Fredag rett før klokka seks om morgenen. Jeg liker høsten og kjenner et blaff av spenning over det som venter- høstferie, Halloween, advent. Vakre høstblader, det første rimlaget. Men akkurat dette med å gå til barnehagen i tussmørke, og gå hjem i tussmørke, er nok ikke det jeg gleder meg aller mest til…
— Kjedelige ting, stort sett. Og av og til ganske artige ting, som når Gubben står og steker medisterboller og plutselig roper – Helle, hvor er den andre posen med grønnsakssuppe? Den var selvfølgelig for lengst fortært, så da ble det grønnsaks-tomatsuppe med medisterboller, makaroni og noen stekte pølser som bare måtte spises.
— … men innimellom blir Gubben lei av halvfabrikata og kjappe løsninger. Han har ikke helt vært på «koke suppe av fiskehode-nivå» denne uka, heldigvis, men han disket opp med denne fargerike kyllingretten:
Masse grønnsaker og rotfrukter på brett, noen kyllinglår på toppen, og…
… et voilà! Litt mindre kjedelig med en gang. Skjønt, det mest oppsiktsvekkende med denne retten var min eldste sønns kommentar: «Dette var godt pappa! Og rotfrukter… jeg synes rotfrukter passer så godt til sesongen, altså!» Jeg har sagt det før og sier det igjen: min eldste sønn er antagelig landets yngste 70-åring.
— Eldstesønnen og jeg hadde en flott kveld med potetgull og Hunger Games: Catching Fire på lørdag. Nå skal vi bare få sett ferdig Born on the 4th of July. Men selvsagt har det dukket opp et problem: fjernkontrollen til dvd-spilleren er borte. Søkk borte. Det er sikkert Turbo eller Bison som har tatt den og lagt den på et lurt sted. Sukk.
— Vi så Vålerenga slite seg til tre poeng mot Mjøndalen i en ikke super-overbevisende kamp, og venter spent på kampen mot Start i kveld. La Liga-kampene er fremdeles ikke på TV, noe som skuffer stort. Alltid like festlig å lese i avisa om «målshow» og «Ronaldo-magi» dagen etter at kampen ble spilt.
— Og fredagskveldens store spenningsmoment: holder jeg meg våken til krimmen? Det har pleid å være en slags fredagstradisjon- mor og far i sofaen, muligens med litt rødvin og snacks, med en så sidrumpa krim at ungene ikke gidder å sitte oppe med oss. Men det var da, det, og itte nå. I kveld frykter jeg at det blir nattinatt på mor så fort fotballkampen er ferdig, mens Gubben blir sittende oppe og drikke kaffe (se «Ukas stress-knute»).
— Mamma-uniformen min: hva som helst som ligger øverst i skapet, med unntak av badetøy og joggebukser. For en nedtur etter den stilfulle sommeren, da! Takket være sommerkjolene som tåler år etter år med vask fikk jeg til og med et kompliment eller tre, og med hjemmeværende mann var det ingen sak å smøre på seg et beskjedent lag ansikts-sparkel og komme sånn noenlunde presentabel ut på andre siden. Den tiden er forbi. Hallo, gamle olabukser, kjedelige gensere, joggesko og null sminke. Men pytt. Jeg jobber heldigvis mest over nett og telefon, og kollegene mine er vant med at jeg ser ut som et vandrende katastrofeområde.
— Er ferdig med Elena Ferrante, ganske fornøyd, men ikke helt der at jorden bevret. Nå er jeg over på en typisk «lete i bokhylla i desperasjon etter å finne noe- hva som helst- å lese på», og endte opp med Four sisters of Hofei av Annping Chin. Historien om fire søstre (nei, sier du det!) fra den kinesiske overklassen tidlig på 1900-tallet og deres liv. Dette er mer Jung Chang enn Amy Tan, med mye historisk informasjon og detaljerte beskrivelser. Og som alltid blir jeg fascinert av hvor forskjellige liv menneskene lever, avhengig av omgivelser og samfunn. En scene var spesielt brutal: hvordan en av familiens ammer fødte sitt sjette barn og umiddelbart kvalte henne med morkaken. Det var en jente, de hadde ikke råd til flere, og sånn var det med den saken. Deretter dro hun rett tilbake til overklassefamilien og overtok ansvaret for den yngste jenta deres og elsket henne som sin egen, uten verken bitterhet eller såre følelser. Hvordan er det mulig? tenker jeg, men jeg har jo ikke muligheter til å forstå det, utfra mitt ståsted.
