Baklengs inn i adventstida (et trøsteinnlegg)

«Som julekvelden på kjerringa», sier man, når noe helt selvsagt kommer som en gedigen overraskelse gang på gang. For min del er det ikke spesielt treffende, selv jeg klarer å holde styr på den ene datoen- 24. desember- og være sånn ca i rute til det lysner av dag og alle ungene står og tripper av forventning.

Advent er det verre med. Jeg rekker aldri å forberede meg skikkelig til advent, og det er synd. I tillegg til at advent er en koselig tid (som nordmenn flest er vi nesten sykelig opphengt av å kose oss i denne koselige kosetiden) så ønsker vi også å presse en del religiøse momenter inn i de altfor travle dagene før jul. Jeg vil ha advent som Elizabeth Foss: et rolig, lilla-pyntet hus med levende lys og engler og høytlesning mens gløggen putrer på ovnen og freden senker seg.  Jeg vil ha rorate-messe i mørket hver tirsdag. Jeg vil ha røkelse og småbarn med undring i blikket, mens store barn samler seg inne på rommet og fniser dempet mens de planlegger juleinnkjøp til venner og familie.

WP_20151129_002

Stygg gris, med ditto lys. Mannen hadde selvsagt ikke husket å kjøpe det i går, så jeg sendte sjuåringen på Rimi. Gledesstrålende kom hun tilbake og fortalte at de bare kostet 29 kroner. Og akkurat sånn ser de ut, haha. Dessuten mangler vi det rosa, som alltid.

Jeg vil ha ro. Ro til å tenke. Kjenne etter. Reflektere. Ro til å vente, som er det som er selve kjernen i advent.

Vel, in a pig’s arse, som det heter. Det blir aldri riktig sånn, og i år er det verre enn noen gang. Takket være en rolig søndag forrige uke (mannen hadde endelig rotet seg til Dublin etter ett stykk misset flyavgang, gutta var på overnatting hos mormor og oldemor, og jeg hadde tre jenter og Bison hjemme uten stort på programmet. «Mamma, kan vi gå på Tøyenbadet? Kan vi gå på kino? Mamma mamma mamma, skal vi ikke finne på noe?» gnålte sjuåringen, men jeg holdt på at vi skulle ha dagen hjemme, rydde litt i rolig tempo, og finne fram adventspynten. Litt for tidlig, men det skulle vise seg at det var innmari smart likevel) har vi et par adventsting på plass: nissesamlingen oppe på pianoet. Stjerne og lysestake i vinduet. En tom kalender på kjøkkenveggen. Den stygge adventsgrisen som vi er så glad i.

Men ellers står det dårlig til. Og vi har hatt kanskje verdens dårligste oppkjøring til advent. I tillegg til diverse konserter og dugnadsarbeid- er det noen som har lyst på dopapir, vi har 256 ruller av merket Rulls Royce stående i boden og en faktura på 1700 kroner fra dugnadskomiteen?- har mannen hatt en enormt viktig uke på jobb. Rett hjem fra Dublin til diverse møter som kan bety være eller ikke være for neste års muligheter til heder og ære, Superbonus og den røde jakken alle ansatte verden over ønsker seg. På jobben min nærmer det seg årets viktigste månedsskifte, en hel masse oppfølging, og i tillegg er en kollega på avdelingen på ferie. Innboksen min ligger stabilt på 120-150 uleste eposter som alle skal behandles og svares på. Og… på mandag, da jeg hentet Bison, kunne de fortelle at han hadde tre prikker på kroppen. I løpet av uka har det spredd seg så den stakkars ungen er dekket av vannkopper med og uten betennelse og skorpe. Legg til en kraftig forkjølelse, så er bildet komplett. På onsdag kveld fikk han følge av Turbo, som riktignok nettopp har hatt vannkopper, men nå slo til med halsbetennelse og feber rett under 40. Jentungen hørtes ut som Darth Vader der hun sto, rødkinnet og blank i øya, foran Elsa på TV og prøvde å synge Let it go.

Stakkars Turbo. Stakkars Bison! Og stakkars oss.

