To små helter :)

… eller seks, hvis vi bruker ordet «små» i utvidet betydning. Det er travelt for barn i alle aldere, men det er nok de minste som får kjørt seg mest.

For det må jeg si, hvis det er noen som står på midt i årets travleste tid, så er det ikke Gubben og jeg. Turbo og Bison- selve innbegrepet av småsøsken- henger tålmodig med på lasset og holder stort sett humøret oppe. Inn og ut av en kald bil, inn og ut av diverse konsertlokaler, gymsaler og kirkerom. Sitte stille. Ikke bråke.

Jeg tenkte senest på det i går, da Bison og jeg var på eldstejentas celloavslutning, og han satt på fanget mitt med smokken. Klokka var nesten leggetid, genseren som hadde vært helt nødvendig på turen bort til Barratt Due var for varm i det tette lokalet, vi satt inneklemt på rader av stoler med folk på alle kanter. Joda, han market litt på fanget, og helt mot slutten av konserten signaliserte han tydelig at nok var nok, ved å reise seg opp og stå og hoppe på beina mine. Men guttungen satt altså bortimot en time stille på fanget mitt og bare hørte etter. Klappet litt mellom sangene, la kinnet sitt mot armen min, vinket til storesøster som satt der oppe med de andre.

Lille, tålmodige sjel. Du får jammen kjørt deg!

WP_20151214_007

Liten pepperkaketyv løper fra åstedet.

WP_20151211_014

Fredagens konsert. Ja, den som var mellom tirsdag og onsdag forrige uke, og mandag, tirsdag, onsdag og torsdag denne uken.

WP_20151211_016

«Når det er sånn lys og scene og masse mennesker og sånn, vil mamma at jeg skal prøve å sitte stille» er vel kort oppsummert den lærdommen de sitter igjen med etter desember.

 

På en annen kant av byen, i Lilleborg kirke, satt Gubben med Turbo på fanget og gjorde akkurat det samme. Mulig hans oppgave var hakket lettere, siden det ikke sto et digert kakebord tilgjengelig, men det blir jo det samme: sitte stille og høre etter, ikke den letteste oppgaven for småttiser. Og sånn har de sittet gjennom hele desember. På julesangaften. På obokonsert, cellokonsert, danseoppvisning. Noen ganger går det ikke så bra, og vi må ta turen ut på gangen (jeg er en heftig forsvarer av store barns rett til å ha fokus i fred. Det har jeg vært siden min mor i sin tid ble grusomt irritert på et foreldrepar som begeistret klappet og lo da babyen deres krabbet over scenegulvet akkurat mens jeg og resten av 6A spilte julespill). Men stort sett går det forbausende greit.

Og jeg tenker i mitt stille sinn: hvor forvirrende er ikke disse julegreiene for dem? Her har de en hverdag, forutsigbar og grei. Så kommer vi trkkende med kalender og adventssang ved frokost (dere skulle sett uttrykket til Bison de første dagene vi tente lys og sang til. Han så ut som om han hadde falt ned fra månen. Vi synger åpenbart ikke nok ved bordet her i familien!), barnehagen har kalendergaver hengende over spisebordet, vi trekker inn en masse blomster og lys og bare se men ikke røre-greier, og hverdagene består av å løpe fra ett sted til et annet mens risgrøten flyr alle veier og søndagsettermiddagene blir tilbragt i en sky av melis og nonstop. Juletrefester med godteposer og klovner og den skumle nissen, julemesser i tussmørket- eller i stappfulle kirker der større barn valser rundt, utkledd som Josef eller Maria eller esel. Snart skal vi dra et tre (et tre!) inn i huset, og storesøsknene kommer til å danse rundt og nynne That’s Christmas to me mens de henger opp blinkende kuler og glitrende stjerner og vår tradisjonelle juleskilpadde fra Hawaii- og tenk, så er det ikke lov å ta på det!

WP_20151212_17_18_59_Pro

Mamma sier at det ikke er lov å rote. Men DETTE fikk de liksom lov til!

WP_20151213_001

… og folk går rundt i gatene og synger?!

