Lenge leve dekadensen!

(Advarsel: innlegget er uvanlig dårlig disponert og inneholder ualminnelig mange skriveleifer. Det er et hastverksarbeid, av den typen man begår når de siste dagene har bestått i å løpe fra den ene avtalen med den andre med baby under armen og stadige blikk på klokka. Akkurat nå har jeg ti minutter til overs mens begge ungene leker- jeg krysser i alle fall fingrene for at de leker i ti minutter til- og de minuttene skal brukes til å klote ned dagens betraktninger før de begraves i middagslaging og klesvask. Venter jeg til etter kveldens korøvelse, som jeg bare så vidt orker å gå på, blir det ikke noe innlegg i dag heller. Jeg er rimelig sikker på at jeg kollapser i senga omtrent før tannpussen er unnagjort)

Ah, løpedager.

Ikke som i løpetid (hadde det vært så vel, hører jeg mannen min tenke)- men som i «dager der du løper». Og stresser. Sjekker mailer og svarer på mailer og ringer opptakskontor og finleser fraværsreglene for videregående skole og sammenholder dem med planene for ungdomsorkesterets høstreise. Renskriver søknad om cup-fri og sender til læreren, og ringer fiolinmaker for å høre hvor lenge det er til eldstejentas cello er ferdig finpusset.

Dager der det er vår tur til å handle frukt til Turbos avdeling, og ingen kommer på det før midt i påskefrokosten. Løpe ned på Rema, løpe opp til barnehagen igjen, drikke kaffe med foreldrene og gjensidig beundre hverandres unger. Og etterpå- løpe inn til en legetime, løpe hjemom, og jogge (løpe er ikke mulig med en blytung lillebror i bilsete og en trøtt nesten-toåring slengt over skulderen) inn til sangkurs.

Jeg ser virkelig fram til å jobbe igjen, men på dager som dette lurer jeg på hvordan vi skal få klemt inn alle «skal bare, må bare»-tingene i tilværelsen når ikke en av oss er hjemme på dagtid. Jo, forresten, på jobb har vi lunsjpause. Som for min del sjelden blir brukt til å spise i, men heller å gjøre unna nettopp alle slike dillegreier som bare samler seg opp og formerer seg i et faretruende tempo jo flere og større barna blir. Og jeg vet at mannen min ofte søler baguettesmuler i tastaturet mens han skriver lagledermailer og betaler dommere. Lunsjpausen reddet oss da vi hadde fire barn, jeg håper den redder oss når vi har seks også.

Men uansett, på vei hjem fra sangkurs ringer telefonen. Det er min mellomste sønn:

– Hei mamma! Kan jeg bli med Daniel hjem?

– Du vet du bare får bli med venner hjem på fredager. Du må gjøre lekser. Og øve obo.

– Men vi SKAL gjøre lekser mamma. Vi skal gjøre lekser sammen. Samarbeide. Det er mye morsommere da. Og pappaen til Daniel sier det er greit.

– Hmm. Får jeg lov til å se over leksene når du kommer hjem, da? For å se at du ikke har slurvet?

– Jada!

– Helt uten å mase? Og uten at du blir sur?

– Helt uten å mase, og uten at jeg blir sur. Speideræresord.

– OK, da. Du kan være med Daniel hjem så lenge dere gjør leksene skikkelig, og jeg får sjekke det, og at du ikke spiser middag der. Du drar hjem før seks.

– Okeimammatakkmammahadet! *pipetone*

På en gjennomsnittlig hverdag får jeg minst fem-seks telefoner i løpet av ettermiddagen. Tre av dem er fra mannen min, en er fra nevnte mellomste sønn (som ofte finner det for godt å ringe for å fortelle slike ting som at han er tre minutter unna huset. Lurer på hvorfor kontantkortet til stadighet er tomt?), og de andre er fra litt forskjellige. I dag var den andre telefonen fra min datter i førsteklasse. Hun ringte fra SFOs telefon, og jeg kunne høre både giret venninne og giret venninnes mor i bakgrunnen. Samt Berit som jobber på SFO.

