Fredagsidyll- nesten som på Face

Mammmaaaa! Orkesterøvelsen er i dag, jo! Klokka fem! Men vi rekker det hvis vi tar bilen, da. Hvor er bilen? Hvor er pappa?

Min skjønne, flinke, men typisk tenårings-surrete eldste datter står i gangen og slår ut med armene. Dette er K-R-I-S-E, og det er krise NÅ!

Pappa er og henter i barnehagen. Og på SFO. Han skulle kjøre innom treninga også, men det tror jeg var før barnehagen, men etter butikken. Du får ringe og høre hvor han er i løypa.

Okei, da. Håper vi rekker det. Dirigenten er streng, altså! Han blir dritsur hvis vi kommer for sent.

Det er fredag ettermiddag, og på Facebook florerer det av «Endelig helg», «Herlig med fredag!», «Petter setter roser på kjøkkenet» og «Erling steker entrecote, deilig med fredag, har trent, god samvittighet, rødt i glasset»-statuser. Det er MYE idyll på Facebook på en fredag.

Idyllen er derimot sårt savnet her i huset.

WP_20150227_022

Et herlig syn på en fredag ettermiddag. Selv Turbo sin dukke og Makka Pakka har gitt seg ende over.

WP_20150227_005

Innmari Inspirert Middag. Not.

Vi har henting nummer en, henting nummer to, en trening, og en og annen overraskende orkesterøvelse. Vi har barn som ringer midt i middagen og lurer på om vi «bare kan komme ned med litt mat, jeg er så sulten». Vi har babyer med bæsj i bleia som må være med til treningsfeltet for å hente storebror. Og vi ser frem til en fantastisk avslappende helg. Liksom.

Lørdag er i grunnen grei nok. Bare en ballettøvelse og en treningsøkt, og idet vi føler vi har kontroll over det hele nevner eldstegutten henslengt: – Du mamma, jeg sa jeg skulle på fest i morgen?

Vi har en søndag som også blir spist opp av enda en overraskende orkesterøvelse. Møt opp klokka elleve. Heldigvis kræsjer det ikke med førsteklassegruppas aktivitet (museumstur og kakespising) som begynner halv ett, og heller ikke med eldsteguttens hjemmekamp som begynner halv to, møt opp halvannen time før. Takk og lov at jeg er så fersk i koret at jeg ikke føler trang til å møte opp i messe.

Jeg skifter bleia, rydder av kjøkkenbordet, sukker- og tar en titt i innboksen min.

Av de siste 20 mailene, er det bare tre som ikke er relatert til barn. Det er henholdsvis en reklame fra Notebutikken.no, som reklamerer for det uimotståelige tilbudet  «30% billigere å lære seg tusen ukulele-akkorder!». Og så er det wordpress, som forteller meg at det har vært noen innom bloggen min, hyggelig nok  😀 Og til sist en mail fra kordirigenten, som gjør noen forandringer i repertoaret.

Ellers? Jeg har fem mailer relatert til innrapporteringen til UNOFS medlemslister, som må være ferdig til første mars. Det betyr at  hvert eneste år, mot slutten av februar, går fellesmailen oss styremedlemmer imellom varm av regnskaper og medlemslister og årsrapporter, og ikke minst klassikeren «Nå har jeg levert, tror dere det er riktig?» Ellers teller jeg:

– «Re: Sv: Sv: Sv: Overnattingstur høsten 2015 for 2A? Hvem er med?» fra Petter Andersen, som forsøksvis belyser temaet søskenrabatt for småbarn under tre år (mitt innspill, under Re: Sv: Sv: )

– «Infobrev fra uke 9» fra Turbos pedleder i barnehagen

– «Vintergruppa inviterer til søndagsarrangement» fra Kari Bu, klassekontakt i førsteklasse

