Barnebursdag! Stønn og hurra!

Jeg skulle ønske at jeg var en sånn sprudlende energibunt-mamma som eeeelsket bursdager. Som syntes det morsomste i verden var å klippe ut hatter som barna skulle dekorere selv, eller lage pinjata av gamle aviser, eller arrangere pilkebursdager med varm kakao og sprellende fersk fisk på stormkjøkken. I det minste skulle jeg ønske jeg hadde litt høyere toleranse for roping og skriking, og litt større tålmodighet med klassens bajas som i et ubevoktet øyeblikk piller alle seigmennene av kaken. Før servering.

 

WP_20150130_005

Fredag kveld. Det er femte gang jeg baker sjokoladekake på to uker. Med andre ord: tid for å prøve en annen oppskrift. Med ni desiliter sukker og seks egg bør det holde med en kake denne gangen!

WP_20150130_006

Og ja, det ble MYE røre, i hvert fall. Merk dere miksmasteren, min lille stolthet: den er nemlig eldre enn meg (med fin, oransje dekorstripe på toppen som bevis for tidsånden). Går som ei klokke fremdeles!

Men akk, sannheten er at jeg bare synes barnebursdager er sånn passe morsomt. Misforstå meg rett- det er ikke forferdelig og superstress, det er ikke sånn at jeg gruer meg. Og uansett hva jeg (eller far i huset) måtte tenke og føle om saken, så er det viktigste at bursdagsbarnet selv blir fornøyd. Så vi lager bursdag når vi må- noe som heldigvis ikke er altfor ofte, i ungenes klasser er det heller unntaket enn regelen å ha bursdagsselskap hvert år. Vi stresser og stønner og sukker litt i prosessen- stemningen rett før vi får gjester er det nærmeste vi kommer til krangel her i huset. Men stort sett blir det nå ganske så hyggelig når vi først er i gang. Superkreativt blir det dog ikke, men min erfaring er at barn lever godt uten egendesignede vimpler og heliumballonger til hundrevis av kroner.

 

WP_20150130_015

 

WP_20150130_014

 

 

WP_20150130_008

En ivrig liten hjelper stjal bakebollen i et uoppmerksomt øyeblikk.

WP_20150131_009

Hjerteballonger 🙂

 

Som det er med så mange barnerelaterte ting: det var enklere før. Da jeg var liten, på åttitallet, hadde alle bursdag hjemme, og slaget om De Gode Bursdagene ble utkjempet ved videospilleren. De flinke foreldrene hadde dukketeater eller egenskrevende sanger og spørrekonkurranse. De late foreldrene satte på Politiskolen 5, 6 eller 7 (og selv om enkelte av de flinke foreldrene var litt i overkant opptatt av å pusse sin egen glorie og kritisere de andre, skal de ha rett i en ting: vi ble rimelig leie av Politiskolen etter hvert. Møkkafilmer!).

Det er godt rammene har blitt videre siden den gang, og selv hadde jeg med god samvittighet Totoro i bakhånd dersom lydnivået skulle true med å blåse taket av huset (førsteklassingen selv mente de kunne se Frost, fordi «ikke alle i klassen min har sett den, mamma!» Nei, for det utsagnet bærer jo ikke preg av ønsketenkning!). Faktisk synes jeg vi er ganske flinke som gidder å ha det hjemme, til tross for at vi hver eneste gang går igjennom samme verbale øvelse noen uker i forkant:

Han: – Du, vi skulle ikke ha bursdagen ute i år, da? Ett eller annet sted?

Hun:  Ja, jo, det er jo en god tanke det. Morsomt for barna. Ingenting å rydde etterpå.

Han: – Og ingenting å rydde i forkant, heller!

Hun: – Ja, det koster jo litt, det gjør det. Men vi bruker en del på pynt og mat og sånt hjemme også.

Han: – Det er ikke sikkert at forskjellen er så veldig stor, sånn egentlig. Og så slipper du å lage pølsetusenbein nummer 120.

