En liten jente og hennes dukke…

Det er rart med det. Når du har en ettåring, eller treåring, eller sjuåring i huset tror du at du kommer til å huske hvordan det var for bestandig. At sjuåringens finurlige spørsmål om livet, døden og dinosaurer ligger lagret i hjernen. At synet av treåringen som løper med utstrakte armer mot en traktor, vill av glede, ligger tilsvarende godt lagret på netthinnen. Du tror at du skal huske tidlige, søvndrukne morgener med ettåringen, og den varme følelsen i hjertet når du ser lilletrollet stabbe bortover med brede bein og like bredt glis. Hva de sa. Hva de spiste. Når de la seg for kvelden og hva de likte å lese. Dette kommer du ikke til å glemme, eller?

Joda.

Livet er fantastisk, og brutalt. Store øyeblikk havner bakerst i glemmeboka, fortere enn du aner, og for meg er det nå bare en teoretisk øvelse at mine eldste barn noen sinne har vært små. Ja, har de egentlig det? Bildene forteller sine historier- der er eldstejenta på første Lucia i barnehagen, med glitterbåndet ned over øynene og lyset på snei. Der er eldstesønnen som baby, tjukk og rund og med gode bollekinn. Bilder ljuger ikke, men husker jeg det? Nei. Enkeltepisoder husker jeg selvfølgelig, men følelsen av hvordan det virkelig var er borte, sannsynligvis for godt.

WP_20150729_002

Tilly og vennene. Dokka og Turbo.

Det er mye praktisk informasjon som går fyken også. Tips og triks som en gang var selvsagte er ikke det lenger. vi fikk jo dette tydelig demonstrert med vår toåring, attpåklatten, hun som kom da yngste storesøster praktisk talt var skolemoden og vel så det. Der fjerdemann var lett som en plett, vi merket knapt at hun var der, var nummer fem- etter et lengre opphold ute av babybobla- som å starte på nytt. Jeg gjorde de samme feilene som med eldstejenta, pluss et par til. Sovingen ble effektivt ødelagt av et hektisk familieliv, og jeg kunne ikke for mitt bare liv huske hvordan jeg gjorde det med dagdupper og mating sist, og når er det egentlig vanlig at de begynner å krabbe igjen? Som firebarnsmor hadde jeg på mange måter forventet at dette skulle gå av seg selv, slik nummer fire hadde gjort (og nummer seks, for øvrig. Ja, for nå er jeg inne i tralten igjen!), men jammen var det mye som hadde blitt borte på veien.

 

WP_20150728_16_10_41_Pro

En bit til meg, og en bit til deg. Rettferdig skal det være!

Leker, for eksempel. Til Turbos første jul kjøpte jeg en hoppeku. Hoppeku! Jenta var sju måneder gammel og kunne så vidt stå helt stille med et fast grep i bordplata. Hoppekua lå motorisk sett flere kilometer lenger frem i løypa. Faktisk tok det flere måneder før den overhodet var interessant i det hele tatt. Og da bare til å spille tromme på.

Så til ettårsdagen hennes i mai hadde jeg kanskje lært, da? Neida, selvsagt ikke. Åh, Turbos første bursdag! Jeg smiler bare jeg tenker på det. Som vi hadde gledet oss, alle sammen! Nå er mai riktignok starten på Helvetesmånedene her i huset, med tett fotballprogram og tusen avslutninger og 17.mai-komitémøter, så noen stor feiring ble det ikke. Men vi kjøpte kjole, og jeg bakte den tradisjonelle banan-bløtkaka og fruktbabaen, og vi sang bursdagssang rundt den lille bleieskurken vår som solte seg i oppmerksomheten og smilte sitt mest sjarmerende totannsglis.

Og mor hadde kjøpt en dukke. Jeg, som pleier å være ute i siste liten og stresse med det meste som har med shopping å gjøre, hadde vært flere måneder på forskudd denne gangen. For nå skulle Turbo, som i alle andre henseender var en skikkelig arve-baby, få sin egen dukke.

Det var på vidunderbarn.no jeg hadde funnet dukken Meiya, som jeg falt pladask for. Knallsøt, myk… og ligner den ikke litt på Turbo, da? Meiya hadde ligget innpakket inne i boden og ventet i flere uker, nå skulle Turbo endelig få møte henne. Mor rigget seg til i stua, med klump i halsen og kameraet i blinkskudd-posisjon.