— Vel, siden det er fredag, burde jeg vært på Sentrum Scene i kveld og hørt på min store helt: Weird Al Yankovic. Som jeg digger den mannen, og det har jeg gjort siden han sang Like A Surgeon på åttitallet og jeg var hellig overbevist om at mannen med bart var storebroren til Madonna 😉 Men Weird Al får klare seg uten meg, jeg visste ikke at han var i Norge før i går- og ting tar jo som kjent litt tid her i heimen. Får heller spille noen av mine favoritter på iTunes: Yoda, Amish Paradise, Ebay, Another One Rides The Bus, og kanskje min absolutte favoritt: White & Nerdy. Eller eldstejentas favoritt: Word Crimes.
— Den som derimot har vært på konsert denne uka, er eldstegutten. Jeg fikk tilbud om rimelige billetter til Fløytekarameller på Cafeteateret, og sendte ham av gårde sammen med mormor. Kan’ke bare være foppal heller (skjønt, på konserten hadde han truffet noen av storesøsters kompiser, og de ble enige om å dra på Ullevål i dag og se Vålerenga mot Start, hehe. Musikk og fotball i skjønn forening- det er ungdom etter mitt hjerte). De hadde visst hatt en fortreffelig kveld, han og mormor.
— Høst, regn, mørke skyer. It’s Tchaikovsky time! Jeg er glad i tunge, mørke, depressive russere, både på den ene og andre måten, og Pathetique gjør alltid jobben. Dessuten er slutten av tredje sats helt fantastisk, den blir jo aldri ferdig. Ba-bam! Ba-ba-ba-bam! Bam! Bam! Ba-ba-bam! Ba-ba… og så videre. I et helt minutt, omtrent. Glad i voldsomme avslutninger, han Pjotr. Hør fra 33′ og utover, og le.
— Mozarts konsert for fløyte og harpe. Og så prøver jeg hardt å ikke tenke på at eldstejenta skulle vært i Praha nå for en real dose høykultur a la Mozart, ballett, fine dining og jazzbåt. Nåja, jeg er ganske sikker på at selv om celloensembelets høsttur er på grensen til legendarisk hva gjelder program og innhold, slår det ikke helt…
— Nepal! Og hvordan jentungen min har det der. Telefonen funker visst ikke, jeg har ikke fått en eneste blekksprut-sms, og selv om jeg skjønner veldig godt at ikke kommunikasjon hjem er topp-prioritet tror jeg at jeg ville hørt noe hvis den var oppe og gikk. Men, det er litt bevegelse på bloggen, og ditto på bankkortet. Så hun er i live!
De skriver ikke voldsomt mye på bloggen, noe jeg egentlig kan forstå. De har det antagelig travelt med å øve og ha det gøy (forhåpentligvis ligger ikke hele orkesteret flat ut med magesyke). Og hvis det er problemer med strøm og nett-tilgang, og å laste opp ting tar hundre år (slik det gjorde i Spania. Det gikk fint å blogge, men du verden så slitsomt når bildene bruker lang tid på å laste) begrenser det seg nok selv. Men sjekk ut de siste bildene, det virker som et eventyr!
— At Nepal er så innmari bra at ungen min kommer hjem som et nytt og reformert menneske, og strålende forteller at hun vil droppe året i England, selge alt hun eier, og flytte permanent til Kathmandu for å gå i lære hos en yogi og ha ekstrajobb i et ape-reservat. Hvem vet, det kan jo skje? Faren for å introdusere barna for nye inntrykk, det der! Men neida, jeg er nok ikke egentlig redd for det. Derimot er jeg fryktelig spent på å høre hvordan de har hatt det, og hva slags inntrykk hun har fått av landet, menneskene og kulturen. Gjett hvem som kommer til å stå utålmodig og trippe på Gardermoen?!