WP_20151211_004

Her kommer man i barnehagen en helt vanlig fredag, og så vil ingen av de voksne gå sin vei! Så kommer det barn med lys og rare hatter og synger, de også! Voldsomt så mye vi synger for tiden, da?

WP_20151213_010

Synger og roter. Og søler. Jeg skjønner ikke helt dette med at det plutselig er lov å rote og søle så fælt, men det var morsomt å spise deig.

Det er forvirrende og slitsomt å være liten i desember. Men forhåpentligvis er det litt koselig og spennende også. Jeg håper vi klarer å ikke stresse dem for mye, la dem puste ut en gang i blant- og i kveld skal de få fri! I kveld skal de slippe å være med på ungdomskorets julekonsert i St. Joseph, de blir hjemme med pappa. Mens mor sitter og sipper over Breath of Heaven og Vuelie fra Frost (de sang den på julesangaften også, gjett om Turbo gjorde store øyne!) slik at de andre ungene blir skikkelig flaue, kan Turbo og Bison nyte en rolig ettermiddag hjemme. Selv om det står julestjerner og staker over alt!

Lørdagstanker

  • Utenfor vinduet:

WP_20151212_14_21_50_Pro

D’ække akkurat snø. Men det duger. Etter en mild og våt oppstart på desember har vi i alle fall fått et vakkert rimlag å trøste oss med. Kaldere og glattere blir det, javisst, men regnvåt desember og julegrantenning i åtte plussgrader er ikke mye stas, det heller. Vi er takknemlige for den lille julestemningen vi får, og håper det holder fram til jul.

 

  • Tanker om uka som gikk:

— Halve desember er gått. Eller ikke halve desember, men du skjønner hva jeg mener. 12 dager siden vi blåste i gang moroa med nesten alle kalenderlukene fulle. Nå er halvparten tomme, og det er (med ett og annet lite unntak, blant annet luke 16 som fremdeles henger på halv tolv) de riktige lukene. Jeg trekker tentativt konklusjonen om at ikke hele advent går ad undas bare fordi mamma er i full jobb. Ikke hele, nei. Mer om å være Ikke Så Flink Pike i desember senere i posten.

Sviblene står i vinduet, avblomstret og stygge. Vi får stikke bort på den lokale blomsterbutikken i morgen og få oss noen nye. Amaryllisene vokser, men ikke faretruende fort. Med litt flaks holder de helt til julaften, det hadde vært greit.

Lørdag, og fullt hus for en gangs skyld. Eldstejenta skulle vært på fest, overnattingsfest faktisk, men kom tuslende ned til soverommet vårt, satte seg på sengekanten og innrømmet at hun rett og slett ikke orket. Jeg skjønner henne godt, det har vært travelt for alle. Hun endte opp med å melde avbud, for så å ommøblere litt på rommet sitt og dra i gang julekortverksted for småsøsken. Det er jo nesten så du tror at tenåringen liker å være hjemme av og til 😉

WP_20151212_18_49_40_Pro

VI har vært på ballettavslutning og førstekommunionsundervisning, og puster nå lettet ut. Det er lørdag, vi burde ha vasket både det ene og det andre (mine fire klesvasker- og jeg har planer om en til- teller ikke), gjort ditt og datt, men nå ga vi beng i alt sammen og stekte ribbe og koste oss i stedet. Med støv og det hele (i krokene, ikke på ribba). Og i morgen blir det pepperkaker… med kjøpedeig!

 

  • Vi ser på:

— Litt forskjellig, avhengig av hvem du spør. En trøtt mamma sovnet halvveis i Uniteds Champions League-kamp og skjønte i ettertid at det var like greit. Å våkne opp til tabloidenes «festlige» Hva er det som gikk van Gaalt er bare passe hyggelig.

— Gutta boys (altså mannen min pluss eldstesønnen, mellomste er mørkeredd og lettskremt og må uansett legge seg tidlig) ser på diverse sci fi-filmer som jeg personlig synes virker helt forferdelige. Men det er vel en guttegreie, og de koser seg.

