I den stille uke…

… er det fryktelig stille. Unormalt stille. Og verre- eller bedre?- skal det bli.

Det startet jo med sedvanlig kaos. De fire største ungene skal dra til England i slutten av påsken, og man skulle kanskje tro at det rakk, sånn opplevelsesmessig. Men kravet var unisont: vi MÅ ha litt hyttepåske også, ellers blir det jo ikke påske! En hyttetur må til, selv om det blir fort og gæli, og selv om fotballhuet hadde kamp på fredagen og treninger mandag og tirdag, og ballettfrøkna skulle danse på lørdagen («Vi minner om at det ikke er påskefri i palmehelga, og husk at nå er det ikke mange uker igjen til forestillingen! Vi oppfordrer derfor alle som har mulighet til å komme»… javel, javel).

Løsningen var like enkel som genial: jeg dro på fredagen, sammen med sjetteklassingen og babyen. Vi skulle ta toget til Kongsberg etter skolen, og møte min mor der for siste rest av turen. Vi dro av gårde med godt mot, og litt utdatert tog-kunnskap (jeg ble passe lang i maska da toget vi hadde tenkt å ta bare braste forbi perrongen, men nå er det vel sånn at ikke alle tog stopper på Nationatheatret lenger…), men noen timer senere var vi vel oppe på hytta og kunne kjenne roen senke seg. Vel, noen av oss, i hvert fall. Vår lille halvtårsgamle sjarmør var ikke mye rolig, verken før eller etter leggetid, men hyttestemningen var det ikke noe å si på.

 

WP_20150327_004

Se der, lillebror, der er Drammenselva!

Dagen etter, da ballerinaen hadde danset ferdig, satte mannen min, Turbo, ballerinaen og fotballhuet nesa mot fjellet. Eldstejenta hadde tatt en tur til oldemor i steden, men uansett var vi mer enn mange nok: med oss, min mor, hennes mann og hans datter ble det en utfordring å få nok plass rundt bordet til påskelammet. Men det gikk, det også. Der det er hjerterom er det husrom, er det ikke så?

WP_20150328_008

Påske = brettspill. Denne gangen Villkatt.

WP_20150329_002

Turbo was here…

WP_20150329_005

WP_20150329_007

WP_20150329_012

WP_20150329_019

WP_20150329_021

Juks, juks, juks. Men hvor streng skal man egentlig være, når alle ungene er bortreist på påskemorgen? Mormors tradisjonelle eggejakt fikk komme en uke på forskudd.

WP_20150329_014

Sjalu hund. Ikke får hun pølser, og ikke får hun godteri. Ikke rart hun synes fryyyyktelig synd på seg selv (hun er god til det).

Vi dro ned igjen søndag kveld, bortsett fra første- og sjetteklassingen, som sendte oss følgende flotte bilder fra mandagen på fjellet. De har tydeligvis hatt det travelt, både med å bygge hoppbakke og lage snømann. Jeg er så glad for at de får slike dager på fjellet, jeg innbiller meg at det er nettopp slike minner som står igjen når de en gang blir voksne og tenker tilbake på barndommens dager…

V__A019

 

V__C266

 

V__FB90

I dag tar de toget hjem, det samme gjør eldstejenta, og etter eldstesønnens trening gjenstår bare oppakking og klesvask og nedpakking- og så er de klare til å møte på Flytogterminalen klokka 05:45 for et annerledes påskeeventyr- tur til Oxford med bestemor. Det blir nok fantastisk!

Og… slik blir altså påsken i år. Et lite krabbefantom, en turboguri, og mamma og pappa. Hjemme, i byen. Men jeg tror det kan bli en fin påske, det også.

Lille Turbo er forresten i barnehagen disse tre første dagene. Det er et resultat av nøye overveielse. Saken er jo at vi blir hjemme, bare vi fire, hele resten av påsken. Siden koret virkelig har høysesong og det er korvirksomhet nesten hver eneste dag, reiser vi ikke opp på hytta igjen, og i sånn passe småkaldt vær er fem hjemmedager nok for vår lille frøken. Vi kommer til å gå tur…. og gå tur, og gå tur. Rundt Østensjøvannet og rundt omkring i byen, nedover Vålerenga og på kryss og tvers i Frognerparken, men det er grenser for hvor mange turdager vi trenger på rad. Dessuten har vi en del småtteri som må ordnes- mannen har hatt noen møter på jobb, jeg har vært hos tannlegen, vi må kaste avfall på Grønmo og stikke innom IKEA, ta et par runder i hagen og utenfor huset for å gjøre klar til våren… alle sånne ting som ikke nødvendigvis er så spennende for Turbo, eller rett og slett ikke lar seg kombinere med henne («Kan du sitte stille og vente her en tre kvarters tid, Turbo, mens mamma ligger i tannlegestolen?» Nei, tro’kke det, altså…). Så da er den beste løsningen at hun får noen luksusdager i barnehagen med få barn og mye voksenkontakt, mens vi gjør unna alt det kjedelige og gjør tur-skoene klare til en traskende torsdag, fredag, lørdag, søndag og mandag. Dessuten er det jo ikke lenge til hun skal ha en hel uke fri.