Hun: – Men hva? Kinobursdag, det høres kult ut da. Men hvor mange er vi? Blir litt dyrt å først spise og så gå på kino, kanskje? De må jo ha mat, og vi får vel ikke plass til alle i bilen? Hvor strenge er de andre foreldrene på aldersgrense, tror du?

Han: – Hva med skøyter? Skøytebursdag, finnes det? Vi har jo Valle Hovin rett i høgget her.

Hun: – Femten unger som skal ha på seg skøytene sine i minusgrader- du tuller? Minst to kommer til å fryse, og den tredje har aldri stått på skøyter. Jeg har jobbet som lærervikar: takk, men nei takk. Da har jeg mer sansen for svømmebursdag, slik Petter og Lise hadde i fjor.

Han: – Totalt uaktuelt. Jeg tør IKKE ha ansvaret for femten spinnville unger i bassenget. Ikke på frågan. All respekt til Petter, men det tør ikke jeg.

Hun: – Hmm, lekeland?

Han: – Lekeland er alltid moro, men sist jeg var der en lørdag holdt jeg på å få pusteproblemer så fort jeg kom innafor døra. Det er jo tjåka fullt, tjue bursdager samtidig og totalt kaos. Dessuten, har ikke ungen vært på lekelandbursdag to ganger den siste måneden?

Hun: – Peppes og sånt er jo ikke moro nok i den alderen, de er ikke helt der at de kan sitte og snakke i en time eller to. Fotballbursdag er ikke alle interessert i. Megazone eller gocart bare gidder jeg ikke.

Han: – Nei, da vet jeg nesten ikke. Det skal jo være innen rimelighetens grenser også. Spabursdag og kokkekampbursdag og sånt har jeg ikke sansen for. Jeg vil ikke at ungene mine skal ha opplevd mer luksus før de er 15 enn hva jeg har før jeg er 50.

Hun: – Enig der, far. Men vi må finne på noe… smart. Og kreativt. Og festlig.

Han: – Ja, eller så kan vi jo bare ha det hjemme, da.

Hun: – Det kan vi. Det er ikke SÅ mye jobb, når jeg tenker etter.

Noen uker senere ønsker jeg uten unntak å spise den siste kommentaren der levende og mothårs. Makan til selvbedrag. I et hus som stort sett er litt på halv tolv i utgangspunktet er det ikke gjort i en fei å lage bursdag. Så vi stresser og sukker og stønner litt i prosessen- stemningen rett før besøk er det nærmeste vi kommer krangel her i heimen. Far løper rundt med unger som skal hit og dit ( i dag, en sønn som både skulle spille konsert 10:30 og på speidertur 12:30, og så hadde vi en dansing i tillegg som en snill storebror fikset), og mor står igjen med to småttinger i en rotete stue og synes at Megazone og påmmfri egentlig høres veldig hjemmekoselig ut, kan ikke fatte og begripe hvorfor vi gikk i denne fella nå igjen.

 

WP_20150131_001

Lørdag morgen: kjapp handletur på Rema. Hadde glemt brus, og vi var tomme for melis. Jeg hørte på Enya i bilen og følte meg merkelig oppløftet og rolig. Dette fikser vi! Jeg har kontroll! Følelsen varte helt til jeg kom inn døra og ble møtt av tre halvpåkledde unger foran TV i en rotete stue.

WP_20150131_007

Genialiteten sjøl- tegnespiseunderlag fra Panduro. Det funket akkurat som det skulle!

WP_20150131_014

Full konsentrasjon!

WP_20150131_15_44_22_Pro

Far legger på serpentiner. «Ser ut som søppel» var mannens bitende kommentar.

WP_20150131_018

Mors bittelille glimt av kreativitet. Dere ser krokodillene nedi der?

WP_20150131_003

Turbo-sikring av godsakene: oppå storesøsters klesskap.

WP_20150131_15_11_14_Pro

Siste hånd på verket. Nå kan gjestene bare komme!

WP_20150131_15_18_39_Pro

… men først, en liten kosestund med en fyr som hadde måttet tåle mye venting gjennom dagen.

