From all of us to all of you…

… a very merry Christmas!, for å si det med Timmi Gresshoppe.

Det blir ikke ordentlig jul uten Timmi Gresshoppe, så jeg håper vi får tid til å kikke på tegnefilmer i dag. Timmi Gresshoppe og Snømannen. Og Sølvguttene klokka fem og Karl-Bertil Jönsson, men de må nok utgå i år.

Og jah… så kom julekvelden på kjerringa igjen. Kjerringa sitter i et hus som var ryddig for tre dager siden, og nå er passe kaotisk. Småungene vekte meg klokka fem, noe som var helt i orden siden jeg uansett hadde en del gaver igjen å pakke inn, pluss at jeg må rote fram en Luciakjole til sjuåringen som skal være sjefsengel i julespillet. Vingene ligger heldigvis i ballettskapet, og glitter stjeler vi fra treet. Jada jada, selvsagt burde jeg gjort alt dette ferdig i går, men… det orket jeg ikke. Etter en jukse-ribbemiddag en dag på forskudd, fordi vi ikke får tradisjonell julaften i dag, var det tid for Love Actually med de store ungene. En juletradisjon det også, og en veldig søt film. Men da kjente vi virkelig desembertrøttheten komme snikende, og stakkars far fikk ikke med seg den O Store Emma Thompson-scenen (Both sides now) en gang, han kollapset snorkende på sofaen. Ti poeng for at han fikk levert bilen på service i går, da, og ellers løp rundt som et pisket skinn med Turbo og Bison på slep for å ordne de siste innkjøpene.

WP_20151223_010

Turbo ville hjelpe til å dekke bordet…

WP_20151223_007

… men først måtte jeg jage Bison ned fra juleduken. Det var nemlig veldig artig å gå fram og tilbake på bordet. Pfft. Klart man må prøve-gå juleduken, det sier seg selv!

WP_20151222_007

Far på sin side var travelt opptatt med å velge ut julevinen. Og her kommer det utrolige: Gubben, som nå faretruende begynner å nærme seg et halvt århundre, ble spurt om leg! For å si det sånn, det er lenge siden jeg fikk det spørsmålet…

 

Neste år MÅ vi ta oss noen fridager i forkant, mor, mumlet Gubben da vi pliktskyldigst dro det motvillige Dyret vårt fram og tilbake langs veien før vi la oss. – Vi rekker ikke både å gå på juleavslutninger hver eneste dag i hele desember og ordne alt som må ordnes.

Jammen, jeg skulle jo det! Det var satt opp i kalenderen på jobb og alt! Men med sykdom og datakræsj og enorme mengder små-oppgaver som ble forsinket og bare forskjøv hverandre, så har jeg ikke hatt tid. Det er ikke bare meg heller, de fleste på avdelingen har vært innom på fridagene sine og det er bare en som skal ha ordentlig juleferie.

Jul på halv tolv. Jaja. Men vi har tre. Og gaver. Og mat…

Enorme mengder mat. Vi kommer til å ha ribbe og fruktsalat til langt uti januar. Og så har vi den gode julerøkelsen, som jeg maste på ungene om å kjøpe i tre uker før jeg måtte gå innom og gjøre det selv. For ikke å forglemme amaryllisen min, far, den blomstrer helt perfekt i år!

OK, jeg synes ikke dette er så gæli, jeg, mor. Greit, så er det litt rotete, og vi har ikke funnet fram kostymet til sjuåringen, og vi må ha noen ekstra smågaver til fettere og kusiner, og det blir ikke rare juleferien på oss… men vi ligger da ikke så verst an?

Neida. Det kunne vært verre. Takk og lov at vi tok den ene grav-turen i dag, da har vi bare to i morgen. Det kunne vært verre.

… og det kunne det så absolutt. På sånne dager, når ting ikke er helt slik du skulle ønske deg, gjelder det å hale fram perspektivet fra bakerst i hjernen.

