Action, fart og spenning!

… er kanskje ikke spesielt dekkende for denne ferien. De som er av den rastløse typen som kjeder seg lett ville antagelig blitt sprø etter en dag eller to. For rett skal være rett: selv om det er moro å reise med barn, legger det en viss demper på aktivitetsnivået. Kanskje spesielt når småttisene er i flertall, da må nødvendigvis tempoet tilpasses dem.

På den annen side er det ypperlig med en slik tur når målet egentlig bare er å roe ned, slappe av, komme til hektene og lappe sammen en frynsete mammasjel. Hvor ofte skjer det ved frokostbordet at jeg plutselig får et dypt blikk fra toåringen min, etterfulgt av verdens mest strålende smil og en klem? Og jeg er nesten helt sikker på at beskjeden hun sendte var «Mamma, jeg er glad i deg» og ikke bare «Mamma, du er ganske ålreit som kjøper Frosties når vi er på ferie!» Jeg velger i alle fall den første tolkningen!

Dagen i dag startet tidlig, som forventet. Men takket være tidsforskjellen var klokka over seks i det minste, noe som ga oss litt mindre tid å slå i hjel før vi kunne tusle ut. Og FOR et syn på en mandag morgen, da:

WP_20150427_007

Ca 08:30. Til vanlig er vi allerede ute av døra og på vei til jobb, skole eller barnehage på det tidspunktet. Ikke i dag. I dag ble jeg vitne til babyens aller første utforsking av sand, og Turbos jubel og glede over å få sitte og holde på akkurat så lenge hun ønsket. Skikkelig, skikkelig luksus!

WP_20150427_002

WP_20150427_011

WP_20150427_019

Lykken er babyføtter i sand. Det kommer i alle fall høyt opp på min liste!

WP_20150427_016

og for de litt større barna, kan lykken være noe så enkelt som småstein. Tro meg, Turbo har samlet en god del allerede, og plassert dem rundt omkring der hun synes det passer (oppå bordet, i senga, nedi mammas veske…)

WP_20150427_022

WP_20150427_023

Vi har bare vært her et knapt døgn, men jeg ser allerede klart hvordan resten av uka vil forløpe: Stå opp, drikke litt kaffe og juice, kle på oss, liten tur på stranda. Kjøpe ferskt brød på minimarkedet, spise frokost, liten tur til lekeplassen. Litt senere: ta Turbo i trilla og babyen på magen, og i løpet av en halvtime sover begge to (flytt eventuelt ungene til soverommet for en liten dupp for mor også). Etterpå: bading, så fort Turbo er kvitt den verste forkjølelsen, en ny liten tur på stranda, liten tur i nabolaget, kanskje litt middag. Lese bok, se på Drømmehagen, takk og god natt. Gjenta hver dag hele resten av uka.

Nei, det er ikke akkurat noen fartsfylt tur dette her 😉 Men jeg synes vi har det fint. Kanskje det er noe jeg innbiller meg, eller kanskje det er mangelen på hverdagsmaset som tydeliggjør det, men jeg synes ungene smiler mye, begge to. Og barnesmil er bra!

Dessuten skal vi forsøke noe spennende i kveld, så det så! På en rusletur i dag fant vi et lite sightseeing-tog, som selvsagt vakte Turbos interesse. Dessverre var det bare vi som hadde lyst til å kjøre, og det måtte være minst seks personer. Litt dumt vi ikke hadde med resten av familien akkurat da, hehe. Men sjåføren mente det kanskje ville være flere folk på ettermiddagen, så da satser vi på det. Vil Turbo kjøre tog, så skal hun få kjøre tog. Helt klart. Tross alt brukte jeg for mange år siden flere hundrelapper på å kjøre Thomastoget rundt i Oslo (!), bare fordi de ganske små eldstebarna mine hadde så lyst til å kjøre tog. Kan ikke være noe dårligere med Turbo! En ekstrabonus er jo at jeg får sett meg litt rundt. Det aner meg at det må være et slags sentrum ikke så altfor langt unna, men så lenge Turbo skal gå selv eller jeg har en tung lillebror i sele kommer vi jo ikke dit. Så jeg griper begjærlig sjansen til å få sett litt mer enn bare bassengområdet og suvenirbutikkene. Kanskje det finnes noe mer liv og utvalg bare rundt neste sving?