— At begge de små er friske og raske. Krysser fingrene for at det holder seg sånn. Tålmodige kolleger, som ikke bare holder ut småbarnsmor-fraværet mitt, men også bidrar med tips og råd til en nykomling innen feltet (arbeidsoppgavene har endret seg en god del i løpet av den tiden jeg har vært borte). Bra ting!
- Og fortviler/banner/river meg i håret over:
— Huset. Det ser ikke ut. Fem minutter etter mors forsøksvise rydding av stua, så er det bombet igjen. Kjøkkenet bærer preg av Bisons konstante utfall mot pastapakker og ommøblering i skapet med kasseroller og kjeler. På toppen av benkene ligger tusen papirlapper fra skole og trening, en haug reklame, frokosten som mellomstemann glemte å rydde på plass, matbokser etter eldstesønnen, og en halv pære. Pluss noen strikker, Lego Friends-biter og tegnesaker etter sjuåringen. Jeg blir sprø. En vakker dag flytter jeg ned i hybelen og lar resten av gjengen fikse seg selv her oppe! Det har ligget ferdigvasket og tromlet sengetøy i gangen i en hel uke, og det er absolutt ingen som tenker tanken om å brette det sammen og rydde det på plass.
Jeg sier som Mario Balotelli: Why always me? (dumt spørsmål. Jeg er mamma, that’s why. Og jeg var vel ikke så innmari flink da jeg var ung selv, når sant skal sies)
— at jeg har fått byttet ut oboen, bestilt skolegensere og levert sjuåringens tverrfløyte på overhaling. At jeg har notert ned alle speidermøter, treblås-prosjekttimer, dugnadsdatoer for niendeklasse, helsestasjonsbesøk og Førjulskos-datoer (Førjulskos er en danseforestilling ute i Lillestrøm, med diverse sceneprøver og kostymeprøver i forkant) i kalenderen. At jeg ikke henger plagsomt mye etter på jobben, til tross for en del syk Bison-fravær.
Nå gjenstår det bare å bestille time for synstest. Jeg fikk nye briller i bursdagsgave av min stemor, så det er på tide å få ut finger’n!
– – … one, two, three, four, five, six, seven, eight, AND one, two, three, four… Neida, verken Fresh Fitness eller Exerto har hatt hyppige besøk av mor i det siste. Eller besøk i det hele tatt. Men jeg trøster meg med at i en ellers utrent og dvask kropp, begynner i det minste gluteus gaximus å bli stram og fin. Avstanden mellom hjem og barnehage tar bare et kvarter, men det er jammen et kvarter som gjør deg svett på ryggen! Bratte bakker på begge sider av elva, kombinert med søskenvogn og to unger som begynner å bli tunge, gjør at samvittigheten ikke er fullt så svart som den kunne ha vært. Det er en gratis, enkel mini-rumpe-workout før og etter jobb, som jeg sikkert har veldig godt av.
Men jeg lurer på hvordan dette blir så fort det første, tynne islaget kommer. Da tror jeg vi må tenke nytt. Det er hardt nok å komme opp bakken nå, når det blir glatt vil det være nesten umulig. Jaja, vi finner en løsning på det også. Den tid, den sorg. I mellomtiden nynner jeg på Jane Fonda-sangen og koser meg med semi-god samvittighet etter «treningsøktene».
Denne karen hang på Vangen, der Gubben og småjentene var på klassetur i helgen. – Se pappa, et esel! var Turbos kommentar. Da mannen min prøvde å forklare at det var en elg, havnet de i en voldsom diskusjon. Til slutt gikk jentungen totalt bananas og endte opp med å trampe i bakken a la Sinnataggen og brøle at DET ER ET ESEEEL! med tårene sprutende ut av øya. Så da er det et esel, da. Noen kamper er man dømt til å tape.