Men, så henter vi oss inn, da. Og i det de første gjestene kommer er ting som regel godt på plass, til og med humøret. Og helt ærlig synes jeg de gode, gamle hjemme hos-bursdagene har sin sjarm, de også. Ungene får gått på besøk til hverandre, lekt på hverandres rom og hilst på familien (hos oss er det tre stykker som virkelig kommer til sin rett på slike dager: babyen, Turbo og Dyret. Et trippelt trekkplaster, og garantert høye underholdningsfaktor helt uten planlegging og innsats fra far og mor!). Det er litt pes, men såpass får vi tåle- tenker jeg i etterkant. Og helt sikkert frem til neste gang vi skal ha bursdag, og vi går igjennom samme remse på nytt, fra skal-vi-ha-det-ute-diskusjonen, til konklusjonen om at hjemme er bra nok, og det påfølgende stresset- og tilfredsstillelsen  og stillheten etterpå.

 

WP_20150131_14_52_54_Pro

Pølsetusenbein, del 1. Mine eldste unger kan villig vekk bekrefte at dette er en gammel slager. Men den har virkelig sine fordeler: minimalt søl og jobb, og samtidig «ordentlig mat». 

WP_20150131_010

Pepperkorn-øyne og utskåret munn. Den er jo litt søt, da.

WP_20150131_017

Den ferdige trioen. Det holdt i lange baner! Kanskje ikke minst fordi førsteklasse er den definitive toppen når det gjelder bursdager: en stakkars gjest var på sin bursdag nummer FIRE denne helgen… Godt det roer seg rimelig raskt. Jeg er evig takknemlig for at skolekulturen der vi bor tilsier en bursdag dann og vann, ikke hvert eneste år. Det er nemlig mer enn nok, både som vert og besøkende.

WP_20150131_17_47_57_Pro

Jeg var i tvil om kaka. Standarden er jo sjokoladeglasur, og det er veldig godt. Samtidig: en mer jentete bursdag enn jentebursdag i første klasse er vanskelig å tenke seg. Klart det måtte bli rosa smørkrem… med jordbærstrø og non stop i pastell!

 

Det viktigste er jo at ungene har det gøy, og det kan gjøres på mange måter. Moroa lager de selv, og min erfaring er at hvis de har litt lego, noen tegnesaker, noen godteposer og ikke minst hverandre, så blir det en helt fin bursdagsfeiring selv om mor og far ikke legger inn et halvt årsverk i forberedelser. Flotte og påkostede bursdager er spennende, men småkjedelige bursdager er helt greie de også. De duger i alle fall til sitt bruk, og selv om jeg må innrømme at jeg er lettet over at de fleste foreldrene hilste, vekslet et par ord, dumpet ungene og forsvant- så er det hyggelig å ha hilst ordentlig. Vi skal jo ha unger i samme klasse til de er godt oppe i tenårene.

Bursdagsbarnet var happy. Turbo var kjempehappy (og ganske gira). Eldre søsken hjalp til med servering og underholdning. Babyen fikk mer enn nok oppmerksomhet for å gjøre opp for mors og fars stressmodus tidligere på dagen. Og ikke minst: gjestene var fornøyde, selv flere av dem var på sin tredje eller fjerde bursdag for helgen. Litt gjemsel eller leting etter godteposer, for ikke å forglemme et skikkelig høyt sukker- og fnisenivå- og moroa er sikret.

Og så hjelper det å ha en baby. Han koste seg forresten stort med ballongene etterpå! Her er lillebror som har oppdaget konseptet: snor- dra- moro! 🙂

WP_20150131_21_24_37_Pro

Torsdagstanker

  • Utenfor vinduet:

WP_20150128_011

Rett nedi gata her. Jeg overdriver ikke når jeg sier at vi brukte fem minutter på 500 meter. Vått, glatt, dype hjulspor og- hei og hurra!- en barnehage rett i nærheten med masse barn som skal inn og ut, da må det gå langsomt.