Og for ikke å forglemme: Turbo har en date med fiskene i kveld. Spennende, det også!

Så alt i alt: solfylte, dovne hilsener til alle fra de tre Hellasfarerne! Vi finner ikke opp kruttet her nede og har ingen timeplan spekket med morsomme aktiviteter. Men jammen koser vi oss for det, og for barnas del er nok dette ferie så god som noen 🙂

WP_20150427_003

… og litt ferierealisme til slutt 😉 Vaskemaskin a la mor på tur er allerede satt i funksjon. Blir nok ikke verdens reneste klær, men absolutt bedre enn alternativet!

WP_20150427_027

… det er lov å spise fetaost med gaffel rett fra pakken når man er i Hellas, vel? Yoghurt har vi også fikset oss, og litt melk, brød og frokostblanding. Og banan til lillebror, for all del! Men virkelig, hotellets minimarked består kun av de aller mest basic varene, her blir det ikke mye variasjon. Satser på å spise ute med barna noen ganger for å få litt ordentlig mat, men det må selvsagt times nøye. Begge to må være uthvilte, rolige og i godt humør, ellers blir det bare krise. Uansett, vi sulter ikke i hjel fram til da, men jeg gleder meg litt til å få noe skikkelig mat.

WP_20150427_028

Sand i sengen. Vel, det måtte jo skje. Men det er i orden, jeg hadde på forhånd bestemt meg for å stresse minst mulig med slike ting. Den eneste regelen er at vi spiser ved kjøkkenbordet og ingen andre steder, for øvrig får ungene holde litt på som de vil. Og har man vært på stranden, ja, da ligger det noe sand et eller annet sted og venter på å bli tømt ut… 😉

WP_20150427_029

Siesta, midt på dagen. Jeg må si jeg er ganske fornøyd med å ha funnet «koden» til hvordan jeg skal få dem til å sovne omtrent samtidig. Hvis jeg venter til 11-12-tiden og så går tur med Turbo i vogna og babyen i sele, bør jeg ha en ganske god sjanse til å få noen skikkelige dagdupper for oss alle tre resten av ferien. Og det er en virkelig stor fordel!

Så dette er litt av de interessante tingene vi driver med her nede. Stay tuned for superspennende oppdateringer om alt fra fiske-spa til turist-togturer, for ikke å snakke om thrilleren «Hvem blir først lei av å vente på maten ute på restaurant?»  😀

Viva la vida, del III

( til lesere som ikke har sansen for kroppslige detaljer, overdreven sentimentalitet eller begge deler: scroll ned, og dere finner et sammendrag i kursiv med det som er verdt å vite)

 

Selv jeg forsto umiddelbart at det lille riskornet på skjermen ikke kunne være et ti uker gammelt foster. Ikke i nærheten engang.

Når jeg tenker tilbake på det nå, er det underlig. Jeg har seks barn, og har aldri vært på en tidlig ultralyd. Har aldri hatt noe behov for å «sjekke om det er noe der», og har aldri følt at jeg ville bli vesentlig tryggere av å se et bankende hjerte eller fungerende blære eller hva det nå er man leter etter. Som en av de som blir gravide ved et kyss og knapt det, har jeg trukket på skuldrene og tenkt «det som skjer, det skjer, og det er ikke noe jeg kan gjøre likevel», og håpet at ting skulle gå bra.

Allikevel fikk noen små, ubetydelige tegn meg til å overraske meg selv denne gangen. Virkelig bare småtterier, ting som er vanlig i mange svangerskap, men siden det avvek litt fra min normal fikk jeg plutselig for meg at jeg måtte ta en titt. En dyr titt, det er nå så, men så fikk jeg også time på dagen. Det er fristende å proklamere at det var magefølelsen og instinktet som slo til- og litt var det nok det- men det hadde nok også å gjøre med at jeg straks skulle reise til Hellas alene med to små barn, og enhver tvil om at alt var som det skulle var svært lite velkommen. Å bli syk på en avsidesliggende ferieøy, med to unger under to år på slep, står neppe øverst på noens ønskeliste, ei heller min.