Det er langt mellom sykt barn-kranglene her i huset. Er jobben din viktigere enn min og alt det der. Som regel passer det ikke så aller verst å være hjemme enten for mannen min eller for meg, men nå passet det ekstremt dårlig for begge to. Og på torsdag kveld var vi så nær en krangel som vi sjelden er, med to desperate og søvndepriverte mennesker (ja, syke unger sover sjelden spesielt godt, særlig ikke når de vekker hverandre annenhver time. Dessuten er jeg ganske sylta selv, og knasker Paracet for å holde det gående) som begge følte at de måtte på jobb. VI løste det ved at jeg sto opp i otta og var på plass på jobb halvannen time før arbeidsstart, og lusket av gårde med svart samvittighet rett etter lunsj. På den måten fikk mannen min en elendig oppkjøring til det viktige møtet sitt, men han fikk i hvert fall dratt dit. Og hentet dorullene etterpå, kjørt sjetteklassingen fra engelskkurset til treblåsensemblet, og kjøpt inn Nugatti og brød til kor-hytte-turen som de eldste barna skulle på lørdag morgen (vel, eldstesønnen. Eldstejenta skulle bare være med første dagen, før hun måtte hentes på Grønmo på kvelden for å dra til bursdagsfest. Jeg måtte jo flire da jeg satt der på den tomme parkeringsplassen og får øye på ikke bare ungen og hennes gode venninne som også skulle på fest, men tre-fire andre i tillegg. Godt vi har stor bil. Og som jeg minner meg selv på: det er egentlig koselig når ungdommen tar foreldre litt for gitt. Om bare et år er jenta halvveis ute i verden, jeg får ta taxituren til Oppsal- Pilestredet- Frogner- Smestad med et smil og tenke at det er hyggelig å gjøre noe for disse halvvoksne menneskene, så barnslige og så bråmodne på en gang.

Men ja. Første søndag i advent, og ting er- for å si det svært forsiktig- litt på halv tolv. Altså er dette et trøsteinnlegg, både til meg selv og andre som føler de er en smule bakpå med forberedelsene. Dere kan umulig ha det verre enn oss! Inne er det rotete og halvpyntet. Ute pissregner det, og er så grått og brunt at verken The Priests eller The Pogues kan få fram julestemningen. Håper det gir seg før speiderne skal tenne julegrana i nabolaget i ettermiddag, ellers blir nok oppmøtet så som så. Jeg har ikke funnet fram dagens julefilm, og ikke satt sviblene i glassene sine. Vi har funnet fram et par julebøker, men den jeg bestilte til høytlesning står på hylla i gangen i form av en uavhentet pakkelapp. I tillegg er jeg stressa, all sykdommen og stresset har gjort at jeg ligger håpløst etter med et par ting som skulle vært gjort helst i går. Det kunne vært bedre, liksom.

WP_20151129_001

Åh, julestemningen bare presser seg på, ikke sant?

Men hei, det kunne vært verre også. Det er på tide å være litt streng med seg selv. For stikk i strid med hva alle glansede julemagasiner skal ha oss til å tro, så er det ingen nødvendighet at hele desember er en eneste lang, stilfull parademarsj i julekos. Advent er ventetid, og ventetid er forberedelse. I stedet for å ta på meg Husmor-maska og stresse med alt som ikke er gjort, kjefte på mann og barn og mase om ditten og datten, så får jeg begynne i et hjørne og ta litt og litt. Og huske på å kose meg på veien. I dag skal ballerinaen på kostymeprøve og sjetteklassingen delta på speidernes julegrantenning. Min jobb er å la det bli hyggelig og ikke bare pes. Om sviblene så blir et par dager forsinket, så er det likevel en glede i å vaske dem sammen med Turbo og bruke de minuttene ekstra. Mellomstejenta kan hjelpe til med vindusvasken, hvis vi setter på julemusikken til Pentatonix i bakgrunnen blir det riktig så koselig, det også. Lapp-i-hatt-tradisjonen kan delegeres til de store, de kan stå for organiseringen og trekkingen i år.

