Fredagstanker

  • Utenfor vinduet:

WP_20151116_009

Så mørkt at alt blir uskarpt og utydelig. Jeg tror dette er to døtre på vei til barnehage og skole. Jeg ser i hvert fall Tanin!

  • Tanker om uka som gikk:

— Vel, jeg kunne jo alltid satt i gang med en lang harang om hvor forferdelig travelt det er denne uka også. Men det får være måte på hakk i plata. Dessuten er det slutten av november, så det er som det alltid er. Førjulstiden ER sånn, en evig rekke av må, skal og bør, og jeg har funnet ut at det ikke har noe for seg å klage for mye. Det gjør absolutt ingenting fra eller til, og selv om det kan være deilig med en og annen skikkelig utblåsning, så har klaging for min del en tendens til å gjøre humøret verre enn det var i utgangspunktet.

Men en ting skal jeg klage over likevel 😉 Det er kaldt. KALDT! Til å være (nesten) heilnorsk, og attpåtil født i Finnmark, tåler jeg kulde latterlig dårlig. Hutre hutre. Fryse fryse. Mulig det hadde hjulpet om jeg var flinkere til å kle meg, da.

 

  • Vi spiser:

— Spaghetti: en venn i (tids-) nøden. Spaghetti blir aldri feil. Ungene liker det, og det er kjapt og enkelt. Denne uka har vi kjørt to varianter, vanlig spaghetti carbonara med masse parmesan og bacon (supergodt, men noe tørt. Det skyldtes at stakkars mannen min måtte lage middag med Bison hengende i buksebeinet, fordi jeg kjørte eldstejenta til cellokonsert på Rommen. Og i all viraken glemte han fløten. Vi kan nå konstatere at det ikke blir det samme hvis fløten kommer for seg selv til slutt! Heldigvis ble konserten mer vellykket enn pastaen.

Den andre varianten er en god gammel traver jeg har brukt hyppig i mange år. Det var min mor som hørte en eller annen kjendiskokk på radio, som ble spurt om hva han selv likte å lage. Kjendiskokken innrømmet at han ikke var spesielt glad i å bruke mye tid på mat på hjemmebane, så en ting han ofte gjorde var å steke røkelaks og erter, ha oppi creme fraiche, pepper og sitronsaft og la det surre litt, og servere det med penne. Åh, så glad jeg er i den retten. Litt i salteste laget til å være ren helsekost, men det ER fisk. Så får det bare være at vi nå er oppe i tre hele bokser creme fraiche og en halv lakseside for at alle skal bli mette.

— Og Gubbens kinesisk kjøttpudding spesial.

WP_20151115_014

Knallgod, selv om den ser grå og kjedelig ut. Og det er ingen som kan wokke grønnsaker som Gubben!

  • Ser på:

— Tja, har vi sett på tv denne uka i det hele tatt (bortsett fra Lille Jack og Bien Maia, liksom)? Det føles ikke sånn. Vi har hatt annet fore om kveldene, og det er kanskje like greit. Men jeg har kikket litt på Kjære Mamma for å se hva som venter. Rett etter at opptaket var gjort hadde jeg en periode med Store Skjelven. Jøjemeg, hva er det jeg har sagt ja til? Dette blir flaut, altså. Dette blir kleint! Og alle mine intellektuelle tungvekter-bekjente (jeg har et visst Facebook-kompleks her, altså. Sånn blir det når vennelisten inneholder altfor mange forfattere og forskere og redaktører og professorer og til og med en dekan. Intelligente, velutdannede og slagferdige mennesker som legger ut grundige analyser av Europas møte med flyktningestrømmen, eller debatterer pressestøtte og religionskritikk. Folk som inviterer meg til boklansering av egne bøker med titler som «Middelalderens kirkekunst i Schleswig-Holstein» eller «Labour etter krigen: et kritisk blikk på Storbritannia bak fasaden». Og så kommer jeg valsende med mine bilder av unger og linker som stort sett går til den gemene tabloidpressen. Hei, jeg heter Helle og jeg er litt…. blond?) som slumper til å se meg kommer til å tenke: «Jasså, hun er sånn, ja. Snakker om eksponeringsbehov. Jeg ante ikke at hun var typen som gjør alt for å komme på TV. Snart dukker vel dattera opp på Paradise Hotel.» Gulp. Hva har jeg gjort??

