En mann og hans grill…

Det er tusen gode grunner til å ha pappaperm. Det er bare å putte på en femmer, så kan jeg ramse opp mange flotte, saklige, arbeidslivsbegrunnede årsaker til at pappapermen bør være som den er, om ikke lenger (pappapermen går jo litt opp og ned som en jojo. Da Turbo ble født, hadde mannen min 12 ukers permisjon. Nå har han 10, og innimellom der har den vært oppe i 14. Og mine yngste barn er født rimelig tett).

Men for å holde oss til det hverdagslige og litt banale, så har én stor forskjell allerede gjort sitt inntog i vårt hus, etter at far overtok husnøkler og bleiekluter og gikk over til å danne teamet «Far & Bison»- et team som ofte er å observere blant syrinbusker, ekorn og stillestående bilkøer her på vår lille østkantidyll. Den store forskjellen er selvsagt maten.

De siste ukene av min permisjon var jeg sammenhengende syk/dårlig, bortreist, eller alene med hele kostebinderiet. Jeg er i beste fall en helt ordinær, om enn ikke direkte udugelig, kokk. Men hvis vi dynger på noen ekstra påkjenninger blir det mye kjedelig mat ut av det, det innrømmer jeg så gjerne. Man trenger ikke ha så fryktelig mye tid eller energi til overs for å være kreativ, men når begge deler går i minus… tja, da blir det ikke mye fest og fyrverkeri.

WP_20150527_003

Sjefskokken sjøl. Og overoppsynsmesteren til høyre på bildet. Til venstre? Ja, det er ei rumpe. Tilhørende sjetteklassing som pakker sammen speiderpresenning.

Men nå har pappa tatt over, serru. Far, som selv om han elsker jobben sin mentalt har vært på tur ut i permisjon noen uker nå, som har gode minner etter tiden hjemme med Turbo, og (hysj, ikke snakk så høyt) har gledet seg til noen rolige uker her hjemme. Skjønt, rolig og rolig. Med et åtte måneder gammelt krabbefantom (eller var det velte koppen-fantom? Jammen har ikke Bison både klart å slenge en mobil i gulvet og helle kaffe på Surfacen til far så den ikke vil lade… dette kan bli en dyr pappaperm!) er ikke «rolig» et veldig dekkende ord. Det er intenst, og i følge min mann nesten umulig å sette på en vaskemaskin. Men det er og blir annerledes enn arbeidslivet. Dagene har en annen rytme og et annet mål.

Kombinerer vi pappaperm-glede og matinteresse med tidlig sommer, gir svaret seg selv.

Grill.

Grill, grill og grill.

 

WP_20150526_011

Tirsdag begynte kjipt, som jeg allerede har beskrevet. Men humøret steg et par hakk da jeg kom hjem til hvilende indrefilet.

WP_20150526_015

Kjøttet ble himmelsk. Mørt og mykt!

WP_20150526_014

… og noen smugspiser mais.

WP_20150527_002

Onsdag: hjemmelagede cheeseburgere med barbecuesaus.

WP_20150527_004

WP_20150527_007

WP_20150527_010

WP_20150527_011

Jada, litt grønnsaker også 😉

Far griller alt. Unntatt suppe. Han griller kjøtt og fisk og grønnsaker og poteter og frukt og marshmellows og sjokolade. Han griller til og med grillen (dette er ikke tull. Det var vel etter å ha grillet en kjempediger, fet laks at han «bare skulle brenne av litt» og det hele endte med at hele grillen sto i fyr og flamme. Det skal innrømmes at det ble med den ene gangen, men ungene er veldig glad i å minne ham på det). Ikke skjønner jeg helt hva det er som er så enormt tiltrekkende ved å stå i osen ved grillen kontra osen på kjøkkenet, hva er egentlig forskjellen? Men antallet grill-interesserte karer er høyt nok til at det må være ett eller annet som gjør den grillen så himla spennende. Rare greier.