Så slik er det her. Den stille uke er virkelig en stille uke, uten verken ungeståk eller kjøring og henting. Akkurat nå er det bare babyen, mannen og jeg selv hjemme- Turbo er som sagt i barnehagen og eldstemann på trening. Det eneste som ikke er stille er vår lille bleieskurk, som krabber rundt i alle retninger og øver seg på å dra seg opp etter ting (rettere sagt, etter peiskanten. Som er i mur og skifer, og fryktelig hard mot små, myke haker. Sånn sett blir det travelt, for vi må fyke etter ham hele tiden og forhindre større eller mindre ulykker) eller forske på stikkkontaktene.

WP_20150329_022

 

WP_20150330_002

 

Stille på grensen til kjedelig? Ja, det blir jo nesten det. Men, det er fint det også. Vi får kose oss med tanken på at de store barna får oppleve mye spennende i England, og traske rundt i nabolaget og nyte følelsen av å ikke være bundet til klokka for en gangs skyld. Og med de store barna ute av huset kan det bli litt tid for bare mor og far også- hvilken luksus å se påskekrimmen helt for seg selv!? Ikke for det, når vi sitter her i tosomhet går tankene raskt til ungene og hvordan de har det, og huset kjennes underlig tomt og trist. Men det gjelder å ta vare på den bittelille alenetiden vi har, så løsningen blir vel å lage seg noe godt, skyve tanken på barna bort for en stakket stund, å nyte at det for en gangs skyld bare er han og jeg i sofaen.

Og hvem vet? Kanskje jeg endelig får tid til å lese alle Restore-pdf’ene som jeg har lastet ned i hui og hast gjennom fastetiden. For var det ikke noe med et påskebudskap her et sted også, av den typen som drukner i påskemarsipan og familieliv og skal-bør-må? Jo, det var det. I tillegg har jeg, med fare for å  bli cliffhanger-kryptisk, en del å tenke på. Og kanskje jeg ikke bare skal synge og spise påske i år, men leve påske?

WP_20150329_009

 

WP_20150331_005

Turbos påskeegg, og førsteklassingens dansende kylling. Er den ikke morsom?

Jo, det er definitivt en plan! 🙂 Ønsker alle en flott påske videre, med eller uten marsipan, skivær, kladdeføre, hjemmekos, kirkebesøk, svidde pølser, storbytrasking, museumsturer, svømmehaller eller rett og slett bare en spennende bok.

Torsdagstanker

  • Utenfor vinduet:

WP_20150323_009

 (soloppgang tidlig mandag morgen. En ny uke venter. Bilder av soloppganger eller solnedganger blir sjelden gode- i alle fall ikke med mitt mobilkamera- men dette ble ikke så aller verst. Og det var et nydelig syn å våkne til)

  • Vi spiser:

– Fra og med mandag var stekeovnstvangen forbi- vi har igjen en fungerende koketopp. Lettelse er bare forbokstaven, og det av flere grunner (mer senere…). Men ukas superenkle, kulinariske høydepunkt var likevel tilpasset en husholdning med kun stekeovn: ovnsbakte poteter med hvitløk og ost, og pesto-skrei med salat. Veldig enkelt, og supergodt. Ellers hadde vi kylling på fredagen, sushi på lørdagen, og ikke minst: pasta med blåmuggost i anledning fungerende koketopp. Jeg rakk aldri å forsøke å koke pasta i mikroen, men det er nesten så det må prøves bare for moro skyld.

– Og i mathjørnet finner vi denne uka også «mor utsmarter seg selv». Vi skulle jo stille med cup-kake (pun intended, i følge min eldste datter er det den dummeste spøken hun har hørt på lenge) på lørdag, og er det en ting jeg har lært som evig kakebaker er det følgende: du får utrolig lyst på kake når du har bakt noe du ikke har lov til å smake på!

Så denne fredagen, da førsteklassingen hadde overnattingsbesøk av sin nåværende BFF (slike ting skifter fort i førsteklasse…), stilte jeg kampklar: ingredienser til en langpannekake, og en appelsinkake. Sjokkisen skulle til cup på lørdag, appelsinkaka kunne vi spise selv. Så fort kyllingen var inne i ovnen, satte jeg i gang med å lage appelsinkake.