– «Siste frist for avmelding til Danmarkscupen, DE SOM IKKE SIER FRA MÅ BETALE UANSETT!!!» fra en garvet lagleder, som har purret nok til å konsekvent bruke caps lock og tre utropstegn (min mann)

– «Re: Sv: «Hei alle sammen!  🙂 Foreldremøte til Smågutter avd 3» fra  nyvalgt, entusiastisk lagleder på et annet lag

– «Prøveplan for fløytegruppa- Rådhuskonsert» fra dirigent

– «Velkommen til peffkurs!» fra ukjent speiderleder i Oslokretsen

– «Foreldremøte angående peffkurs og kretsleir» fra lokal speiderleder

– «Sopranino-, alt- og tenorfløyter: innbetaling. Haster!» fra kasserer i fløytegruppa

– «Husk å melde dere på vinterkurset vårt, innbetalingsfrist 3. mars» fra leder i celloensemblet

– «Viktig! Bytte av DRAKTER!», fra nyvalgt, entusiastisk lagleder som antagelig begynner å føle en begynnende frustrasjon og dertil hørende  behov for caps lock

– «Vikar for musikkgruppe 1-2 år, viktig info», fra Turbos musikkgruppeleder

– «Gave til klasseforstander som nettopp har fått barn?» fra engasjert klassekontakt i 10 A

– «Re: Kan Patrick sitte på med noen på tirsdag?» fra Robins pappa, som skilte seg i fjor og vet hvor vanskelig det kan være å få kabalen til å gå opp midt i et familiedrama

Og ikke minst, rosinen i pølsa:

– «Kjære foreldre i 6A og 6B! 17. mai begynner NÅ!», fra 17.mai-komiteen, en gruppe masochistiske beundringsverdige mennesker som uvisst av hvilken grunn har påtatt seg oppgaven å piske motvillige foreldre «som har det så travelt» (No shit, Sherlock!) til å bidra så klassene får penger i kassa til klassetur.

******************

Det er krevende å være forelder i 2015. Og etter denne tiraden av gjøremål, kjøring og henvendelser høres det kanskje rart ut, men jeg anser faktisk ikke mannen min og meg selv for å være av curlingtypen. Joda, vi kjører og henter og slipper det vi har i hendene når det dukker opp en uventet øvelse.

WP_20150227_028

Mors takeaway express. En porsjon pasta med røkelaks på vei inn døra til Grønland kulturstasjon, der ungdomsorkesteret hadde nest siste øvelse før det braker løs i Oslo Konserthus.

WP_20150227_030

… og slik ser det ut når en sliten sønn kommer tuslende ut etter nok en beinhard treningsøkt. Klokka er 18:45, fredag kveld. Lillebror sitter tålmodig i baksetet.

Men de største barna må ordne mye selv også. De går ofte, og kjører mye kollektivt. De må holde styr på treningstøy og noter, og pakke sine egne tursekker. Og vi er ikke slike foreldre som fotfølger barna over alt og klapper hysterisk til alt de foretar seg, gullungene. Vi knytter ikke skolissene til 13-åringer og faller ikke for det første «Buhuuu, men alle andre får jo!». Vi spammer ikke læreren med bekymrede sms’er når de er på skoletur, eller forlanger en punktvis forklaring over alle dupper og bæsjer minstejenta måtte prestere i barnehagen.

Vi svarer og melder på, betaler og stiller opp, og baker en fantazillion kaker- men det er faktisk bare det som  hører med til foreldrejobben per i dag. Grunnen til at det blir så voldsomt for vår del, er jo det at vi er såpass mange. Og vi tok et valg, mannen min og jeg: vi ønsker oss mange barn, men ikke på bekostning av den enkelte. Klart, det merkes sikkert for barna at det er mye på programmet og mange å jenke seg etter. Men det skal ikke være slik at «Jeg kan ikke, jeg får ikke lov, vi har ikke råd- for mamma og pappa er så travle og jeg har så mange søsken.» Jeg liker å tro at det jeg og mannen min ikke rekker, er nettopp curlingaktivitet, og at det vi rekker, er det som er nødvendig. Men hvem vet, kanskje det er en illusjon, det også 😉

WP_20150227_003

Barcode? Næsjda. Dagens første kjør-og-hent, er dette.