Og jo’a, hun smilte da hun pakket opp. Kikket litt på den, dro av hårbåndet… og det var i grunnen det. Hun skjønte ikke poenget med den, liten som hun var. Til sjuende og sist var det storesøster som lekte mest med den, mens hovedpersonen sjøl var opptatt av gavepapiret og de spennende båndene med krøller på.

Siden da har Dokka, som hun nå heter, av og til vært på besøk i senga til Turbo og holdt Happa med selskap. Sjuåringen har tidvis tatt henne fram og kost med henne. Men mesteparten av tiden har hun ligget i en plasteske med de lekene som samler et tynt støvlag mellom hver gang de blir lekt med. Stakkars Dokka, og mor måtte innrømme at hele gavekjøpet luktet mistekelig av projisering. Det var mine ønsker som hadde slått igjennom, min idé om en lykkelig småjente og hennes elskede dukke, som var bakgrunnen for kjøpet. Ikke bare var ungen for liten til å fatte poenget, det var ikke sikkert hun var noen dukke-jente en gang. Eldstejenta var aldri det. Med unntak av en kort periode der hun lekte med noen Betty Spaghetti-dukker fenget verken Barbie, Newborn-dukker (guttene var faktisk mer opptatt av dem) eller Amazing Amanda. Velvel, det er ikke verdens verste tabbe det er snakk om, men vi arkiverer stakkars Dokka under kategorien «velmente, men mindre vellykkede innkjøp» og satser på sommersandaler i toårsgave. Ellerno’.

WP_20150728_003

Dokka sitte vogna…

WP_20150728_16_00_08_Pro

Dokka vaske seg før middag…

Men, som det så ofte er med unger: plutselig runder de et hjørne og overrasker på en måte du ikke hadde sett for deg. Det startet på vårparten i år, da toåringen fant på å sette dukken oppi Hello Kitty-trilla som hun liker å trille rundt på. Vi var nøye på å feste beltet skikkelig, hun må ikke falle ut, og ungen spradet rundt i stua med babyen oppi trilla (flaks at hun godtok dukke i steden for lillebror). Og litt etter litt dukket «Dokka» opp i andre situasjoner også. Dokka sitte vogna. Dokka skifte bleie! Dokka pise eple! Dokka sitte potte?

Enda en mamma-erfaring: alt er i stadig forandring. Hvordan kunne jeg ha glemt det?

Nå har de praktisk talt blitt et team, de to. Der Turbo er, der er Dokka. Hånd i hånd går de (ofte med dukkehåret subbende i bakken, men slikt tåler man når man er dukke), og Dokka må få sitte ved siden av Turbo ved middagsbordet, der hun omsorgsfullt blir matet med små, imaginære biter av middagsmaten. Tøsst, Dokka? Djikke vann?

Dokka har blitt en blanding av Turbos bestevenn og baby. Noen hun kan passe på, og leke med. En dag om ikke lenge er det først og fremst menneskevenner jenta mi kommer til å trenge, men akkurat nå fyller Dokka behovet med glans. For hun er tålmodig, Dokka, krever ikke mye, og lar Turbo holde styringen. Det føles nok litt trygt, når man er to små år i en stor, stor verden.

Pusse tenner, Dokka, en godnatt-kos må du også ha. Så skal du sitte der, øverst i venstre hjørne av skuffesenga, og våke over det lille mennesket som ligger der, med lange øyenvipper og fjærlette snork og hodet fullt av tusen inntrykk fra dagen som var. Som hviler en lubben hånd mot sin elskede dukke.

WP_20150728_004

 

Torsdagstanker

  • Utenfor vinduet:

WP_20150730_001

Morgenstund er tull i grunn? Nei, det er ganske fint. Klar luft og fuglekvitter, og regnet har gitt seg (for denne gang). Dessuten har jeg kaffe! Men jeg skulle egentlig ønske at jeg ikke hadde motivet «utsikt fra verandaen klokka fire om morgenen» liggende i tjue varianter på mobilen. Det hadde vært bedre å sove.

