Lørdagstanker (blir det verre nå…?)

Publisert 29. august 2015 av Helle

Utenfor vinduet:

Kveldshimmel over Oslo i august.

Tanker om uka som gikk:

– Som regel har jeg minst et par-tre mål for uka. Ting som skal gjøres, prosjekter som skal i mål, ting jeg ønsker å kunne krysse av på den endeløse gjørelista mi. Om ikke annet, så prøver jeg å få klotet ned et semi-daglig innlegg her inne.

Ikke denne uka. Denne uka hadde jeg ett mål: å komme igjennom den. Jeg visste på forhånd at det ville bli forferdelig travelt, både hjemme og på jobb, og selv en evig optimist har etter hvert lært såpass av erfaring at det er dumt å sette seg for høye mål når timeplanen bare så vidt går i hop.

Det viste seg å være lurt. I steden for å være frustrert og oppgitt over alt jeg ikke rakk, sitter jeg med en følelse av å være godt fornøyd med egen innsats. Det ble ikke perfekt, det er mye som burde vært bedre, men det gikk. Vi kom igjennom, med livet i behold!

Men nå er jeg sliten. Og jeg håper neste uke blir bittelitt roligere.

Løpe, løpe, bringe, løpe, jobbe, hente, løpe. Rydde. Lage mat. Bysse. Trøste. Vaske. Løpe igjen.

Vi spiser:

– Panert rødspette med poteter og grønnsaker. Panert rødspette med Gubbens østerssaus spesial (vårløk og grønne bønner). Panert rødspette med sursøt saus og ris.

Altså, saken er at vi har verdens hyggeligste (og mest pågående) fiskebilmann i nabolaget. Han er på døra 3-4 ganger i året og kan selge sand i Sahara. Jeg har ikke tall på hvor mange kilo torsk og laks vi kjøpte før vi regnet på prisen og fant ut at det ikke var spesielt billig i det hele tatt. Men godt, da.

Denne gangen kom han rett før lønningsdag- dessverre for hans del. Ikke hadde han fiskeboller heller (for tro meg, fiskebollene han selger er langt unna Vesterålens bokser). Så da gikk vi for noe vi alltid med fordel kan ha i fryseren: panert rødspette. Fem kilo, no problem, vi er mange mennesker her i huset. Problemet var bare at Gubben fant en halvtom eske panert rødspette nederst i den andre fryseren som har ligget der siden sist gang.

Vi er ~~gjerrige~~ nøysomme og miljøbevisste mennesker. Vi kaster ikke mat med mindre vi må. Ergo spiser vi rødspette, fra den eldste boksen først. Og innimellom det: pasta med røkelaks, pasta carbonara. Det har vært en uke med kjapp mat.

Ser på:

– Ingenting? De minste får riktignok se på tegnefilmene før klokka seks, men ellers har det vært fint lite TV og filmer. Vi har ikke hatt tid, noen av oss. Unntaket er United- Brugge, som sto på i bakgrunnen mens jeg bakte brød og mannen ryddet i stua. Moro med en trippel Rooney, og enda mer moro med Champions League!

Jeg leter videre etter halv-alvorlige filmer jeg kan se sammen med ungdommen i huset. Vi har sett Forrest Gump, Dead Poets’ Society, Schindlers Liste, Max Manus, The Beach, Hotel Rwanda, Blood Diamond, Evita, Den siste keiser… Et par av disse kan med fordel gjentas, siden de ikke hadde norsk tekst og det er noen år siden vi så den (fjortenåringen var ikke like stødig i engelsk da som han er nå), men ellers er jeg takknemlig for tips! Vi har bare Born on the 4th of July og Milk på lager nå.

Eller vent litt… jeg mener jeg så Titanic slengende her enn dag. Så vidt jeg husker er det ikke stor kunst, dette, og mesteparten av filmen består av enorme mengder vann. Likevel, den er da en slags klassiker. Og Leonardo, da. Og Kate!

Leser:

– Igjen, dette var uka uten plass til noe annet enn å overleve. Men, jeg har to på ventelista akkurat nå: Elena Ferrante og Enduring Love. Gleder meg!

– Eric Carles bøker, pluss en eldgammel japansk barnebok om en liten panda som blir lei av familien og bambusskogen, og våger seg ut i den store verden. Der opplever han mye moro, men surprise surprise: han lengter hjem til slutt, og vender tilbake.

