- Utenfor vinduet:
Kveldshimmel over Oslo i august.
- Tanker om uka som gikk:
– Som regel har jeg minst et par-tre mål for uka. Ting som skal gjøres, prosjekter som skal i mål, ting jeg ønsker å kunne krysse av på den endeløse gjørelista mi. Om ikke annet, så prøver jeg å få klotet ned et semi-daglig innlegg her inne.
Ikke denne uka. Denne uka hadde jeg ett mål: å komme igjennom den. Jeg visste på forhånd at det ville bli forferdelig travelt, både hjemme og på jobb, og selv en evig optimist har etter hvert lært såpass av erfaring at det er dumt å sette seg for høye mål når timeplanen bare så vidt går i hop.
Det viste seg å være lurt. I steden for å være frustrert og oppgitt over alt jeg ikke rakk, sitter jeg med en følelse av å være godt fornøyd med egen innsats. Det ble ikke perfekt, det er mye som burde vært bedre, men det gikk. Vi kom igjennom, med livet i behold!
Men nå er jeg sliten. Og jeg håper neste uke blir bittelitt roligere.
Løpe, løpe, bringe, løpe, jobbe, hente, løpe. Rydde. Lage mat. Bysse. Trøste. Vaske. Løpe igjen.
- Vi spiser:
– Panert rødspette med poteter og grønnsaker. Panert rødspette med Gubbens østerssaus spesial (vårløk og grønne bønner). Panert rødspette med sursøt saus og ris.
Altså, saken er at vi har verdens hyggeligste (og mest pågående) fiskebilmann i nabolaget. Han er på døra 3-4 ganger i året og kan selge sand i Sahara. Jeg har ikke tall på hvor mange kilo torsk og laks vi kjøpte før vi regnet på prisen og fant ut at det ikke var spesielt billig i det hele tatt. Men godt, da.
Denne gangen kom han rett før lønningsdag- dessverre for hans del. Ikke hadde han fiskeboller heller (for tro meg, fiskebollene han selger er langt unna Vesterålens bokser). Så da gikk vi for noe vi alltid med fordel kan ha i fryseren: panert rødspette. Fem kilo, no problem, vi er mange mennesker her i huset. Problemet var bare at Gubben fant en halvtom eske panert rødspette nederst i den andre fryseren som har ligget der siden sist gang.
Vi er gjerrige nøysomme og miljøbevisste mennesker. Vi kaster ikke mat med mindre vi må. Ergo spiser vi rødspette, fra den eldste boksen først. Og innimellom det: pasta med røkelaks, pasta carbonara. Det har vært en uke med kjapp mat.
- Ser på:
– Ingenting? De minste får riktignok se på tegnefilmene før klokka seks, men ellers har det vært fint lite TV og filmer. Vi har ikke hatt tid, noen av oss. Unntaket er United- Brugge, som sto på i bakgrunnen mens jeg bakte brød og mannen ryddet i stua. Moro med en trippel Rooney, og enda mer moro med Champions League!
Jeg leter videre etter halv-alvorlige filmer jeg kan se sammen med ungdommen i huset. Vi har sett Forrest Gump, Dead Poets’ Society, Schindlers Liste, Max Manus, The Beach, Hotel Rwanda, Blood Diamond, Evita, Den siste keiser… Et par av disse kan med fordel gjentas, siden de ikke hadde norsk tekst og det er noen år siden vi så den (fjortenåringen var ikke like stødig i engelsk da som han er nå), men ellers er jeg takknemlig for tips! Vi har bare Born on the 4th of July og Milk på lager nå.
Eller vent litt… jeg mener jeg så Titanic slengende her enn dag. Så vidt jeg husker er det ikke stor kunst, dette, og mesteparten av filmen består av enorme mengder vann. Likevel, den er da en slags klassiker. Og Leonardo, da. Og Kate!
- Leser:
– Igjen, dette var uka uten plass til noe annet enn å overleve. Men, jeg har to på ventelista akkurat nå: Elena Ferrante og Enduring Love. Gleder meg!
– Eric Carles bøker, pluss en eldgammel japansk barnebok om en liten panda som blir lei av familien og bambusskogen, og våger seg ut i den store verden. Der opplever han mye moro, men surprise surprise: han lengter hjem til slutt, og vender tilbake.
