Nyttår 2014… og 2001

 

Soff gottynår og grått nytt hår!

WP_20131231_19_26_30_Pro

Nei, vi er ikke fullt så tidlig ute. Dette er fra i fjor 😉

Vi skriver 31. desember, og kalkunen vi hvert år sverger på at vi ikke skal ha (mannen min, som er kokkesjef ved alle større arrangementer, er ikke spesielt begeistret for den store fuglen. Han synes den er tørr og kjedelig, at det blir for mye mat, og at det egentlig er stuffingen som er best- resten er bare en tørr og dyr variant av kylling) står snart i ovnen. Ja, for vi endte opp med kalkun i år også. Planen var ribbe, men da Gubben i et øyeblikks forsyn åpnet pakken for å sjekke i går kveld, luktet det mindre enn appetittlig- for å si det forsiktig. Den hadde rett og slett blitt dårlig, og siden ribbejakt 30. desember er et relativt håpløst prosjekt og han ikke var i det mest kreative hjørnet sent på lille nyttårsaften (pinnekjøtt? Beef Wellington? Temaki-zushi? Hot pot? Vi har i grunnen ingen andre krav til nyttårsmiddagen enn at det skal være litt finere enn vanlig), blir det kalkun i år igjen. Tror det er tredje eller fjerde året på rad, så vi har snart laget oss enda en ny tradisjon: Kalkunen-ingen-vil-ha-men-som-blir-helt-OK-middagen. Og med saus og godt tilbehør blir det sikkert mer enn ok også!

WP_20131231_19_39_30_Pro

Fjorårets kalkun. Mulig kalkun er kjedelig, men den svikter oss aldri!

Nyttårsaften feires, som alltid, hjemme. På nett og i aviser kan vi lese til øyet blir stort og vått om de flotteste antrekkene, de kuleste partytriksene, den beste champagnen, det mest spektakulære fyrverkeriet, hei og hurra og skål alle sammen- her blir det fest! Det er lett å få inntrykk av at hele landet er stivpyntet og skal tilbringe kvelden i festlig lag, men det er selvsagt bare tull. Jeg tipper det er mange som gjør som oss, eller kanskje feirer stille og rolig med familie eller gode venner. Noen sitter sikkert også alene på nyttårsaften- noe som er fint hvis det er selvvalgt (jeg har, helt ærlig, følt en dragning mot tanken selv. Bare meg, en notatbok, god musikk, noen glass cava… Men, det er ikke akkurat noen overhengende mulighet de neste 15 årene!), men trist hvis det er et utslag av ufrivillig ensomhet. Som julaften er nok nyttår en ekstra tung dag for de som allerede sliter. Jeg sender en varm tanke til alle de som ikke synes kvelden i kveld er god, og ikke føler noen grunn til å feire.

WP_20131224_20_01_47_Pro

Burde vel sende en tanke til alle landets firbente som får en tøff kveld også. Husets Dyr trenger dog ingen sympati, hun er så avslappet (les: lat) at selv ikke rakettsmell får henne til å reagere noe særlig.

Selv er jeg strålende fornøyd med å bytte ut stiletthæler med ullsokker, og la pyntingen begrense seg til den fine buksa (i entall, ja) og en litt mindre forsoffen ammetopp. Misforstå meg rett: det er flott for småbarnsforeldre også å komme seg ut av huset og nyte andre voksnes selskap. Men jeg har egentlig aldri likt nyttårsfester så fryktelig godt. Det kan så lett bli krampaktig, det er den kvelden der alle skal ha det innmari gøy, dere, og der kveldens vellykkethet måles i antallet dresskledde menn og småfulle damer på høyest mulig hæler. Fra min ungdoms dager husker jeg at folk desperat lette etter fester de kunne være med på, det spilte liksom ingen rolle at du knapt hadde noen relasjon til menneskene du feiret med, det viktigste var å være med noen, med mange, med flest mulig. Uansett. To the bitter end. Og helt ærlig kan jeg ikke tenke meg en verre måte å starte et nytt år på enn etter en ræva fest med heftig bakrus. Takk, men nei takk.

