Rom til å puste…

Med magen, folkens, med magen! Og stå med vekta fordelt på begge bein, ikke stå sånn og heng. Fyll belgen nå!

… og så er det i gang. Do-re-mi og hele den regla der. Via-via-via-via-viaaaaa. Bipp-bopp-bipp-bopp-bipp-bopp-biiii. Det er ikke fritt for at man føler seg litt… dum, men oppvarming er alvorlige saker. Her skal det ikke slurves! En forholdsvis ung, entusiastisk kantor veiver med armene, og bilder fra Så som i himmelen dukker ufrivillig opp på netthinnen.

 

WP_20150929_003

Noter- up for grabs. Den blå der, av Trond Kverno, er hakke peise umulig. Tostrøken E for en mørk alt? Au au!

Det slår aldri feil: hver tirsdag ettermiddag tenker jeg Åh, det passer så dårlig i dag. Det er så rotete her, jeg burde rydde. Og så er jeg ganske sliten. Stakkars Gubben, som må legge begge de to små alene. Det passer ikke egentlig i dag… heller.

Dørstokkmila er lang. På tirsdag ettermiddag er det alltid fristende å bli hjemme. Men nå er jeg heldigvis i besittelse av en slags oppdragende faktor: som den siste perioden har vist, kan sykdom effektivt sette en stopper for slike luksusting som korøvelser. Småttiser blir plutselig dårlige, og velter effektivt alle planer. Og er man med i et kor, så må man øve. Med andre ord er det bare å pelle seg ut av huset når ting faktisk ligger til rette for det. At sofaen står der og frister, eller at oppvasken er spredd utover kjøkkenbenken og ikke frister like mye (men roper minst like høyt), kan ikke tas hensyn til. Det er bare å komme seg av gårde. Tupp i ræva, ut av døra, inn i bilen- og bort til en menighetssal som ser ut akkurat som menighetssaler pleier å se ut: med billigste sort stoler, gardiner som har sett bedre dager, og et par bilder som henger på snei.

At det ble kor for min del er et resultat både av interesse og reelle hensyn. Øvelse en gang i uka er akkurat passe for mitt vedkommende, noe mer ville vært vanskelig å gjennomføre. Samtidig har jeg ikke akkurat vondt av det ukentlige sparket bak til å komme meg ut av huset. For jeg har vært ekstremt mye hjemme, ekstremt lenge. Du dør ikke av det heller, har jeg funnet ut- hvis det ikke passer med alenetid, så får bare alenetiden utgå. Men etter årevis nærmest pal i min egen stue, hver eneste kveld og hver eneste helg, har mor godt av å luftes litt.

Om det er syklubb, ukentlige venninnetreff, språkkurs, trening, hundedressur (de to siste der burde definitivt vært på min liste over mulige aktiviteter, de også, men sto der talende nok ikke. Treningen fordi trening en gang i uka er litt lite, og å ofre flere timer er bare ikke aktuelt. Hundedressur fordi… vel, hunden vår er ikke den skarpeste kniven i skuffen, og skal du først ha en hobby kan det være lurt å holde på med noe som ikke driver deg fra vett og forstand!), så er det noe med å gjøre noe helt annet. Bare et par timers tid. Tenke på noe som ikke er jobb, og ikke er unger, og ikke dreier seg om klesvask, hundehår på gulvet, og støv på bildehyllene. Lufte huet, rett og slett.

For når vi først står der i tre skjeve rekker og går igjennom kommende søndags repertoar i rasende tempo, nytter det ikke tenke på andre ting. Du har din fulle hyre med å henge med, eller i alle fall har jeg det. Jeg merker godt at jeg er en rusten korist. Jo, jeg bladleser, men da ser jeg på notene, ok? Kantors veiving og signalisering går meg hus forbi, var det diminuendo der sa du? Puste når da? Jaja, vi tar det neste gang. Kan’ke forvente for mye av en stakkar som praktisk talt er nybegynner for andre gang, så lenge siden er det siden ungdomskorets glade dager. Først melodien, så får det andre komme etter hvert.

 

WP_20150929_004

Kaffepause, slik det gjøres i slitne lokaler over hele landet på en tirsdagskveld, alt fra dugnadsplanlegging i barnehagen til korøvelser til foreldremøter. En skvett varmtvann, litt pulverkaffe, de aller kjedeligste te-ypene og noen poser godis som en eller annen forutseende og godhjertet person (i vårt tilfelle Inger) har husket på å ta med seg til felles glede.

