Jeg skulle ønske at jeg var en sånn sprudlende energibunt-mamma som eeeelsket bursdager. Som syntes det morsomste i verden var å klippe ut hatter som barna skulle dekorere selv, eller lage pinjata av gamle aviser, eller arrangere pilkebursdager med varm kakao og sprellende fersk fisk på stormkjøkken. I det minste skulle jeg ønske jeg hadde litt høyere toleranse for roping og skriking, og litt større tålmodighet med klassens bajas som i et ubevoktet øyeblikk piller alle seigmennene av kaken. Før servering.
Fredag kveld. Det er femte gang jeg baker sjokoladekake på to uker. Med andre ord: tid for å prøve en annen oppskrift. Med ni desiliter sukker og seks egg bør det holde med en kake denne gangen!
Og ja, det ble MYE røre, i hvert fall. Merk dere miksmasteren, min lille stolthet: den er nemlig eldre enn meg (med fin, oransje dekorstripe på toppen som bevis for tidsånden). Går som ei klokke fremdeles!
Men akk, sannheten er at jeg bare synes barnebursdager er sånn passe morsomt. Misforstå meg rett- det er ikke forferdelig og superstress, det er ikke sånn at jeg gruer meg. Og uansett hva jeg (eller far i huset) måtte tenke og føle om saken, så er det viktigste at bursdagsbarnet selv blir fornøyd. Så vi lager bursdag når vi må- noe som heldigvis ikke er altfor ofte, i ungenes klasser er det heller unntaket enn regelen å ha bursdagsselskap hvert år. Vi stresser og stønner og sukker litt i prosessen- stemningen rett før vi får gjester er det nærmeste vi kommer til krangel her i huset. Men stort sett blir det nå ganske så hyggelig når vi først er i gang. Superkreativt blir det dog ikke, men min erfaring er at barn lever godt uten egendesignede vimpler og heliumballonger til hundrevis av kroner.
En ivrig liten hjelper stjal bakebollen i et uoppmerksomt øyeblikk.
Hjerteballonger 🙂
Som det er med så mange barnerelaterte ting: det var enklere før. Da jeg var liten, på åttitallet, hadde alle bursdag hjemme, og slaget om De Gode Bursdagene ble utkjempet ved videospilleren. De flinke foreldrene hadde dukketeater eller egenskrevende sanger og spørrekonkurranse. De late foreldrene satte på Politiskolen 5, 6 eller 7 (og selv om enkelte av de flinke foreldrene var litt i overkant opptatt av å pusse sin egen glorie og kritisere de andre, skal de ha rett i en ting: vi ble rimelig leie av Politiskolen etter hvert. Møkkafilmer!).
Det er godt rammene har blitt videre siden den gang, og selv hadde jeg med god samvittighet Totoro i bakhånd dersom lydnivået skulle true med å blåse taket av huset (førsteklassingen selv mente de kunne se Frost, fordi «ikke alle i klassen min har sett den, mamma!» Nei, for det utsagnet bærer jo ikke preg av ønsketenkning!). Faktisk synes jeg vi er ganske flinke som gidder å ha det hjemme, til tross for at vi hver eneste gang går igjennom samme verbale øvelse noen uker i forkant:
Han: – Du, vi skulle ikke ha bursdagen ute i år, da? Ett eller annet sted?
Hun: Ja, jo, det er jo en god tanke det. Morsomt for barna. Ingenting å rydde etterpå.
Han: – Og ingenting å rydde i forkant, heller!
Hun: – Ja, det koster jo litt, det gjør det. Men vi bruker en del på pynt og mat og sånt hjemme også.
Han: – Det er ikke sikkert at forskjellen er så veldig stor, sånn egentlig. Og så slipper du å lage pølsetusenbein nummer 120.
Hun: – Men hva? Kinobursdag, det høres kult ut da. Men hvor mange er vi? Blir litt dyrt å først spise og så gå på kino, kanskje? De må jo ha mat, og vi får vel ikke plass til alle i bilen? Hvor strenge er de andre foreldrene på aldersgrense, tror du?
Han: – Hva med skøyter? Skøytebursdag, finnes det? Vi har jo Valle Hovin rett i høgget her.
Hun: – Femten unger som skal ha på seg skøytene sine i minusgrader- du tuller? Minst to kommer til å fryse, og den tredje har aldri stått på skøyter. Jeg har jobbet som lærervikar: takk, men nei takk. Da har jeg mer sansen for svømmebursdag, slik Petter og Lise hadde i fjor.
Han: – Totalt uaktuelt. Jeg tør IKKE ha ansvaret for femten spinnville unger i bassenget. Ikke på frågan. All respekt til Petter, men det tør ikke jeg.
Hun: – Hmm, lekeland?
Han: – Lekeland er alltid moro, men sist jeg var der en lørdag holdt jeg på å få pusteproblemer så fort jeg kom innafor døra. Det er jo tjåka fullt, tjue bursdager samtidig og totalt kaos. Dessuten, har ikke ungen vært på lekelandbursdag to ganger den siste måneden?
Hun: – Peppes og sånt er jo ikke moro nok i den alderen, de er ikke helt der at de kan sitte og snakke i en time eller to. Fotballbursdag er ikke alle interessert i. Megazone eller gocart bare gidder jeg ikke.
Han: – Nei, da vet jeg nesten ikke. Det skal jo være innen rimelighetens grenser også. Spabursdag og kokkekampbursdag og sånt har jeg ikke sansen for. Jeg vil ikke at ungene mine skal ha opplevd mer luksus før de er 15 enn hva jeg har før jeg er 50.
