1. søndag i advent: Scrooge vs. Clarkson

Da har Ebenezer Scrooge åpnet hele haraballet, og det er tid for å ønske alle en god 1. adventssøndag!

Ebenezer Scrooge?

Jepp, det er en av mine hjemmesnekrede adventstradisjoner. Hver søndag i advent ser vi en julefilm om kvelden. Og jada, jeg begynte selvsagt med høytlesning jeg også. Finne frem en passende bok, ta et kapittel (eller to, eller et halvt, avhengig av bokens og kapitlenes lengde) hver kveld på sengekanten. Familiekos med tindrende barneøyne og massevis av mammapoeng i boka, ikke sant? Det var bare det at det aldri ble helt sånn, og særlig ikke etter at barna vokste og tempoet med dem. Jeg kastet inn håndkleet for flere år siden, etter å ha kommet omtrent halvveis i Julemysteriet til nyttårsaften. Stemninga dalte litt mot slutten der, kan du si. Omvendt proporsjonalt med mors dårlige samvittighet, som hang der oppe ved nyttårsrakettene et sted.

 

WP_20141130_004

Den kjappe løsningen. Så fort skuffelsen over å ikke strekke til har lagt seg, finner man ut at det fungerer helt ypperlig.

Men film er koselig, det også. Noen ganger kommer vi opp med nye filmer, men vi har også et par faste poster på programmet. En av dem er at vi alltid starter med Charles Dickens. Jeg har sett flere fine versjoner opp igjennom årene, men med barn i hus velger vi selvsagt Disneys 2009-versjon med den fantastiske Jim Carrey som Scrooge. Den er herlig skummel, og setter etter min mening den rette tonen i det vi går inn i en tid som helst bør dreie seg om littegrann mer enn bare kalendergaver og godterier og bråkete flatskjermreklamer fra Lefdal. Det er god, gammel moral i historien om Scrooge, og selv om hans hang til gjerrighet kanskje ikke lar seg direkte overføre til spinnville og kravstore juleunger i Norge i dag, er budskapet om glede og omtenksomhet sterkt og tydelig nok til at det likevel gjør inntrykk på de små. Kommentarene og spørsmålene haglet da vi satt vaglet bortover i sofaen, med gløgg servert av eldstejenta, og Turbo tassende rundt full av pepperkakedeig i fjeset. Ingen jul uten Scrooge, men nå i filmversjon.

At jeg måtte droppe bøkene til fordel for film, er egentlig ganske beskrivende for hele adventstiden her hjemme. Vi går for max stemning og mest mulig julekos, på enklest mulige måte. Noen vil kalle det juks, jeg kaller det realisme. Julebaksten, for eksempel, er nedskalert til nesten ingenting. For det første blir de fleste kakene liggende til langt uti april likevel. Tørre småkaker var kanskje en sjelden luksus da oldemor var liten, men i konkurranse med sjokolade og panettone blir det ikke rare avsetningen på dem. De blir liggende og samle støv, helt til de blir kastet. Eller vi trøkker dem i oss, uten særlig glede, og er det noe vi ikke har behov for i juletider er det enda mer sukker og fett. Jeg skulle gjerne ha arrangert store juleverksteder med masse egenproduksjon, glassengler og kurvfletting og nissemaling og tjo og hei. Men igjen blir det et spørsmål om tid og ork. Dessuten er vi velsignet med en oldemor som koser seg med å lage noen berlinerkranser og sandkaker, og en mormor som har gått til innkjøp av lysedyppingsutstyr, av alle ting. Dermed kan vi her hjemme fokusere på det vi rekker uten at det blir mas.

