– Ja, da har vi ferie da, eller?

(1. juledag, klokka 06:10. Mannen halvt ligger, halvt sitter i sofaen og fungerer som trampoline for en gira halvannetåring som har vært på’n i en time allerede. Mor kommer tuslende opp med håret til alle kanter, minstemann som er syk har hengt i puppen halve natta. Stua som var så ryddig, er nå et katastrofeområde. Det er gavehauger, og gavepapir, overalt. Kjøkkenet er ikke stort bedre, selv om vi i det minste fylte oppvaskmaskinen to ganger til randen før leggetid. Temperaturen har sunket ti grader i løpet av natta, og dermed har tre glassflasker med julebrus møtt sprengselsdøden på verandaen)

 

WP_20141225_001

 

Han: – Morning, sunshine!

Hun: – G’morn. Kaffe?

Han: – Kaffe.

Hun: – Vært oppe lenge?

Han: – Siden fem. Du’a, sovet godt?

Hun: – Nei.

Han: – Selv om du tok en tidlig kveld?

Hun: – Tok en tidlig kveld? Kollapset midt i gavehaugen, mer eller mindre.

Han: – Ja, det var jo en slitsom dag i går. Men vi klarte det, eller hva?

Hun: – Joda, vi gjorde det. Var innom begge gravlundene, rakk øvelsen til sjefsengelen og tørket tårer i messen etterpå…

WP_20141224_014

Sjefsengel, av den tårefremkallende typen.

… svoren ble sprø og barna var glade. De fikk jo fantastisk mye fint, og nyttig! Det var en fin julaften, det var det virkelig. Men guri så sliten jeg var på slutten. Det var liksom DET antiklimakset, etter halvannen måneds forberedelse. Jeg var helt skutt, jeg. Kjente det allerede under middagen, at tar jeg et halvt glass Amarone nå, så sovner jeg sittende.

Han: – OK, så det var ikke det at du hadde forlest deg på blogger om ansvarlig alkoholbruk i julen?

Hun: – Håneidu, dette dreide seg om reelle hensyn, og sterke sådan. En småsliten mamma som begynner å lengte etter senga halvveis i Sølvguttene må ta sine forholdsregler.

Han: – Men nå har vi ferie, hva?

Hun: – Ja. På en måte.

Han: – På en måte?

Hun: – Vel, se deg rundt, da!

Han: – Ja, jo, det er nok litt som må gjøres her. Vi får ta det etter hvert.

Hun: – ETTERHVERT? Du vet at moren min og resten av gjengen kommer til julefrokost?

Han: – vet jeg det. Takk for opplysningen.

Hun: – Dette har jeg sagt før. Mange ganger.

Han: – Greit, så hva må vi gjøre? Rydde, selvsagt.

Hun: – Og jeg må bake brød. Vi har ikke brød, for det er jo mye bedre med nybakt brød, og så er det så enkelt å bake. Det var i hvert fall enkelt å tenke det for to uker siden. Og så må vi lage salat, og eggerøre, og waldorfsalat, og eldstemann ønsket seg caprese, og så må vi legge fram laksen og varme ribben fra i går. Og ikke skjønner jeg hvordan badet ble så rotete, men noen må ta det. Og duken er skitten, så vi må bytte.

Han: – Jeg kan begynne med å vekke de største ungene, så kan de ta det verste i stua. *reiser seg for å gå*

Turbo: – Neeeei! Pappa pappa pappa pappa papapapapapa!

Han: – Sånn ja, da er hun i ferd med å bli trøtt igjen…

Hun: – Jeg begynner å rydde på kjøkkenet. Turbo, kom til mamma, vil du ha grøt?

Turbo: – Neeeei! Papapapapapapa!

Hun: – Melk da?

Turbo: – Neeeeeei! Ja.

Han: – Guri, vi må ringe søsteren min og takke for gavene. Det glemte vi i går.

Hun: – Vi glemte ikke. Vi sovnet, alle sammen, av ren utmattelse. Du, tror du Farrisen er ødelagt av kulda, eller kan vi tine den?

Barn 3: – Pappa, kan du sette opp mobilen min?