— Vi har sett den første julefilmen, Jul i Flåklypa. I morgen venter en ny. VI får se hvilken av dvd’ene som har overlevd siden i fjor (håper inderlig EN av dem ikke er ødelagt!)

 

  • Spiser:

— Juleavslutningssesong: klementiner, kaker og pepperkaker på boks. Og barnehagens lussekatter da vi dro for å se på Luciatoget. I tillegg har vi spist nummer 16, 12 og 22 på Hai Café (for de som måtte være spesielt interesserte. Men det er en slags tradisjon det også, kanskje den rareste juletradisjonen jeg vet om. Etter Julesangaften på skolen, der jeg i år hadde gleden av å se tre av mine barn i aksjon, en av dem fire ganger, går vi alltid på Hai Café. Ungene drikker kokosjuice, vi setter til livs en utrolig mengde rå vårruller, og puster ut etter enda et delmål på vei mot julaften). De to eldste jentene, mormor og jeg hadde også en hyggelig fredagsmiddag på Brazzeria- hvit pizza, kylling-confit og biff tartar!

Maten ellers snakker vi ikke om. Stikkord: kjappe løsninger.

 

  • Jeg leser:

— En pussig kategori denne uka. På programmet har jeg én bok jeg ennå ikke eier, og én bok jeg ikke hadde planlagt å lese.

Den første boka er biografien til Ken Oosterbroek. Det er litt flaut, men jeg har et slags celebrity crush på en død, sør-afrikansk fotograf (som jeg sa til mannen min, det er like greit at han døde i 1994, hvorpå mannen svarte snurt at «Pøh, det er umulig å konkurrere med de døde»). Og ja, det er en rød tråd her, som går fra en helt ordinær interesse for Kevin Carters bilde av gribben og jenta, via The Bang Bang Club og Greg Marinovich, og nå altså Ken Oosterbroek. Jeg skulle gjerne visst mer om Oosterbroek, den eneste i The Bang Bang Club som var afrikaaner (og en ganske bevisst sådan) ved starten av sin karriere og endte opp som ihuga forsvarer av de svartes rettigheter. Så jeg ønsker meg boka. Det eneste lille problemet er at biografien til Ken Oosterbroek koster den nette sum av 250 dollar. DOLLAR, ja. Tro meg, jeg har lett, og den finnes ikke til en billigere pris. Altså, jeg har ekstremt lyst på den boka. Men det er jo en helt sjuk pris, rett og slett.

— Og så har jeg visst glemt å avbestille igjen. Heidi Lindes Norsk Sokkel dumpet ned i postkassa forrige uke. Jeg åpnet den og bladde fraværende gjennom de første sidene, og ble hekta. Akkurat nå er temaet Synnøve og Kristian, og jeg sitter først og fremst igjen med en enorm lykkefølelse over at jeg ikke strever med de vanskelige følelsene som Kristian gjør (litt egosentrisk, men jeg skylder på søvnmangel og dertil hørende manglende intellektuelle ferdigheter). Så fælt det må være. En ting er å være misfornøyd med en partner som sløser med penger, drikker, er utro, er vanskelig. Eller at man vantrives på grunn av dårlig økonomi, manglende ressurser, sykdom, frustrasjon over tapte drømmer. Men hva gjør du når din livspartner over mange år bare sakte forsvinner i et liv du finner enormt frustrerende, uten så mye å sette fingeren på? Er du utakknemlig? Dum? Henger du deg opp i detaljer når du føler kjøpet av en putekasse som et svik? Eller er du lite endringsvillig når du motsetter deg partnerens overgang til Villa, Volvo og Vov-Vov? Samtidig, man føler jo det man føler (har jeg blitt fortalt, jeg er selv av typen som alltid sjekker om det er «lov» å føle som jeg gjør, eller om det er urimelig på en eller annen måte). Uff, det er trist lesning. Jeg gleder meg- og gruer meg litt- til fortsettelsen. Personbeskrivelsene er herlige.