Min siste nyttårsfest kan ha funnet sted i 2002, men antagelig var det 2001.  Jeg tror det, basert på hvor små barna var. Min mor hadde ingen planer for nyttårsaften det året, og hadde med glede tilbudt seg å sitte barnevakt i studentleiligheten mens jeg skulle ut og ha det gøy. Det året var jeg invitert til en venninne av en studievenninne i en diger kåk høyt over byen, og vi snakker stive snipper og høy sigarføring. Unge mennesker, javisst, men unge mennesker på vei opp og ut. Vit.ass her, hovedfag der, andre med en fot innenfor departement eller utenrikstjeneste, eller garantert jobb i onkels advokatfirma. Jeg var nok den som hadde kommet aller kortest både i studieløpet og i livet, en sølle tredjeårsstudent med ekstrajobb som sushiservitør, men til mitt forsvar tok jeg meg i det minste bra ut som festdekorasjon 😉 Etter fødselen av mitt andre barn veide jeg praktisk talt ingenting, og siden puppene ikke hadde nådd det fleksi-hengestadiet de befinner seg på nå, så jeg- i all beskjedenhet- ganske så smashing ut i lang, tettsittende, flaskegrønn kjole med utringet rygg.

Selvfølgelig var det tre retter, og taler, og skål for det ene og skål for det andre og ikke minst for vår fortreffelighet og vår fremgang. Ved midnatt begynte en god del å bli passe champagnebrisne, ordene ble større og taleremsene ble lengre, og sigarer ble fisket ut av frakkelommer og cognacen sto klar for de som måtte ønske. Og på slaget tolv sto vi på verandaen og så fyrverkeriet smelle løs- Skål for fremgang, dere, vil du ha en klem, schøta?- og samtidig plinget det i telefonen min. Det var fra min mor. «Nå har jeg tullet ungene inn i ulltepper og så sitter vi på verandaen og ser på fyrverkeri. Vi har stjerneskudd og kakao!»

Tårene sprang fram i øynene, men jeg ble heldigvis reddet av enda et klemmeoverfall fra en ukjent fyr med dressjakka på halv tolv som var veeeldig glad i hele verden. Og i brytekampen som fulgte fikk jeg svelget gråten ned i halsen. Men spørsmålet meldte seg uansett med full styrke:  Hva i helsike gjør jeg egentlig her? Det var ikke her jeg skulle vært i det hele tatt. Jeg skulle vært hjemme med stjerneskudd og kakao, og etterpå brettet dyna godt rundt datteren og sønnen min, og lagt meg til å sove for så å våkne opp til et nytt og friskt år.

I steden ble det verdens lengste og kaldeste tur hjem. Vertinnen var fortvilet, stakkars, men det var selvfølgelig ingen taxier å oppdrive i det hele tatt. Klokka to ga vi opp, og begynte å traske gjennom snøen ned mot byen- i tynne strømpebukser og jakker som ikke på noen måte kunne holde januarkulda ute. Når jeg sier at hun bodde langt over byen, mente jeg det helt bokstavelig, og med unntak av en nattbuss som dukket opp og sørget for transport mellom Majorstua og Stortinget, gikk jeg hele veien til studenthuset på Enerhaugen. Det var mer morgen enn natt da jeg var hjemme igjen, frossen inn til margen, og synet av de to små som lå og sov søtt fikk nesten tårene til å presse seg fram igjen. Dumme, dumme meg.

Dette er på sett og vis utakknemlig. Festen var fantastisk, maten var strålende, folk var feststemte og hyggelige. Og selv om jeg kanskje ikke var helt der oppe sammen med de andre kunne jeg ha nytt følelsen av å skåle inn et nytt år med gode ønsker om lykke og fremgang- men det føltes bare fullstendig feil. Og jeg sverget: aldri mer. Nyttårspartyet får andre ta seg av, jeg tar heller festen en annen tid på året. Jeg blir hjemme og er Kjedelig Mamma med lav sigarfaktor, men desto mer stjerneskudd og champagnebrus.

Det er en beslutning jeg har levd godt med, og i fjor kjente jeg at jeg var ekstra glad for å ha tatt det valgt. For i fjor var det året der eldstebarnet for første gang kom og ba om å få dra ned til Rådhusplassen med venner for å se på fyrverkeriet. «Jah, nå er vi i gang», tenkte jeg i mitt stille sinn, og innser at heretter vil nyttårsaften aldri bli helt det samme. Fra og med nå vil det hvert år mangle noen rundt stjerneskuddene. Det vil være ungdommer som vil ut og se på raketter, vil være sammen med venner, og med tid og stunder ender vel nyttårsaften opp som årets aller travleste taxikveld for mannen min og meg, når ungene selv når den alderen at de skal være med på mer eller mindre krampaktige nyttårsfester. Da får Gubben og jeg skåle i cava og ønske hverandre godt nyttår 1. januar i steden, for ikke søren om jeg har tenkt å overlate ungene til evig leting etter taxi i sprengkulda.

