Knask, knep, eller tiss, bæsj og blod?

Ikke verdens mest delikate tittel, jeg ser den.

På den annen side er det ikke alltid så delikat å være mamma, heller.

Denne posten skulle egentlig hete «Happy Halloween?», og inneholde en rekke betraktninger omkring den reisen veldig mange foreldre foretar på veien fra fødestua til ungdomsskolen: nemlig reisen mot aksept av kommersielle, amerikanske skikker. I ren Kåre Willoch-stil. Der vi en gang banket prinsippene hardt i bordet og proklamerte at Vi skal ikke ha noe av tigging på dørene, nei, og hva i all verden er galt med å gå julebukk?, maler vi nå villig vekk zombiefjes og blodstriper, og går til innkjøp av heksehatt med rotter på uten å mukke. Det verste er at det har blitt litt moro også. Jeg har gått fra å være anti-Halloween til å kjøpe inn glorete gresskar-lyslenker selv, og jeg tror det er svært mange som har skiftet mening på omtrent samme måten. Jeg hadde i utgangspunktet masse glupt å si om Halloween.

WP_20141030_007

Heks, klar til avgang med rotter på hatten. Et syn jeg ville fnyst av for ti år siden, men nå synes er ganske søtt og harmløst.

Men, så ble det ikke akkurat sånn. Riktignok har både sjetteklassingen og førsteklassingen gått på dørene og fått seg godteri, men for øvrig forløp dagen uten særlig Halloween-stemning. Glemt var kaken jeg skulle bake, og «pyntingen» begrenset seg til nevnte lyslenke og en stusselig fakkel.

WP_20141031_009

 

Dagen startet med en eim av hundepiss (dette er noe som heldigvis skjer sjelden, for vi har en stor hund som produserer mye tiss). Men etter å ha sjekket grundig på alle de vante stedene konkluderte jeg med at det var nesa som spilte meg et puss- helt til eldstemann lurte på hva i all verden det var som hadde rent ut på gulvet under pianoet. Ingenting er som å starte dagen med en real runde med vaskefilla. Tonen for dagen var satt, viste det seg.

Ungene var sendt på skole, minstejenta kjørt til barnehagen, og baby og mor hadde akkurat lagt seg nedpå for en liten lur (jeg var ikke på vei til Hawaii, dessverre. Derimot knep jeg en ukjent leieboer i å stjele rosa champagne fra min gamle leilighet, som for øvrig var kraftig ramponert, med tapet hengende i laser nedover veggene. Jeg begriper ikke hvor disse absurde dagdrømmene kommer fra!), da telefonen ringte. De fleste foreldre kjenner vel følelsen av at magen synker tre hakk når visse telefonnumre dukker opp på skjermen. Barnehagen er typisk et slik telefonnummer du helst ikke vil se for ofte. Og skolen er enda verre- barnehagen har tross alt ikke verdens høyeste terskel for å ringe. En telefon fra barnehagen kan være «Frida er litt varm og slapp, tror du du kan hente tidlig i dag?». Skolen, derimot, ringer ikke hvis Eline i sjuende føler seg litt pjusk. Telefoner fra skolen signaliserer enten alvorlige hendelser eller større skader. De lyder for eksempel «Vi hadde en uheldig episode her i dag, Daniel og August var innblandet i en slåsskamp med noen gutter i B-klassen, og…». Eller: «Vi ringer for å informere om at brannalarmen gikk i dag, og vi har mistanke om at Ole…». Jeg har fått et par slike opp igjennom tiden, og enda flere av den typen som jeg fikk i dag: «Klassen var ute på tur da uhellet skjedde, og eleven er nå på vei til Legevakten i taxi, fulgt av en lærer. Kan du møte dem der?».

 

WP_20141031_004 (1)

Stedet du ikke ønsker å være, verken på Halloween eller andre dager. Blod og bandasjer gjør seg best som kostymer.

Long story short: Hive babyen i bilstolen og dure til Legevakta, der jeg møter et barn som strengt tatt ikke hadde trengt å sminke seg til Halloween. Ungen er mer enn skummel nok som det er. Det er blod overalt, trass i lærerens forsøk på å vaske av det verste med en bollepose. Jeg trøster, og får blod på skinnjakka, men ekte mødre bryr seg ikke om litt blod på skinnjakka, det er praktisk talt et fashion statement. Vente halvannen time på venterommet. Vente en halvtime inne på kontoret. Vaske, bedøve, sy, få beskjed om at det er nødvendig at en tannlege ser på tennene (Nei! Ikke tannlegevakta også! Det er ikke mer enn noen måneder siden mannen min var der sist- med samme barn, for øvrig- og da tok det hele kvelden. Seks strake timers venting. Heldigvis er det såpass tidlig på dagen at vi  rekker skoletannlegen).  Foreta kjapp vurdering: opp på skolen for å hente skademeldingspapirer, eller rett til tannlegen for å unngå rushen? Vi går for det siste, men unngår selvfølgelig ikke rushen, som jo begynner latterlig tidlig på fredager. Ungen sitter i baksetet og drypper blod.