For dette er ikke min ønske-jul. Til det er ting for dårlig forberedt, vi har vært sent ute med det meste og akkurat litt for stressa til å nyte det noe særlig. Jeg kan heller ikke se fram til noen late dager med bøker eller turer. Julaften skal vi til min svoger og svigerinne, som tilfeldigvis bor i FinnesIngenParkeringsplassNoenSinne-land, med trøtte småunger på slep. Det blir koselig, men fryktelig mye folk, og ikke ser de på Sølvguttene eller Karl-Bertil Jönsson heller. Første juledag skal vi opp på fjellet, andre juledag ned fra fjellet, og de store ungene drar til min stemor i Spania. Så er det et par dager jobb, og en svipptur til København (min manns påfunn, kanskje med baktanken om at det da er umulig for meg å dra på jobb), og innimellom her må vi et par turer til min bestemor i Hønefoss som er alene i julen, og så var det jammen nyttår, gitt. Avslappende er kanskje ikke ordet jeg ville valgt, og jeg skal sette et stort kryss i taket hvis jeg får sove til etter klokka seks minst en dag, men igjen: det blir sikkert moro.

WP_20151222_015

Julestressekos, part 528. Vi kommer ikke utenom Knekkenøtter’n. I år var jeg så sent ute at vi måtte sitte på tredje balkong, noe vi aldri har gjort før. Men det var litt artig også, vi kunne nemlig se rett ned i orkestergraven!

WP_20151222_011

Dette er siste oppsetning av denne versjonen. Må innrømme at det nesten var litt trist, selv om de sikkert lager noe fint og julete til neste år også.

WP_20151222_018

Tre av fire unger beundrer strutteskjørt.

WP_20151222_016

… og sjuåringen ser ut, ut i regnet, ut mot Danskebåten vi snart skal ta. Og jeg ser på henne, og det fantastiske bygget. Jeg liker Operaen!

WP_20151222_019

På vei hjem ble vi overrasket av gospel-sang på Oslo S. Jadda! Fint juletre har de også 🙂

WP_20151222_028

Mulig det var her vi skulle kjøpt julepynten? Nok glitter og stas, i alle fall. Og SALG også, selv om jeg tror den plakaten har hengt der siden i fjor.

Og det er mulig det er alderen som kommer snikende, eller bare den forferdelige mamma-sentimentaliteten som gjør utslag, men når ei lita jente i altfor stor nattkjole kommer krypende opp i fanget med en stjålet pepperkake (eneste hjemmebaksten i år…) og vil se på Julemorgen, da overveldes jeg av en følelse av takknemlighet, tross alt. Jul- med alle sine følelser og høytidsstemning og familiefokus- er en dag der forskjellene blir så innmari tydelige. Når jeg gleder meg over vårt eget harmoniske kaos klarer jeg ikke la være å sende en tanke til alle de som ikke har den samme julefølelsen. Gamle som sitter ufrivillig alene, nyskilte mannfolk som sitter på hybelen og sturer foran TV. Barn som gruer seg til en høytid der mamma og pappa drikker og krangler, eller bekymrede foreldre som vet at de små utskeielsene de har tatt seg råd til kommer til å kjennes på lommeboka til langt uti mars. De som nylig har mistet noen, eller fått beskjed om alvorlig sykdom.

Og hvorfor stoppe ved Norges grenser? Hva med ungene vi møtte på barnehjemmet i Ukraina, hva slags jul får de? Folk som lever på sultegrensen blant søppel og skrot? Den lille tiggergutten eldstejenta mi ikke klarte å gå forbi i Nepal? Ungene på Natigi Chance school, får de et års ekstra skolegang i julegave? De syriske flyktningene? Unger som drukner i sjøen og Paris-terror og bomber og granater og dritt? And so this is Christmas, and what have you done? synger John Lennon, i den videoen jeg tvinger meg selv til å se på hver jul. Det har han sunget i 40 år uten at det har hjulpet stort. Når vi nå skal ned i kirken og se de små barna spille Josef og Maria og sjefsengel (og kanskje Turbo får en bi-rolle som sau) for å feire Jesu fødsel, klarer jeg ikke helt å fri meg fra tanken om at ting burde vært… bedre. I verden, og i mitt små-kaotiske hus.

Men kanskje nøkkelen ligger i å være takknemlig for alt som tross alt ikke er så verst. Ja, jula er en vanskelig tid for mange og jo, det er mange som lider. Ja, kjøkkengulvet burde vært renere og vaskerommet ryddigere. Men det er mye fint også. Som han sa, Hugh Grant: I have a sneaky feeling that love actually is all around.

