• Utenfor vinduet:

Rett nedi gata her. Jeg overdriver ikke når jeg sier at vi brukte fem minutter på 500 meter. Vått, glatt, dype hjulspor og- hei og hurra!- en barnehage rett i nærheten med masse barn som skal inn og ut, da må det gå langsomt.

• Vi spiser: Kyllingfrikassé! Ekte norsk kost fra gode gamle dager, og ungene slikket omtrent gryta. Nudelsuppe med shiitake og fritert svinekjøtt- har jeg nevnt at mannen min er hjemme denne uken? Ellers har vi en nedfrosset suppe fra min bestemor som skal til pers i dag med nybakt loff ved siden av, og i morgen vil eldstejenta lage løksuppe til oss. Menyen på lørdag gir seg selv. Forklaring følger.

• Jeg leser:

– The Rothschilds av Frederic Morton kom dumpende ned i posten forrige uke, og sørget for en liten pause i Størst av alt. Liten pause, for all del, for Morton-boka er kort og lettlest og jeg er snart ferdig med den. Og godt er det, for dette var virkelig ikke spesielt bra. Boka er skrevet på femti-sekstitallet og bærer preg av det. Forfatteren beskriver hendelser 1800-tallet med mer skråsikkerhet enn han antagelig har dekning for, og viser en nesten nesegrus beundring for familiens status og penger. Lite tillitvekkende, rett og slett. Men nå kjøpte jeg jo boka bare for å få vite mer om historien om denne merkelige klanen. Interessen ble vekket da vi var i Monaco og besøkte Villa Rothschild på Cap Ferrat. For en fantastisk, bisarr kåk! Beatrice de Rothschild, som eide huset, var visst en litt tragisk og underlig skikkelse på mange måter. Men historien bak familiedynastiet- om Meyer Rothschild fra jødegettoen i Frankfurt som plasserte sine fem sønner rundt om i Europa for å ta over verden, vekket min interesse. Så får vi se om historien er spennende nok til at jeg holder ut med skrivestilen. Gleder meg i alle fall til å vende tilbake til Olsen, kjenner jeg.

De to små og jeg foran Villa Rotschild. Baronesse Beatrice stappet den full av alle antikviteter og kunstskatter hun kunne finne, hulter til bulter.

 Den franske hagen. Med musikalsk fontenekunst hver halvtime. For øvrig trasket jeg meg gjennom en steinhage, en japansk hage, en spansk hage, og Gud vet hvor mange andre hager. Jeg håper Beatrice hadde mange og flinke gartnere, men det hadde hun nok råd til.

• Hører på:

– Det har vært iTunes-raid igjen… Og der fikk jeg blant annet sikret meg både Waka Waka (på befaling fra førsteklassingen, som synes Shakira er «kjempeflink». Jeg synes det høres ut som Shakira har en potet i halsen, og dessuten er hun gift med en Barcelonaspiller- hæ, hva mener du med at det er irrelevant?), og Copa de la Vida, på befaling fra meg selv. Nå må jeg snart sette meg ned og lage en egen fotball-liste, for det begynner å bli en del sanger, fra Fire til den vakre Champions League-hymnen. Og hva er vel bedre å ha i bakgrunnen enn en egen fotballspilleliste, nå som det nærmer seg kampsesong? Om det er Ullevål eller Oppegård kunstgress 7’er: Rune Bratseth som skriker «Kom igjæn gutta» er alltid godt å peppes opp med før kamp.

– Dressmann og Chess: dere er bra smarte, som bruker oss gamliser som musikkreferanse og pumper reklamene fulle av gamle slagere i håp om å kapre kjøpere. Og det funker: jeg har riktignok verken fått meg Dressmannskjorter eller Chess-abonnement, men derimot sikret meg INXS og Men Without Hats. Takk for påminnelsen!

– Let it go , med Pentatonix. Jeg er evig takknemlig for at denne gruppen gjør det mulig å kjøre byen rundt med to monomane Elsa-fans i baksetet uten å bli fullstendig sprø.

• Ukas sjuklinger:

– Mannen min er sykemeldt! Kan ikke huske sist det skjedde, men nå har han hostet og hatt vondt i kroppen i lang tid. Et legebesøk på tirsdag ga han klar beskjed om å være hjemme ut uka. Ikke at det stopper ham, da- her jobbes det via pc og mobil hele tiden likevel, og det er levering og henting og speiderfest og snømåking- men han hadde i det minste vett til å melde seg av det forsinkede julebordet. Skulle tatt seg ut om han smittet halve avdelingen.

– Babyen hoster og harker, sammen med far. Han har ikke feber, han virker verken slapp eller spesielt plaget, så jeg er ikke bekymret. Men jammen har han hatt uflaks, den lille tassen. Fire måneder, og tre runder sykdom. Hils på bittelillebror, den heldige mottaker av all slags barnehage- og skolebassilusker. Godt at mamma sparer lillefingerneglen sin til buse-fjerning (dette tilhører mammalivets mer udelikate sider!)