WP_20141031_006

Akkurat HER startet køen. Den obligatoriske Legevaktbota lyser opp en ellers grå utsikt fra førersetet.

Babyen har hatt en engels tålmodighet, men nå er det slutt. Det blir amming inne på venterommet, hvorpå det smeller kraftig i bleia (her kommer bæsjen inn i bildet…). Jeg registrerer at nevnte bleie er tung av tiss og at det har rent gjennom både body og bukse og ned i bilstolen. Har ikke tid til å skifte uansett. Vi kommer oss inn til tannlegen, som konstaterer at tennene må festes sammen for å unngå at de løsner helt. Jeg har nå lillebror på fanget, kjenner babybæsj-lukta i nesa, lurer på om tannlegen gjør det samme. Dette er flaut. Dessuten veier nå bleia minst like mye som ungen, og 100% ren bleieoverskudds-juice har begynt å trekke ned i min bukse. Jeg blir gjennomvåt av å ha ham på fanget. En gul babybæsj-rosett sprer seg utover låret.

På vei hjem dropper jeg tanken på både torskemiddag og kake, og går heller til innkjøp av mykt polarbrød og sjokoladepudding. Kari Jaquesson dukker opp i pannebrasken, men jeg forviser henne bryskt til området bak øret. På dager som denne får sunnhet være sunnhet. Ungen har ikke tenner å spise med, for det første. For det andre, er det ikke på sin plass med litt trøstemat etter ulykker, sying og tannlegebesøk? Og mor sjøl er virkelig ikke i humør til å stå og presse fersk omega3-superfood-bønnespirejuice eller hva søren vi skulle hatt som alternativ.

Får skiftet på en dyvåt, klynkende liten baby og skyver ham i armene på storebror, før jeg råkjører til barnehagen. Altfor sent ute, selvfølgelig (altså ikke for sent ute i forhold til stengetiden, må vite. Nei, det er verre enn som så: jeg er for sent ute til min selvpålagte Jeg-er-god-mor-i-permisjon-hentetid. Skandale!). Deretter: polarbrød ved kjøkkenbenken før alle må inn i bilen igjen for å kjøre de to store til Operaen for siste generalprøve på Askepott.

WP_20141031_007

Regn. Barcode. Røde lys i Dronning Eufemias gate. Standard Askepottkjøring i disse dager.

Null kake. Null festlig lysdekorasjon, det var liksom ikke noe poeng i å tenne dem når knask eller knep-barna alt var på vei ut av døren. Dagen i dag handlet lite om Halloween, men desto mer om diverse kroppsvæsker. Jeg noterer fornøyd at jeg nå har hatt barn så lenge at jeg (som før ble svimmel bare ved tanken på å ta en blodprøve) kunne sitte og SE på at legen sydde en stor, dinglende kjøttslintre tilbake på plass, uten å føle ubehag. Like fornøyd er jeg ved tanken på at jeg taklet blod i strie strømmer, tiss i enda striere strømmer, og at dagens ulykkesfugl tross alt kom fra det med tennene i behold. Og at all service og behandling var gratis, sett bort fra den obligatoriske parkeringsboten man alltid pådrar seg i medisinske krisesituasjoner. Sist, men ikke minst: til tross for at dette ikke ble som planlagt i det hele tatt, så er jeg ikke sur. Ikke skuffet. Innsikten om at Det er ikke så himla farlig har endelig sunket inn hos meg også. Dagen ble ikke som den skulle, men det gikk da fint. Tross alt. Alt rundt oss var kanskje kaotisk, men jeg beholdt roen og (for det meste) humøret, og så lenge mor beholder humøret gjør ungene som regel det samme.  Omstendighetene tatt i betraktning var en fin dag unnagjort da trøtte unger- en av dem med verdens største verandaleppe- kunne krabbe under dyna og tenke på godteriet som ligger i gryta.