 

  • Vi spiser: Kyllingfrikassé! Ekte norsk kost fra gode gamle dager, og ungene slikket omtrent gryta. Nudelsuppe med shiitake og fritert svinekjøtt- har jeg nevnt at mannen min er hjemme denne uken? Ellers har vi en nedfrosset suppe fra min bestemor som skal til pers i dag med nybakt loff ved siden av, og i morgen vil eldstejenta lage løksuppe til oss. Menyen på lørdag gir seg selv. Forklaring følger.

 

  • Jeg leser:

The Rothschilds av Frederic Morton kom dumpende ned i posten forrige uke, og sørget for en liten pause i Størst av alt. Liten pause, for all del, for Morton-boka er kort og lettlest og jeg er snart ferdig med den. Og godt er det, for dette var virkelig ikke spesielt bra. Boka er skrevet på femti-sekstitallet og bærer preg av det. Forfatteren beskriver hendelser 1800-tallet med mer skråsikkerhet enn han antagelig har dekning for, og viser en nesten nesegrus beundring for familiens status og penger. Lite tillitvekkende, rett og slett. Men nå kjøpte jeg jo boka bare for å få vite mer om historien om denne merkelige klanen. Interessen ble vekket da vi var i Monaco og besøkte Villa Rothschild på Cap Ferrat. For en fantastisk, bisarr kåk! Beatrice de Rothschild, som eide huset, var visst en litt tragisk og underlig skikkelse på mange måter. Men historien bak familiedynastiet- om Meyer Rothschild fra jødegettoen i Frankfurt som plasserte sine fem sønner rundt om i Europa for å ta over verden, vekket min interesse. Så får vi se om historien er spennende nok til at jeg holder ut med skrivestilen. Gleder meg i alle fall til å vende tilbake til Olsen, kjenner jeg.

 

WP_20141008_16_12_18_Pro

De to små og jeg foran Villa Rotschild. Baronesse Beatrice stappet den full av alle antikviteter og kunstskatter hun kunne finne, hulter til bulter.

WP_20141008_16_12_32_Pro

 Den franske hagen. Med musikalsk fontenekunst hver halvtime. For øvrig trasket jeg meg gjennom en steinhage, en japansk hage, en spansk hage, og Gud vet hvor mange andre hager. Jeg håper Beatrice hadde mange og flinke gartnere, men det hadde hun nok råd til.

  • Hører på:

– Det har vært iTunes-raid igjen… Og der fikk jeg blant annet sikret meg både Waka Waka (på befaling fra førsteklassingen, som synes Shakira er «kjempeflink». Jeg synes det høres ut som Shakira har en potet i halsen, og dessuten er hun gift med en Barcelonaspiller- hæ, hva mener du med at det er irrelevant?), og Copa de la Vida, på befaling fra meg selv. Nå må jeg snart sette meg ned og lage en egen fotball-liste, for det begynner å bli en del sanger, fra Fire til den vakre Champions League-hymnen. Og hva er vel bedre å ha i bakgrunnen enn en egen fotballspilleliste, nå som det nærmer seg kampsesong? Om det er Ullevål eller Oppegård kunstgress 7’er: Rune Bratseth som skriker «Kom igjæn gutta» er alltid godt å peppes opp med før kamp.

– Dressmann og Chess: dere er bra smarte, som bruker oss gamliser som musikkreferanse og pumper reklamene fulle av gamle slagere i håp om å kapre kjøpere. Og det funker: jeg har riktignok verken fått meg Dressmannskjorter eller Chess-abonnement, men derimot sikret meg INXS og Men Without Hats. Takk for påminnelsen!

Let it go , med Pentatonix. Jeg er evig takknemlig for at denne gruppen gjør det mulig å kjøre byen rundt med to monomane Elsa-fans i baksetet uten å bli fullstendig sprø.

 

  • Ukas sjuklinger:

– Mannen min er sykemeldt! Kan ikke huske sist det skjedde, men nå har han hostet og hatt vondt i kroppen i lang tid. Et legebesøk på tirsdag ga han klar beskjed om å være hjemme ut uka. Ikke at det stopper ham, da- her jobbes det via pc og mobil hele tiden likevel, og det er levering og henting og speiderfest og snømåking- men han hadde i det minste vett til å melde seg av det forsinkede julebordet. Skulle tatt seg ut om han smittet halve avdelingen.