I dag hadde vi første og eneste bakedag. Vi baker det som er morsomst å bake, nemlig pepperkaker. Skjønt, egentlig er det jo pyntingen som er aller morsomst- så la oss håpe det går bedre enn i fjor, da mesteparten for lengst var spist opp innen mor hadde gått til innkjøp av melis, non stop og sølvkuler. I år gjemmer jeg boksene på et hemmelig sted, og så pynter vi dem neste søndag. Tredje søndag i advent har jeg tenkt at vi skal lage hjemmelaget konfekt. Det hadde vi som ekstragave til slekt og venner i fjor, med stor suksess. Moro er det også, og ikke for vanskelig selv for små fingre. Fjerde søndag er jeg litt usikker på. Enten får jeg ånden over meg og drar i gang en bakerunde til. Eller så kan vi lage en light-versjon av juleverksted her hjemme. Eller kanskje vi rett og slett skal dra til mormor og dyppe de lysene ute i garasjen- så har vi gjort såpass, i alle fall. Uansett kan vi krysse av for peppekakebaking på gjørelista vår, etter dagens innsats ved kjøkkenbordet.

WP_20141130_010

 

WP_20141130_011

 

WP_20141130_012

 

WP_20141130_021

 

WP_20141130_024

 

WP_20141130_030

 

WP_20141130_033

 

WP_20141130_18_30_16_Pro (1)

 

Bakinga gikk superbra, til tross enkelte tilløp til kaos og krangling om dinosaur- og krokodillefigurene. Og ikke minst klarte jeg å unngå brente pepperkaker, og det selv om to av bakebrettene fremdeles står utenfor skolekjøkkenet og ikke er hentet etter julemarkedet(*olmt blikk mot barn som burde ha gjort dette for lenge siden*). Riktignok ble det mel overalt og bra mye å vaske etterpå, men hyggelig var det, og Turbo har (innimellom all deig-spisingen) produsert sin aller første, skjeve, pepperkakeengel.

WP_20141130_035

Etter bakingen var det tid for en nyvinning av året: lapp-i-hatt. Mer om denne jule-oppfinnelsen kommer siden. Foreløpig har det funket etter planen.

Men slik er i alle fall adventsrytmen hjemme hos oss, i korte trekk. Vi står opp og tenner på grisen og synger mer eller mindre rent og enstemt, og såpass tidlig i løpet- helt uten hjelp fra Google. Vi går på adventsmesse og beundrer den største adventskransen seksåringen noen gang har sett.

WP_20141130_003

Såååå mye energi får du av å måtte sitte stille en hel time! 😀

Vi kommer hjem og gjør ett eller annet julerelatert, som baking. Og så ser vi en julefilm på kvelden (jeg gleder meg allerede til neste søndag, da blir det Flåklypa. Og selvsagt står også Love Actually på plakaten. Ikke en førjul uten at mor skal le og gråte- og med forferdelse innse at jeg blir mindre og mindre lik Mia.. og mer og mer lik Karen. Den evige mamma og husmor.).

 

Det er ingen superadvent. Det er ikke heimespona og hjemmelaget og hjemmebakt og supergrundig. Det går i hui og hast, men sånn må det nesten bli hjemme hos oss. Og kosen og bakegleden blir heldigvis ikke mindre av at deigen er innkjøpt på Rema 1000 (joda, i likhet med høytlesing av julebok har jeg også gått igjennom en periode med hjemmelaget deig. En gang jeg ikke hadde malt krydder tilgjengelig, satt jeg pinadø og finhakket krydder til deigen. Totalt galematias! Og det ble ikke nevneverdig mye hyggeligere av den grunn. Deig er deig, er min konklusjon etter å ha prøvd begge alternativer). Med minst et par fotballtreninger på plakaten, og i verste fall langt mer (som i dag, forklaring følger!), blir det et valg mellom enkel julekos, eller komplisert julestress. Bitter erfaring har lært meg at å legge lista høyt ikke nødvendigvis gjør resultatet så mye bedre, det blir bare mer stress underveis. Og stressa mamma står ikke på noen barns ønskeliste, det er jeg rimelig sikker på.

Så, hva var dagens ekstra (eller ekstra dårlige) unnskyldning for kjøpedeig? Faktisk hadde vi tre. En av ungene hadde vært på overnattingsbursdag, og måtte hentes der. Husets speider måtte selge fakler og servere gløgg på julegrantenningen i nabolaget og ble borte et par timer på ettermiddagen. Og sist, men ikke minst: gjett hvem som fikk æren av å åpne adventsballet sammen med Ebenezer Scrooge?