Han: – Du ser at det passer litt dårlig nå, eller? Kan du ikke heller hjelpe til å rydde på kjøkkenet?

Babyen: – Ngæhhhhh!

Han: – Her, ta ungen, så kan jeg finne støvsugeren og ta et tak i trappen.

Turbo: – Neeeei! Mamma mamma mamma mamamamamamama!

Barn1: – Hvor er oppskriften på Waldorfsalaten?

Barn 2: – Mamma, broder’n går rundt i pysjamas ennå! Han må jo kle på seg! Og så blir han sur når jeg sier det!

Barn 3: – Neei, det gjør jeg ikke det!

Turbo: – Mamma mamma mamma mamamamama! *sutre*

Babyen: *grine*

Han: – Har bikkja fått mat?

Hun: – Jammen, dere må jo rydde ordentlig når dere først er i gang! Se så mye papir det ligger bak sofaen der og i gangen!

Barn 3: – Det er ikke plass i papirinnsamlingen, da!

Barn2: – Pfft, klart det, men du tramper jo ikke eskene skikkelig flate før du hiver dem. Dust.

Barn 1: – Dere, slutt nå. Mamma, hvor store skal eplebitene være? Hvor mye stangselleri skal jeg ha oppi? Skal jeg ta sukker i kremen?

Han: – Kjære, kan du steke sjampinjongene mens jeg lufter bikkja?

Hun: – Jada, skal bare bake ut brødet først.

Turbo: – Neeeei! Pappa pappa pappa papapapapapa!

Hun: – Hvor er babyen?

Han: – Sitter i stolen. Han ga opp å mase og sovnet i steden.

Hun: *svart samvittighet, men nesten ferdig med både brød og sopp*

Barn 4: – Mamma, kan vi se på Frost?

Hun: – Ikke nå. Kanskje i kveld. Du må ta med deg de nye klærne og legge inn i skapet, de er ingen sofadekorasjon. Herrefred, hva er klokka?

Han: Jeg legger på laksen nå, så er det bare eggerøren igjen. Og ribberestene. Hvem er det som har sølt på do? Har dere ikke lært å tørke opp, eller?

Barn 2: Du må støvsuge ordentlig, din dork. Du bare jukser, det blir ikke fint når du gjør det sånn!

Barn 3: – Mamma, han plager meg!

Turbo: – Neeeei! Mamma mamma papapapapa!

Han: – Den jææækla amaryllisen! Falt ned. Jord overalt!

Barn 3: – Pappa, mobilen min! Du må sette den opp!

Hun: – Hysj. Ikke mas på pappa nå! *påtatt blid*  Næmmen, så fint dere har gjort det i stua, da. Nå er det ikke så mye igjen på kjøkkenet heller, så er vi klare til gjestene kommer.

Turbo: – Neeei! Neei! Neeei! *sutre*

Han: – Vil du ha klementin, Turbo?

Turbo: – Neeeei! Neeeeei! Ja.

Hun (henvendt til han): – Er det ikke deilig med ferie?

Han: – Jo. Helt herlig. Hvordan står det til i din side av sengen for tiden, forresten? Er det liv der borte?

Hun: – Ahaha. Morsom, du. Finner du fram sennepssausen?

Han: – Her. Men, i morgen kan vi vel slappe av og ta det litt med ro?

Hun: – I morgen er det tante og den gjengen der. Vi kan velge: kjøretur på to timer, eller lage enda en julefrokost. Og dagen etter skal vi jo til Danmark. Moro blir det, men neppe særlig avslappende.

Han: – Nettopp. Men ferie har vi, hva?

Hun: – Jo’a. Ferie har vi. Så hvis du bare kan skjære opp brødet og finne fram flatbrød og lefser, så kan jeg forte meg å pusse tenna før besøket kommer. Og så kan vi nyte ferien- i et par timer, i hvert fall.

 

WP_20141225_006

Og nyte gjorde vi. Både under det hyggelige besøket…

 

WP_20141225_009

… og etterpå. For da ble det tid til både Frost, og til å se ordentlig på alle de flotte gavene fra gårsdagen, og til å sette opp mobilen til en lykkelig sjetteklassing.