 

WP_20131231_001

 31. desember i fjor. Eldstegutten tester julegave på et øde og forlatt treningsfelt- første og eneste gang jeg har sett at parkeringsplassen har vært fullstendig tom!

Så da sitter jeg her, hjemme, og er godt fornøyd med det. Ikke blir det partyparty, ei heller blir det den lett filosofiske kvelden i fred og ro, der man kan kose seg med å gjøre opp status over 2014 og tenke over mål og ønsker for 2015. Det blir nok rydding og kokkelering og forsøksvis pynting og skribling av vår state-of-the-nation nyttårstale (mors ansvar), med babyen hengende i puppen og Turbo hengende i buksebeinet. Kanskje eldstemann vil ta en tur bort på treningsfeltet, i fjor var han helt alene der 31. desember og regjerte der i ensom majestet. Det som er helt sikkert, er at mye av dagen vil gå med til skruing, banking og muligens litt banning, ettersom vi må sette opp nytt klesskap til eldstejenta (kommer i egen post, og tittelen gir seg nesten selv: «Når tenåringen våkner»!) Og så blir det selvsagt stjerneskudd og champagnebrus på verandaen- vi er heldige som bor slik til at vi får med oss fyrverkeri fra alle kanter av byen hvis været er klart. Hvis ikke har vi alltids våre biker-naboer som aldri sparer på kruttet (det har sine fordeler å ha en MC-klubb i nabolaget!). Ikke minst blir det følging og henting av tenåringsdatter som skal ned til Rådhusplassen med venner. Og kanskje en nyttårs-skål med far- hvis vi orker etter en travel dag.

Så det er planen for i dag, det blir nok å henge fingrene i. Men i morgen skal jeg sette meg ned og tenke over overgangen til et nytt år- med alt det innebærer av takknemlighet for det gamle, og håp og drømmer for det nye.  Vi sees- og godt nyttår! Håper alle får en strålende kveld, uansett hvor og med hvem den tilbringes! 😀

RomjulsTivoliBursdag!!

WP_20141228_021

HER er jeg- øverst til høyre der!

 

Da de eldste barna var små, hendte det ofte at vi feiret jul på Kanariøyene, sammen med bestefar og bestemor. De siste årene har vi vært hjemme, og det kommer vi nok til å forbli i årene som kommer også, fram til den dagen vi har råd til å dra med åtte personer til Thailand midt i høysesongen (sleng på en ekstra null, så er vi omtrent der).

Men hjemmejul er fint, det.  Og i likhet med mange mødre som forbauset kjenner et slags bortgjemt tradisjonsbehov presse på, etter årevis med Det er ikke så nøye med de julegreiene, jeg pynter en potteplante og stikker til syden i stedet, har jeg også gradvis innfunnet meg med at snø, grøt, amaryllis og barnåler som sitter fast i stueteppet til langt uti mars, er noe vi nærmest har plikt til å føre videre til kommende, uskyldige generasjoner.

Men, med julaften flott plassert på en onsdag (hadde jeg ikke vært i permisjon hadde jeg glist hele høsten, ved tanken på mest mulig ferie!) blir det nesten i meste laget, særlig for de yngste. To uker er lenge, ikke minst når det er kaldt ute. Så, siden både tradisjonshensyn og mangel på de åtti tusen Thailandkronene sørger for hjemmejul for ørtende år på rad, og jeg heller ikke i år fikk virkeliggjort drømmen om en førjulstur til Tivoli med de eldste på grunn av tidsnød, tok vi en liten vri- en svipptur til København i romjula. En ekstrabonus er at mellomstemann hadde bursdag på turen. Og selv om ingen av ungene- hittil!- har klagd på mors vanlige bursdagskake, vanket det en stor tommel opp da bursdagsbarnet fikk snusen i planene og kunne se fram til buffet med stort dessertbord på bursdagen sin.

Det var 14 iskalde blå da vi toget bortover mot t-banen for å komme oss til byen og derfra til fots til kaia.

 

WP_20141227_001

 

WP_20141227_002

 

WP_20141227_003

 

WP_20141227_005

 

WP_20141227_004

– Mamma, vi er liksom så… mange!, kom det underveis fra eldstesønnen. Og ja, vi utgjør en fin liten karavane der vi trasker av sted. Men som han kom fram til- det er ikke noe galt i det!