– Hei mamma! Kan jeg blir med Elvira hjem i dag værsåsniiiiiil?

– Øh… eh… ja, det er kanskje ikke umulig. Hvis vi kan hente i sjutiden? Pappa kjører meg til korøvelse litt før sju, så hvis det passer for moren til Elvira at vi kommer klokka sju kan du bli med henne hjem.

– JAAAAAAA! Hurra! *hysterisk jentehvining i bakgrunnen*

– OK, da blir du med Elvira hjem, og så kommer pappa og henter deg i sjutida. Da skal jeg forte meg å ringe storesøster som er på vei fra timen på Foss for å hente deg, så hun slipper å gå en bomtur.

– Menattemamma, jeg har jo telefonen til storesøster.

– Har du telefonen til storesøster? Hvorfor?

– Hun glemte den på skolen, og så fant læreren hennes den og visste at jeg går på SFO.

– Ja, men da blir det litt vanskelig. Jeg må jo få gitt beskjed slik at hun ikke går og henter deg og du ikke er der. Hmmm. Det passer ikke på torsdag da?

(moren til venninna har fått med seg dette, og jeg kan nesten høre henne tenke i bakgrunnen. Torsdag. Torsdag. Har jeg seinvakt på jobb? Nei, jeg er ferdig tidlig. Skal Jan på møte i borettslaget, eller var det neste uke? Fotballtreningen til Aksel, rekker vi et besøk innimellom der, eller? Og jeg kjenner meg så igjen i det hele, og jentene er så gira, at jeg bare bestemmer meg for å ta støyten med sur tenåring som har måttet gå til SFO med uforrettet sak)

– Glem det. Vet du hva vi gjør? Legg igjen en lapp til storesøster om at du blir med Elvira hjem, og så legger du lappen og telefonen igjen på SFO. Så ringer hun sikkert meg når hun er på vei hjem, så forklarer jeg da.

(det går opp for meg at det ikke er datteren min i andre enden, men Berit på SFO)

– Ja, (sier Berit på SFO) – da tar vi bare telefonen og legger den i resepsjonen, var det sånn? Og så er det greit at lillesøster blir med venninnen sin hjem. De har faktisk allerede gått.

– Ja, de var jo så gira, småjentene. Storesøster kommer og henter, siden jeg ikke får ringte henne, og da finner hun jo telefonen. Tror jeg. Unnskyld bryet, altså.

– Ja, det stemmer, storesøster henter jo på tirsdager! Men da trenger vi ikke legge den i resepsjonen, da kan den bare ligge her hos Petter som stenger i dag. Og så gir han beskjed om at lillesøster har dratt.

– Flott, takk, tusen takk, takker og bukker. Takk igjen.

– Neimen, se her kommer jo storesøster! Nå kan du bare snakke med henne selv.

Det gjorde jeg, og hun ble heldigvis ikke sur. Enten husket hun hvordan det var å være sju år selv, eller så var det bare ren lettelse over å finne telefonen sin. Ikke vet jeg, men hun fortjener et takk. Og neste uke skal førsteklassingen få en vennlig påminnelse om at tirsdag er en ganske dårlig dag, særlig når storesøster har glemt telefonen.

Mens jeg har snakket i telefonen har lillebror bæsjet og Turbo dratt alle barnebøkene i kurven ved sofaen utover gulvet, der hun er travelt opptatt med å bygge et tårn. Jeg skal ordne opp i det- etter at oppvaskmaskinen er tømt, for den må definitivt tømmes før det er tid for å lage middag. Og så må jeg støvsuge. Krabbende baby og diger hund som er midt i vår-røytingen er ingen god kombinasjon.

Sukk og stønn, inn på kjøkkenet og åpne oppvaskmaskinen.

Og jeg blir stående og smile. Ikke bare smile, men glise!

