i ensom majestet (ja, for mannen min er tilbake på jobb) over en flokk søte, viltre, og svært lite forutsigbare vesener. Man kan si mye om tenåringer, men de hører da i det minste på fornuft (noen ganger). Det er mer enn du kan forvente av en på snaut 1,5 år. Og selv om seksåringen er av det veslevoksne og snusfornuftige slaget, så er erfaringsgrunnlaget likevel begrenset. Hun har tross alt ikke mer enn de seks årene sine å slå i bordet med.

Uansett, jeg har blitt transportert ti år tilbake i min private lille tidskapsel, og tar fatt på dagens utfordring (enter en akutt følelse av slektskap med  Emma Thompson i Love Actually. Det er nemlig ikke rare utfordringen vi snakker om. Ikke akkurat noen tidebestigning eller jordomseiling. Så det blir litt sånn «Being the prime minister’s little sister puts your life into a rather harsh perspective. What did my brother do today? He stood up and fought for his country. What did I do today? I made a papier maché lobster head»): henterunde med baby på slep.  Altså: først gå med babyen i sele og tom trille til barnehagen, hente lille-storesøster, og så få med seg begge to på Oslos travleste bussrute, reise 20 minutter, hente mellomstesøster på SFO, vandre litt til, ta t-banen, gå de siste tunge bakkene hjem. Forhåpentligvis med alle tre ungene på plass, og uten å tiltrekke oss altfor mye oppmerksomhet (i hvert fall ikke oppmerksomhet forårsaket av de gale årsakene).

Alle de som har prøvd kombinasjonen liten baby og spinnvill ettåring på offentlig kommunikasjon, vet at det kan gi seg mange morsomme, eller «morsomme», utslag. Kanskje særlig det siste. Skrekkscenariene er mange: babyen hyler som en stukken gris hele veien. Halvannetåringen nekter å sitte i vogna. Nekter å sitte på buss-setet. Nekter å gå. Nekter å ha på seg lue. Mor mister babyen i gulvet, mister veska, mister balansen, mister besinnelsen… eller bussen parkerer for langt fra fortauet, så vogn og det hele deiser overende på vei ut. Eller alt sammen, mer eller mindre samtidig. I mitt forrige småbarnsmorliv innrømmer jeg glatt at vi hadde opptil flere mindre stolte øyeblikk sånn sett.

Kanskje det er derfor jeg- til tross for den skyhøye Emma Thompson-faktoren- opplever en intens lykkefølelse når ting går så til de grader på skinner som det gjorde i dag. Og nei, det er ikke ironisk ment. Vår lille utflukt gjør meg direkte lykkelig, og svært takknemlig. Det som skjer er følgende: Babyen sukker fornøyd og legger seg til å sove mot brystet mitt. Lille storesøster er elskverdigheten selv, der hun tripper ned trappene fra barnehagen alene, setter seg i vogna uten å mukke, og deretter sitter pent og pyntelig hele veien på bussen og ser ut av vinduet på den store verden utenfor. Seksåringen henter tingene sine uten mas og kjas, husker matboks og jakke og infolappen om morgendagens tur. Og så toger vi av gårde: et lite stykke familieidyll gjennom bygatene. Skjønt, toger og toger. Jeg svever vel omtrent ti centimeter over asfalten, takket være alle lykkeboblene som henger over hodet mitt og gjør denne turen til noe Stort Og Viktig. Så fantastisk flotte barn jeg har! Så takknemlig jeg har grunn til å være! Dette… funker jo! O lykke!

WP_20140929_001

En stor og spennende verden der ute…

 

WP_20140929_005

Definisjonen av buss-idyll: sovende baby

 

Det er ikke før jeg kikker på dagens øyeblikksbilder at idyllen slår sprekker. For er det ikke…? Hvis du ser nøye etter, ved vognkalesjen der…? Joda, der er den. Mors flaske med syndens vann, bedre kjent som Pepsi Max (og, selv om det ikke synes så godt, skal jeg være brutalt ærlig og si at den ligger ved siden av en tom bollepose. Hurra for raske karbohydrater og sunne vaner, liksom). Så det var kanskje ikke 100% perfekt likevel. Det snek seg inn en liten prosent inkonsekvens og unødvendig kos av det slaget som høster alskens sure kommentarer og hevede øyenbryn bak ens rygg.

 

WP_20140929_007

Shock horror! Colaflaske og bollepose observert på Stortinget T-banestasjon!