Og derfor befant jeg meg plutselig på Oslo City, med sønnen min og mannen min og VISA-kortet mitt, klar til å betale en avsindig timepris for å forhåpentligvis bli beroliget. Jeg ble møtt av en liten, smilende og svært hyggelig kvinnelig gynekolog, som småpratet i vei innimellom rutinespørsmålene. Jasså, seks barn du, det var uvanlig, og han minste får melk ennå? Tre jenter og tre gutter, så gøy da, men nå blir det jo rot i systemet, hehe.

Men da jeg var vel på plass i stolen, ble hun straks mer stille. Og som selv jeg kunne forstå- dette var ikke noe ti uker gammelt embryo. Jeg hadde forventet å se en klump på skjermen, ikke noe minimenneske akkurat, men i hvert fall en… drue? Oliven? Plomme? Noe på den størrelsen, i alle fall. Det lille riskornet hun til slutt fant, var… patetisk. Bittelite. Trist. Og antageligvis veldig, veldig dødt. Jeg så at hun målte blodgjennomstrømming, og også at hun kjørte det som antagelig var en leting etter hjertelyden- men kanskje nettopp fordi hun så sjokket og skuffelsen, nevnte hun ikke at hun ikke fant den. Det hjalp ikke, selv uten særlig medisinsk kunnskap skjønte jeg at her var det altfor stille. Og altfor lite, ikke minst. To måneder etter positiv test skal du ikke ha et riskorn i magen.

Og dermed sto jeg i tredje etasje på Oslo city, en travel ettermiddag med masse folk, og sugde i meg kaffe mocca mens tårene trillet. Jeg gråter sjelden- veldig sjelden, faktisk, det må være flere år siden sist (ikke medregnet gledestårer av den typen som stolte, rørte mødre griner i bøttevis, der er jeg skyldig i flerfoldige liter) men nå rant det i strie strømmer. Borte? Ikke noe novemberbarn, ingen Luis Carlos til min fotballgale sønn, ikke noe Jesusbarn til julekrybben- jeg som hadde gledet meg så veldig til å feire enda en jul med baby i hus?

I slike tilfeller er mannen min gull. Han er ingen romantiker, den godeste Gubben. Det er langt mellom diamantene og de store ordene, for å si det pent. Men i slike tilfeller? Jeg kunne ikke vært heldigere. Der jeg syntes det var ganske flaut å stå sånn på utstilling og grine, tar han det som den naturligste ting av verden. Legger armen rundt og trøster, driter langt i hvem som måtte stirre. Og det fortsatte han med med ujevne mellomrom hele veien hjem, når den ikke lenger gravidhormonelle kona igjen fikk tårer i øynene og skjelvende underleppe, midt på t-banen eller utenfor stasjonen. Og han hentet også Turbo i barnehagen, noe som ellers er min jobb- men synet av alle de små barna utkledd i kostymer til kostymefesten ville blitt altfor, altfor mye for en allerede svært gråteklar dame.

 

WP_20150418_024 (2)

Frida Kahlo igjen. Stakkars Frida, Hun risikerte livet for å få et barn, og det var mislykket. Jeg kan ikke begripe hvordan det må føles. Men jeg kjenner meg igjen i bildet likevel.

Planen var at jeg skulle tilbake for å måle HCG påfølgende mandag, men det føltes som en ren formalitet. Jeg var så sikker som jeg kunne bli, og sent søndag kveld var kroppen enig med meg: det var ikke lenger bare tårene som rant i strie strømmer. Det rant, og rant og rant. Det fosset ned innsiden av buksebeina og klasket i badegulvet, om igjen og om igjen og om igjen. Monstrøse koagler druknet i blod, på nytt og på nytt og på nytt.

Etter seks fødsler er jeg ikke akkurat ukjent med blod og gørr, men ikke i min villeste fantasi hadde jeg forestilt meg slike mengder. På to timer var pakken med nattbind tom, selv om mesteparten ikke hadde havnet der i det hele tatt, men rundt omkring i huset og særlig på badet, der min (nok en gang) fantastiske mann satt med papir, gummihansker og vaskebøtte uten å fortrekke en mine.