Som mor til store tenåringer liker jeg den moralen 😀
- Hører på:
– Vekkerklokka
– Kanada-gjessenes hese kvekking, der de tørrtrener på ruta si i skjeve V-former over lyseblå kveldshimmel. Tidlig høst.
– Knut Nystedt. Av den enkle grunn at vi skal synge hans «Laudate» i messen på søndag. Ikke bare det, vår kantor sendte til og med ut en lydfil bare til oss altene, noe han ellers aldri gjør. Var vi SÅ dårlige på øvelsen, altså?
Men jeg skal kanskje ikke ta det så ille opp. Det er ingen enkel melodi, så jeg har allerede søkt på Youtube flere ganger etter eksempler. Den jeg kanskje liker best, til tross for at det er veldig forskjellig fra vår tolkning, er denne. Fra Peru! Er det ikke flott? I Peru sitter det sangere og pugger en komponist langt fra alle i Norge har hørt om. Det er jo nydelig.
- Jeg er takknemlig for:
– Bla bla bla, livet mitt er så flott og fint og jeg er supertakknemlig for å stå opp klokka fire om natta før en travel arbeidsdag med minus på kontoen, tasse inn på et rotete kjøkken og tenke «Jeg er heldig!». Glorien skinner, og synes du at du har hørt Pollyanna før, her på bloggen? Det finnes alltid noen som har det verre, liksom? Bilen i stykker, pyttsann, er så koooselig å ta en tur i femten minus klokka halv sju om morran atte, og litt mosjon har alle godt av?! 😀
Jo, men det ER jo faktisk sånn. Denne artikkelen skrudde nesten på tårekrana hos meg, der jeg sto på jobben og sorterte aviser etter en småsvett morgen. Jeg har en jente på samme alder, og toåringer er som toåringer er: klin like. Det kunne vært Turbo. Det kunne vært oss. Det var oss, den gangen min (grand)tante Astrid jobbet som jordmor inne i gruvene i Kirkenes og folk levde der i måneder og år. Jeg lurer på hva min tante Astrid hadde sagt om begrepet «Lykkejegere».
Kanskje jeg er både dum og naiv, men jeg tviholder virkelig på retten til å være heldig midt i alt småbarns- og storebarnsståket. Det er slitsomt. Det er til tider veldig slitsomt! Likevel, med fast jobb og god barnehage og fornøyde barn, tillater jeg meg et snev av Pollyanna-syken. Tross alt er det ikke mer enn noen måneder siden jeg tok med meg småbarna mine og dro på ferie til en øy der døde flyktninger regelmessig blir skylt i land. Jeg er… så… heldig.
– Positivt svar på eldstejentas søknad om utveksling. Det kom etter bare noen dager, og jeg kan ikke si jeg er overrasket- men det var en opptur likevel.
– At uka er over. Jeg har med meg litt jobb hjem i helgen, og en god del som venter i innboksen. Men det gikk.
– Kaffe. Guds gave til trøtte mødre (og fedre).
- Jeg savner:
– Søvn. Årets hittil travleste uke ble avsluttet på verst tenkelige vis: en natt nesten totalt uten søvn. Jeg hadde gledet meg så til å sove på fredag, uten vekkerklokka på halv seks, men en blanding av tenner og litt uheldig dagsoving sørget for at Happa & Dinglis vekket hverandre på skift mer eller mindre hele natten. Du vet det har vært tøft når du finner mannen din kun iført boxer skjelvende av kulde på sofaen klokka halv fem om morgenen.
– Litt tid. Til å tenke. Til å registrere alt som foregår, og fordøye det. Denne uka har jeg levd i en sentrifuge, verden bare suser forbi, jeg løper til jobben og fra jobben og til legen og hjem der et tv-selskap har rigget seg til med kameraer og mikrofoner alle veier, og innimellom skal jeg ha kvalitetstid med seks barn og mann. Eller strengt tatt, fem barn. For jeg savner også…
– Eldstejenta mi. Hun er knapt hjemom for tiden. Er det ikke fest, så er det tur i parken, og er det ikke festival, så er det cello-spilleoppdrag i bryllup (!). Jeg har all mulig forståelse for at det er mye moro som skjer, og at hun begynner å bli stor, men jeg synes ikke det er ok at hun nærmest melder seg ut. Vel vel, skolen har akkurat begynt. Det roer seg sikkert.
