Verdens beste dusj…

… er den du endelig kan ta etter reiseruta Kampala- Entebbe- Addis Abeba- Roma- Stockholm- Oslo. Fy søren så godt! Fy søren så varmt! Og fy søren, så godt det er å ta en dusj uten å kikke etter edderkopper og kakerlakker i hvert hjørne av baderommet først. Jeg føler meg nesten som et menneske igjen.

WP_20151027_061

Ikke bare en klisje: det foregår undervisning under trærne i Uganda, hver eneste dag.

 

I samme gate, en tabbe det er lurt å unngå: å få mensen fem dager på forskudd, totalt uventet (ergo ingen bind eller tamponger). Midt i Murchison Falls nasjonalpark, der vi skal sove i… telt. Riktignok hadde etablissementet en slags «camper’s hut» der det var mulig å pusse tenner og ta seg en dusj, men da under enda enklere forhold enn på et gjennomsnittlig nimrod-hotell («Nimrod» er det nye «jalla». Mer- mye mer!- om det siden), og muligheter for enda større kakerlakker og edderkopper. Og en og annen elefant. Det var ugunstig timing, for å si det pent. Men det blir bedre: på vei hjem til Kampala, med diverse hjemmesnekrede toalettpapir-bind og isolasjonsmaterialer på plass, stopper reisefølget ved en bensinstasjon der andre hamstrer flaskevann og chapati, mens jeg går rett til hylla med vaskepulver, bleier og oppvaskmiddel, og der- DER!- ligger en enslig pakke Always som tydeligvis har ligget der en stund, basert på mengden akkumulert støv og skitt utenpå pakningen. For 4000 ugandiske shilling er den min, mens ekspeditøren kikker vekselvis ut av døra og opp i taket og antagelig ler høyt innvendig over historien han kan fortelle kameratene om hun høye, rare, hvite dama som kom stormende inn og kjøpte årgangspakken med Always. Deretter er alt fred og fordragelighet til dagen etter, da selvsamme Alwayspakke havner i kofferten i all pakke-fort-panikken og det da gjenstår 24 timer på reisefot uten mens-beskyttelse. Herlig, er alt som er å si om den saken. Jeg gadd ikke prøve lykken på Bole International Airport i Etiopia. Den verste jalla nimrod-flyplassen jeg har vært borti, men flyene var det ingenting å si på.

Derfor er dette verdens beste dusj. Jeg er også lykkelig over å være i et kakerlakkfritt, edderkoppfritt, og noenlunde rent hus, der vannet fra springen kan drikkes,  og det ikke er behov for myggnetting. Å møte Bison og Turbo igjen stakk godt i hjertet, det kan jeg love, men det gjør meg også lykkelig- å se dem løpe rundt i huset uten en bekymring i verden, godt kledd og velernærte, så trygge som de kan bli. Det er lykke, det vet jeg nå.

WP_20151027_001

Myggnetting, vol. 4. Dette er det beryktede Nimrod hotell, og jeg slår virkelig et slag for «nimrod» som et skjellsord. Og det handler slett ikke bare om standard.

 

Uganda-eventyret er altså over- for denne gang, i hvert fall. Etter en rimelig intens uke sitter jeg hjemme på kjøkkenet og venter på at opplevelsene skal synke inn. Tanken før jeg dro var omtrent sånn: oppleve mye på dagtid, ta bilder, notere. Sitte på verandaen på kvelden, filosofere, overføre bilder og opptak, skrive mailer, blogge litt. Realiteten ble ikke helt sånn. Tett program kombinert med «African time» (som IKKE er en klisje, alt tar forferdelig lang tid og man blir alltid forsinket) og null nett-tilgang mesteparten av tiden gjorde at jeg verken fikk fordøyd inntrykkene underveis eller jobbet med stoffet, alt hopet seg bare opp både inne i hodet og på mobilen. Så jeg har en jobb å gjøre. I forhold til prosjektet med Egmont skal vi levere råteksten allerede på mandag, og jeg må plukke ut bilder til Instagram- kampanjen.