WP_20150320_019Røre med masssse appelsinskall! 🙂 

WP_20150320_020

Smaken var upåklagelig: saftig og frisk. Det var dog en tabbe å la småjentene overbevise meg om å bruke påskekyllingformen. Slit-throat-chicken? Håper ingen pådro seg traumer av dette makabre synet (jeg gjentok for øvrig oppskriften senere i uka, i vanlig springform. Mye bedre!)

WP_20150321_004

Cup-kake på vei til, ja, cup. I bilen, balanserende på knærne. Jeg hadde en fiks bæreanretning til slike kaker en gang i tiden, men den står vel på et eller annet kantinekjøkken og støver ned.

WP_20150321_003

… og bare for å ha sagt det: den kaka er rasende god. Og litt småpervers, i mangel av bedre ord. Dette er ikke mindre enn NI desiliter sukker svømmende i en blanding av kakao, vann og nesten en halv kilo smør. Det er jo… perverst, rett og slett.

Så appelsinkaken ble laget og fortært på rekordtid, og jeg var ganske så fornøyd med meg selv i og med at jeg hadde kommet kakemasemonsteret i forkjøpet. Nå kunne ingen begynne å mase mens sjokoladekaka sto i ovnen, de hadde jo fått kake på forhånd.

Det jeg ikke hadde tatt høyde for, var at etter middagslaging og rydding av kjøkken og baking av kake og legging av to små, var det jo ikke snakk om å orke å bake en kake til. Så hva ble løsningen? Jo, å sette sjokoladekaka i ovnen klokka 06:14 lørdag morgen. Vet ikke egentlig om jeg var så lur, sånn alt i alt. På den annen side er «baking i grålysningen» en god gammel tradisjon, det også 😉

– Ellers har vi spist kylling korma, tilberedt av eldstesønnen (vi bruker Sarita’s, er det flere som synes at den er god?), og nå gleder vi oss til påskelam! Med sitronkladdekake til dessert.

  • Jeg hører på:

Here comes the sun, the Beatles. Selvfølgelig. Med unntak av Kong Vinters besøk her i helgen (som kostet eldstemann en fotballkamp- det var ingen som hadde tatt med i beregningen at det plutselig kunne ligge åtte centimenter snø på banen etter flere uker med vårvær) er dette en fantastisk deilig tid på året. Særlig fordi vi er så mye ute om ettermiddagene, og barna går til og fra aktiviteter selv, setter jeg enormt pris på at dagene blir lengre og lysere. Og så humøret, da! Av prinsipp liker jeg ikke å omtale meg selv som «værsyk»- alle årstider og værtyper har sin sjarm, og uansett er det fint lite man kan gjøre med det- men ok: det ER deilig med lys, sol og vår. Og George Harrison er en fyr jeg gjerne skulle ha møtt. Litt sent nå, da 😉

Det var selvsagt fristende å slette Here comes the sun-punktet etter dagens voldsomme snøfall. Men den HAR gått på repeat den siste uka, og den kommer til å gjøre det igjen. Denne snøen ligger ikke evig!

Ubi caritas et amor, Maurice Duruflé, mens jeg pugger stemmen min fram mot alle framføringene i påsken. Jeg må jo få skryte litt av koret mitt? Selv om jeg nok må innrømme at vi ikke låter akkurat slik.

Men det er artig med kor, altså. Nå var det ikke det mest taktiske å melde seg inn rett før påske. Det har vært så travelt at jeg knapt har fått hilse på folk- vi starter kvart på sju, og raser igjennom palmesøndag og oljevigsel og skjærtorsdag og langfredag og introitus’er og antifoner, uten pause. Men de jeg har snakket med har vært veldig hyggelige. Og så får jeg en herlig «Så som i himmelen»-følelse når vår nyansatte, unge, entusiastiske kantor står og veiver med armene og får lettere skeptiske kor-veteraner til å rope pi-po-pi-PO-pi-po-piiiii 😉

– The Carpenters. Dette er selvfølgelig en andre-alts lille, søte hevn. Misforstå meg rett, jeg liker godt å synge alt-stemme, og siden jeg kommer så dypt er jeg dømt til å være komp i evig tid. En kjedelig bakgrunn for de strålende sopranstemmene. Det er helt ok. Men i bilen er det andre-altens tur til å skinne. Helt uten hemninger stjeler jeg Karen Carpenters mørke melodier og gauler i vei. Yesterday once more og Top of the world og alt det der. Carpenters var jo nesten litt uglesett i deler av musikkmiljøet, det var for glætt og for lett-likt for slutten av søttitallet. Og det ER glætt. Men det er fint. Og ikke minst: det er dypt (altså stemmeleiet. Ikke tekstene, som har en dybde som et standard barnebasseng. Men hyggelige er de!)