Som mor til store tenåringer liker jeg den moralen 😀

Hører på:

– Vekkerklokka

– Kanada-gjessenes hese kvekking, der de tørrtrener på ruta si i skjeve V-former over lyseblå kveldshimmel. Tidlig høst.

– Knut Nystedt. Av den enkle grunn at vi skal synge hans «Laudate» i messen på søndag. Ikke bare det, vår kantor sendte til og med ut en lydfil bare til oss altene, noe han ellers aldri gjør. Var vi SÅ dårlige på øvelsen, altså?

Men jeg skal kanskje ikke ta det så ille opp. Det er ingen enkel melodi, så jeg har allerede søkt på Youtube flere ganger etter eksempler. Den jeg kanskje liker best, til tross for at det er veldig forskjellig fra vår tolkning, er denne. Fra Peru! Er det ikke flott? I Peru sitter det sangere og pugger en komponist langt fra alle i Norge har hørt om. Det er jo nydelig.

Jeg er takknemlig for:

– Bla bla bla, livet mitt er så flott og fint og jeg er supertakknemlig for å stå opp klokka fire om natta før en travel arbeidsdag med minus på kontoen, tasse inn på et rotete kjøkken og tenke «Jeg er heldig!». Glorien skinner, og synes du at du har hørt Pollyanna før, her på bloggen? Det finnes alltid noen som har det verre, liksom? Bilen i stykker, pyttsann, er så koooselig å ta en tur i femten minus klokka halv sju om morran atte, og litt mosjon har alle godt av?! 😀

Jo, men det ER jo faktisk sånn. Denne artikkelen skrudde nesten på tårekrana hos meg, der jeg sto på jobben og sorterte aviser etter en småsvett morgen. Jeg har en jente på samme alder, og toåringer er som toåringer er: klin like. Det kunne vært Turbo. Det kunne vært oss. Det var oss, den gangen min (grand)tante Astrid jobbet som jordmor inne i gruvene i Kirkenes og folk levde der i måneder og år. Jeg lurer på hva min tante Astrid hadde sagt om begrepet «Lykkejegere».

Kanskje jeg er både dum og naiv, men jeg tviholder virkelig på retten til å være heldig midt i alt småbarns- og storebarnsståket. Det er slitsomt. Det er til tider veldig slitsomt! Likevel, med fast jobb og god barnehage og fornøyde barn, tillater jeg meg et snev av Pollyanna-syken. Tross alt er det ikke mer enn noen måneder siden jeg tok med meg småbarna mine og dro på ferie til en øy der døde flyktninger regelmessig blir skylt i land. Jeg er… så… heldig.

– Positivt svar på eldstejentas søknad om utveksling. Det kom etter bare noen dager, og jeg kan ikke si jeg er overrasket- men det var en opptur likevel.

– At uka er over. Jeg har med meg litt jobb hjem i helgen, og en god del som venter i innboksen. Men det gikk.

– Kaffe. Guds gave til trøtte mødre (og fedre).

Jeg savner:

– Søvn. Årets hittil travleste uke ble avsluttet på verst tenkelige vis: en natt nesten totalt uten søvn. Jeg hadde gledet meg så til å sove på fredag, uten vekkerklokka på halv seks, men en blanding av tenner og litt uheldig dagsoving sørget for at Happa & Dinglis vekket hverandre på skift mer eller mindre hele natten. Du vet det har vært tøft når du finner mannen din kun iført boxer skjelvende av kulde på sofaen klokka halv fem om morgenen.

– Litt tid. Til å tenke. Til å registrere alt som foregår, og fordøye det. Denne uka har jeg levd i en sentrifuge, verden bare suser forbi, jeg løper til jobben og fra jobben og til legen og hjem der et tv-selskap har rigget seg til med kameraer og mikrofoner alle veier, og innimellom skal jeg ha kvalitetstid med seks barn og mann. Eller strengt tatt, fem barn. For jeg savner også…

– Eldstejenta mi. Hun er knapt hjemom for tiden. Er det ikke fest, så er det tur i parken, og er det ikke festival, så er det cello-spilleoppdrag i bryllup (!). Jeg har all mulig forståelse for at det er mye moro som skjer, og at hun begynner å bli stor, men jeg synes ikke det er ok at hun nærmest melder seg ut. Vel vel, skolen har akkurat begynt. Det roer seg sikkert.