Den analytiske Halloweenposten med spisse formuleringer får komme til neste år. Da er det håp om at også disse stakkarene får lys i toppen:

WP_20141031_010

Stilfull pynt søker flamme. Sees i 2015?

Torsdagstanker

Denne uka:

  • Utenfor vinduet:

WP_20141030_001

Morgenstemning på senhøsten. Den fargesterke, glassklare høsten er på vei ut, nå er det bare den mørke, våte, hustrige høsten som gjenstår. Svart asfalt, råtne blader. Det er kanskje ikke akkurat den mest estetisk tiltalende delen av året, men den hører med. Og den danner en fin kontrast til nysnø og julelys. Jeg gleder meg til advent! Men først: hallo, november. Husk refleks.

  • Har på meg:

– Fordelen ved graviditet er at gamle klær føles som nye igjen etterpå. Ikke bare er det lenge siden de sist var i bruk, men man kan til og med tillate seg en ørliten følelse av triumf over at de fremdeles passer. Jeg har gått på oppdagelsesferd i klesskapet og turt å prøve flere ny-gamle bukser. Med stort hell, de passer igjen. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at mange av de gamle plaggene er, vel, gamle. De var allerede gamle lenge før jeg ble gravid. Kleskjøp er ikke det som har stått øverst på agendaen de siste årene, og selv om jeg nok aldri får svart belte i shopping har jeg store planer om å gjøre noe med det. Men, det er nok greit å vente til vekta har stabilisert seg. Regner med at jeg blir slank og fin av all ammingen som venter, og deretter spiser på meg alt sammen igjen så fort jeg begynner å jobbe og tidsklemma hardner til. Vanskelig å spå hvilken størrelse jeg ender opp på til slutt. Så jeg får synge gamle sanger om igjen, også på klesfronten, og være glad for at det funker sånn noenlunde i mellomtiden.

– Har kjøpt inn strømpebukser til ungene, da, og bodyer til lillemor. Det tar seg dårlig ut når ungen til de foreldrene med aller lengst fartstid i barnehagen har på seg låne-body ved henting.

 

  • Vi spiser:

– Det blir ingen skrytepost denne uka.  Med en mann i minus og en oppkjøring til Askepott i pluss, frister det lite å tilbringe timer på kjøkkenet. Men, jeg har planlagt som vanlig og handlet alle ukas middager på mandag. Kylling, ris og salat på mandagen, og restene ble til kyllingsalat på tirsdagen (! Ekstra husmorpoeng for restemiddag!).  Og når katten er borte danser musene på bordet: Mens far i huset har kost seg med tapas i Barcelona, har vi her hjemme skeiet ut med ting han ikke kan fordra: rømmegrøt, og en ernæringsmessig svært tvilsom komposisjon kalt «oldefarmat», etter min bestefar som alltid lagde denne retten på hytta. Makaroni med stekte pølser, løk og sopp. I morgen skal vi være fornuftige da, og ha torsk. Hvis ungene har plass til middag da, etter alt godteriet de samler inn…

– Jeg gafler i tillegg vitaminpiller, jern og omega 3. Dette burde være en vane, men er mer et av-og-på-opplegg for min del. Akkurat nå er jeg veldig , for det svartner for øynene og rommet svirrer rundt hver gang jeg reiser meg fra gulvet (der jeg tilbringer unormalt mye tid, takket være babyen). Og som alltid blir jeg skuffet når det ikke er noen merkbar effekt etter to dager 😉

 

  • Leser jeg:

– Med skam å melde, ikke noe særlig. Blar litt i det som ligger nærmest før leggetid, det er det hele. McEwan har ennå ikke vist seg!

 

  • Hører på:

Lakmé av Leo Delibes. Ofte synes jeg opera kan bli vel tungt som bakgrunnsmusikk i bilen, men av og til melder lysten seg likevel . Og så er jeg fryktelig svak for sopranduetter, så Sous le dôme épais får hårene i nakken til å reise seg.

–  Og alt av The Flying Pickets. Jeg er tydeligvis på vokalkjøret for tiden!

Papirsklip av Kim Larsen

– Diverse sviskete åttitallsballader, så sviskete at det er flaut å innrømme. Kanskje et tegn på at jeg savner mannen, tross alt? 😉

 

  • Ser på:

– Endeavour i opptak.