 

  • Ser på:

– En skikkelig go’kamp mot Liverpool på søndagen. Alltid like artig å se en Pool-spiller miste hodet og pådra seg rødt kort (det finnes ingen fryd som skadefryd), og tre poeng kommer godt med i kampen om CL-plass til neste år.

Euforien over Uniteds flotte spill ble dog noe dempet av en El Clasico av aller verste sort: Hjemmedømming til tusen (hvem av Real Madrid-spillerne var det som ikke fikk gult kort?), masse skuespill og filming og dritt fra begge sider, og et sånt typisk «defining moment» der du ser seieren glippe.

For de ikke så fotballinteresserte: når en kamp bølger fram og tilbake, eller et lag spiller bra men ikke får inn ballen, kommer det ofte til et punkt hvor du tenker at scorer de ikke nå, så kommer det et mål imot. Dette er selvsagt bare kvalifisert gjetning, men en eller annen gang i andre om gang, da Luca Modric (en spiller jeg bare omtaler med kjærlighet som «Tante Olga», siden det er slik han ser ut) bommet på åpent mål, tenkte jeg at nå er løpet kjørt. Og det var det. En ufortjent 2-1-seier bil Barca- laget som ligger rett over Lillestrøm på lista over lag vi ikke liker spesielt godt. Blæh. Eldstesønnen var nærmest utrøstelig. Men- det kommer alltid en ny kamp.

Noen ganger tenker jeg på Fever Pitch av Nick Hornby, episoden der han skal se sitt elskede Arsenal spille mot Crystal Palace og finner en død Crystal Palacesupporter med lilla skjerf liggende midt i gata etter et massivt hjerteinfarkt. Mannen døde rett og slett på vei til kampen og fikk ikke sett den, noe som åpner sympatislusene på fullt gap hos Nick Hornby. For tenk: ikke bare skal vi dø en dag, noe som er ille nok- men vi kommer til å dø midt i en fotballsesong, eller rett før en viktig kamp. Kort sagt: vi kommer til å dø før vi vet hvordan laget gjør det på tabellen det året, eller før neste El Clasico-resultat, eller Champions League-sluttspill. Tanken er jo nesten ikke til å holde ut.

– På lørdagskvelden så vi Departures, en japansk film fra 2008 som handler om en arbeidsløs cellist som flytter tilbake til hjemtraktene og motvillig må omskolere seg til begravelsesagent (eller, ikke akkurat begravelsesagent, mer «en som steller de døde»). En aldeles nydelig film, som anbefales på det sterkeste. Mange lange, estetiske sekvenser og lavmælte beskrivelser. Typisk damefilm? Ja, kanskje. Samtidig hadde både eldstejenta og til tider også mannen min (som i utgangspunktet er veldig glad i pang-pang og utenomjordiske vesner som lander i hagen til den amerikanske presidenten og truer med å ta over planeten) tårer i øynene.  Musikken, av Joe Hisaishi, smører  også tårekanalene godt, kanskje særlig for en cello-mamma. For meg personlig, som var utvekslingsstudent i Japan for hundre år siden, er det morsomt å registrere at jeg fremdeles skjønner språket sånn rimelig godt. Æsj, der fikk ikke oversettelsen fram den rette nyansen, tenkte jeg innimellom, og det er egentlig et veldig positivt tegn. Og sjefen, Tsutomu Yamazaki, som jeg har sett i hundre andre filmer før (tror dette er første gangen han ikke spiller skurk 😉 ) er en av mine favorittskuespillere.

Ja, dette er en film som virkelig rører hjertestrengene. Men mor var ekstra sentimental av en helt annen grunn: filmen var sterk nok i seg selv, og det ble ikke bedre av at minstemann lå fredelig og sov i nestet sitt, suttende på smokken og med Dinglis mot kinnet. Bodyen hans var litt stor, og den ene hånden forsvant i ermet. Av en eller annen grunn var den bittelille hånda inne i body-ermet som fikk det til å klemme ekstra hardt rundt hjertet. Døden på skjermen, livet på sofaen, og Brahms’ Wiegenlied i øret. Det blir rent for mye for en stakkar. I alle fall for en sentimental mamma.

WP_20150321_038

En liten hånd, gjemt inne i body-ermet. Snufs  (sa mor).

  • Jeg grubler på:

– Barneoppdragelse, og hvorfor vi velger og argumenterer som vi gjør. På en av påskefrokostene kom jeg i snakk med en mamma om dette med aktiviteter. Det viste seg at hun selv hadde holdt på med alle aktiviteter til nesten voksen alder, og håpet at barna hennes skulle bli flinkere til å slutte. Mens jeg for min del gikk på hundreogørten forskjellige ting i korte perioder i barndommen,  alltid har holdt høyt at ungene skal lære seg å vise stayerevne, også i perioder med dalende motivasjon.

