En velsignet, gørrkjedelig helg

Sitat

Jeg vet ikke om jeg bare er sånn, eller om det er årene med småbarn som lett kjeder seg og store barn i turbo-tempo som har satt sine spor. Men med en gang det dukker opp en rolig dag i kalenderen, eller enda verre- to dager på rad!- blir jeg litt sånn OK, så hva skal vi finne på? Hva skal vi gjøre? Vi må jo gjøre noe, vi kan’ke bare sitte her og… sitte her?!

Særlig når været er dårlig, skrur aktivitetsradaren seg på. Og lørdag morgen var av det rufsete slaget, vi våknet opp til tre stusslige varmegrader (ikke langt unna, i hvert fall) og en vegg av regn. Gå i svømmehallen, kanskje? Reptilparken, der er det fryktelig lenge siden vi har vært!

WP_20150530_008

Se, som han løper! My husband loves me *hjerte hjerte blunkesmiley* Eventuelt; min mann er glad som f*en for å komme inn i en vam bil etter mange timer utendørs i iskaldt regn og Valle-vind. Antagelig det siste.

Å kalle helgen «rolig» innebærer forresten en grov utelatelse av en del familiemedlemmer. Jeg tviler for eksempel på at mannen synes at helgen var særlig rolig, med dugnadsarbeid på cup på både fredag og lørdag. Eldstejenta har blåst på fløyte nærmest sammenhengende siden skoleslutt fredag, av og til med selskap av lillebror. Og nå i kveld er det tid for restultatet, den (antagelig) fantastiske Balkanblokk-konserten, prosjektet som blant annet inneholder en type fiolinmusikk som står på UNESCOs verdensarvliste. Her er en liten snik-lytt av fiolinisten, for de av oss som ikke er så heldige å komme oss til Jakobs kirke i kveld.

Men for oss andre lå helga der blank og fin. Eventuelt kjedelig. Bare… være hjemme, lissom? Nei, det finnes da ting å ta seg til. Hoppeland? Nei, de små er for små til det. Et eller annet museum? Miniøya ligger fem minutter unna her, men av en eller annen grunn har det aldri vært min greie. Kanskje fordi jeg fikk barn så tidlig at jeg aldri rakk å få noe nært forhold til festivaler, hehe.

Men så tok jeg meg i nakkeskinnet. Heldigvis. For det er ikke nødvendig å finne på noe bestandig. Det trenger ikke alltid være aktiviteter og moro og pedagogikk og svømmetak og klapperslanger og action hver gang vi har fri. Det går an å være hjemme. Selv på en kjedelig regnværsdag. Tenk det, Hedda!

Resultatet ble en helg der det eneste spenningsmomentet var om mors forsøk på Sachertorte ville bli vellykket eller ikke (den ble sånn passe). Ellers har det vært… kjedelig. Men guri så deilig det er å ha det kjedelig innimellom!

WP_20150530_001

Bevæpnet med ni egg, min eldgamle miksmaster, og en oppskrift fra godt.no.

WP_20150530_002

Stive eggehviter og en massiv sjokoladegrøt, det begynner bra!

WP_20150530_19_56_32_Pro

Meh. Den smakte godt, men var ikke så spesiell som jeg hadde trodd. Kanskje for høye forventninger? Og den som viser meg hvordan det er mulig å legge seig sjokoladeglasur utenpå syltetøy OG få et glatt og fint resultat, er med i trekningen av… konsertbilletter til neste fløyteprosjekt?

WP_20150530_005

Jenter som kjeder seg får finne på noe. Frykt ikke, det klarer de alltids.

WP_20150531_003

… det gjør gutter som kjeder seg også.

WP_20150531_007

Søndag opprant med bedre vær, men fremdeles lite på planen. To småjenter- den ene i åttitallspentøy, venter på at storebror skal sprute på dem med hageslangen. Hvorfor ikke!

WP_20150531_002

Turbo finner også på ting. Som regel ting som krever en dose opprydding i etterkant.

WP_20150530_21_52_27_Pro

og så blir man sliten, da. Jeg vet ikke hvorfor, men den lille foten som stikker ut av dyna gjør meg varm om hjertet. Hun har blitt så stor, så stor, den yngste jenta vår. Men hun er fremdeles mammas lille jente en god stund til.