Men, i tråd med min nye livsfilosofi om å si ja, ikke nei, og slutte å være så forbaska overforsiktig, tok jeg meg selv i nakkeskinnet. Ærlig talt, jeg ble spurt om å være med, og takket ja, fordi dette er moro. Verken mer eller mindre. Hvis noen skulle tolke et slags voldsomt ønske om femten minutters berømmelse inn i dette, så får de bare gjøre det, da. Jeg ble med fordi det var en artig opplevelse, og det er det.

Og de episodene jeg har sett har vært ganske søte, egentlig. Jeg ante jo ikke hva vi gikk til, men ble jo informert om at tanken bak var å lage et hyggelig program med mange forskjellige mødre, som viser variasjon og at det er mange måter å organisere livet på. Det synes jeg de klarer, i alle fall i de glimtene jeg har sett.

— I kategorien «Vi ser på» havner også denne ukas konserter- to i tallet, begge med eldstejenta- og en sjuåring som gjør seg klar til danseoppvisning. Dessuten har jeg store planer om å se «Skinnvotten» på teater sammen med Turbo snart, og Julekongen sammen med tidligere nevnte sjuåring. Eldstejenta og jeg skulle egentlig på Jingle Horse neste helg, det var bursdagsgaven hennes fra meg, men nå kræsjer det med en god venninnes bursdag OG helgetur med koret OG en konsert vennegjengen hennes skal på. Hmm. De eneste som er travlere enn meg her i huset, er ungene mine. Nå lider hun valgets kval, men vi ender vel opp med å gi bort billettene. Dumt, men sånn er det når man alltid har tjue tusen ting på programmet.

 

  • Jeg leser:

— Samme som sist uke, men har kommet et stykke lenger i Marklund-boken. Den er akkurat som forventet, både på godt og vondt, men jeg koser meg med noe som er spennende og ikke altfor krevende.

— … og snart er det på tide å velge ut julebøker, hurra! Jeg har lyst til å lese litt for ungene (de som måtte ha lyst, og er hjemme) gjennom adventstiden, så jeg kikker litt på bøker og ser hva som finnes. Tips er velkomne.

 

  • … og skriver:

— Et brev til min  datters kommende vertsfamilie. Dette brevet skal legges ved alt hun selv skal sende (eget brev, svar på masse spørsmål, legeerklæring, vitnemål, et lite fotoalbum osv), og danner grunnlaget for at en vertsfamilie forhåpentligvis vil ha henne i hus. Å skrive dette brevet er vanskeligere enn jeg trodde! Vi får beskjed om å være positive og ikke dvele ved negative egenskaper. Det er lett, for min datter er- helt objektivt sett- en innmari grei jente. Men å bare holde det superpositivt synes jeg blir litt påtatt. Ingen er jo ultrabultrasuperduperfantastiske på absolutt alle punkter, så hvis jeg ikke en gang kan nevne «litt rotete» inne i sjøen av fantastiske adjektiver, synes i alle fall jeg at det bare fremstår som falskt. Eller?

— Siste touch på Uganda-artikkelen min. Den ene av dem, for nå er historien solgt inn til enda et magasin! Typisk: guttene er ferdig for lenge siden, mor «skal bare» først.

 

  • Har på meg:

— Har fremdeles ikke rotet frem vinterjakka, men etter å ha tilbragt torsdagen hutrende på kontoret med iskalde hender, har jeg i det minste funnet fram en fleecejakke! Med en omtenksom mann som fant frem brodder til de glatte bakkene som daglig må forseres med dobbelvogn, er jeg klar for å møte resten av vinteren. Hmm. Bør kanskje finne hansker også.