WP_20151129_003

Sviblene venter tålmodig. Her har de stått i noen dager, stakkars. Men snart er det deres tur!

Det er første søndag i advent. Det betyr at vi har tre igjen. Om dere har kommet langt eller kort, om det er kos eller kaos, lekkert Arne & Carlos-design eller mer dorullnisse med skjev lue-varianten: ha en signa advent! 🙂

Ordknapp onsdag

Den aller første frosten. Søndag og mandag var ordentlig kalde, og rimet samlet seg til nesten snø. Kjempestas for de små, og selv kulde-hatende voksne må innrømme at novembermørket med fordel kan utfordres av snøkrystaller. Vakkert rim, vakkert lys. Synd alt regnet bort  og rant ut i verdens glatteste tirsdag, men det er en annen historie.

Julemarked! Førvinterens vakreste eventyr (sier arrangementskomiteen). Unger som bruker penger på julegaver noe godt å spise. Selv har jeg overlevd i elleve år takket være min bestemors store produksjon av strikkesokker og pynteengler. I år måtte jeg spe på med noe annet, og akkurat der innrømmer jeg glatt at jeg ikke er noen Superwoman (kanskje vi flesker til med hjemmelagde cakepops eller selvplukkede, tørkede kantareller når vi bare har de yngste igjen på skolen, men akkurat nå? Næsj!). Løsningen ble noen flotte notatbøker fra Maya’s Hope, og jammen stakk jeg ikke inn litt reklame også, sleipt nok. Ellers, glimt av klassebordet til 7A, en lettere kaotisk gymsal- tenk bare hvordan det var da åresalget satte i gang, for ikke å snakke om da ungdomskoret skulle synge!- og noen uimotståelige kunstverk i gangen på vei mot kafeen. Lørdagen ble avsluttet med nydelig rakfiskmiddag hos min mor, med panna cotta og multesaus til dessert. Og har ikke moren min laget et fiffig julevindu (komplett med tre generasjoner i vindusrefleksen, haha)?

Livet med småttiser i hus: jeg vurderer å betale inngangspenger for å se noe fargerikt bli dratt opp av en eske. Og hva er det som rasler sånn i Turbos barnehageveske? Det gir seg selv.

Rosinen i pølsa til slutt.. i følge Turbo, så er dette mamma (til venstre) og pappa (til høyre). Så da så!

 

WP_20151120_010

 

WP_20151120_009

WP_20151121_005

WP_20151121_001

WP_20151121_010

WP_20151121_016

WP_20151121_012

WP_20151121_013

WP_20151121_019

WP_20151121_021

WP_20151123_001

WP_20151125_001

WP_20151125_002

 

… og inn i stua til folk

Ja, for dit kom vi også. Helt inn. Og nå i ettertid står det for meg som en like sterk opplevelse som skolebesøkene.

Skolebesøkene var jo hovedmålet med turen, og helt essensielle for oss for å kunne begynne å få grep om Redd Barnas arbeid i Uganda. Fra den lille Natigi med geiter i klasserommene, til den svære Palenga med horder av uniformerte elever, gikk det en rød tråd gjennom vår opplevelse, nemlig den at begrepet skole ikke var dekkende nok. Mer om det i oppsummeringsposten som begynner å nærme seg.

Men først- hjemmebesøkene. Som altså satt som et realt spark i solar plexus. Ikke først og fremst fordi det var så trist og fælt og fryktelig, men fordi det var rystende annerledes, og- hvis vi skal være ærlig- enkelt på grensen til kummerlig. Skolene hadde tross alt visse likheter med de norske. Men et ugandisk hjem ute på bygda har virkelig ingenting til felles med en vanlig norsk bolig, annet enn tak og fire vegger. Der stopper også likheten (hvordan boligstandarden er hos de som bor nærmere byene vet jeg lite om, for der var vi ikke. Men vi så litt av hvert langs veien når vi kjørte forbi. Noen hus av ganske ok standard- murbygninger med en liten hage og ordentlige vinduer, selv om det var langt fra råflott. Men det som dominerte var rad på rad med bølgeblikk og jordgulv, så langt øyet rakk. Jeg ville ikke satt pengene mine på kloakksystem og internett-tilgang, for å si det sånn).

