Å, det er nå så ymse det. I går ettermiddag var det grått og vått. I dag sender kveldssola lange striper over tretoppene og reflekteres i vindusglasset med de små fingermerkene på. Stikkordet for sommerværet hittil: variabelt.
– Ja, nå er vi godt inne i sommermodus, alle sammen. Riktignok er alle ute på sine respektive greier på dagtid, bortsett fra Gubben og lillebror, men ettermiddagene er mye roligere- og det gir uka en annen rytme, tross alt. Mindre løping, mindre stress. Og mindre moro, det kommer vi til å merke mot slutten av sommeren når rastløsheten tar tak… men det er mange uker til. Akkurat nå nyter vi det til fulle.
– Nykål og asparges, så ofte det passer som tilbehør (og av og til når det ikke passer også, som den dagen Gubben lagde sine kjøttpuck-burgere av koteletter og grillsaus, og burgerne fikk pent følge av kål og asparges. Men hei, det er jo så godt! Til og med ungene langer innpå!).
Nå har vi sånn halvveis gått inn i Spaniamodus, og drømmer om det digre Carrefour-supermarkedet utenfor Benidorm. Tjue forskjellige typer Serrano. Meter på meter med ostedisker, fulle av godsaker. Vi drømmer om andre Spaniafenomener også: Den grytidlige spaserturen ned til det lokale bakeriet i Albir, der du enten kan være fornuftig og kjøpe et brød eller to, eller herlig ufornuftig og be om 16 croissanter i stedet. Og ta en espresso (til de voksne) eller juice (til de små) før turen går tilbake til huset. Vi drømmer om knivskjell og manchego og en fantastisk cava som koster tre-fire euro på super’n.
Og mens vi drømmer, går hjemme-kreativiteten på sparebluss. Med et hederlig unntak for min manns stekte spaghetti med kylling (Gubben kan det å lage gode nudelretter, av nesten hva som helst) har det vært ganske kjedelig. Men en ting skal vi ha: samme hva vi spiser….
… så gjør vi det STORT!
Denne melonen, på rundt 11 kilo, varer toppen et par dager. Og min festlige mann slår til igjen. Han har for øvrig digre hender, så melonen virker mindre enn den var 😀
– Jeg har lurt på hvorfor jeg har vært så uinspirert på dette punktet den siste tiden. Det pleide jo å være favoritten, her hadde jeg alltid masse gode (og mindre gode. Og noen direkte dårlige) musikktips å øse av. Og plutselig må jeg vri hjernen for å komme på noe Hva er det vi hører på, da, liksom.
Nå har jeg det. Jeg kjører jo nesten ikke bil lenger! DER er årsaken til idétørken! Når skal jeg ellers høre på musikk, annet enn når jeg hersket over iTuneskontoen i ensom majestet, på vei til alle mulige gjøremål? Men akk, det tok slutt med permisjonen. Nå humper jeg på 37-bussen og tilbringer dagen på kontoret, og på ettermiddagen blir det max en kort tur til treningsfelt eller butikk- målet er jo å holde de minste hjemme så de ikke sovner.
Akkurat nå er jeg utrolig nok alene i stua. Det skjer nesten aldri, men eldstesønnen er bortreist, eldstejenta la seg tidlig, mannen min føler seg ikke bra og har krøpet til sengs han også. Og jeg drar fram den evige favoritten, Missa Papae Marcelli av Palestrina. Til tross for rolige ettermiddager er det mye stress om dagen, mye som skulle vært gjort, men Palestrina tar jobben med å roe frynsete nerver og senke høy puls. Jeg elsker denne musikken, og jammen har det ikke smittet over på min eldste datter, som har lagt inn Thomas Tallis på spillelista, der han naturlig finner sin plass sammen med Ed Sheeran og One Direction.
– Men nå som vi snart skal ut på tur vi jeg grave fram Sheryl Crows Soak up the sun. Ikke fordi det er en så fantastisk fin sang, men fordi den vekker gode minner. Minner fra en tur til Albufeira, de tre eldste barna, moren min, stefaren min og datteren hans. Det er vel ti år siden nå, omtrent. Minstemann var liten da- halvannet år, eller kanskje 2,5- og han var fullstendig opphengt i en sånn liten lekedings utenfor hotellet der du puttet på en euro og så vugget den fram og tilbake. Den var rosa, og hadde form som en sjøhest, men han insisterte på at det var en reke og ble skikkelig sur da vi prøvde å motsi ham. Det gikk noen euro på «reka» de to ukene!