Hun: – Enig der, far. Men vi må finne på noe… smart. Og kreativt. Og festlig.
Han: – Ja, eller så kan vi jo bare ha det hjemme, da.
Hun: – Det kan vi. Det er ikke SÅ mye jobb, når jeg tenker etter.
Noen uker senere ønsker jeg uten unntak å spise den siste kommentaren der levende og mothårs. Makan til selvbedrag. I et hus som stort sett er litt på halv tolv i utgangspunktet er det ikke gjort i en fei å lage bursdag. Så vi stresser og sukker og stønner litt i prosessen- stemningen rett før besøk er det nærmeste vi kommer krangel her i heimen. Far løper rundt med unger som skal hit og dit ( i dag, en sønn som både skulle spille konsert 10:30 og på speidertur 12:30, og så hadde vi en dansing i tillegg som en snill storebror fikset), og mor står igjen med to småttinger i en rotete stue og synes at Megazone og påmmfri egentlig høres veldig hjemmekoselig ut, kan ikke fatte og begripe hvorfor vi gikk i denne fella nå igjen.
Lørdag morgen: kjapp handletur på Rema. Hadde glemt brus, og vi var tomme for melis. Jeg hørte på Enya i bilen og følte meg merkelig oppløftet og rolig. Dette fikser vi! Jeg har kontroll! Følelsen varte helt til jeg kom inn døra og ble møtt av tre halvpåkledde unger foran TV i en rotete stue.
Genialiteten sjøl- tegnespiseunderlag fra Panduro. Det funket akkurat som det skulle!
Full konsentrasjon!
Far legger på serpentiner. «Ser ut som søppel» var mannens bitende kommentar.
Mors bittelille glimt av kreativitet. Dere ser krokodillene nedi der?
Turbo-sikring av godsakene: oppå storesøsters klesskap.
Siste hånd på verket. Nå kan gjestene bare komme!
… men først, en liten kosestund med en fyr som hadde måttet tåle mye venting gjennom dagen.
Men, så henter vi oss inn, da. Og i det de første gjestene kommer er ting som regel godt på plass, til og med humøret. Og helt ærlig synes jeg de gode, gamle hjemme hos-bursdagene har sin sjarm, de også. Ungene får gått på besøk til hverandre, lekt på hverandres rom og hilst på familien (hos oss er det tre stykker som virkelig kommer til sin rett på slike dager: babyen, Turbo og Dyret. Et trippelt trekkplaster, og garantert høye underholdningsfaktor helt uten planlegging og innsats fra far og mor!). Det er litt pes, men såpass får vi tåle- tenker jeg i etterkant. Og helt sikkert frem til neste gang vi skal ha bursdag, og vi går igjennom samme remse på nytt, fra skal-vi-ha-det-ute-diskusjonen, til konklusjonen om at hjemme er bra nok, og det påfølgende stresset- og tilfredsstillelsen og stillheten etterpå.
Pølsetusenbein, del 1. Mine eldste unger kan villig vekk bekrefte at dette er en gammel slager. Men den har virkelig sine fordeler: minimalt søl og jobb, og samtidig «ordentlig mat».
Pepperkorn-øyne og utskåret munn. Den er jo litt søt, da.
Den ferdige trioen. Det holdt i lange baner! Kanskje ikke minst fordi førsteklasse er den definitive toppen når det gjelder bursdager: en stakkars gjest var på sin bursdag nummer FIRE denne helgen… Godt det roer seg rimelig raskt. Jeg er evig takknemlig for at skolekulturen der vi bor tilsier en bursdag dann og vann, ikke hvert eneste år. Det er nemlig mer enn nok, både som vert og besøkende.
Jeg var i tvil om kaka. Standarden er jo sjokoladeglasur, og det er veldig godt. Samtidig: en mer jentete bursdag enn jentebursdag i første klasse er vanskelig å tenke seg. Klart det måtte bli rosa smørkrem… med jordbærstrø og non stop i pastell!
Det viktigste er jo at ungene har det gøy, og det kan gjøres på mange måter. Moroa lager de selv, og min erfaring er at hvis de har litt lego, noen tegnesaker, noen godteposer og ikke minst hverandre, så blir det en helt fin bursdagsfeiring selv om mor og far ikke legger inn et halvt årsverk i forberedelser. Flotte og påkostede bursdager er spennende, men småkjedelige bursdager er helt greie de også. De duger i alle fall til sitt bruk, og selv om jeg må innrømme at jeg er lettet over at de fleste foreldrene hilste, vekslet et par ord, dumpet ungene og forsvant- så er det hyggelig å ha hilst ordentlig. Vi skal jo ha unger i samme klasse til de er godt oppe i tenårene.
Bursdagsbarnet var happy. Turbo var kjempehappy (og ganske gira). Eldre søsken hjalp til med servering og underholdning. Babyen fikk mer enn nok oppmerksomhet for å gjøre opp for mors og fars stressmodus tidligere på dagen. Og ikke minst: gjestene var fornøyde, selv flere av dem var på sin tredje eller fjerde bursdag for helgen. Litt gjemsel eller leting etter godteposer, for ikke å forglemme et skikkelig høyt sukker- og fnisenivå- og moroa er sikret.
Og så hjelper det å ha en baby. Han koste seg forresten stort med ballongene etterpå! Her er lillebror som har oppdaget konseptet: snor- dra- moro! 🙂