Mye har jeg også bare i hodet. Vi ble kjørt over alt, hele tiden. Våre to fantastiske sjåfører, Medi og Safi (vi har mailadressene til begge to, og jobber med å finne noen morsomme t-skjorter vi kan sende ned som takk for hjelpen) manøvrerte oss trygt og sikkert gjennom bygater med trafikk i alle retninger- bokstavelig talt, det var fullstendig kaos bananas- og gjørmeveier ute på landet. Aberet med å sitte i bil er at du blir litt avsondret fra livet som leves der ute. I tillegg har jeg hele veien hatt en slags skrekk om å være en sånn typisk «hvit, rik dame i fancy firehjulsstrekker tar bilder av mennesker ut av vinduet», eventuelt «hvit, rik dame i fancy firehjulsstrekker kommer til skolen med fargekritt og ballonger og letter sin egen samvittighet med en seigmann».

WP_20151024_002

Kofferten til hvit, rik dame med sjåfør: biler, laban, knekkebrød og annet snask. Pluss noen penner og fotballer. Ikke akkurat noe som forandrer livet til noen som helst, men mindre kleint enn jeg trodde på forhånd.

Den siste bekymringen viste seg å være overflødig, den første var det mer hold i. Derfor har jeg heller ikke fått alle de bildene jeg ønsket meg, og som jeg sikkert kunne tatt hvis jeg var der, ute på gata, og kunne veksle to ord med kvinnen med bananer på hodet og baby på ryggen før jeg knipset i vei. Eller moren til de to nakne småbarna som lekte alene i veikanten (et syn vi så hundrevis av ganger om dagen). Om folk så er lutfattige, kun opptatt av å overleve til neste dag,  og antagelig gir beng i meg og mine bilder, skal de likevel behandles med respekt. Jeg snikfotograferer ikke enkeltpersoner, og derfor gikk jeg glipp av et blinkskudd eller hundre. Det får så være. De menneskene jeg har fotografert, har gitt sitt samtykke. Det gir meg god samvittighet, men en desto vanskeligere formidlingsjobb. Dama med bananer og baby i stekende hete bortover en endeløs landevei, sier mer enn tusen ord. Men jeg får pent holde meg til ordene denne gang og håpe det duger!

WP_20151027_067

Barnehage, Luwero. Bemanningsnorm er et ukjent fenomen.

Uansett. Det meste her på bloggen kommer til å handle om Uganda en tid framover. Det er mye annet jeg kunne skrevet om, for eksempel at vårt eventyr kræsjlander i en skikkelig helvetesuke (ankommer Gardermoen lørdag formiddag, hentes av Gubben, niendeklassingen må hive fotballklær i bagen før han og pappa råkjører til cup i Gøteborg, deadline på mandag, jeg skal ha hovedfakturering på jobben på tirsdag- noe jeg overhodet ikke kan- samtidig som Gubben skal til Trondheim på jobb) men dagligliv-pjattet må nesten havne litt i baksetet nå. Jeg har tenkt å strukturere det i temaer- bakgrunn, skoleprosjektet, mennesker vi møtte, moro, tanker. Eller noe i den dur, jeg er usikker på hvordan det skal bli, men det må i alle fall sorteres tematisk. Å skrive fritt ville vært den visse bloggedød- det er altfor mange enkeltepisoder å ta av. Dessuten skal jeg lese meg opp på kommentarer, det har også blitt sørgelig nedprioritert når både tid, internett-tilgang og tålmodighet er nede på null.

WP_20151028_003

 Mye… MYE… å ta tak i. Helst i går 😉 Men gode prosjekter strømmer på og lager en forkjsell i folks liov. Som her, et pappakursl

 

Og til sist, det vi bittesmå bloggere med null markedsverdi kan tillate oss: heftig og begeistret reklame for noe vi ikke får betalt for, men rett og slett bare liker. 🙂 Og det er mye å like ved Uganda! Det er ikke uten grunn at landet kalles for Afrikas perle.