Det var en artig samtale. Og antagelig står vi ikke egentlig så langt fra hverandre: ingen av oss ville tvunget et barn på en aktivitet det mislikte, og ingen ville godtatt at de sluttet på grunnlag av «gidder ikke» midt i sesongen. Men måten vi vinklet det var så tydelig farget av egne erfaringer, og det får meg nok en gang til å undres: ender vi bare opp med å gjøre de motsatte feilene av hva våre foreldre gjorde? Er det slik i foreldregjerningen at lastenes sum er konstant, vi bare flytter litt på feilene våre, unngår en type felle, og faller dermed i en annen?

Nåja, Jeg har for lengst avfunnet meg med at en eller annen av ungene helt sikkert kommer til å saksøke meg for ett eller annet. Noe annet ville nesten være rart!

 

  • …. og feller en tåre over:

– En hel skoleklasse som styrtet i døden i Frankrike. 16 tyske ungdommer og to lærere på vei hjem fra skoletur i Spania. Det samme alder som de ungdommene vår skole hvert år sender på skoletur, det. Noe så tragisk- på samme måte som alle de alle enkeltskjebnene, selvsagt- men det gir meg også ekle ilinger nedover ryggen. Det er bare en snau uke til fire av barna mine reiser med fly uten meg. Og selv om det rasjonelt sett er helt ufattelig liten risiko for at noe skal skje, så er tanken ekkel likevel.

Jeg har i utgangspunktet ikke flyskrekk i det hele tatt, faktisk vurderte jeg en periode i min ungdom å bli pilot (det strandet på finansiering og praktiske forhold). Og jeg har alltid, lett kynisk, tenkt at døden i et flykræsj må være å foretrekke fremfor mye annet, mer langtrukkent og smertefullt.

Men det var før jeg leste de detaljerte beskrivelsene av Airbus 330-ulykken  mellom Rio de Janeiro og Paris. «Flykroppen la seg med halen mot jorden og nesa pekende rett opp, og slik falt det i tre minutter ned mot vannflaten». Altså, tre minutter?!

Rasjonelt sett kommer det selvsagt ikke som noen bombe at det tar tid å falle flere tusen meter. Likevel- TRE HELE MINUTTER i visshet om at du snart vil bli knust i småbiter? Tre minutter til å tenke på familie og venner og alle du aldri vil se igjen? Tre minutter med vill panikk og skriking fra alle passasjerer og kabinpersonale?

Risikoen for å styrte er, i følge min eldste datter, statistisk sett slik at  0,014 av en million fly styrter. Det er med andre ord dårligere odds på nesten alle andre områder av livet, inkludert å oppholde seg i sin egen seng. Det er vel denne tanken jeg skal klamre meg til når jeg bedriver…

  • Ukas dagdrømmerier:

– Bare en drøy måned til ferie! Jeg slites mellom forskjellige scenarier: Stresset mamma på flyet med illskrikende toåring og baby som stinker, mens alle andre passasjerer himler med øynene og stønner høyt. Kryssklipp til lange, greske strender, Turbo som leker med spann og spade og babyen som… vel, spiser sand. Lange, late dager uten å se på klokka. Eller, uendelige dager der mor ser på klokka ennenhvert minutt og lurer på når hun kan legge ungene og få sovet litt selv. Tiden får vise. Men jeg har nå et håp om mer idyll enn krise, i hvert fall. Kanskje i et forholdstall på 70-30? Eller 80-20, hvis jeg er virkelig heldig 😉

 

  •  Ukas ufattelig lange omvei:

– Dere som holder til på Østlandet, eller som har Facebookvenner som gjør det, kan ikke ha unngått å få med dere følgene av 30 centimeter snø over natta, i slutten av mars. Totalt, fullstendig kaos.

I går, da vi la oss, hadde vårgresset begynt å spire på plenen. I morges våknet vi til dette:

WP_20150326_020

WP_20150326_005

Mannen min og Turbo trasker jo til barnehagen ni av ti dager, men i dag skulle han på tidligmøte, og vi tok bilen sammen. Det var en tabbe, selv om vi i utgangspunktet  var tidlig nok ute til å komme før rushen. Vi kom vel helt til Galgeberg (ca tre minutter unna) før vi skjønte at dette var dumt, og mannen hoppet av på Tøyen i et desperat forsøk på å nå møtet sitt mens ungene og jeg prøvde å tråkle oss til barnehagen.