WP_20141130_001

Det er bare å innse det. Har du en sønn som er over gjennomsnittet glad i hestekrefter, må Scrooge pent finne seg i å dele oppmerksomheten med Jeremy Clarkson. Antagelig ville selv julenissen fått hard konkurranse! Advent eller ikke advent, dette var nok dagens høydepunkt for motorfantasten 😉

Vi pynter til advent!

Jeg liker å innbille meg at hjemme hos oss handler advent mer om innhold enn om form.

Klart vi venter på jul! Men i tillegg har jeg et mål om at advent skal være en tid til ettertanke (i den grad det er mulig, der vi løper fra avslutning til avslutning, fra  julekonsert til juleforestilling). En tid der vi kan ha fokus ikke bare på det gavekalaset som venter, men hva julens budskap innebærer. En tid til refleksjon over hvor heldige vi er, som sitter trygt i et pyntet hus og gleder oss til god mat og gaver. Det er ikke alle forunt, og det skal vi ta inn over oss.

Advent, som alle høytider, legger også til rette for å kunne skape sine egne familietradisjoner.

WP_20141128_004

Jomfru Maria og Jesusbarnet har fått plass ved siden av en lang rekke barn på hylla over sofaen. I år, som i fjor og året før. Bildet, med bladgull, kjøpte jeg på skolens julemarked for noen år siden. Håndlaget av en bestefar til et av barna på skolen. Og kongerøkelse- ingen advent uten kongerøkelse i store doser. Vi går praktisk talt rundt i en sky her hjemme, til min manns store fortvilelse.

 

Det er advent for meg. Innhold heller enn form. Og godt er det, vil nok de stilbevisste tenke 😉 For formen er heller tvilsom, når sant skal sies. Da jeg startet min karriere som «jule-og-adventsansvarlig» i en lite pen studentbolig på Tøyen, var det med fire lilla lys fra Nille og en hastig innkjøpt svibel. Siden har jeg fått mer dreisen på det. Vi har fått samlet opp litt pynt og tradisjoner har utkrystallisert seg. Sakte men sikkert har det vokst fram en følelse av «sånn gjør vi det»- både i forhold til pynting, til blomster, musikk (jule-playlisten er uunnværlig i så måte!) og faste tradisjoner på de forskjellige dagene. Desember blir en god blogg-måned, for her er det mye å ta av!

 

WP_20141128_005

Stilmessig svært tvilsom englesamling på peishylle. Men trivselsfaktoren, og ikke minst gjensynsgleden, er like stor hvert år!

 

WP_20141128_010

Dessverre er det ikke alle som overlever fra år til år. Det blir en naturlig avgang, også i englenes rekker.

 

WP_20141128_006 (1)

Julenisser får egentlig ikke komme frem før nærmere jul, i likhet med julestjerner og røde duker. De veldig sjarmerende dorullnissene er likevel unntatt denne regelen. Nissen til venstre har muligens fått i seg litt for mye rødvinsgløgg under påkledningen.

 

Men som sagt, kanskje ikke rent interiørmessig. Vi går for det enkle her hjemme. En krans på døra (type kongler og greiner og en og annen eplefigur. Hva epler har med vinterkranser å gjøre, er like uforståelig som hvorfor vi har fluesopper hengende på juletreet. Men de har jo sin sjarm, både eplene og soppen). I år ville jeg ha ekstra schwung over dørkransen, og utstyrte den med en grønn lyslenke fra Clas Ohlsson. – Er det kult, eller er det tacky? spurte jeg mannen min. Dommen var knusende, for å si det forsiktig, men seksåringen var langt mer positiv i sin vurdering 😀

Så, dørkrans- check! Deretter kommer en lilla løper til stuebordet fram. Vanligvis pleier jeg å pynte den med to svibler og en engel, men siden vi i år har et lite sjarmtroll på halvannet år, får vi greie oss med løperen. Pynten må rett og slett høyere opp!

