Jeg er sikker på at det er ingen (ingen!) på hele hotellet som hører denne hilsenen så mye som oss.

Kalimera er jo gresk for «god morgen», og for oss er morgenen alltid god. For ikke å snakke om tidlig. Mens resten av hotellet purker og sover, slik man gjerne gjør når man er på ferie, er vi oppe og rusler vår første tur rundt den tiden der gartnerne, serveringspersonellet og stuepikene kommer tuslende for en ny jobbdag. Kalimera!

Og Turbo er sitt sedvanlige, sjarmerende jeg der hun sjokker rundt, barbeint og i sommerkjole, som et blidt lite lyn som fyrer av smil i alle retninger. Oisann, kræsjet hun nesten med hotellsjefen, han som fyker rundt i dress og ser veldig viktig ut? Selv han smelter ved synet. Kalimera!

Det er lett å komme på talefot med folk når man er to år og løper glad og fornøyd rundt tidlig på morgenkvisten. Turbo har hilst på de fleste her, fra damene i suvenirbutikken til mannfolkene nede på stranden som driver med gravearbeid. Fra de tyske pensjonistene til de svenske ungguttene på guttetur. Hei! Hei! Talimeja!

I morges dro begge ungene det helt til halv sju, så vi var jo nesten litt sent ute. Men tidlig nok, til å gjøre det som fremstår som en utrolig luksus, ikke minst med tanke på at min mann hadde sendt en god morgen-sms og fortalt at det regnet i Oslo. Glem de vaklevorne stolene ved kjøkkenbordet, og glem rundene med feiebrett og kjøkkenpapir for å fjerne bevisene på to ikke helt smule- og sølefrie barn. I dag tar vi med oss frokosten på stranden!

Som sagt, så gjort. Kvart på åtte hadde vi vært innom det lille minimarkedet og rasket med oss det nødvendigste, og hadde installert oss på stranda. Her gjør det ingenting om man søler litt, og selv om lillebror får med seg noen teskjeer sand i maten er det vel strengt tatt ikke helsefarlig, det heller. Var det ikke Skalle-Per i Ronja Røverdatter som sa «Lite lort rensar magen»?! Den kjøper vi glatt!

Frokost i det fri. Og ja, i dag tok jeg meg en sjokoladebolle til frokost, fysjom! Men er vi på tur, så er vi på tur. Og utrolig, men sant: vi har hittil ikke spist is i det hele tatt! Tenker jeg sparer det til Turbos bursdag på lørdag- men da skal hun til gjengjeld få akkurat den hun vil!

Selvbetjening er tingen!

Utvalget av frukt er ikke det beste på minimarkedet vårt, og det er litt dumt. Men i dag fant jeg noen pærer som var greie nok, så da ble det litt fersk frukt på jentungen.

Et slikt typisk «stopp klokka-øyeblikk»: hvilken utsikt til frokosten, da! I Oslo siler det ned, og her sitter vi og koser oss glugg. Selv på morgenkvisten er det godt og varmt, og vi kan nyte følelsen av sol mot bar hud og sand mellom tærne mens vi spiser. SÅåheldige vi er!

Vel, sand alle andre steder enn mellom tærne også, for å være ærlig. Men humøret er det ingenting å si på! 

Og nå venter enda en ny dag i noe som, litt søvnmangel til tross, er det rene paradis. Jeg er SÅ glad for at vi bestemte oss for å ta denne turen. Ikke minst kan vi leve lenge på den når vi er tilbake i Oslo, og småløper til barnehagen i regnet for ikke å komme for sent på jobb. Joda, dette var absolutt lurt. Og nå står mer batteri-lading for tur, i form av å rusle noen turer, bade i bassenget, terrorisere den stakkars tog-mannen, og hilse både på fisker og Fisler. Og så må vi poste kortene og kjøpe noen bygaver til guttene også. Så joda, vi får det travelt i dag også! Men da er det ekstra godt å ha startet dagene på hyggeligst mulige måte- med et par hundre Kalimera’er og en frokost i det fri!