Femti minutter, fire stengte veier, to ulovlige u-svinger og masse, masse banning senere sto jeg i en stillestående kø mot Ryen, altså stikk motsatt retning. Det er da du bare har lyst til å legge deg ned og grine. Ikke kom vi hjem. Ikke kom vi til barnehagen. Ikke kunne jeg stoppe noe sted eller sette fra meg bilen. Ungene begynte å bli utålmodige, og ikke nok med det: jeg spilte Let it Go om igjen og om igjen for å få Turbo til å være stille. Men så glemte jeg meg, og gjett hva som er neste sang på lista? Jo, den gamle klassikeren Let it snow med Dean Martin. Perfekt, virkelig perfekt.

WP_20150326_008

En halv time etter det fikk jeg rotet meg ned til et labyrint-mareritt av et parkeringshus på Grønland, til ca tre hundre kroner i timen, og på pur trass endte jeg og de små opp med å sitte på en nitrist kafe på Galleri Oslo og drikke smoothie og spise vafler. Tanken var jo å ta buss til barnehagen, men alle bussene sto.

WP_20150326_011

WP_20150326_014

Turbo vindusshopper på Lush.

Fire runder rundt Byporten og en Frost-plakat senere  (jeg trøsteshopper sjelden, men i dag var unntaket. Og Turbo var enig, særlig da hun så bilde av Elsa og Olaf) kom mannen ned fra møtet og vi fikk kjørt på andre gir oppover mot barnehagen, der Turbo endelig kunne kaste seg i armene på sin favorittassistent. To og en halv time senere enn vanlig.

Utrolig nok klarte vi å karre oss opp bakken hjem, og besluttet sporenstreks at bilen skulle bli stående resten av dagen. Meldingene gikk i alle retninger: til fotballsønn som må gå til trening selv, kolleger som måtte forbli ensomme på kontoret, påminnelse til sjetteklassing om at han MÅ huske lillesøster, og for all del ta banen hjem, selv om det er forsinkelser.

WP_20150326_14_39_25_Pro

Trøstemat: pasta med blåmuggost-saus, parmesan og bacon. Ikke akkurat helsekost, men fryktelig godt.

Deretter lagde vi oss litt trøstemat (det var da voldsomt til trøst, da?), mannen rigget opp hjemmekontoret, mor tok seg et langt, varmt bad, og katastrofefølelsen slapp langsomt taket. For virkelig: dette var ikke verdens undergang. Riktignok kom halve Oslo for sent til jobb og avtaler (i klassen til eldstejenta var det sju stykker som møtte til første time), og det blir veldig mye styr på slike dager. Styr og stress.

Men mens jeg svettet rundt på Byporten, med en unge på magen og en i vogna og så på alle de stressa, fortvilte menneskene og tenkte at Jammen er noen dager tunge, så tok jeg meg plutselig i det. Kvelden før, i mine fem minutters Shake hands with the devil før sengetid, hadde jeg lest om første gangen Romeo Dallaire og hans kollega Brent Beardsley fikk bevis for at det som foregikk i Rwanda ikke var borgerkrig, men folkemord. Jeg skal ikke beskrive situasjonen, men vi snakker om scener som er ubegripelige i all sin ondskap. Og tankene mine gikk umiddelbart til alle de kvinner rundt i verden som akkurat nå også har en unge på magen og en i vogna, men som ikke bekymrer seg om parkeringsutgifter og forsinkelser- men som løper for livet, eller leter etter mat, og bekymrer seg for om de kommer seg til lege tidsnok, eller ikke aner hvordan de skal betale den neste husleia.

Perspektiv, perspektiv. Det er jo egentlig et tegn på at jeg er ufattelig heldig, når en snøforsinkelse til barnehagen kan representere et problem. Like fullt: neste gang jeg er i tvil, så tar jeg beina fatt. Aldri, aldri bruk bilen når det ligger an til skikkelig kaos. Det blir bare tull.

 

  • Ukas unødvendige:

– Kjønnsdelt godteri. Jeg kan ikke se noen forskjell på sjokoladebjørnene i pakkene, men det er visst forskjell på bjørner og bjørner likevel….