 

  • Er takknemlig for:

— Til tross for stress, mas og kaos: jeg er takknemlig for alt som skjer nå før jul, og alle de hyggelige tingene vi skal. Det er mye kos i kaoset, og hver eneste juleforestilling og julekonsert gir oss noe fint (når vi først har kommet oss ut i bilen og råkjørt dit vi skal. Ehem).

— Den bittelille vifteovnen som sørger for at stua er levelig hver morgen, uten at jeg trenger å varme opp et digert rom med svære vinduer kun på gulvvarme. For det første er det ikke mulig- når det er ordentlig kaldt blir det knapt 20 grader selv om jeg setter varmekablene på full guffe. For det andre koster det det hvite ut av øyet. Og tro meg, jeg er virkelig takknemlig for hver måned jeg får strømregninger som ikke overstiger 3000 kroner.

— Mannen min, for at han holder ut med meg. 98% av tiden er jeg en drøm å leve med, tror jeg. Jeg krangler lite, krever lite, er stort sett blid og fornøyd, klager sjelden, står opp med ungene, er som regel enig med Gubben i det aller meste. Men på de resterende 2% har jeg klart å dytte inn imponerende mange feil og mangler. Dessverre. Den aller største feilen er at jeg er innmari sta. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men det er antagelig en designfeil av den permanente sorten. Heldigvis er jeg ganske fornuftig skrudd sammen (igjen; tror jeg!), så denne staheten fører sjelden til dramatiske utslag, men likevel. Det er mer enn nok stahet i denne kjerringa til at David Camerons ord om ekteskapet lyder ubehagelig sanne: It’s North Korean democracy. There will be talks, then she decides.  Unnskyld, kjæresten min. Du er en helt! 🙂

— Lubne ettåring-bein i altfor lange strømpebukser <3

WP_20151118_008

Bleieskurken i farta, med reale strømpebukseføtter! Dette var den dagen han skulle kle seg ut som eple i barnehagen, og måtte låne både genser og strømpebukse av storesøster.

— Kaffe! Ytterligere forklaring er overflødig.

 

  • Ukas kamel-svelg-a-thon:

— Ja, da går sjuåringen rundt med en iPhone.

Huff. Denne setningen inneholder to feil. Det mest åpenbare: sjuåring??! Jeg har selv alltid vært litt tilbakeholden med denne hersens mobilen, jeg synes det er mer enn tidlig nok i fjerde klasse- som var da de tre eldste fikk sine første, arvede modeller. Jo mer fancy telefon, jo større grunn til å holde litt igjen. For hva får egentlig småunger ut av å ha en mobil med ørten fancy funksjoner, så de konstant må motstå fristelsen til å bruke en mengde spill, apper og andre forstyrrende elementer? Hva er poenget med å gi gutter på åtte-ni år en portabel spillkonsoll, som er det de nyere telefonene egentlig er, og gi småjenter tilgang til massevis av søte emoticons og muligheter til å ta bilde av alt og alle? Blæh.

Men jo, jeg har måttet bite i gresset. Samtidig er det ikke fullt så farlig som jeg trodde. Riktignok har andreklassingen egen iPhone med eget nummer, men hun får bare ha den de dagene hun skal bevege seg i byen på egenhånd. Datatrafikk er slått av, og spill vet jeg jammen ikke om den har en gang. Det er rett og slett en kommunikasjonsmetode som er praktisk når et relativt lite barn skal klare seg alene på buss og bane, særlig nå som det begynner å bli mørkt.

Den andre feilen: iPhone? I vårt hus?? Med en mann/far som tenker, snakker og antageligvis føler i Windows, kommer diverse epledingser som hovedregel aldri over dørstokken. Her kjører vi Nokia Windows phone for alle aldersklasser (og nei, tenåringene har ikke blitt mobbet ennå). Den mye omtalte iPhonen er et arvestykke etter mormor, som lever etter litt andre prinsipper- med andre ord, hun er ikke like sær som oss 😉

Så det var denne ukas kamel. Mobil i andre klasse: ikke bra. Men til mitt forsvar, det er en gammel, arvet iPhone 4. Og jentungen har hele tre nummere på hurtigtast. Mamma. Pappa. Og storesøster!