WP_20150324_010

Det er kanskje ikke så tydelig på bildet, men denne oppvasken inneholder ikke mindre enn TO store, gjennomsiktige, ildfaste former. Det skal ikke mer til før mor kjenner en bølge av optimisme og tiltakslyst presse seg på. Jeg er kongen på haugen, for jeg har ildfaste former i oppvaskmaskinen, tjohei!

Min mann synes dette er tull. Han har spurt meg hvorfor og hva som er vitsen. Han har revet seg i håret og lurt på hva som tar så lang tid med å ta det for hånd, han har påpekt det høye vannforbruket. Han har  kritisert og mast og småkjeftet på dette ene unødvendige: å sette store ting inn i oppvaskmaskinen.

Og mitt svar er alltid det samme: dette er min form for hverdagsluksus. Dette er din kones dekadente side! Den siden som  er ikke så tydelig, ettersom vi verken har au pair eller hushjelp eller vaskehjelp eller gartner. Ikke får vi maten levert på døra heller. Og jeg samler nok klær til å kjøre en full hvitvask (selv om det kan være fristende å bare kjøre en halv) og skyller lydig all plastemballasje og legger det i den blå posen, selv om det tar litt lenger tid.

Men dette er min luksus, mitt husmoropprør, det punktet der jeg skamløst dyrker min egen latskap: jeg setter store ting inn i oppvaskmaskinen. Og kanskje spesielt på dager som dette, er det usigelig deilig, og herlig rampete. Tenk det, vaske store ting i oppvaskmaskinen! Gu’ kor skjønt! 😀

Og hvis du skulle ha en litt slitsom eller kjedelig dag, en dag der ingen tid er viet det du har lyst til å gjøre, men tvert imot kun går med til å gjøre hundre nødvendige, men akk så småkjedelige ærender: Take a walk on the wild side, vær litt vill og gal- og sett inn bakebollen i oppvaskmaskinen. Jeg tør ikke helt tenke på hva det sier om livet mitt at man blir glad av å vaske store ting i oppvaskmaskinen, men jeg lover at det hjelper.

WP_20150321_031

… og litt sand på stuegulvet blir plutselig til å leve med igjen 😉

Kosen før alvoret

Jeg er fryktelig glad i barnefotballcuper. Jeg hadde sikkert vært glad i barnehåndballcuper også, eller turnstevner for niåringer, men i og med at det er fotball som er guttas interesse, er det det jeg har mest greie på.

WP_20150321_008

Barnevognmafiaen på vei til cup. Det ser ut som en nydelig vårdag. Det var det IKKE (tre iskalde grader pluss Valle-vind = tilnærmet arktiske temperaturer)!

Cup er cup. I regn og sol. I vind og sludd. Tidlig lørdag morgen eller seint søndag kveld. Arrangeres det cup i vår klubb, har vi dugnadsarbeid. Drar vi på besøk til andre klubber, betaler vi våre parkeringslapper med om ikke glede, så i alle fall forståelse- og en sympatisk tanke i retning mammaen som står der og fryser i regnjakke og kanskje har tre timer igjen av vakten sin. Vaflene fortæres i visshet om at på et knøttlite kantinekjøkken et sted står en pappa steker og steker, i tett vaffelos mens sola skinner ute og alle andre koser seg. Og rundt oss vrimler det på alle kanter. Unger i røde drakter, blå drakter, gule drakter, de løper og roper og farer fram og tilbake mens de leter etter resten av laget/en kompis/mamma/kiosken som selger is og ikke bare pølser. En og annen ketsjupstripe nedover fotballdrakta hører med. Det samme gjør nedsklidde fotballsokker godt nede på leggen.