 

  • Hører på:

— Julemusikk for alle penga. Inkludert en del perler fra diverse julekonserter: Fauré, Strauss, A Wexford Carol, masse godbiter å hente på de beste konsertene.

— Oslo fagottkor, fremdeles bitter over at jeg ikke fikk gått på konserten i år.

 

  • Rister på hodet av:

— Sønnene mine, nærmere bestemt den eldste og den yngste. Den mellomste, som ofte er den jeg rister mest på hodet av, har overrasket positivt hele uka med alt fra å hive de av-pillede paprikabitene av Grandiosaen i søpla (!) til å selv huske hvit skjorte på konserter (!!), noe som virkelig er supert. Men brødrene hans, altså!

Den eldste skal på klassetur til Berlin til våren. Klassetrinnet skal samle inn omtrent hundre tusen kroner, derav dorullene og kakeboksene og alt styret ellers. Og så skulle vi ha kafé på julesangaften, alle ble bedt om å bidra med noe, og jeg bidro med en kake. Min kjære mann, som hadde vært på julebord kvelden før, var det lite hjelp i. Han lå på sofaen og snorket, mens jeg sto opp klokka fem og bakte kake, skiftet bleier, smurte matpakker, ordnet julekalendertrekning, pyntet kake og satte den i formen (aldri langpanne igjen!). Det siste jeg sa før jeg durte ut døren med småttisene, var: «Husk kaka, sønn, og ta gjerne med formen tilbake!».

To timer senere sitter jeg på jobb og får følgende melding: – Sorry, glemte kaka. – Si at du tuller, svarer jeg, men til ingen nytte. Strålende, da ble vi den familien som ikke stilte opp. Og når vi kommer hjem og kaka fremdeles står på benken, skjer det uunngåelige. Lille Skuffeklatrer er på krigsstien, og…

WP_20151211_003

 

  • Ler av:

— Irsk ulvehund på yogamatte. For et syn!

 

  • Funderer på:

— Dette med å være dame i førjulstid. Og jeg har kommet fram til at tilværelsen som hunkjønn ellers passer meg utmerket, men akkurat i førjulstida blir jeg litt småsur over at alt liksom automatisk er min greie.

OK, så status quo på juleforberedelser er følgende:

Det er noenlunde rent. Eller, det er en hvit løgn. Det er ganske møkkete i enkelte kroker, men jeg har rene vinduer, stålkontroll på vaskerommet, en ny-støvsugd gang og trapp, og det rosa badet er ikke så verst. Det hvite er heldigvis ikke mitt territorium. Vi har hatt stor-rydding på sjuåringens rom og sortert en masse gamle klær (og funnet noen skatter), vasket masse bamser som kan legges vekk, lagt legoklosser og puslespill i riktige esker. Kort sagt: vi har gjort det vi får til i årets travleste tid, selv om det alltids kunne vært bedre.

Vi har en julekalender med ting i hver luke. Vi har ordnet en helt vanvittig julekabal med svigers, svogers, mormor, bestemor, oldemor, jobb- det blir ingen tradisjonell jul i år, men det blir hyggelig. Vi har ordnet julefilmer, og i morgen blir det pepperkaker og marsipanverksted. Jeg håååper også på en roratemesse før jul. Vi har dog ikke rosa lys, ingen stor-rengjøring, jeg er ikke ferdig med julegavene (begynner tidlig hvert år, og blir så selvtilfreds med alle gavene som er i boks at jeg utsetter de siste til uka før jul. Så det blir stress likevel).

Vi tenner lys, synger og trekker hver morgen. Men vi har ingen lange samtaler om adventens betydning, eller årsakene til at vi feirer jul. Minus der, altså. Det er bare ekstra travel hverdag med lilla lys på, liksom.

… og midt i dette, frustrasjonen over å være Mor I Huset. Så vidt jeg kan huske har jeg aldri skrevet under på noen kontrakt som sier Fiks svibler! Vask vegger! Kjøp gaver til alle, også fra far! Og kalendergaver, selvsagt! Snakk med alle om å legge planer, pass på alle juleavslutninger og konserter, ta med pålegg til Luciafrokost, gevinst til fløyteavslutningen, pepperkaker til den ene julefrokosten og klementiner til den andre. Men så blir det sånn allikevel. Og bak i hodet gnager tanken om at andre har det så mye mer på stell. Bestemor rundvasket hele huset før jul, nystrøket sengetøy og ryddig loft!