 

  • Ukas Vixen-kandidat:

— Meg, selvfølgelig. Grunnen? Jeg tar mine egne bilder 😀 Uskarpe, ufokuserte, svært uretusjerte, og til tider direkte ulekre. Men de er mine. Det burde jo strengt tatt være en egen kategori for amatørmessige, men ærlige, bloggbilder.

Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår dette. Hva er poenget med å stjele bilder? Hvis man blogger om seg selv og egne opplevelser, slik de fleste gjør, hvorfor bruker man da bilder andre har tatt? Er det bare estetikken som teller? Da kan man kjøpe seg et skikkelig kamera og ta et fotokurs, slik jeg skal gjøre når jeg blir pensjonist.

 

  • Ukas storebror:

InstagramCapture_2a478dcf-09ca-4b33-b803-8313288acb94

Torsdag morgen var uhorvelig sur og guffen. Iskald vinn og snøfokk. Og eldstegutten viste seg å være en ekte storebror med stor S: han snur vogna vekk fra vinden og trekker den etter seg, selv om det er mye mer slitsomt. Fine fjortisen min!

 

  • Ukas Ooops, I did it again:

— Noen ganger gjør man ting mot bedre vitende. Jeg ligger jo alltid minst to måneder på etterskudd med postene mine, men jeg planlegger altså en reise til Ukraina (som i et vilt innfall var i ferd med å bli omgjort til Kirgisistan, men det spørs om jeg får det til) for å sjekke ut noen prosjekter. Vi som nettopp har kommet hjem fra Uganda. Noen får liksom ikke nok av nød og elendighet, hva?

Hmm. Jeg ser den. Samtidig er det sånn at alle har sine hjertesaker, og min er og blir foreldreløse barn. Hvordan jeg dumpet borti dette er en lang historie, men det avfødte i alle fall et engasjement som gir seg utslag på flere plan. Jeg gjør jo det «vanlige»- er SOS-barneby-fadder, bidrar litt til House of Hope og Mayas organisasjon og slikt, men i tillegg vil jeg gjerne møte og høre på de som jobber med dette lokalt, hver dag, og se hva de har behov for av hjelp. Så ny Ukraina-reise er i planleggingsfasen.

Dessuten har jeg pådratt meg noen warrior children i Reeces Rainbow igjen. Argh, jeg lovet meg selv å ikke gjøre det! Først og fremst fordi jeg ikke er i en posisjon til å bidra stort, men også fordi jeg er litt delt i forhold til hele konseptet og organisasjonen. Sett med en nordmanns øyne er opplegget temmelig sært- å photolist’e foreldreløse barn for å sponse dem så de blir lettere å adoptere- og jeg er ikke helt komfortabel med måten dette gjøres på. Det burde foregått anonymt, båret mindre preg av reklame, vært lagt ut færre sensitive opplysninger på nett… Jeg er nok veldig farget av norske holdninger til dette, og har dermed en haug innsigelser mot måten de jobber på. Men de jobber i alle fall for disse barna, og det er det ikke så mange andre som gjør. Dette er unger som virkelig ikke har de store mulighetene i verden. At det finnes et bilde og et falskt alias ute på internett er strengt tatt deres minste problem, selv om det i seg selv er et dårlig argument. Men jeg velger likevel å se bort fra det. For hvis du har kjent lukta på et rom for de sykeste barna i et barnehjem i Øst-Europa, glemmer du det aldri. Innsigelsene pakkes ned lengst bak i hjernen, og jeg setter i gang igjen. Mot bedre vitende!

(hvis dere vil se en virkelig hjertevarmende historie- en av de mange- fra Reeces Rainbow, sjekk ut Saving Baby Ryan på Facebook. Jeg begynner å bli avhengig av min daglige dose Ryan. Han er jo bare til å spise opp!)