Barnefotballcuper- eller barneidrettsstevner- er så sjarmerende fordi det skjer så mye mer enn selve sporten. Jeg var på nippet til å skrive at «barneidrettsstevner er så sjarmerende siden det ikke er så alvorlig», men det blir helt galt og min mellomste sønn ville aldri tilgitt meg (før han ble voksen. Da blir han sannsynligvis enig. Men det er hakket for lenge å vente på tilgivelse, synes jeg). For de små deltakerne er dette superalvorlig, for all del. Men det tunge alvoret til G-15-kamper mangler, og det er herlig befriende og gir en helt annen ramme rundt kampene. Det er så seriøst med ungdommer. Og selv om de gjerne spiser vafler- de som får lov av fitnesscoachen sin, i hvert fall- så er den barnlige, voldsomme entusiasmen fra barnefotballcupene en saga blott. Det er mer seriøst, mer kontrollert, det står mye på spill og er alvorlige saker. På ungdsomscuper er det ingen spillere som risikerer å drømme seg bort i loddboden og misse en kamp, eller bruke all energien på driblespillet i pausesonen. Det er slutt på at et dårlig resultat kan miste sin betydning så lenge du får levert inn en tegning til tegnekonkurransen og kan vinne EN BIL! Tenk det, mamma!

Slike ting skjer på barnecuper, og er med på å gjøre det til den herlige barnefesten det er.

WP_20150321_010

 

WP_20150321_013

Turbo på oppdagelsesferd inne i hallen, med kurs for en av kioskene der storesøster og venninna skulle få seg noe godt…

WP_20150321_014

 Yay! Frukt! Sunne alternativer har blitt mer og mer vanlig i løpet av mine år som cup-mamma, og det synes jeg er flott! Nå er jeg ikke helt der at jeg synes spelt-vafler og soyapølser er det eneste saliggjørende på barnecuper (ærlig talt, et kakestykke må da være greit etter tre kamper på rad?), men at for eksempel frukt selges i innbydende og rimelig form, er supert.

WP_20150321_023

Min sønn hadde de tidligste kampene på dagen. Men jammen blir det raskt mye folk! Tør ikke tenke på hvordan det ble utover dagen…

WP_20150321_025

WP_20150321_028

Nytt av året: hjørne med sponsede saccosekker til å base i 😀

WP_20150321_016

Vaffel må til for de travle…

WP_20150321_012

… for det er jo mye å finne på her inne! Jeg husker da mellomstesønnen, som nå spilte, var 3-4 år og var med som «vedheng». Han var spinnvill og ville bare løpe rundt, mens jeg prøvde å få med meg storebrors Utrolig Viktige Kamper mot Grei og Høybråten og FA Oslo. Løsningen? Skrible telefonnummeret mitt på armen til guttungen, gi streng beskjed om å IKKE GÅ UT AV HALLEN, og krysse fingrene. Han ble aldri borte.

Og  vi voksne ser litt over og bak den voldsomme barneengasjementet også de yngste spillerne legger for dagen («Det va’kke mål, pappa, dommer’n er u-huuu-rett-feher-dihiiiiig!«, og ser det for det det er: morokamper på løpende bånd, kameratskap, idrettsglede, en tåre eller tre, vafler, konkurranser, kaos og moro.

Ikke minst ser vi foreldremaskinen i full sving, dette mystiske norske dugnadsfenomenet som konger og statsministre elsker å løfte frem i talene ved årets slutt. Ta meg selv som eksempel: jeg sukker og stønner og uffer meg i forkant. Isj, fem timer i vaffelos, da gitt. Eller trivselsvakt på søndag kveld! Feie hele den forbaska hallen! Men, når man først har blitt krysset av i sekretariatet og fått på seg den obligatoriske vesten, så er det ikke så verst. Faktisk er det nesten hyggelig. Og selv om du skulle vært maks uheldig og fått en skikkelig drittvakt (ja, som for eksempel trivelsvakt med ansvar for toalettene, en kjipere jobb jo yngre cup-deltakerne er. Eller den nevnte sistevakta da ALT skal ryddes, fra kjøkken til kiosker) så må du innrømme at det er fascinerende å se Foreldredyret ta form: som en diger, hundrearmet organisme setter det seg i bevegelse og får ting til å fungere. Det kan se ut som kaos, men en eller annen har oversikten og vet at moren til Mohammed må bytte vakt fra kiosk tre til fire og at faren til Ole-Martin kan hente vafler og løpe ned til utendørskafeen hvert tjuende minutt. Fascinerende.