Utpå natta begynte jeg å få problemer med å sitte oppreist. Jeg turte ikke bære babyen ned til soverommet, måtte vekke mannen min for å få hjelp. Det svartnet for øynene og rommet svirret, og det eneste jeg klarte var å ligge ned, helt stille. En telefon til Legevakten endte med ambulanse (! Første gang i mitt liv, i alle fall som jeg er i stand til å huske) og en natt på observasjon på Legevakta, på grunn av lave verdier på det aller meste og et akutt behov for tilførsel av væske.

WP_20150420_003

 Stygge skotupper venter på vurdering. Ikledd slaskete, møkkete ammetopp og mannens treningsbukser- mine egne bukser lå for lengst blodige på vaskerommet.

WP_20150420_004

 

WP_20150420_010

 

Dagen derpå ble jeg grundig undersøkt av en overlege, som konstaterte at livmoren ikke hadde fått med seg at embryoet var dødt og hadde fortsatt å vokse fram til 10-11 uker. Hun var heller ikke fornøyd med størrelse og form ved undersøkelsen, men fant ut at jeg skulle skrives ut med beskjed om kontroll hos fastlegen- og at det bare var å ta kontakt hvis det skulle øke på igjen eller jeg fikk feber.

– Men, hvordan går det her da? undret en sykepleier seg og dunket seg mot brystkassen, rett over hjertet. Ung og smilende og veldig søt, hun stilte det ene spørsmålet som vanligvis forstummer når noen kommer inn på det grunnlaget og har seks barn fra før. Hvordan går det med hjertet? Jeg svarte som sant var, jeg aner ikke, har mer enn nok med det fysiske og det praktiske akkurat nå, men takk som spør. Og takk for frokosten.

WP_20150420_014

Jeg dro hjem, og utover kvelden var det samme leksa på nytt. Blod, gørr, koagler av en størrelsesorden som var direkte skremmende. Klarte ikke stå oppreist, verden snurret, det svartnet. Men å ende opp med ambulanse igjen var nå litt over the top, så jeg ventet til morgenen, og ringte da. Bare å komme ned, vil du ha ambulanse? Nei, jeg kommer ned selv, sa jeg.

WP_20150425_003

Peishylle- fra nærmest oss til lengst bort: sykkelhanske, tøfler, et dødt foster i en fyrstikkeske, salmebok og påskekylling. Sånn er livet. Og jeg sverger: det var ikke meningen, og jeg kommer ikke til å bli helt sprø med gravleggingsseremoni og gravstein og navn og jubileumsdager og alt sånt. Jeg lette ikke en gang etter, eh, Bowling, som vi kalte nykomlingen. Men da han/hun/den stirret meg i trynet fra badegulvet, klarte jeg ikke å tørke den opp og slenge den i do eller i søpla. Det ble for drøyt. Det var tross alt starten på et liten menneske. Derav fyrstikkesken.

En tabbe, viste det seg. For selv om Legevakta er aldri så bra når du kommer inn, så må du, vel, komme inn. Og selv om de på telefon hadde tilbudt ambulanse og tjo og hei, så endte jeg i uprioritert kø. Greit nok, det var ikke fare for liv og helse, jeg skulle bare ha en henvisning til sykehus. Men da de etter en time svitsjet over til en annen nummer-rekke- ikke bare to eller fire eller seks, men ti, tolv, fjorten, begynte motet å svikte.

Midt oppi dette fikk jeg også en melding som lød omtrent «Uffda, så leit, men det er kanskje like greit, dere har jo så mange». Jeg vet med sikkerhet at dette ikke var vondt ment, men der og da ble jeg rasende. Hvem faen har noe med hvor mange barn jeg får eller ikke får? Hvem faen skal si at det er til det beste, nå som vi hadde begynt å glede oss? Og ikke mist: hvorfor i helvete sitter jeg her, med snørr og tårer og blod rennende ut av diverse kroppsåpninger og noen suppegjøker som synes at jeg bare bør sitte her på utstilling FOR FAEN?