 

Så det var vår særdeles uspennende helg. Dugnadsjobbing, fløytespill og kaker. Unger som leker sammen, småkrangler, kjeder seg, krangler litt til, og leker igjen. Innimellom dette- tid som bare blir brukt til ingenting. Sose rundt. Lese litt i avisa (!). Sette på enda en vask og bake enda litt brød. Ta en powernap med babyen, eller bare brukt ti hele minutter på å beundre de nye kunstene og det sjarmerende gliset hans. Lese boka til Turbo en ekstra gang (stønn).

WP_20150530_20_43_58_Pro

La ungene- lillebror inkludert- se på et naturprogram som egentlig går litt for sent. Men hva gjør vel det, vi skal jo ingen verdens ting i morgen tidlig?

Kjedelige greier, med andre ord. Men når jeg sitter her på søndagskvelden, før enda en uke med jobb på dagtid og ti tusen avslutninger, forpliktelser og konserter på kveldstid, kjenner jeg at det egentlig er helt greit. Man trenger sånne dager innimellom også, dager der ikke alt står i kø og vi løper fra det ene til det andre med kakeform, bikkje og fotballutstyr på slep. Dager med hvilepuls, dager der det ikke er så farlig om klokka er ett eller tre. Det skal nok bli både svømmehall og reptilpark, men alt til sin tid. I årets mest hektiske sesong var det riktig å droppe det denne gangen, og heller gjøre mest mulig ingenting.

… og, for å være ærlig, litt husarbeid 😉 For når sant skal sies, er jo en av de få fordelene ved å alltid være supertravel det at man kan skyve unna tanken på gulvvasken med relativt god samvittighet. Støvete samvittighet, kanskje, men likevel god. Men i anstendighetens navn var det godt å endelig få tatt et oppgjør med denne TV’en. Det var nemlig på høy tid!

WP_20150531_11_58_23_Pro

Vet ikke om det er skjermen eller TV-benken som stikker av med årets «Klissete småbarnshender»-pris… mulig de deler førsteplassen?

Om folk har hatt en travel eller rolig helg, gjort husarbeid eller ordnet i hagen, sovet lenge eller dyrket lakenskrekken- så håper jeg at helgen har gjort dere klare til å møte mandag med hakket bedre humør og energi enn tilfellet var på fredagskvelden. Det er jo det som er noe av poenget med helg, selv om jeg har lett for å glemme akkurat det. God ukestart! 😀

Torsdagstanker

 

Utenfor vinduet:

WP_20150529_005

«Vindu» er et relativt begrep. På jobb sitter jeg i glasshus, så blomstene utenfor teller vel? Det er jo et slags vindu? Vi får bukett levert på døra hver mandag, og det er litt opp og ned hvor fine de er. Disse syntes jeg var veldig flotte! Men altså: jeg sitter, bokstavelig talt, i glasshus. Interessant, og ikke så rent lite tankevekkende.

WP_20150529_001

Men slik var det tidlig i dag morges. Nydelig sommervær, men det skal ikke holde seg. Ikke er det så varmt som det ser ut heller. Sommeren lar vente på seg i år.

 

  • Denne uka spiser vi:

– Oi, her var det mye forskjellig. Mange rare, båtformede brød, for det første 😉 Noen av brødene hevet altfor mye, andre hevet altfor lite og endte opp som blytunge, uappetittlige klumper. Men med Mariannes triks om litt mer tørt i deigen, pluss litt hjernevirksomhet (!) angående temperatur og heving, får vi nå to brillefine sesam/valmuefrø-loffer hver dag: en som hever et par timer i kald ovn og stekes på kvelden så det er klart til matpakker morgenen etter, og en som hever over natta i kjøleskap og er knasende ferskt og varmt til frokost! Neste skritt: få til et bra resultat med grovere deigtyper. Det er nesten ingenting som slår fersk loff på smak, men vi kan jo ikke spise loff hele uka heller…

WP_20150528_008

Endelig et skikkelig bra resultat! Loffedeig, med litt ekstra mel, satt omtrent klokka 17:30, hevet i romtemperatur og stekt noen timer senere.

WP_20150529_003

Samme deig, hevet i kjøleskap over natta og stekt på morgenkvisten. Like bra, og like luftig. Vi er inne på en vinnerformel her!