 

  • Tanker om uka som gikk:

– Wooosj! De late feriedagene er så smått forbi. Nå raser dagene og ukene av gårde igjen, og jeg klør meg i hodet og undres: hvis det går så fort nå, hvordan skal det da bli når moroa starter opp for alvor?

Men det vet jeg jo. Faktisk har vi snakket om det flere ganger, mannen min og jeg. Det kommer til å få i superfart. Altfor, altfor fort. Vi ser på lille, skjønne Turbo, hører på den sjarmerende toåringspraten hennes og flirer av de rare tingene hun gjør. Og vi er smertelig klar over at så fort skolestart kommer, så er det praktisk talt bare å knipse i fingrene, så er det juleferie- og lille Turbo kommer ikke til å være til å kjenne igjen. Høstsemesteret går som en røyk, og utviklingen med den. For 328. gang: den som bare hadde en pauseknapp!

I uka som gikk har minstemann blitt stadig bedre i magen og feberen er borte. Takk og pris! Men sove-uvanene har satt seg, gitt. Begynner å bli litt lei av valget mellom leggetid bortimot midnatt eller morgen klokka halv fire, og setter heller ikke spesielt pris på at han forlanger åpen bar hele natta (uten å nødvendigvis sovne fornøyd ved puppen slik som han gjorde før. Hey Bison, du følger ikke reglene her!). Men, det er sånn det er akkurat nå, og det varer neppe evig. Plutselig er det borte, like fort som det kom. I mellomtiden gjelder det å holde ut, og ta en kaffe til.

Ellers har vi hatt unger i alle retninger. Førsteklassingen er på Dansecamp i Lillestrøm hver dag og koser seg med det (dette ville vi aldri, aldri, aldri funnet på etter skolestart! Men nå går trafikken granske greit både morgen og ettermiddag). Eldstesønnen er på treningsleir i Arvika og svetter og sliter. Og sjetteklassingen er på Hudøy, heldiggrisen. De har ikke hatt spesielt flaks med været hittil, men det er rart med det: været på Hudøy er alltid litt bedre enn været i Oslo. Både på yr.no og ikke minst inne i barnehodene. Enten ER det litt bedre vær ute ved kysten, eller så har ungene det bare så morsomt at de ikke legger merke til regn, vind og lave temperaturer. Antagelig en kombinasjon!

 

 

  • Vi spiser:

– Forrige uke innrømmet jeg hvor slapt det kan bli hjemme hos oss når de store barna er borte. Det blir mye latmanns-varianter når vi slipper å lage mat til mange. Men ikke bare! Siste kvelden flesket far skikkelig til, med entrecote og soppstuing. Nydelig!

Og når den lokale fruktsjappa tilbyr store, friske blomkål til 9,90 blir det selvsagt diverse varianter av denne. Gratinert blomkål er en slager her i huset, særlig varianten med hvit saus, cheddar og bacon.

– Mor sjøl knasker Nutrilettsjokolade. Ikke fordi jeg er på slanker’n, men fordi det er et veldig godt alternativ til vanlig sjokolade når trøttheten kommer sigende utpå dagen på jobb. Ikke så mye unødvendig fett og sukker, og i tillegg har de stappet herligheten full av vitaminer og mineraler. Det er vel ikke direkte helsekost, men veldig mye bedre enn en Japp!

 

  • Ser på:

– Wayward Pines. Og så… var det slutt. Som seg hør og bør ble det ikke en happy ending, snarere tvert imot. Det endte vel på verst mulige måte, og det lukter lang vei at serien åpner for en fortsettelse. Men etter det jeg har klart å google frem ligger det visst ikke an til noen fortsettelse likevel, noe som er litt synd. Men bare litt. Spoiler-alarm: for det blir ikke det samme uten Matt Dillon (jeg trodde ikke jeg var spesielt begeistret for Matt Dillon, men jammen har ikke mor utviklet et aldri så lite gammeldame-crush på fyren. Haha)

– Foppal! Det var dessverre bare eldstesønnen som var på Ullevål da kanarifuglene fikk seg en liten tramp, jeg orket ikke ta turen. Men artig å se det på TV også, og veldig mot normalt: andreplass?! Kan dette vare, da?

