Grand prix-tullpratfjas

Vi har varmet opp i stua med Bobbysocks, Bettan og Jan Werner, til ungenes skrekkblandede fryd («Er dette på ordentlig, mamma?»). Vi har potetgull og brus, pluss en halvtom godtepose etter åtteåringens bursdag. Melodi Grand Prix er ingen höjdare i min bok, men som lørdagstidtrøyte er det et morsomt familieprosjekt. Særlig når vi skal prøve å bli enige om poeng.

WP_20160227_011

— Atte hæææ, hørte dere på sånt? Jan Werner imponerer ikke, heller ikke dressjakka hans.

 

1) The hungry hearts feat. Lisa Dillan: «Laika» Karakter: 10/10

M: – Et surrealistisk audiovisuelt univers fra Norges Bahamas, Nesodden? Dette MÅ bli interessant.

B2 – Det er Lady Gaga! Eller Sia!

M: – Bahahahaaa, er det forsøk på å snakke engelsk med russisk aksent? Rare greier. Men hei, dette var… råkult! Sært!

F: – Øh… hva er dette for noe?

M : – Og midt i dette silikon- og botoxsirkuset, en gjeng godt voksne damer fra Nesodden and they love the disco, they love the disco…

B2: – In the streets of Moscow, with my girlfriend!

F: – Altså, denne husker du! Refrenget sitter som en klegg etter første gjennomlytting!

M:- Jeg har ikke hørt noe annet ennå, men tror dette er vinneren, altså. Utrolig merkelig, snål og rar, men kult.

 

2) Stage Dolls: «Into the fire». Karakter: 8/10

M: – Er han i pitch? Er han i pitch? Jeg trur ikke han er i pitch!

B1: – Han bomma, rett og slett. Men han tar seg inn igjen nå.

B3: – De er jo… gamle!

B1: – men bra sang.

F: – Pyro-effekter og solid rock. Synd at denne sangen kom rett etter discofolket.

B1:- Seriøst, hvis dette hadde vært et boyband fra Australia kunne denne sangen tatt av.

M: – Men dessverre, bra låt til tross: Grand Prix er ingen melodikonkurranse, det er et freakshow. Spørs om de har noen sjanse, egentlig.

 

3) Stine Hole Ulla: «Traces». Karakter: 2/10

B1: – Konkurrent til Let It Go? Særlig. Go away.

M: – Ballader er ikke noe sjakktrekk i MGP. Ballader vinner aldri, med unntak av Celine Dion. Og dette æ’kke Celine, det er Andrew Lloyd Webber på en veldig dårlig dag.

F: – Denne vinner i hvert fall ikke. Makan til kliss.

B3: – Kjedelig. Hvorfor er hun sminket som Barbie?

F: – Enig. Fin stemme, det skal hun ha, men kjedelig sang.

 

4) Makeda: «Stand Up». Karakter: 9/10

B1, 2 og 3: – Meghan Traynor! Kult!

M: – Flott dame, kul rytme, sang med trøkk. Minner meg om… Duffy?

F: – Tommel opp!

B1: – Kåre Magnus sa feil, mamma. Det er tenor-saksofon. Ser skikkelig slitsomt å spille på.

M: – Hvis det ikke blir de gærne Laika-damene, håper jeg denne vinner!

 

WP_20160227_014

… lørdagsidyll, komplett med rot foran TV’en. Det hører med (sa hun for å overbevise seg selv).

5) Pegasus: «Anyway»  Karakter: 4/10

M: — Tja, stemmen holder ikke helt, selv om sangen er klassisk powerballade og håret er langt. Skal du synge power, er det en fordel å høres ut som Steven Taylor. Det er jo så jeg savner Åge Sten Nilsen! Skrik litt da, mann!

B1: – … og han spiller ikke gitar! Han spiller fire akkorder og bare slutter. Det er irriterende, det. Gitar er instrument, ikke pynt.

F: – Men sånn er det jo med mange vokalister. Kan’ke klandre ham for det, jobben hans er å synge. Grei låt, egentlig, men mangler trøkk.