Smått mismodig hører jeg mannen min og Turbo leke brytekamp nede i senga, der han prøver å få jentungen til å legge seg. De to mellomste krangler om en bok med fuglelyder som førsteklassingen fikk av bestemor forrige helg. O herlige helg. Vi elsker deg. Eller gjør vi det?

Joda, vi gjør det. Når mailene er besvart, de små er i seng, og alt er rolig, da skal mor og far åpne en flaske rødvin og kope i sofaen en time før leggetid. Deretter skal vi få oss en god natts søvn (dette er en spøk, for de som ikke intuitivt skjønner det. To barn under to år er en effektiv garanti for urolige netter), og i morgen er en ny dag.

Det står mye på programmet, men det er jo hyggelig også.

Og mens jeg står der i den rotete stua og tenker akkurat dette, tikker det inn en sms på mobilen min: «Takk for at du gadd å kjøre ned maten, mamma. Ferdig nå, tar bussen hjem. Glad i deg.» *Blekksprut-smiley blekksprut-smiley hjerte*

Joda. Det blir en god helg!

WP_20150227_002

God helg ønskes alle fra meg, minstemann, og Oslo-tigeren. For vi rakk å kose oss med lunsj ute i dag, også 😉

 

Torsdagstanker

  • Utenfor vinduet:

WP_20150226_009

Tidlig, tidlig vår. Grått, kaldt, fjorårets møkk og skitt overalt.  Vakker er den ikke, vårens spede begynnelse, men så lenge det ikke kommer mer vinter blir det jo bedre snart. Jeg har til og med sett gåsunger. Joda, den vakre våren er på vei. Med museskritt.

 

  • Vi spiser:

– Ah, en god uke, jeg må si det! Trippel japansk i helgen- mannen lagde sushi på fredag og lørdag, og så var det nyttårsmiddag på restaurant søndag kveld, med alle godsakene vi sjelden orker å lage selv. På mandag sto Gubben og panerte skrei til den store gullmedalje, og så har vi hatt kylling med ris og salat. Og pølser, på den travle onsdagen. Jeg er ikke redd for pølser.

Jo, og så laget jeg brokkoligrateng til skreien. Det var ikke planlagt, men nå er det jo sånn at med stor familie blir man en smule… prisbevisst. Med mindre man vasser i penger, antagelig, men det har jeg lite erfaring med. For vår del kommer enhver liten tur innom butikken på minst 500 kroner og ofte det dobbelte, så vi hopper på alle gode tilbud og nedsatte priser som er. Og noen ganger blir det for mye av det gode- som da mannen min fornøyd kom hjem med tre bunter brokkoli og finner ut at det allerede ligger tre bunter i kjøleskapet, som jeg har kjøpt siden det var så billig 😉 Og brokkoli er sunt det, men det er grenser for hvor mye kokt brokkoli man har lyst på. Derfor endte jeg med gratengen, og den fikk stor tommel opp fra alle.

Dessuten har vi brukt vår kriseløsning for brune bananer igjen: banana bread. Førsteklassingen går bare halv tid på SFO siden jeg er hjemme, og da babyen og jeg hadde hentet henne på mandag lagde vi bananabread, hun og jeg. Det var ferdigstekt rett før mannen og de store barna kom hjem, og vi har nå satt en ny, uoffisiell banana bread-rekord: ett kvarter og vekk me’n.