TV-kamera i stua? Det skjer ikke ofte her, altså!
Klassebamsen til 2A fikk teste høretelefonene, til sjuåringens store fryd.
For øvrig er det godt å være ferdig med opptakene. Ikke at jeg er så fornøyd… jeg fikk verdens verste oppladning til intervjuet, med jobbstress av en annen verden og løping alle veier, og hodet var slett ikke på plass da jeg skulle til pers. Det bærer nok svarene preg av. Men pytt. Mediefolk kan lage gull av gråstein. Da er det verre med den uttalelsen jeg frykter blir stående i ettertid: «Seks barn er lett!». Au au, høy tabloidfaktor på den der. Og jeg mener det jo, men jeg mener det ikke sånn….
Lover å si fra når det kommer, slik at dere kan få se meg komme med dumme uttalelser og virre nervøst rundt i det rotete huset mitt. Det blir nok en höjdare!
- Smiler av:
– Vår lille premieregjest. Dette var en spennende dag for henne!
Sjuåringen i finstasen utenfor Colosseum i dag. Hun var invitert til premierefesten for Karsten og Petra på safari, og gledet seg naturligvis enormt. Det var en sliten og lykkelig lita tøtte vi hentet etter premierefesten. Selv noterer jeg at min mellomste datter allerede har vært på flere filmpremierer enn hva jeg selv har, men nå har jeg aldri heller hatt en bestevenninne med foreldre i filmbransjen 😀
– Turbo, som teller til helt til fjorten før hun går ned igjen til sju, og starter derfra.
– Ekornene utenfor huset, som er midt i den travleste nøttesesongen og sørger for daglig underholdning og drama.
- Ukas regnvær:
Sjelden elva går fullt så høyt!
Hei, Oslo kommune, jeg tror ikke dette funket helt etter planen!?
- Ukas irritasjon:
– Bananfluer. Jada, jeg vet at det er en sesong-greie, snart er de døde hele hurven, men akkurat nå er de innmari irriterende.
- Ukas sidelinje-øyeblikk:
– Ny helg, ny bane. Vi har vel vært på de fleste i Oslo og omegn nå, og med fare for å skryte må jeg påberope meg en viss kompetanse på dette med kunstgressbaner, kjørerute og garderobefasiliteter. Og snømåking (siden vi bor i Norge, lissom). Men denne gangen var vi på et nytt sted, og kan nok en gang konstatere at selv om Oslo har sørgelig dårlig utvalg av svømmehaller og idrettshaller, står det ikke så aller vesrt til med fotballbanene.
Min mann, og min mors mann, diskuterer taktikk og prestasjoner mot slutten av første omgang.
Min sønn kapteinen (sa hun med dårlig skjult stolthet), dommeren og kapteinen på det andre laget snakker sammen før avspark i andre omgang.
Pausemoro! I pausen må man leke litt med de evig tålmodige småsøsknene.
… og ellers var de små så heldige at mormor var med, og kunne finne på andre ting når omgangene ble i overkant seige.
- Ukas musikkopplevelse:
– tilhører ikke meg, men min eldste datter. Jeg anbefaler herved festivalen «Rockslo» på det varmeste. Alt fra unge, flinke bakgårdsband til Susanne Sundfør, billig, rusfritt og ungdomstett på taket av Rockefeller. Det skjer igjen til neste år. Anbefales, anbefales!
- Tanker mot neste uke:
– Ingen. Har ikke kommet så langt ennå 😉 Resten av helgen skal jeg bruke til å skrape opp restene av meg selv og samle tankene rundt det som skjer til uka- hvilket ikke er lite, det heller, men mer overkommelig enn denne. Men akkurat nå er det bare en ting som teller: søvn.
- … men et lite, uskikkelig bonus-punkt:
Dagens middag. Jeg tuller ikke. Is med peanøtter og nonstop og knust ostepop og sjokoladesaus. Hah! Noen som kan gjette anledningen?
Beklager igjen at det har vært tyst noen dager. Håper at alle nyter lørdagskvelden- foran TV, ute på restaurant eller på kino, på ferie, i sofakroken, eller dit jeg skal akkurat nå: i seng! 😀