Det var etter besøket på St.Kaloori at rektor og FAU-representanten hadde funnet frem til to familier som gjerne ville ha snålingene med mobilkamera og seigmenn på besøk. Og allerede på kjøreturen fikk vi vår første lille aha-opplevelse, rett og slett fordi den var så lang. Tanken på at barna vandret til fots her, langs de sleipe, hullete veiene med Gud vet hvor mange skumle insekter rundt de bare føttene sine, var sjokkerende nok. Mine barn bor akkurat litt over fire kilometer fra skolen, og får dermed utdelt gratis årskort hver høst. Hadde de ikke fått det, ville vi selvsagt betalt for det, eller kjørt dem selv. Jeg tror ikke unger har vondt av å gå, noe mine egne er smertelig klar over (selv om vi kjører mye, totalt sett), men for en norsk mor virker det nærmest fornuftsstridig å la barna starte og avslutte dagen med et par timers gåing. Det er jo slitsomt!

Vi ruller omsider inn foran et lite murhus med en jordhytte ved siden av. «Murhus» høres flottere ut enn det er, men det var altså en firkantet bygning av leire og murstein, ikke en rundt hytte med stråtak som det var så mange av her. Men standard-messig var det ingen forskjell. Det var lite og trangt, og helt uten belysning eller noen form for gulv. Ingen møbler heller, bare to små tomme rom og en kjøkkenkrok med et ildsted rett på gulvet. Bestemor (ja, for denne familien har lidd samme skjebne som så mange i Uganda. Far hadde dødd og mor hadde dratt sin vei, og bestemor- en liten, rynkete, vever dame som så ut til å være minst 70, men antagelig var langt yngre) forklarte at hun brukte ildstedet når det regnet, men ellers foretrakk å lage maten utendørs, på grunn av røyken som ellers forpestet den allerede klamme lufta.

Bestemor, ja. Hun kom løpende ut på plassen og hilste overstrømmende, nesten desperat, på oss. Hun trykket hendene våre etter tur og ville bare motvillig gi slipp, og det fosset ut takksigelser og hilsener og jeg vet ikke hva, i en uforståelig strøm av ugandisk dialekt. I ettertid har jeg lurt på hva hun egentlig mente. Var det bare høflighet, var det ren glede over å få besøk langveisfra? Eller håpet hun egentlig at vi skulle gjøre noe konkret for henne og de tre barna?

De tre barna, som var elever ved skolen vi nettopp hadde vært på, påtok seg å vise oss rundt. Det var fort gjort. De fleste familiene i området drev med jordbruk på en eller annen skala, men ikke denne familien. Kanskje det ikke lot seg gjøre, med bare bestemor og tre barn under 11 år? Så det var ikke mye å vise frem. Foruten murhuset og den lille stråhytta, var det et utendørs ildsted, noen høner i et nettingbur, og et område bak huset som ble brukt som bad og vaskerom- for å bruke norske begreper. «Badet» så sånn ut:

Ug1

Min eldste sønn, som ikke akkurat kjapper seg i dusjen etter trening, filosoferer over dagens vannrasjon. Brønnen er godt og vel 20 minutter borte. Og vann er tungt, både for skoleunger og bestemødre.

Ug4

Drikkevann. På spørsmål om hun pleide å koke drikkevannet, svarte bestemor «Noen ganger».

Ug2

Unger er unger. De fortsatte lekene der de slapp på skolen. Man får et ganske godt inntrykk av hvordan huset var. Egentlig ikke så verst, det var i hvert fall semi-solid bygget. Men som sagt helt tomt inni, og uten gulv og tette dører/vinduer.