 

– Ja, og grillmat, da. Sist ut i rekka, grillet laks med Gubbens egenkomponerte vi-tar-hva-vi-har grillsaus. Det er den ene egenskapen (ok, da, på en god dag er det nok flere) jeg misunner ham. En tur inn i skap og skuffer, og vips har han en mørk, sterk-søt, teriyaki-ish saus klar til bruk. I ettermiddag kjører vi retro, ikke minst pga tidspress som snart blir nærmere utbrodert, og har rett og slett pølser.

Det blir nok ikke bare grill de neste månedene, men det blir nok ganske ofte. Mulig jeg burde tipse ham om disse oppskriftene, men… nei, gidder ikke! 🙂

 

  • Leser:

– Enda mer forskjellig. Nå, etter jobbstart, har mine to linjer om kvelden krympet inn til én, og jeg liker det ikke. Litt bok MÅ jeg ha før jeg legger meg, men når du har store barn (- og en ensom, forsømt mann, hører jeg Gubben mumle oppgitt fra dypet av sofaen, der han sitter med nesa i mobilen) er det grenser for hvor tidlig du kan gå til sengs. Til tross for lesehastighet på linje med en snegle har jeg tre bøker på nattbordet: Edvard Hoem, Ian McEwan, og Sharon Osbourne. Hvilken herlig miks.

Og så er jeg veldig fristet til å bestille den omstridte (og grusomme) selvbiografien til James Rhodes. Som om det ikke er nok med det jeg har. Men jeg er spent, hvis det er det riktige ordet. Tipper den er et realt slag i solar plexus. Boken har til og med soundtrack!

Lotta og sykkelen, i lettere modifisert versjon, sammen med Turbo. En annen favoritt er Se og si, ordboka mi av Kari Grossmann. Ellers er vi selvfølgelig medlemmer av Bokklubbens barn, til tross for at vi må ha tusen barnebøker stappet inn på diverse rom. Og like selvfølgelig er jeg tidvis sløv til å avbestille der også. Det som dumpet ned i postkassa for noen uker siden var en bok om Madams 11 barn. Så da Turbo hylte i frustrasjon over at pappa måtte ta en taxitur med en litt forsinket fløytist, tok storebror fram denne boka. Og vi holdt på å le oss i hjel. Virkelig. Det ER jo oss! Vi kunne peke ut hver enkelt i familien i skjønn enighet- der er storesøster som sitter med lue og leser midt i frokosten, der er storebror med VIF-logo på drakta! Se Turbo som sitter og pøbler ved bordet, se lillebror som kravler rundt på gulvet og stapper ting i munnen. Himmel og hav, det var skikkelig morsomt. Tipper at dette blir en favoritt etter hvert, ikke minst fordi gjenkjennelseseffekten var så stor for oss store. Når det er sagt, er det stor forskjell på det å ha seks og det å ha elleve barn, og jeg har ikke tenkt å ta opp konkurransen akkurat der!

WP_20150529_002

 

  • Ser på:

– Vi grøsser oss videre med Wayward Pines. Ah, den scenen mot slutten av episode 2, når alle telefonene begynner å ringe… Huttetu! Inntrykket etter første episode består: det ER mørkere og mindre humoristisk enn Twin Peaks, men jeg liker den. Rent tematisk går tankene litt i retning Hunger Games, det er på en måte fri fiksjon, samtidig som settingen mer enn bare hinter om en underliggende samfunnskritikk bak dramaet. Tommel opp, altså.

Og en innrømmelse: Jeg liker jo å tro at jeg er ganske så flytende i engelsk, og biter meg i tunga når folk snakker om «Lei-cester» og omtaler sin skotske kollega som St. John som «Saint John». Men det er takket være Wayward Pines at jeg ikke kommer til å drite meg loddrett ut selv, hvis jeg en vakker dag har tenkt meg til Boise, Idaho. Altså ikke «Bois», men «Boisii». Hovmod står for fall! Og verden er stor, faktisk så stor at jeg antagelig aldri kommer til å havne i Boise, Idaho, noen sinne. Men jeg kan da uttale det korrekt for det.

