Triumf 2015!!

and now, for something completely different … og nå, over til noe helt annet. Nemlig fjorårets virkelig store triumf. Det ene punktet der jeg kun kan notere store, røde R’er i boka, slik som min frøken (som det het den gangen) Elisabet gjorde da jeg gikk på barneskolen. En liten bit av tilværelsen som i 2015 bød på fremgang, fremgang og enda mer fremgang.

Det artigste er at det var totalt uventet.

År etter år etter år med mislykkede nyttårsforsetter og (før jeg ga opp) og sporadiske tiltak av typen «nå skal det bli orden i sakene / orden i huset / orden på pulten. Jeg skal bli mer organisert / fastere i fisken / en juicedronning som strutter av energi på de daglige løpeturene», har ført meg til følgende konklusjon: Man er som man er, i deprimerende mange tilfeller. Ikke at endring er umulig, men det er ikke gjort i en håndvending heller. Og personligheten- i hvert fall hos enkelte av oss- er rimelig hardt skrudd sammen, det skal litt til for å ommøblere der inne i skolten.

(det må jo bare med: jeg prøvde en gang FlyLady, i ren desperasjon etter å få orden i huset mitt. Jeg hadde lest mye om dette konseptet, og fått med meg såpass at mange var i helt i hundre over FlyLady og magien hun (de?) utfører. At det første rådet var «get dressed, down to the shoes» mistet meg nesten. Det er ikke akkurat det å komme seg opp av senga som er problemet her, og som nordmenn flest bruker vi ikke sko inne. Men neste dag var bedre: cleanse your sink. Sammen med dette kom en lang forklaring på hvorfor det var psykologisk viktig å ha ren utslagsvask (og sko på beina). Altså, jeg skjønner på en måte ideen. Og det nærmeste jeg kommer system i organiseringen av husarbeidet er en slags utvannet FlyLady-idé: femten minutter med smårydding hver dag, og aldrialdrialdri gå forbi noe som skal ryddes opp. Så det var ikke fullstendig bortkastet, men jeg falt av etter fire dager. Etter det besto FlyLadys funksjon for det meste av å spamme ned innboksen min. En ukes ferie uten mail= totalt kaos. Å holde det ryddig på det digitale planet har åpenbart ingen prioritet i FlyLady-universet).

Det er ikke sikkert det er noe galt med FlyLady-prinsippene i det hele tatt. Det kan like gjerne ha vært meg. Uansett: historien viser klart og tydelig at dette å forbedre seg ikke er barebare.

Og så kommer det plutselig dalende ut av det blå. En sånn skinnende, blank liten dråpe av ren, ubesudlet fremgang. Forbedring. Akkurat her begynte det bra, og gikk bare bedre. For min del tok denne mirakelgaven form av en brødform fra Lekué.

WP_20150521_011

En liten silikonbeholder verdt sin vekt i gull. Nope, jeg overdriver ikke!

 

I flere år har jeg forsøkt å ha brødbaking som en vane. Og jeg har da også bakt en del. Men det ble akkurat litt for masete: blande deig, kna deig, skitten benk, heve deig, smøre brødformer, mel i vasken… hele seansen tok akkurat litt for lang tid til at det ble noen vane. I tillegg til mine ferdigpakke-brød (et forsøk på å spare tid, men pakkene er relativt sett ganske dyre og ikke overvettes gode) baserte vi oss som regel på Simpson-brød fra Rema1000. Hvorfor Simpson? Fordi de er de største. Tro meg, dette har vi forsket mye på. Størrelsen på Simpsonbrødet forhindret likevel ikke det faktum at ett brød var akkurat litt for lite, mens to var litt for mye. Resultatet var sløseri i stor skala, av både penger og brød (selv med grønne poser til matavfall gjør det vondt å kaste rester!).

Så etter at en vennlig sjel hadde hvisket meg i øret at disse Lekué-formene virkelig var så geniale og enkle som de påsto, var saken grei. Vi prøver. I mai startet jeg på jobb igjen, og ga meg selv en Velkommen-til-verden-utenfor-babybobla-gave: to former fra Kitch’n-butikken rett ved siden av jobben.