B1: – Og de har bratsj! Plusspoeng for bratsjen! En firer, tror jeg.

 

6) Freddy Kalas: «Feel da rush» Karakter: 3/10

B1: – Oi oi oi, dette høres ikke så verst ut. Hvis jeg hadde hørt ham på radioen. Det er litt forstyrrende at han ikke er fra Jamaica. Og er minst 15 år for gammel. Altfor gammel til å bruke Feel DA rush, i hvert fall. Når du er voksen, bruker du «the».

B3: – Hey, det er Freddy Kalas! Haha, kule dansere. Den ene har rosa skjorte og gul t-skjorte, og den andre har omvendt. Og til og med skolissene.

M: – Grøss og gru. Afterski!

B1: – Gaaahhh, han har ikke ordentlige bukser. Buksa har ikke smekk! Han går med tights, æææsj!

F: – Dette er en sang som er artig på fest, og dårlig i alle andre sammenhenger.

 

7) Laila Samuels «Afterglow». Karakter: 7/10 (inkludert kult lysshow)

F: – Bertine Zetlitz, jo!

B1: – Nei, Aurora! Det er sykt stilig show da. Veldig stilig. Hva er det? Vann? Laser?

F: – Det ER Bertine! Og røyk, tror jeg.

B1: – Aurora! Uansett, det showet var helt utrolig stilig. Og fint refreng.

F: – Det er i alle fall energi i den sangen. Ikke så verst.

M: – Men litt for sært, kanskje? Eller?

 

8) Elouiz: «History». Karakter 4/10.

M: – Hun kommer ikke ned! Det går for dypt for henne! Usj!

B1: – Er det utstillingsdukker? Det var litt creepy, egentlig. Hei, de beveger seg jo!

F: – Men er det egentlig et kvalitetstegn at vi bare ser på danserne og ikke henne?

M: – Helt ok, kurant, grei ballade av medium kaliber. Hører at dette skal være en sterk historie, men jeg får det ikke helt med meg. Småkjedelig, synes jeg har hørt denne sangen før. Fin å høre på og lett glemt.

 

9) Suite 16: «Anna Lee». Karakter: 49/10 for etterligningen. 5/10 for sangen.

B1: – Ååååh, de ser ut som One Direction. Der er Niall-lookaliken!

M: – Han derre til venstre har ikke like fine krøller som Harry. Bare til info.

B2: – De har faktisk sett videoer av 1D og lært seg triksene. Se, han har akkurat samme sko som Niall! Og der er Zayn!

B1: – De var søte, da. De prøver virkelig å være One Direction! Jeg får sånn skikkelig 2012-følelse! Grenser mot plagiat, melodien er nesten klin lik Magic!

B2: – Se, der er Liam! Liam får alltid bridgene og han har riktig hårsveis! Men de burde ikke være lookalikes altså, de burde være originals liksom.

M: – Det er en viss fare for at disse skjønningene kommer til å bli ledd ut i forsøket på å fremstå som et eget band, da. Det er så overtydelig at de kopierer, på grensen til pinlig.

F: – Tror du de bryr seg om det, da? De er videre uansett i hvert fall. Alle småjentene stemmer på dem.

B1: – Og så tvinger de foreldrene sine til å stemme på dem også. Helt klart videre. Og det er kult, jeg synes de er litt søte jeg.

 

WP_20160227_015

Nostalgisk tenåringstommel opp for Lissom-One-Direction!

 

10) Agnete: «Icebreaker». Karakter: 8/10

M: – Hva er dette med å gi vokalister melodier som går for dypt? Synd, for ellers en fengende sang.

B1: – Litt usikker på om jeg likte dette med refrenget… men jeg tror det. Ja, det funker.

M: – Og stemmen er jo mer enn god nok bare hun får toner hun takler. Flott jente med flott stemme! Legg den en halvtone opp, bare.

B2: – Kult med det langsomme refrenget.

F: – Minuspoeng for «kunstnerisk danser i boks». Vi er lei av det overkreative nå.