Og så er det selvfølgelig adventsstjerne og adventslys i vinduet. Og her har jeg lagt merke til noe pussig. Det virker som de fleste, i alle fall i vårt nabolag, har en stjerne og en stake i hvert eneste vindu i hele huset nå for tiden. Soverom og bad inkludert. Har det alltid vært sånn? Jeg vet ikke, men da jeg var liten hadde vi bare en stjerne, og en stake. Den tradisjonen faller det meg lett å videreføre, særlig fordi vi bare har ett vindu i stua som egner seg for pynting. Og helt ærlig ser jeg ikke vitsen i å henge opp stjerner på alle barnerommene og på badet.

WP_20141128_009

Men hei, her er det jo to stjerner?! Ja, og den ene er uten pære. Det var vel derfor jeg kjøpte den andre 😉 Som i år også var uten fungerende pære. Men framfor å kjøpe stjerne nummer tre, var jeg heldigvis fornuftig nok til å begrense kjøpetrangen til ny lyspære. Note to self: sjekk juletrebelysningen. Helst i god tid før treet skal pyntes.

Ingen advent uten svibler! Jeg elsker svibler. Og ungene har fått hver sin svibelvase av mormor, og jeg setter i en overraskelses-svibel med ukjent farge til hver. Så går det litt sport i å få den største og peneste svibelen. Særlig barneskolebarn tar svibel-ansvaret med stort alvor. For de andre hender det nok at mor må tre støttende til for å unngå en altfor tidlig svibel-død. Men stort sett blir de stående frem til jul. Og blomstrer de av før den tid, vel, da kjøper vi nye. For svibler må vi ha!

 

WP_20141129_20_53_32_Pro

Seks svibelvaser, to potter med svibler. Og veldig mye jord.

 

WP_20141129_20_55_02_Pro

 

WP_20141129_025

… og nettopp plantejord har vært årsak til et par diskusjoner mellom mor og far her i huset, når mor har renset sviblene i vasken og far syrlig kommenterer at hun tydeligvis ønsker seg rørleggerregning til jul. Hah! Ikke i år, for tenk! I reneste Reodor Felgen-stil har jeg behendig unngått «Nå tetter du vasken igjen!»-diskusjonen. Husmorpoeng til meg! 

 

WP_20141129_027

Resultatet: ett stykk brillefint adventsvindu. Må helt klart gjøre noe med den ledningen… tenker jeg hvert eneste år, og glemmer det så fort jula er overstått. Jaja.

 

Med adventsstjerne, svibler og amaryllis på plass er adventsvinduet komplett. Og med Shane McGowan bannende fra høyttalerne (ingen jul uten The Pogues), kongerøkelse nok til å kvele en elefant og en ferdig julekalender på veggen er vi i mål. Nå kan advent bare komme, og det gjør den også. Vi gleder oss til i morgen!

 

WP_20141129_028

Den stygge grisen er klar til innsats! Med lilla lys litt på skjeve. Som han sa, tenåringssønnen med aluminiumsfolie: «Jeg vet hvordan jeg gjør det mamma!». Og om det så blir litt skjevt og skakt- tja, hvem bryr seg? Han gjorde så godt han kunne. Og det er innhold over form, any day, men kanskje spesielt i adventstiden. Så lenge vi husker å google det siste verset av adventssangen (alle kan første verset, de fleste kan andre verset, noen kan det tredje verset, og eh, Google er din venn?), så blir det nok advent uansett!

 

Dugnad- himla slitsomt, skikkelig bra.

(Hjemme hos oss er det alltid et eller annet dugnadsprosjekt på trappene. Enten langtidsprosjekt, som i salg av doruller, kalendere eller kakebokser. Eller korttids, som trivselsvakt eller vaffelsteker på et arrangement, maling og løvraking i barnehagen, eller vår-rusken i velforeningen her vi bor. Eller alt på en gang 😉 Forrige helg var det tid for skolens julemarked, en viktig inntektskilde både for FAU og for skoleturen alle reiser på i niende klasse. Bildene er tatt i forbindelse med dette)

Spørsmål: Hva ser du på dette bildet?