Siden har jeg ikke sett meg tilbake. Å blande sammen ingrediensene er gjort på en-to-tre. NULL oppvask, annet enn skjeen brukt til å blande med. NULL melsøl på benkeplater eller i vasken. Og etter litt eksperimentering med grunnoppskriftene, blander jeg nå hverdagsdeigen på feelingen og får store, stort sett alltid luftige brød med fin skorpe. Annenhver dag baker jeg to, annenhver dag ett, mengden rester i den grønne posen har gått dramatisk ned. Og hvis vi tar litt hardt i og setter prisen på et brød til 10kroner kontra Simpsonsbrødets 30…. tja, det er jo penger spart, også. Fra mai i fjor og fram til nyttårsaften tror jeg vi kjøpte brød max 8-10 ganger, resten var selvproduksjon.

WP_20150522_003

Første forsøk: flatt, og like luftig som en murstein.

WP_20150523_008

Neste forsøk: ikke fullt så flate, men kanskje litt…

WP_20150523_010

… små?! 😀

Legg nå for all del merke til den nesten rene formen øverst i venstre hjørne. Nemlig, null oppvask!

WP_20150528_008

Sånn ja, nå begynner det å ligne noe. Etter en del eksperimentering med både ingredienser, væskemengde, steketemperatur og -metode, begynner Hverdagsbrødet å ta form.

 

OK, brødet ser ut som en båt. Men bortsett fra det er det en suksess fra ende til annen. Nøkkelen ligger selvsagt i at det er enkelt og lite tidkrevende, og dermed varer den nye vanen litt lenger enn de tre første euforiske dagene. Hurra! Det er heller ikke noen stor seier, av den som frembringer fanfarer og flagg. Men det er nok av planer som går i vasken, så det gjelder å sette pris på de tingene man faktisk får til! 😉

Ære være dem som tar tak i livet sitt og snur det på hodet, for min del får jeg holde meg til det jeg faktisk klarer å gjennomføre: brød i båtform.

Og hvis noen skulle være i tvil (selv om det knapt burde kunne gå an etter denne skryteposten): disse brødformene anbefales på det aller varmeste, pun intended og fullstendig reklamekronefritt. Løp og kjøp!

WP_20160110_11_03_25_Pro

Sånn ser de for det meste ut nå. Årets bittelille prosjekt skal være å prøve ut flere varianter!

Ordrik onsdag (mind vs matter)

… eller: du vet du er sliten når du ikke orker å finne det rette norske uttrykket?

En ting jeg har lært av mitt akkurat-litt-for-travle liv, er at dette med å ta kroppens signaler på alvor er en vanskelig balansegang. Jeg mener oppriktig at det ikke er nødvendig å løpe til legen hver gang det krisler i halsen, og at det ikke er farlig å pushe seg en smule.

WP_20160125_004

(skjønt, blir man sliten nok- så sovner man. Med lue og det hele)

Det er ikke farlig å pushe seg- litt. Av og til. Samtidig er det ikke bare tull, det at man lett får seg en trøkk seksten hvis man er for tøff i trynet og karrer seg på jobb og utekamper i 13 minusgrader med feberblanke øyne og krislende hals.

Long story short (uff, jeg må virkelig gjøre noe med den tendensen til å inkorporere engelske uttrykk. Hadde det enda vært italiensk ellerno’. Eller enda bedre: latin, som min eldste datter lirer av seg støtt og stadig. Engelsk har liksom ikke samme tyngde. Men men, det kunne vært verre- for eksempel japansk. Det eneste japanske uttrykket jeg ynder å påtvinge mine nærmeste i tide og utide er «chûto hampa»- et briljant uttrykk som bokstavelig talt betyr «i midten av ingenting» og grovt kan oversettes til «verken-eller», om noen som ikke klarer å gjøre noe fullt og helt. Men nok om det). For to uker siden gikk jeg syk på jobb, fordi avdelingen var farlig underbemannet på grunn av sykdom allerede. Forrige uke hanglet jeg meg gjennom arbeidsuka, og måtte forlate et viktig møte fordi hosten ikke ville gi seg (første gang du må ut på gangen: ok. Andre gangen: smått irriterende. Tredje gangen…. tja, det er så forstyrrende at du er til stede at det er bedre for alle parter om du bare går og begraver deg bak en papirbunke på ditt eget kontor).

WP_20160126_002

(… og går til barnehagen etterpå. Iskaldt vann, frossent terreng)

Og på søndag kveld sa det bare pang. Ikke et gram energi, ikke en milliliter tiltakslyst, det var tungt å gå opp trappa og på grensen til tortur å bøye seg for å plukke opp ting fra gulvet. Ikke en ideell tilstand i et hus der mesteparten av alt ligger på gulvet absolutt hele tiden. Men men. Verre var det at feberen kom og gikk, og underlig nok kom aller sterkest når jeg la meg for å hvile.