 

Men, jeg sier meg fornøyd med 99%. Ikke minst fordi det ikke er første gang jeg har begått noen mindre forseelser mot det perfekte, og de eldste ungene tilsynelatende har kommet fra det med livet i behold. 99% perfekt, det er perfekt nok for meg.

 

WP_20140929_009

Torsdagstanker

  • Utenfor vinduet:

Det begynner virkelig å bli høst. Bladene på trærne langs veien har fått et nydelig gulskjær, og ekornene er travelt opptatt med å løpe fram og tilbake og samle inn mat til vinteren. Selv innser jeg at vi må sette av et par timer i helgen til å ordne i hagen, slik at det ikke blir fullt så halvferdig som det ble i fjor…

WP_20140925_016

  • Klær:

Denne uka, som uka før, har jeg nærmest bodd i treningsbuksene fra HM. For en som ikke har eid en joggebukse de første 35 årene av livet føles det ganske rart, men samtidig: hvis det er en periode der det må være lov å være litt «dassete», så er det vel rett etter en fødsel. Jeg trooor jeg er sånn ca tilbake til normalvekten, kanskje med et par kilo til overs, men er ikke helt der at jeg ønsker å teste det ut på gamle klær (med fare for mislykket resultat). Dessuten har det vært altfor travelt, det blir til at jeg tar det som ligger øverst.

Har likevel kjøpt to (fine) ammetopper og en kjole med puppe-åpning til Monaco-turen. Et stykke unna «business casual and cocktail», som er kleskoden for henholdsvis dag og kveld, men det får så være. Sånn blir det når man er gjerrig og skal være med mannen på jobbtur med fire uker gammel baby på slep. Jeg investerer ikke all verdens i mammatøy, altså, men å reise i joggebuksa er likevel ikke et alternativ!

  • Hører på:

«Härligt härligt, men farligt farligt» av Björn Skifs. Den eneste sangen som kan holde 1,5-åringen våken på ettermiddagen i bilen. Bare ved å høre introen kvikner hun til, veiver med armene og begynner å nynne. Så, den går på repeat. Om igjen og om igjen. Det har vært litt for mange dager der lillemor må følge med på lasset, selv om vi prøver å unngå akkurat det. Så, takk til Björn for at vi i det minste har en liten mulighet til å redde nattesøvnen!

  • Leser:

«Brudekisten» av Unni Lindell. Det går mye i krim når det blir lite søvn, er jeg redd.  Det er fryktelig mange bøker som står på «Skal lese snart»-lista, men når lesehesten er midlertidig satt ut av spill av nattamminger og tidlige morgener, trenger jeg et spennende plot for å henge med. Og Lindell leverer som alltid varene.

  • Spiser:

Som sagt, travel uke. Det ble hjemmelaget lasagne (med min bestemors oppskrift fra 70-tallet, den slår ferdigvariantene ned i støvlene!) en dag, hjemmelaget snitzel en annen dag, og salat en tredje. Og- fy skamme seg- Grandiosa på mandagen. Men med tre spilletimer og to fotballkamper, pluss to småttiser som må være med på lasset, er mandagen rene helvetesdagen i vår familie. Da må det være lov å ty til enkle løsninger. Det er jo heldigvis ikke mandag hver dag…

WP_20140925_005

Ja, og så en liten thai takeaway til lunsj. Det skal være litt kos når mamma og pappa er hjemme med fersk baby! Og lillebror sover søtt, uavhengig av tid og sted (og bråk).

  • Stresser med:

Pass til minstemann, og en uforsikret cello som reiser på Praha-tur i morgen. Det første er helt nødvendig for at mannen min, jeg, og de to yngste skal få kommet oss til Monaco i oktober. Det siste… vel, hadde det enda vært vår egen cello kunne vi alltids vært dumme tatt sjansen, men det er en låne-cello fra eldstejentas cellolærer. Å reise med et lånt instrument i 70 000-kronersklassen uforsikret er jo det glade vanvidd, så det blir noen telefoner og mailer i dag på den fronten også. Krysser fingrene!

  • Husarbeids-grublerier:

Nå har jeg aldri (ikke etter at barn nummer fire kom til verden, i alle fall) hatt ambisjoner om å ha det strøkent her. «Rent og ryddig nok» får duge. Men i det siste har flere av ungene blitt utrolig sløve på å rydde opp etter seg. Fotballsokker, skolebøker, gymbager og noter ligger strødd, og de reiser seg rett fra bordet og lar smulete tallerkener stå. Her må det skjerpings til, for dette lager mye unødvendig jobb (for ikke å snakke om frustrasjon!).