– Gjett om det be jubel i stua da forrige Torsdagstanker fikk en kommentar om at det IKKE er sommerferie for Wayward Pines! Tjohei og hurra!
Likevel utgikk dagens episode, verken eldstejenta eller Gubben er i form, og eldstesønnen er bortreist. Så da sparer vi det til søndag. Men da blir det grøss, altså!
– Tilly og vennene. Små personer skifter favoritter oftere enn vi andre skifter skjorte, og nå, sånn helt over natta, er plutselig Charley Bjørn (forrige ukes favoritt) helt ute i kulda og det er bare Tilly og vennene som er kult. Tilly og vennene, og til nød Peppa Gris. Rare greier.
– Som om det ikke er rot nok på nattbordet mitt allerede, dukket det opp nok en forglemmelse i postkassa her om dagen: Jørn Lier Horst. Jeg har aldri lest noe av ham, men det er nettopp denne type krim med litt driv i som holder leselysten flytende i trøtte perioder. Det er bare å innrømme det, jeg blir en lat leser i travle perioder. Da leser jeg for å følge med på handlingen, ikke for å nyte. Eller tenke. Ikke bra.
Men Ian McEwan skal få plass i kofferten. Og så skal jeg velge meg ut en- 1- klassiker som jeg skal tvære meg igjennom når jeg ligger blant sololjeglinsende bikinirumper på stranda i Benidorm. Sist jeg var der leste jeg Forbrytelse og straff, kontrasten mellom boka og omgivelsene gjorde oppgaven nesten uoverkommelig- men jeg kom igjennom, til tross for ungeskrål i bølgene, palmesus, og en og annen cabriolet som kjørte forbi med Bomba bomba, sexy sexy bomba på full guffe. Stakkars Dostojevskij, han skulle bare visst!
Og så skal jeg jammen stikke innom den fantastiske Eldorado-bokhandelen i morgen og raske med meg Edouard Louis’ Farvel til Eddy Bellegueule. Nå har jo skattepengene kommet også, og eldstejenta vil helt sikkert også lese den. Slik shopping kan forsvares! 😉
– England, England, England… eller kanskje Frankrike? Det er ikke lett å velge utvekslingsland!
Min eldste datter har vært så bestemt på at hun vi tilbake til England. Hun var på språkskole med STS i fjor, et intensivkurs i Oxford, og var bombesikker på at det var England- helst Oxford- som var tingen. Hun har også reist til England med både bestemor og mormor og er vel på grensen til anglofil. Og jeg skjønner henne veldig godt!
Men, så er det jo det med språk også. Engelsk kan hun jo, og både leser og skriver mer eller mindre flytende. Fransk har hun hatt i to år på skolen, men et år i Frankrike ville jo gjort underverker for forståelsen! Utvekslingsopplevelsen er den samme, men hun får et helt språk på kjøpet.
Det er først nå under Sommerskolen at hun har begynt å vakle, for England leder nok fremdeles med et hestehode. Men, vi satser på å komme fram til noe i løpet av ferien. Hva jeg synes? Jeg ser poenget med begge to, for å være ærlig, og synes det er fryktelig vanskelig å gi råd. Og som mamma er jeg bare mer enn fornøyd med at hun holder seg til Europa 😉
– Betydningen av å stå opp for seg sjøl, tørre å ha tro på seg selv, tørre å stå for det man mener. Dette er ting jeg ikke har vært særlig god på selv (det har blitt bedre med årene, da, og nå er jeg så gammal at jeg ærlig talt gir litt beng. Jeg har kastet bort altfor mye tid på å være en people pleaser, noe som er dømt til å mislykkes uansett- siden man aldri kan please alle), og når jeg ser at en av ungene mine er i ferd med å falle i den samme fella er det grunn til bekymring.