WP_20150325_016

 

  • Ukas dobbel:

– Det kunne selvsagt vært mine to appelsinkaker, men ukas dobbel står i påskefrokostens tegn: en påskefrokost på tirsdag, i barnehagen, og så førsteklasses påskefrokost på onsdag. Det er ikke mangel på påskestemning her i huset. At jeg var i teiteste laget og kjøpte påskeliljer til å ha inne (= stygge i løpet av tre dager) gjør ingenting, når huset blir fylt opp med dekorerte påskeegg og trolldeigkyllinger og påskeharer i papp, fra alle ungene med unntak av de aller eldste. De har heller ikke påskefrokost for foreldre, noe vi kanskje skal være takknemlige for…

 

  • Ukas opptur:

– En koketopp som egentlig skulle ha kostet oss svimlende 17 000 kroner å få reparert. Men heldigvis hadde reparatøren som var hos oss i sommer gjort en slurvete jobb, så etter en prat med Miele-mannen endte vi opp med kun å måtte betale for arbeidet. Fra 17 000 til 1 800 på tre minutter 😉

 

  • Ukas (årets?) Oops, I did it again:

– Ja hei du, det er mammaen til Markus her! Nå som det er mars, har vi jo hatt de første møtene i 17.mai-komiteen, og vi hørte at dere hadde noe utstyr til leker i skolegården og lurte på om…

Joda. Gruppeleder i 17.maigjengen. Nok en gang. Selv om jeg hadde sverget på at jeg aldri skulle gjøre det igjen. Men de gode nyhetene er at jeg ikke er alene om ledervervet. Nevnte mamma til Markus kunne ikke være leder alene, siden hun skulle tre uker til Uganda over påske og var usikker på internettilgangen. Men hun ville gjerne være med både i planleggingsfasen og ikke minst ved gjennomføringen. Og jeg kan gjerne dele både utstyr og erfaring, men orker ikke ansvaret med å mase på motvillige folk helt alene. Sammen er vi dynamitt- håper jeg!

 

  • Ukas (og definitivt årets) selvmotsigelse:

– Den eneste gangen min mann har vært inne og kikket på innstilinger og funksjoner her på bloggen, presterte han å lage et hvitt felt på høyresiden. En detalj, kanskje, men det feltet har irritert meg i flere måneder nå, og han har fremdeles ikke skjønt hvordan han skal fjerne det. Eller i det hele tatt vist interesse for å prøve. «Næsj, jeg vet ikke hva som skjedde jeg» har vært gjennomgangstonen hver gang temaet blir bragt på bane.

I går stjal jeg et visittkort fra datavesken hans. Og ganske riktig: det står «Teknologirådgiver» som tittel.  Hah. Teknologirådgiver vs. WordPress: 0-1 til pause.

 

  • Ukas Ultrasjokk!!!:

One Direction confirms Zayn Malik has left the group.

Hulk, snufs, hyyyl. Det gråtes på pikerom over hele verden i dag. Say no more. Eller jo, say a little more: jeg skjønner at dette er trist, selv om det er lenge siden jeg var i målgruppa for boyband selv. Men helt ærlig, så snakket eldstejenta og jeg om at Zayn var den slappeste og minst inspirerte av dem alle allerede etter Stocholm-konserten i fjor. Han stavret rundt som en zombie på scenen og så for det meste ut som han kjedet vettet av seg. Det var så vidt han gadd å synge, i motsetning til de andre guttene som i alle fall ga oss show for penga. Så, hvis vi legger til side all hjerte-smerte som kommer i kjølvannet av noe slikt, så er det nok mer futt i de fire gjenværende. Jeg håper i alle fall de drar i gang et forrykende show når mine to eldste skal på konsert i juni!

 

  • Ukas Varm-i-Hjertet:

– Hjemme hos oss er mandag den verste dagen i uka. Ikke bare fordi det er mandag, noe som kan være ille nok etter en hektisk helg, der alle i huset våkner opp litt trøttere enn de skulle ønske. Men fordi mandag er det vanskeligste puslespillet av alle: Jeg har to hentinger, en klokka ett på skolen og en klokka halv fire i barnehagen. Vi kommer hjem, og da er det rett ut igjen siden sjuåringen spiller fløyte på Manglerud (langt nok til at vi må kjøre, og så må vi slå i hjel en halvtime mens vi venter). Sjetteklassingen kommer hjem og rekker så vidt å rydde ut av sekken og henge opp ukeplanen før han må løpe ut igjen for å rekke obotimen på Grønland. Eldstesønnen har lang trening (lang nok til at vi synes det er nødvendig å hente), og selvsagt blir det akkurat litt for lenge etter at fløytetimen er ferdig, slik at den heldige taxisjåfør må hjemom og vente i ti minutter før det er ut igjen. Og når alt dette- og middag, og trøtt Turbo, og leksehjelp med en sjetteklassing som ikke er den mest selvdisiplinerte- er unnagjort, så kan vi endelig synke ned i sofaen ta fatt på dagens siste tur: eldstejenta spiller cello på Majorstua. Vi kjører henne dit, fordi hun ellers må gå så tidlig. Så tar hun banen hjem etterpå og jeg plukker henne opp på nærmeste T-banestasjon- da er klokka gjerne rundt ni.