Men, det blir nok en tidlig kveld i dag også. Det er bare å innse det: med to syke småbarn og et ganske krevende program, er de rolige feriedagene utsatt til neste år. Eller 2019, mer sannsynlig. 😉

 

Mors mareritt- og det største juleønsket

Ja, da lå det sykdom i luke 23 på julekalenderen. Lille Turbo tasser rundt med blanke øyne og knallrøde kinn, og er fullt i stand til å varme opp stua helt på egenhånd. Babyen står det enda verre til med. Han har jo hanglet i nesten en uke nå, men i dag morges hostet han så han kastet opp og pep stakkarslig. Etter Rorate-messen var far og mor skjønt enige: nå ringer vi legen, vi tør ikke gå inn i alle de røde dagene uten å vite hva som er galt. Heldigvis hadde ikke fastlegen vår tatt juleferie, og etter 20 minutter kunne vi gå derfra med diagnosen RS-virus og et henvisningsbrev til Ullevål i veska, i tilfelle han skulle bli verre. Så slipper vi verdens lengste kø på Legevakta, nå som alt har julestengt.

WP_20141223_007

Liten tass sover på sofaen, slapp og sliten. Men han prøver å være blid, sånn innimellom hostekulene.

Jeg er ganske rolig på dette med syke barn. Etter å ha løpt hysterisk til legen med eldstejenta da hun var tre uker, for å få et småsmilende «Du vet, babyer kan også bli forkjøla» i retur på mine bekymrede spørsmål om lungebetennelse og bronkitt, har jeg roet meg betraktelig. Men syke barn er aldri moro, og spesielt ikke når de er bittesmå og skjøre. Kanskje det er sykdom og bekymringer som har putret bakerst i hjernen og banet vei for følgende…

Det er et klassisk mareritt, så absurd som bare mareritter kan være, full av rare detaljer som jeg ikke aner hvor kommer fra:

Vi er hjemme, men ikke hjemme likevel- vi er i min stemors leilighet som på en eller annen pussig måte er der vi bor. Min stemor er ikke til stede, men det er andre deler av familien. De krangler, det er misforståelser, det er tårer og høye stemmer. Sinte voksne og redde barn. Jeg stresser, jeg må ordne opp i dette og få folk vel forlikte før jul, samtidig som jeg er aller mest opptatt av at min mor ikke skal se pakken med Marlboro Light som jeg har gjemt ute på verandaen. Det er mørkt ute, det snør, men inne er det flimrende lys, det er uoversiktlig og kaotisk. Etter hvert får jeg løst opp i folkene, folk forsvinner ut døra (som ikke lenger er min stemors dør, men døra på studentblokka jeg bodde for mange år siden) en etter en, til sist er det bare meg igjen i en rasert leilighet.

Da piper det fra soverommet. Det er babyen som har våknet, for der inne har mannen min og babyen ligget i en dobbeltseng og sovet gjennom bråket. Eller kanskje de nettopp dukket opp? Jeg går inn og finner babyen med bodyen dratt opp og bleia halvveis av, han har bæsjet og er våt og kald, det er sikkert derfor han gråter. Han løftes opp og gråten stilner umiddelbart, han hikster stille mot halsen min mens de små fingrene klamrer seg til mammas skulder. Men hvor jeg gjør av ham mens jeg tørker opp og skifter på senga, vet jeg ikke. Plutselig hører jeg et mykt, men likevel hardt, dunk fra stua. Og så står jeg over ham, en naken liten kropp som ligger på ryggen i en dam av tiss- han går jo uten bleie. Og han har sklidd, falt bakover og slått hodet mot en dørstokk, han ligger der slapp og livløs og jeg blir redd, roper på mannen, du må hjelpe, han har slått seg og ligger bare der. Mannen min kommer og løfter den lille, livløse  kroppen. Det rykker til rundt øynene, våkner han? Det lille gispet der, har han ikke begynt å trekke luft? Men det er bare reflekser, det skjønner jeg selv om ønsketenkningen prøver å hjelpe meg, han blir stadig blåere og slappere og…. Gode Gud, la ham puste! Få ham til å skrike! Dette kan ikke skje! Smerten og panikken brer seg i kroppen, jeg vil ule så høyt jeg kan, jeg vil rive meg i håret så huden følger med, jeg vil dunke hodet til potetmos mot veggen og brøle, brøle, brøle for dette kan ikke skje…

… og så våkner jeg, ikke brått, men langsomt. Langt baki hjernen et sted siver lettelsen sakte inn, for han kan jo ikke gå. Han kan ikke GÅ! Dette var bare en drøm, for han kan ikke ha falt og slått seg. Han er bare en baby, han kan jo ikke gå.