 

  • Ukas stolt mor:

— Guttene har nå levert bidraget til Foreldre & Barn, og fikk veldig god tilbakemelding. Det var skikkelig gøy å lese! Historiene deres kommer på trykk i den utgaven som kommer 4. januar, for dere som har bladet eller ønsker å ta en titt.

 

  • Ukas sur mor:

— De to stekebrettene til komfyren kostet den nette sum av 1900 kroner. Dette er SISTE gang noen glemmer igjen brett på skolen etter å ha tatt med kake. Siste gang!!

 

  • Ukas glede seg:

— Lørdag. Ah, nydelige lørdag. Vi skal levere 3×12 porsjoner stekt ris til kafeen, pluss vaffelrøre for andreklassingen, og stå vakt ved klassebord (der vi blant annet selger Maya’s Hope-notatbøker og min bestemors hjemmestrikkede sokker- tusen takk for hjelpen, bestemor!) fra klokka 9-11 for sjuende klasse og 11-13 for niende klasse. Andre klasse gidder jeg ikke stå vakt for, for de har så mange ferske og engasjerte foreldre. Hæh hæh 😉

Midt oppi dette skal sjuåringen danse og elleveåringen være med i en flaggborg når troppsassistenten i speidergruppa hans gifter seg. Konklusjon: mor er på julemarkedet, far kjører fram og tilbake og fram og tilbake og fram igjen, vi fordeler småungene etter beste evne… og når vi endelig har kjørt nesten til Hønefoss på ettermiddagen for å få rakfiskmiddag hos min mor, skal jeg tilby meg å kjøre hjem. To glass vin ville antagelig fått meg til å sovne sittende med ansiktet ned i fisken, så pjallingen får Gubben ta seg av 😉 Dagen etter reiser han til Dublin med jobben, og jeg kommer til å bli direkte sur hvis han ikke benytter anledningen til å sove godt og lenge nå som han får en seng helt for seg selv!

 

  • Ukas ikke-glede-seg:

— Jeg gleder meg verken til fagforeningsklubbens årlige lutefisk, eller jobbens julebord. Rett og slett fordi jeg ikke skal 🙁 Men sånn er det hvert år. Enten så kræsjer det med noe annet, eller så er jeg for sliten til å orke noe særlig sosiale sprell. Så i tillegg til å være den eneste på jobben som ønsker halv skatt i desember, er jeg også den eneste som ønsker seg julebord i oktober og sommerfest i mars.

 

  • Ukas store opptur:

— Barnehagebilder! Hmm, dette var kanskje forrige ukes opptur, men likevel. Jeg er stort sett alltid fornøyd med bildene vi får fra barnehage og skole. Om de ikke er 100% tipp topp gir det likevel et tidsbilde av hvordan ungen var akkurat der og da. Men det er jo ekstra morsomt når bildene er virkelig flotte. Og det var de i år. Nydelige bilder av både Bison og Turbo, og noen der de poserer sammen, storesøster med en beskyttende arm rundt lillebror. Kjeks-alarm, kjeks-alarm! For ikke å snakke om julegave-til-slektninger-alarm. Lurer på hva bestemor får i år?

 

  • Kids’ corner:

— Turbo skravler som en foss, men Bison holder seg til sine tre ord: mamma, pappa og takk-takk. Mamma er mamma, og alle andre er pappa (inkludert pappa, heldigvis). Han er bra søt når han løper med utstrakte hender mot storesøster eller storebror og hyler pappaaa!

Men i går, da mannen min hentet ham i barnehagen, mumlet han til seg selv- hvor er den andre sandalen til Bison, da?- og vips hadde guttungen løpt for å hente sandalen som lå ute i gangen. Ettåringer er rare og morsomme. De kan ikke snakke stort, men du verden så mye de egentlig forstår!

— Og lille toåringen min, som nå har rundet 2,5, er over i rollelekens verden. Nå leker hun og de jevngamle vennene hennes mor og far og barn, eller mamma og baby. Noen ganger er hun hund eller prinsesse når jeg kommer og henter. Sukk. De vokser så voldsomt fort!