Og der Timmi Gresshoppe fikk æren av å åpne ballet, avslutter vi med Billy Macks uforglemmelige rekke av banneord. Haha, den scenen er genial, og en fortreffelig åpning på en ellers svært så høytidelig høytid.

WP_20151222_004

Gutta boys synger julesanger. Et sjeldent glimt av idyll.

Ønsker alle sammen en riktig god jul, om det nå blir ski eller bøker, ribbe eller pinnekjøtt, late dager eller tett program, sydentur eller hytteliv. Jula kan være så mangt, men jeg håper alle får en feiring de selv setter pris på. Jeg skal kikke innom her og skrible litt når jeg får tid, og ikke minst svare på kommentarer. Signa jul! 🙂

Reddet av en leverposteiboks

Hva er det verste med å være mamma?

Tja, søvnmangel kommer nok høyt opp på manges liste, om det nå er forårsaket av våkne småtasser som vil synge Bæ bæ lille lam klokka halv fire om natta eller tenåringer som kommer sent hjem fra fest. Det fysiske slitet, kanskje- tunge barnevogner opp lange bakker, alltid i november og alltid i regn. Bæring og byssing og av- og påkledning og vasking, vasking, vasking. En skittentøyskurv så konstant full at du har glemt hvordan bunnen ser ut. Følelsen av å ikke ha vært ute med mannen sin siden Kambrium Silur-tiden. Alt dette er ting som kan komme på lista over mindre morsomme sider av mammatilværelsen.

Men jeg synes tross alt at alt dette er til å leve med. Det som nesten tar knekken på meg, er to ting: bekymringer (reelle eller innbilte, her er det et hav å ta av), og sentimentalitet. Bekymringene lar jeg ligge akkurat nå, de kommer til å dukke opp ofte nok. Men sentimentaliteten… akk, sentimentaliteten.

En eller annen gang i løpet av de første ukene kommer den snikende. Jeg husker spesielt godt en episode med et av barna mine, et lite vesen som var født en uke over termindato og ikke hadde fått så mye næring på slutten. En rynkete liten bylt med gammelmannsfjes og fire nummer for stor hud. Som flasset som et uvær. «Vakker» er liksom ikke det riktige ordet, faktisk tror jeg babyens besteforeldre hilste ham med ordene «Næmmen stakkars liten, hva skal det bli av deg da?». Selv jeg kunne se at dette ikke var noen go’unge, sånn rent utseendemessig.

Spol fem dager fram, til en fredag kveld, og hvem andre enn jeg sitter ved siden av vuggen i stua, hører på Cavatina (! Cavatina!!) da en brottsjø av ømme følelser nesten drukner meg. Tårene står i øya, og jeg griper telefonen for å ringe pappaen som var bortreist. Hulk hulk, snufs snufs… Jeg må-hå-hååå bare forte-he-heelle deg at dette er den ny-hy-hyyydeligste babyen jeg noen gang har sett! Akkurat, ja.

Og siden har det gått slag i slag, da. Jeg, som ikke var så fryktelig sentimental i utgangspunktet, har gått på nederlag etter nederlag. Snufser til Luciatoget i barnehagen. Får klump i halsen på 17.mai, en dag jeg ikke er så begeistret for en gang, når ungene vifter med flagg eller Stovner Høybråten Janitsjar spiller Sousamarsjer ikledd lite flatterende uniformer. Elevkonserter er en pine, og ballettoppvisninger til filmmusikk fra Forrest Gump en plage. Hulk hulk, snufs snufs.

Det er noen få identifiserbare elementer, har jeg funnet ut, som drastisk øker risikoen for et snufs-a-thon. Små barn er ett av dem. Kveldstid er en annen. Tynne barnestemmer som synger en tredje, selv om jeg den dag i dag sliter med å takle sur solosang på Hjalmarengelsk (jeg er ikke stolt av det, men kan ikke noe for det heller. Jeg takler ikke sure sanger på Hjalmarengelsk, selv om sangeren er sju år og har lyseblonde musefletter. Hvis sang-eleven sliter med både melodi og tekst så velg da for himmelens skyld noe på norsk!). Hvor sliten og mør du er i utgangspunktet har også noe å si, noe jeg nettopp erfarte for hundreogførtiende gang og strengt tatt burde lært nå.