– Toåringen har jo hatt sine faser. Det magiske landet, Totoro, Pio Pio, Fjåss (Fjåss er for så vidt populær ennå, spesielt i bilen), Drømmehagen, og nå- engelske barnesanger på YouTube. Tøtta sitter og synger med, på skikkelig Hjalmarengelsk, og det er utrolig sjarmerende. Dessverre er ikke sangene i seg selv like sjarmerende- de som synger lider nesten uten unntak av alvorlig mangel på sangstemme. Det låter rett og slett forferdelig. Men, Turbo er happy. Og da er mamma happy. Selv om hele huset går rundt og gnåler om Itsy Bitsy Spider og London Bridge is falling down, til vi omtrent blir sprø hele hurven.

– En seier i Sandefjord, selvsagt. For nå… er det jo slutt, ikke sant? La Liga er slutt (og hvilken slutt! Den kampen som jeg- selvsagt! Argh!- ikke så på. Sju mål, trippel Ronaldo, Martin Ødegård på banen, akkurat den typen kamper jeg alltid ender opp med å gå glipp av), Premier League er slutt, og av Champions League gjenstår bare en halvkjedelig finale. Det føles tomt og trist. Nå er det bare Tippeligaen igjen, og selv om det er Europas mest målrike liga- neppe på grunn av det fantastiske angrepsspillet, det er vel mer forsvarene som hangler- er det litt… lite. Men men. Vi skal være glad vi har Tippeligaen, så vi slipper fotballtørke helt fram til høsten!

Verdens hardeste jobb, på NRK3. Dette var ikke mitt valg, men ungenes. Konseptet er enkelt: finn noen skikkelig bortskjemte drittunger («unger» er i dette tilfellet rundt og over 20, for all del!), og send dem til en skikkelig hard jobb et annet sted i verden. Mine unger satt bare og gapte når en arbeidsløs partyløve, en gamer som bodde på gutterommet uten å løfte en finger, og en «det er morsomt å ha sin egen frisørsalong som mamma kjøpte til meg, men det er så sliiiiitsomt når du også må feste hele uka»-berte ble sendt til tre ukers treplanting i Canada. Og jeg synes de hadde litt godt av å se den. Nå kan jeg slett ikke kalle ungene mine for bortskjemte, i ordets egentlige betydning. Det ville vært veldig urettferdig. De passer sine egne saker (for det meste), sykler til trening og går til fløyteøvelse, maser ikke om penger og dyre klær eller duppeditter, og gjør pliktene sine- i hvert fall etter noen omganger mas. Men litt selvsagte holdningen om at ting bare fikser seg, som ungdommene i programmet fronter ekstremversjonen av, er nok vanlig hos de fleste unge i Norge i dag. Det er jo det de er vant til. Mamma, pappa eller samfunnet ordner opp!

 

  • Biter negler over:

– Det spennende 2015. Det var jo det vi håpet på, mannen min og jeg, da vi sto stivpyntede på verandaen og så himmelen eksplodere i fyrverkeri mens vi utvekslet hete blikk og skålte i champagne lå dautrøtte på sofaen og pimpet kaffe for å holde oss våkne, mens ungene klaget over tåke og manglende sikt.  Velkommen 2015, måtte du bli et spennende år! Sa vi. Dumme som vi var.

Vel, vi har for så vidt fått ønsket oppfylt. Men kanskje ikke helt på den måten vi hadde håpet. Det har ikke manglet på action, men ikke den typen action vi ønsket oss. For all del, det har ikke skjedd så mange store katastrofer. Men mye… dill. Dall. Utslåtte tenner, syke barn og syke voksne. Småskremmende opplevelser. Dyre reparasjoner og skader. Ting som plutselig ikke funker lenger. Sist ut i rekka- etter mobilen og Surfacen til mannen min som Bison knertet- er induksjonstoppen. Igjen! Det er da ikke mange månedene siden jeg så vidt klarte å sno oss unna en regning på 18 000 kroner, og nå er den død igjen. Jeg forstår det ikke. «Kvalitetsovn» my arse, tre reparasjoner på trekvart år er virkelig ikke noe å skryte av.

Sånn, nå har jeg fikset kaffe til i morgen tidlig!, gliste mannen min fornøyd da han kom hjem her en kveld. – vi klarer oss jo ikke uten kaffe! – Det er vel og bra, svarte jeg, men hva har du tenkt vi skal koke den på?