TV-kamera i stua? Det skjer ikke ofte her, altså!

Klassebamsen til 2A fikk teste høretelefonene, til sjuåringens store fryd.

For øvrig er det godt å være ferdig med opptakene. Ikke at jeg er så fornøyd… jeg fikk verdens verste oppladning til intervjuet, med jobbstress av en annen verden og løping alle veier, og hodet var slett ikke på plass da jeg skulle til pers. Det bærer nok svarene preg av. Men pytt. Mediefolk kan lage gull av gråstein. Da er det verre med den uttalelsen jeg frykter blir stående i ettertid: «Seks barn er lett!». Au au, høy tabloidfaktor på den der. Og jeg mener det jo, men jeg mener det ikke sånn….

Lover å si fra når det kommer, slik at dere kan få se meg komme med dumme uttalelser og virre nervøst rundt i det rotete huset mitt. Det blir nok en höjdare!

Smiler av:

– Vår lille premieregjest. Dette var en spennende dag for henne!

Sjuåringen i finstasen utenfor Colosseum i dag. Hun var invitert til premierefesten for Karsten og Petra på safari, og gledet seg naturligvis enormt. Det var en sliten og lykkelig lita tøtte vi hentet etter premierefesten. Selv noterer jeg at min mellomste datter allerede har vært på flere filmpremierer enn hva jeg selv har, men nå har jeg aldri heller hatt en bestevenninne med foreldre i filmbransjen 😀

– Turbo, som teller til helt til fjorten før hun går ned igjen til sju, og starter derfra.

– Ekornene utenfor huset, som er midt i den travleste nøttesesongen og sørger for daglig underholdning og drama.

Ukas regnvær:

Sjelden elva går fullt så høyt!

Hei, Oslo kommune, jeg tror ikke dette funket helt etter planen!?

Ukas irritasjon:

– Bananfluer. Jada, jeg vet at det er en sesong-greie, snart er de døde hele hurven, men akkurat nå er de innmari irriterende.

Ukas sidelinje-øyeblikk:

– Ny helg, ny bane. Vi har vel vært på de fleste i Oslo og omegn nå, og med fare for å skryte må jeg påberope meg en viss kompetanse på dette med kunstgressbaner, kjørerute og garderobefasiliteter. Og snømåking (siden vi bor i Norge, lissom). Men denne gangen var vi på et nytt sted, og kan nok en gang konstatere at selv om Oslo har sørgelig dårlig utvalg av svømmehaller og idrettshaller, står det ikke så aller vesrt til med fotballbanene.

Min mann, og min mors mann, diskuterer taktikk og prestasjoner mot slutten av første omgang.

Min sønn kapteinen (sa hun med dårlig skjult stolthet), dommeren og kapteinen på det andre laget snakker sammen før avspark i andre omgang.

Pausemoro! I pausen må man leke litt med de evig tålmodige småsøsknene.

… og ellers var de små så heldige at mormor var med, og kunne finne på andre ting når omgangene ble i overkant seige.

Ukas musikkopplevelse:

– tilhører ikke meg, men min eldste datter. Jeg anbefaler herved festivalen «Rockslo» på det varmeste. Alt fra unge, flinke bakgårdsband til Susanne Sundfør, billig, rusfritt og ungdomstett på taket av Rockefeller. Det skjer igjen til neste år. Anbefales, anbefales!

Tanker mot neste uke:

– Ingen. Har ikke kommet så langt ennå 😉 Resten av helgen skal jeg bruke til å skrape opp restene av meg selv og samle tankene rundt det som skjer til uka- hvilket ikke er lite, det heller, men mer overkommelig enn denne. Men akkurat nå er det bare en ting som teller: søvn.

… men et lite, uskikkelig bonus-punkt:

Dagens middag. Jeg tuller ikke. Is med peanøtter og nonstop og knust ostepop og sjokoladesaus. Hah! Noen som kan gjette anledningen?