• Ukas latsabb:

– Hunden. Hun liker ikke regn og is, så nå må jeg nærmest lure henne utendørs med noen godbiter. Sløve, treige, rare, snille dyret.

Tålmodigheten selv. 

• Snakker med ungene om:

– De vanskelige valgene. Det er forferdelig å velge bort noe man har lyst til, men når man har flere interesser er det umulig å unngå at ting kræsjer. Eldstesønnen kom hjem fra skolen i fyr og flamme, over kor-turen som de nå har bestemt skal gå til Göteborg. Ja, den turen vi har bakt kaker til og spist «Berthas havreflarn» for, til den store gullmedalje. -Vi skal være der tre dager, mamma, og vi skal bo på en skole som ligger midt i byen og dra på Liseberg og det kommer til å bli sååå kult! Tusen, tusen takk for at vi får penger til å dra, mamma!

Og gjett hvem som kom slukøret tilbake fra fotballtrening. Turen med ungdomskoret sammenfaller nemlig med årets første utenlandscup, og spiller du i talentseksjonen er valget nærmest tatt på forhånd. Er det cup, så er du med, og hvis du ikke er med, så er det 20 gutter som står og tripper etter å ta din plass. Det er ikke første gang han står i denne klemma, og det blir ikke siste. Men jeg tror det er første gang det har føltes fullt så tungt, for begge deler er ting han hadde gjort nesten hva som helst for å få med seg. Han har gledet seg til kor-turen helt siden han begynte på ungdomsskolen. Men som sagt er det ikke egentlig et valg, og det er nok like greit. Noen ganger er det enklest at andre velger for deg.

Og som jeg sa- det er ikke første gang, og det blir garantert ikke siste. Ingen får med seg alt, og selv om det alltid kommer til å være skikkelig kjipt å takke nei til noe du har veldig lyst til, så er det ikke så mye å få gjort med det. Heldigvis har han et par år igjen- får håpe det ikke kræsjer til neste år.

Eldstemann med lagkamerater instrueres bryskt på spansk under treningsleir i Barcelona i fjor. Vi snakker ikke «kosetur med fotball og strandturer» her, altså, men beinhard trening tre økter om dagen- pluss kamp på kvelden. Alt i Spanias julihete, alene, uten å kunne spansk. Det koster å følge drømmen.

Og joda, det ble strand også, når lillesøster og pappa kom for å hente. Her er de på vei for å bade, og storebror får god hjelp med å trille vogna.

Kretssamling. Gutta lytter intenst til instruksjonene. Lurer på hvor mange timer sønnene mine og jeg har tilbragt på baner, i haller og på idrettsfelt i løpet av de siste åtte-ni årene. Det er ikke få!

• Grubler på:

– Om jeg skal ta meg et online retreat i fastetiden. Jeg liker ikke helt overskriften- jeg er verken «burned out», «boxed in» eller «beat up», det blir for dramatisk. På den annen side, jeg kjenner jo effekten av å ha dager som går i ett, uten stopp, uten pusterom. Jeg liker livet mitt, men har ikke sovet en hel natt på det jeg kan huske.

Uansett livssyn kan det være godt å ikke bare haste fra dag til dag, men spandere noen minutter til å lære noe nytt og reflektere over tilværelsen, eller for å «få påfyll», som det så populært heter. Men for en relativt trofast kirkebenk-sliter er fastetiden ypperlig til det formålet. Perspektivet og de lange linjene drukner altfor ofte, så jeg kan trenge et fellesskap og et aldri så lite spark bak. Kanskje det er en god idé, tross en litt avtennende tittel? Uansett om jeg blir med eller ikke, kan jeg love dere en festlig post den 7. april- Elizabeths essay «Cease driving» er fullt av innsikt og klokskap, og samtidig utrolig morsomt. Jeg leste det for første gang i fjor og humrer fremdeles.

– Eldstejenta har sluppet bomben: hun vil på utveksling. Ikke egentlig en overraskelse, hun stortrivdes på språkreise i fjor. Og jeg var selv på utveksling og har masse flotte minner i bagasjen. Men det er rart likevel. Et helt år hjemmefra? Klarer hun jeg det? Vi er helt i startgropa når det gjelder planlegging, da, men nå er hun i det minste sikker på at det er dette hun ønsker.

• Ukas Aller Mest Håpløse:

– Da faren min døde arvet jeg, blant mye annet, en splitter ny platespiller og et veritabelt lite berg av lp-plater. Det må være minst et par tusen, av innlysende årsaker har vi aldri hatt noen skikkelig opptelling. Platene står nå på hytta, siden jeg med tungt hjerte måtte innse at noen platespiller og lp-samling rett og slett ikke hører hjemme i vår stue akkurat nå. Vi har altfor mye greier som det er, og med en levetid på dvd’er som er skremmende kort har platene det tryggest i eksil på fjellet. Så langt, så godt.