WP_20150929_005

… og tilbake på plass. Her sitter vi utrolig behagelig, som dere ser (men nå skal vi jo stå mesteparten av tiden, så det går fint)

 

Ikke at notene pleier å være så fryktelig utfordrende, da. En andre-alt får sjelden de store krumspringene, vi ligger godt nede på det enstrøkne og brummer harmonilinjene til sopranenes vakre musikalske flagring høyt oppe i toneregisteret. Passer meg utmerket. Jeg har ingen stor stemme, ingen slående klang (de færreste har det, egentlig. Det er vel 6-7 stykker i koret som synger virkelig flott), men jeg synger rent, pent, og ganske kjedelig. Hadde jeg vært fotballspiller, ville jeg vært en typisk squad player. Finnes det noe som heter squad singer? I så fall er det den rollen jeg bekler i alt-rekka, og jeg gjør det med glede. Det er akkurat passe utfordrende, og et kor bestående av bare solostemmer klinger heller ikke så bra. Hurra for de kjedelige!

Etter et veldig utfordrende vårsemester, der jeg og Bison ble skikkelig dårlige i rask rekkefølge, etterfulgt av den herlige 17.mai-komité-perioden med ukentlige møter på tirsdager og deretter tirsdagskamper for sjuendeklassingen, var det på nære nippet at jeg ikke bare kastet inn håndkleet. Verden var imot meg, det var tydeligvis ikke meningen at jeg skulle drive rundt og dille med disse syngegreiene. «Oppsigelsesmailen» lå til og med i kladd-mappa mi, klar til å sendes, da sms’en om høstens første øvelse tikket inn for noen uker siden. For en lykke at jeg ikke rakk å sende den!

Siden da har jeg ikke møtt på alle øvelsene, men de fleste. Heller ikke alle messene, men mange nok. Mors hobby prioriteres over hverdagsmaset, men viker for alle ekstraordinære situasjoner, og sånn må det være. Likevel, når dørstokkmila ikke får vinne blir det alt i alt greit nok, og som sagt: å lufte seg bittelitt er ingen nødvendighet, men en veldig stor fordel.

WP_20150929_009

På t-banen på vei hjem blir jeg slått av det utrolige: her er mor, alene, ute av huset, og det etter mørkets frembrudd! Oi oi.

WP_20150929_015

… og et par timers sang gjør godt for kropp og sjel. På vei hjem i den friske høstlufta er skrittene lettere og tankene gladere. Super moon henger over åsen, og jeg gleder meg til å komme hjem til de små som ligger og småsnorker i søvne og de store som okkuperer sofaen med fjernkontroll og notatbok. Enda en fordel med å lufte seg: det er ekstra godt å komme hjem.

Så dette er bare starten på mitt liv som andre-alt. Jeg gleder meg til årene, og sangene, som kommer. Å synge i kirkekoret oser vel ikke akkurat rock’n’roll, men for en småkjedelig seksbarnsmor på nærmere 40 passer det ypperlig. Selv om jeg foretrekker olabukser framfor foldeskjørt.

Og psst! På søndag overføres vi i NRK. Det burde vært spennende, men er nok egentlig mest skummelt. Vi er ikke gode, liksom, og mikrofoner er forferdelig avslørende. Så send oss gjerne en vennlig tanke søndag morgen. Vi kommer til å trenge det- og det selv om jeg sverger dyrt og hellig på å gjøre koret en tjeneste og holde munn under Trond Kverno!

Som han sa, vår kantor: Det er ingen skam å mime 😉

Læring, kjærlighet og vekslepenger

Lille, skjønne toåring. Du som løper på småbarnsvis rundt i stua og rundt i livet, og tar akkurat så mye plass som du føler at du fortjener. Som stjeler showet og vrir oppmerksomheten mot deg selv, med artige påfunn og søte geberder.

Hva kommer du til å huske, når du blir stor? Husker du mamma som leste Stormhvalen hver kveld? Husker du trilleturene med pappa? Kommer du til å huske mammas masing om uparrede sokker, kveldene på ferie i Spania, morrastresset, den store hunden vår, rotet på kjøkkenbenken, følelsen av høytid de gangene far kom hjem med digre brett takeaway-sushi? Lyden av gressklipperen, barnerommene som alltid kunne trengt en omgang med rydding, følelsen av å sitte trygt på pappas fang?

Jeg håper du husker dette og mye mer. Men hukommelse er ufullstendige saker. Minner blekner og forvrenges over tid. Negative enkeltepisoder for uforholdsmessig mye plass- eller ting forskjønnes og fremstår i et bedre lys enn hva som egentlig var tilfellet.

Uansett hva du kommer til å huske av den litt kaotiske, travle, men stort sett glade, barndommen din, har mamma en påminnelse:

Husk ikke bare mamma og pappa. Joda, vi var viktige. De viktigste, selvfølgelig. Men du må aldri, aldri glemme at du hadde storesøsken.