Men nå, etter verdens beste dusj: verdens tyngste søvn. God natt, vi blogges!

En smått utmattende tur

Bare veldig kort innpå, siden nettet er treigt og toppen er enda treigere… (beklager mangelen på bilder, men det har skjedd noe som gjør at de nekter å laste til WordPress. De får komme på etterskudd)

Endelig er vi på plass i Kampala. Akkurat nå sitter jeg og skriver ved et digert stuebord, mens sjuendeklassingen ser på CNN og niendeklassingen nettopp har gjort ferdig en innleveringsoppgave i kristendom (! Det skal han ha- det er en pliktoppfyllende gutt jeg har fått meg!).

Airconditionen suser og går, og ute henger månen sånn ca rett over hodene våre mens forvokste potteplanter kaster skygger over parkeringsplassen som ligger rett utenfor leiligheten. Leiligheten er for øvrig diger, og av veldig god standard til å være et leilighetshotell i Kampala. Men for all del, alt er relativt. Vi er i et utviklingsland, og det merkes. Det gjorde det for øvrig under oppholdet på Bole international airport i Addis Abeba også, mer om det under.

Reisen var slitsom, rett og slett. Første strekket til Frankfurt var greit. Deretter var det tre relativt seige timer før vi boardet flyet til Addis Abeba klokka ti om kvelden. Ethiopian Airlines må sies å ha vært både en opptur og en nedtur. Opptur med egen TV-skjerm og masse utvalg i musikk og filmer. Nedtur med mat og styr klokka halv tolv om natta, og deretter lyset av og på i et uforståelig mønster de neste seks timene. Men den største nedturen var at fyren på seteraden foran (samme rad som vårt reisefølge satt) ble dausjuk underveis. Om det var allergi eller en annen type anfall er ikke godt å si, men jeg håper han ikke var syk- for i så fall gjorde han noe innihampen dumt ved å sette seg på en åtte timers flytur. Han besvimte flere ganger, rullet med øynene og ble blå i fjeset, utstøtte skremmende lyder og spydde over.alt.hele.tiden. Det ble så som så med nattesøvnen, kan du si. Klokka seks om morgenen ankom vi endelig Addis Abeba, og det ble straks klart at vi hadde kommet til en fullstendig annen verden. Flyplassen var en merkelig landing av billig, plastikk blingbling og kjempehøye priser. Salig kaos var det også, med tre avganger fra samme gate og tilhørende kaos (kommer vi til Abijan eller Lagos nå, eller har vi flaks og kommer til Kampala?). Men det mest absurde var kanskje at denne tross alt velfungerende og flotte (ja, altså «flotte») flyplassen befinner seg i et land som er på grensen til nok en langsom sultkatastrofe. Men sånn er det jo: man har luksushoteller og flyplasser og taxfree alle steder, uansett hvordan det ellers står til.

Flyturen fra Etiopia til Uganda gikk jo som det måtte gå: enda en medisinsk krisesituasjon, med leger og stabilt sideleie, heving av bein, munn til munn og saltvannsoppløsning. Jeg trodde oppriktig at fyren var i ferd med å stryke med, det var forferdelig skummelt. Jeg fikk meg også en ny venn, Ben fra Serbia, som var på vei til seks måneders FN-tjeneste i Kinshasa og fortalte om savnet etter kone og barn med skjelvende underleppe. Han trengte tydeligvis å prate, og jeg håper hans seks måneder på post går fort. Så med tre flystrekk, mange timers venting, tilnærmet null søvn og et par reale sjokk innabords ankom vi endelig Kampala midt på dagen i dag. «Lettelse» er ikke dekkende!