  • Heier på:

Mannen min. Etter pappapermen med minstejenta, da de gikk tur flere ganger daglig, har han vært flink og jogget tre-fire ganger i uka. Nå begynner høstmørket å senke seg og det blir kjølig om kvelden. Jeg håper likevel han klarer å holde koken, nå som han har vært flink så lenge.

  • Snakker med barna om:

At innsats har en egenverdi, uavhengig av resultater. Det er for så vidt noe de fleste voksne også burde stoppe opp og tenke over, fra tid til annen. Dette var selvsagt også et viktig tema på foreldremøtet i åttende klasse, der spenningen rundt det å få karakterer for første gang lett kan utløse midlertidig tunnellsyn hos barna (og ikke minst deres foreldre).

  • Grunner på:

Denne kommentaren om firemålsregelen i fotball. Som mamma til en relativt god spiller med proffdrømmer, og en typisk hobbyspiller der moroa og den fysiske aktiviteten er viktigst, er jeg litt usikker på hva jeg mener om saken.

  • Ukas sitat:

«Jeg har aldri tenkt på det å være blind som en ulempe, og jeg har aldri tenkt på at det å være svart er en ulempe. Jeg elsker meg!» – Stevie Wonder

Et eksempel til etterfølgelse! 🙂

WP_20140925_010

Babymoon’en som forsvant

Jeg har ikke lest så mange mammablogger, men følger en amerikansk blogg skrevet av en nibarnsmor (perfekt til de dagene du føler at det går litt vel fort i svingene. Sammenlignet med hverdagen til Elizabeth fremstår vår tilværelse med seks små relativt rolig og avslappende i forhold!)

Som sagt har hun ni barn, de eldste er voksne og den yngste er vel i barnehagealder, så hun er proff på dette med å få en baby inn i et allerede eksisterende familiekaos. Og hun lanserte et uttrykk jeg umiddelbart fikk sansen for: babymoon. Avledet av det engelske «honeymoon» dreier det seg selvsagt om å roe ned og la de første ukene hjemme med nyfødt baby dreie seg om dette ene: bare være til, la verden seile sin egen sjø, tillate seg å leve i en boble der det bare er plass til mor, far, og den bittelille nykomlingen.

Tanken er jo god. Nei, den er mer enn god, den er genial. Når det første barnet kommer, blir tilværelsen snudd opp ned. Alt dreier seg plutselig om det lille nurket, og mor og far bruker som regel både uker og måneder på å fokusere på den lille. Når nummer to kommer blir det mindre tid til nyfødtkos, oppmerksomheten må deles med en eldre bror eller søster man for all del ikke ønsker skal føle seg tilsidesatt eller glemt. Og nummer tre, fire og fem?

For min egen del skulle jeg gjerne hatt en babymoon. Men minsten er to uker i morgen, og jeg må bare innse at akkurat de planene gikk i vasken. Min babymoon var unnagjort allerede på barselhotellet, der ble jeg værende de tre foreskrevne dagene (etter min manns ordre, selv om det klødde i fingerne etter å dra hjem og hjelpe til). Lørdag formiddag reiste vi hjem, og BANG!- der var hverdagen i gang. Kjøring til kamper og ballett. Mellomste søster på korsang i kirken søndag morgen. Foreldremøter, lapper og beskjeder på alle bauger og kanter (jeg har glemt hvilken farge det egentlig er på kjøleskapet, det er til enhver tid dekket av lapper og svarslipper). Og ikke minst haugene på vaskerommet, på høyde med Mount Everest.

Så det var den babymoon’en. Lillebror var på sin første fotballkamp fire dager gammel, og har kjørt løpet siden. Men på den positive siden, så blir han jo en robust liten tass som er vant til å henge med på lasset og ikke bryr seg om det regner sidelengs eller fotballene suser rundt ørene hans, så lenge han får pupp. Og mammas rosa babyboble? Den tar vi igjen tidlig om morgenen, når huset sover, høstregnet pisker mot vinduene, og en liten, fornøyd bylt ligger mot brystet og lager fornøyde smattelyder. DA er det babyidyll, og nesten en slags mini-babymoon. Eller når han ligger våken på stellebordet og kikker på mamma med de store, mørke øynene sine. Så lenge man klarer å nyte de små øyeblikkene (og akkurat der er jeg fremdeles i læringsfasen, men det går stadig bedre!) er det kanskje ikke nødvendig å sette av ukesvis til å sitte og stirre på babyen- den kan heldigvis nytes i små porsjoner innimellom klesvask og leksehjelp… 🙂