Ikke så altfor Flink Pike, nei. Men vi rekker ikke over alt, og når man må velge er det bedre å prioritere kos enn vasking.

(tilføyelse: når jeg leser dette høres det ut som om jeg er gift med en latsabb. Det er jeg ikke, Gubben var travelt opptatt hele gårsdagen med praktikaliteter som kjøring, henting, bestilling av kennel og veterinær, pluss at han laget ribba med sprø svor og det hele. Mannen min ligger ikke på latsiden, det er viktig å få sagt. Men, han har heller ikke noe sterkt forhold til jul. Den norske ideen om at vi MÅ ha svibler, det MÅ vaskes, vi MÅ bake, og det går ikke an å ikke kjøpe juleblomster til tanta til naboen til postmannen, henger han ikke helt med på. Jeg mistenker at jul er «mors ansvar» i veldig mange familier- flere enn likestillingsbevisste nordmenn liker å innrømme- men det blir litt ekstra hos oss siden han ikke har vokst opp med jul, og rett og slett ikke ser behovet.)

— Det å stå opp for seg selv. Når det er riktig, og når man kan la være. Og når man rett og slett må. Dette er særlig i forhold til barna, som alle har kommet opp i mer eller mindre småkjedelige situasjoner de siste ukene. Jeg har en tendens til å være hakket for medgjørlig og grei, og er redd for å videreføre akkurat det til barna. For det er så sant som det er sagt- man må være om seg og for seg for å få noe i seg og på seg!

 

  • Teller:

— antallet liker-klikk guttene mine får på Julia-bladets instagram. Siste sjekk var på 1426. De synes det er en blanding av flaut og morsomt. Men det viktigste er jo at Uganda-opplevelsen blir delt, og der er Julia uovertruffen. Så får de bare tåle å figurere i et «jenteblad» 😉

 

  • Nyter:

— Et lite glimt av julestemning og vintervær:

WP_20151212_002

WP_20151212_001WP_20151212_14_15_56_Pro

Lurer litt på hvem av naboene som har vært så festlige å henge opp en julekule i et tre rett ved undergangen?

— Svibler, amaryllisknopper og julestjerner. Jeg elsker juleblomster!

— Pentatonix og julelista mi på iTunes.

— Julekonserter og -avslutninger, her representert av en tjuefjerdedel:

WP_20151211_021

 

InstagramCapture_46ab9f6b-8e6b-4454-84fd-37d91965da8a

Åååå, jeg vil også! Turbo har beundring i blikket. Jeg ser på timeplanen for neste halvår, og finner en time dans for foreldre og barn, 2-3 år. Fylle opp enda litt mer, kanskje?

 

  • Ukas elektriker:

— En liten overraskelse, denne prisen- for den går til huset sjuåring!

Adventsstaken (den elektriske i vinduet, kjøpt på Nille eller Clas Ohlsson eller IKEA for mange herrans år siden) tok jo kvelden fredag morgen for en drøy uke siden. Valgets kval: dille med nye pærer, de er vel seriekoblet uansett, eller bare kjøpe ny? Tre pærer koster 30-40 kroner, en ny stake kanskje 70?

Miljø-samvittigheten vant, vi kjøpte nye pærer, og så byttet jeg først ut den pæra jeg trodde var synderen. Uten resultat. Den neste da, som så litt mørk og kaputt ut? Ditto. Tredje? Samme der. Like mørk var den, og så tok jeg av de grønne plasikk-pyntegreiene nederst på lysene for å markere hvilke pærer som var skiftet, og skrev opp «flere pærer» på Gubbens handleliste. Men selvsagt hadde Turbo lagt merke til dette, og fjernet resten av pynten også, så jeg ikke husket hvilke pærer som var skiftet. Det var lett å se for seg resten av advent fly forbi med en mørk stake i vinduet…

… helt til sjuåringen løste det hele. Hun satte i kontakten.