WP_20141122_002

Tilsynelatende er dette en salat (av totalt to), to kaker, tre (av totalt ti) kakebokser med «Berthas hjemmelagde sjokoladeboller», og fire (av totalt fem) bokser med Omega 3-kapsler.

Men det er bare tilsynelatende. Det jeg ser når jeg kikker på bildet, tatt grytidlig en lørdag morgen mens mannen henger over kjøkkenbenken bak meg og hakker paprika til den store gullmedalje, er dugnad. Dette er dugnad, i ordets aller videste betydning. Kaker som skal bakes og Omega 3 som skal selges er bare dugnadens fysiske manifestasjon- det det er enkelt å ta bilde av. Men bak salaten og under sjokoladekaka ligger timesvis med rigging og rydding. Bak Omega 3-boksene ligger ansvaret for vekslepenger stuet vekk. En utroper til loddsalget, kanskje pappaen til Peder i 9B, gjemmer seg bak kakeboksene. Vi snakker lørdager med knallvær som tilbringes i vaffel-os på kjøkkenet bak kantina i idrettshallen. Foreldre som raider syrinbuskene i nabolaget sent på kvelden 16. mai, når de har fått tildelt det viktige pyntekomité-vervet. Trivselsvakt eller speaker på cup’en. For ikke å forglemme sekkene med doruller som stappes inn bakerst i bilen, klar til å pushes på venner og kjente (bortsett fra hos oss, vi klarer nemlig utmerket å bruke opp alle dorullene selv. Noen fordeler skal man ha med stor familie. Men jeg har hørt av andre at disse digre sekkene med doruller kan være et mareritt å bli kvitt). Alt dette, og enda litt til, ser jeg på bildet over.

Og kaker. Kaker, kaker, kaker, kaker, kaker. Hvor mange kaker blir det til sammen, mon tro? Alle skoleavslutningene. Musikkavslutningene. Cup’er og julemarked og niendeklasses kafé til inntekt for skoleturen og 17 mai og barnehagens sommerfest. Ja, og barnehagens juletrefest, for den del. Kjøp lodd, kjøp lodd, inntektene går til FAU! Jeg har bakt så mange kaker, og kjøpt dem bit for bit tilbake igjen for ti kroner stykket, at jeg fullstendig har mistet enhver idé om det totale antallet. Kan det være førti? Femti? Trøste og bære, kan jeg ha passert seksti eller søtti?

WP_20141122_11_30_37_Pro

Ikke mine cupcakes 😉 Men de var så fine at jeg måtte ta bilde av dem. Selv har kakene mine blitt stadig mindre dekorative (hurra for glitter fra Cacas og dinosaurstrøssel), men bedre på smak.

WP_20141122_012

Her har noen rigget. Noen skal rydde. Og i mellomtiden står noen på vakt og selger ting noen har laget selv.

 

Det er kanskje flere som husker «Drit og dra»-kaka, i alle fall blant oss som til tider blir smålei av vaffelsteking og kakesalg. Og for all del, jeg lo hjertelig selv. Det ville vært nærmest overmenneskelig å ikke få kaker og loddsalg opp i halsen innimellom. Og det forventes mye av dagens foreldre. Kanskje litt for mye (årets sommeravslutning for ett av barna var i så måte en åpenbaring- de hadde nemlig innøvd et program, og det var taler til elevene og gaveoverrekkelser til lærerne, men vi hadde ikke buffet, og guri så deilig det var!! Enkelt, fort unnagjort, akkurat like koselig som vanlig. Og du slipper både kakemaset i forkant, og den irritasjonen som følger med når du ser en haug veloppdragne barn (og noen pappaer) miste alle hemninger og kaste seg over kakebordet. Dette med avslutninger har gått over alle støvleskaft, og er verdt en post i seg selv).