 

WP_20150927_001

 

WP_20150926_20_21_14_Pro

 

WP_20150926_20_21_34_Pro

 

WP_20150926_20_22_14_Pro

 

— Og så tok du liksom veska med pengene oppi, og gikk rundt her. Og så kom du til butikken. Hva skal du kjøpe, Turbo. Skal du kjøpe ball?

— Ja! Søpe ball!

— Den koster tjue kroner. Finn fram tjue kroner, Turbo, og så gir du dem til meg.

— Sue tjonej!

— Nei nei, Turbo, den blå lappen der! Det er tjue kroner. Og så gir du dem til meg.

— Æsselo!

— Takk takk, frue. Nå kan du ta ballen. Skal det være noe mer? Vil du ha boka eller bamsen? Bamsen koster femti kroner og boka koster tretti.

— Tujbo ha bassen!

— Ja, frue, da blir det femti kroner til. Men du kommer til å bli fornøyd! Skal jeg pakke den inn for deg? Gi meg den grønne lappen, Turbo, så betalte du liksom.

— Æsselo?

— Nei, ikke den røde, den er hundre kroner den. Eller, jeg kan få den røde, så får du liksom penger tilbake. Sånn, her er bamsen, og her er vekslepengene. Så puttet du vekslepengene dine i veska og gikk igjen.

— Hadeeet! *vinker*

— Takk for besøket, frue. Kom gjerne igjen en annen dag. Så gikk du liksom hjem og spiste middag, Turbo.

 

Jo, mamma og pappa var viktige. Men vi var strengt tatt bare halve historien. Når du en gang blir voksen, så ikke glem storesøsknene dine. Ikke glem hvordan sjuåringen tålmodig lekte med deg, forklarte igjen og igjen, hjalp deg med å finne både vekslepenger og legoklosser og selvtillit. Du kan, Turbo! Ikke glem hvordan storebror kom til unnsetning hver gang små bein ble trøtte og du ikke orket å gå lenger. Høyt der oppe på skuldrene hans kunne du kjenne vinden i håret og se trærne suse forbi mens storebrors lange bein tok bakken i lange klyv. Ikke glem hvordan den aller største søsteren, hun som nesten var en voksen dame allerede da du var liten, gang på gang pakket vekk irritasjonen over en liten snushane som lusket seg inn på rommet og rotet i sminkesakene hennes, og hjalp deg med å ta på neglelakk. Du fikk alltid velge farge, Turbo. Ikke glem mellomstebror som leste bøker for deg når mamma ikke hadde tid, og som var så flink til å fange krabber.

 

WP_20150917_002

 

WP_20150916_007

 

WP_20150905_020

 

Butikk-sekvensen over fant sted på lørdag kveld. Det var en av de gangene mamma og pappa og storebror bare ble sittende i sofaen og smug-kikke mens vi lot som om vi så på TV. Vi overhørte samtalene, instruksjonene, vi så gleden din over å bli inkludert i noe som du nesten ikke forsto, men så gjerne ville skjønne. Ingen er så konsentrert og alvorlig som en toåring som får følelsen av å bli inkludert i de stores verden. Hva får hun ikke igjen for slike stunder? Alt hun lærer! Alt hun plukker opp! Hun, lillebroren hennes, og egentlig alle barna er heldige som vokser opp i et minisamfunn hjemme i sitt eget hus. Vi er så mange som lærer opp, viser, forklarer, korrigerer, småkjefter, roser og hjelper, alt henger ikke på mamma og pappa bestandig. Her er det flere som leker og lærer bort, som hjelper, kjefter og oppmuntrer. To tenåringer som holder på hverandres hemmeligheter. Storebror som tar med lillebror bort til treningsfeltet for å skyte noen baller. En sjuåring på bytur alene med storesøster- kake og brus på kafe! Oboisten som får lykkeønskninger og applaus av både storebror og lillesøster, før og etter en litt skummel konsert. Storesøster som øvde og øvde med ham i forkant, for hun var mer tålmodig enn mamma. Eller kanskje det var du som var mer tålmodig når det var storesøster som instruerte? Det var forresten hun som lagde de fineste ballett-toppene og hårflettene også, ikke mamma. Dere er et team. Ikke et team uten gnisninger, men et team som når alt kommer til alt ga hverandre gaver og ballast i sekken, hver eneste dag.