Scene: Et vanlig norsk klasserom, tilhørende klasse 9A. Det lukter kritt, støvete papirbunker, og et aldri så lite hint av gymsko. Anledningen var enda en julefrokost, og jeg kommer stormende inn ett minutt for sent, akkurat i tide til å rekke tenningen av adventslysene. Det er som det alltid er: bordene satt sammen i grupper, klassekontaktene har entusiastisk lagt en utfoldet juleserviett midt på bordet og plassert et telys på, dette går som «julepynt». De ti-tolv foreldrene som har møtt opp sitter vaglet ukomfortabelt på plaststoler med tennisballer på stolbeina for å beskytte den nye linoleumen, mens de like ukomfortable barna deres (Æsj, mamma kom jo, jeg sa hun skulle la være assa) vrir seg på plassene sine. Langs den ene veggen står frokosten: oppskåret brød, ost, skinke, hjemmelaget bringebærsyltetøy (moren til Live, garantert, hun lager nydelig syltetøy. Hehe, vi begynner å kjenne hverandre nå, etter ørten år på diverse arrangementer sammen), en syltepakke fra Xtra, en focaccia (det må være klassekontakten!) og noen boller, samt et dusin halvannenliters juicekartonger fra Eldorado. Klassefrokost. Hadde det vært tidligere i desember, skulle jeg stilt med det vi alltid gjør: kokt egg i skiver, oppskåret paprika og agurk pent dandert på praktisk papptallerken. Men det er den aller, aller siste, og da vi kom sent hjem fra fløyteavslutning kvelden før var det ikke forberedelser som sto i hodet på meg. I valget mellom skinkeost på tube og en boks leverpostei, går vi for leverposteien. Det er kjedelig, men alle liker leverpostei.

Der sitter vi og småprater, vi foreldre som har blitt rundere om livet og gråere i håret siden første skoledag i 2007, mens klassekontakten leverer julestjerner til lærerne og takker for året som har gått. Den ene kontaktlæreren tar ordet, tusen takk for et fint halvår, og for flotte blomster, og nå gleder vi oss til en vel fortjent juleferie så sees vi etter nyttår, klar til ny dyst! Og forresten, så er jo dette en sangglad klasse, så vi vil gjerne få synge litt for dere. Gå bakerst i klasserommet, alle sammen, så tar vi noen julesanger. Jeg er forresten ingen dirigent, så dere må unnskylde meg om…

Come, they told me, pa-ram-pa-pa-pam…

Hehe, noen av gutta er ikke helt komfortable, nei. Se hvordan de flakker med blikket, eller ser beskjemmet ned på tekst-arket mens de brummer med de uferdige stemmene sine. Se på Lars der med oversize genser og caps, lite tøff da, han beveger leppene uten en lyd. Peder fra koret synger klokkerent tenor. Pubusbarter og Nike-sko.

Hark, the herald angels sing, Glory to our newborn king…

Jentene, så voksne- eller i alle fall tror de det selv. For trange bukser, for stylet hår- eller helt naturlig, med opprørske Doc Martens nederst. Tiril med så mye eyeliner at en panda ville blitt misunnelig, eller Lillian som drar ukomfortabelt i genseren som truer med å skli opp på alle de gale stedene. Frida, som står og synger av hjertens lyst, så trygg i seg selv, så frimodig.

Ding dong merrily on high, in heav’n the bells are ringing…

Ikke små, ikke søte- ikke i den betydningen. Men så fine de er, alle sammen! Og for et trøblete sted de er på i livet, akkurat nå. Niende klasse, jeg misunner dem ikke, livet er fullt av utfordringer når du snart er femten og puppene fremdeles er litt i veien. Likevel står de her, og synger for oss, og jeg kjenner tårene presse på. Tenk på jobb! Se bort. Se opp. Se ned, bit tennene i innsiden av kinnet, skjerpings nå. Det ville vært Dødsens Innmari Flaut for avkommet dersom mor begynte å hulke nå. Skjerp. Deg!