Kjøreturen inn til Kampala har likevel vært dagens høydepunkt. Vi har sett, og sett og sett. Først var det høner i veikanten. Se mamma, høner! Så kom det geiter, da var ikke hønene mye å bry seg om lenger. Deretter dukket det opp kuer, og overalt satt, sto og gikk det folk i veikanten og lagde mat, snekret, spiste eller hva de måtte finne på å gjøre, utenfor diverse falleferdige skjul med bølgeblikktak. Digre marabouer sitter i trærne som farer forbi, motorsyklene kjører alle veier, med eller uten døde høner på styret eller baller av strå bakpå brettet. Det som overrasket, var alle skiltene med primary school, kindergarden, Montessori school, preschool osv som hang på annethvert gatehjørnet. I området rundt Kampala er utdannelse tydeligvis prioritert høyt. Boder med frukt, meloner, epler, digre klaser med grønne bananer prydet veikanten, sammen med diverse minibutikker av mer eller mindre falleferdig design.

Da vi nærmet oss byen ble husene høyere, butikkene flottere, men trafikken var minst like ille. Marabouene satt fremdeles i trærne og holdt øye med oss, og vi fikk kjørt opp hovedgata Kampala road der sjåføren forklarte at de staselige bygningene slett ikke var offisielle bygninger eller utdannelsesinstitusjoner, men stort sett banker.

Møtet med vår lokale guide, en norsk ansatt ved Nairobi-kontoret, var veldig hyggelig. Nå er vi et team på tre damer og to gutter som står foran et ganske heseblesende program. I morgen bærer det ut av byen tidlig på morgenen, og så tilbringer vi natta i Luwero før vi drar mot Gulu neste dag. Alt med diverse poster på programmet, vi skal se på den skolen og den barnehagen, snakke med den familien og de representantene. Jeg gleder meg, men tror det blir ganske travelt! Her på hotellet har vi nettforbindelse, selv om den ikke er direkte rask, men jeg er slett ikke sikker på at vi får det de neste dagene. Så da får dere bære over med stillheten, mens vi bruker gode gamle notatbøker og Word-dokumenter til å samle stoff til reportasjen vår. Videobloggene har vi også begynt på, det er viktig å gjøre dette skikkelig!

Men litt kos har det blitt. Bading i bassenget- det eneste bassenget vi kan regne med å se her nede, og en hyggelig middag på hotellrestauranten. Deretter skulle vi kose oss litt med å SKype hjem, noe som endte med verdens dårligste mammasamvittighet når lillemann stirrer inn i kameraet og roper Mammmaaaa mens tårene triller. Stakkars lille Bison. Jeg er fæl!

… men samtidig ikke. For uansett hva som venter oss de neste dagene, tror jeg mine eldste gutter får et minne for livet. For dette er helt annerledes enn alt annet vi har opplevd hittil- og mer annerledes skal det helt sikkert bli.

Håper livet i Norge tikker av gårde i sitt vante gjenge. Er det en tanke jeg allerede har tenkt opptil flere ganger, så er det hvor heldige vi er som lever i et så begivenhetsløst hjørne av verden. Det er ikke alle forunt…

Fredagstanker

  • Utenfor vinduet:

WP_20151021_001

Jeg synes dette bildet beskriver det så godt. Sånn er livet disse dagene. Trøtte barn, trøtte foreldre, tidlige, mørke morgener. Snart er det mørkt på hjemveien også.

Jeg er ambivalent til den tiden vi går inn i nå. Livet er liksom så lyst og lett om sommeren. Vinteren er mørk, kald og… slitsom på en annen måte. Samtidig ligger det mye fint i vente også. Halloween, grøss og gru. Advent, julepynt og høytidsstemning. Juleferie og nyttårsaften med champagne (eventuelt sofasoving for trøtte foreldre) og deretter gnistrende blå vinterdager med unger i akebakken. Det er jo ikke bare sorgen. Dessuten er årstidenes veksling verdifull i seg selv. Aldri er våren så etterlengtet og verdsatt som etter en kald og lang vinter!

 

  • Tanker om uka som gikk:

— Hoi hoi. Den bare forsvant. Alt er bra, ingen større kriser eller katastrofer, det går bare så ufattelig fort. Ikke før står du opp på mandag, så er det fredag ettermiddag. Og nå er det, hva, seks uker til jul eller noe slikt?