Men lettelsen klarer ikke å fordrive klumpen i magen som setter seg etter slike altfor livaktige mareritt. Klokka viser 01:26, men det er nytteløst å sove videre. Jeg er kvalm og skjelven, og selv om det er balsam for sjelen å se på den lille fredfulle fyren som ligger i nestet sitt og småsutter på smokken i søvne, så sitter skrekken som et sug i magen og gjør det umulig å sove videre. Det er bare å tusle opp og sette på kaffen, se ut av vinduet, og konstatere at verden er akkurat den samme, det er bare hodet som har tullet.

 

WP_20141218_001

Byen ligger der, som den alltid gjør, og noen ganger er det et veldig beroligende syn.

Det er fryktelig skummelt å være mamma. Faktisk er «skummelt» helt oppe på andreplass på topp tre-lista mi over ord som beskriver mammajobben, rett under «fantastisk», som går av med seieren. Det snakkes ikke så mye om hvor skummelt det er å være mamma. Om de negative sidene skal løftes fram, går det som regel på hvor slitsomt det er. «Det er fantastisk, men slitsomt», sier folk. Og for all del, det er mye slit i det å gi omsorg til barn. Våkenetter og klesvask og lange motbakker fra barnehagen i novemberpissregn. Men slitet kan ikke måle seg med hvor skummelt det er, etter min mening. For min del ble verden et langt farligere sted den dagen jeg møtte min eldste datter for aller første gang- og siden har det bare blitt verre. «Det blir lettere når de blir større», sier folk. Lettere? Er det en dårlig spøk? Jo, du sover kanskje bedre, men hva med femåringen som vil gå alene til kameraten sin? Sjuåringen som skal ta bussen til skolen for første gang? Barn som vil ri på hester store nok til å knuse dem, barn som vil bade på Frognerbadet blant ti tusen millioner mennesker og en kvart badevakt. Ungdommer som er sent ute til skolen og løper på rødt lys. Som vil være ute om kvelden og dra hjem selv. Og under alt dette: vissheten om at ulykken kan være ute hvert øyeblikk, for dagene går i rasende fart og man kan ikke forsikre seg mot alt. Om ting går bra ligger til syvende og sist den største utfordringen og venter: man må gi slipp. Det er kanskje det aller vanskeligste.

Det er ingen ende på alt som kan gå galt. Og det kommer nok til å bli et tema i mange, mange bloggposter. Akkurat i dag- eller natt, rettere sagt- kjente jeg frykten på sitt aller råeste, i det jeg trodde babyen min var i ferd med å dø. Jeg kjente panikken og sorgen rent fysisk, og selv om jeg er så heldig at jeg aldri har måttet kjenne på den frykten i virkeligheten, fikk jeg et bitte lite glimt av hvor bunnløst det må være.

 

Den erkjennelsen fyller meg med takknemlighet, og med medfølelse. For å ta det siste først, så tenkte jeg på Chesca. Chesca er en liten jente som bor i Filippinene, og blir seks år første juledag. Hun liker Disneyprinsesser, særlig Elsa i Frost, og å synge- og hun har i beste fall rundt 10% sjanse for å overleve Ewings sarkom, en sjelden kreftform som særlig rammer barn. Prognosene er egentlig ikke så dårlige, men siden familien ikke hadde penger til behandling før den alltid like entusiastiske Maya Rowencak i Maya’s Hope dro i gang en innsamling, hadde svulsten vokst seg stor og faren for spredning enda større. Min baby ligger søtt i nestet sitt og sover, frisk som en fisk med unntak av noen virus, og jeg kan børste av meg marerittet og si at Det var jammen en dum drøm, Helle! Chesca kjemper for livet, kanskje dette blir hennes siste jul. Faren hennes… har kanskje de samme følelsene som jeg nettopp slåss mot i søvne, bare at for ham er det en realitet han ikke kan våkne fra. Tanken er ikke til å holde ut, jeg fatter ikke at han holder ut- og Chesca er bare en av mange, mange. Tragedier skjer i alle verdenshjørner, hver eneste dag.