 

  • Jeg leser:

– McEwan er bestilt, og Størst av alt er jeg nesten ferdig med. Men bare nesten.  At det plutselig går så treigt handler selvsagt om at en Amazonpakke dumpet ned i postkassa tidligere i uka, med mine to Rwandabøker. Jeg har en lei tendens til å lese flere bøker samtidig når det er flere ting som frister, så sånn ble det nå, og derfor går Størst av alt på halv fart. De to Rwandabøkene er veldig forskjellige- An ordinary man er en liten, lettlest og personlig beretning. 250 kjappe sider, og det politiske spillet og grunnlaget for ugjerningene er derfor ganske kort og enkelt beskrevet (men til tider oppsiktsvekkende nok- ikke visste jeg at blant annet Kofi Annan var blant de i FN-apparatet som stilte seg bak beslutningen om å trekke seg ut og la Rwanda seile sin egen sjø). Men det er jo ikke det som er bokens tema heller, fokus er på Paul Rusesabagina selv, situasjonene han kom opp i og vurderingene han måtte ta underveis. Og ærlig talt: FOR en mann! Jeg anbefaler denne sterkt til alle som har lyst til å lese en virkelig inspirerende og tankevekkende bok. Den passer også godt for ungdommer som leser engelsk, tror jeg skal sette den opp på lista mi. Eldstesønnen har allerede meldt sin interesse.

WP_20150226_008

An ordinary man er som sagt enkelthistorien om helten som sto bak Hotel Rwanda. Shake hands with the Devil er på sin side en 550-siders tettskrevet murstein, der jeg regner med at vi får vite mye mer om det politiske spillet, og årsaker og virkninger både på nasjonalt og internasjonalt plan. Der Rusesabagina er direkte nådeløs i sin kritikk av det internasjonale samfunnets handlingslammelse- noe som sikkert er korrekt nok- er helheten som regel mer nyansert, med mye som foregår i kulissene. Det er sikkert beskrevet mer inngående her. Boka er skrevet av Roméo Dallaire, øverste ansvarlig for (den stadig mer puslete) FN-styrken i landet. En jobb som etterlot en garvet militær deprimert og suicidal i årevis etter oppdraget.  Boka fikk strålende kritikker, og jeg gleder meg til å sette tenna i den og lære mer. Og gruer meg til lese enda flere beskrivelser av menneskelig ondskap på sitt verste. Tittelen sier jo sitt, og selv i An Ordinary Man finner man nok av eksempler på ren og skjær ondskap. Røske spedbarn fra mødrenes armer og hive dem i veggen? Kutte akillessenen til flyktende mennesker med machete, for så å fjerne en og en kroppsdel- mens familien ser på? Dallaire har uttalt at han vet at Gud finnes, fordi han selv har sett Djevelen med egne øyne. Sterke ord, men jeg tviler ikke et sekund på at det var slik det opplevdes.

 

  • Vi ser på:

– Sørgelig lite. De siste episodene av Twin Peaks er fremdeles MIA (det var da også et uttrykk, rett etter Rwanda…), søkk borte og vi kommer ikke videre før boksen er lokalisert.

– Champions League-kampene denne uka har vært av det kjedelige slaget- det vil si, kamper spilt av lag vi ikke bryr oss spesielt mye om, som for eksempel Barcelona. Og selv om Norge går inn i en slags kollektiv ski-psykose under VM, kan jeg ikke si jeg deler entusiasmen. Det holder lenge å bli oppdatert på nettavisene, å sitte og se på at folk går på ski ligger ikke for meg. Dessuten kræsjet den mest spennende dagen (? Tror jeg? Har ikke så god peiling, altså) med min sønns kamp mot TIL, og i valget mellom ski på TV og live fotball var valget enkelt 😉

– Så vi sitter i grunnen bare igjen med nyheter og en og annen episode av Masterchef (for himmelens skyld ikke den norske varianten, men en av de utgavene der de faktisk lager masterchef-mat), som de eldste ungene elsker. Og så tok mannen min og jeg oss en dvd-kveld på hytta med Inspector Gently. Britisk krim, iscenesatt på sekstitallet, blir aldri feil.