Beklager igjen at det har vært tyst noen dager. Håper at alle nyter lørdagskvelden- foran TV, ute på restaurant eller på kino, på ferie, i sofakroken, eller dit jeg skal akkurat nå: i seng! 😀

Ordknapp onsdag

Publisert 26. august 2015 av Helle

Morgenturen min- den som får hodet til å våkne, kroppen til å funke, og generelt redder dagen. I løpet av de dagene skolen har vart, har den lille morgenturen som var min og toåringens kvalitetstid blitt stadig mer folksom. Duoen vår har blitt en trio, som ble en kvartett, som ble en kvintett (jo, det er fire barn på bilde nummer tre, bare se godt etter). Nå venter vi bare på sjuendeklassingen og Bison, så er flokken komplett. De kommer nok.

Noen ganger stresser vi. Andre ganger tusler vi rolig av gårde og skravler. Fine minutter er det i alle fall.

Niendeklassegutt. Lange bein og store hender. Abercrombie, Cons og Superdry. Om tretten-fjorten år er det Bison som sitter der- jeg håper i hvert fall at han gidder å ta bussen med mamma, han også! En påminnelse fra barnehagen av den småflaue typen, når guttungen har gått der i flere uker. Vi har ordnet det nå, altså. Og et lite naturbilde som beskriver mors sinnstilstand ganske bra for tiden: dette er en vakker solnedgang… eller en soloppgang. Det er bare et par dager siden bildet ble tatt, men jeg er ikke i stand til å huske hva det var. Jeg tror det er soloppgang, basert på vinkelen på bildet. I samme gate ligger VGs totalt unødvendige råd om «hvordan bli trøtt». Takk, men nei takk. Jeg er praktisk talt en vandrende zombie allerede.

En svært lite elegant zombie, faktisk. Ukas fashion statement: ankelsokker som ikke er ankelsokker (og heller ikke mine, pene, eller et par, når vi er inne på det). Helle (36): en dass. Men, det er jo strengt tatt ikke noe nytt.

Ukas Nær-en-kjendis-opplevelse: nærkontakt med Reka på søndagens kamp, der Turbo, Fotballhuet og jeg gumlet popcorn og sang av full hals. Søndagen var for øvrig fantastisk deilig, en dag av den typen som får deg til å tenke «OK, det har kanskje vært en dårlig sommer hittil, men med litt flaks har vi sommer i flere uker til»…

… og allerede dagen etter var sommeren byttet ut med høst. Et mørkt, vått glimt fra turen hjem fra korøvelse, med gatelys hentet rett ut av Narnia. Og som seg hør og bør, en solid dose Hverdag: nå er de fleste aktivitetene på plass, og ukerytmen tar form. Hver onsdag kveld fram mot jul kommer jeg til å ri min trofaste hest oppover Schweigaards gate så søla skvetter, etter å ha hentet sjuåringen fra ballett og jazzdans. Det aner meg at det kommer et regntungt soundtrack etter hvert! Kent, kanskje, eller Depeche Mode. Eller kanskje Mussorgskij, rett og slett. Vi får se!

En helg med mange hatter…

Publisert 24. august 2015 av Helle

Denne helga har jeg vært innom om ikke alle, så i alle fall en god del av de rollene jeg til enhver tid besitter (og etter beste evne prøver å fylle. Med vekslende hell).

Hattene har flydd av, på, og alle veier. Dagen som startet med Tilly og vennene og fire gjennomlesninger av Travelby, går plutselig over i diskusjoner om mobilbruk og ungdomsfyll, via beundrende applaus for en secunda ballerina som danser en småskjev versjon av Svanesjøen mellom legoklossene og fløytenotene på stuegulvet.

These are crazy days. And I love’em!

… men fy søren så godt det er å få drikke en kaffe helt i fred, en sjelden gang.

Jeg gikk inn i helgen på fredag kveld, som en bekymret stor tenårings-mamma. Med jentungen på sin første Pararølp var jeg i utgangspunktet rimelig avslappet og ubekymret. Hun går sammen med folk jeg kjenner, de er streit ungdom med streite foreldre, dette går bra. Jeg klarte å holde den tanken, også etter at klokka nærmet seg ti (hun antok at de ville dra hjem omtrent da), selv om mobilen hennes var tom for strøm, og til og med etter at Oslopolitiet hadde lagt ut Twittermelding om at de rykket inn på Sognsvann og avsluttet en fest med «mange hundre ungdommer, mye forsøpling og berusede mindreårige». Men, da ungen endelig ga lyd fra seg via en annen telefon, og spurte pent om å få dra innom McDonald’s på vei hjem, midt i Oslo sentrum, over midnatt- da kastet jeg inn håndkleet og overlot ansvaret til far. Du tar over telefonen, jeg snakker med et par skytsengler og går og legger meg, med hjertet hoppende inne i brystkassa.