Talimeja, Fisle! 😀

Som forutsett går denne ferien i repetisjonens tegn. Opp og spise litt, ordne oss, ta den første turen på stranden, tilbake til rommet og spise litt mer (mulig det høres ut som vi gomper og spiser hele tiden, men med et ikke så altfor imponerende utvalg og en toåring som nok lengter veldig tilbake til frokostblanding og skive med leverpostei, må jeg bare prøve å lure i henne noe så ofte som mulig).

Slik starter dagen, godt før klokka sju. Og da har vi allerede vært våkne en stund og lekt «hysj-hysj-leken» på rommet.

Men, nå begynner vi for alvor å bli varme i trøya. Vi har blant annet våget oss langt utenfor hotellområdet i dag, på leting etter en skikkelig lekeplass. Barnehotellet mitt har riktignok et flott uteområde for barn og et eget «klubbhus»- som sikkert blir knall når det står ferdig. Det gjør det ikke nå, og i dag var selv den lille sklia avstengt med røde og hvite bånd (antagelig takket være oss, som prøvde oss på den selv om lekeområdet i beste fall kan karakteriseres som «halvferdig»). Litt nedtur, kan du si, når halve poenget med å velge dette stedet var nettopp at alt skulle være innen rekkevidde. Men damen i resepsjonen tipset om et nabohotell som visstnok skulle ha masse lekegreier for småbarn… og hun hadde rett!

 … og med det ser jeg bare rumpa på datteren min. Gå? Nei! Løpe!

… til og med en liten karusell! Lillebror er en smule misunnelig!

For øvrig gikk tirsdagen med til å bli kjent med nye venner. Venner? Njaei, ikke i tradisjonell forstand, kanskje, siden det ikke er spesielt mye folk her ennå og nesten ingen barn. Ikke er ungene mine store nok til at det hadde vært så stas heller. Om et år eller tre er de nok der at det er kjempespennende å bli kjent med nye barn og leke med dem, men hittil er det ikke det som er det viktigste.

Men nye bekjentskaper har vi stiftet allikevel. Til barnas (og ikke minst mors, pinlig nok) store fornøyelse er det nemlig massevis av små firfisler og øgler rundt omkring. Opptur! Turbo var en smule skeptisk til disse små skapningene i starten, men etter noen runder overtalelse a la mor «Neimen seeee, det er en Fisle! Så gøy! Hei Fisle, hadet Fisle!» har hun funnet ut at de er ganske morsomme og søte likevel.

Turbo kikker på Fislene. De er små og kjappe, og piler vekk så fort vi nærmer oss, men det har blitt en tradisjon at vi stopper og hilser på de som måtte sitte og sole seg på steinmurene rundt omkring på anlegget. Det er flere forskjellige typer- mange av de små Spania-firfislene, noen større, med lange skjeggete haler. Brune og grønne, og en schvær svart en med prikkete hode, som ofte sitter helt øverst på muren og holder oppsyn med alle som går forbi. Jeg kaller ham «Sjefen», for det er virkelig det inntrykket den gir.

Men vi har fått flere nye venner enn fislene, å ja! Blant annet har vi hilst på noen kjempestore snegler som også koser seg på de hvite murene. Vi har hilst på en marihøne- til stor glede for Turbo, som har lest om den lille marihøna mange ganger men sannsynligvis ikke husker marihønene fra i fjor sommer, og derfor var i hundre over å få se en ordentlig marihøne live. Og i frokostrestauranten, der vi ikke spiser frokost hver morgen (mine antagelser om at det var like greit å ta det på rommet viser seg å holde stikk) bor det en stor papegøye! Personalet viste stor forståelse for at vi ville se på den, og det var veldig moro- til den ga fra seg et skikkelig høyt papegøyeskrik, som fikk Turbo til å hoppe høyt i ren skrekk og gjemme seg bak mammas bein. Den var fin… men ganske skummel også.