Den neste familien vi besøkte, bodde enda lenger inn i skogen. De hadde heller ikke noe murhus, men allikevel fremsto det lille gårdstunet deres mer som et ordentlig «hjem» enn det tomme murskallet hos bestemor og de tre barnebarna. Vi kjørte  inn på et slags tun, omkranset av 7-8 stråhytter. På gårdsplassen satt mor sjøl med minstebarnet hengende i puppen, omkranset av barn og voksne i alle aldere. Fire av de unge, voksne mennene viste seg å være de eldste sønnene hennes- alle hadde gått på St. Kaloori, men ingen av dem hadde klart å komme seg til ungdomskolen, den lå for langt unna. I tillegg til disse fire og yngstemann, var det ytterligere fem barn av mor sjøl som sprang rundt i uniformer i diverse størrelser. Pluss noen svigerdøtre med småbarn på hofta, og noen fettere og kusiner.

Vi blir vist rundt på området. Noen hvite «steiner» på gårdsplassen fanger guttenes interesse, det viser seg å være nøtter som blir ristet og deretter malt til mel. Mercy på 10 viser oss hvordan det skal gjøres.

Ug5

 

Som sagt, dette var også fattigslig og enkelt, men det var tydelig at mor sjøl satte sin ære i å holde det ordentlig her. En hytte ble brukt til matlaging. Her var soverommet til mor og de yngste. Der borte bodde sønn nummer to og hans kone og barn, og der sønn nummer tre og hans kone og barn. Å gå på do litt her og der (ikke uvanlig på landsbygda) kom ikke på frågan, her måtte vi gå et godt stykke inn i skogen, der de hadde rigget til en enkel plaskedo og- dette imponerte både meg og gutta- en fiffig håndvask med såpe laget av en halvannenliters colaflaske skåret i to. Dessuten hadde de eget hjemmebrenneri med bananer, noe som frembragte en viss munterhet hos alle de voksne til stede. Munterheten min varte dog bare til jeg oppdaget at jeg hadde tråkket på en maurtue og nå hadde hundrevis av bitende småkrypp krabbende opp legger og lår.

Soverommet med den ene madrassen var naturlig nok familiens stolthet sammen med dette: et lite solcellepanel med en hjemmesnekra ledningsløsning som rakk akkurat til en (1) lyspære og- tadaaa!- en mobillader. Sikkert brannfarlig som fy, men du verden for en forskjell det gjør å ha en kilde til lys også etter solnedgang. Og mobilen kan man ikke leve uten, ei heller på landsbygda i Uganda (dette ble forresten kilde til en opprømt diskusjon oss nordmenn i mellom. Dette var rett etter de famøse «… og så har de iPhone og selfie-stang, ja!»-diskusjonene angående de syriske flyktningene, som om du ikke kan være ordentlig flyktning når du har en selfie-stang. Vi var skjønt enige: det er ikke mange stedene i verden som er helt mobilløse. I veldig mange miljøer er det umulig å klare seg uten- hvis man skal få seg en jobb, for eksempel. Nå var det riktignok svært langt mellom smarttelefonene i Uganda, men at folk hadde mobiler, var ganske selvsagt. Like selvsagt er at det ikke blir bedre å sove rett på jordgulvet av den grunn).

Ug6

Mobillader av «Nakaseke-jordhytte»-modell. Funket som bare det, men som sagt tør jeg ikke helt tenke på brannsikkerheten.

Ug7

På vei til do. Jeg sier det igjen: insekter. Så store som hånda di. Lyst til å gå her alene om natten, eller?

Ug8

Rektor viser fram hjemmebrenneriet (!), der de laget banan-sprit. Takk og pris slapp vi å smake.

Ug9

To bananer i ett skall! Plutselig ble fjortisen min veldig barnslig 😉

Ug11

Noe av grunnen til at denne familien var bedre stilt enn den forrige, kom av at de tjente penger. Ikke store greiene, men nok til å kjøpe tepper, såpe og den slags, pluss spare til større investeringer som solcellepanel og rusten boda boda. De fire voksne sønnene jobbet der de fikk jobb, rett og slett, og konene deres hadde en betydelig hjemmeproduksjon- se over.