 

Jan Fredrik Karlsen:

10 for forsøket, 4 for gjennomførelsen, 2 for overdrivelsene (nei, vi tror ikke på at alle disse sangene var det mest fantastisk flotte/triste/sterke/glade du har hørt i år), og 12 for entusiasme, som alltid. Irritasjonsfaktor: moderat.

***************************

Korrigert for sannsynlighet og udefinerbar sjarm, og målt opp mot konkurrentene, ender vi med følgende toppliste:

  1. Laika
  2. Anna Lee
  3. Stand Up

Og som alltid, vi er elendige til å spå 😀 Helt objektivt mener vi at det var en skandale at Laika ikke vant, men da ligger det an til det vanlige: en internasjonal finale der vi skrur forventningene høyt i forkant, og ender opp midt på treet med noen støttestemmer fra Sverige og Island. På den annen side er det jo ingen som ønsker at Norge skal vinne Melodi Grand Prix, i alle fall ikke NRK.

Men det var en artig kveld!

Fredagstanker

  • Utenfor vinduet

WP_20160227_001

Oslonatt. Klokka er omtrent tre, natt til lørdag. Jeg skulle bare legge meg nedpå litt mens Turbo sovnet, bare noen minutter. Eldstejenta kommenterte tørt at det sikkert ikke var så lurt, og det fikk hun rett i. BANG!- der var mamma borte, selv om klokka knapt var åtte. Men det var kanskje like greit, for…

  • Innenfor vinduet:

WP_20160227_002

Innendørs Oslonatt, ca kl. tre natt til lørdag. Da Gubben kom og la seg i halv ett-tiden, med Turbo på armen, var det en liten jente som ikke ville sove. Varm og snørrete, så da bar det opp i stua. Der satt vi til bortimot fire, før vi Tuslet ned til sengs. Ungen sovnet tvert, mor ble liggende og vri seg… og klokka fem fikk vi selskap av Bison.

Nå, tre timer senere, er det lys morgen. Vi fikk sovet et par timer, men nå er det opp og nyte en lys, klar februardag.

 

  • Tanker om uka som gikk:

— Vår lille luksusuke! Så lenge vi har klart å ignorere all vinterlykken på Facebook, med bilder av glade, rødkinnede barn i skibakken og store kopper kakao i solveggen, har vi hatt en fin uke her hjemme. Det har vært godt med et hvileskjær, der Gubben og jeg bare har kunnet lukke alle påminnelser på mobilen om ballettimer og speidermøter. Vi har gått på jobb, hentet i barnehagen, og slappet av hjemme. Eldstejenta har vært travel med teaterforberedelser- og tilhørende sosial moro til langt på kveld-, og eldstesønnen har hatt treninger, men ellers har det vært stille og rolig. Nå er det tre uker tilbake i manesjen, og så er det påske. Og DA skal det bli fjellbilder fra oss også (håper at de to eldste barna ikke har for mye på programmet, da…).

  • Vi spiser:

— Ehem, litt uvant luksus her også. I tillegg til at min mann hadde et voldsomt utbrudd av kreativitet i helgen, med masse kinesiske godsaker, har vi spist takeaway to ganger. Sushi en dag, og indisk/pizza en annen. Kombinasjonen indisk (eller strengt tatt tamilsk, hvis vi skal være nøyaktige) og pizza er ikke vår oppfinnelse altså, vi har en rimelig og god nabolagssjappe som lager begge deler. Hot tamilsk mat til far og mor, og pizza til den yngre garde. Snadder!

På jobben står det dårlig til, da, for jeg har klart å legge kantinekortet mitt på et lurt sted. Og siden jeg er veldig på spare penger-modus, av hundre forskjellige årsaker (utveksling, språkreiser, forfall på semesteravgift på våre 400 aktiviteter og fremdeles ingen lav strømregning- og adopsjon er svinedyrt, selv lenge før man blir godkjent), gidder jeg ikke bruke penger på noe så banalt som lunsj, som jeg uansett ikke har tid til å spise. Lunsjen har altså bestått av rett i koppen-supper, store mengder kakao, bananer og sure padder- og en sjokoladecroissant eller to på tilbud på vei hjem når sulten melder seg for alvor. Så kan man jo lure på hvorfor buksene blir trange?!