—  Andre ting går aldri fort. Som for eksempel veien til barnehagen når man har litt dårlig tid om morgenen.

WP_20151120_001

Komme da, Turbo, kommmme da? Mamma skal på jobb! Kom da Turbo, vi har dårlig tid. Klokka er nesten kvart på åtte! Plisplisplis, kom da Turbo, kan du forte deg bittelitte grann?

— Tujbo klattje? Ja? Mamma jepp meg, Tujbo klattje nå! Se mamma, se snø! Tujbo leke! Klattje nå?

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Færrest mulig. Dette er ikke tiden for å tenke. Det er tiden for å handle, i dobbel forstand! Og jo mindre vi overtenker sesongen vi er i nå, jo bedre er det. For det man ikke kommer unna å tenke på: bruk huskelapp (jeg har et punkt til neste uke allerede, nemlig kalendergaver…)

WP_20151120_004

Huskelapp, vol. «fredag».

Ha en god uke, folkens, og husk hansker!

 

Ordknapp onsdag

Jeg har den aller, aller fineste pc’en i hele bygget! Hjertet lagde sjuåringen tidligere i høst, og nå har det fått selskap av en pingvin… hjertelig hilsen Turbos høyrefot. De har pingvintema i barnehagen for tiden- what’s not to like? Søte dyr og søte småbarn som lager søte ting. Nå skal det sies at pingvinen måtte flytte i løpet av dagen (selv om jeg egentlig likte å ha den øverst i venstre hjørne, den sperret for innboksen min).

Høst, høst, høst, høst. Skjønt, nå er det nesten vinter. Det gule fargehavet er tatt i løpet av forrige uke, nå er bladene for lengst blitt til en sleip, brun masse under skosålene. Men det var vakkert så lenge det varte, med grilling på Sognsvann (Bisons lue har vært mystisk savnet et par uker, så han har måttet bruke et macho arvestykke etter sjuåringen), det første rimlaget på bakken, og ikke minst en lyktestolpe vi har gått forbi en zillion ganger, som plutselig fremsto som tatt ut av Narnia i høstskumringen.

Små gleder i hverdagen: når kanaler og signaler slår krøll på seg (Die Hard??). En ettåring som for lengst har meldt flytting til kjøkkenskuffene. Lysene på Jernbanetorget litt over 07 får opp øynene på selv den mest morratrøtte sjel. Litt senere får jeg også fjernet det verste morratrynet, når jeg for første og eneste gang blir sminket profesjonelt. Veldig moro, men medaljen var ikke uten bakside. Nå har jeg i flere år prøvd å overbevise meg selv om at det ikke spiller noen rolle at jeg ikke rekker å sminke meg om morgenen, det er ingen som legger merke til noen forskjell likevel.

Øh. Jo. Det ER forskjell- dessverre! Men moro var det.

 

WP_20151117_002

WP_20151109_004

WP_20151109_005

WP_20151108_006

WP_20151108_005

WP_20151108_008

WP_20151115_006

WP_20151115_010

WP_20151110_006

WP_20151116_007

WP_20151118_002

WP_20151118_006

 

Palenga: 300 på hvert lag

Palenga primary School var den aller største vi besøkte på turen. Stor- overveldende stor. Den virket kanskje ekstra stor når alle elevene hadde på seg uniform og hadde kort hår, for vi har vært på store skoler i Norge uten å føle helt det samme trøkket. Eller kanskje det faktisk var et trøkk, fordi alle skolens elever kom strømmende for å hilse på (eller spille fotball).

Dagen før hadde vi tilbragt time etter time langs landeveien, på vei fra Kampala i sør til Gulu i nord. Og tro det eller ei, riksveiene i Uganda holder god standard!

WP_20151027_077

Rett fram…

WP_20151027_076

… og rett fram.

