… a very merry Christmas!, for å si det med Timmi Gresshoppe.
Det blir ikke ordentlig jul uten Timmi Gresshoppe, så jeg håper vi får tid til å kikke på tegnefilmer i dag. Timmi Gresshoppe og Snømannen. Og Sølvguttene klokka fem og Karl-Bertil Jönsson, men de må nok utgå i år.
Og jah… så kom julekvelden på kjerringa igjen. Kjerringa sitter i et hus som var ryddig for tre dager siden, og nå er passe kaotisk. Småungene vekte meg klokka fem, noe som var helt i orden siden jeg uansett hadde en del gaver igjen å pakke inn, pluss at jeg må rote fram en Luciakjole til sjuåringen som skal være sjefsengel i julespillet. Vingene ligger heldigvis i ballettskapet, og glitter stjeler vi fra treet. Jada jada, selvsagt burde jeg gjort alt dette ferdig i går, men… det orket jeg ikke. Etter en jukse-ribbemiddag en dag på forskudd, fordi vi ikke får tradisjonell julaften i dag, var det tid for Love Actually med de store ungene. En juletradisjon det også, og en veldig søt film. Men da kjente vi virkelig desembertrøttheten komme snikende, og stakkars far fikk ikke med seg den O Store Emma Thompson-scenen (Both sides now) en gang, han kollapset snorkende på sofaen. Ti poeng for at han fikk levert bilen på service i går, da, og ellers løp rundt som et pisket skinn med Turbo og Bison på slep for å ordne de siste innkjøpene.
Turbo ville hjelpe til å dekke bordet…
… men først måtte jeg jage Bison ned fra juleduken. Det var nemlig veldig artig å gå fram og tilbake på bordet. Pfft. Klart man må prøve-gå juleduken, det sier seg selv!
Far på sin side var travelt opptatt med å velge ut julevinen. Og her kommer det utrolige: Gubben, som nå faretruende begynner å nærme seg et halvt århundre, ble spurt om leg! For å si det sånn, det er lenge siden jeg fikk det spørsmålet…
— Neste år MÅ vi ta oss noen fridager i forkant, mor, mumlet Gubben da vi pliktskyldigst dro det motvillige Dyret vårt fram og tilbake langs veien før vi la oss. – Vi rekker ikke både å gå på juleavslutninger hver eneste dag i hele desember og ordne alt som må ordnes.
— Jammen, jeg skulle jo det! Det var satt opp i kalenderen på jobb og alt! Men med sykdom og datakræsj og enorme mengder små-oppgaver som ble forsinket og bare forskjøv hverandre, så har jeg ikke hatt tid. Det er ikke bare meg heller, de fleste på avdelingen har vært innom på fridagene sine og det er bare en som skal ha ordentlig juleferie.
— Jul på halv tolv. Jaja. Men vi har tre. Og gaver. Og mat…
— Enorme mengder mat. Vi kommer til å ha ribbe og fruktsalat til langt uti januar. Og så har vi den gode julerøkelsen, som jeg maste på ungene om å kjøpe i tre uker før jeg måtte gå innom og gjøre det selv. For ikke å forglemme amaryllisen min, far, den blomstrer helt perfekt i år!
— OK, jeg synes ikke dette er så gæli, jeg, mor. Greit, så er det litt rotete, og vi har ikke funnet fram kostymet til sjuåringen, og vi må ha noen ekstra smågaver til fettere og kusiner, og det blir ikke rare juleferien på oss… men vi ligger da ikke så verst an?
— Neida. Det kunne vært verre. Takk og lov at vi tok den ene grav-turen i dag, da har vi bare to i morgen. Det kunne vært verre.
… og det kunne det så absolutt. På sånne dager, når ting ikke er helt slik du skulle ønske deg, gjelder det å hale fram perspektivet fra bakerst i hjernen.
For dette er ikke min ønske-jul. Til det er ting for dårlig forberedt, vi har vært sent ute med det meste og akkurat litt for stressa til å nyte det noe særlig. Jeg kan heller ikke se fram til noen late dager med bøker eller turer. Julaften skal vi til min svoger og svigerinne, som tilfeldigvis bor i FinnesIngenParkeringsplassNoenSinne-land, med trøtte småunger på slep. Det blir koselig, men fryktelig mye folk, og ikke ser de på Sølvguttene eller Karl-Bertil Jönsson heller. Første juledag skal vi opp på fjellet, andre juledag ned fra fjellet, og de store ungene drar til min stemor i Spania. Så er det et par dager jobb, og en svipptur til København (min manns påfunn, kanskje med baktanken om at det da er umulig for meg å dra på jobb), og innimellom her må vi et par turer til min bestemor i Hønefoss som er alene i julen, og så var det jammen nyttår, gitt. Avslappende er kanskje ikke ordet jeg ville valgt, og jeg skal sette et stort kryss i taket hvis jeg får sove til etter klokka seks minst en dag, men igjen: det blir sikkert moro.