Flere av elevene kjente oss fra før, men vi fikk oss også noen nye bekjentskaper. Blant annet ble vi en fotball fattigere, da en liten gutt som hadde trasket naken rundt da vi kom (han ble umiddelbart døpt «Sinnataggen» på norsk, på grunn av sitt morske utseende) plutselig viste seg å ha et skuddbein som sendte haka til fotballsønnen min ned på brystet. – SÅ DU DET, mamma? Det er jo helt SJUKT! Den lille tassen på kanskje tre år var en ordentlig råtass med den punkterte plastballen sin, og slik gikk det til at en av fotballene (som egentlig var reservert skoler) ble liggende igjen på gårdsplassen, der moren hans sto og smilte med tårer i øynene.

De fleste barna i skolealder hadde også uniform. Men ikke alle. Blant annet var det ei jente i 7-8-årsalderen som gikk rundt og drasset på en lillesøster. Om hun gikk på skolen og bare ikke hadde uniform, eller om hun rett og slett ikke gikk der (ennå?) vet jeg ikke, men jentene fulgte sjenert etter oss og ba oss til sist om å ta et bilde så de kunne se seg selv. – Mamma, de ligner på mellomstesøster og Turbo, kom det fra elleveåringen, og der og da ble jeg vitne til ett av de magiske øyeblikkene der du formelig kan høre at det sier klikk-klikk-klikk inne i et barnehode og brikkene faller på plass. De ligner på søstrene mine. De ER søstrene mine, bare på et annet sted, i en annen hverdag. Fire jenter på samme alder, hvorav to bor i Norge og ser på Frost og danser ballett og spiller fløyte, og to som antagelig aldri får sjansen til noe av det. Kanskje de har sett Elsa og Anna på et reklameskilt en gang, men det blir i så fall det nærmeste de kommer. Elleveåringen står der med hengeleppe og betrakter de nakne føttene og den skitne t-skjorta til eldstejenta. Jeg knipser bildet og viser til jentene, og de ler. Unger er unger, det er alltid stas å se seg selv. Unger er unger, men noen er jaggu også ungere enn andre 🙁

Ug10

Let it go, let it go, can’t hold it back anymore…

Så hjemmebesøkene var i bunn og grunn som hele turen: både-og. Fint, og forferdelig. Mest av alt tankevekkende.

Jeg tror grunnen til at det virket så sterkt på oss, var at det er her de lever livene sine. Skolen er der på dagtid, men resten av tilværelsen tilbringes under disse forholdene. Mødrene og bestemødrene lager maten over åpen ild mens røyken samler seg under taket og svir i øynene. Leksene må gjøres før solnedgang, og for en insekt-fobiker som meg selv: her sover de, bare på en tynn matte rett på jordgulvet, uten tette vinduer og dører. Jeg så ikke en flik av myggnetting, ikke en hodepute. Den ene familien hadde en madrass der mor og minstebarnet kunne sove, og jeg så også et par tepper. Men det skulle da også holde til en familie på rundt 20 personer. Den totale mangelen på komfort og sikkerhet og helt grunnleggende hygienisk standard traff både meg og guttene hardt. Nesten like hardt som ballen til Sinnataggen, der han tok rennafart og smalt ballen i en nydelig, stor bue over hodet på eldstemann så banan-bladene regnet.

Ug15

 

Ug13

Det skulle virkelig ikke forundre meg om vi ser denne lille karen på Uganda Cranes om en femten års tid! Jeg håper i alle fall han får sjansen til å utvikle talentet sitt, hvordan det nå enn skulle gå til…

Så selv om turen hadde vært verdt det og vel så det, kun ved å få besøke skolene, var besøket til disse to familiene det som gjorde bildet komplett. Ikke bare hadde vi fått se kunnskapsdeling i praksis, vi hadde også sett hvordan barna hadde sovet om natten, hva de hadde spist til frokost, og hva som ventet dem på slutten av dagen. Vi fikk se resten av historien, rett og slett, og det gjorde oss bedre rustet til å forstå problemene rundt det å få barna på skolen, og holde dem der.

Og på vei tilbake til hotellet var det stille i bilen. Fryktelig stille.

Ug14