Men jeg klager ikke. Overhodet ikke, og i morgen står det fisk på menyen. Asparges, kanskje. Og sopp? Grillet sopp er veldig godt.

Mulig grill ikke er så supersunt. Mulig vi burde ha et større innslag av dampkokte bønner eller slowfood i økologiskprodusert leirgryte eller slike ting.

Men for å være ærlig: når Turbo og jeg kommer halsende opp de lange bakkene, svette og slitne, og ser far fyre opp grillen på terrassen. Kjenner lukta av mais over flammer, eller hører kjøttet frese. Da er det ikke nei i min munn. Heller «Ja takk, og kan jeg få en porsjon til?»

WP_20150527_012

Grill it on, daddy-o! Mindre oppvask blir det også.

En skjev start

Noen dager har liksom stått opp med det gale beinet… og deretter blir det bare verre.

I dag var en sånn dag. Eller vi får starte med begynnelsen: i natt var en sånn natt. Morgenen var en slik morgen, og dagen tegner på alle måter til å bli en sånn dag, den også. Som alltid tenker jeg at jeg har to valg: legge meg ned og hulke, eller innta den mer fandenivoldske innstillingen at nå skal det jaggu bli gøy å se hva som skjer videre.

Jeg velger det siste. Og det er ikke påtatt en gang, jeg lurer oppriktig på hva som blir fortsettelsen på denne blåmandagen som ikke er verken blå eller mandag, men bare en veldig grå tirsdag.

Det startet som sagt med en natt av det mindre avslappende slaget. Litt for sent i seng, etterfulgt av en unormalt masete baby (- Uæææh, vil ha pupp, tre slurker, knuge seg inn til mamma, sovne fornøyd. Gjenta omtrent hver time, fram til klokka kvart over fem, da nok var nok og han hylte til vi sto opp).

Vel oppe i stua blir jeg møtt av det synet du alltid ønsker deg når du skal trille vogn til barnehagen: pissregn.

WP_20150526_002

Mr. Hyl&Skrik og jeg tusler ut i stua, der vi blir møtt av enda et nydelig syn. Dyret har forspist seg på grønne blader, og kastet opp på stuegulvet. Tro meg, en irsk ulvehund produserer ikke «litt gulp». Vi snakker mengder.

WP_20150526_001

Synd at ikke bilder kommer med duft, dere!

Resten av huset har omsider soset seg opp, passe morratrøtte. Sjuåringen har vondt i halsen. Og tommelen, hun sved seg på svi-penn i helgen. Sjetteklassingen er i ertehumør. Det eneste lyspunktet denne morgenen, er at brødene står i ovnen og lukter himmelsk. Nybakt brød er en god start på dagen, sammen med kaffe. Mannen min tok sin kaffe inne i stua, og tre minutter senere hører jeg en banneord-tirade som ikke står tilbake for den i Love Actually (min mann banner ekstremt sjeldent).

Ærlig talt, far det er ikke så lenge siden du var hjemme med baby sist? Husker du ikke at de får tak i alt, og at det ikke hjelper å sette kaffen midt på bordet?!

WP_20150526_003

Det som ikke synes på bildet, er at den bleieløse babyen også har tisset, litt lenger borte. Jeg er positiv, sterk og glad! Jeg er positiv, sterk og glad! 

 Regn til tross, det var nesten en lettelse å gå ut døra i dag, og spesielt å kunne konstatere at jeg utrolig nok bare var 3-4 minutter for sent ute. Dessuten lysnet det litt borte i horisonten, og sugeblomstene (mer kjent under navnet «syriner», kanskje) har begynt å blomstre i all sin prakt. Livet æ’kke så verst. Det går bra.

WP_20150526_005

Følelsen av harmoni og lykke varte helt til vi kom til barnehagen, og en frøken som var litt molefonken fra før av oppdaget at tidligvakta var vikar. Åpne sluser og fulle sirener, og jeg sendte en kjapp melding til min mann med «Ikke riktig dag for Turbo å bli møtt av en vikar på», hvorpå han tørt svarte «stakkars…. vikar».