– Babyen hoster og harker, sammen med far. Han har ikke feber, han virker verken slapp eller spesielt plaget, så jeg er ikke bekymret. Men jammen har han hatt uflaks, den lille tassen. Fire måneder, og tre runder sykdom. Hils på bittelillebror, den heldige mottaker av all slags barnehage- og skolebassilusker. Godt at mamma sparer lillefingerneglen sin til buse-fjerning (dette tilhører mammalivets mer udelikate sider!)

 

  • Ukas latsabb:

– Hunden. Hun liker ikke regn og is, så nå må jeg nærmest lure henne utendørs med noen godbiter. Sløve, treige, rare, snille dyret.

 

WP_20131220_13_31_25_Pro

 

WP_20131220_13_31_51_Pro

Tålmodigheten selv. 

  • Snakker med ungene om:

– De vanskelige valgene. Det er forferdelig å velge bort noe man har lyst til, men når man har flere interesser er det umulig å unngå at ting kræsjer. Eldstesønnen kom hjem fra skolen i fyr og flamme, over kor-turen som de nå har bestemt skal gå til Göteborg. Ja, den turen vi har bakt kaker til og spist «Berthas havreflarn» for, til den store gullmedalje. -Vi skal være der tre dager, mamma, og vi skal bo på en skole som ligger midt i byen og dra på Liseberg og det kommer til å bli sååå kult! Tusen, tusen takk for at vi får penger til å dra, mamma!

Og gjett hvem som kom slukøret tilbake fra fotballtrening. Turen med ungdomskoret sammenfaller nemlig med årets første utenlandscup, og spiller du i talentseksjonen er valget nærmest tatt på forhånd. Er det cup, så er du med, og hvis du ikke er med, så er det 20 gutter som står og tripper etter å ta din plass. Det er ikke første gang han står i denne klemma, og det blir ikke siste. Men jeg tror det er første gang det har føltes fullt så tungt, for begge deler er ting han hadde gjort nesten hva som helst for å få med seg. Han har gledet seg til kor-turen helt siden han begynte på ungdomsskolen. Men som sagt er det ikke egentlig et valg, og det er nok like greit. Noen ganger er det enklest at andre velger for deg.

Og som jeg sa- det er ikke første gang, og det blir garantert ikke siste. Ingen får med seg alt, og selv om det alltid kommer til å være skikkelig kjipt å takke nei til noe du har veldig lyst til, så er det ikke så mye å få gjort med det. Heldigvis har han et par år igjen- får håpe det ikke kræsjer til neste år.

 

WP_20140720_16_45_46_Pro

Eldstemann med lagkamerater instrueres bryskt på spansk under treningsleir i Barcelona i fjor. Vi snakker ikke «kosetur med fotball og strandturer» her, altså, men beinhard trening tre økter om dagen- pluss kamp på kvelden. Alt i Spanias julihete, alene, uten å kunne spansk. Det koster å følge drømmen.

WP_20140721_10_27_11_Pro

Og joda, det ble strand også, når lillesøster og pappa kom for å hente. Her er de på vei for å bade, og storebror får god hjelp med å trille vogna.

WP_20140126_002

Kretssamling. Gutta lytter intenst til instruksjonene. Lurer på hvor mange timer sønnene mine og jeg har tilbragt på baner, i haller og på idrettsfelt i løpet av de siste åtte-ni årene. Det er ikke få!

 

  • Grubler på:

– Om jeg skal ta meg et online retreat i fastetiden. Jeg liker ikke helt overskriften- jeg er verken «burned out», «boxed in» eller «beat up», det blir for dramatisk. På den annen side, jeg kjenner jo effekten av å ha dager som går i ett, uten stopp, uten pusterom. Jeg liker livet mitt, men har ikke sovet en hel natt på det jeg kan huske.