 

  • Hører på:

– Calexico, Feast of wire. Jeg fikk opp øynene (eller rettere sagt ørene) for dette bandet da en venninne og jeg så den norske filmen Jonny Vang for mange herrans år siden. Filmen har for det meste gått i glemmeboken (selv om jeg aldri har fått helt det samme forholdet til «Fylkeskommunen» igjen), men musikken har gått på repeat med ujevne mellomrom siden da. Ørkenjazz på sitt beste, og kuttet Close Behind klarer nesten å innbille meg at min skitne Evalia er en hest, min Lumia en revolver,  og jeg rir rundt på Ring 2 blant kaktuser og åtselfugler.

– Turbo som synger «Let it go». Joda, jeg er gørrlei av Frost. Men når minstejenta jodler Lettetooo lettetooo, og gjør spede forsøk på å holde melodien og veiver med armene for å etterligne Elsa- er jeg solgt. Ikke stopp, lille venn, dette blir mamma aldri lei av.

– Før eldstejenta dro til Edinburgh, ble hun preppet opp av sin bestemor som hadde filmkveld med filmen om The Proclaimers. Og med det dukker Craig og Charlie, de sjarmerende tvillingene med langt vakrere dialekt enn ytre, opp i spillelista igjen. Letter from America spilles støtt og stadig, med sitt såre budskap om emigrasjon, og jeg tar meg i å håpe på at datteren min gjør alvor av planene om å studere på St. Andrew’s og tilegner seg en skotsk twang på engelsken.

– Og takket være The Proclaimers har vi demed også hørt uvanlig mye på Åge Aleksandersen den siste uka. Hva Åge har med Craig og Charlie å gjøre, sa du? Enkelt. Letter from America etterfølges av Levva livet på iTuneslista. Og det er jo en klassiker som tåler et gjenhør nå og da. Levva livet. Joda, Åge, jeg driver på!

– Ukas åttitalls-blødme: Words av F. R. David. Uff, huff og dobbelthuff. Men moro å se musikk-«videoen». Dette var sikkert fancy og tøft en gang i tiden, men det er jammen lenge siden!

 

  • Ukas hello-goodbye:

– Nei, ikke Beatles (hadde det enda vært the Beatles!).

Vi snakker om februar-lønna: den lønna som så vidt er innom kontoen før den flyr videre i alle andre retninger. Slik er det selvsagt i varierende grader året igjennom, påstanden om at mer eller mindre hele min månedslønn går til diverse barnegreier er faktisk ingen overdrivelse, trass i venninnenes litt tvilende blikk. Nå overdriver hun, vel?

Njaei, ikke egentlig. Regner vi sammen skolepenger, SFO, barnehage, fotballpenger, orkester,- danse-, instrument,- speider, utenlandscup’er- og kortur- penger, så kommer vi opp i noen ganske heftige summer. Og februar er ekstra festlig: da får jeg nemlig det som trolig er en av Norges aller høyeste kulturskoleregninger: en faktura på 15 000 blanke kroner. Samtidig har vi fått to nye fløyter denne måneden (drøyt 2000), må ha den nye celloen til overhaling (2500), orkesterkontingent og vinterkurs forfaller (2000), det store kurset i Sverige (også 2000) kan heldigvis vente til mars. Og så er det vanlig akademiregning på 700- den store treningsavgiften betalte vi i januar- og konfirmanttur til 900, og eldstejenta måtte ha en ekstra tusenlapp i lommepenger på reisen. Legger vi på den festlige utgiften «Rørlegger til et toalett som bare rant bittelittegrann» (3700) på toppen, og så er det jaggu bare så vidt siste rest holder til strømregningen. Som heller ikke er av de mest beskjedne, nå i vinterhalvåret.