Når det gjelder danskebåten, og Tivoli, har jeg lang fartstid. For riktig lenge siden var det min far som tok turen sammen med meg, så godt som årlig. En praktisk og hyggelig liten utflukt for en helgepappa med fjortis på slep, og vi hadde det alltid hyggelig. Det vil si, ikke den gangen han bestemte seg for å synge karaoke og klatret opp på scenen til tonene av Elvis’ Love me tender. Og jeg, i den mest intense fjortispubertale fasen, holdt på å dø på meg, asså, lissom. Noe så flaut! I etterpåklokskapens lys gjorde han jo dette nettopp for å erte meg litt, og dessuten hadde jeg langt mindre grunn til å være flau enn de fleste andre pårørende. Faren min hadde i det minste sangstemme- en flott og fyldig bass som tidligere hadde sunget Händel og Beethoven, jeg antar at bartenderen hørte langt verre versjoner av Elvis på regelmessig basis. Men jeg var jo altfor opptatt med å synke ned under bordet til å høre etter, så hvordan det låt aner jeg faktisk ikke. Likevel, nå som jeg er voksen, og pappa dessverre er død, ser jeg tilbake på det med en godhet for begge to. Pappaen som ville være morsom, og tenåringsjenta som syntes det var utrooolig pinlig. Et godt minne.

En annen ting jeg husker godt fra turene med pappa, var at jeg fikk barnedrink. Det var andre saker enn brus, gitt, og det var STORT. Så selvsagt har jeg videreført det på våre turer. Er vi på danskebåt, så er vi på danskebåt. Som nordmenn flest, gikk turen rett til baren via kahytten:

WP_20141227_008

Black Beauty til eldstejenta, Red Devil til mor, og Pink Floyd til eldstegutten. Det var i alle fall planen.

WP_20141227_009

 … For strengt tatt var det ikke mye jeg fikk smakt av drinken min. Den ble umiddelbart okkupert av en annen person, som nektet å gi den fra seg.

WP_20141227_012

… og da går det som det ofte går- strak ut på kahytten etterpå. Men i akkurat dette tilfellet var det helt i orden, og langt å foretrekke framfor det som skjedde neste kveld 😉

Da de eldste ungene var små, reiste vi også ofte til Tivoli. Gjerne årlig, og gjerne sammen med min far og stemor. Etter hvert som ungene ble større og planene for sommerferien flere, har det dessverre falt litt bort. Men vi har tatt turen ofte nok til å få følelsen av å være på hjemmebane- bortsett fra en ting: årstiden. Vi dro alltid på sommeren, med de fordeler det har rent værmessig (og de risiki for ulykker det medfører, som den gangen et uheldig barn bæsjet i utendørsbassenget på vei mot Køben. Det var flauere enn Elvis! Siden den gangen har badebleier heldigvis blitt et hverdagslig fenomen). Jeg var veldig spent på hvordan det ville bli å være i Tivoli i minusgrader. Og jeg så for meg at de hadde gjort mye ut av julestemningen. Jeg ble ikke skuffet!

 

WP_20141228_046

 

WP_20141228_033

 

WP_20141228_029

 

WP_20141228_030

 

WP_20141228_041

WP_20141228_040

 

Det hadde nok vært enda litt koseligere med snø, men de hadde tatt julestemningen helt ut og kjørte jul i alle kanaler. Og gløgg, julevarer, fat med glødende kull til å varme hendene på (genialt!), brente mandler og julepynt. Rett og slett godt med julehygge, selv om de gode gamle Tivoli-landemerkene også var på plass:

 

WP_20141228_050

 

WP_20141228_015

 

WP_20141228_025

 

WP_20141228_016

Churros! OK, ikke helt spanske, men Tivoli-churros duger lenge. Spesielt når man er småfrossen og kald på fingrene.

 

WP_20141228_032

Rød pølse. Ytterligere forklaring er kanskje overflødig, men jeg må påpeke at det var så vidt jeg rakk å ta bilde av den. Tretti sekunder senere var den borte!

For min del var møtet med attraksjonene også et hyggelig gjensyn. Fjellet, Den Flyvende Koffert, Odinekspressen… alle de gode gamle traverne. Ungene var i tre hundre, og droppet gladelig lunsj for å løpe rundt og få tatt flest mulig karuseller.