Det er ingen som får ti poeng for å gjette at bussen svinge ut fra holdeplassen idet jeg nesten var framme etter en heftig joggetur. Heller ingen poeng for å gjette at bussturen ble brukt til å lese epost. Men hva skjulte seg bak mailen om «Cubus Elitecup 2015»? Dette var en mail jeg hadde droppet å lese, tatt i betraktning at sønnen min er for gammel til å delta. Men på et øyeblikks innskytelse åpnet jeg den likevel. Og fant ut at mannen min og jeg ikke er for gamle til å være innkalt til dugnad, noe vi er både fredag og lørdag. Fredag skal jeg være speaker fra klokka fire til ni, og lørdag skal mannen min det samme fra klokka to til klokka åtte. Det positive: vi har søndagen fri, så jeg rekker å fikse kake til Balkanblokk-konserten. Det negative: jeg har tale-stemme som ei kråke, speaker er virkelig det siste jeg kunne tenke meg av dugnadsoppgaver. Heller trivselsvakt med påfyll av doruller, faktisk.

Ved ankomst jobb er det kun en ting som står i hodet på a’mor: Kaffe.

WP_20150526_010 Kaffe. Og pc og min egen Surface, siden det er datamøte senere i dag og masse nytt skal settes opp. Potensialet for feilskjær og tabber er med andre ord enda større enn vanlig.

WP_20150526_009

 Kaffe. Nedover genseren.

Jeg er positiv, sterk og glad! Jeg er positiv, sterk og glad! Og veldig ukomfortabel med selfies!

Men nå er det tid for datamøte. Jeg får raske sammen dippeduttene mine og løpe inn på møterommet, og sende en tanke til mannen min som skal sjonglere de to humørsyke småttisene på sangkurs senere i dag. Men hei, vi får ta det med godt humør og en dose eventyrlyst.

Dagen er som den er, og den kan bare bli bedre. Ja, eller verre. Kjedelig blir det vel neppe, i hvert fall! 😉

Ny doning (og ny båt…)

Sånn, da har vi ikke mindre enn fire vogner stående utenfor døra.

Fire vogner (og en sykkel, og diverse hageredskaper som strengt tatt skulle stått et annet sted. Men jeg har i det minste fjernet pottene med lyng i helgen, da det gikk opp for meg at det er en stund siden det var høst. Og snøskuffen, siden det er en stund siden siste snøfall også). Fire vogner. Det er jo litt sprøtt.

WP_20150525_005

Men til mitt forsvar: jeg er faktisk ikke sånn kjøp-og-bytt-og-kast-og-kjøp-ny vogngal dame. Vi har egentlig et ganske lavt forbruk, av hensyn til økonomi men ikke minst prinsipp: her brukes ting til de praktisk talt faller fra hverandre. Som nordmann er jeg fullt klar over at jeg til enhver tid forbruker uhorvelig mye ressurser, det er jo praktisk talt en del av stillingsbeskrivelsen ved å være så heldig å bo i et oljerikt land, men jeg prøver virkelig å ikke legge stein til byrden. Med unntak av far, som får nye duppeditter i jobben støtt og stadig, bruker vi andre våre moderate smarttelefoner til de enten blir ødelagte eller steingamle. Og den eneste grunnen til at vi har flatskjerm var at min stemor flyttet for to år siden og vi fikk overta hennes gamle som ikke passet i den nye leiligheten. Joda, min mann hadde stirret og siklet over flotte skjermer tidligere, men det var jo strengt tatt ikke noe galt med den ufikse tjukk-TV’en vi hadde. Og jeg kaster ikke en fullt brukbar TV bare fordi den er utdatert, altså- til min manns store sorg. Hagemøblene våre står til minus ti i stil, men stolene kan sittes på og bordet har fire bein. Med andre ord: de klarer noen sesonger til.