Julestressekos, part 528. Vi kommer ikke utenom Knekkenøtter’n. I år var jeg så sent ute at vi måtte sitte på tredje balkong, noe vi aldri har gjort før. Men det var litt artig også, vi kunne nemlig se rett ned i orkestergraven!
Dette er siste oppsetning av denne versjonen. Må innrømme at det nesten var litt trist, selv om de sikkert lager noe fint og julete til neste år også.
Tre av fire unger beundrer strutteskjørt.
… og sjuåringen ser ut, ut i regnet, ut mot Danskebåten vi snart skal ta. Og jeg ser på henne, og det fantastiske bygget. Jeg liker Operaen!
På vei hjem ble vi overrasket av gospel-sang på Oslo S. Jadda! Fint juletre har de også 🙂
Mulig det var her vi skulle kjøpt julepynten? Nok glitter og stas, i alle fall. Og SALG også, selv om jeg tror den plakaten har hengt der siden i fjor.
Og det er mulig det er alderen som kommer snikende, eller bare den forferdelige mamma-sentimentaliteten som gjør utslag, men når ei lita jente i altfor stor nattkjole kommer krypende opp i fanget med en stjålet pepperkake (eneste hjemmebaksten i år…) og vil se på Julemorgen, da overveldes jeg av en følelse av takknemlighet, tross alt. Jul- med alle sine følelser og høytidsstemning og familiefokus- er en dag der forskjellene blir så innmari tydelige. Når jeg gleder meg over vårt eget harmoniske kaos klarer jeg ikke la være å sende en tanke til alle de som ikke har den samme julefølelsen. Gamle som sitter ufrivillig alene, nyskilte mannfolk som sitter på hybelen og sturer foran TV. Barn som gruer seg til en høytid der mamma og pappa drikker og krangler, eller bekymrede foreldre som vet at de små utskeielsene de har tatt seg råd til kommer til å kjennes på lommeboka til langt uti mars. De som nylig har mistet noen, eller fått beskjed om alvorlig sykdom.
Og hvorfor stoppe ved Norges grenser? Hva med ungene vi møtte på barnehjemmet i Ukraina, hva slags jul får de? Folk som lever på sultegrensen blant søppel og skrot? Den lille tiggergutten eldstejenta mi ikke klarte å gå forbi i Nepal? Ungene på Natigi Chance school, får de et års ekstra skolegang i julegave? De syriske flyktningene? Unger som drukner i sjøen og Paris-terror og bomber og granater og dritt? And so this is Christmas, and what have you done? synger John Lennon, i den videoen jeg tvinger meg selv til å se på hver jul. Det har han sunget i 40 år uten at det har hjulpet stort. Når vi nå skal ned i kirken og se de små barna spille Josef og Maria og sjefsengel (og kanskje Turbo får en bi-rolle som sau) for å feire Jesu fødsel, klarer jeg ikke helt å fri meg fra tanken om at ting burde vært… bedre. I verden, og i mitt små-kaotiske hus.
Men kanskje nøkkelen ligger i å være takknemlig for alt som tross alt ikke er så verst. Ja, jula er en vanskelig tid for mange og jo, det er mange som lider. Ja, kjøkkengulvet burde vært renere og vaskerommet ryddigere. Men det er mye fint også. Som han sa, Hugh Grant: I have a sneaky feeling that love actually is all around.
Og der Timmi Gresshoppe fikk æren av å åpne ballet, avslutter vi med Billy Macks uforglemmelige rekke av banneord. Haha, den scenen er genial, og en fortreffelig åpning på en ellers svært så høytidelig høytid.
Gutta boys synger julesanger. Et sjeldent glimt av idyll.
Ønsker alle sammen en riktig god jul, om det nå blir ski eller bøker, ribbe eller pinnekjøtt, late dager eller tett program, sydentur eller hytteliv. Jula kan være så mangt, men jeg håper alle får en feiring de selv setter pris på. Jeg skal kikke innom her og skrible litt når jeg får tid, og ikke minst svare på kommentarer. Signa jul! 🙂