Problemet er at ett eller annet sted inne i den samlingen er det en sang jeg hørte faren min spille om igjen og om igjen, og som jeg så gjerne skulle hatt tak i. Men som nevnt i denne posten- det er bare et minne, en strofe, en liten melodi som på alt overmål sannsynligvis synges på gælisk (min forsøksvise nynning gir de reneste Hjalmar-assosiasjoner, enhver ire fra Gaeltacht ville ledd seg fordervet). Aner ikke hvem eller når eller på hvilket album, og av naturlige årsaker er det nå vanskelig å spørre pappa. Så eksempelet «Clannad eller The Chieftains» var ikke hentet fra løse luften, jeg har ønsket meg den sangen i årevis. Det kan være en av de to gruppene, eller det kan selvsagt være noe helt annet.

Å lete etter en sang blant flere tusen lp-plater er et håpløst prosjekt. Selv om jeg glatt innrømmer at en uke alene på hytta, bare meg, platespilleren, noen frossenpizza og øl, og utsiktene til fri musikknerding døgnet rundt om jeg skulle ønske virker underlig forlokkende. Men nå har jeg bestemt meg, jeg skal finne den sangen eller dø i forsøket. Bevæpnet med Youtube og Bing skal jeg jobbe meg igjennom 20 år i irsk musikkhistorie. Ønsk meg lykke til.

• Kids’ corner:

– Den store frustrasjonsperioden er i gang! Bittelillebror har oppdaget at han ikke er så mobil som han gjerne skulle ha vært. Leker og vaskelapper ligger der og lokker i det fjerne, men lillebror er stuck. Jeg legger ham på ryggen på teppet sitt, og på to sekunder er han over på magen. Men så- er det bom stopp. Han sparker med beina, drar knærne oppunder magen, veiver med armene og brøler, men kommer ikke av flekken. «MbaaaaaaaAH!» kjefter han. «UøøøhbababaAH!» Blir han liggende lenger, går kjeftingen over til sinne og deretter sår gråt. Stakkars lillebror. Det er ikke lett å være liten. Og akkurat det skal han få erfare mange, mange ganger i løpet av den neste tiden. Vil, vil, men får ikke til.

– Han er fremdeles enormt matglad, og jeg er veldig spent foran neste ukes kontroll med måling og veiing. For ja, han er på god vei til å bli en liten bolle, som tidligere forutsett. Men, han er en luring. Han spiser jo mine grønnsaksmoser og middagsglass med et lettere misfornøyd uttrykk i ansiktet, men han er aller mest glad i søtt og har flere ganger lurt meg med størrelsen på dessert-magen. I dag fikk han forresten et realt nyse-anfall midt i måltidet. Fire-fem ganger nøs han, med munnen full av mat. Resultatet gir seg selv.

Bill. mrk. «Godt vi har flekkfjerner».

– Turbo, derimot, har ingen problemer med å komme seg dit hun ønsker. Spørsmålet er om vi ønsker det samme. Ellers kommer språket for full fart nå. Nye ord og forsøksvise setninger kommer hver uke, og det er utrolig gøy. Dessuten har ungen rytmesans til tusen!

Hun har alltid vært en ganske skeptisk liten frøken, som ikke er glad i rutinebrudd og nye ting. Nå har hun fått en ny frykt her i livet: helikoptere. I følge barnehagen begynner hun å hyle som besatt når et helikopter kommer til syne på himmelen, noe som ligger an til å bli smått slitsomt ettersom vi bor ganske sentralt i Oslo og helikopteret fra Ullevål flyr her støtt og stadig.

• Gleder meg til:

– Våren. Og ja, jeg vet det er altfor tidlig. Om januar er aldri så mild, så kommer ikke våren på ordentlig før mot slutten av mars. Tidligst. Men jeg blir likevel lurt av den milde lufta og de stadig lysere dagene. Og jeg gleder meg til den dagen jeg kan feie gårdsplassen fri for grus og strøsand, bytte ut yankee candle-lysene til noe mer vårlig, og sette en stor bukett tulipaner på stuebordet.

• Grugleder meg til:

– Lørdag. Det minner litt om de travle lørdagene i gamle dager: vi har en ballettøvelse klokka elleve, og en kirkekonsert for husets oboist 10:30. Så langt alt vel, men deretter begynner moroa: så fort oboisten har blåst sin siste tone må vi hive ham og (den forhåpentligvis ferdigpakkede) bagasjen i bilen og råkjøre til speidernes samlingspunkt. De skal på overnattingstur- vi slipper heldigvis å kjøre på lørdag mot at vi henter på søndag. Og midt oppi dette skal jeg forsøke å få pølsetusenbein og gelé og ballonger på plass og være klar til innrykk av 15 hvinende førsteklassejenter.

Noe sier meg at Gubben og jeg kommer til å konkurrere om å stupe fortest mulig i seng lørdag kveld. Hvis vi ikke bare gjør som Turbo gjorde i sin tid, og sovner rett på gulvet 😉