Dette er jo et personlig valg, og jeg prøver å ikke legge meg borti hva andre gjør. Men når jeg hører om de som kaster hele håndkle- og sengetøykolleksjonen bare fordi det er fjorårets, føler jeg et visst ubehag. Kjøpe, kaste, kjøpe, kaste, hva er det vi overleverer til de kommende generasjonene- et gigantisk søppelberg?

Så også med barneutstyr. Men med seks unger er det lett å ha god samvittighet på akkurat dette punktet. Her blir alt brukt til det faller sammen, og nyanskaffelsene er på et absolutt minimum. Det minstemann har fått som er helt nytt, er vel babynestet og Dinglis. Og så fikk han noen klær til jul. Ellers har opptil flere unger sittet i vippestolen før ham. Flere har ligget i vogna, mange har ligget i senga (en skuffeseng fra 1950), flere har sittet i bilstolen, og klærne er også av det velbrukte slaget. Det tror jeg han lever godt med, særlig nå som han er liten.

Likevel har vi altså satt sammen enda en barnevogn i dag, og det er jo nesten så du rygger ved synet av en veritabel vogn-rad i inngangspartiet. Men, jeg er ganske sikker på at denne vogna blir vår siste! Om det så skulle komme dinglende en Bowling II en gang i framtiden, har vi vogner i bøtter og spann.

De fire vognene som pryder inngangspartiet, er følgende: en Simo kombivogn, 2007-modell. Førstemann som lå i denne vogna er nå sju og et halvt 😉 Den hadde stått i garasjen en stund, men med et par grundige nedvasker ble den god som ny, og den tålte fint å bli tatt i bruk igjen da Turbo ble født. Og det lille faktum at den er rød får lillebror bare leve med, han har brukt den han også. Bagen hadde stått innendørs, så den var like fin.

Vogn nummer to er en Graco-trille, som min mann kjøpte i ren desperasjon etter å ha landet i Barcelona med Turbo, 15 måneder og en ødelagt trille etter flyturen. Tanken på å tilbringe flere dager uten noe å trille i gjorde ham både blek og svett, og første punkt på «kose seg i Spania»-turen ble dermed en jakt på barneutstyrtbutikker. Graco-trilla er grei nok, men hjulene er ikke akkurat tilpasset norske forhold, snø og til dels hard trilling opp og ned trapper. Men den duger til sitt bruk- og jammen passet ikke barnesetet oppi, en uventet bonus på handleturer.

Vogn nummer tre ble innkjøpt da vogn nummer to sine svakheter virkelig begynte å vise seg. For oss, som drasser vogna opp og ned gjørmebakker og trapper til barnehagen, pløyer gjennom snø på vinterstid og kjører milevis på gress og grus langs fotballbaner, må vi ha noe solid. Den enkle, robuste Briotrilla er like solid som den er enkel, og de hjulene tåler en støyt- i motsetning til Graco’en.

Da Bison meldte sin ankomst, vurderte jeg et kort øyeblikk å kjøpe en «ordentlig» søskenvogn. Og slo det fra meg omtrent i samme sekund. En stor, bred, tung vogn som ikke får plass på buss og knapt lar seg trille opp de bratte bakkene kom ikke til å bli noe særlig brukt i det hele tatt, og prisen tatt i betraktning ville det blitt et tapsprosjekt. Men det er kjekt å ha en trille som tar to, og jeg hadde gode minner fra den forrige Brio-tvillingtrilla (ikke fullt så gode minner fra den «tog-tvillingtrilla» der det ene barnet satt bak det andre. Riktignok gikk det an å trille med den, men helst bare rett frem. Å svinge krevde tilnærmet superkrefter, så den ble ganske fort kassert gitt). Den gamle Brio’en etter de eldste hadde sikkert klart ti år i garasjen nesten uten synlige spor, men siden jeg på det tidspunktet var overbevist om at jeg aldri kom til å trenge noen tvillingtrille igjen solgte jeg den til en dagmamma i Stavanger i sin tid. Ergo: nytt kjøp, og en ny spennende runde med montering av vogn:

WP_20150525_09_23_49_Pro

 

WP_20150525_09_26_32_Pro

 

WP_20150525_09_28_19_Pro

Arbeidsro? Ikke veldig mye av det. Derimot to små som var veldig opptatt av hva pappa drev med, og knapt kunne vente med å ta en test-tur.