Det er rart, dette. For noen år siden hadde jeg mange tanker om hva barna mine jaffal ikke skulle få lov til. Og nå? Jeg har aldri vært spesielt lettpåvirkelig i forhold til at «alle andre gjør det, mamma», og er det fremdeles ikke. Men når foreldre som er av den langt mer konservative sorten enn meg selv gir grønt lys, ville jeg ikke fremstått ansvarsbevisst ved å sette grenser som ingen andre gjør, jeg ville vært en dinosaur. En mistenksom sådan, siden jenta tross aldri har tøyd de få, men ganske absolutte grensene vi har her i huset. For noen år siden hadde jeg trodd at det ville være mer dramatisk enn det er. Nå er det mer en del av den naturlige utviklingen. Jeg trenger ikke være vilt overbegeistret, men jeg må godta det- for sånn er naturens gang, og det er bare å ta på seg den bekymrede mammahatten og konstatere at tiden går.

Nydelig solnedgang, dere. Lurer på hva de gjør nå? Det er vel ingen som bader, og i alle fall ikke i beruset tilstand? Nei, selvsagt ikke. *la-la-a-la-laaaa-la*

Resultatet: totalt udramatisk, selvsagt. Ingen skumle overfallsmenn på McDonald’s, og den eneste ungdomsfylla de hadde hatt befatning med, var å hjelpe en fortvilet jente fra en annen skole i byen som slepte sin døddrukne venninne mot parkeringsplassen for å møte moren sin. Det hadde vært hyggelig, men mye drikking og «litt krampaktig», som hun sa. Vel, ser man det. Noen ting forandrer seg aldri! Jeg husker noen Pararølper fra min egen tid, og det var egentlig morsomst før det startet.

Jeg våknet dagen etter- eller rettere sagt, ble vekket- som en klassisk trøtt i trynet-småbarnsmamma. Like lite som en gjennomsnittlig tenåring tar hensyn til at mor&far blir sittende oppe og ikke klarer å legge seg, tar småbarn hensyn til at deres søsken kommer hjem langt over midnatt. Opp og hoppe, lage grøt, tørke stump, lete etter Elsa-kjolen.

Deretter tilbake til stor tenåringsmamma-modus igjen, der jeg satt på cafe Norð i Nygata og drakk en Americano i ensom majestet mens jeg ventet på eldstejenta som var på utvekslings-intervju. En helt annen stor tenåringsmamma-variant enn kvelden før (der jeg først og fremst var bekymret- tør jeg minne om denne:)

– en stolt en. Stolt over den unge damen som svarer så godt for seg og har så gode refleksjoner, og som ikke virker det minste nervøs. Jeg er ganske sikker på at vi har et positivt svar i posten i løpet av uka og at jeg neste år har enda mer å bekymre meg om! Og i mellomtiden kunne jeg som sagt nyte en kaffe helt i fred. Jeg kan vel knapt huske sist det skjedde.

Cafe Norð i Nygata. Har gått forbi tusen ganger uten å gå inn, men det var et veldig hyggelig sted! Kommer absolutt tilbake.

En liten kjapp tur innom Oslo city, med småjente-mamma-hatten på hodet der jeg sto inne på Accessorize og vurderte hva som var rosa nok, men ikke for rosa, og søtt nok, men ikke for søtt, til å funke som bursdagsgave i sjuårsbursdag nummer to denne uka. Deretter en tur på sidelinja, der bitchy fjortis-mama meldte sin tilstedeværelse, og sluttet kvelden som innmari sliten mamma.

Bitchy? Ja, faktisk.

For å drodle litt rundt dette, så har jeg snart bursdag. 37 seige, gamle år- og endelig har jeg blitt voksen. Voksen nok til å slå i bordet, brumme litt og våge å være upopulær når det trengs. Det har tatt sin tid. Men når en gjeng fedre- våre fedre, pinlig nok- står og gauler, kjefter og banner til dommer’n, kokte det over. Jeg tok Bison på armen, marsjerte bort, og ba dem om å roe seg, dette gikk over streken. Og det var virkelig over streken. Riktignok var dømmingen en vits, og dommeren selv var knapt eldre enn guttene han skulle dømme, men vi har fått klar beskjed av klubben om at slik språkbruk ikke er greit. I tilfelle det moralske gangsynet blir midlertidig satt ut av spill, noe som dessverre lett kan skje hos engasjerte foreldre.