WP_20150321_011

En av ørti-fjørti foreldrevakter tar seg en kakebit og ser på kamp. Som sagt: når man først er i gang er det som regel hyggelig nok.

WP_20150321_015

… mens andre er tildelt det viktige ansvarsområdet medaljeutdeling. Vi har et utall mer eller mindre stygge pokaler og medaljer fra slike arrangementer, men for de små er det stor stas!

WP_20150321_09_03_35_Pro

Vårt bidrag i år: grønn sjokoladekake med dinosaurer. Jeg har blitt litt lat med årene og legger ikke all verdens i pyntingen. Men den gikk unna! Og under og vidunder: vi fikk med oss langpanna hjem! Hurra!

Vi hadde ingen vakt i år. Vi slapp unna med kake, antagelig fordi mannen min var den eneste som møtte på foreldremøtet i vår gruppe  😉  Og akkurat i år var det svært velkomment å bare kunne røre sammen en langtpannekake, i og med at vi ikke bare hadde Happa & Dinglis med eiere å drasse på, men også sjuåringen og hennes BFF (overnattingen gikk strålende. 90% kos og moro, bittelitt hjemlengsel midt på natta, en liten innføring av vertskapets tunge plikter for frøkna vår- men ellers gikk det veldig greit). Tre kamper ble det, utendørs, men vi var også mye inne i hallen for å unngå forfrysninger og mulig koldbrann. En overdrivelse? Nei. Den berømte Valle-vinden slo til med full kraft i går. Og selv om det så ut som en nydelig vårdag var det rett og slett beinkaldt. Jeg har frosset ufattelig mye på Valle oppigjennom årene, der vinden alltid senker temperaturen med minst fem grader, så jeg hadde kledd meg godt. Men ikke godt nok (også en slags tradisjon). Også for de små blir det kaldt i lengden, så jeg og småttisene droppet eldstemanns SUP-cup (alvorscup, uten lodd og konkurranser og kake i kafeen) på Ekeberg senere på dagen og samlet heller mot til å bli med  på søndagen.

Fotballfest var det uansett. Og jeg kjenner et stikk av tristhet over at også mellomstemann har vokst ut av denne cupen. Barnecuper er for korte bein og store drakter, og laget til min mellomste sønn er nok med for siste gang i år. Følelsen av at en epoke er over slo meg med full kraft under en samtale med en av de tre hundre foreldrene vi har blitt kjent med oppigjennom årene, og til tross for mange lange timer med vest og søppelpose, eller hektiske vakter bak disken på kafeen, er det trist å tenke på.

WP_20150321_021

Min sønn i aksjon. Fars tanke: Kom igjen, Petter, slå inn foran mål nå, så kan Martin putte! Mors tanke: hvorfor i alle dager har ikke min sønn på seg lue?! Heldigvis har jeg vett nok til å ikke rope akkurat slike ting utover banen, det ville vært flaut det!

WP_20150321_022

Klassisk sekke-haug på sidelinja. Egentlig er det rart det ikke skjer flere forbyttinger enn det gjør.

WP_20150321_027

Turbo forsyner seg med kunstgressknotter. De er overalt. I gangen. På vaskerommet. Nedi skoene. Oppi bleia.

Eller vent litt. Vi har jo fotball-Turbo i hus. For ikke å snakke om lillebror, som har storebrødre som venter spent på at han skal begynne å gå slik at han kan læres opp til å dra en skikkelig sålefinte og slå en brukbar corner.

Joda. Det blir nok flere vakter på oss med tid og stunder. Takk for oss for denne gang, kose-cup, og så sees vi igjen om noen år!

Ruskenpatruljen til arbeid!

Jeg tror vi ble litt bortskjemte på stor avdeling i barnehagen.