Det funker, helt til min indre stemme ber meg kikke litt på de andre foreldrene, for hente inspirasjon til normal oppførsel. Se om de humrer litt, eller smiler, eller klapper takten stille, eller hva de nå måtte finne på. Blikket faller på moren til Tale, og… nei, nei, nei, sitter hun ikke der og blunker desperat, hun også? Og spansklærer Morten der borte ved vinduet? Han svelger og svelger, adamseplet hopper i takt med sangen. ALLE er blanke i øya, alle ser det rørende i dette, og min siste livbøye i et opprørt hav av grusomt sentimentale følelser er leverposteiboksen jeg glemte å ta ut av veska.

De neste fire minuttene stirrer jeg intenst på leverposteiboksen. Hver eneste detalj. Og det funker, sånn akkurat, helt fram til det lettelsens øyeblikk der vi kan klappe høflig for sangen og ønske hverandre god jul, og jeg lettet kan konstatere at jeg ikke knakk sammen i krampegråt, i hvert fall. God jul og takk for konserten, flotte ungdommer i klasse 9A.

WP_20151216_001

… og ute er det (nesten) julestemning…

Fer. Dig.

… og så var det slutt. «Lufta ut av ballongen» er bare fornavnet, vi snakker tilnærmet komatøs tilstand.

Etter ukevis med løping, baking, lapper, beskjeder, loddsalg og gevinster og småsøsken kravlende på fanget, er det plutselig over.

Pssssjt. Det er over. Og det er like overraskende hvert år.

Overraskende at det tar slutt, eller overraskende at vi faktisk kom levende fra det? Begge deler. Og ikke minst er det overraskende hvor fint vi har hatt det, selv om november-desember i en storfamilie kan sammenlignes med å tilbringe seks strake uker i et hamsterhjul.

WP_20151217_022

Ikke et av mors stolteste øyeblikk. Med to sovende småbarn i bilen og resten fremdeles i loddtrekningsmodus på skolen, ble det en stopp innom nærmeste kebab-sjappe. Til mitt forsvar: det var Gubbens ide. Speideræresord. Jeg var bare en svak sjel i et svakt øyeblikk.

Turbo og Bison har kommet gjennom programmet og stresset med livet i behold, og ikke bare det: Bison har lært å si «ball» og «hoppe» og navnet til storesøster, så han kan umulig ha hatt det altfor ille. VI har tent julegran 1, 2 og 3, vært på Luciafrokost og tre skolefrokoster (et relativt nytt fenomen som jeg ikke er udelt begeistret for, når sant skal sies. Det kommer nok av at jeg faktisk begynner klokka åtte på jobb, og ikke har fleksitid), i tillegg til den endeløse rekken konserter, oppvisninger og forestillinger. Vi har husket de fleste kakene og holdt de fleste tidsfristene- men ikke alle (jeg rakk fristen til Uganda-artikkelen, da, om enn med et nødskrik). Vi har husket nisseklær og nissefester og gave til julekalenderen og julebrus til siste dag, og selv om Turbo ikke hadde nisselue i barnehagen var hun i det minste kledt i rødt.

Det Store Kappløpet Mot Jul ender alltid med den samme, store finalen: Blokkfløytistenes store juleavslutning (og for de av dere som måtte ha vonde minner knyttet til blokkfløyta og synes det er verdens kjipeste instrument, vil jeg nok en gang trekke fram Pecha Kucha-forestillingen til de eldste). 60 unger i alle aldere, med foreldre og søsken og en og annen bestemor og tante, klemt inn i et altfor lite og altfor varmt allrom, og for å gjøre kaoset komplett er det kakebord og lotteri etterpå- på rundt 150 desibel. Det er kjempegøy, veldig hyggelig, og utrolig utmattende. Særlig fordi arrangementet altså kommer når du er helt på knærne fra før av, dødssliten etter uke etter uke med julekos og kakebaking.

WP_20151217_002

Torsdag morgen kl 06:14. Kakene er ferdige. De skulle bli julerøde, men vel vel. Vi kjører juleavslutning med vårblomst-tema, ellerno’. Nå gjenstår bare å legge kabalen med hvordan vi skal reise fra jobben, hente barn i barnehagen, hente bilen og kakene og likevel være på skolen til klokka fem.