Lille toåring, når du blir stor og tenker tilbake, så må du ikke bare tenke på mamma og pappa, på huset, på maten vi spiste, hva vi gjorde og hvor vi dro. Spar en tanke til søsknene dine, tenk på alt det usynlige arbeidet de la ned i små drypp, hver eneste dag, for at du skulle vokse, lære og ha det bra. Og for de store- vær takknemlige for all beundring, kjærlighet og tillit som ble dere til del. Dere fikk det privilegium å være helter i de yngres liv, helter uten noe tyngende ansvar- det er slikt man har mammaer og pappaer til- men muligheten til å gjøre morsomme ting når det passet dere, lære dere viktigheten av å trå til i vanskelige situasjoner, tilpasse seg og ha omsorg. Kjenne den gode følelsen av å bli beundret.

Dere har fått utrolig mye i gave av hverandre, og det har formet dere som personer. Når dere skal ut i verden er det med noen ekstra kilo erfaringer og følelser i sekken, ting pappa og jeg ikke kunne gitt dere på egenhånd. Det var ikke alltid stort og spektakulært da det skjedde, dette er hverdagsgaver av det aller mest hverdagslige slaget, og derfor lett å glemme.

WP_20150823_005

 

WP_20150814_004

 

Men ikke gjør det! Uansett hvilke veier livene deres tar i fremtiden, så reserver et bitte lite hjørne av hjertet for takknemlighet til de som var en viktig del av livet ditt og hjalp deg framover på livsveien. For det har de fortjent, på samme måte som du har hos dem.

(og småjentene fortsatte leken. Gang på gang ble bamser, bøker og et og annet tyvlånt kjøkkenredskap solgt over den lille «disken» de hadde laget av lillebrors babygym. Penger og varer skiftet eiere, og småjentene skiftet roller alt ettersom. Turbo var i dyp konsentrasjon, det var viktig for henne å klare å henge med på dette. Storesøsteren hadde en engels tålmodighet, forklarte på nytt og på nytt, og dere lo og koste dere på veien.

— Nå far, skal de ikke legge seg snart? Klokka er jo over åtte!

— Njaaeeei, må de det da? De leker jo så fint. Se Turbo, nå teller hun vekslepenger igjen!

— Du har rett. Det er lørdag og de har det gøy, vi lar dem holde på litt til.

— Og så tar du Stormhvalen, mens jeg pusser tenna?

— Så tar jeg Stormhalen, mens du pusser tenna. Au, jeg sitter på en Legokloss!

— Vi er heldige, mor, vet du det?

— Ja, far. Jeg vet det. Og det er de også.

WP_20150926_20_22_05_Pro

 

Torsdagstanker, sånn ca.

  • Utenfor vinduet

WP_20150925_001

Fredag rett før klokka seks om morgenen. Jeg liker høsten og kjenner et blaff av spenning over det som venter- høstferie, Halloween, advent. Vakre høstblader, det første rimlaget. Men akkurat dette med å gå til barnehagen i tussmørke, og gå hjem i tussmørke, er nok ikke det jeg gleder meg aller mest til…

  • Vi spiser:

— Kjedelige ting, stort sett. Og av og til ganske artige ting, som når Gubben står og steker medisterboller og plutselig roper – Helle, hvor er den andre posen med grønnsakssuppe? Den var selvfølgelig for lengst fortært, så da ble det grønnsaks-tomatsuppe med medisterboller, makaroni og noen stekte pølser som bare måtte spises.

— … men innimellom blir Gubben lei av halvfabrikata og kjappe løsninger. Han har ikke helt vært på «koke suppe av fiskehode-nivå» denne uka, heldigvis, men han disket opp med denne fargerike kyllingretten:

WP_20150924_17_18_21_Pro

Masse grønnsaker og rotfrukter på brett, noen kyllinglår på toppen, og…

WP_20150924_18_45_13_Pro

… et voilà! Litt mindre kjedelig med en gang. Skjønt, det mest oppsiktsvekkende med denne retten var min eldste sønns kommentar: «Dette var godt pappa! Og rotfrukter… jeg synes rotfrukter passer så godt til sesongen, altså!» Jeg har sagt det før og sier det igjen: min eldste sønn er antagelig landets yngste 70-åring.

 

  • Ser på:

— Eldstesønnen og jeg hadde en flott kveld med potetgull og Hunger Games: Catching Fire på lørdag. Nå skal vi bare få sett ferdig Born on the 4th of July. Men selvsagt har det dukket opp et problem: fjernkontrollen til dvd-spilleren er borte. Søkk borte. Det er sikkert Turbo eller Bison som har tatt den og lagt den på et lurt sted. Sukk.

— Vi så Vålerenga slite seg til tre poeng mot Mjøndalen i en ikke super-overbevisende kamp, og venter spent på kampen mot Start i kveld. La Liga-kampene er fremdeles ikke på TV, noe som skuffer stort. Alltid like festlig å lese i avisa om «målshow» og «Ronaldo-magi» dagen etter at kampen ble spilt.