Allerede på mandager sto det med store bokstaver på tavla i gangen: «Husk planleggingsdag på fredag!»- og det ble stående resten av uka. På torsdag ved henting ble det alltid gjort et stort nummer av «God helg! Sees på mandag!», og det var rett og slett umulig å ikke få med seg at det er planleggingsdag dagen etter.

WP_20150320_001

På vei hjem fra Lysaker. Kø. Regn. Sovende unger i baksetet.

Sånn er det ikke på småbarnsavdelingen. Kanskje fordi de har større forventninger til at foreldre faktisk følger med, slik de gjerne gjør når ungene er helt små og alt er nytt og spennende og det er viktig å Følge Opp Skikkelig. På veien til stor avdeling synker kanskje oppmerksomhetsraten hos den jevne forelder en del, og det er nok derfor de er så mye rausere med påminnelsene.

Ikke at jeg klager på informasjonflyten på minstejentas avdeling, så langt derifra. Vi får ukeplan og ukebrev elektronisk hver eneste uke, og fyldig referat på tavla i gangen hver dag. Jeg elsker ukebrevene, og sluker dem så fort de dumper ned i innboksen. «På tirsdag hadde Musegruppa vannlek med Berit og Tove, mens Kattegruppa bakte boller sammen med Lasse og Merete. Birk og Eline spiste mye deig, mens Matheo syntes det var morsomt å trille bittesmå kuler av deigen. På onsdag var hele gruppa på tur ute på sletta. Der så vi en lastebil og en katt. Katten hilste på oss, det var veldig spennende. Så gikk den sin vei, og vi måtte lete etter den». Slike referater varmer et mammahjerte.

Ukeplanen går det visst litt raskere med. Vi har jo ukerytmen inne, så og si, og ukebrevene er jo så mye mer spennende. Kombinert med at vi er passe bortskjemte etter flere år som storebarns-foreldre har det ført til at vi har misset planleggingsdagen ikke mindre enn to ganger hittil i år. Flaut, er det.

Mannen min skulle tidlig på jobb i dag, og forsvant med en glad og fornøyd Turbo i vogna allerede halv åtte. Jeg gledet meg til en rolig dag hjemme med fokus på rydding. Det har vært en travel uke, ikke minst på dagtid. For babyen og meg har det blitt lite tid til å slappe av og ta det med ro, og for husets del er det også tydelig at vi har vært mer ute enn hjemme denne uka. I dag skulle vi til pers. Tross alt venter en helg av den travle sorten også, toppet med at førsteklassingen skal ha overnattingsbesøk i kveld- og da er det greit at huset ser noenlunde fint ut. I helga får vi jo ikke gjort noe som helst annet enn å kjøre bil og være heiagjeng: eldstejenta skal til en venninne for å øve inn et stykke de skal spille i en konfirmasjon (ungdommen i dag, altså! Da jeg var ung drev ungdommen med festing og røyking bak skjulet i skolegården. Øving av klassisk musikk og greier, dette er kanskje det nye ungdomsopprøret?) Den ene sønnen skal i bursdag i dag, og begge guttene skal på cup på hvert sitt sted i helgen. Den ene skal stille med sjokoladekake til kafeen. Og ballett, selvsagt, og som sagt også et overnattingsbesøk. Babyen og jeg hadde planene for dagen klare, med andre ord. Her skal bli ordning och reda!

Og så ringer mannen min. Barnehagen er stengt. Planleggingsdag, hvordan er det mulig at vi har misset det nå igjen?  Møtet han skal i begynner om en halvtime ute på Lysaker. Jeg ser både muligheten til en times søvn, og muligheten til å være effektiv ryddedame, forsvinne i det fjerne.

WP_20150320_003

 

Stappe babyen inn i bilen, takke høyere makter for at det er fredag og dermed marginalt mindre trafikk enn vanlig. Plukke opp mann og toåring og dure utover mot Lysaker. På veien hjem igjen hadde selvsagt begge ungene sovnet, og idet jeg forsiktig vekker Turbo og bærer henne inn i huset, skjer katastrofen.