Det minner forresten veldig om den gangen jeg prøvde å forklare eldstejenta mi at Franklin var en skilpadde og ikke en frosk, som hun påsto. Liten, illsint jente, og DET ER EN FJOOOOSK! Joda, historien gjentar seg.
— Mannen min, som stresser med et jobbprosjekt helt på oppløpssiden. Når far i huset pøser på med cola og kaffe på kveldstid for å kunne sitte oppe halve natta og jobbe, flere dager på rad, da er det alvor.
— Shoppestoppen vår er jo tilnærmet permanent (nå som eldstejenta lærer latin på skolen burde vi jaggu få oss et eget familiemotto, muligens et moderat våpenskjold også. Såpass må man ha. Jeg foreslår «VI HAR NOK» som motto, så kan ungen oversette, og et våpenskjold illustrert med Lego Friends, halvveis ødelagte spillkonsoller og et berg av skitne fotballsokker), men etter å ha tuslet til Grønland i lunsjpausen for å bytte ut mellomstemanns obo snublet jeg over en bod utenfor Gunerius med varer fra Sør-Amerika. Små skinntøfler, drømmefangere, en god del juggel, og PANG! sånne små, fargerike jakker fra Peru.
Ai ai, sentimentalitets-varsel de luxe! Slike jakker kjøpte vi på markedet i Spania til de eldste barna da de var små. Både fjortisen og hans eldre søster nærmest bodde i slike jakker da de var på alder med det Turbo og Bison er nå. Vi kjøpte til eldstejenta, lillebror arvet dem, vi hadde mange av denne typen og alle ble brukt til de nærmest var fillete.
Det æ’kke Lillelam, Nøstebarn, Reima eller bambus (er det ikke det som er det nyeste hippe å kle småbarn i? Eller var det hamp?). Garantert ikke økologisk! Tvert imot er de 100% syntetiske, og litt glorete. Og jeg gleder meg til å ta dem i bruk! 😀
— Jeg var hellig overbevist om at jeg hadde bakt inn en del ferie i permisjonen min, før jeg brukte tre uker i Spania i sommer. Men det var visst forrige permisjon jeg gikk for den løsningen. Ikke lett å holde oversikten for et surrehue når permisjonene kommer som perler på en snor (her bør jeg vel skyte inn at jeg er takknemlig for en grundig HR-ansvarlig på jobben min, godt at noen har oversikt!).
Så ser det ut til at jeg og gutta skal ut på tur noen dager i slutten av oktober (mer info kommer- det er kjempespennende!), og jeg sendte en ferieforespørsel på mail som ble avsluttet med «… og har jeg ikke mer ferie igjen, får jeg ta noen dager fri uten lønn».
Svaret? «Det er vel knappest nødvendig, når du har 15 feriedager igjen? 🙂 »
Femten feriedager! Harrusettpåmakan! Oktoberturen blir null stress. Ikke Turbos sangkurs på mandager heller, jeg kan ta noen halve feriedager der. Gubben og jeg kan ta oss den tradisjonelle fikse-det-siste-med-mat-og-gaver-dagen rett før jul uten barn på slep. Og selv med det har jeg kanskje en dag eller to til overs. Til meg selv.
Altså, jeg har lest på nettet. Å ta en feriedag bare for å være hjemme i sitt eget hus, uten å ta barna ut av barnehagen, er egoistisk og uansvarlig. De som gjør sånt burde ikke hatt barn, for hvorfor få barn når man ikke ønsker å være sammen med dem?
Nåja. Det skal være meg en sann glede å være egoistisk en helt vanlig onsdag i desember. Vi skal heller ikke se bort fra at en -1- dag i total fred og ro kan redde både vett og forstand i den travle førjulstiden, så helt egoistisk er det da ikke (hvem skal fikse julegaver hvis ikke mor gjør det?). Dessuten kan jeg sikkert få bakt noen kaker til avslutninger og vasket vinduer. Det aner meg at de som er mest kritiske til slike fridager ikke har den fjerneste anelse om hvordan det føles å aldri være alene i sitt eget hus.