WP_20151027_078

Det hjalp likevel ikke så mye da regnskyllet kom. Katter, hunder og kniver. Og regnskyllet fulgte oss hele veien til de støvete landeveiene, som raskt ble forvandlet til gjørmeveier. I tillegg dugget det som fy inne i bilen, så sønnen min fikk etter hvert oppgaven med å tørke av ruta hvert tiende sekund.

Da vi nærmet oss Gulu by, var vi tilbake på de røde, støvete grusveiene. Og det regnet. Regnet i bøtter og spann, og langs veikanten gikk og syklet folk etter beste evne med gjørma rant og sola begynte å gå ned. Jeg har skrytt av sjåførene våre mange ganger og kommer til å gjøre det igjen, men hvordan de klarte å holde pulsen nede mens de manøvrerte på smale, sleipe veier uten lys og med både voksne og barn gående/løpende/syklende på hver side av veien, er meg en gåte.

Jeg skal fortelle mer om Gulu, og hvilken betydning dette området har, i neste Uganda-innlegg. Akkurat nå må vi bare spole frem til neste dag, da vi nok en gang beveget oss langs landeveien, ikke så langt ut av byen- en halvtime kanskje- og rullet opp foran mange, store bygninger. Welcome to Palenga primary!

WP_20151028_015

Detalj fra rektors kontor. Selv om skolen var stor, var den av samme standard som de to forrige: et nakent rom med murgulv og murvegger, med en enkel pult og masse papir. Det eneste stedet jeg så en pc under hele turen, var på internettkafeen på Bomah hotel. Ellers var det meste pc-løst. Her kjører vi papir! Legg forresten merke til det flotte skjoldet, med Uganda crane og Uganda kob. Dyrelivet var en kilde til stolthet for de fleste menneskene vi snakket med!

På denne skolen hadde de planlagt en grundig presentasjon av klubbene sine. Det hadde vi fått både på St.Kaloori-Keera og Natigi også, men her hadde rektor og de ansvarlige lærerne satt opp et enda tettere program med mange barn som skulle presentere litt av det de holdt på med.

Vi fikk blant annet møte barna i Writers’ Club, et prosjekt som Christine på Gulu-kontoret hadde snakket varmt og engasjert om. Her drives det nemlig effektivt, og skriveklubbene på skolene i Gulu-distriktet slår opptil flere fluer i ett smekk: noen barn får skrivetrening. Andre barn får lesetrening (de utgir barnas historier i små hefter som de distribuerer rundt. Veldig nyttig for alle de som ikke har en eneste bok hjemme, og det er mange!). Ikke minst leser barna i klubbene historiene sine høyt for hverandre og kommenterer og gir hverandre feedback. Og støtte. For det er ikke bare fine historier, dette, noe Christine hadde vært klar på under briefingen. Jevnt over er det en del sosial nød og elendighet i Uganda, slik det som regel blir når fattigdommen er dominerende, men Gulu og resten av det nordlige distriktet har blitt rammet hardere enn de fleste andre. Joseph Kony og hans gærninger Herrens Frigjøringshær har sørget for mange raserte liv, store flyktningeleire, ødelagte familier og traumatiserte mennesker. Resultatet av dette gir seg selv. Gutta mine gjorde store øyne til historiene, som handlet om en jente som ble gitt bort til barnehjem fordi faren hennes hadde funnet seg en annen dame. Om en heksedoktor som lurte folk til å betale penger de ikke hadde. Om vold og fyll og tyverier. Nå skal man ikke nødvendigvis anta at alt dette har rot i begredelige historier fra virkeligheten, skriveklubbene inneholdt også mye ungdomsgrubling, moro og fri fantasi. Men de fungerte også som en slags ventil, og derfor var det viktig de voksne i rundt klubben var trenet til å la gode historier være gode historier, men plukke opp de tilfellene der det lå tyngre bagasje bak.