— Og fredagskveldens store spenningsmoment: holder jeg meg våken til krimmen? Det har pleid å være en slags fredagstradisjon- mor og far i sofaen, muligens med litt rødvin og snacks, med en så sidrumpa krim at ungene ikke gidder å sitte oppe med oss. Men det var da, det, og itte nå. I kveld frykter jeg at det blir nattinatt på mor så fort fotballkampen er ferdig, mens Gubben blir sittende oppe og drikke kaffe (se «Ukas stress-knute»).

 

  • Jeg har på meg:

— Mamma-uniformen min: hva som helst som ligger øverst i skapet, med unntak av badetøy og joggebukser. For en nedtur etter den stilfulle sommeren, da! Takket være sommerkjolene som tåler år etter år med vask fikk jeg til og med et kompliment eller tre, og med hjemmeværende mann var det ingen sak å smøre på seg et beskjedent lag ansikts-sparkel og komme sånn noenlunde presentabel ut på andre siden. Den tiden er forbi. Hallo, gamle olabukser, kjedelige gensere, joggesko og null sminke. Men pytt. Jeg jobber heldigvis mest over nett og telefon, og kollegene mine er vant med at jeg ser ut som et vandrende katastrofeområde.

 

  • Leser:

— Er ferdig med Elena Ferrante, ganske fornøyd, men ikke helt der at jorden bevret. Nå er jeg over på en typisk «lete i bokhylla i desperasjon etter å finne noe- hva som helst- å lese på», og endte opp med Four sisters of Hofei av Annping Chin. Historien om fire søstre (nei, sier du det!) fra den kinesiske overklassen tidlig på 1900-tallet og deres liv. Dette er mer Jung Chang enn Amy Tan, med mye historisk informasjon og detaljerte beskrivelser. Og som alltid blir jeg fascinert av hvor forskjellige liv menneskene lever, avhengig av omgivelser og samfunn. En scene var spesielt brutal: hvordan en av familiens ammer fødte sitt sjette barn og umiddelbart kvalte henne med morkaken. Det var en jente, de hadde ikke råd til flere, og sånn var det med den saken. Deretter dro hun rett tilbake til overklassefamilien og overtok ansvaret for den yngste jenta deres og elsket henne som sin egen, uten verken bitterhet eller såre følelser. Hvordan er det mulig? tenker jeg, men jeg har jo ikke muligheter til å forstå det, utfra mitt ståsted.

 

  • Hører på:

— Vel, siden det er fredag, burde jeg vært på Sentrum Scene i kveld og hørt på min store helt: Weird Al Yankovic. Som jeg digger den mannen, og det har jeg gjort siden han sang Like A Surgeon på åttitallet og jeg var hellig overbevist om at mannen med bart var storebroren til Madonna 😉 Men Weird Al får klare seg uten meg, jeg visste ikke at han var i Norge før i går- og ting tar jo som kjent litt tid her i heimen. Får heller spille noen av mine favoritter på iTunes: Yoda, Amish Paradise, Ebay, Another One Rides The Bus, og kanskje min absolutte favoritt: White & Nerdy. Eller eldstejentas favoritt: Word Crimes.

— Den som derimot har vært på konsert denne uka, er eldstegutten. Jeg fikk tilbud om rimelige billetter til Fløytekarameller på Cafeteateret, og sendte ham av gårde sammen med mormor. Kan’ke bare være foppal heller (skjønt, på konserten hadde han truffet noen av storesøsters kompiser, og de ble enige om å dra på Ullevål i dag og se Vålerenga mot Start, hehe. Musikk og fotball i skjønn forening- det er ungdom etter mitt hjerte). De hadde visst hatt en fortreffelig kveld, han og mormor.

— Høst, regn, mørke skyer. It’s Tchaikovsky time! Jeg er glad i tunge, mørke, depressive russere, både på den ene og andre måten, og Pathetique gjør alltid jobben. Dessuten er slutten av tredje sats helt fantastisk, den blir jo aldri ferdig. Ba-bam! Ba-ba-ba-bam! Bam! Bam! Ba-ba-bam! Ba-ba… og så videre. I et helt minutt, omtrent. Glad i voldsomme avslutninger, han Pjotr. Hør fra 33′ og utover, og le.