Kampen mellom Barcelona og Manchester United var jo bare strålende. Selv om jeg vet at pre season er pre season lover det likevel godt. Nå er det bare snakk om dager før Premier League setter i gang, og jeg gleder meg som en unge.

Gleder meg- både til kampene starter, og ikke minst til at Silly Season er over! For jeg blir litt sprø av at Gubben konstant sitter med nesa i mobilen og leser høyt, det ene ryktet mer usikkert enn det andre. Liverpool er interessert i Ramos! Hvem blir hentet inn til Everton? Som om jeg bryr meg! Det er spillet som er interessant- altså det spillet som foregår på banen, ikke i kulissene. Men der er nok mange enige med min mann og ikke med meg. Tross alt måtte United.no stenge forumet sitt etter at en Silly season-ryktediskusjon endte i drapstrusler og «Jeg veit hvor du bor!». Sterke følelser? Tydeligvis!

 

  • Jeg nyter:

– Noen svært få kveldstimer alene i stua sammen med Gubben (når han ikke leser Silly season-nyheter eller nerder på datamaskinen). Med alle de tre eldste bortreist er det plutselig tomt og stille når de små er i seng. Det er uvant, og litt deilig. I går endte det med en ad hoc ost-og-kjeks-kveld. Ooooh, sa du fettprosent og raske karbohydrater? Vel, det blåser jeg i. Så sjelden som vi får satt oss ned i tosom majestet gjelder det å gjøre mest mulig ut av det når det faktisk skjer. Og forsøke å glemme at taksameteret går: hver eneste time vi ikke sover kommer jeg til å angre dagen etter.

 

WP_20150729_014

Romantisk kveld. Komplett med Miffy, et belte som strengt tatt ikke skal ligge på stuebordet, og cola light. Småbarnslivet, vol. 917.

– Å gå til jobben i frisk, men ikke kald, sommerluft. Kjenne sola (eller regnet), se på blomstene, nyte at det ikke er november og mørkt og kaldt og guffent.

Jeg liker den lille spaserturen min, og til tross for det konstante søvnunderskuddet er jeg for tidlig på jobb hver dag nå. Vi mennesker er noen skikkelige vanedyr: når jeg leverer Turbo må vi ut av døra kvart over sju, og da blir det sånn nå også, selv om det da blir i overkant god tid. Juli: det er lavsesong og lite å gjøre, og mor ankommer for sikkerhets skyld ekstra tidlig.

– Og turen hjem igjen, ikke minst. Det er mye bær langs veien nå, særlig bringebær og blåbær. Turbo har blitt vant til å gumle bringebær hele veien fra elva og opp til huset. Det spørs om hun ikke blir skuffet når sesongen er over!

WP_20150728_001

 

  • Har på meg:

– Enten for lite eller for mye. Hele tiden. Regner det i strie strømmer når jeg går hjemmefra, kan du banne på at sola steker på vei hjem og jeg ser helt noldus ut i olabukser og diger regnjakke. Omvendt: kjole og sandaler til jobb, betyr klissvåt hjemtur. Velvel, vi får putte det på kontoen for «norsk sommer», det også 😀

 

  • Er spent på:

– England og utvekslingsprosessen! Vi venter fremdeles på intervjudato, og den kommer vel neppe før nærmere høsten. Men det er så bra at hun har tatt avgjørelsen, og hele reisen ble med ett mye mer virkelig. Foreløpig gleder jeg meg på hennes vegne. Det kommer til å bli så spennende!

Spørsmålet er om jeg klarer å holde den positive innstillingen neste sommer. Når det går opp for meg at hun faktisk skal dra sin vei. Det spørs vel om ikke pipa får en annen låt da!

 

  • … og irriterer meg over:

– Mailvarslingen her på bloggen. Den lever tydeligvis sitt eget liv, og skrur seg av og på som den vil. Nå skal jeg ikke skryte på meg noen voldsom lesermasse, men de trofaste sjelene som har klikket på epost-varsel bør da få det, uten noe om og men!