Og sånn går det over hele fjøla. Eldstejenta skulle lage seg nudler, og endte med et mislykket mikro-nudelprosjekt. Jeg falt for fristelsen til å kjøpe rabarbra på fruktbutikken (lunken rabarbrakompott med melk og sukker må være noe av det beste i verden), for så å bli stående og surmule foran de livløse kokeplatene.

WP_20150525_002

 Skjønt. Vi kan jo prøve å lage kompott på grillen?

  • Funderer på:

– Livet som mammajobbekone og hvordan det vil bli framover.

Jeg har altså begynt å jobbe igjen. Det er både slitsomt og ikke slitsomt. Det er herlig å være tilbake på arbeidsplassen min. Få brukt hodet, vært mer sosial, gjort voksenting. Men blås nå i det, dette er så mye mer. Det er starten på et helt annet liv, der jobben definerer både meg og livet her hjemme.

En vakker dag skal jeg skrive om hvorfor Turbo kom til verden. Selvsagt var en del av poenget at vi hadde lyst på barn, hvis ikke hadde vi jo ikke fått barn (om vi ikke var riktig vel navla!). Men det var ikke hele poenget- noe som igjen minner meg på at jeg må skrive en post om adopsjon, og hvorfor det å «hjelpe de stakkars barna» er så uglesett i Norge. Halve poenget var at vi trengte en timeout, og det har vi fått. Nå må vi bestemme oss kjapt- skal vi ha en Bowling II, eller skal vi si oss fornøyde med det vi har? Vi var i grunnen fornøyde. Er vi det nå? Mannen begynner å bli gammel, vi har ikke all verdens tid. Skal vi, eller skal vi ikke?

Uansett får vi en kabal å legge fremover. Om vi stopper her, eller får et barn til, så må vi en dag innse at permisjonsdagene er over, nå er det du, jeg, to fulle jobber og seks-sju unger. Unger som vi gjerne vil følge opp skikkelig.

På en måte har det vært litt sjokkartet å begynne i jobb igjen, på en annen måte helt naturlig. Jeg er jo et menneske jeg også (sist jeg sjekket), jobbehjernen min må også trimmes. Og helt ærlig: kontantstøtte er vel og bra, men det kan da virkelig ikke erstatte en vanlig lønnsinntekt. Det må jo være en vits! Særlig når du har barn fra før og ikke så mye å gå på. Personlig synes jeg jo hele kontantstøtten bør fjernes, det koster for mye for samfunnet og har for mange utilsiktede bivirkninger, ikke minst i forhold til de barna som kanskje hadde trengt barnehage aller mest. Og for oss mødre som jobber fullt er det jo nærmest en fornærmelse. 6000 kroner i måneden er mye, men det ligner jo på ingen måte en vanlig lønnsutbetaling.

I tillegg romsterer spøkelset om kutting av barnetrygden i det fjerne. De tror de er fryktelig smarte, de som vil sette inntektsbegrensning på barnetrygden. Alle som tjener godt har jo så innmari god råd, lissom. Mulig de faktisk ER smarte- jeg har ikke sett noe fullstendig regnestykke, men det er jo nok av de som setter barnetrygden på konto- men for oss er det igjen et negativ regnestykke: vi tjener for mye, skatter en hel del,  vi betaler makspris på alt, og nå skal barnetrygden også kuttes fordi vi er såkalt «rike». Vel, jeg er et par tusen i minus før neste lønningsdag, akkurat som jeg pleier. Riktignok er våren den dyreste tiden og vi henter oss inn på feriepenger og skattepenger, men det føles ganske urettferdig at vi i midtsjiktet skal være salderingsposten nok en gang. Gi meg i så fall en barnehageplass når jeg trenger det! Jeg har født seks nye skattebetalere, det må da telle for noe?! Årlig blir det født 5-6-7 000 nye borgere som er nummer fem i familien eller mer, lurer på hva de synes om forslaget? Vi er nok ikke alene om å tjene relativt bra og ha en stor familie samtidig. For vår del, vi får 5800 i barnetrygd i måneden, og det hjelper på. Det er omtrent det samme som en barnehageregning og en SFO-regning til sammen. Resten av utgiftene betaler vi sjøl. som det skal være, selvsagt, for det å få barn er jo et valg man tar. Men vi går jo i minus så det suser, det er ikke som om det offentlige betaler våre unger- ikke mer enn andre borgere i Norge, i hvert fall.