Mannen min har aldri vært med på de tidligere Tivoliturene, det har vært min og barnas greie sammen med besteforeldrene. Når han hører «fornøyelsespark», går tankene til Disneyland og Tusenfryd og andre rene fornøyelsesparker. Så han ble overrasket over at Tivoli var såpass lite, og ikke hadde flere attraksjoner. Men for de av oss som er sentimentalt knyttet til dette stedet (og som finner Disneyland ganske usjarmerende- for det må jeg innrømme at jeg gjør) er det lite som slår Tivoli. Med julestemning i tillegg ble det bare enda bedre, og det eneste jeg har å innvende på turen var nettopp dette at det ble for lite tid. Gubben, de to yngste, og jeg strandet nemlig utenfor terminalen- ventende på en shuttlebuss som aldri kom. Av frykt for å oppleve det samme på vei hjem gikk vi også tidlig, og resultatet ble at vi knapt fikk gjort halvparten av det vi ønsket, og aller verst: de hadde verdens kuleste julestjerner på halv pris og jeg hadde ikke tid til å se på det (kjerring-dialekt for «Krise og katastrofe»)! Heldigvis gikk de eldste barna i forveien, så de hadde en ekstra time til å nyte moroa. Fordelen med store barn som drar på årlig kor-tur til København og kan finne frem på egenhånd 😉

 

WP_20141228_013

SÅ utrolig stusslig er det å være de tre barnevognene som ikke kom med shuttlebussen. Kaldt var det også!

Båtturen tilbake var like fullpakket som turen ned: ungene ville bade, det ble middag med buffet og stort dessertbord, og store barn fikk raide taxfreen på jakt etter gode klær- og sminke-kupp sammen med mor (bare store størrelser igjen av Superdry, til sønnens store fortvilelse). Deretter tok jeg frivillig barnepasset på lugaren med de to yngste, mens resten av gjengen spilte på hester og drakk barnedrinker. De fire eldste ungene delte lugar på turen, vegg i vegg med vår, og det gikk aldeles strålende. Ikke noen problemer i det hele tatt, om vi ser bort fra et lettere kaotisk og rotete gulv.

 

WP_20141229_007

Vår lugar, rett før ankomst Oslo. La oss være ærlig: dette stinker småbarnsforeldre lang vei. Ikke gadd vi å kjøpe med oss kvota heller, to barnevogner pluss bagasje er virkelig mer enn nok å holde styr på!

Og konklusjonen? Det klassiske «Vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur»? Ja, faktisk. Tivoli om vinteren kan anbefales. Båttur med seks unger kan anbefales. Bursdag med buffetmiddag kan definitivt anbefales, og så lenge man har en datter med Kindle å låne bort kjeder man seg ikke i hjel på lugaren der man passer på de små som sover (forhåpentligvis).  For meg ble det noe nytt, men mest av alt et hyggelig gjensyn med en langt over gjennomsnittet sjarmerende fornøyelsespark.

Turens nedturer var dette med dårlig tid, ekstra viktig å være obs på hvis man har barnevogn og risikerer å ikke komme med på bussen. Og hvis man er av typen som liker litt action og tut og kjør, bør man nok være forberedt på at det ikke blir fullt så mange turer på Odinekspressen som man kanskje hadde håpet. Barnevogner, og ikke minst innholdet i dem, gjør at det blir mye trasking og gåing, og lite hyl og hvin på toppen av pariserhjulet. På den annen side: det gikk bedre enn turen til Aqualandia i Spania i fjor, der jeg betalte full inngangsbillett uten å i det hele tatt bli våt. Jeg fikk jo til sammen fire turer på attraksjonene, noe som ikke er så aller verst. Og selv om det ikke ble akkurat dette:

 

WP_20141228_021

(for det var jo bare tull, selvsagt. Jeg elsker karuseller og berg- og dalbaner, men jeg har intet ønske om å kjenne middagen kile bak drøvelen. Slike ting som dette overlater jeg med glede til den yngre generasjon!)

Så fikk jeg likevel med meg det fineste av alt: Turbos aller første karusell-tur. Å være vitne til den forandringen som foregår i en ettårings hode når karusellen går fra å være skummel, til interessant, til veldig morsom- det er verdt turen i seg selv!

 

WP_20141228_037

Karuselfie med Turbo. Lykke!

Hosanna i Chelsea! Om jul og fotball

La det være klart, jeg elsker julen.