Uansett livssyn kan det være godt å ikke bare haste fra dag til dag, men spandere noen minutter til å lære noe nytt og reflektere over tilværelsen, eller for å «få påfyll», som det så populært heter. Men for en relativt trofast kirkebenk-sliter er fastetiden ypperlig til det formålet. Perspektivet og de lange linjene drukner altfor ofte, så jeg kan trenge et fellesskap og et aldri så lite spark bak. Kanskje det er en god idé, tross en litt avtennende tittel? Uansett om jeg blir med eller ikke, kan jeg love dere en festlig post den 7. april- Elizabeths essay «Cease driving» er fullt av innsikt og klokskap, og samtidig utrolig morsomt. Jeg leste det for første gang i fjor og humrer fremdeles.

– Eldstejenta har sluppet bomben: hun vil på utveksling. Ikke egentlig en overraskelse, hun stortrivdes på språkreise i fjor. Og jeg var selv på utveksling og har masse flotte minner i bagasjen. Men det er rart likevel. Et helt år hjemmefra? Klarer hun jeg det? Vi er helt i startgropa når det gjelder planlegging, da, men nå er hun i det minste sikker på at det er dette hun ønsker.

 

  • Ukas Aller Mest Håpløse:

– Da faren min døde arvet jeg, blant mye annet, en splitter ny platespiller og et veritabelt lite berg av lp-plater. Det må være minst et par tusen, av innlysende årsaker har vi aldri hatt noen skikkelig opptelling. Platene står nå på hytta, siden jeg med tungt hjerte måtte innse at noen platespiller og lp-samling rett og slett ikke hører hjemme i vår stue akkurat nå. Vi har altfor mye greier som det er, og med en levetid på dvd’er som er skremmende kort har platene det tryggest i eksil på fjellet. Så langt, så godt.

Problemet er at ett eller annet sted inne i den samlingen er det en sang jeg hørte faren min spille om igjen og om igjen, og som jeg så gjerne skulle hatt tak i. Men som nevnt i denne posten- det er bare et minne, en strofe, en liten melodi som på alt overmål sannsynligvis synges på gælisk (min forsøksvise nynning gir de reneste Hjalmar-assosiasjoner, enhver ire fra Gaeltacht ville ledd seg fordervet). Aner ikke hvem eller når eller på hvilket album, og av naturlige årsaker er det nå vanskelig å spørre pappa. Så eksempelet «Clannad eller The Chieftains» var ikke hentet fra løse luften, jeg har ønsket meg den sangen i årevis. Det kan være en av de to gruppene, eller det kan selvsagt være noe helt annet.

Å lete etter en sang blant flere tusen lp-plater er et håpløst prosjekt. Selv om jeg glatt innrømmer at en uke alene på hytta, bare meg, platespilleren, noen frossenpizza og øl, og utsiktene til fri musikknerding døgnet rundt om jeg skulle ønske virker underlig forlokkende. Men nå har jeg bestemt meg, jeg skal finne den sangen eller dø i forsøket. Bevæpnet med Youtube og Bing skal jeg jobbe meg igjennom 20 år i irsk musikkhistorie. Ønsk meg lykke til.

 

  • Kids’ corner:

– Den store frustrasjonsperioden er i gang! Bittelillebror har oppdaget at han ikke er så mobil som han gjerne skulle ha vært. Leker og vaskelapper ligger der og lokker i det fjerne, men lillebror er stuck. Jeg legger ham på ryggen på teppet sitt, og på to sekunder er han over på magen. Men så- er det bom stopp. Han sparker med beina, drar knærne oppunder magen, veiver med armene og brøler, men kommer ikke av flekken. «MbaaaaaaaAH!» kjefter han. «UøøøhbababaAH!» Blir han liggende lenger, går kjeftingen over til sinne og deretter sår gråt. Stakkars lillebror. Det er ikke lett å være liten. Og akkurat det skal han få erfare mange, mange ganger i løpet av den neste tiden. Vil, vil, men får ikke til.