 

10818241_913102418708576_1078642535535885798_o

Chesca.

 

Ja, det er skummelt å ha barn. Det er skummelt å leve, for den del! Jeg kjenner mange mennesker som ikke har hatt det beste 2014. Som har møtt skuffelser og motgang, eller går inn i jula med en følelse av fortvilelse eller sorg. Eller skuffelse over drømmer som ikke ble noe av, eller bekymringer av den sorten som ikke bare er å våkne fra. En kjær slektning som døde. En jobb man frykter for å beholde, eller man ikke trives i. En eksamen som gikk skeis, en syk venn eller venninne. Psykisk sykdom, ensomhet, dårlig råd. Det er mye som kan kaste skygger over skinnende julekuler.

Takknemlighet?

Ja, for selv om frykten ligger på lur og alle vet at livet er skjørt, så snubler hverdagene i hælene på hverandre, litt for fort og slurvete. Vi har ikke tid til, eller vi glemmer, å reflektere over hvor fantastisk det er med hver dag, hver uke, hver måned som går akkurat så begivenhetsløst forbi. Livet kan ikke leves med følelsene utenpå skjorta, det blir for intenst. Vi trenger en dose hverdagssløvhet. Like fullt er jeg takknemlig for en liten oppvekker innimellom, for å slutte og tjate og sutre over lite tid og lite søvn, for mye klesvask og  for mange forpliktelser, ting som egentlig bare er bagateller.

Jeg tar meg en kopp kaffe, setter på George Michael Live in Paris, og sitter og ser utover byen. Der nede, blant alle lysene, leves alle slags liv nå om natten. Folk danser, flørter og har det moro. Eller krangler i taxikø. Tiggere tenner bål i Vaterlandsparken og prostituerte legger an på overstadig berusede mannfolk. Noen er på vei hjem fra jobb, mens andre nettopp har gått på vakt. På sykehuset, som jeg så vidt kan skimte over tretoppene, blir det født nye mennesker hver time, mens andre trekker pusten for siste gang.

Og det slår meg: det aller største juleønsket mitt har jeg allerede fått oppfylt. Det største juleønsket dreier seg ikke om det jeg får, men om alt det jeg slapp å få- i år også. Det største juleønsket dreier seg om alle de triste beskjedene vi ikke fikk, katastrofene som aldri skjedde, vanskelighetene vi aldri møtte på i 2014. Og den største julegaven har jeg dermed fått på forhånd.

 

WP_20141223_004

… selv om jeg gleder meg veldig til å åpne disse! 😉

Denne julen var planen uansett å bruke mindre penger, stresse mindre med maten og pynten og gavene, og heller være mer takknemlige for det vi har. Et  varmt hus i et trygt land (noe som fremfor alt er lett for å ta som en selvfølge. Hvert år ved juletider tvinger jeg meg til å se den fæle, men geniale videoen til Happy Xmas (War is over), og blir like nedstemt og forbannet hver gang), ingen sykdommer eller kriser i år heller, ingen alvorlig syke unger eller økonomiske problemer, ikke noe vaklende ekteskap, voksne som krangler og unger som griner.  Jula 2014, nypussede vinduer eller ikke nypussede vinduer, er en krone på enda et års parademarsj med fremgang på alle fronter. Jeg er takknemlig, og ydmyk, for ikke noe av dette kan egentlig tas som en selvfølge, og selv om drømmen var dønn ubehagelig fremstår beslutningen bare enda riktigere.