Og med denne tror jeg virkelig vi kan erklære vognparken komplett. Turbo er jo to år, og trenger ikke trille så veldig mye lenger. Men på reise, eller når vi har det travelt, eller når vi skal være veldig lenge ute slik at små bein kan bli trøtte, så er det gull å ha en trille der to stykker går nedi uten mer om og men. At den i tillegg duger til å kjøre med, noe som slett ikke er en selvfølge når det gjelder triller (glemmer ikke den trilla som hadde hjul som gikk akkurat ned i rennene til regnvann i fortauet, noe som gjorde at jeg måtte hypse vogna over rennene hver femte meter) gjør det hele enda bedre. Jeg gleder meg til trilleturene som kommer!

WP_20150525_003

Testing I…

WP_20150525_11_07_57_Pro

Testing II, og dette står til godkjent og vel så det! 😀

WP_20150525_009

Men som alle vet, det er esken som er morsomst!

WP_20150525_010

Advarsel: denne esken inneholder en fjortis.

WP_20150525_011

Hei, storebror!

**************

Ellers sitter jeg jo her med søndagsfølelse på en mandag. Men vi har hatt en herlig helg, og ikke minst en ganske rolig helg. For første gang på lenge. Litt trening, kameratbesøk og en tur til bestemor på planen, men mye tid her hjemme også. Vi fikk sett 12 years a slave, og jeg nikker gjenkjennende til kommentaren om at det ikke var mye til kosefilm. Men, jeg liker slike filmer der far glemmer klokka og ikke maser på at det nærmer seg leggetid, og der ungene blir sittende i dype tanker etterpå. En sterk film, på alle måter.

Jeg har også fått tid til å eksperimentere videre med brødformen! At det blir en båt ut av det er for så vidt greit nok, men jeg likte ikke at den ble flat og at halve deigen havnet på bunnen av ovnen 😉 Den nye varianten var å blande brødet i sekstiden og steke det rett før leggetid. Da ble det mye bedre, sikkert fordi det ikke hevet for mye, men dessverre ble det mykt når det måtte stå natta over i ovnen… Prøver en tredje variant i dag: lager deigen på kvelden, lar den overnatte i kjøleskapet, og steker det så fort jeg våkner i morgen. Før eller siden må jeg jo finne den beste og mest praktiske løsningen. Og alle gode ting er tre, er det ikke så?

WP_20150525_001

Fremdeles båtformet, men absolutt mer vellykket! Til høyre et forsøk med halvparten sammalt mel, som ikke ble helt så bra som jeg hadde håpet. Den usunne ble definitivt best- slik det så ofte er…

Og hagen, da? Løvetannfarmen, vår kronisk dårlige samvittighet, den hagen som roper etter et tjukt lag med asfalt? Hah! Mens jeg var hos bestemor med de små fikk Gubben klippet gresset og tatt de siste kvistene i bakhagen. Og nå sitter mor og far (og Bison) med hver sin kaffekopp i sofaen og koser seg med fotball på TV, mens resten av hagen fikser seg selv:

WP_20150525_014

WP_20150525_012

Dette er barnearbeid av den akseptable sorten! Det var egentlig gutta som var pålagt å rydde opp i hagene, men førsteklassingen ville så gjerne være med… og da slang jo Turbo seg på. De har holdt på i nærmere en time nå, og kanskje vi slår to fluer i ett smekk: fin hage OG unger som sovner fort? Det er lov å håpe! 😉