– Litt irriterende er det også at noen (Bison? Turbo?) har tafset på Surfacen igjen. Strengt tatt er det alltid en eller annen tast som ikke virker helt som den skal, men det gjør det ikke mindre irriterende. Akkurat nå er det L som har blitt sløv. Så hvis dere synes det er i overkant mange l’er som mangler, så har det altså en grunn. Selv om jeg prøver å luke ut feilene så godt det lar seg gjøre («sev om jeg uker ut feiene så godt det ar seg gjøre»).

 

  • Og er lei av:

– tidlige morgener. Altså, klokka seks er standard. Klokka fem er helt greit. Halv fem er så vidt innafor, men når klokka viser både fire og halv fire… da begynner det å bli tidlig, altså.

«Du skal ikkje sova bort sumarnatta»? Å joda. Det er ingenting jeg heller vil!

 

  • Ukas underlige:

WP_20150729_18_27_17_Pro

??? 

 

  • Ukas oppløftende:

– Takk, Aftenposten! For en gangs skyld føler jeg meg ikke som en gedigen freak fordi jeg lever godt med det rosa nittitallshelvetet på baderommet. For jeg har trodd at det nærmest måtte være noe galt med meg, som ikke klarer å synes badet vårt er verdt mangfoldige hundretusen og masse arbeid, så lenge det gjør jobben sin. Så feil kan man ta. Noe mer oppløftende enn denne artikkelen er sjelden skrevet for de av oss som synes greit nok er greit nok.

Det er jo opplest og vedtatt at vi nordmenn er så misfornøyde. Mer, større, bedre, lengre, dyrere, flottere! Vi, verdensmesterne i oppussing, tidsklemme og misunnelse! Som kravler rundt i vår egen navle og er irritert på naboen som har finere bil og flottere ferier.

Og tenk, så er det faktisk ikke sånn. De aller fleste er godt fornøyde med sin egen situasjon. Er ikke det flott?

 

  • … og nedløftende:

Shazia Sarwars kommentar i VG setter fingeren på noe veldig ubehagelig. Åh, vårt kjære internett. Fullt av muligheter, endeløs informasjon, kommunikasjon på tvers av geografi og kultur. Og med potensiale til å overta den gamle gapestokk-funksjonen, bare ved hjelp av et tastetrykk eller tre. For vi blir jo så indignerte! Om det er en tannlege som skyter en løve (ikke bra), en blogger som rapper et innlegg (heller ikke bra), eller en journalist som tar tvilsomme snarveier (ditto), så velter engasjementet fram. Fy skam! Sikt gjør man ikke! Nå skal jeg virkelig si hva jeg mener, kjempehøyt!

Og for all del, jeg er helt enig i at alle tre eksemplene er kritikkverdige så det holder. Men det ER et tankekors at det er veldig lett å blåse opp saker på nettet. Han derre tannlegeløveskytedusten har handlet på en svært usympatisk måte, helt klart, men jeg tviler på om alle som har krevd at han ofrer jobben sin, ballene sine, barna sine og/eller livet sitt hadde giddet å sette seg ned for åskrive et godt, gammeldags hatbrev. Eller sagt det ansikt til ansikt. Men på nettet er det bare å taste og klikke, så kommer hatet ut i Caps Lock og blir stående for alltid. Gang det med et par hundre tusen, så nærmer det seg et umenneskelig press.

Tankene vandrer i retning av Tore Tønne, og jeg nikker bifallende til Jon Ronson-artikkelen Sarwar linker til. Vel verdt å lese. Og kanskje skjelve litt over. Var Justine Sacco dum? Ja, ganske. Skriftlig sarkasme på 160 tegn er høyt spill, særlig når du lefler med rasisme. Men ærlig talt, det er vel de færreste som har en fullstendig ren sti- det må da i så fall være de som aldri tenker, mener, sier eller gjør noe som helst. Tenk deg dine fem dummeste uttalelser, eller minst stolte øyeblikk, eller mest tvetydige sitater, og se det revet ut av kontekst og blåst opp i millionproporsjoner. Så, hvem fremstår dum nå? Det er en skremmende tanke.

(for ordens skyld: JA, Nick Hornby har en lignende formulering i High Fidelity, hvor hovedpersonen ber leseren skrive ned de fem verste tingene de har gjort i et forhold, og deretter retorisk spør: Yeah, so who’s the arsehole now? Men er det plagiat når en setning er så briljant at den bare etser seg inn i hjernen og blir der? Jeg kikket ikke i boken!)