 

  • Ukas opptur:

— Jeg vet hva jeg skal kjøpe til Gubben. Krøss i taket!

 

  • Ukas helt:

— Det er så vidt du ser ham, men der løper den refuserte fotballspilleren. Sprint-trening en lørdags ettermiddag. Han gir seg ikke!

WP_20151212_004

 

  •  Ukas tårer i øya:

— Ungene mine, og alle andre små helter som står på før jul. Små og store dansere, fotballspillere, fløytister, korister, cellister, pianister og oboister. Eller bare sangere, omsorgsfulle venner og søsken, de som kjøper gaver og skriver julekort til gamle slektninger. Det er nok også et tegn på at mor er sliten, når «Hellig Hellig Hellig» i kirken, de tynne barnestemmene småsure og ute av takt, får meg til å snufse. En god natts søvn er påkrevet!

 

  • Kids’ corner:

— «Mamma, tan jeg balanseje hej? Tansje jeg kan kjype gjennom hullet, mamma, ellej gå på toppen, men da må jeg ikke falle ned. Væje forsiktig, ja, så gåj det bra.»

Det er bare å innrømme det: jeg husket ikke at toåringer snakket så mye, og så bra. Den lille frøkna overrasker hver eneste dag, med ord og uttrykk og tankebaner jeg ikke ville trodd hun klarte å følge. Innskutte leddsetninger, er ikke hun litt for liten til det? Eller er det bare så lenge siden sjuåringen var på samme alder at jeg har glemt alt sammen (ikke usannsynlig)?

— Tidligere i dag ble jeg kjeftet huden full av andreklassingen. Mamma, passer du ikke på Bison? Trappa er jo åpen, du har glemt å lukke grinda?

Så var det bare fars egendesignede trappelukker som hadde tatt kvelden. Men før jeg reparerte den etter beste evne, ble jeg stående og kikke litt. Og jammenmeg… Bison har knukket koden! I stedet for å stå på toppen og se nedover, mens han svaier faretruende i beina, snur han nå rumpa til og krabber baklengs ned trappa.. Vi kommer fremdeles til å lukke grinda, men det er en viss trøst i å vite at hvis noe går galt, så er han ikke helt hodeløs lenger. Han skjønner hvordan det skal gjøres!

 

  • Tanker mot uka som kommer:

— Tja, vi har to konserter/avslutninger på mandag, en på tirsdag, en på onsdag, en på torsdag og så skal jentungen på fest på fredag. Julegavene er halvferdige og jobben er fremdeles stress. Men, skuldrene begynner likevel å synke litt. Nå ser vi slutten på det. VI kommer i mål!

… og det er kanskje årets aller hyggeligste tur: turen hjem fra avslutningen over alle avslutninger- blokkfløyteavslutningen (kake, konsert, gevinst, et riktig Kinder-egg!) med over 60 barn med foreldre, søsken eller besteforeldre på slep. Moro, kaotisk, og ganske høylytt. Og turen etterpå, når det som oftest er dagen før juleferien, den er bare helt herlig. Særlig hvis det snør, men eller også. Julefred. Jule-ro…

… innen rekkevidde! 😀

— Målene for uka er å få til en oppsummering av Ugandaturen- det er på tide når vi snart har vært hjemme i to måneder-, rydde bokhylla i stua, pynte pepperkaker og gå på en rorate-messe. Det får holde, det er viktig å ikke være altfor ambisiøs!

Ha en fortsatt god helg!  Avslutter med et julemarked som desperat ønsker seg snø i løpet av de nærmeste dagene…

WP_20151211_008

Youngstorget. Pent og koselig, absolutt, men det blir ikke helt det samme med svart brostein 😉

 

Ordrik onsdag

Må nesten bruke noen ekstra ord i dag, for å avblåse krisen. Vi lever, og har det bra, hehe. Verden går sin skjeve gang og ting faller på plass, sånn omtrentlig i hvert fall.