Det ble tre dager hjemme. På den tredje dag sto hun opp fra de halvdøde, og la seg i badekaret. Ut- og innsikten derfra var omtrent følgende:

Dette er mitt spa. Dette er mitt hellige rom. Synd at eldstesønnen er hakket for sløv med å tørke støv på kanten av badekaret, det henger lange tråder her, for ellers kunne jeg nesten lurt meg selv til å tro at det «eksklusive» badesaltet med rosebladstøv faktisk var eksklusivt og ikke bare et litt for dyrt bomkjøp fra Saape til 139,90 for boksen.

Vann. Salt. Støv. Noen få, stakkarslige roseblader. Hva mer?

Skjeggete legger, siden en eller annen har kidnappet høvelen min og den har vært MIA den siste uka. Føtter: hard hud og liktorner, og et patetisk, avflasset rødt lag lakk på den ytterste delen av neglene- en hilsen fra den dagen mor hadde energi og skulle gjøre seg fin for far for… tja, to måneder siden? Tre? Jeg hadde i alle fall fersk neglelakk i Uganda, så mye er jeg sikker på.

Jeg krøller meg sammen og synker ned i det kokvarme vannet, helt opp til nakken.

Ah, den deilige muffin-magen. Mitt sikreste tegn på at jeg er tilbake i jobb, og sover for lite. Når jeg krøller meg sammen blir det et par-tre slaskete bilringer, resultatet av stress-indusert sjokoladespising. Mulig jeg er omvendt av alle andre, men jeg er aldri så slank og lekker som noen få måneder etter en fødsel. Wow! sier alle. Så flott! sier alle, og så fort jeg er tilbake i tredemølla kan jeg skyte en hvit pil etter alle komplimenter, jeg spiser når jeg er trøtt og gumler når jeg er sliten, og ser akkurat slik ut.

Pistrete, litt for langt hår svømmer rundt skuldrene. Slitte tupper og manglende farging. Ansiktet er et kapittel for seg- burde man ikke være ferdig med kviser når man nærmer seg 40??

Jepp. Hei, Helle. Dette er deg. I hvert fall utsiden av deg, sammen med feber og hoste, og innsiden er om mulig enda verre. Det er onsdag, vannet er varmt, på jobben har alle litt ekstra å gjøre på grunn av deg, og likevel tårner mailene seg opp i innboksen.

Det er onsdag, vi skal på speiderfest og ha med kake, samtidig som eldstesønnen skal på ball på skolen, mannen min skal jobbe på ballet på skolen (hint: dugnad til inntekt for skoletur), mellomstejenta skal på ballett og eldstejenta har sjenerøst tilbudt seg å følge.

Det er onsdag, jeg henger etter på alle fronter, jeg føler meg som en (unnskyld språket) en frossen hundedritt i mai, og på toppen av det hele har jeg en mengde vanskelige spørsmål å forholde meg til. Advarsel for ateister: *Jesus-alert* Hopp over de neste avsnittene hvis religion gjør deg dårlig 😉

Vi har strevd det siste halvåret. Ikke med verken ekteskap eller dagligliv, men med et par veivalg som har vært utrolig vanskelige å ta. Er det noen som husker at jeg sleivsparket til amerikanske kristne, de som alltid påstår at «God tells me this and God tells me that», og kanskje var bittelitt misunnelig på at de var så skråsikre på at de hadde rett?

Vel, jeg har bedt og grått, tenkt og argumentert, jeg har talt opp pros og contras så langt øyet kunne se og tilbake igjen. I månedsvis. Jeg har tenkt at jeg har vært raus, at jeg gir mye, at jeg ønsker å gjøre mer- men innen mine egne grenser, og ikke minst våre grenser. Vår familie i fellesskap.

Og så kommer svaret fra oven: Gjør mer.

Det var, helt ærlig, ikke helt det jeg hadde sett for meg. Jeg skulle jo bare være sånn komfortabel «innen komfortsonen-kristen». Som gir av overskudd, ikke av det som innebærer noen nevneverdig offer. Ikke det som betyr noen egentlig forandring. Ikke det som koster noe, eller gjør at jeg risikerer feilskjær og skuffelser.

Gjør mer.