Dette ble mye drodling og løst tankespinn rundt jobb, ikkejobb og økonomi. Mer skal det bli: den evige vaskehjelp-debatten, og enda verre enn det- matkasse-debatten og au pair-debatten (dere aner ikke hvor mange forslag vi har fått på alle fronter…)

Ellers har jeg allerede begynt å få stress-drømmene mine tilbake: morbide, fæle drømmer som vekker meg opp på verst mulige tidspunkt. Og jeg har ikke begynt å stresse på jobben ennå. Det skal bli spennende å se hva som skjer når det virkelig drar seg til.

Men- humør og innstilling er alt. På jobben som ellers i livet. Og jeg har på meg leppestift, da. Det er da noe! Og smiler når jeg setter meg på bussen litt over halv åtte.

Sånn er livet. This is the life. Sånn erre bare, good bits and bad bits. Lev med det! 😉

 

  • Ukas vaskefantom:

WP_20150516_001

Lekekjøkkenet hadde overvintret under tak, men utendørs, og var fryktelig møkkete. Men så gikk sjuåringen løs på det, bevæpnet med vann, klut og kjøkkenspray. Hun ble fornøyd med resultatet, og syntes at mamma også burde være fornøyd. Helst så fornøyd at hun fikk litt betaling for strevet 😉 

  • Ukas hengeleppe:

– Tilhører mannen min, som av praktiske årsaker må være speaker på cup-dugnad hele fredag kveld og hele lørdag ettermiddag/kveld. Stakkars fyr. Vi snakker mange timer! Og en helt ødelagt helg (avslutningen blir koselig, da, med den store Balkanblokk-konserten, men en avslappende og rolig helg blir det jo ikke). Helt ærlig synes jeg det hadde holdt med speaker-vakt en av kveldene, og en kake eller noe slikt i tillegg, men de har vel fått problemer med å få kabalen til å gå opp, da. Likevel, litt surt er det. Særlig når sønnen vår er for gammel til å spille.

Men men. Vi er nå satt opp, og da gjelder det å heise opp hengeleppa og gjøre det beste ut av det. Mannen min får grave opp litt entusiasme og blåse i gang kamper og rope ut resultater «Og der har Skeid slått Stabæk 2-1 i et forrykende og tett oppgjør på bane 1! På bane 2 har Oppsal vunnet over Follo med resultatet 2-0, på bane 3 venter jeg på resultatet fra den spennende kampen mellom Bærumsløkka og LSK…», mens jeg får skifte bleier og pusse tenner og lese bok med Happa & Dinglis i ensom majestet.

Hvis det er virkelig elendig vær, og Gubben må sitte utendørs, kan det hende jeg lager en kake. Jeg har sagt det før og sier det igjen: kake er mors løsning på alle (verdens- og andre typer) problemer. Dessuten har jeg lenge hatt lyst til å lage sachertorte.

 

  • Ukas dårlige samvittighet:

– Det ligner ikke meg å fullstendig glemme et møte. At det av og til ikke lar seg gjøre å møte, er en annen sak, men jeg brukte et par minutter på å heise haka opp fra tastaturet da jeg åpnet mailboksen og fant et referat fra sommergruppa i 1. klasse og skjønte at jeg burde ha vært et helt annet sted dagen før. Nuvel. Det skjer. Møtet ble antagelig bestemt langt nede i en fellesmail med hundre svar, og da er det lett å overse. Likevel, det var en smule flaut, selv om jeg prøvde å slukke ilden med ørten forsikringer om at jeg vil være til stede på dagen og det er bare å komme med oppgaver og blablabla. Har de ikke styr på noe der i gården, liksom? Unger skarr’em ha, men følge dem opp!?

– og kanskje ikke direkte dårlige samvittighet, men det stikker litt: Jeg lurer rett og slett på om vi skal droppe barnehagens sommerfest i år, og bare tanken på det gjør litt vondt.