Så jeg pakker redselen ned i bunnen av sekken igjen. For denne gang. Og kjenner heller på takknemligheten over alle katastrofene som ikke skjedde, og på medfølelsen med alle de som husker 2014 som det året der livet aldri kan bli det samme igjen. Det blir vår tur også, en gang. Jeg har hatt et par vonde julefeiringer selv også, for mange år siden, og det blir ikke siste gang. Før eller siden blåser livet oss overende, og jul blir i beste fall en halvhjertet feiring- og i verste fall bare en vond påminnelse om tap, bekymringer eller sorg. Det vil skje. Men det er ikke i år. I år er alt bra, alt er som det skal være. I verste fall har jeg henvisningen til Ullevål i veska, det er til å leve med 😉

 

WP_20141223_006

Forventningens tre. Det er her det skjer i morgen kveld, og som dere ser er det mer enn nok pakker selv med gavebegrensning. De fire eldste ungene har en artig tradisjon: hvert år camper de inne på rommet til eldstejenta og sover der sammen natt til julaften. Allerede klokka åtte i kveld begynte de å drasse opp madrasser og dyner, og nå ligger de i mørket, kun med stearinlys på toppen av hylla, og fniser og småprater. Et sjeldent stykke søskenidyll. Og med to små som- bank i bordet- sover søtt, så ligger det an til noe enda sjeldnere: et par alenetimer i stua for mor og far! I fred og ro!

Og helt banalt: jeg kjenner på lettelsen over at marerittet tok slutt, det var bare en drøm, og da er løsningen innlysende: det er bare å våkne. I morgen våkner vi til julaften.

En riktig god jul ønskes dere som er innom! Måtte det bli en glad og fredfull tid for oss alle! 🙂

 

WP_20141223_20_52_22_Pro

 

 

4. søndag i advent: Love actually.Tree actually!

Da er vi nesten i mål! Etter å ha kollapset over målstreken på fredag, og konstatert at vi faktisk hadde unnagjort alle avslutningene og nissefestene, var det på tide å dra i gang det siste av juleforberedelsene: julevask, julehandling og fikse juletre. Ja, i den rekkefølgen og uten rom for forhandlinger. Jeg har på ingen måte støv på hjernen, men å pynte til jul i et rotehus kommer ikke på frågan. Her skulle alle mann i arbeid!

Selv med et forsett om å gjøre jula minst mulig stressende, er jo det en del som må gjøres. Og vi har hatt mye på planen siden november. Ikke rart huset er rotete, eller at små jule-amatører sliter med å holde følge på det vanvittige tempoet:

WP_20141220_004

De to yngste logger ut på Coop Obs.

WP_20141220_17_08_22_Pro

…  og snorker ved matbordet. Det er hardt å være liten i desember!

Ja, det er mye ordning, fiksing og jobbing. Jeg har vekselvis stått med hodet i vaskebøtta og inni vaskemaskinen (utrolig hvilke mengder tøy som dukker opp når tenåringer tvinges til å rydde rommene skikkelig!), vi har kjøpt inn tre ribber og vært på Rema med verdens lengste handleliste.

Men, den siste helgen før jul har vært koselig også. Førsteklassingen var på julespill-øvelse, hun har nemlig landet rollen som førsteengel (hånden opp alle de som umiddelbart får assosiasjonen «First lobster!» 😉 ) og har tatt den med stort alvor. Vi har vært på førjulstreff hos besteforeldre, med lysdypping i garasjen og hyggelig familiesamvær.

 

WP_20141221_022

 

WP_20141221_037

 

WP_20141221_023

Turbo sitt lys fikk virkelig gjennomgå!

 

WP_20141221_039

… men de større barna lagde veldig fine lys.

 

WP_20141221_042

Min mors halmbukker er på plass. Snøen også!

 

WP_20141221_010

Oldemor og den aller yngste.

 

WP_20141221_007

… og Turbo har stiftet nytt bekjentskap: nøtter.

Vel hjemme igjen har vi vasket, ryddet og kastet enda litt til, og da det led mot kvelden i dag kunne sjetteklassingen og jeg ta den kjøreturen alle har ventet på- turen bort til det lille hagesenteret der de selger juletrær.