OK, det var nok også hormonelt betinget. Det var dag tre etter aborten, den dagen da alle graviditetshormoner er i fritt fall og gjør alt ti ganger verre enn det egentlig er. Litt som baby-blues, bortsett fra at jeg aldri hatt hatt baby-blues. Hormonene har nok falt da også, men da hadde jeg jo en baby. Nå hadde jeg bare… tårer, blod, og snørr. Noen planer for høsten som gikk i dass. En tom, stakkarslig livmor som hadde blitt grundig lurt. Et foster i en jævla fyrstikkeske. Et vaskerom så fullt av blod at jeg måtte vaske to-tre plagg av gangen, ellers ville det aldri blitt rent.

Å sitte der og hulke på utstilling på ubestemt tid var bare ikke aktuelt. Og adrenalinet hadde skutt i været, jeg trampet ut og slengte demonstrativt kølappen på disken i resepsjonen, faen heller altså, og så trampet jeg hjemover. Dette var en helt utrolig lite logisk beslutning, ettersom det tar en halvtime å gå hjem på en god dag, noe dette ikke var. Men jeg orket ikke ta buss eller bane, sitte der på utstilling med sorgen på jakkeermet, jeg gikk på ren trass- helt til jeg kjente at kreftene var borte for lengst, det var bare å sette seg under et tre og vente på at Gubben var ferdig med sangkurset til de to minste.

 

WP_20150421_003

 Sitter og venter, med blod på beina. I starten dusjet jeg etter hver ladning, til sist gadd jeg ikke. Hva var hensikten, det kom jo bare mer allikevel?

WP_20150421_004

Det var egentlig en nydelig dag.

Og på lørdag var det hele fullendt: jeg pakket kofferten til Hellas, knasket vitaminer og jern, satte på vaskemaskinen. Kjørte mannen min og ungene mine til den store jubileumskonserten. Kjørte hjem igjen, ryddet ut av oppvaskmaskinen, gravde ned Bowling, bestilte taxfree, leverte selvangivelsen. Så enkelt og brutalt kan det være.

WP_20150425_030

 Nattemørket, fyrstikkesken, hagespaden og jeg. Fort gjort, men det måtte gjøres. Farvel, Bowling.

 

Jeg kan ikke påberope meg å være lammet av sorg. Eller knust. Ei heller synes jeg at verden er urettferdig- faktisk er den mer rettferdig enn jeg trodde: etter seks problemfrie svangerskap skulle det bare mangle at det ble min tur en dag også. Og nettopp fordi jeg allerede har barn i bøtter og spann, har jeg jo mye å være takknemlig for. En spontanabort er nok langt mer knusende for de som har slitt lenge med å bli gravide, eller kjenner at tiden er i ferd med å renne ut, eller har blitt gravide med dyrebare ivf-forsøk. Det er ting jeg ikke kan sammenligne meg med. Det er ingen knusende sorg.

Men det er en stille sorg. Stille, men i høyeste grad nærværende. Den roper ikke, brøler ikke, knuser ikke hjertet mitt. Men den er der, og i glimt presser den seg på. Gjerne i helt dagligdagse situasjoner: som når vi peser med å få to unger inn i baksetet og jeg plutselig kjenner at PANG!- vi hadde jo tenkt så mye på hvordan vi skulle få plass til et sete til. På sidelinja, der mannen min og jeg allerede har vår private lille barnevognmafia, og hadde gledet oss til å virkelgi fleske til med barnevogn OG tvillingtrille om noen måneder. Eller når jeg står og henger opp tøy (jeg henger opp MYE tøy), og plutselig innser at jeg ikke skal vaske de bittesmå bodyene jeg hadde gledet meg til å bruke igjen. Enda verre: i steden for å la skapet til minstemann være et salig kaos med tanke på at vi snart bare kunne snu bunken og starte forfra, må jeg rydde vekk det minste tøyet. Sette det på loftet kanskje? Jeg orker ikke kaste, ikke riktig ennå i hvert fall.