Saken er som følger: siden eldstejenta begynte i barnehagen for snart 15 år siden, har jeg troppet opp på både juletrefest og sommerfest, hvert bidige år. Med kake og gevinst, og ikke minst med pyntet barn (entall eller flertall) klare til å få ketsjup og sjokoladeglasur nedover finklærne. Et par ganger har jeg også hatt den tvilsomme ære å ordne og styre til disse festene- samle inn lister og penger, rigge, forhandle med butikker om salg og muligheter til tilbakelevering av 30 kilo pølser, typisk FAU-moro.

Og det er kjempekos! Jeg elsker glade barn, smeltet is og lunken kaffe, og jeg klarer ikke hisse meg opp over tre seigmenn i godteriposen som nissen kommer med. Juletrefest og sommerfest er gøy.

Men, vi har som sagt hatt denne gleden i 15 år. Og med Happa&Dinglis-duoen vår blir det noen år til. Særlig nå før sommeren er det ekstremt travelt med avslutninger på alle bauger og kanter (mandag 8. juni er et stjerneeksempel: Gubben må ta Bison under armen og kjøre oboisten helt ut til Holmlia, hvor en snill obolærer arrangerer sommerfest for elevene sine. Samtidig skal jeg være med på rigging og fiksing og rydding på første klasses sommeravslutning i skolegården, med Turbo på slep. Og sånn går no juni…). Det er så innmari mye kos i juni- og desember- at det kan bli i meste laget.

Dette året har vi mulighet til å droppe det. Turbo er så liten at for henne spiller det ingen rolle. Neste år skjønner hun mer, og blir sikkert skuffet hvis hun ikke får være med på festen. Samtidig er det en hyggelig sommertradisjon, særlig for de eldste barna som gjerne stikker innom og hilser på gamle kjente. På den annen side får de sjansen til neste år også. Og neste år. Og neste år.

Men hei- kan vi sjarmere oss til barnehageplass hvis jeg stiller med fem superkaker, mon tro? I så fall gjør jeg det glatt!

– Dårlig samvittighet får jeg også hver gang jeg må si nei til glade jentunger av praktiske årsaker. Nesten hver dag ringer telefonen: Mamma, kan jeg bli med Marte hjem? Av og til kan jeg si ja. Men ofte må jeg si nei. De store gjør jo som de vil og sier bare ifra. sjetteklassingen må spørre, men siden han fikser seg selv sier jeg som oftest ja så lenge vi ikke skal noe og leksene er gjort. Men førsteklassingen er avhengig av levering og henting på en annen måte, og derfor er det vanskeligere å få det til. Faren til nevnte Marte ringte i dag, og jeg måtte si nei siden vi har cup-dugnad. Nei. Igjen.

Mål for neste uke: la mellomstejenta mi ha en venninne på besøk!

 

  • Ukas skrekkopplevelse på jobb:

WP_20150529_004

Tør jeg åpne et brev som kun har dette som avsender??!

 

  • Ukas varme anbefaling:

– Vi var jo ute i konfirmasjonsgavekjøpsærend (puh!) i helgen, og endte opp med ikke mindre enn tre bøker fordi vi ikke klarte å bestemme oss. Konfirmanten tok alle tre, så det var den shoppingen, men på veien har jeg funnet en uovertruffen favoritt: skal du se etter bøker i Oslo, gå på Eldorado. Den gamle kinoen i Torggata. Den er virkelig gull! Det er der de har gavebøker på engelsk, pocket på fransk, tre hundre tilbud til unger eller fluefiskere eller hobbykokker eller hva de måtte være. I tillegg har de flere rader med gavepapir- det er bare å velge. Og en kafe i første etasje der de serverer pannekaker.

Så dere som bare er innom en snartur i Oslo: legg turen innom gamle Eldorado! Jeg tør påstå at det må være den beste bokhandelen i hele byen 😉

 

  • Kids’ corner:

– Lillebror har funnet ut at mamma har begynt å jobbe. Det er helt ok. Og veldig ikke-ok. Samtidig.

Han trives hjemme med pappa, og dagene går visst veldig bra. De henter på skolen, de handler, de går tur og er på åpen barnehage. Pappa får trent høyrearmen sin og lillebror er for det meste blid og fornøyd. Helt til mamma kommer hjem.

Altså, først får jeg verdens største glis. Hei, mamma!

Og så… går det over til utrøstelig gråt. Hvor har du vært hele dagen, mamma?