WP_20160221_19_16_38_Pro

Mat nr. 1. Hjemmelaget wonton-nudelsuppe signert min mann.

WP_20160224_013

Mat nr. 2. Pære signert Bison. Han klatrer opp til fruktskåla og tar en bit av hver frukt, hvis ikke han og Turbo rotter seg sammen og stikker ned i senga til mor&far med en stjålet kurv jordbær. Vi plukket klissete jordbærhamser i dagevis etterpå.

 

  • Ser på:

Charlie og Lola og Elleville Elfrid (Turbo), Drømmehagen (Bison), og jammen har de ikke fått en felles interesse i Småkryp. NRK Super er gode saker, og selv om den nostalgiske alt var så mye bedre før i tiden-delen av meg savner den tiden der Barne-tv begynte klokka seks og det var det, ser jeg jo fordelen med en halvtime barneprogrammer litt tidligere på ettermiddagen. Nå går deres favorittprogrammer mellom 17:30 og 18, det vil si den halvtimen der de uansett er trøtte og sure og vi voksne er opptatt med middag og sånt, og klokka seks begynner programmene for de litt større barna som ikke interesserer Turbo og Bison i det hele tatt. Vi kan spise i fred og ro, alle er fornøyde.

— Og hurra, nå har de to eldste og jeg sett to episoder til av Innesperret! Hurra for vinterferie (og hvordan skal dette ende? Skummel krim, altså, og det hjelper ikke med all snøen og stormen og strømbruddene. Nå har det aldri vært noe stort ønske om å flytte til Island hos noen her i huset, men etter dette sank sannsynligheten enda noen hakk. Så mørkt, så trist, så kaldt! Jeg antar det er annerledes om sommeren og at all kulda er et dramaturgisk grep, men likevel…)

— Og historien gjentar seg. Var det ikke forrige ukes torsdagstanker jeg sutret over at jeg aldri får se de gode kampene? Den gang handlet det om Real Madrid-seier i Champions League, og torsdag kveld denne uka satt jeg sammen med eldstemann og Gubben og så på første omgang av United- Midtjylland med karrisausen rennende ned over haka. – Jeg synes ikke de spiller så verst, far? De har dominert første omgang, kanskje dette går veien selv med straffebom? sa jeg optimistisk. – Pffft, blåste Gubben, – sånn er det jo alltid. De dominerer og har masse possession, men scorer ikke og ender med å tape. Nå ryker vi ut av Europa League, det er jeg sikker på! … og med den lite oppmuntrende uttalelsen i bakhodet gikk jeg og la meg, ingen vits i å sitte oppe for noe sånt.

Så vant vi 5-1 etter et fyrverkeri av en andre omgang. Grr. Grrrrr!

 

  • Vi leser:

— Husets tolvåring bor fremdeles bak Percy Jackson-boka si. Det er vel bare et par dager før han maser om neste. Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønner fascinasjonen, fantasy har aldri vært min sjanger, men jeg vet jo bedre enn å argumentere når en gutt i slyngelalderen frivillig legger fra seg mobilen og leser i stedet. På engelsk, til og med! Heia Percy Jackson!

— Eldstejenta har oppdaget bestemors bibiliotek av engelsk litteratur, og er stadig bortom for å låne ting. Til de minste har jeg kjøpt boka om Den lille kaninen som så gjerne ville sove, spent på om den er så bra som alle sier at den er.

— Og mor sjøl? Tja, velg og vrak: Parenting the hurt child, Adopting and advocating for the special needs child, The connected child… mye moro på nattbordet mitt for tiden, det er lett å bli litt ensporet. Men jeg har tenkt å åpne Åsa Larsson-boka den kommende uka, hvis jeg klarer å holde meg våken!