Denne babyen kom ut av det blå, og allikevel- på noen korte uker har hodet vennet seg så grundig til tanken at det er med stor tristhet jeg må revurdere alle planene våre. Det blir ingen vogntrio. Eller bilsetetrio. Eller gjenbruk av de klærne vi knapt rakk å bruke denne gangen eller navnene som ble liggende på andreplass. Og verre blir det vel når det nærmer seg november: nå hadde vi gått her og ventet i spenning. Nå hadde vi sikkert kommet hjem fra sykehuset. Ville det vært ei lita, illsint tøtte? En som kanskje en dag ville smilt rampegliset til Turbo, med musefletter og lubne lår? Eller ville det vært en liten gutt, kanskje med mørkeblondt hår, eller kanskje nesten svart? Hvem var du, lille riskorn? Eller rettere sagt, hvem skulle du blitt?

WP_20150425_003

 

Så sånn gikk det.

Først et sjokk- en uventet baby- og så enda ett- at babyen var borte. Først jobbet hodet på høygir med å tilpasse seg en ny og mer komplisert situasjon- og så, etter at løsningene var funnet og kursen staket ut måtte alt dette revurderes og kastes på sjøen. For det er ikke noe. Og det blir ikke noe.

Viva la vida.

 

WP_20150425_016

 Noe av det gi hadde gledet oss til å bruke igjen. Og nå… borte.

Ja, viva la vida.

(det var en baby, men det er det ikke lenger. Sjokk, skuffelse og… oppgitthet melder seg i like store doser. Hva som skjer nå vet ingen, annet enn at jeg knasker jern og vitaminer til den store gullmedalje. Og at alle- selv ungene- tenker på lille Bowling med en viss ømhet. Eller, som førsteklassingen sa: «Vi er egentlig sju søsken, eller hva?»)

Viva la vida, del II

(fra medio mars, 2015)

 

(Mørket har senket seg og stillheten råder endelig i huset. En trøtt mann og en enda trøttere dame ligger flate ut på senga og stirrer opp i taket. Babyen ligger foreløpig i nestet sitt, mens hans storesøster ligger i sjøstjerneformasjon midt i senga)

Han: – Fy søren som de kommer til å le av meg på jobben.

Hun: – Og det er din største bekymring, liksom?

Han: – Nei, det er det ikke. Jeg bare konstaterer at de kommer til å ha det innmari moro på min bekostning. Skal du ha pappaperm nå igjen, liksom. Bekymringene kommer i en helt annen størrelsesorden.

Hun: – Som bilen?

Han: – Som bilen. Vi er altfor mange for bilen. Faktisk er vi nesten for mange for huset. Hvis vi da ikke bruker utleiedelen selv, da, det er jo en mulighet.

Hun: – … selv om husleiepengene har vært kjekke å ha. Nei, jeg vet ikke jeg. Vi får regne litt på det. Og tenke litt.

Han: – Vi får gjøre det.

Hun: – Herrefred, far. Er du klar over at vi kommer til å ha TRE unger i barnehagen samtidig? Det er det lenge siden vi har hatt, det!

Han: – Og vi kommer til å få unger i  første, andre og tredje klasse samtidig.

Hun: – Og åttende, niende og tiende klasse, når den tid kommer. Sammen med hormoner og parfyme og det motsatte kjønn. Hoi hoi, det blir festlig, far. Og tenk! Vi får konfirmasjon tre år på rad! Og må arrangere 17. mai og julemarked tre år på rad!

WP_20150424_006

Problem av den overkommelige sorten: det begynner å bli trangt på bildehylla. Det kan vi leve med.

Han: – Jeg får spare på alle lagledermailene mine, så kan jeg snu bunken og starte forfra igjen når de yngste begynner å spille fotball.

Hun: – Bytte ut navn og datoer bare. Muligens foreta en liten prisjustering, korrigere for inflasjon og alt det der.

Han: – Prisjustering! Der sa du det. Sju unger og en hund. Og et huslån på størrelse med Himalaya. Og ingen ferier til under seksti tusen. Dette blir ikke billig.

Hun: – Pfft. Godt kjerringa er billig i drift, da. Og forresten, innen fem år er du CEO, jeg er toppblogger med rosablogg, stiletthæler, stygge løsnegler og fjørtitusen i annonseinntekter. Og vi har solgt sønnen vår til Real Madrid. Ja… eller så skjer ikke noe av dette, men vi klarer oss greit likevel.