For all del, jeg synes det er skikkelig slitsomt med slike mennesker som absolutt MÅ ytre sin dønn ærlige mening i alle situasjoner, som er i opposisjon til alt og alle eller turer fram med en motbydelig «meg, meg, meg»-holdning. Absolutt. Men det er et ganske bredt handlingsrom derfra, og til det punktet der man bare blir for lydig, for snill, for grei, så opptatt av at alle andre har rett at man bare visker ut egne meninger og gjør seg selv mindre enn hva man er. Det er nok ikke ofte foreldre maner barna til å bli mindre høflige, mindre fokusert på andres behov, mindre lydige, mer ego- men noen ganger er også den manøveren påkrevet.
– Hvor tiden ble av. Hmm, dette er en tanke som melder seg så ofte at jeg nesten kunne hatt det som et fast punkt på lista. Ukas newsflash: Helle oppdager at tiden går, igjen! Wow, for en imponerende oppdagelse!
Men små drypp blir jeg minnet på at tiden bare renner ut som sand mellom fingrene, og forandringene inntrer så gradvis at du nesten ikke merker dem.
Før noe stort skjer, som for eksempel en helt vanlig søndag:
Første runde på parkeringsplass. Kløtsjen er din venn, jenta mi. Den redder deg fra det meste, og saaakte nå, og så finner du gripepunktet, og… *kadunk*host*bråstopp*!
«Au!» piper det fra baksetet. Men hallo i luken, lillesøster, når du på død og liv vil være med på storesøsters aller første kjøretur noen sinne, så blir det sånn!
– Det sier seg jo selv. Ukas store mirakel har fått sin egen post, og to dager senere er det ikke mindre mirakuløst. Jeg gliser fremdeles bredt ved tanken på at vi fikk barnehageplass. OK, så hadde vi et håp om å få det i løpet av sommeren, men at vi fikk plass allerede nå OG i Turbos avdeling, det var helt uventet. Og en ubeskrivelig lettelse.
Faktisk skal lille Bison på besøk på avdelingen allerede i morgen. Han er så «nyopptatt» at han ikke har rukket å få noe velkomstbrev ennå, men hva gjør vel det når vi er innom hver dag? Så i morgen blir første dagen han besøker barnehagen for sin egen del, og de skal være der i en times tid.
I morgen er også Turbos siste dag på liten avdeling. Det gjør litt vondt, for hun har hatt det så fint der- og vil nok savne de voksne hun har blitt så glad i. Men sånn er det jo, de blir større og skal videre, og nå som lillebror tar over stafettpinnen over sommeren kan vi levere disse gavene med et litt lettere hjerte:
– Min eldste sønn har ikke gått på sommerskole denne uka. Han fikk tildelt en plass på andre siden av sommeren, og så fram til en skikkelig lat uke (mistenker jeg) bare med trening på ettermiddagene.
Men så tikket det inn en Facebookpost, da, om at andrelaget manglet noen spillere til en cup i Sverige. Og min sønn hopper selvsagt på, han spiller for alle som vil, og i og med at transport og opplegg allerede var ordnet var vi mer enn happy for å betale den moderate cupavgiften og sende ham av gårde onsdag formiddag. Fire dager med fotball, får han. At det ikke er på superelitenivå gjør ingen verdens ting, og han kjenner gutta godt og får det sikkert morsomt på tur. Dessuten skulle de ha både båttur og disco og tur til dyrehage, så dette var en morsom bonus-tur. Enda en bonus for eldstemann: mobilen med det knuste kameraet (som mor og far har småkranglet om) møtte døden i en most banan på forrige tirsdagstrening, og vi kunne jo ikke sende ham til Sverige uten. Vips, ny Lumia 640 på sønnen, en fin ekstrabonus det også.
Og, siden de kommer hjem på søndag (*ondt mammasmil*)… så rekker han fint å vaske badet før vi drar til Spania. Hæh hæh hæh! 😀
- Ukas skumleste morgenmøte:
– Altså, her kommer du ramlende inn med notatblokka i den ene hånda og morrakaffen i den andre, rasker til deg en stol ved møtebordet og søler litt kaffe nedover skjørtet, og kaster et blikk opp mot prosjektoren.
«PÅGÅENDE SKYTING: HVORDAN ØKE SJANSENE FOR AT DU OG ANDRE OVERLEVER»
Ja, det var jo en hyggelig start på torsdagen 😉 Men jeg lærte faktisk et par nyttige ting. Og for ordens skyld: jeg jobber ikke i Norges svar på Charlie Hebdo (det finnes vel knapt noen norsk variant av det magasinet), og en mulig terrorfare må sies å være svært liten. Men det er ikke helt usannsynlig at vi skulle være et mål heller- i likhet med veldig mange andre arbeidsplasser- og verden har dessverre blitt slik at det utenkelige ikke er så utenkelig lenger. Grøss.