 

  • Ukas shopping:

– En pose barnehageklær fra Lekmer.no. Minstemann har mye babytøy og full sommergarderobe, men lange bukser og langermede gensere var det dårlig med. Nå er han klar til barnehagestart- med arvet, rød regndress og lilla gummistøvler etter storesøster. Men pytt, gutter kan da bruke rødt, og gjenbruk er bra!

Men selv om dette med «guttefarger» og «jentefarger» ofte bikker over i det latterlige, finnes det grenser. Vi har de siste årene hatt små tursekker fra en eller annen friluftsskole til bruk ved barnehageturer og slikt, men til vanlig brukte førsteklassingen diverse Hello Kitty-vesker. Disse har nå Turbo overtatt, og hun er strålende fornøyd med det. Men Bison? Eldstejenta satte foten ned. Guttungen må få slippe rosa veske til barnehagen, og jeg er i bunn og grunn enig.

Så i går kom hun durende ned på jobben, og i løpet av en helt vanlig lunsjpause hadde lillebror blitt den uvitende eier av en bitte liten Fjellräven-sekk. Storesøster fikk velge farge, og sa seg godt fornøyd med denne:

WP_20150729_011

Effektiv shopping med eldstejenta på Grim (sidekommentar: milde himmel, er jeg mamma til den voksne damen der?!)

 

Dessuten fikk hun dratt meg med inn på Kid og fikset sommergardiner. Helt enkle, hvite, lette gardiner. Det skal hun ha: hun er effektiv når hun setter i gang. Og godt er det, for det var virkelig på høy tid at vi skaffet oss sommergardiner. Ikke bare er det juli, men det begynner å bli noen år siden vi flyttet inn, liksom.

 

  • Ukas konkurranse:

– Spørsmål: er det noen sinne noen som faktisk vinner ting på sånne Facebook-konkurranser? Jeg tror det er mye tull, dessuten blir det lett spam av det, og derfor gidder jeg heller aldri å delta.

Men denne klarte jeg ikke motstå. Kiwis bleieskifttest! Resultatet ble på hele 1551 timer, og tittelen «bleieskiftlegende». Hehe. 1551 timer bleieskift, det er mye det.

Så får vi se, da, om jeg blir den heldige vinner. I så fall blir Unicef 15 000 kroner rikere. Ikke fordi jeg er Mor Teresas fjerne slektning og trenger å pusse glorien- jeg fant rett og slett ikke på noe jeg ønsker meg i den prisklassen. Forslaget fra Kiwi var «en weekend på spa», men hvor avslappende er det å være på spa når du vet at det betyr at Gubben slaver rundt her hjemme og må kjøre store barn i alle retninger med to små på slep? Dessuten har jeg nettopp vært hos frisøren, det får være måte på dilldall 😀 Jeg lekte et øyeblikk med tanken på ny vaskemaskin, men den vi har går som ei klokke selv etter åtte slitsomme år. Sette en ny vaskemaskin i boden mens vi venter på at den gamle går i stykker? Tåpelig. Ny sofa? Nei, det er ingen vits så lenge de to minste fyker rundt med klissete hender og sand i bleia, vi venter noen år til før vi bytter ut den vi har.

Det jeg ønsker meg er enten mye billigere eller mye dyrere. Ting som vintersko og nye gifteringer bør jeg strengt tatt klare å kjøpe selv (selv om det aldri skjer), og du får ikke rare bilen eller sydenhytta for 15 000 kroner. Så da ble det som det ble. I ettertid kom jeg på at reisegavekort hadde vært smart å ønske seg, men skitt au. Jeg har uansett brukt opp klimakvota for i år. Og som mannen min elsker å påpeke: jeg har jo vært så heldig i kjærlighet at jeg ikke kommer til å vinne så mye som en twistpose de neste 350 årene. Jeg skal ikke falle for fristelsen til å kommentere den påstanden.