— Mozarts konsert for fløyte og harpe. Og så prøver jeg hardt å ikke tenke på at eldstejenta skulle vært i Praha nå for en real dose høykultur a la Mozart, ballett, fine dining og jazzbåt. Nåja, jeg er ganske sikker på at selv om celloensembelets høsttur er på grensen til legendarisk hva gjelder program og innhold, slår det ikke helt…

 

  • Tenker på:

— Nepal! Og hvordan jentungen min har det der. Telefonen funker visst ikke, jeg har ikke fått en eneste blekksprut-sms, og selv om jeg skjønner veldig godt at ikke kommunikasjon hjem er topp-prioritet tror jeg at jeg ville hørt noe hvis den var oppe og gikk. Men, det er litt bevegelse på bloggen, og ditto på bankkortet. Så hun er i live!

De skriver ikke voldsomt mye på bloggen, noe jeg egentlig kan forstå. De har det antagelig travelt med å øve og ha det gøy (forhåpentligvis ligger ikke hele orkesteret flat ut med magesyke). Og hvis det er problemer med strøm og nett-tilgang, og å laste opp ting tar hundre år (slik det gjorde i Spania. Det gikk fint å blogge, men du verden så slitsomt når bildene bruker lang tid på å laste) begrenser det seg nok selv. Men sjekk ut de siste bildene, det virker som et eventyr!

 

  • … og frykter:

— At Nepal er så innmari bra at ungen min kommer hjem som et nytt og reformert menneske, og strålende forteller at hun vil droppe året i England, selge alt hun eier, og flytte permanent til Kathmandu for å gå i lære hos en yogi og ha ekstrajobb i et ape-reservat. Hvem vet, det kan jo skje? Faren for å introdusere barna for nye inntrykk, det der! Men neida, jeg er nok ikke egentlig redd for det. Derimot er jeg fryktelig spent på å høre hvordan de har hatt det, og hva slags inntrykk hun har fått av landet, menneskene og kulturen. Gjett hvem som kommer til å stå utålmodig og trippe på Gardermoen?!

 

  • Takknemlig for:

— At begge de små er friske og raske. Krysser fingrene for at det holder seg sånn. Tålmodige kolleger, som ikke bare holder ut småbarnsmor-fraværet mitt, men også bidrar med tips og råd til en nykomling innen feltet (arbeidsoppgavene har endret seg en god del i løpet av den tiden jeg har vært borte). Bra ting!

 

  • Og fortviler/banner/river meg i håret over:

— Huset. Det ser ikke ut. Fem minutter etter mors forsøksvise rydding av stua, så er det bombet igjen. Kjøkkenet bærer preg av Bisons konstante utfall mot pastapakker og ommøblering i skapet med kasseroller og kjeler. På toppen av benkene ligger tusen papirlapper fra skole og trening, en haug reklame, frokosten som mellomstemann glemte å rydde på plass, matbokser etter eldstesønnen, og en halv pære. Pluss noen strikker, Lego Friends-biter og tegnesaker etter sjuåringen. Jeg blir sprø. En vakker dag flytter jeg ned i hybelen og lar resten av gjengen fikse seg selv her oppe! Det har ligget ferdigvasket og tromlet sengetøy i gangen i en hel uke, og det er absolutt ingen som tenker tanken om å brette det sammen og rydde det på plass.

Jeg sier som Mario Balotelli: Why always me? (dumt spørsmål. Jeg er mamma, that’s why. Og jeg var vel ikke så innmari flink da jeg var ung selv, når sant skal sies)

 

  • Er fornøyd med:

— at jeg har fått byttet ut oboen, bestilt skolegensere og levert sjuåringens tverrfløyte på overhaling. At jeg har notert ned alle speidermøter, treblås-prosjekttimer, dugnadsdatoer for niendeklasse, helsestasjonsbesøk og Førjulskos-datoer (Førjulskos er en danseforestilling ute i Lillestrøm, med diverse sceneprøver og kostymeprøver i forkant) i kalenderen. At jeg ikke henger plagsomt mye etter på jobben, til tross for en del syk Bison-fravær.

Nå gjenstår det bare å bestille time for synstest. Jeg fikk nye briller i bursdagsgave av min stemor, så det er på tide å få ut finger’n!

 

  • Ukas fitness-rapport:

– – … one, two, three, four, five, six, seven, eight, AND one, two, three, four… Neida, verken Fresh Fitness eller Exerto har hatt hyppige besøk av mor i det siste. Eller besøk i det hele tatt. Men jeg trøster meg med at i en ellers utrent og dvask kropp, begynner i det minste gluteus gaximus å bli stram og fin. Avstanden mellom hjem og barnehage tar bare et kvarter, men det er jammen et kvarter som gjør deg svett på ryggen! Bratte bakker på begge sider av elva, kombinert med søskenvogn og to unger som begynner å bli tunge, gjør at samvittigheten ikke er fullt så svart som den kunne ha vært. Det er en gratis, enkel mini-rumpe-workout før og etter jobb, som jeg sikkert har veldig godt av.