Igjen, takk for alle gode ord. Og nei, det finnes ikke noe mer utrivelig enn å tilbringe en stappfull lørdag på Strømmen Storsenter (av alle ting) når Turbo og jeg egentlig skulle vært på Skinnvotten og hatt sjelden og verdifull mor-datter-tid. Men det var nå en gang sånn det ble. Murphy’s Law spilte oss et siste puss, og surt var det, men om ikke annet har vi to gratisbilletter til neste barneforestilling. Jeg gleder meg allerede.

Murphy har forsvunnet igjen, takk og pris. Mandag morgen startet dårlig. Jeg var ute av huset i god tid, men glemte mobilen min (og dermed også månedskortet). Snu, og komme for sent, eller ta sjansen? Det endte med at jeg tok sjansen. Satser på at det ikke er kontroll, og hvis det ER kontroll har jeg faktisk betalt. Det årner sæ. For sikkerhets skyld hadde vi en merkelig kalenderkrise samme morgen, jeg hadde skrevet opp helsestasjonskontroll for minstemann på tirsdag i kalenderen, men på mandag på mobilen. Hvorom allting er- det gikk seg til. Ingen kontroll på bussen, helsestasjonen var på tirsdag, jeg fikk et par positive mailer, ting landet i riktig rekkefølge- og jeg ble kvitt følelsen av at alt går ad undas. Så langt, så vel.

Et par dager ut i uka er jeg ganske sikker på at Murphy har dratt sin kos. Vi har løst problemene ett etter ett, eller i det minste funnet fram til et levelig alternativ. Jeg har lagt fra meg woulda-coulda-shoulda-tankene angående jobb, og så fort det er gjort trives jeg jo egentlig bra. Fotballhuet og hans snurte foreldre har tatt et begrunnet valg om å bli i klubben, selv med mindre spilletid- og så ser vi heller på alternativer til våren. Akkurat nå er et dårlig tidspunkt for et klubbskifte. Alle gode klubber er stappfulle, og å gå til et mindre godt lag bare for å beholde stoltheten er taktisk dumt. Det Store Prosjektet har fremdeles dårlige odds, men vi har i det minste funnet en eneste person på riktig side av bordet som er villig til å tale vår sak. Det er på ingen måte en garanti for en avgjørelse i vår favør, men det at en fagperson faktisk er med på notene gir jo et visst håp.

Såh. Murphy er borte. Nå gjenstår bare stress. Stress av en annen verden, riktignok (jeg har akkurat blitt lagt til i en katolsk kvinnegruppe på Facebook, der et tema ofte er «Hvordan feirer dere advent? Tips og triks for oppbyggelige aktiviteter?»… og jeg bare aner.ikke.hva.de.snakker.om. TIPS til aktiviteter? Har man noen valg i adventstiden, i det hele tatt? Er ikke det eneste målet bare å holde seg flytende, sånn ca, spesielt hvis man har pådratt seg 5-6-7-8 unger, noe som ikke burde være uvanlig i nettopp en sånn gruppe? Tips til aktiviteter? Hva med tips for å unngå akutt psykose??). Tidligere i dag satt jeg på jobben med harehjerte- til tross for en glimrende EKG uka før- og tenkte at nå, nå kommer jeg til å miste oversikten. Eller livet, noe som går omtrent ut på det samme 😀

Hva er forskjellen på å ha det hektisk og å ha det kaotisk? For min del er svaret enkelt: det handler om oversikt. I en hektisk hverdag vet du hva som er viktig, du vet hva du kan vente med, du vet hva som haster. Når det bikker over i det kaotiske mister du den oversikten. Alt blir like overveldende. Du begynner å virre, glemme, omprioritere, utsette, – og ikke nødvendigvis i riktig rekkefølge. Du kan jobbe fort, men det blir mer panisk enn effektivt, og noen ganger med direkte gale resultater.