Jaja. Jeg nynner litt sammen med Tom Mathisen og Herodes Falsk, og priser meg lykkelig over at jeg ikke er spesielt interessert i mote eller interiør. Og ikke minst over at jeg har en mann som ikke drømmer om å være hjemme, bake cupcakes, og blogge om det. Da hadde jeg slitt, altså. Hæh hæh! 😀

 

  • Ukas tanntroll:

– Et klassisk eksempel på at far trøster mest, men mor vet best.

For å forklare: det går fremdeles ikke en kveld uten at både mannen min og jeg kjenner en dyp takknemlighet over at det faktisk er mulig å få minstejenta til å sove uten større viderverdigheter. Det føles fremdeles litt som et mini-mirakel. Men en kveld gikk det hele i ball: hun våknet allerede en time etter legging, og var utrøstelig. Og slik gikk natta- hun sovnet, våknet og skrek, sovnet, våknet og skrek. Hun fikk komme inn i senga vår og roet seg litt, skrek videre, mannen min tok henne opp i stua (Turbo er en pappadalt. Når det er virkelig krise er det bare pappa hun vil ha), mannen min tok henne ned igjen, repeter hundre ganger. I tolvtiden våknet jeg og så på jentungen som stappet hendene i munnen og hyyylte. Aha. Dentinox? Jeg tok litt på fingeren og følte meg forsiktig frem langs gommene hennes, og fant to store, hovne kuler nederst på hver side. Yessiree, vi har jeksler på vei. Digre også, kjennes det ut som.

Da hun våknet klokka fire, var mannen min dypt nedsunket i noe som lignet koma, og heldigvis slo hun seg til ro med å bli med mamma opp. Lillebror, som hun selvsagt hadde vekket, ble med på lasset, og derved var det duket for nok en runde «Happa og Dinglis ser på Drømmehagen». Men frøkna var jo trøtt, ikke sant, etter minimalt søvn hele natta. Så slik gikk det:

 

WP_20150226_001

Shhh. Do not disturb! 

WP_20150226_004

… og etter hvert slik… (kl 05:45)

WP_20150226_005

WP_20150226_006

 … og helt til sist; slik. En ulykke kommer sjelden alene, og mine kjære eldste barn ventet til i dag morges med å påpeke at skidagen starter til andre time. Men en mann som måtte få sove noen timer før jobb, en Turbo som skulle i barnehagen og en førsteklassing som begynte til vanlig tid, ble det sjåførtjeneste på Minstemann og mor. En morgentur i en februargrå by.

 

  • Ukas aller mest håpløse:

– Ja, da har vi sendt inn søknad om barnehageplass. Det føles rimelig meningsløst- som om vi bare kjører løpet uten håp om resultat i det hele tatt. Hurra for baby født i september! Jeg var så dum å klikke på listen over ledige plasser i Oslo kommune da vi søkte. Totalt antall ledige plasser den dagen var- tadaaa!- 11. Ti av plassene var for barn over tre år. Den eneste småbarnsplassen som var ledig, lå på Romsås. Sikkert i en god barnehage, men nå er Romsås i beste fall 25 minutter (med bil, uten trafikk) og i verste og langt mer sannsynlige fall, 50 minutter unna. I feil retning.

Som en liten ekstrabonus publiserte Aftenposten en topp tre-liste over barnehagene i hver bydel, der «vår» barnehage selvsagt kom med. Så nå vet vi at alle førstegangssøkerne som var usikre på hvilken barnehage skulle velge, antagelig setter vår barnehage helt øverst på lista. Minstemanns sjanse til å få plass der sank umiddelbart fra «svært lave» til «nærmest ikke-eksisterende», og jeg sender en varm tanke i retning Aftenposten for å ha gjort ting enda litt vanskeligere.