Men jeg lurer på hvordan dette blir så fort det første, tynne islaget kommer. Da tror jeg vi må tenke nytt. Det er hardt nok å komme opp bakken nå, når det blir glatt vil det være nesten umulig. Jaja, vi finner en løsning på det også. Den tid, den sorg. I mellomtiden nynner jeg på Jane Fonda-sangen og koser meg med semi-god samvittighet etter «treningsøktene».

 

  • Ukas esel:

WP_20150918_18_00_32_Pro

Denne karen hang på Vangen, der Gubben og småjentene var på klassetur i helgen. – Se pappa, et esel! var Turbos kommentar. Da mannen min prøvde å forklare at det var en elg, havnet de i en voldsom diskusjon. Til slutt gikk jentungen totalt bananas og endte opp med å trampe i bakken a la Sinnataggen og brøle at DET ER ET ESEEEL! med tårene sprutende ut av øya. Så da er det et esel, da. Noen kamper er man dømt til å tape.

Det minner forresten veldig om den gangen jeg prøvde å forklare eldstejenta mi at Franklin var en skilpadde og ikke en frosk, som hun påsto. Liten, illsint jente, og DET ER EN FJOOOOSK! Joda, historien gjentar seg.

 

  • Ukas stress-knute:

— Mannen min, som stresser med et jobbprosjekt helt på oppløpssiden. Når far i huset pøser på med cola og kaffe på kveldstid for å kunne sitte oppe halve natta og jobbe, flere dager på rad, da er det alvor.

 

  • Ukas shopping:

— Shoppestoppen vår er jo tilnærmet permanent (nå som eldstejenta lærer latin på skolen burde vi jaggu få oss et eget familiemotto, muligens et moderat våpenskjold også. Såpass må man ha. Jeg foreslår «VI HAR NOK» som motto, så kan ungen oversette, og et våpenskjold illustrert med Lego Friends, halvveis ødelagte spillkonsoller og et berg av skitne fotballsokker), men etter å ha tuslet til Grønland i lunsjpausen for å bytte ut mellomstemanns obo snublet jeg over en bod utenfor Gunerius med varer fra Sør-Amerika. Små skinntøfler, drømmefangere, en god del juggel, og PANG! sånne små, fargerike jakker fra Peru.

 

WP_20150923_002

 

Ai ai, sentimentalitets-varsel de luxe! Slike jakker kjøpte vi på markedet i Spania til de eldste barna da de var små. Både fjortisen og hans eldre søster nærmest bodde i slike jakker da de var på alder med det Turbo og Bison er nå. Vi kjøpte til eldstejenta, lillebror arvet dem, vi hadde mange av denne typen og alle ble brukt til de nærmest var fillete.

Det æ’kke Lillelam, Nøstebarn, Reima eller bambus (er det ikke det som er det nyeste hippe å kle småbarn i? Eller var det hamp?). Garantert ikke økologisk! Tvert imot er de 100% syntetiske, og litt glorete. Og jeg gleder meg til å ta dem i bruk! 😀

 

  • Ukas opptur:

— Jeg var hellig overbevist om at jeg hadde bakt inn en del ferie i permisjonen min, før jeg brukte tre uker i Spania i sommer. Men det var visst forrige permisjon jeg gikk for den løsningen. Ikke lett å holde oversikten for et surrehue når permisjonene kommer som perler på en snor (her bør jeg vel skyte inn at jeg er takknemlig for en grundig HR-ansvarlig på jobben min, godt at noen har oversikt!).

Så ser det ut til at jeg og gutta skal ut på tur noen dager i slutten av oktober (mer info kommer- det er kjempespennende!), og jeg sendte en ferieforespørsel på mail som ble avsluttet med «… og har jeg ikke mer ferie igjen, får jeg ta noen dager fri uten lønn».

Svaret? «Det er vel knappest nødvendig, når du har 15 feriedager igjen? 🙂 »

Femten feriedager! Harrusettpåmakan! Oktoberturen blir null stress. Ikke Turbos sangkurs på mandager heller, jeg kan ta noen halve feriedager der. Gubben og jeg kan ta oss den tradisjonelle fikse-det-siste-med-mat-og-gaver-dagen rett før jul uten barn på slep. Og selv med det har jeg kanskje en dag eller to til overs. Til meg selv.

Altså, jeg har lest på nettet. Å ta en feriedag bare for å være hjemme i sitt eget hus, uten å ta barna ut av barnehagen, er egoistisk og uansvarlig. De som gjør sånt burde ikke hatt barn, for hvorfor få barn når man ikke ønsker å være sammen med dem?