Poenget med hele denne harangen om de travle mandagene, var å vise hvor kjapt det må gå på mandager. Og det hender jeg får litt dårlig samvittighet når jeg vifter sjuåringen ned på rommet med en kjapp nattaklem. Joda, vi har tullet i bilen på vei hjem fra skolen, jeg har hørt på leselekse, denne mandagen bakte vi til og med en kake sammen, jeg burde ikke ha dårlig samvittighet. Det er ukas verste dag, at legginga må gå litt kjapt overlever hun fint. Men den ligger der likevel.

Men hva er da bedre, når mannen min og eldstejenta er på vei til cellotimen og jeg bærer en snorkende toåring ned i senga, enn å oppdage at fjortisen har tatt veien ned på soverommet vårt etter å ha skuffet i seg tre porsjoner middag? Der ligger storebror (antagelig med stinkende fotballsokker under dyna mi, men hei- dette er virkelig ikke tiden for den type innvendinger), tett inntil lillesøster, og leser Kurt blir grusom. De fniser og ler, og lillesøster krøller seg tett inntil storebror. Jeg blir stående og kikke i døråpningen, fremdeles med Turbo over skulderen. Takk, takk og takk for at jeg har slike unger.

WP_20150323_012

 

  • Kids’ corner:

– Lillebror krabber! Han knakk koden på lørdag, etter å ha stått lenge og rugget på alle fire. Plutselig fant han ut at han kunne løfte og flytte den ene hånda- og da var det gjort. Nå krabber han rundt med et digert glis, fryktelig fornøyd med seg selv. Blir han sliten, velter han seg over på rumpa og støtter seg på den ene hånda- passe nonchalant. Men når det virkelig skal gå fort, er det ned på magen og dra seg framover igjen- og samle noen hekto hundehår på veien.

– og så har han spist sin første brødskive med leverpostei. Nå kan du kalle deg en ekte norsk unge, min sønn.

– Turbo snakker mer og mer. Noen av ordene er relativt enkle å skjønne, som «bannan». Andre er ikke like intuitivt forståelige «Sjissje MÆJ hæj!» betyr for eksempel at hun vil at vi skal «lese for henne her i sofaen». Ellers lukter hun på alle blomster hun ser, og snakker i telefonen (og i kalkulatoren… og fjernkontrollen… og alt annet som har knapper).

– Turbo har også grunnet mye på været i det siste. Det er nemlig ikke så lett å skjønne seg på. Den ene dagen er alle voksne i ekstase over grønne plener og sol. «Se på gresset, Turbo, se på blomstene!», og neste dag er det masse snø igjen. Hmm. Underlige saker, i hvert fall for en som ennå ikke har fylt to. Og for oss andre også, egentlig.

 

  • Tanker mot helgen og neste uke:

– Påske! Fri, ferie. Lange, late dager! Vel, i alle fall litt fri, og litt latskap.

Vi deler påsken i to: først drar vi opp på hytta i palmehelga. Deretter ned igjen til byen. Mannen min skal jobbe, Turbo skal i barnehagen, og de fire eldste barna skal dra til Oxford med min stemor, noe de gleder seg veldig til. Koret skal selvsagt synge masse, til alle døgnets tider. Men med bare de to yngste hjemme blir det nok tid til litt sofa og krim for bare mor og far også. Det skal bli godt med en pust i bakken, helt uten ballett og fotball og lekser.

God påske ønskes alle som måtte dumpe innom, med hilsen fra Turbos skjeve påskekylling 😉

WP_20150326_021

Ordknapp onsdag

(en uke der vår og vinter slåss om overtaket. Nydelige solnedganger, en lillebror på tilvenning påskefrokost i barnehagen- og enda en påskefrokost, på skolen. Førsteklassingens stuetivoli for småsøsken, mor sjøl på vei til sin første messeopptreden (i et lovlig kort skjørt, ser jeg nå. Haha!), TV-slave-brødre og en liten mann som liker å snu verden på hodet)

 

WP_20150322_003

(dette var egentlig alt som var igjen av vinteren. Men så…)

WP_20150323_002

WP_20150323_006

WP_20150324_004

WP_20150324_008

(på besøk i barnehagen. Her var det mange store mennesker)

WP_20150313_002

WP_20150320_21_06_10_Pro

(de som sover synder ikke!)

WP_20150324_002

WP_20150325_001

WP_20150325_003

(førsteklassing på vei med pålegg til påskefrokost. Og under, alle fire)

WP_20150325_004

WP_20150325_009

WP_20150325_007

WP_20150325_006

WP_20150323_07_03_36_Pro

WP_20150322_10_09_01_Pro

WP_20150321_037

WP_20150325_011

WP_20150325_010

(Se, hva jeg klarer!)