Og om natta:- Jeg er SINT på deg, mamma! Du går fra meg! Jeg liker ikke det! Og nå skal jeg skrike fordi jeg er frustrert og ikke vet hva jeg skal gjøre, og nei, du skal ikke trøste og nei, pappa skal JAFFAL ikke trøste og uæææh!

Gjesp, litt trøtt nå ja, etter noen sånne netter. Og han er rett og slett sint og frustrert. Sulten er han ikke. Ikke tørst heller. Han tar puppen, og spytter den ut med en gang. Faktisk er han nesten ikke våken, men han krabber rundt i senga, legger seg oppå meg, snur seg og krabber rundt en gang til, hyler og skriker og bæljer i halvsøvne. Det er jo fristende å stå opp og avlede med noe annet, men jeg er litt redd for å gjøre det til en vane også. Hmm.

– Men ellers er han megablid, og grei å ha med å gjøre. Særlig så lenge han får krabbe rundt selv eller sitte på armen. Å være fastspent er litt mindre festlig. Ungen smiler til og med når jeg pusser de to tennene hans, han synes det er moro. Måtte det vare!

– Turbo prater videre, og synger Ei-Bi-Si-Di på haltende engelsk. Argh, pokkers nursery rhymes! Dette kommer jo til å språkforvirre ungen, hun omtaler nå gakk gakk som både and og døtt (duck), og toget er både tog og tein. Dette høres kanskje flott ut, men jeg tror ikke det er det. Tospråklig opplæring bør være mer konsekvent og gjennomgående enn som så, nå tror jeg ungen bare blir forvirret. Men- hun overlever vel det også med språket i behold, vil jeg tro.

Men som den oppmerksomme leser for lengst har lagt merke til, så er jo dette et poeng i seg selv: ungen synger! Ikke rent, selvfølgelig, men hun følger melodien og danser gjerne litt til. Og hyyyyler i vilt raseri når mamma sier det er nok og vi må slå av. Toåringer, asså! Det er få ting som gjør deg så varm om hjertet- og så innmari oppgitt. Gjerne omtrent samtidig.

WP_20150528_003

Tyggis-tyv har vært i mammas veske…

  • Tanker om helgen og uka som kommer:

– Hmm, her kan jeg med fordel begrense meg til å si at det skal bli spennende å se om mitt forsøk på sachertorte blir god 😉 Resten av helgen spoler vi glatt over, fram til søndag. Heia Balkanblokk-gjengen, måtte dere spille fletta av publikum!

Og så ønsker jeg alle en riktig god helg. På korrekt dag, denne gangen, for nå er det jo faktisk fredag 😉

Ordknapp onsdag

(Hahaha! Når arbeidsuka starter på tirsdag går alt i ball! Jeg tenkte ikke over at det faktisk var torsdag før nå. Det blir altså ordknapp torsdag denne uka, men neste uke er vi forhåpentligvis tilbake i vanlig, femdagers rytme. Denne ukas glimt: Hva er det med småbarn og erter?! En liten tur til byen med en storebror og noen små. Lillebror vurderer konfirmasjonsgave: Dickens eller Murakami? Nabolagets fruktbutikk, og en liten jordbærtyv som er for liten til å skjule sine spor. Humleprogram på TV og liten/stor blomsterjente på besøk hos oldemor. Vente, vente, vente på treningsfeltet… og vooosj kommer eldstemann susende. Et sjeldent øyeblikk av husmorånd hos a’mor- ferdigkuttet og veid (!) rabarbra i fryseren. Mors matpakke- er den ikke spennende? Tur i det grønne. Og en fjortissønn som overrasket mamma med hjemmelaget smoothie «så du kan late som du er i Hellas igjen»- sjekk ut den hjemmelagde parasollen! Ikke at det var så mye parasolldrinker å spore i Hellas, men tanken var jo god…)

 

WP_20150504_017

 

WP_20150523_002

 

WP_20150523_004

 

WP_20150523_005

WP_20150524_007

 

WP_20150524_008

 

WP_20150524_009

 

WP_20150525_002

 

WP_20150525_007

 

WP_20150526_012

 

WP_20150526_013

 

WP_20150527_001

 

WP_20150527_14_28_48_Pro

 

WP_20150527_14_30_18_Pro

 

WP_20150506_006