— Det er sjuendeklassingen vår! Jeg føler meg litt som en Fraggel her jeg sitter pal i Oslo og venter på postkort, mens ungene flyr i alle mulige spennende retninger. Nå kommer eldstejenta snart hjem, mens mellomstemann gjør seg klar til å reise til Island sammen med mormor. Det var han som valgte reisemålet, og en litt overrasket mormor måtte bare ta konsekvensen av å ha bedt ham komme med forslag 😉 Nå gleder de seg begge to. Hval-safari, geysirer og et bad i Den Blå Lagune står selvsagt på programmet. Jeg er overbevist om at guttungen og mormor kommer til å ha en helt fortreffelig tur! Og et ekstra-tips hvis noen vurderer å dra dit: min mor kan fortelle at de fleste utfluktene er gratis for barn til og med 11 år. Med andre ord hadde det blitt mye dyrere å vente til neste år.
— Klatre-Bison har gått fra å være ganske slitsom, til å bli helt umulig. Han sitter i en eller annen skuff konstant, hvis han da ikke står og balanserer på kanten med ene hånda oppe på benken (der det alltid ligger noe som enten er farlig eller kan knuses). Han befinner seg rett og slett aldri på gulvet lenger, og det er rimelig slitsomt. Prøver du å få ham ned, setter han i sitt mest illsinte VRÆÆÆL. Puh. Jeg håper denne interessen gir seg snart, altså. Guttungen er jo på grensen til livsfarlig.
Bison spesial. Litt slitsomt, ja. Husk at guttungen ikke har verdens beste balanse ennå, og ikke er god til å ta seg for- han har jo nettopp fylt ett år. Så dette er nervepirrende dager!
Her om natten våknet Gubben i vill panikk, fant ikke brillene, røsket meg våken og gjorde meg oppmerksom på de klagende lydene som kom fra etasjen over. Bison! Han har klatret ut av sengen og opp trappa. Jeg er oppe på tre sekunder, og finner guttungen sittende oppe på kjøkkenbordet, klokka kvart på fire. Herlig.
— Turbo-guri er derimot smil og glede for tiden, og serverer stadig nye, rare språkblomster og artige påfunn. En favoritt er å sette en strand-bøtte på toppen av hodet, finne trehjulssykkelen sin og «søre mottosyttel». Hun har i alle fall fått med seg at det er viktig å bruke hjelm!
Og så vil hun lese Stormhvalen hver eneste kveld. Hun peker på den lille hvalen, og sier «Turbo», og den store hvalen, og sier «mamma». Skjønningen.
- Tanker om uka som kommer:
— Ah, høstferie! Sammen med vinterferien er den en av de mer utskjelte feriene, men jeg ser på ungene at de har godt av et lite avbrekk. Sjuåringen skal på SFO mandag til onsdag, for å være sammen med venner og leke. De to eldste er hjemme, og mot slutten av uka kommer sjuendeklassingen også. Da skal de få kose seg sammen og dra på kino- og jobbe litt i huset 😉
De to små skal i barnehagen, Gubben og jeg jobber. Jeg har for lengst forsonet meg med at det ikke ble noen hyttetur, ikke minst fordi eldstesønnen skulle trene som normalt hele uka. Men i går poppet det opp en melding i Facebook-gruppa vår om at det kun blir lagtrening de tre første dagene. Altså, denne beskjeden kommer torsdag før ferien begynner! Det er litt seint, da! Hadde vi visst det kunne vi tråklet oss til en langhelg mot slutten av uka likevel, men nå har jo ingen av oss bedt om fri.
Men pytt. Det blir uansett en uke med roligere tempo. Ikkeno’ kjøring til fløyte på Manglerud eller ballett på Majorstua, ingen middager der vi mangler han som er på speider eller hun som er på cello. Ferie uten fri er min spesialitet, og jeg vet å sette pris på den! Om ikke annet, så er det plutselig god plass på bussen igjen.
Håper alle får en god helg og en fin start på høstferien- om det nå er ferie eller ei 😉