 

  • Jeg leser:

— Minimalt. Men jeg begynner å skjønne hvem som er skurken i Offline (det vil si, når du tror du skjønner hvem som er skurken er det nesten alltid feil. Men det er nå så!). Og så leser jeg meg opp på pensjon (bah!), og på Uganda. Min snille kollega syklet faktisk hjem i lunsjen for å finne fram en reisebok han sterkt anbefalte:

WP_20151023_002

Tusen takk, Stein!

 

  • Hører på:

— I min ungdom hadde jeg ekstrajobb i P2 på Marienlyst. «Gjestehenter» var min offisielle tittel, og til tross for at arbeidsdagen var så kort at det var vanskelig å tjene noe særlig penger, fikk jeg likevel mye ut av jobben. For det første lærte jeg meg å ikke lee på øyenbrynet av berømte personer, og opptre naturlig og avslappet i de fire minuttene de måtte tilbringe i mitt selskap. Fra å være litt brydd i starten falt det seg plutselig lekende lett å konversere a la «Nydelig kjole, Åse» til den gang kulturminister Kleveland.  For det andre lærte jeg hvor utrolig lenge tjue sekunder er, spesielt når det blir stille på lufta. Og for det tredje lærte jeg at aproposmusikk en sjelden gang kan være artig, men som oftest er ganske kleint.

Likevel, jeg tillater meg en dose aproposmusikk og spiller Totos Africa på repeat. Girer opp til rette stemningen. Sjiraffer i horisonten- eller mer sannsynlig høyhus. Jeg aner ikke hva som venter meg. Det eneste er at jeg blir litt skuffet hvis jeg ikke ser noe rød jord 😉

 

  • Ser på:

— I havet av kjedelig TV jeg ikke gidder å slå på, kom selvsagt ukas kuleste kamper på nøyaktig samme tidspunkt. Tanken på å måtte velge mellom Real Madrid og Manchester United gir meg frysninger, og enden på visa var opptak på den ene og intens zapping. Den dagen jeg vinner i Lotto skal jeg bevilge meg to skjermer.

— Og Dagsnytt attens jubileumssending. Morsomt å se på, selv om Gubben gjorde sitt beste for å ødelegge med stadige kommentarer om oversminkede deltakere og stygge kjoler.

— Vakre høstfarger. Det er det ikke mangel på for tiden!

WP_20151022_002

 

WP_20151022_001

 

  • Ønsker meg:

— Flere timer i døgnet. Tenk hva jeg kunne gjort med bloggen hvis jeg hadde hatt tid? Nå blir alt så sammenrasket og halvveis. Det er ikke ofte jeg leser blogger selv, men når jeg kikker på andre ser jeg hvor innmari jeg faller igjennom. Dårlig design. Hyppige leifer og rare formuleringer, fordi jeg bokstavelig talt skriver med et halvt øye på klokka. Nå har jeg riktignok ingen store vyer om å ha noen perfekt Superblogg, men må det være fullt så halvveis, da? Jeg gremmes!

Når det er sagt: hvis døgnet hadde fått et par ekstra timer, er det noen andre ting som også burde blitt prioritert høyere. Husarbeid, for eksempel.

 

  • Ukas helt(er):

— Mormor.

Mormor, med sin ganske nyervervede «senil-uke», rykker inn til Oslo og står til tjeneste, og det er jeg evig takknemlig for. Jeg har gitt streng beskjed om at hun må passe på å kose seg også, og ikke bare springe rundt og passe barn og lage mat, men at hun er her og hjelper litt til når jeg er borte er gull verdt.

Nå høres det ut som om jeg er gift med en håpløs mann, av den typen som ikke vet opp ned på en Pampers. Det er jeg altså ikke, og han trenger ikke egentlig noen husmorvikar for å overleve en uke uten meg. Men saken er den at the terrible two ikke gir noe særlig rom til å hente seg inn etter jobb og husarbeid for tiden. Noen netter er ikke så verst, andre er helt forferdelige. De fleste er bare ganske dårlige. Og med den tilleggsbelastningen det er å aldri få sove mer enn noen timer i slengen og kanskje være oppe halve natta, så er det godt å vite at han ikke må levere og hente alle dager, lage mat og kjøre jentene og fikse alt alene. Takk til mormor!