 

  • Jeg smiler av:

— Minstemann har alltid likt sang og musikk, men nå har han hevet seg på dansebølgen. En skulle tro at akkurat dansing var dominert av en ballettgal åtteåring og en entusiastisk toåring, men nå har altså Bison meldt seg inn i dansegjengen. – Kanskje det blir en liten Billy Elliot, dette? undret jeg meg til far en ettermiddag lillegutt tok fullstendig av på stuegulvet. Men bare minutter etterpå, da vi skrudde på TV’en for å se på fotball, hylte Bison Heia heia, ball! Ball! i pur fotballykke og klappet i hendene, så det er jammen ikke godt å si. Det eneste som er sikkert er at han vil bli påtvunget cellotimer fra ung alder. Synd for ham hvis han har et inderlig ønske om å lære seg kirkeorgel eller trekkbasun (jada, det heter ikke det, men det er et så festlig ord!), vi betalte det hvite ut av øyet for den celloen eldstejenta snart flytter fra, og jeg vil ha valuta for pengene!

— Soldiers of Are og Odin. Dette er den riktige måten å respondere på Soldiers of Odin-gjengen, spør du meg. Den gale måten? Tja… Allahs soldater er vel ikke håret bedre. Kan ikke alle disse soldatfolka finne seg en øde øy og patruljere på sammen, og la oss andre være i fred?

— Synet av gode, gamle Albert på femtenåringens seng. Det var jeg som plasserte ham der, altså, guttungen har for lengst vokst fra slikt. Albert, innkjøpt på et kjøpesenter på Fuerteventura i 2002, en gang min sønns aller beste venn. Jeg fant ham i en rydde-runde, og klarte ikke motstå fristelsen til å legge ham i senga.

WP_20160220_014

 

  • Og grunner på:

Denne artikkelen, skrevet av en kollega av meg. Eller, akkurat dette eksempelet er såpass åpenbart at det ikke er stort å grunne på. Men poenget står. Hva er greit å publisere, hva er over grensen? Hvem har ansvaret for å vurdere dette? Tenåringen synes selv det er festlig at videoen har tatt av, men synes hun det om ti år? At mor sier det er i orden, betyr det at medier har frikort til å ta det videre? Eller- ser vi spøkelser på lyse dagen her og problematiserer i overkant mye? Er en tullevideo bare en tullevideo? I dagens medieverden er det få fenomener som huskes lenger enn tre dager uansett, det dysses ned av nye «festlige» saker fortere enn du rekker å si Caitlyn Jenner.

Jeg heller mot at dette ikke er greit- men hvorfor grensen går akkurat her har jeg vanskelig for å forsvare. Jeg legger jo ut bilder av barna på facebook (og jeg blogger! Hah! Snakk om å kaste granittblokker i glasshus, da, dere!) og tenker som så at barn og unge i dag kommer til å vokse opp med et slags «digitalt fotoalbum» uansett, det blir så normalisert at dette om 20 år vil fremstå som en ikke-diskusjon… men jeg har jo ingen garanti for at det faktisk slår til og at de barna som i dag er små er enige.

For min del går vurderingen (i denne saken, og generelt) på innholdet, og det er nok der videoen i artikkelen feiler så spektakulært. Skal man legge ut bilder av situasjoner som dette, så skal du gjøre det av deg selv og ikke andre- og du skal være voksen nok til å vite hva du gjør.

 

  • Er takknemlig for:

— De små skrittene mot vår. Etter å ha tilbragt noen uker i zzzzombieland er hver lille solstråle velkommen. Hurra for sol, for vår, for snøsmelting og spirende liv! Tror ikke det er lenge til vi kan vente på de tøffeste snøklokkene i solveggen langs blokkene mot barnehagen.

— Alle meldinger fra dere etter innlegget om Silkeveien. Tusen takk for hver eneste en. Jeg har jo nærmest tatt «Næmmen, er dere GALE??»-svaret på forskudd, så at folk også utenfor vår innerste krets synes at dette er en god ide og ikke bare et spinnvilt innfall, er kjempehyggelig!