Han: – Plan B: fortsette som før og ikke gå konk.

Hun: – Nettopp! Det er jo en god plan, det?

*stillhet*

Han: – Men faktisk, så finnes jeg ikke nervøs. Dette klarer vi, du og jeg. Vi fikser det meste, det er ikke tvil i min sjel. Men… ikke misforstå her nå, men jeg hadde jo liksom sett fram til litt fred og ro etter hvert.

Hun: – En date, er det du mener. Jeg kjenner deg, far. Du savner en date. Og kanskje en sovemorgen. Vel, det tror jeg vi kan se langt etter. Kanskje, kanskje vi kan våge oss ut på en middag du og jeg, i år 2020. Det er jo ikke så lenge til, sånn egentlig?

Han: – Men det som er fint, er å være så sikker på at det går bra likevel, nesten uten alenetid og helt uten kjærestetid. Dette fikser vi, du og jeg, og vi kommer til å smile mens vi gjør det.

WP_20150426_005

– Det er du og jeg nå, far. De neste 15 årene, minst.

– Jeg vet. Om ikke annet, så fordi ingen andre vil ha oss. Og det er helt greit. Tror ikke jeg ville hatt det annerledes, egentlig.

Hun: – Jepp. Og du, jeg gleder meg litt, jeg. Det blir stas med baby igjen. Selv om det blir lenge til Paris.

Han: – Paris forsvinner ikke. Mulig du må trille meg rundt når vi endelig kommer oss på kjæresteferie dit, da, for jeg kommer faktisk til å ha hjemmeboende unger fram til jeg går av med pensjon.

Hun: – Flaks at du holder deg så godt da, kjekken. Og skulle du forfalle, skal jeg med glede trille deg rundt og rope høyt inn i høreapparatet ditt. Det er en del av pakka når du gifter deg med en eldre mann.

Han: *surt* – Jeg er vel ikke «eldre»!

Hun: *fnisende* – Selvsagt ikke. Dessuten: tenk så kjekt hvis du er pensjonist når ungene blir russ. Da kan jeg trippe av gårde på jobb tidlig om morgenen, og så kan du vekke bakfulle, sovende russ og sparke dem av gårde til skolen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe!

Han: – Pfft. Æ’kke pensjonist jeg, i alle fall ikke når de nye pensjonsreglene kommer på plass!

Hun: – Nettopp, der ser du. Du er ikke pensjonist når den tid kommer, og vi får da virkelig håpe at ikke de tre yngste gidder å kaste bort tid og penger på noe så teit som russefeiring heller. Ubegrunnede bekymringer, far. Ubegrunnede bekymringer!

Han: – Erik er egentlig et fint navn. Eirik er også fint, men jeg tror jeg liker Erik bedre.

Hun: – Absolutt. Hvis det blir en gutt da. Jeg kunne egentlig tenkt meg å gjenbruke noen av de tre hundre kjolene vi har i skapet noen ganger til. Det ville vært fint, det. Forresten blir det ikke Erik til en gutt født i november. Det blir Luis Carlos, bare spør eldstesønnen din!

Han: *stønner*

Hun: – Så konklusjonen er at sju unger blir moro, og dyrt, og at vi kommer til å bli drittlei 17. mai- men at Paris ligger der i andre enden et sted og venter, bak alle bæsjebleier og våkenetter?

Han: – Noe sånt. Men det ser dårlig ut for din drøm om en steinvilla i Portugal.

Hun: – Gjørrevelikke! Vi må bare, eh, ha veldig mange soverom og kjempestor stue, slik at vi kan ta imot den evige strømmen av barn, svigerbarn og barnebarn som kommer på besøk året rundt. Mange soverom og diger spisestue, og problemet er løst, far. Jeg gleder meg allerede. Vi kan drikke vin til frokost, jeg kan la håret på leggene gro og skrive merkelige noveller som ingen gidder å lese, mens du lager økologiske hardware-deler av geitemøkk og flørter med de lokale ungjentene.

Han: – Viva la vida?

Hun: – Diggiloo diggiley!