Likevel er jeg en varm forsvarer for både spleiselaget og ikke minst dugnadsordningen. Til tross for at jeg tidvis er møkklei av både loddsalg, kakebaking, doruller og firetimers-vakter i sekkeløp- og rockeringseksjonen på 17.mai.

WP_20141122_007

 

WP_20141122_014

Vårrull-testing på julemarkedet. Dette er dugnadens evige kretsløp: man kjøper ingredienser og lager mat. Deretter kjøper man den tilbake igjen, bit for bit.

For det første kan maset om hvor arbeidskrevende dette er, bli smått overdrevet og fremstå ganske så sutrete. Det tar ikke mer enn et kvarter å slenge sammen en langpannerøre, og så steker den seg selv i ovnen mens vi er frie til å nyte vår høyt skattede egentid. To firetimers dugnader i året er heller ingen uoverkommelig arbeidsbyrde. Ja, det er mas, og nei, du får ikke dratt på hytta den helgen, men når du først står der i vaffelosen er det jo på grensen til hyggelig. Og sosialt. Å bidra på de arenaene barna tilbringer sin tid på, er verdifullt på flere måter- ikke bare pengekassa til idrettslaget (og selv om du skulle synes at det er bånn i bøtta uansett og ingen argumenter hjelper, så er det fremdeles bare fire timer. Du skal være helt enormt tidsklemt før det er umulig å avse såpass en sjelden gang. Hvis fire timer en gang eller to i året representer et betydelig problem er det nok heller viljen det skorter på).

Men fremfor alt handler det om solidaritet.

Gjennomsnittsnordmannen har i dag så god råd at veldig mange av oss gladelig hadde betalt oss ut fra julemarked og kakebaking. Hvorfor gidder vi dette, finnes det ikke et eller annet øst-europeisk firma som tar seg av på julebasarer og kakebaking, hæ? Hvor er barnehageparty-svenskene når du trenger dem? Jeg skjønner at noen må gjøre det, men hvorfor må jeg? For mange, kanskje de fleste,  oppleves tid som et større knapphetsgode enn penger. Noen hundrelapper ekstra her og en tusenlapp ekstra der, til cup-tur eller idrettsavgift eller skoletur, er ikke noe problem å hoste opp. Jeg har sittet på flere foreldremøter og debattert nettopp dette, og gått inn for å beholde dorullene og loddene til tross for at jeg rent personlig ønsker dem dit pepper’n gror og heller ville hatt et kontonummer til nettbanken. Vi vil heller betale enn jobbe, og det gjelder ungene våre også.

Jeg ser det selv. Ungene mine har mottatt bunkevis med lodd og kalendere, og lass etter lass med kakebokser. Har de solgt noe særlig? Nei. Vi gir det bort til lidende besteforeldre (de har nok satt pris på kalenderne med store bilder av Erik «Panzer» Hagen og Freddy dos Santos opp igjennom årene. Og jeg har fremdeles restlagere på loftet av kalenderne fra 2007 og frem til 2012, i tilfelle vintage-idrettskalendere plutselig skulle komme på moten). Vi skraper loddene sjøl (og glemmer å hente ut gevinsten), og  spiser oss helsefarlig usunne på Berthas hjemmelagde havreflarn. I aller beste fall har vi blitt kvitt noen doruller eller lodd, men da er det mor og far som har mast på kollegene sine, ikke ungene som har gått dør til dør. Til mine barns forsvar har jeg heller aldri bedt dem om å selge varene sine (antagelig et ettervirkning av post-traumatisk loddsalgsyndrom fra min egen barndom, der flere hundre barn konkurrerte om loddkjøpere på i en bitte liten soveby. Med rådyre lodd som var umulig å få solgt, og inntekter som gikk til herrenes a-lag slik at de kunne reise Norge rundt i buss og spille kamper i fjerdedivisjon. La det være klart: ikke all dugnad er god dugnad, og det finnes gode og dårlige måter å organisere det på!). Men det tror jeg gjelder mange. Det er i hvert fall både vinter og vår siden vi sist fikk barn med loddbok til inntekt for det lokale barnekoret eller speidergruppa på døra.