Vi har altså null og niks prioritet for stakkars lillebror. Jeg skal ikke begynne å skrive om 1. september-regelen (eller jo, jeg klarer ikke dy meg: det er reinspikka idioti! Sånn, da var det unnagjort), og jeg skjønner at alle foreldre er i samme, fortvilte båt. Men likevel. Det burde være en egen prioriteringskode for barn som har søsken som fremdeles får hilsen fra personalet på fjortenårsdagen sin. Vi har vært trofaste «kunder» i samme barnehage i over ti år, personalet er praktisk talt vår utvidete familie. Ikke minst går Turbo der, og kommer til å gjøre det de neste fem årene. For en gangs skyld driter jeg en lang marsj i rettferdighet og solidaritet, og skriker JEG VIL HA PLASS! I krig, kjærlighet og kamp om barnehageplass er alt tillatt.

Og nei, ulønnet permisjon er ikke aktuelt. Se punktet «Ukas hello-goodbye» :-p

 

  • Ukas fasterefleksjoner:

– Er nå godt i gang med Restore-programmet, og synes det fungerer sånn passe bra. Jeg er veldig glad i de små «Quiet time»-postene og de praktiske tipsene, mens de lengre essayene ofte ikke føles helt relevante. Jeg er rett og slett ikke utslitt nok til å ha så stor nytte av lengre refleksjoner og dialoger omkring utbrenthet og veien videre. Men, så minner jeg meg på at selv om det ikke treffer helt akkurat nå, så kan det godt gjøre det om et halvt års tid.  Kanskje jeg da henger over Surfacen og grådig sluker alt jeg har fått tilsendt. Å være hjemme i permisjon er jo ærlig talt slaraffenvarianten. Det kommer travlere tider, og de kommer snart. Ett og annet tips om hvordan man organiserer både tanker, tid og hus mest mulig praktisk kan være greit å ha i bagasjen når det drar seg til for alvor.

– Og jeg lever fremdeles, etter en drøy uke uten min elskede Cola light. Men det er hardt. Og jeg merker at viljestyrken får kjørt seg. For det er fryktelig lett å argumentere for at hei, det er jo ikke så farlig, og hva er egentlig hensikten med å avstå fra cola? Akkurat som verden blir et bedre sted av den grunn, et lite glass kan da ikke skade? Dessuten har jeg hatt nok en søvnløs natt, jeg har fortjent… og så videre og så videre. Haha. Det er vel nettopp tendensen til å vri seg unna som er selve poenget, og jeg innser at jeg har en lang vei å gå akkurat der.

Barna henger for øvrig også med på fasten. Vi har Caritas-bøsse parat og har kuttet ut fredagsgodtet fram til påske. Eldstejenta er aller strengest, og har innført full shoppestopp i en måned. Mulig det også har en viss sammenheng med at hun er blakk, men jeg er stolt mamma likevel.

 

  • Ukas forberedelser til skidagen:

– Det er tid for skolens årlige skidag, og som vanlig har vi forberedt oss med en mengde mer eller mindre saklige (og tårevåte) diskusjoner rundt dette med å stå på slalåm eller la være. Eldstejenta var enkel nok, hun har blitt en nesten voksen dame og ønsket selv å gå på fottur med fransklæreren framfor å slite seg ut i skisporet. Gutta var det verre med, men eldstemann forlot tanken på slalåm kjapt, siden det også er trening etter skoletid den dagen. Yngstemann, som aldri har stått slalåm i sitt liv, kranglet mye og hardt på at alle andre skulle stå, og vi kan jo bare leie utstyr, og kompisene kan jo bare vise meg… Begge gutta endte opp med skøyter til slutt, og eldstemann satte umiddelbart i gang med den viktigste oppgaven: finne tre termoser som verken er knust eller lekker. For ingen skidag uten kakao, og ingen tenåringsaktivitet uten synlige beviser i etterkant:

WP_20150225_020

 Akkurat hva min kjøkkenbenk behøver. Enda litt mer rot.