WP_20151217_014

Utsikt på fløyteavslutning, fra de litt uheldige som havnet bakerst i lokalet. På den annen side, jeg har hørt veldig mye av repertoaret før (i ti år, faktisk!!).

WP_20151217_017

Servering, etter at kaoset har lagt seg. Jeg har vært lærervikar akkurat lenge nok til at jeg har pådratt meg sånn sur lærer-stemme, og i dag tok jeg den fram da en gruppe unger fremviste ganske stygge gribbe-tendenser med en gang vi åpnet kakebordet. Mulig jeg er sær, men jeg takler verken voksne eller barn som utviser total mangel på folkeskikk. Den gode nyheten var at det ble noe igjen til de som havnet bakerst i køen også!

WP_20151217_015

Sjuåringen forsynte seg akkurat passe. Og det er alltid litt spennende å smake på sin egen kake. Tenk om jeg tok salt i stedet for sukker??

Som sagt, det er hyggelig. Og når sant skal sies er jeg ganske stolt- nå har vi fire unger i orkesteret. En aspirant, to i den store gruppa, og en i kammerfløytgruppa. Det er jo litt stilig, selv om det betyr mye kakebaking!

Og den stillheten etterpå… når langpannene er samlet sammen, småbarna påkledd, vi har tusket med oss puslespillet eller sjokoladen eller body lotion’en vi vant i lotteriet og går ut i den kalde vinterlufta- den er det deiligste i hele året. Du er både supersliten og superlettet samtidig.

WP_20151217_021

Morgenens snø har nesten regnet bort og lufta er våt. Men det er vinteridyll likevel, der mannen min tusler med Bison på armen ned mot bilen. Vi er ferdige, og vi skal hjem, hjem.

På vei hjem er vi så susete og utslåtte begge to, at jeg plutselig får en innskytelse om pinnekjøtt til fredagen og mannen min en innskytelse om Kebab! Nå! omtrent samtidig. OG sånn blir det, en svipptur innom butikken for å kjøpe pinnekjøtt, og deretter til Folkets Kebab («Byens Beste!») på Valle før vi kræsjlander i sofaen, utmattet og stappmette. Og tenk, vi fikk med oss begge langpannene hjem!

Så det er over for i år. Skjønt, ikke helt. Det gjenstår en julefrokost i 9A i morgen tidlig, og noen temmelig intense jobbdager for mitt vedkommende. Ungene er ferdige klokka ett i morgen, og før det må vi ha levert ut bursdagsinvitasjoner til guttene i 7A (er det ikke jul, så er det bursdag- men det er en annen historie). Mannen min tar ferie utpå dagen i morgen, mens jeg antagelig må ta overtid i morgen, og deretter jobbe mandag og onsdag. Tirsdag er det Nøtteknekkeren med ungene, så da har jeg bedt meg fri 🙂

Og uansett er vi langt fra ferdige. Tvert imot, det er nesten nå det begynner. I løpet av de neste dagene må vi:

1). Rydde litt mye. Vi har stort sett vært på farten, og bare vært hjemom for å rote. Huset ser akkurat sånn ut, så her må det jobbes!

2) Kjøpe juletre.

3) Ordne de siste gavene (det er alltid de vanskeligste som gjenstår, hvert år!)

4) Planlegge logistikken rundt en julefeiring som blir uvanlig preget av reising

5) Sjekke pentøy

(og for min del, 6) lese meg opp på andres gjøren og laden, svare på alle hyggelige kommentarer- prioritert oppgave!-, og få ut finger’n og bli ferdig med oppsummeringsposten min. Det er på tide nå. Kanskje jeg til og med- shock horror!- skal få ut resten av Uganda-albumet mitt på Facebook. I tillegg til å spa unna nok på jobben til å ta julefri med god samvittighet).

… men aller først: sove. Lufta ut av ballongen-følelsen er skummel, jeg merker at både tankekraft og formuleringsevne er nede på null (beklager!), men som sagt- akkurat denne kvelden er det lov å kjenne på følelsen av å være pumpa. Utslått, men glad. Sliten, og takknemlig. Og nå skal jeg krype ned bak bleiestumpen til min yngste sønn og forhåpentligvis få en relativt uforstyrret natts søvn.

Håper du også har en fin siste innspurt før jula braker løs for alvor!