Hadde det vært opp til meg ville treet vært kjøpt inn for flere dager siden. Det er jo veldig forskjellig hvordan folk gjør dette med juletre- noen kjøper sent, andre tidlig. For noen er magien at treet pyntes av foreldre sent lille julaften og står klart til barna står opp dagen etter. For min del er jeg nesten mer glad i juleforventningen enn selve julen, så jeg vil gjerne ha opp treet en snau uke før julaften. Men, når forutsetningen er et julerent og -ryddig hus og skolen ikke slutter før siste fredag før jul, blir det sjelden helt slik. I år viste kalenderen 22. desember før vi fikk treet på plass, men da var det også duket for Det Store Høydepunktet for alle ungene- helt fra Turbo og opp til de aller største. For hos oss pynter vi treet på følgende måte:

1) Kjøpe tre

2) Lete desperat etter juletrefot

3) Lete desperat etter juletrelys, selv om jeg var fast bestemt på å både finne lysene og sjekke at de virket minst en uke i forkant. Bommer hvert eneste år!

4) Sette opp juletre

5) Banne og sverte over at treet står skjevt

6) Rette det sånn halvveis opp, og tilbake igjen, og søren heller, nå er det sikkert greit nok

7) Dra fram Den store æska me julpynt, som de sa i The Julekalender, og la ungene gå bananas.

Resultatet?

Vel, vårt tre kommer aldri til å figurere i noe interiørmagasin. Det ser ikke ut, for å være ærlig. Hummer og kanari, nytt og gammelt, rosa og rødt, masse pynt på den ene siden og lite på den andre. I år presterte jeg til og med å kjøpe et tre som var skjevt i utgangspunktet, og all verdens oppretting ville ikke hjulpet på det. Men selve pynteprosessen er en studie i julelykke, hvert eneste år. Store hjelper små, det småkrangles om de fineste kulene, tenåringer som fniser over egenprodusert pynt fra barnehagetiden. Det er like herlig hver gang. I år ble soundtracket et kompromiss mellom førsteklassingen og hennes eldre søsken: Let it go fra Frost- fremført av Pentatonix, selvfølgelig. Kanskje ingen tradisjonell julesang, men stemning til tusen likevel!

 

WP_20141222_002

 Ja, så fikk vi det skjeve treet i år også. Underlig, det der.

WP_20141222_003

 

WP_20141222_010

Turbo, for anledningen iført en gummistøvel og handlenett, fikk snart sansen for julekuler.

 

WP_20141222_015

 

WP_20141222_018

 

WP_20141222_014

Vi har et variert utvalg av merkelige julekuler. Fotballkuler er et must…

 

WP_20141222_011

… det samme er hjemmesnekrede romskip-kuler…

 

WP_20141222_016

For ikke å snakke om juleskilpadda vår, fra en filletante på Hawaii. Såpass må ethvert tre med respekt for seg selv ha! 😀

 

WP_20141222_023

 

WP_20141222_021

 

WP_20141222_020

 

Og slik står det- årets tre. På en måte misunner jeg de som har matchende fargetema, eller kan vise på Facebook at årets tre har Arne & Carlos-design, men samtidig ikke. Skjevt, rart og fullt av merkelig julepynt, med stjerna på halv tolv: det er sånn det er her, og ikke minst: det duger i lange baner til å ha gaver under!

 

WP_20141222_027

 

Etter trepynting og middag var det tid for Jul i Flåklypa for hele familien, og deretter Love Actually for de eldste. Den er like skjønn hvert år, og nå sitter tenåringene og vi og roper replikkene i munnen på hverandre. Mor føler seg mer som Emma Thompson for hvert år som går, og alle snufser litt når Colin Firth frir til sin  Aurelia på haltende portugisisk. En nydelig film.

Og med det er den siste adventshelgen unnagjort i familien Ståk og Kaos A/S. Vi er i mål. De eldste barna og jeg skal i rorate-messe klokka sju i morgen tidlig (og det frivillig! Er det ikke utrolig, nå som vi endelig har ferie?), ellers ligger dagen blank og fin, bare til å nytes for store og små.

Det vil si, det er en person som ikke er i mål. Og nei, det er ingen som får poeng for å gjette at det er far som kommer til å stresse rundt i morgen ettermiddag. Vel, vel. Det er nå en slags juletradisjon, det også- og ikke bare hos oss, har jeg skjønt 😉