Men. Det gjelder å ta tilværelsen som den er. For vår del har vi aldri hatt, og kommer aldri til å ha, et halvår som dette. Vi startet med et par års søvnmangel- virkelig aldri en natts god søvn, ikke med lille Turbo i hus- og fortsatte med en tidlig ferie og jeg tilbake på jobb fra midten av juli. Så har det gått slag i slag, som det måtte, med store travle barn som skal det ene og det andre og kommer sent hjem fra fest, med ørten sykdomsperioder for de små og levering/henting på to forskjellige avdelinger. Å ta seg inn igjen i helgen funker ikke, for det er alltid minst ti ting på gjørelista og de små våkner like tidlig som alltid. Ting som burde være en normal del av tilværelsen, som husarbeid, morgenstell og sex (uten sammenligning, for øvrig, hehe. Og too much information, kanskje, men snakker vi småbarnsliv snakker vi småbarnsliv!) blir salderingsposter, alt dreier seg om å få livet til å gå rundt på et vis.

Akkurat nå holder jeg på å drukne. Gå tidlig fra jobben på mandag, komme sent på tirsdag, gå tidlig på torsdag, komme sent på fredag. Et tonn arbeidsoppgaver som skal presses inn på tiden du har igjen. Sitte lengst mulig på jobb mens du ser på klokka og tenker på barnehagen. Juletrefest, fars julebord, konserter, dugnader. En deadline for artikkelen til Kamille, som jeg hadde håpet å gjøre så mye bedre. Jeg har sendt av gårde et utkast, men er ikke særlig fornøyd. Venstrehåndsarbeid, skrevet innimellom middagslaging og støvsuging og fakturering på jobben. Åh, hadde jeg bare hatt tid til å gjøre ting skikkelig…! Hvem vet hvilke muligheter som hadde åpnet seg da?

… but this too shall pass. Vi har vårt mest utmattende halvår i historien, og vi velger å toppe det med litt ekstra za-za-zoo og Ugandajobbing. På toppen av det vanlige styret kommer det en hel del heftige avveininger, med tanker som surrer konstant. Det er klart det koster, men det varer ikke for evig. Om bare et halvt år er alt annerledes. Dagene er lysere og lengre. Vinterdresser og votter er historie. Sjuåringen trenger ikke følges fordi det er mørkt- og til våren er hun forresten åtte 😉 Antagelig sover småungene bedre også. Det er en fase, dette her. I mellomtida får jeg leve med skuldrene limt fast under ørene og tjue kaffekopper om dagen. Det ordner seg.

Det ordner seg. Og Murphy har heldigvis forsvunnet! Her er noen Ordknapp Onsdag-bilder, siden det tross alt er onsdag:

WP_20151206_003

Liten mann er fascinert av karper på Plantasjen. Den lille pekefingeren… mamma smelter.

WP_20151206_004

Storebror, storesøster, lillesøster, fiskedam.

WP_20151206_008

… og fuglene, da. Komplett med plakat om at «DE ER IKKE SYKE. DE ER BARE GAMLE OG VI PASSER GODT PÅ DEM». Høres ut som om de har fått en del klager 😉

WP_20151206_009

Her er det masse juletrær til salgs (ikke at jeg skjønner behovet tidlig i desember), men virkelig ikke særlig julestemning. Åtte grader og null snø.

WP_20151207_004

Julekransen vår har en litt uheldig plassering, stakkars, rett over merket for alarmselskapet. Men så har jammen noen (jeg mistenker sjuåringen) pyntet litt ekstra med strå. Herlig!

WP_20151206_011

Vi henger etter med stort sett alt. Men julefilm på søndager er vi i gang med. Her kikker Turbo og Bison på Ludvig og Solan, mens vi andre sitter i sofaen med gløgg.

WP_20151208_002

Helsestasjon. Minstemann finner en bil, som er ganske spennende…

WP_20151208_003

Helt til han finner noe med ordentlige knapper og knotter. Drit i bilen!

WP_20151209_001

Min uke: glem fine klær, glem sminke, stjel det øverste sokkeparet i skuffen til Gubben. Og ta dem på i omvendt rekkefølge.

Fortsatt god adventsuke, folkens! 🙂