… og ellers rusler og går det. Med tysk TV tidlig på morgenkvisten og barnesanger på Youtube om kvelden. Med sand i sengen og brødsmuler på gulvet, jeg synes jeg flyr rundt og tørker og koster konstant. Kjøleskapet er plassert i svært Turbovennlig høyde, og ikke før har jeg snudd meg før tøtta kommer tassende med en melkekartong eller juiceboks- med de konsekvenser det gjerne har 😉 Leiligheten i så måte kunne godt ha vært litt mer barnevennlig: telefonen på nattbordet er en evig fristelse for babyen, og kjøkkenstolene er nesten umulige å sitte på for småttiser. Ikke har jeg noe bord på verandaen heller, noe som ville vært veldig kjekt for å unngå komboen kaffekopp + baby. Til gjengjeld har de en fantastisk smart dusjløsning! Hadde jeg hatt penger, ville dette nok stått aller øverst på ønskelista mi hjemme:

Et eget, lite dusjrom! Bare å ta med seg begge to inn, og dusje dem etter tur. Noe så praktisk!

Disse stolene, derimot, høster ikke akkurat applaus verken hos meg, Turbo eller lillebror. Vaklevorne og altfor lave, de er i praksis ubrukelige for andre enn meg.

Et annet, hyggelig bekjentskap er mannen som kjører det lille Thomastoget. Vi hilser på ham hver eneste ettermiddag, klokka fire, fem og seks, og får tilbake et oppgitt smil og litt hoderisting. For det finnes ikke folk, i alle fall ikke nok folk, så Turbo har fremdeles ikke fått kjøre tog. Men vi gir ikke opp. For det første har det kommet noen busslaster tyske pensjonister de siste dagene, og noen av dem må da være interessert i en togtur før eller siden? Og hvis ikke, skal jeg jammen guilt-trippe den stakkars fyren. Vi tropper opp hver dag, og har vi ikke fått tatt turen innen lørdag får jeg håpe han smelter og kjører en liten tur med oss allikevel. I krig, kjærlighet, kampen om barnehageplass og for en toårings lykke, er alt tillatt. Gammelt jungelord fra Rhodos.

Til sist har Turbo endelig fått hilse på fiskene! Det ble en tur til fiske-spaet, og en hyggelig prat med han som driver stedet. Lillemor fikk dyppe hånda oppi, og hun fikk også muligheten til å dyppe føttene slik som mamma. Det ble dog i skumleste laget, men hun satt glad og fornøyd ved siden av mamma i nesten en halvtime, totalt fascinert av de små fiskene. Fissj! Fissj! Se fissj mamma! 😉

Lillebrors føtter nådde ikke ned, noe som nok var like greit.

 Spennende, spennende… men nei, tør ikke. Tryggest å holde seg litt på avstand!

Så slik går det her. Det er de små gleder- virkelig de små gleder, som teller. Glem utflukter, turer i åsene rundt hotellet eller sene kvelder på restaurant, her går det i lykken over en marihøne og gleden av en karuselltur. For ikke å forglemme sanden, som er det desidert viktigste ved hele turen. Ikke ante jeg at det var så mye lykke i sand!

Vi ser frem til en ny dag med sand, bøtte og spade. En ny dag med våre nye venner, både to- og firbeinte, og har store planer for dagen: kjøpe og tegne kort til slekt og venner (vi kunne ha kjøpt kort og farger allerede i morges, da vi var innom for ferskt brød. Men her er selve clouet på denne reisen: kan det bli et prosjekt ut av noe, så gjør for all del det! Hvorfor ta en tur på butikken når du kan ta to? Og pass på å somle skikkelig mens du gjør det 😉 ) og prøve oss på bassenget. Jentungen har vært litt småforkjøla, så derfor har vi ventet, men i dag er det tid for å finne fram Peppa Gris og badebleiene!

En riktig god onsdag ønskes alle fra det solfylte, deilige Rhodos! 😀