Jeg føler meg litt som Billy Bob Thornton- den sleske utgaven som spiller amerikansk president i Love Actually: Sure, I’ll give you anything you ask for. As long it’s not something I don’t wanna give. Men hey, så lenge vi gjør mer enn de fleste andre må da vel det være greit nok?? Ikke??! Jeg som synger i kirkekoret til og med, og så er det liksom ikke nok?

Onsdag, feber, trøtthet, sliten inntil margen. Vannet er varmt, badekaret skittent. Kroppen er som den er, og livet også.

Nå, nå er det nok, Helle. Det gjelder å skrape seg opp fra bakken, blåse i diverse vondter og slitenheter, og alle tanker. Nå er det opp og stå. Ut og gå. Ut i hverdagen.

Og sånn blir det.

WP_20160126_001

Helgen: mistet, funnet, mistet.

Omtrent det siste halve året har jeg trådt inn i helgen med en følelse av at noe er… ikke direkte galt, men nesten. Ting stemmer liksom ikke helt.

Eller, den aller første følelsen når fredag viser 16:00 og jeg kan pile opp til SFO for å hente andreklassingen, er selvsagt lettelse. Vi klarte denne uka også! I morgen er det ingen vekkerklokke!

… men noe har liksom ikke vært helt riktig. Og resten av helgen, når vi vurderer å vaske på lørdag, men utsetter litt, eller tar oss en ekstra blund på søndag, da vokser følelsen av at noe ikke er som det skal være. Noe er… annerledes. Rart. Ikke helt riktig.

I november i fjor slo det meg, nettopp i en sånn situasjon («Du, jeg går og legger meg litt jeg, mens jeg venter på at klesvasken skal bli ferdig»). Vi har for mye tid. Helgen er for slapp. Vi har en dansing på lørdag, som regel en bursdag. Jeg synger i koret, og eldstesønnen trener eller har kamp, men vi fikser oss jo sjøl… så det er jo ingenting! VI har for mye fri, far, det er for lite som skjer! Faktisk er vi nesten nede på det nivået at vi må gjøre sånne andre ting i helgen: skiturer, kanskje, eller besøke folk, eller ta en tur i svømmehallen. Finne på noe, med andre ord. Når var sist helg vi var nødt til å finne på noe?

Krøssklipp til tidligere i dag, på en av de kommunale kulturstasjonene i Oslo. Gubben, med olabukse og skjorte og Gant-genser, sitter og skreller en banan til Bison. Turbo fyker rundt iført body, strømpebukse og en herlig knall-turkis strutteskjørt-dansedrakt etter storesøster. Klokka er elleve, lørdag morgen.

WP_20160123_011

Mine to minste barn, i hver sin billedkant.

Gubben: – Hvordan gikk det med Bison, da? Skjønte han noe?

Jeg: – Tja. Han var litt undrende, og hang ikke med på alt. I tillegg ble han litt trøtt på slutten. Men han var interessert, han likte musikken og sangen, og jeg tror han blir en pro i hinderløypa i løpet av noen få ganger. Turbo, da?

Gubben: *sukker* – Turbo er… turbo. Hun løp og løp. Hørte ikke etter.

Jeg: – Rart det der. Hun er jo så glup, flink til å følge instruksjoner- men hun kan være et ordentlig bøllefrø også. Bare fjaser og tuller.

Gubben: – Det kan du si. Slitsomt var det. Men, det var første gangen. Kanskje det kommer seg?

WP_20160123_004

 

WP_20160123_010

Se helt øverst i venstre hjørne. Det er ikke bare min datter som er turbo!

Jeg: – Ja, det kommer seg nok. Og så kan vi bytte litt på. Det var bare de første tre gangene det måtte være samme følgeperson. Eldstejenta hadde lyst til å følge en av dem snart, også.

Gubben: – Joda. Tror Turbo må bli litt mer vant til det først, da. *ser seg rundt*

Resepsjonsområdet er en sjø av løpende, små, mini-ballerinaer, bananskall og smoothieposer. Trøtte pappaer og gravide mammaer hypser, løfter og bærer på skrikende avkom som ikke vil ha på seg utedress. Det er noen takeawaykrus fra Starbucks og Wayne’s Coffee her, det er en del Blafre-matbokser (fra de proffe foreldrene som gikk her i fjor), det er stellevesker og utedresser og innmari mye ull og bambus.

Jeg: *fornøyd* – Sånn skal det være, far!

Gubben: – Hva mener du?

