… and now, for something completely different … og nå, over til noe helt annet. Nemlig fjorårets virkelig store triumf. Det ene punktet der jeg kun kan notere store, røde R’er i boka, slik som min frøken (som det het den gangen) Elisabet gjorde da jeg gikk på barneskolen. En liten bit av tilværelsen som i 2015 bød på fremgang, fremgang og enda mer fremgang.
Det artigste er at det var totalt uventet.
År etter år etter år med mislykkede nyttårsforsetter og (før jeg ga opp) og sporadiske tiltak av typen «nå skal det bli orden i sakene / orden i huset / orden på pulten. Jeg skal bli mer organisert / fastere i fisken / en juicedronning som strutter av energi på de daglige løpeturene», har ført meg til følgende konklusjon: Man er som man er, i deprimerende mange tilfeller. Ikke at endring er umulig, men det er ikke gjort i en håndvending heller. Og personligheten- i hvert fall hos enkelte av oss- er rimelig hardt skrudd sammen, det skal litt til for å ommøblere der inne i skolten.
(det må jo bare med: jeg prøvde en gang FlyLady, i ren desperasjon etter å få orden i huset mitt. Jeg hadde lest mye om dette konseptet, og fått med meg såpass at mange var i helt i hundre over FlyLady og magien hun (de?) utfører. At det første rådet var «get dressed, down to the shoes» mistet meg nesten. Det er ikke akkurat det å komme seg opp av senga som er problemet her, og som nordmenn flest bruker vi ikke sko inne. Men neste dag var bedre: cleanse your sink. Sammen med dette kom en lang forklaring på hvorfor det var psykologisk viktig å ha ren utslagsvask (og sko på beina). Altså, jeg skjønner på en måte ideen. Og det nærmeste jeg kommer system i organiseringen av husarbeidet er en slags utvannet FlyLady-idé: femten minutter med smårydding hver dag, og aldrialdrialdri gå forbi noe som skal ryddes opp. Så det var ikke fullstendig bortkastet, men jeg falt av etter fire dager. Etter det besto FlyLadys funksjon for det meste av å spamme ned innboksen min. En ukes ferie uten mail= totalt kaos. Å holde det ryddig på det digitale planet har åpenbart ingen prioritet i FlyLady-universet).
Det er ikke sikkert det er noe galt med FlyLady-prinsippene i det hele tatt. Det kan like gjerne ha vært meg. Uansett: historien viser klart og tydelig at dette å forbedre seg ikke er barebare.
Og så kommer det plutselig dalende ut av det blå. En sånn skinnende, blank liten dråpe av ren, ubesudlet fremgang. Forbedring. Akkurat her begynte det bra, og gikk bare bedre. For min del tok denne mirakelgaven form av en brødform fra Lekué.
En liten silikonbeholder verdt sin vekt i gull. Nope, jeg overdriver ikke!
I flere år har jeg forsøkt å ha brødbaking som en vane. Og jeg har da også bakt en del. Men det ble akkurat litt for masete: blande deig, kna deig, skitten benk, heve deig, smøre brødformer, mel i vasken… hele seansen tok akkurat litt for lang tid til at det ble noen vane. I tillegg til mine ferdigpakke-brød (et forsøk på å spare tid, men pakkene er relativt sett ganske dyre og ikke overvettes gode) baserte vi oss som regel på Simpson-brød fra Rema1000. Hvorfor Simpson? Fordi de er de største. Tro meg, dette har vi forsket mye på. Størrelsen på Simpsonbrødet forhindret likevel ikke det faktum at ett brød var akkurat litt for lite, mens to var litt for mye. Resultatet var sløseri i stor skala, av både penger og brød (selv med grønne poser til matavfall gjør det vondt å kaste rester!).
Så etter at en vennlig sjel hadde hvisket meg i øret at disse Lekué-formene virkelig var så geniale og enkle som de påsto, var saken grei. Vi prøver. I mai startet jeg på jobb igjen, og ga meg selv en Velkommen-til-verden-utenfor-babybobla-gave: to former fra Kitch’n-butikken rett ved siden av jobben.
Siden har jeg ikke sett meg tilbake. Å blande sammen ingrediensene er gjort på en-to-tre. NULL oppvask, annet enn skjeen brukt til å blande med. NULL melsøl på benkeplater eller i vasken. Og etter litt eksperimentering med grunnoppskriftene, blander jeg nå hverdagsdeigen på feelingen og får store, stort sett alltid luftige brød med fin skorpe. Annenhver dag baker jeg to, annenhver dag ett, mengden rester i den grønne posen har gått dramatisk ned. Og hvis vi tar litt hardt i og setter prisen på et brød til 10kroner kontra Simpsonsbrødets 30…. tja, det er jo penger spart, også. Fra mai i fjor og fram til nyttårsaften tror jeg vi kjøpte brød max 8-10 ganger, resten var selvproduksjon.
Første forsøk: flatt, og like luftig som en murstein.
Neste forsøk: ikke fullt så flate, men kanskje litt…
… små?! 😀
Legg nå for all del merke til den nesten rene formen øverst i venstre hjørne. Nemlig, null oppvask!
Sånn ja, nå begynner det å ligne noe. Etter en del eksperimentering med både ingredienser, væskemengde, steketemperatur og -metode, begynner Hverdagsbrødet å ta form.
OK, brødet ser ut som en båt. Men bortsett fra det er det en suksess fra ende til annen. Nøkkelen ligger selvsagt i at det er enkelt og lite tidkrevende, og dermed varer den nye vanen litt lenger enn de tre første euforiske dagene. Hurra! Det er heller ikke noen stor seier, av den som frembringer fanfarer og flagg. Men det er nok av planer som går i vasken, så det gjelder å sette pris på de tingene man faktisk får til! 😉
Ære være dem som tar tak i livet sitt og snur det på hodet, for min del får jeg holde meg til det jeg faktisk klarer å gjennomføre: brød i båtform.
Og hvis noen skulle være i tvil (selv om det knapt burde kunne gå an etter denne skryteposten): disse brødformene anbefales på det aller varmeste, pun intended og fullstendig reklamekronefritt. Løp og kjøp!
Sånn ser de for det meste ut nå. Årets bittelille prosjekt skal være å prøve ut flere varianter!