WP_20151028_018

Skriveklubben har høytlesning med påfølgende diskusjon. Esther i 6. klasse leser sin historie, mens eldstegutten følger nøye med (en dyd av nødvendighet. Riktignok er engelsk helt gangbar mynt i Uganda, alle snakker engelsk i hvert fall til en viss grad. Men aksenten kan være tung, og det var ikke alltid like lett å forstå alt som ble sagt)

WP_20151028_030

Og her får eldstemann historiene overlevert. Nå ligger de på kjøkkenet mitt i påvente av å komme fram til klasse 9A.

Helseklubben hadde også en oppvisning for oss, med sine tiltak og sanger for å bedre miljøet og helsen. Hjemme som på skolen. Protestsanger mot «early marriage», hvorfor man må bruke sko selv når det ikke regner, hvorfor det er viktig å vaske hender. Ting som kanskje er en selvfølge for oss, men ikke like mye for de som har begrenset tilgang til både sko og vann… og kunnskap om barns rettigheter, ikke minst.

Og til sist: rosinen i pølsa. Sportsklubben- og seigmenn og såpebobler, Ahlgrens Bilar og ballonger. Og fotballen, selvfølgelig. Egentlig bare en artig avslutning på vårt møte med sportsklubben (sport… fotball… internasjonal forståelse, ikke sant?), men det ble raskt mye større da hele skolen meldte sin interesse. Først kom det 15-20 gutter i tiårsalderen fra den ene bygningen. Så kom et dusin jenter slentrende fra den andre siden av skolegården. Og før vi visste ordet av det, hadde vi sparket i gang den største fotballkampen jeg noen sinne har sett. Det var 300 på hvert lag, minst, og hvem som spilte hvor var mildest talt uklart. Ballen føyk over gresset og den røde jorden, opp i tretoppene i mangotrærne som omkranset hovedbygningen. En enorm flokk med elever sprang først hit, så dit, mens latteren og ropene ga gjenlyd mellom murveggene og fikk søvnige marabouer til å flakse dovent vekk fra levenet. Det hendte jeg fikk øye på en av gutta mine, men stort sett var de bare en del av malstrømmen av mennesker. Flagrende skjørtekanter, bein og armer i alle retninger, hvite tenner i brede smil. Barn som spiller fotball.

WP_20151028_024

Hey, hvor ble det av ballen?

WP_20151028_025

Der! DER! Sett fart, folkens!

WP_20151028_027

… det litt skumle øyeblikket når ballen fyker over hodet på deg og du innser at alle snart kommer galopperende i din retning. Herlig!

Unger er unger. Unger er virkelig unger. Det har jeg riktignok alltid visst, vi har vel alle vokst opp med «mye er forskjellig, men det er utenpå». Men aldri har jeg sett det så tydelig som når mine gutter- norske, litt bortskjemte, godt vant, velfødde og velkledde- møtte en helt annen virkelighet, og allikevel brukte sånn ca to minutter på å skli rett inn i gjengen og bare ha det gøy.

Så slik var dagen vår på Palenga Primary. Men vi må ikke forglemme en viktig detalj. For når vi først er inne på at unger er unger, så var min elleveårings opplevelse av dagen av en noe annen karakter. Joda, det var morsomt å møte barna i skriveklubben. Og de som underholdt oss fra helseklubben var kjempeflinke til å synge. Fotballkampen var bare superkul, jeg vil ha en Uganda Cranes-fotballskjorte, mamma!

Men det aller, aller største inntrykket? Det kom fra rektors kontor. For hva hadde rektor på kontoret sitt, helt oppe under (de litt utette) taklistene? Jo, han hadde flaggermus! Flaggermus på kontoret! Så mens vi voksne og storebror satt og hørte på rektor fortelle om skolens utfordringer og muligheter, satt elleveåringen med store øyne og fulgte med på livet i Familien Flaggermus oppe under taket. Jepp, unger er unger!

WP_20151028_016

Et veldig uskarpt og lite informativt bilde fra taket på rektors kontor på Palenga primary school, Gulu, Uganda. Men det ER altså flaggermus! De kravlet rundt og pep så vi kunne høre dem skikkelig godt! Hilsen Even, 11 år 😉