Turbo glipper med øynene, og oppdager 1) at hun IKKE er i barnehagen, 2) at pappa har forsvunnet, og 3) hun er hjemme igjen, noe så ultrakjedelig! Fortvilelsen er bunnløs og lydnivået tilsvarende skyhøyt. Det er i slike tilfeller du plutselig hører deg selv si ting som «Turbo, har du lyst til å se litt på En katt i Paris?», selv om du dyrt og hellig hadde lovet deg selv at du aaaaldri skulle bli en sånn mor som setter på TV i hytt og pine. Men når ungen står fullt påkledd i barnehagedressen og nekter å kle av seg, mens tårene spruter, og babyen griner i bilsetet og vil opp, fremstår de gamle idealene plutselig ikke så fryktelig viktige lenger.

WP_20150320_005

«Jeg er ikke sint. Bare veldig, veldig skuffet.»

Så OK. Status nå er at far kom fem minutter for sent til møtet. Begge ungene er utsovet og (altfor) klare for moro. Mor er ikke det, påregnelig nok. Huset ser ikke ut, og det regner. Jeg er ingen Superwoman, på slike dager er det lett å la seg trekke ned i ÆsjOgFySjOgHvorforSkjerDetteNå? Rydding med baby og Turbo på slep, det kommer til å bli fire ganger så utfordrende og gå i sneglefart.

På den annen side: Turbo har sluttet å grine. Hun kledde av seg frivillig til slutt, og akkurat nå er hun travelt opptatt med å brette ut servietter på gulvet og trille dukkevogna fram og tilbake. Lurer på om hun skal ha piknik med dukkene sine, det kan se slik ut. Babyen ligger bleieløs og smiler. Jeg vet at Turbo liker å rydde og hjelpe til, selv om det ofte kan bli til mer heft enn hjelp. Kort sagt: det er ikke så verst dette, så lenge mor kan få manipulert hjernen til å se at glasset er halvfullt og ikke halvtomt. Hvis jeg legger fra meg ideene om hvor rent og ryddig det skulle bli på kort tid, så kan dette bli en riktig så fin dag.

WP_20150320_007

WP_20150320_011

WP_20150320_013

Vi får lage vår egen lille Ruskenpatrulje, og ta ting i vårt eget tempo. At to av patruljedeltakerne roter mer enn de rydder, er jo bare sjarmerende. Og pauser må vi selvfølgelig ha, kanskje vi kan bake rundstykker, og hvis ånden kommer over oss kan vi jo ta en liten tur ut- været er ikke dårlig! Og hvem vet, kanskje de slumper til å sovne en midt på dagen-lur begge to? Jeg kan jo ha flaks. Og så gjør vi det vi rekker, resten får stå til de store kommer hjem etter skolen og kan hjelpe litt til. Det gjør de nok- selv om de kan være sløve, er de flinke til å ta i et tak når de ser at det trengs. Dessuten er ikke overnattingsvenninnen først og fremst opptatt av hvordan det ser ut på vaskerommet mitt. Jeg vet ett og annet om sjuåringer, og når vi har både en baby OG en søt toåring OG en kjempestor hund i hus, tror jeg hun blåser en lang mars i om vi ikke rakk å vaske kjøkkengulvet, men nøyde oss med å støvsuge.

Min viktigste lekse som mamma: når kartet ikke passer med terrenget, så finn et nytt kart. Banalt, kanskje, men jo fortere jeg klarer å legge fra meg planene og prosjektene jeg hadde, og heller tilpasse meg situasjonen slik den er, jo bedre blir dagen. Sakte rydding er bedre enn ingen rydding, og alt blir mye hyggeligere hvis man klarer å holde en god tone.

Så altså: Ruskenpatruljen til arbeid! Babyen, Turbo, mamma, Happa og Dinglis setter i gang! Muligens med noe lav effektivitet, men desto høyere hyggefaktor 😀

WP_20150320_016

Lillebrors første bidrag til ryddesjauen. Det begynner bra!