Breaking the Waves. Gjensyn med en gammel kjenning, og fremdeles en rar, vond og fin film. Stellan Skarsgård er fremdeles urovekkende kjekk 😉

– Ingen Champions League-kamper denne uka, dessverre. Venter spent på neste runde, og i mellomtiden må jeg slå meg til tåls med den småtriste Tippeligaen. Trist på flere måter: halvdårlig spill på våte gressmatter. Smått forfrosne spillere med hansker. Mørke tribuner nesten uten publikum. Ikke vinner mitt lag noe særlig for tiden, heller. Glem «småtrist», det rette ordet er «nitrist». Men det er da foppal, om ikke annet, så jeg får kose meg mens jeg kan. Snart er det ski i alle kanaler, grøss og gru.

 

  • Applauderer:

Dette innlegget i Si:D. Å få barn er et risikoprosjekt, og all mulig testing og scanning til tross er det en uendelighet av tilstander man ikke kan forsikre seg mot.  Men søren heller, livet er et risikoprosjekt. Jenta som skrev innlegget beskriver tankene mine bedre enn jeg noen gang har klart å gjøre selv.

 

  • Ukas «glimt av galskap»:

– Observert i Dronning Eufemias gate: En Nissan Evalia råkjører på taxigrønne lys fram mot Operaen, for så å kjøre saaakte mot det nest siste lyskrysset. Når det endelig blir rødt og bilen kan stoppe, brøler sjåføren: «1-2-3, NÅ!» hvorpå to sidedøren og bakdøren flyr opp og tre unger spretter ut- den ene i fotballtreningstøy med fløyter under armen og en diger bag, den andre med åpne skolisser og hendene fulle av billetter og noter, og den tredje i en merkelig kreasjon bestående av langermet kjole med sommerbolero over, fremdeles litt grønn i fjeset etter Halloween-ansiktsmalingen tidligere på dagen. De piler bort til lyskrysset og deretter i retning Operaen, mens bilen vrenger seg ut, foretar en nesten lovlig U-sving og forsvinner i retning Gamlebyen, med Björn Skifs skrålende «Härligt härligt, men farligt, farligt» ut av vinduene.

Jepp, oss. Gale mennesker. Forresten, ikke velg Dronning Eufemias gate hvis du har dårlig tid. Det er kanskje Oslos puslete svar på Champs-Élysées , og for all del: den er pen. Men det er  nesten ingen overdrivelse å si at det er et lyskryss- med røde lys- hver 15. meter.

 

  • Bekymrer meg for:

–  slitne barn. Særlig de eldste har hatt et utrolig tett program nå med disse Askepottøvelsene på toppen av det vanlige. Og jeg skulle gjerne sett at de kunne brukt helgen til å slappe av, men den gang ei: nå er det siste generalprøve i morgen, og så braker forestillingene løs på lørdag…

– laptopen min. Den er i ferd med å smelte. Bokstavelig talt. Og Surfacen har ennå ikke kommet. Det lukter meltdown, kommunikasjonssvikt og katastrofe!

 

  • Slåss mot:

– Perfeksjonisme og selvkritikk. Jeg har fått utdelt begge deler i rikt monn, og tenker annenhver dag at a) blogging er noe stort, selvsentrert tull og b) jeg får ikke skrevet bra nok, strukturert det bra nok, finpusset det bra nok. Men jeg har gitt meg med halvferdige prosjekter så mange ganger før, fordi det ikke er «bra nok». Ikke denne gangen!

 

  • Fikler med:

– Teknikaliteter. Knapper og kategorier. Permalenker og widgets. Ikke lett for en teknisk imbesil!

 

  • Er takknemlig for:

– at det endelig begynner å bli orden på sovingen til lille Turbo, og ikke minst at det ser ut til å vare! Nå er det mulig å legge henne på fem minutter, uten noe skriking. At hun er oppe et par ganger om natten er ikke ideelt, og hun sover fremdeles altfor lite om natta. Men det å slippe all grining og byssing i en time på kvelden er rett og slett utrolig godt! Vi har fått kveldene tilbake, i den grad man får kveldene tilbake med tenåringer i hus (det gjør man ikke).

– at de små har orket å henge med på kjøre-hente-kaoset som har preget denne uka. Det har holdt hardt noen ganger (i går sto vi parkert i Industrigata mens tårene trillet på alle tre, etter en lang rekke minikatastrofer og stress.  Ikke en eneste lovlig parkeringsplass å oppdrive, og 40 minutter igjen til mellomste var ferdig med ballettimen. Ikke mitt største øyeblikk som mor.), men stort sett har det gått veldig smertefritt. For å gi meg selv litt kred, så har jeg også planlagt så godt som mulig for at det ikke skulle bli for mye mas og kjas for dem. Men det blir mye, sånn er det når ruta går til skolen og hjem igjen via barnehagen, for deretter hente på trening og avlevere til Operaen og deretter kjører til dans. Det har vært noen hektiske dager. Jepp, jeg savner definitivt mannen min. Nå er det snart hans tur til å nyte denne utsikten:

WP_20141030_010

Dagens bilde fra treningsfeltet. Fotballspilleren til høyre, klar til en tretimers økt.