Det var nok et par som syntes jeg var i overkant sær. Dem om det. Vi andre hadde en hyggelig prat etterpå, for som det ofte er: det er ikke så farlig å være litt upopulær i tre minutter. De færreste legger folk for hat av den grunn!

… ellers: en helt perfekt fotballkampdag, også for de små. Sol og lekeplass og store sletter med grønt!

Men den toåringen min er virkelig ikke trygg på en flekk!

Sliten mamma?

Ja, og på verst tenkelige tidspunkt. Som regel koser vi oss sammen i helgene, alle sammen (eller i hvert fall de som er hjemme). Men av og til hender det som hendte på lørdag: mannen min tar fram brummestemmen og jager folket ut av stua. Nå skal mamma og jeg være alene litt!

Da er det passe usolidarisk av meg å sitte og glippe med øynene og gjespe i et sett, men det var faktisk akkurat det som skjedde. Uff. Bedre lykke neste gang? Eller burde jeg vurdere the 30 day challenge, for å unngå å havne totalt i foreldrefella? *lett rødme i kinnene*

Søndag! Opp som heldig mamma (fikk sove helt til kvart på sju!), opp og lage frokost og være strenge-mamma.Nå skal faktisk alle skjerpe seg ti hakk, vi er i gang med hverdagen, jeg vil at dere skal gjøre sånn og sånn! Det har vært sløve takter fra mange i det siste, og far og jeg orker ikke dra hele lasset alene. Nemlig!

Ut av huset, la Gubben være igjen med de små som en ekte ego-mamma. Synge i koret, løpe innom butikken på vei hjem, og bli morsom-mamma ved hjelp av en dæsj konditorfarge (fantastisk hvor mye lykke det ligger i grønne pannekaker). Deretter en tur på Ullevål sammen med eldste sønn og yngste datter, i en av de sjeldne men herlige øyeblikkene av flink og entusiastisk kose-mamma…

Turbo var litt usikker på om hun hadde lyst til å bli med, hun får jo fotball i høye doser som det er. Men da jeg nevnte «kjøre t-bane» var saken klar! Fotballjakke og kosekanin, og husets toåring er klar for å innta Ullevål.

Buhuuuu, når Molde scorer må vi gråååte… Jeg ble imponert over sønnens storebror-egenskaper (igjen! Til tross for at jeg jo vet dette fra før- både han og de andre er supre storesøsken), hans tålmodighet og gode håndlag med lillesøster. De koste seg sammen, og jeg koste meg med dem. En fin opplevelse for alle tre, så fikk det heller bare være at resultatet ikke ble helt som ønsket.

… og avslutte kvelden som klissvåt småbarnsmamma (dusj-sprut over halve badet og puss puss, så får du en suss, og selv om du bare har seks tenner så må det gjøres grundig!) og skolebarnsmamma (bokbind, bokbind og atter bokbind). Når det gjelder det siste må jeg bare ærlig innrømme at mannen min er dobbelt så god som jeg. Ti år og hundrevis av bøker; det blir fremdeles skjevt og skakt og krøllete. Det vil si, de aller siste blir ikke så verst. Men da har jeg jo et helt år på å glemme kunsten til neste gang.

Så sånn er det. Fra det ene til det andre, til det tredje, til det fjerde. Det er intenst, og det kan være slitsomt, men mest av alt moro. Jeg får se det positive: det er et privilegium å kunne bedrive vekselbruk hjemme i sin egen stue. Og kjedelig blir det aldri!

Håper alle er godt i gang med en ny uke! Jeg er allerede småsvett og på etterskudd med det meste 😉 Det ligger an til noen uvanlig hektiske dager framover, og jeg henger knapt med i min egen blogg, og langt mindre i andres, dessverre. Men jeg håper å titte innom ved første mulighet! I mellomtiden håper jeg skolestart, jobbstart, barnehagestart eller en deilig, sen ferie tikker og går akkurat som det skal!

enslagsmammablogg.no

En liten blogg om å leve stort

Månedlige arkiver: august 2015

Lørdagstanker (blir det verre nå…?)

Ordknapp onsdag

En helg med mange hatter…