Nåja. Det skal være meg en sann glede å være egoistisk en helt vanlig onsdag i desember. Vi skal heller ikke se bort fra at en -1- dag i total fred og ro kan redde både vett og forstand i den travle førjulstiden, så helt egoistisk er det da ikke (hvem skal fikse julegaver hvis ikke mor gjør det?). Dessuten kan jeg sikkert få bakt noen kaker til avslutninger og vasket vinduer. Det aner meg at de som er mest kritiske til slike fridager ikke har den fjerneste anelse om hvordan det føles å aldri være alene i sitt eget hus.

 

  • Ukas Onkel Reisende Mac:

— Det er sjuendeklassingen vår! Jeg føler meg litt som en Fraggel her jeg sitter pal i Oslo og venter på postkort, mens ungene flyr i alle mulige spennende retninger. Nå kommer eldstejenta snart hjem, mens mellomstemann gjør seg klar til å reise til Island sammen med mormor. Det var han som valgte reisemålet, og en litt overrasket mormor måtte bare ta konsekvensen av å ha bedt ham komme med forslag 😉 Nå gleder de seg begge to. Hval-safari, geysirer og et bad i Den Blå Lagune står selvsagt på programmet. Jeg er overbevist om at guttungen og mormor kommer til å ha en helt fortreffelig tur! Og et ekstra-tips hvis noen vurderer å dra dit: min mor kan fortelle at de fleste utfluktene er gratis for barn til og med 11 år. Med andre ord hadde det blitt mye dyrere å vente til neste år.

 

  • Kids’ corner:

— Klatre-Bison har gått fra å være ganske slitsom, til å bli helt umulig. Han sitter i en eller annen skuff konstant, hvis han da ikke står og balanserer på kanten med ene hånda oppe på benken (der det alltid ligger noe som enten er farlig eller kan knuses). Han befinner seg rett og slett aldri på gulvet lenger, og det er rimelig slitsomt. Prøver du å få ham ned, setter han i sitt mest illsinte VRÆÆÆL. Puh. Jeg håper denne interessen gir seg snart, altså. Guttungen er jo på grensen til livsfarlig.

WP_20150921_20_45_53_Pro

Bison spesial. Litt slitsomt, ja. Husk at guttungen ikke har verdens beste balanse ennå, og ikke er god til å ta seg for- han har jo nettopp fylt ett år. Så dette er nervepirrende dager!

Her om natten våknet Gubben i vill panikk, fant ikke brillene, røsket meg våken og gjorde meg oppmerksom på de klagende lydene som kom fra etasjen over. Bison! Han har klatret ut av sengen og opp trappa. Jeg er oppe på tre sekunder, og finner guttungen sittende oppe på kjøkkenbordet, klokka kvart på fire. Herlig.

— Turbo-guri er derimot smil og glede for tiden, og serverer stadig nye, rare språkblomster og artige påfunn. En favoritt er å sette en strand-bøtte på toppen av hodet, finne trehjulssykkelen sin og «søre mottosyttel». Hun har i alle fall fått med seg at det er viktig å bruke hjelm!

Og så vil hun lese Stormhvalen hver eneste kveld. Hun peker på den lille hvalen, og sier «Turbo», og den store hvalen, og sier «mamma». Skjønningen.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Ah, høstferie! Sammen med vinterferien er den en av de mer utskjelte feriene, men jeg ser på ungene at de har godt av et lite avbrekk. Sjuåringen skal på SFO mandag til onsdag, for å være sammen med venner og leke. De to eldste er hjemme, og mot slutten av uka kommer sjuendeklassingen også. Da skal de få kose seg sammen og dra på kino- og jobbe litt i huset 😉

De to små skal i barnehagen, Gubben og jeg jobber. Jeg har for lengst forsonet meg med at det ikke ble noen hyttetur, ikke minst fordi eldstesønnen skulle trene som normalt hele uka. Men i går poppet det opp en melding i Facebook-gruppa vår om at det kun blir lagtrening de tre første dagene. Altså, denne beskjeden kommer torsdag før ferien begynner! Det er litt seint, da! Hadde vi visst det kunne vi tråklet oss til en langhelg mot slutten av uka likevel, men nå har jo ingen av oss bedt om fri.

Men pytt. Det blir uansett en uke med roligere tempo. Ikkeno’ kjøring til fløyte på Manglerud eller ballett på Majorstua, ingen middager der vi mangler han som er på speider eller hun som er på cello. Ferie uten fri er min spesialitet, og jeg vet å sette pris på den! Om ikke annet, så er det plutselig god plass på bussen igjen.

Håper alle får en god helg og en fin start på høstferien- om det nå er ferie eller ei 😉

WP_20150916_003