Jeg elsker forventningsfulle barn som samles rundt adventskalenderen.

Jeg elsker juleblomstene, svibler og amaryllis (særlig når de ikke velter).

Jeg elsker duften av kongerøkelse, av ribbe i ovnen, av granbar i stua.

Jeg elsker Sølvguttene, som synger så vakkert. Og jeg elsker de småkvisete tenåringene med pubusbart som synger «Breath of heaven» på julekonsert med skarpe tenorstemmer, ganske vakkert. Og barnehagens Luciatog.

Fremfor alt elsker jeg følelsen av høytid. Roratemesser med levende lys i morgenmørket. Følelsen av å se treet ferdig pyntet for første gang. Jeg elsker skjeve pepperkaker, glasurflekker på kjøkkenstolene, barn i pentøy og Jussi Björling. Jeg elsker det sosiale ved jula, som familiebesøk både i går og i dag, selv om det betyr at du må sette deigen til julekakene før du har fått tatt en dusj og vi panikkrydder mer eller mindre hele tiden.

Kort sagt: fra midten av november og i tiden som følger, vaser jeg rundt i en tåke av julestemning. Eller er det kongerøkelse? Kommer det i tillegg snø, er lykken total. Jul er flotte saker! Nei, stryk det- jul er fantastisk.

Men, det kan bli litt mye.  Litt voldsomt, rett og slett, særlig når julefeiringen nærmer seg sitt klimaks og det skal koses og jules i alle døgnets timer og i alle kanaler. Det er grenser for hvor mye julemat og juleduft og julestemning og julekaker et menneske kan hamle opp med i løpet av noen korte, intense desemberdager.

Det er jammen godt vi har fotball!

 

WP_20141226_007

 

Nærmere bestemt, det er jammen godt vi har Premier League. De norske pysene som ikke liker å spille fotball i 20 centimeter snø tar jo fri på vinteren, men resten av Europa fortsetter som normalt, og i England er dette nesten den aller beste fotballtiden. Det blir ikke mye julegodt i strømpa på Phil Jones og Vincent Kompany, det er business as usual og antagelig mer enn det, siden stadion fylles til randen av smådesperate menn (og kvinner) som har fått overdose Christmas Pudding og mince pies og intenst ønsker å oppleve… noe annet. Litt som jeg føler meg, med andre ord. Nå bor vi ikke akkurat i gangavstand til verken Old Trafford eller White Hart Lane, og Ullevål er antagelig både tomt, kaldt og trist- så takk og pris for TV2 Sumo. Jeg er minst like ivrig som min mann og mine sønner. Min vei fra aktiv sportshater til fotballhue er lang og underlig, og en gang skal jeg fortelle om den, men i dag holder det å konstatere at et fotballavbrekk midt i alle pepperkakene var svært etterlengtet.

 

WP_20141226_003

Boxing Day. Beste fotballdagen i året! 

Og Hosanna i Chelsea, hvor kom han fra? Bortsett fra Fulham, London, selvsagt? Nei, jeg sikter verken til Fabregas, Oscar eller Diego Costa, og dessuten heier vi ikke på Chelsea i det hele tatt. Hvis Hosanna vurderer å vise seg på en fotballbane, noe jeg har mine tvil om, håper jeg han velger Old Trafford.

Uttrykket stammer fra i fjor jul, da det som da var en femåring maste hele tiden om å få høre julesangen om Hosanna i Chelsea. Jeg vil høre Chelsea-sangen, mamma, sett på Hosanna i Chelsea! Der og da innså jeg at fotballhystieriet innad i familien muligens hadde gått noe langt, og at kulturen var i ferd med å tape mot sporten. Men vi fant et fint kompromiss- jentungen fikk høre Ding Dong Merrily On High på repeat på YouTube, med øretelefoner, mens resten av familien satt i sofaen og rev seg i håret over tap mot Newcastle på Boxing Day.

Og vi ble til slutt enige om at Hosanna ikke hører hjemme i Chelsea, men in excelcis 😉 Og fotball hører hjemme i jula, i alle fall som et lite avbrekk.

 

WP_20141226_011

Store og små…

 

WP_20141226_012

og mellomstore følger med.

 

WP_20141226_013

Turbo har dratt fram stolen sin, og alle kunne til slutt juble for tre poeng. I morgen drar vi til København, for å lete etter mer julestemning. Men akkurat i dag var det godt med noe annet!