Bestemor (min stemor) kommer hjem fra Japan i løpet av uka og ville gjerne ha småjentene på overnatting. Det blir første gangen for Turbo, og er således en aldri så liten merkedag! Mer under «Kids’ corner».

— Og eldstejenta fortjener også en applaus denne uka. Hun har hatt øvelser til seine kvelden, går ut av huset klokka sju om morgenen og er ikke hjemme før nesten ti om kvelden. Synes det er godt gjort av henne å holde ut!

 

  • Ukas forglemmelse:

— Usj, det er nesten i ferd med å bli et ukentlig punkt, dette. Og det til tross for at vi er relativt flinke til å bruke kalendersystemene våre. Men av og til glipper det likevel. Utrolig nok har Bisons helsestasjonstime ligget i bakhodet i flere uker, jeg har våknet på natten og tenkt at hjelp, dette må vi ikke glemme- og til syvende og sist endte det med en oppringning på jobben. I det jeg så nummeret fra Oslo kommune og sank det en tikilos stein nedover i magen. Bison. Skulle vært på helsestasjonen for… tja, en halvtime siden. Hurra for mor.

Eller bare ren, skjær uflaks: sønnen min hadde pliktoppfyllende skrevet opp i familiekalenderen at det var hans tur til å bidra med kantinemat på mandag denne uka. Men kalenderbladene går jo som kjent fra mandag til søndag, så vi så det likevel ikke før rett før sengetid på søndag, da vi bladde om kalenderen fra uke 42 til uke 43. Tabbe. Takk og pris at Gubben kan vippe opp en brukbar mengde flied lice så lenge vi har litt ris, grønnsaker og noen skinkebiter i skapet.

Langpanna er for øvrig MIA. Det var den siste vi hadde. Nå må vi stikke bort på Expert og kjøpe ny spesialbestille fra Miele, noe som sikkert tar fem uker og koster en liten formue. Dette, mine venner, er hvorfor SIFOs standardbudsjett er så romslig som det er. Fordi totalt uforutsette utgifter dukker opp som troll av eske så fort ungene begynner å «ordne» ting på egen hånd (i samme kategori havner utgifter til nøkkelfiling, noe som sikkert er oppe i en tusenlapp bare i 2015, samt den stadig tilbakevendende problemstillingen Jeg finner ikke headsettet mitt, mammaaaa! Hmpf!).

Ting som nå er ført inn både i kalender og Outlook: foreldresamtale i andre klasse. Høstgruppetur (vi er i ansvarsgruppa, heldige oss) i andre klasse. Neste dugnadsinnsats for niende klasse. Skolens årlige julegavesalg. Konfirmanthelg, kor-tur, speidernes årlige juletur til Nittedal og prøvespill-periode i fotballen. Samt ballettforestillingen eldstejenta fikk i bursdagsgave fra meg for nesten et halvt år siden og den tradisjonelle Nøtteknekkeren. Nå mangler bare Oslo Fagottkorts julekonsert, 12-13 juleavslutninger av ymse slag, så er vi klare for juleferie (veldig klare for juleferie).

 

  • Ukas triumf:

— … og sjuåringen fikk den aller siste plassen på skiskolen! Hurra! De har skiskole på SFO hver vinter, og den er superpopulær. Derfor fryktet jeg det verste da sjuåringen kom tuslende med en krøllete lapp fra sekken som hadde ligget der noen dager. Men neida. 47 plasser, hvorav 46 var tatt. Den siste ble vår. Noen ganger har man flaks!