– Han er fremdeles enormt matglad, og jeg er veldig spent foran neste ukes kontroll med måling og veiing. For ja, han er på god vei til å bli en liten bolle, som tidligere forutsett. Men, han er en luring. Han spiser jo mine grønnsaksmoser og middagsglass med et lettere misfornøyd uttrykk i ansiktet, men han er aller mest glad i søtt og har flere ganger lurt meg med størrelsen på dessert-magen. I dag fikk han forresten et realt nyse-anfall midt i måltidet. Fire-fem ganger nøs han, med munnen full av mat. Resultatet gir seg selv.

 

WP_20150129_11_13_44_Pro

Bill. mrk. «Godt vi har flekkfjerner».

 

– Turbo, derimot, har ingen problemer med å komme seg dit hun ønsker. Spørsmålet er om vi ønsker det samme. Ellers kommer språket for full fart nå. Nye ord og forsøksvise setninger kommer hver uke, og det er utrolig gøy. Dessuten har ungen rytmesans til tusen!

Hun har alltid vært en ganske skeptisk liten frøken, som ikke er glad i rutinebrudd og nye ting. Nå har hun fått en ny frykt her i livet: helikoptere. I følge barnehagen begynner hun å hyle som besatt når et helikopter kommer til syne på himmelen, noe som ligger an til å bli smått slitsomt ettersom vi bor ganske sentralt i Oslo og helikopteret fra Ullevål flyr her støtt og stadig.

 

  • Gleder meg til:

– Våren. Og ja, jeg vet det er altfor tidlig. Om januar er aldri så mild, så kommer ikke våren på ordentlig før mot slutten av mars. Tidligst. Men jeg blir likevel lurt av den milde lufta og de stadig lysere dagene. Og jeg gleder meg til den dagen jeg kan feie gårdsplassen fri for grus og strøsand, bytte ut yankee candle-lysene til noe mer vårlig, og sette en stor bukett tulipaner på stuebordet.

 

  • Grugleder meg til:

– Lørdag. Det minner litt om de travle lørdagene i gamle dager: vi har en ballettøvelse klokka elleve, og en kirkekonsert for husets oboist 10:30. Så langt alt vel, men deretter begynner moroa: så fort oboisten har blåst sin siste tone må vi hive ham og (den forhåpentligvis ferdigpakkede) bagasjen i bilen og råkjøre til speidernes samlingspunkt. De skal på overnattingstur- vi slipper heldigvis å kjøre på lørdag mot at vi henter på søndag. Og midt oppi dette skal jeg forsøke å få pølsetusenbein og gelé og ballonger på plass og være klar til innrykk av 15 hvinende førsteklassejenter.

Noe sier meg at Gubben og jeg kommer til å konkurrere om å stupe fortest mulig i seng lørdag kveld. Hvis vi ikke bare gjør som Turbo gjorde i sin tid, og sovner rett på gulvet 😉

 

WP_20140208_001

Ordknapp onsdag

(To nye innkjøp, en eske til besvær lek og moro, en entusiastisk oppvaskhjelper, en nyttårsballerina… og hennes beundrende lillesøster. Kosestund i pappas armkrok, verdens verste holke, fjortisens kjøttbollespyd spesial og en veldig original handlevogn på Rema. Og for ikke å forglemme: en Shakespeare-smekke storesøster kjøpte på språkreise i Oxford, som nå passer til lillebror. Passer, på flere måter!)

 

WP_20150128_016

 

 

WP_20150125_002

 

 

WP_20150123_009

 

 

WP_20150123_011

 

 

 

WP_20150123_018

 

 

WP_20150125_041

 

 

WP_20150125_007

 

 

WP_20150121_019

 

 

WP_20150127_016

 

 

WP_20150128_001

 

 

WP_20150128_003

 

 

WP_20150128_010

 

WP_20150128_015

 

WP_20150122_013

 

 

WP_20150125_062

 

 

WP_20150128_011

 

 

 

WP_20150127_17_34_14_Pro

 

 

WP_20150127_17_47_08_Pro