 

  • Smiler av:

– synet av tenåringssønn i full vigør på OD-dagen. Halvvoksne gutter kler Jif-flaske og støvsuger, altså! Han var litt treg med å skaffe seg jobb (storesøster fikset seg jobb på en skole), så da måtte han jobbe hjemme hos mor. Oppdraget var enkelt: gjør min jobb i en dag. Det var visst mer enn han trodde, men da han fikk opp farten gikk det virkelig unna. Vi burde definitivt ha OD oftere! Ja til mer OD!

– store, skjeve, tannløse babyglis, og de får jeg mange av for tiden. Minsten er sju uker i dag og smiler masse! Han har også begynt å «prate», og ser veldig forbauset ut når munnen plutselig lager lyd. Mor smelter.

– småjenter som hjelper til, for eksempel ved å kaste bleier i søpla:

WP_20141030_013

Lille Frøken Hjelpsom. Det er en herlig alder! Andre ting hun gjerne hjelper til med, er å ta klær ut av vaskemaskinen, finne fram sko til de som skal ut, og rydde leker tilbake i kassen. Måtte det vare…

 

  • Snakker med ungene om:

– Halloween. Hvordan vi gjør det, og ikke minst hvordan vi ikke gjør det. For de skal få gå, både sjetteklassingen og førsteklassingen. Det er lenge siden jeg var veldig prinsippfast og anti-Halloween. Men prinsippene om normal høflighet og oppførsel fravikes ikke. Ikke at jeg tror denne heksa kommer til å kaste egg på dørene til folk:

WP_20141030_005

Sjelden jeg legger ut bilder forfra, men akkurat her er ikke faren for å bli gjenkjent overhengende 😉

 

  • Venter på:

– at mannen skal komme hjem, selvsagt. Nå har det egentlig gått veldig greit, minus den forferdelige onsdagen da alt skar seg, men det skal jammen bli godt å være to igjen. Og han er jo faktisk kjæresten min- det er også et moment her, han er ikke bare hundelufter og barnesjåfør 😉 Nei, på lørdag står jeg og tripper og ser på klokka!

– Halloween. Jeg gleder meg nesten litt selv også. Ikke at vi gjør noe stort ut av det, men jeg har kjøpt noen lys og dekorasjoner, og funderer på å lage en kake. Skjønt, det aner meg at kake er det siste ungene trenger, etter å ha vært på runde i nabolaget!

 

  • Er spent på:

– tilbakemeldingen fra et forlag som kanskje, kanskje kan være interessert i boken min. OK, det høres mer spennende ut enn det er, for det er strengt tatt ikke min bok. Min roman ligger halvskrevet og støver ned i en eske ett eller annet sted på loftet, og der er det nok til beste for alle om den får hvile i fred. Men jeg har oversatt noen kapitler av en bok som hadde vært moro å selge inn på det norske markedet- så de siste månedene har jeg- billedlig talt- gått rundt med et manus  en Rema 1000-pose og skamløst tilbudt alle som vil ha. Det har foreløpig ikke vært så mange (les: ingen, hehe), men nå har jeg endelig fått noen positive signaler. Det er jo altfor tidlig å heise flagget til topps, men hvem vet?

 

  • Sitat:

«Så länge det finns ungar så finns det hopp». Salig Cornelis, han hadde så rett. Denne strofen slår meg hver gang jeg henter i barnehagen. Leken, kaoset, viljen, gleden, latteren!

 

Ordknapp onsdag

 

(Dette snapshots-fra-hverdagen-opplegget har vært en skikkelig øyeåpner. Jeg trodde jo at livet mitt for det meste dreide seg om klesvask. Så feil kan man ta. Det er jo åpenbart at det viktigste i min tilværelse er… trafikk. Sukk.)

 

WP_20141028_002

 

WP_20141027_008

 

WP_20141027_001 (1)

 

WP_20141028_003

 

WP_20141028_006

 

WP_20141024_004 (1)

 

WP_20141029_005

 

WP_20141029_002

 

WP_20141024_018

 

WP_20141029_001