 

  • Ukas sarkastiske påpekning:

— Lasse Jangås om likestilling og likelønn. Herlig aktuell, dessverre. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: det er skammelig at de tradisjonelle kvinneyrkene innen omsorg og helse er betalt så mye lavere enn der gutta tradisjonelt har dominert. For å sette det veldig på spissen: jeg fatter ikke at det er samfunnsmessig viktigere å selge en bil enn å ta vare på barn og eldre- men det forutsetter jo at lønnsnivået speiler viktigheten, og det gjør det jo ikke (sa middelmådig, men helt ok, lønnede Fru Excel).

Og for all del, det kunne vært verre. Vi kunne bodd i Japan (misforstå meg rett, Japan er et fantastisk land- å være utlending i. Min stemor er der jo akkurat nå, og jeg er ganske så misunnelig! Men å være japaner i Japan fremstår egentlig mest slitsomt).

 

  • Ukas Innmari Irriterende:

WP_20151023_001

Kjære 7/11, kan dere vennligst slutte med det tilbudet nå? Beste hilsen rompa til Helle.

 

  • Ukas hjertesmelt:

— Å tusle nedover mot elva sammen med småbarna og jentene, og plutselig bli var løpende skritt som nærmer seg. Nesten litt skummelt, i morgenmørket. Hva skjer?

Og så var det bare fjortisen som ville gi klem til mamma og søsknene. Før han jogget tilbake til huset (og glemte både matboks og nøkkel, men det er en annen historie).

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Tja, det sier seg jo selv. Det blir antagelig den mest spennende uka vi har hatt dette året! Jeg håper, håper, håper vi har internett- men blir nok overrasket om det tekniske og internettmessige går knirkefritt. Vi får se. I morgen sitter vi på flyet (og mor tørker tårer over å reise fra de små… Men sånn er det. Nå er det gutta boys og mamma som skal ut på eventyr, såh!)

 

  • Ukas stikk-finger’n-i-jorda:

— Det var med tungt hjerte jeg avbestilte hotellet i Beijing i påsken. Virkelig surt, var det. Men Kina blir jo ikke borte, og det passer ikke så godt neste år. Med tanke på all reisingen vi har hatt i år, og at eldstejenta flytter til England til høsten, tenker jeg vi skal ha hyttepåske. Eller Oslopåske. Eller begge deler. Være sammen alle sammen, i hvert fall, og uten at det koster penger i dyre dommer. Den O’store konfirmasjonsturen kan vente litt, jeg tror ikke eldstejenta blir allergisk mot å reise sammen med familien så fort hun fyller 18 (jeg håper i alle fall ikke det!).

Jeg har begynt å drodle litt på Ukraina-turen min, da. I forhold til Beijing snakker vi ganske annerledes prisnivå her, både på reise og overnatting! 😉

 

  • Kids’ corner:

— I dag er jeg fryktelig spent på Turbos vegne. Hun skal nemlig se Hakkebakkeskogen på Nationaltheatret. Det er hun egentlig litt for liten til, men mormor fikk et knalltilbud på billige billetter og glemte i farta at jentungen knapt er to og et halvt. Hehe. Vi vurderte litt fram og tilbake, men tatt i betraktning at det gikk så greit på Lillebror og Knerten tar de sjansen- og så har de heller lav terskel for å gå hvis det skulle bli vanskelig.

— En annen premiere for Turboguri, er at hun kanskje skal sove over hos bestemor neste helg. Det blir i så fall første gang! Sjuåringen skal være med i så fall, og jeg tror det kommer til å gå helt strålende. Det er lett å tenke at alt er så vanskelig, men det er jo ikke det, nå lenger. Vår ganske sære, vanskelige lille baby som bare ville ha mamma eller pappa og hyyyylte ved synet av alle andre (og nektet å sove før klokka elleve om kvelden), har blitt en harmonisk, trygg og blid lita tøtte. Det er bare mor og far som har vent seg til at ting liksom er vanskelige. Ser vi rasjonelt på saken- så lukter jeg suksess! 🙂

— Og lillebror??

InstagramCapture_1126f34e-cedf-431e-9e76-2032d417ff07

Lillebror, lillebror, lillebror…. *sukk*