– Også jobb.
Det er så mange timer som har forsvunnet denne uka- i møter, i siste-liten-oppgaver, og ikke minst i datatrøbbel, at den tiden som faktisk har gått med til jobben min er langt mindre enn den burde ha vært. Og det er så irriterende når ting ikke funker som det skal… ikke i en time eller to, men i flere dager på rad. Oppgaver forblir halvgjorte, eller genererer nye problemer på andre områder. Det er virkelig ikke moro, og med mindre det skjer et mirakel i morgen må jeg innom enda en dag før jeg kan ta ferie med god samvittighet. Vel vel. Tilbake til hverdagen, var det ikke så?
– Det har regnet mye denne uka. Ikke hele dager, men dann og vann, hist og pist- og forsmedelig nok ofte akkurat når jeg skal hjem fra jobben. Det var en typisk sånn dag, da jeg løp småhutrende og våt mot Tøyen skole for å hente førsteklassingen og stakk innom en fruktbutikk for å etterkomme min manns ønske om gulrøtter og kinakål.
Og så ble jeg fristet, da. Se her- Slim&Beauty Bar!
Men akk, virkningen uteble. Jeg ble verken mer slim eller mer beautiful. Villedende markedsføring, det der!
– Lillebror har begynt å klappe. Og så fornøyd som han er med seg selv! Den naive, nydelige forventningen om ros og oppmerksomhet når han hiver seg rundt på knærne, reiser seg opp i knestående og klapper i hendene med et forventningsfullt smil… den smelter meg, i hvert fall. Klapp klapp klapp, se på meg, jeg er flink!
– Og en gjesteopptreden fra en noe større «kid»: hvor søtt er det ikke å oppdage at den ellers så tøffe sjetteklassingen har lillesøster som bakgrunnsbilde på mobilen?
– Fra toåringen kommer det stadig flere hele setninger… og stadig flere kommandoer 😉 Pappa, komme hit! Mamma ha eple, meg også ha eple! Nåja- dette med å gi uttrykk for vilje er et naturlig stadium i utviklingen, er det ikke så? I så fall er min yngste datter bare veldig naturlig av seg for tiden, hehe.
– Og her kommer ukas sjokkerende prinsipp-fravik:
Ja, det er Elsa-t-skjorte. Og Fjåss-tights. Dillete? Tullete? Unødvendig? Javisst. Men jeg er også rimelig sikker på at det ikke gjør noen ubotelig skade heller. Og det var ett stykk toåring som bare forelsket seg totalt i dette antrekket da vi var på handletur for å kjøpe badetøy til storesøster, så da så…
- Tanker mot uka som kommer:
– Bli ferdig på jobb! Numero uno, og et åpent spørsmål om det i det hele tatt lar seg gjøre. Men, det er jo bare å prøve. Fredagskvelden skal vi på grilling hos min mor, noe jeg i ettertid kom på er et halsbrekkende prosjekt all den tid det innebærer å skulle ut av Oslogryta på en fredag ettermiddag. Ønsk oss lykke til…
Helgen går med til rydding og pakking, antagelig. Mest rydding, for å være ærlig, for det er ingen god følelse å dra fra et katastrofeområde. Faren for en frustrasjonspost i løpet av hegen er med andre ord overhengende!
Håper de av dere som har tatt ferie koser dere masse- om det er her hjemme, på en hytte, ved sjøen eller i utlandet. Eller i sofakroken, for den saks skyld! Og til de som sliter og svetter på jobb mens alle andre legger ut bilder av tær foran sjøen eller duggende halvlitere: det er ingenting som gir en så god følelse av å være samvittighetsfull og pliktoppfyllende som det å humpe mot jobben på en nesten tom buss om morgenen 😀
Det er ikke slik jeg pleier å tilbringe dagene på jobb, altså. Speideræresord! Og faktisk ser det langt mer behagelig ut enn det egentlig er. Sannheten er jo at når du sitter slik for ørtende dagen på rad, har du godt lyst til å slenge hele feilmeldingen- og resten av maskinen- i veggen.