Jeg: – Vi skal sitte her, klokka halv tolv lørdag formiddag, med to viltre småunger som nettopp har vært på kurs, og vente på ballerinaen som er oppe i studio 6. Dette er mer normalen. Vi har hatt altfor lite program i helgene, det er derfor ting har vært så annerledes.

Gubben: – Så å kjøre ballerinaen og fotballhuet og korsangerinnen- altså deg- og et besøk til mine foreldre og litt vasking innimellom teller ikke, det?

Jeg: – Joda, men du vet hvordan det er. De fire store (ja, det er faktisk det vi kaller dem her i huset. Ikke Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie, men førsteklassingen, niendeklassingen, sjuendeklassingen og andreklassingen) klarer seg jo stort sett selv, vi bedriver bare shuttleservice og ser på kamper og oppvisninger. Å være med på aktiviteter, eller i det minste å sitte utenfor på en slapp gym-matte og lese alle kvitteringene jeg har i veska, har vært en sentral del av livet mitt siden 2002. Jeg har savnet det.

Gubben: – Du er gal i hodet. Hva er galt med å slappe av i helgen?

Jeg: – Ingenting. Det er fint å slappe av i helgen. For de som er skrudd sammen sånn. Vi andre får finne på noe annet. Som for eksempel Foreldre & Barn I Bevegelse, alder 1-2, eller Barnedans alder 2-3. Enjoy!

WP_20160123_001

Venter på den føste storesøsteren, i Studio 4.

WP_20160123_002

Jeg er veldig Kulturskole-fan, det må jeg si. Riktignok betaler vi våre sure private kroner (mange av dem) for spesifikke tilbud til ungene, men at enhver kommune med respekt for seg selv har et godt, rimelig tilbud er utrolig viktig. Når det kommunale tilbudet i tillegg kommer med en gratis lyrikkhylle i fjerde etasje… vel, jeg smelter. 

 

Gubben: – Og denne herligheten koster? Hvor mye betalte vi for å la Turbo ikke lære noe som helst i dag?

Jeg: – Pffft. Det handler ikke om det. Det handler om rettferdighet. De eldste fikk gå på barnedans da de var små, jeg dropper heller frisøren enn å nekte de minste å gå på barnedans bare fordi semesterfakturaen nærmer seg 20 000 kroner!

Gubben: – Du går aldri til frisør.

Jeg: – Touché. Men du ER enig i at det blir feil at småttisene ikke får gjøre noe morsomt, fordi de store koster så mye?

Gubben: – Joda.

Jeg: – Om et par ganer kommer Turbo helt sikkert til å være mer medgjørlig, i alle fall hvis vi snakker med henne først. Bison er allerede på gli, han kommer til å elske hinderløypa.

Gubben: – Du mener det?

Jeg: – Bænkers. Han var ganske på allerede i dag, han, men sammen med ti jenter på over to år som hadde gått der semesteret før ble det litt heftig for ham, bare. Men vent og se- han kommer til å bli varm i trøya. Og vi slipper å kjede oss.

Gubben: *sukker* – Vi slipper å kjede oss.

Men selv om jeg glatt innrømmer at jeg meldte på de to små mest av vane, og av en frykt for å være urettferdig («det er jo ikke deres skyld at de var sist i en stor søskenflokk, de må også få sjansen!»), og selv om jeg ikke er fan av enkle slutninger, så noterer jeg dette: i dag dro femtenåringen- altså fotballhuet, som kun tenker på fotball- til Nationaltheatret for å spille fløyte med kvartetten sin og dra inn noen penger til kor-turen. I går kom hun på snart 17 seint hjem. Ikke fordi hun var full på fest, men fordi hun øvde med Juniorfilharmonikerne (og la ut festlige bilder på Insta), hun ble flyttet opp til første stol og var i fyr og flamme. Hvis jeg på en eller annen måte kan bidra til at også de små får interesser som holder seg opp igjennom de vanskelige tenårene, så ofrer jeg gjerne både tid, penger og verdifulle helgetimer.

Skjønt, det er kanskje i overkant tidlig med organiserte aktiviteter hvis målet er å bygge sunne fritidsinteresser på sikt, jeg ser den 😉 Men for min del er jeg så innsauset i det at vi må GJØRE noe på fridagene, og ikke minst i at de små ikke skal få noen dårligere deal, at det blir sånn likevel. Ikke minst har vi det moro. Sammen.

Gulvvasken venter til i morra.

WP_20151003_004