Men nettopp siden de fleste av oss ser på dugnadsarbeidet som en kamuflert giro, er det lett å anta at det gjelder alle. Men slik er det jo ikke. Sitter du en stund i diverse klassekomitéer eller melder deg som lagleder eller materialforvalter, demrer det før eller siden for deg at noen har problemer med å hoste opp de kronene. Det er ikke bare å sende en giro, så er alle fornøyde. Noen har mer enn nok med å skaffe de pengene som skal til for å kjøpe nødvendig utstyr, og enhver form for inntjening er et kjærkomment tilskudd til at poden skal kunne delta i den aktiviteten eller dra på den turen. Dette er på det individuelle planet. Men også fellesjobbing som ikke kommer den enkelte til gode har et innslag av solidaritet. Fellesdugnaden i form av loppemarked til korpset sikrer at ikke kontingenten fyker i taket, cup’en der du er kommandert ut til toalettinspeksjon hele søndagen er et kjærkomment tilskudd til felleskassa og sikrer inne-trening i årets kaldeste måneder. Kort sagt: alle blir pålagt litt arbeid, for at flest mulig skal ha mulighet til å delta, og få et best mulig tilbud. Og de som sliter mest med å betale for dette i utgangspunktet, er neppe de som har mest lyst til å rope ut om sin økonomiske situasjon på foreldremøtet, når Herr og Fru Innmari Travel sukker og stønner over at de må bidra «nå igjen».

WP_20141122_009

Denne paien tok sikkert litt tid å lage. Men jeg tviler på at den alene er årsak til familiens samlede stressnivå.

Jepp, vi må bidra. Men det synes jeg pinadø vi må tåle! Å oppdra barn er ikke bare et egosentrisk prosjekt. I det du står der med den blå eller rosa lille bylten og skal spasere ut fra sykehuset for første gang, har du ikke bare moro i vente. Du har også godtatt at det vil komme situasjoner der du må gjøre noe du- shock horror- kanskje ikke har så innmari lyst til, og kanskje det heller ikke gagner deg direkte.

**********

Selv i et relativt egalitært samfunn som det norske, finnes det store forskjeller. Og selv i grupper der det ikke finnes store forskjeller, kan det lønne seg å oppmuntre både barn og voksne til å gjøre en innsats for andre. Være en del av et fellesskap, dele på det ansvaret det er å være det- på skolen, i korpset, på håndballaget, i borettslaget.

Og derfor er dugnad viktig.

Så lenge det i en gitt barnegruppe finnes ett eller to barn som er nødt til å tjene pengene på egenhånd, så har vi et felles ansvar for å legge til rette for det. Selv om det koster oss noen ettermiddagstimer, selv om du blir sittende med et dorull-lager som varer til 2017. Muligheten for at noen ikke klarer å betale seg ut av alt, er til stede gjennom hele våre barns oppvekst, og ofte ganske usynlig. Det synligste er kanskje de som legger ned en innsats for å bli kvitt salgsvarene sine. Enten av nødvendighet, eller av ansvarsfølelse og tiltakslyst. Uansett fortjener det applaus! Og nettopp derfor klarer jeg sjelden å gå forbi en enslig, liten tass som står ikledd en gammel Ronaldo-drakt i pissregnet utenfor Rema 1000 og prøver å bli kvitt 30 lodd. Da kjøper jeg et lodd eller to, selv om jeg har et par bunker liggende hjemme.

Men jeg kjøper ikke Omega 3 av guttas lagkamerater, altså. Medregnet mellomstesønnens boks har vi nå 1500 Omega 3-kapsler i skapet. Familiens samlede Omega 3-behov er dermed godt dekket for overskuelig framtid og enda litt lenger, selv for oss. Bestemor er herved advart- nok en gang. Det blir en god, og innmari sunn, jul i år! 😉

WP_20141122_017

På vei hjem, med lillebror på magen. For hundrede gang kan jeg konstatere at dette gikk greiere enn fryktet. For det gjør som regel det.