Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli.

Denne helgen skulle egentlig stå i familieidyllens og plommenes tegn, spesielt på lørdagen.  For første gang på flere år skulle vi dra tanken om selvplukk fra langt nok til å faktisk sette den ut i livet. Tenk barn som tumler omkring med plommesaft nedover haka, mens høstsola skinner og latteren sitter løst. Kaffe på termos og saft på flasker, og far og mor som sender hverandre «Se her, nå har vi det skikkelig koselig»-blikket.

Og så var selvplukken jammen stengt for i år. En aldri så liten strek i regningen. Da er det godt at søndagen består av det gode gamle, nemlig cup. Med oppmøte før fuglene fiser, og vind og regn i tillegg. Bare avbrutt av diverse kjøring, henting og barnebursdag (nummer 108 i år, eller bare føles det sånn?). Sleng inn en kopp sur, lunken cup-kaffe, og så har du idyllen sin, ja!

Og, den skal tidlig krøkes som god krok skal bli.

Og den skal tidlig dras med på cup, den som er ti dager gammel og skal «bo» på sidelinja de neste årene. Ikke bare kan han tilby moralsk støtte til storebror, han kan også passe på utstyret ved behov. Som her, keeperhanskene til storebror.

Storesøster på halvannet år er allerede dreven i gamet, og vil helst ut og spille selv.

.. skjønt, også det blir kjedelig til slutt.

Tre kamper spilt, vafler fortært, kan vi dra hjem snart nå?

Å «leve stort» som i det å leve med mye, leve kompakt, leve travelt og fullstappet og kaotisk og herlig.

I en hverdag med to fulle jobber, seks barn, stor hund, digert hus (alltid er litt for rotete, med en hage som burde vært litt mer striglet) og en uendelig rekke aktiviteter og gjøremål, dukker det opp mange morsomme situasjoner, og mange strøtanker. Ofte har man ikke tid til å stoppe opp og dvele ved det, det er så mye som skulle vært gjort. Men andre ganger er det mulig å holde tanken, se det store bildet, og sette ting i perspektiv.

Her finnes ingen fiffige interiørtips eller moteråd. Ikke finner du tips om hvordan du får sprettrumpe på 1-2-3 eller Barneoppdragelse For Dummies her heller. Kanskje en og annen sjelden oppskrift, litt småprat om bøker og musikk, eller forslag til julepynt som er enkel nok til at seksåringen (og hennes mor) kan lage den ved kjøkkenbordet en søndag i advent.

Men fremfor alt er dette et sted for hverdagsglimt og hverdagstanker (jeg liker å skrive, så prosessen bak skribleriene har en egenverdi i seg selv. Og det er jo en udiskutabel fordel, tatt i betraktning at det er heller tvilsomt at noen gidder å lese 😉 ). Stort og smått, surt og søtt, om livet i en familie størrelse XL. Litt frustrasjon, til tider også stress, men aller mest glede og takknemlighet. Og ikke minst noen funderinger og tanker rundt dette å leve travelt og stort, uten å leve tidsklemt og oppjaget.

Barna utgjør selvfølgelig selve rammen rundt det hele, både i livet og i bloggen. Men de enkelte barna kommer ikke til å figurere stort her inne, verken i tekst eller bilder. Jeg tar likevel sjansen og lar min aller yngste åpne ballet. Er han ikke fredelig der han sover i babynestet sitt, bare seks dager gammel?