  • Kids’ corner:

– Haha, da er vi der allerede: de to yngste har begynt å krangle om lekene. Lillejenta sitter med en bok eller en leke, og jammen bøyer ikke babyen seg fram, veiver med armene, gnåler og klager for å få tak i det storesøster holder på med. Og omvendt: frøkna mener hun har all rett til å forsyne seg med de lekene hun måtte ønske.

Så nå er vi i gang. Og det blir spennende å se hva slags forhold de får etter hvert som årene går. Det er ikke godt å si. Selvsagt håper jeg de får et godt forhold, slik som de to eldste barna mine. De også er veldig nære i alder, det er omtrent halvannet år mellom dem, og de har alltid  vært gode venner (det skulle ikke forundre om de forteller hverandre langt mer enn de forteller oss foreldre!) Men det vil tiden vise. Alder i seg selv har ikke store betydningen, det er personligheten som teller. Og det vet jeg ikke nok om ennå, annet enn at lillebror er fryktelig blid.

 

  • Ukas «Hvor er mamma»?

– Det sjokkerende svaret: Mamma er ute av huset! Jøss, er det mulig? Det har jo ikke skjedd på… årevis?

Men jo, det er mulig. Verden står kanskje ikke til påske, men fra nå av er det korøvelse hver tirsdag. Om kjøkkenet nå ser sånn eller slik ut. Bye-bye, jeg stikker, det er korøvelse. Og det er herlig!

WP_20150226_007

 

  • Ukas sitat:

– (og nei, jeg liker ikke visdomsord på Facebook levert av bamser med røde hjerter rundt. Ikke liker jeg Paulo Coelho heller, og The Secret er virkelig ikke min greie. Men gode sitater, som får deg til å stoppe opp et øyeblikk, er likevel noe jeg setter pris på).

Facts are almost irrelevant to most people. We make decisions based on emotion and then justify them with whatever facts we can scrounge up in our defense. – Paul Rusesabagina

Kloke ord, tenker du kanskje, etterfulgt av:  men ikke jeg! Men han har så rett, så rett, den godeste Paul. Da jeg leste psykologi (i seg selv et glimrende eksempel på det ordtaket beskriver, nemlig at jeg klarte å få «full jobb, fem barn, gravid med sjette og null fritid» til å bli et godt tidspunkt for å sette i gang med studier) var dette en av de fenomenene som fascinerte meg aller mest: hvor ufattelig irrasjonelle vi er, i alt fra store til små situasjoner. Og så lurer vi oss selv til å tro at vi drives av fornuft og rasjonalitet, noe som i de fleste tilfeller overhodet ikke stemmer. Vel, jeg putter sitatet til Paul i baklomma og går irrasjonell og følelsesstyrt ut i torsdagen- men jeg skal i alle fall ikke innbille meg noe annet!

God torsdag, og god kommende helg! 😀

Ordknapp onsdag

(Selvsagt kan det hende det kommer et nytt snøfall. Kanskje til og med to. Mars og til dels april er lunefulle måneder. Men akkurat nå er det tidlig, tidlig vår. Skitten vår, for selv om våren etter hvert vil bli en grønn, frisk  årstid starter den stygt: med nedsmeltet, møkkete snø. Søle. Blader og hundebæsj fra i fjor og grus fra vinteren. Så i dag har jeg knipset den skitne våren, og supplert med litt morgendans, og gulltatoveringer, en genial pyntegreie eldstejenta tok med seg til lillesøster fra ferien.  Og selvsagt må vi ha med ukas gylne øyeblikk: da det nærmet seg leggetid etter kveldsbadet, og mannen min oppdaget at det sto en bitteliten Star Wars-druide i stua. Med sverd, aka flaskevasker)

 

WP_20150225_018

WP_20150225_019

WP_20150225_010

WP_20150225_011

WP_20150225_012

WP_20150225_013

WP_20150225_014

WP_20150225_017

WP_20150225_003

WP_20150223_008

WP_20150223_012

WP_20150223_014

WP_20150223_017

WP_20150223_018