 

  • Kids’ corner:

– Til tross for sykdom: Bison er i farta! Nå løper han nesten- bredbent og med armene ut til siden, et kostelig syn! Men skummelt, for han er så kjapp, samtidig som han skjønner akkurat like lite som alderen tilsier. Bison veiver med dobørsten og plasker i hundeskåla så fort han får sjansen, eller sitter i peisen og stapper aske inn i munnen, glad og fornøyd! Han har også lært seg å demontere Gubbens selvmekkede trappegrind-mekanisme, så mannen min har travle dager med å gjete guttungen rundt i huset og passe på at han ikke utsetter seg selv for livsfare. To sekunder, og han har funnet på noe tull. Det å være hjemme med en nesten-ettåring er virkelig ingen ferie!

WP_20150723_17_37_36_Pro

 

– For Turbo har et nytt kapittel begynt: nå har hun byttet til stor avdeling. Det er fremdeles mye feriefravær i barnehagen, så de har slått sammen avdelingene og personalet. Så det blir en myk start- men likevel: hun har ny plass til tingene sine, vi bruker en ny inngang, og det er mange eldre barn der. Akkurat det siste er hun godt vant med, da, så det bekymrer meg lite 😉 Men det er litt rart allikevel. Turbo, «stor»? Ja, hun begynner jo å bli det, selv om det sitter langt inne å innrømme det for a’mor.

– Og under dette avsnittet må jeg bare enda en gang takke Gud, skjebnen, alle høyere makter og Oslo kommune: jeg er så ekstremt lettet over at vi fikk barnehageplass. Det føles fremdeles som et mirakel. Jeg håper de fleste andre som venter også har fått plass nå, og krysser fingrene for de uheldige som fremdeles står på venteliste. Måtte det løse seg snart!

 

  • Tanker mot uka som kommer:

– I løpet av helgen får vi de to største hjem igjen, da er det nesten fullt hus. Hudøy-fareren kommer ikke hjem før neste fredag. Jeg savner ham, selvfølgelig, men er ganske sikker på at han har det som plommen i egget! De eldre barna har lengsel i stemmen når de snakker om Hudøy, eldstejenta drømmer om å søke assistentjobb der til neste år. Og førsteklassingen vår- som snart er andreklassing og kan søke om plass på Hudøy, hun også- har allerede begynt å legge planer for oppholdet, og fritter eldre søsken ut om Hudøyfenomener som Pansergrevlingen og spøkelset Else.

Hun skal forresten på enda en ukes Dansecamp, de to eldste skal på sommerskole, og Turbo er i barnehagen. Og Bison har siste uka hjemme med far. Heldigvis kan vi bruke lang tid på tilvenningen og gi ham korte dager i starten. Skjønt, han er jo nesten ferdig tilvent allerede, den lille sniken. Enda en fordel med søsken i samme barnehage!

På jobb regner jeg med at også neste uke blir ganske rolig. Men så begynner nok ting å dra seg til. Jeg får krysse alt jeg har for at Bison bestemmer seg for å sove bedre før den tid- eller aller helst så fort som overhodet mulig!

WP_20150723_17_42_58_Pro

Ønsker alle en flott helg, med eller uten regn, og en god start på neste uke. Første uka i august, det. Hmmm…

 

Ordknapp onsdag

Og dagens tema er… regn!.

Urettferdig nok, for det har da vært fint vær innimellom også. Men nokså ustabilt. Og kaldt. Og ok, vått. Det er i alle fall regnet som dukker først opp i hodet når uka skal oppsummeres. Regn, og sommerlykke. Sommerlykke som å henge ut av vogna en tidlig morgen for å se på gravemaskiner. Roser som drukner i sølepytter. Sommerlykke som å spise bringebær på vei hjem fra barnehagen, eller la lillebror lukte på blomstene. Eller komme på besøk til mammas kontor (med innpåsliten due) og dra henne ut for å kjøpe barnehagesekk til yngstemann. Sommer som å måtte lage en smoothie fordi vi har for mye bær og frukt.

Eller rett og slett finne en liten snegle, døpe den Eline, og omsorgsfullt bygge et lite hus til den i blomsterbedet på verandaen.

Nei, vi MÅ ikke ha sol for å nyte sommeren!

 

WP_20150729_006

 

WP_20150729_003

WP_20150729_005

WP_20150729_008

WP_20150724_007

WP_20150728_001

WP_20150729_010

WP_20150729_011

WP_20150726_003

WP_20150725_004