Litt skummelt er det jo, å offentliggjøre noe sånt. Paranoiaen min angående at det kanskje ikke var så taktisk lurt å blogge åpent om en ikke avgjort søkeprosess, ble dempet av at det faktisk finnes en del norske blogger om dette også. Da gjenstår jo «bare» frykten for å feile i full åpenhet. Jeg gruer meg til den dagen jeg må logge på og fortelle at vi har fått et hyggelig, velformulert brev i postkassen som går omtrent: «Fosterhjemstjenesten i XXXXX har foretatt en grundig gjennomgang av saken, og vi finner at selv om søkerne fremstår erfarne, positive, og velinformerte, anser vi den eksisterende omsorgsbyrden til å være for tyngende til å kombinere med… « og la-la-la. Huff. Men den tid, den sorg.

Uansett, jeg gleder meg til å dele mer om prosessen med dere. Vi er allerede i gang, og det har hittil vært både arbeidskrevende, spennende, litt frustrerende og ganske så lærerikt. Det tar tid, men det er det jo gode grunner for. Men siden dette er de litt navlebeskuende torsdagstankene, kan vi jo også notere at dette representerer et skifte i Helle (37) sin måte å forholde seg til hverdagslivet på.

Som den eneste personen i vennegjengen som ikke er a) lege, b) overlege, c) advokat, d) fett betalt økonom, eller d) redaktør/taleskriver for prominent politiker- altså hun som feilet- har jeg alltid tenkt at jeg før eller siden må «gjøre noe» med karrieren min, eller rettere sagt med mangelen på en. Gjøre ferdig utdannelsen min, kanskje, eller ta noe nytt. Klatre oppover i kaffekoker-stigen, eller bevege meg sidelengs og gjøre noe annet. Vel, nå er de planene lagt på hylla. Jeg blir aldri ferdig jurist. Jeg får aldri studert nok på egenhånd til å dra i gang noe annet, heller (vi har på ingen måte råd til at jeg tar meg noen år fri for å studere, og å kombinere det med jobb og seks- sju??- unger får jeg ikke til. Been there, done that, jeg kunne like gjerne slengt de pengene på peisen. Makan til dumskap!). Og jobben min, som jeg er så glad i, vil fortsette å være som den er. Da jeg ble ansatt- noe som var den lykkeligste dagen i mitt liv, overtrekket på kontoen tatt i betraktning- fikk jeg klar beskjed om at jeg var «noe overkvalifisert», men at jeg måtte være klar over at dette var en kontorstilling med få muligheter til å utvikle seg eller stige i gradene. Og de har holdt hva de lovet 😉 Misforstå meg rett, jeg trives veldig godt, både med kolleger og som telefonvakt, og koser meg på jobb. Noe stort selvrealiseringsprosjekt er det dog ikke. På den annen side: hvor høyt henger boblen vår over Maslow-pyramiden når det ikke er godt nok å ha en ålreit jobb? Når målet er å få en superspennende megautfordrende jobb med status, penger, hjemmekontor og ekstra ferieuke, ellers er du mislykket?

Jeg har funnet ut den måten jeg gjør aller mest nytte for meg på, er å være mamma (en uttalelse som hadde skremt Helle (17) som fanden på flatmark. Jeg skulle jo bli noe stort, minst flyplass!). Jeg kommer aldri til å få meg noen superkarriere, og det er helt greit. Nå er fokus på å ha en jobb jeg mestrer og trives i, og så får selvutviklingen legges til andre områder av tilværelsen. «Karrieren» blir å rendyrke støttefunksjonen og muligens miste pensjonspoeng i forsøket på å familielivet vårt til å flyte best mulig. Kvinnefelle, bare at det ikke er noen felle når du går inn i det med visshet om at prioriteringer koster. Med seks unger, forhåpentligvis sju, som skal ut i livet med mest mulig fornuftig bagasje, blir det uansett utfordrende nok.

Og med det skal jeg kravle meg ut av navlelo-beskuelsen og erklære denne ukas sjelegransking for overstått! 🙂

 

  • Reklamerer for:

WP_20160208_011

Kattateateret: Et Drømspill. Snart premiere nå! Kanskje det betyr at jeg får hilse på datteren min igjen, som har vært travelt opptatt med Kost & Mask hele ferien.

 

  • … og er litt sjalu på:

— En venninne av meg som har flyttet til Zambia for to år. Der skal hun være privilegert husmor i varmen mens mannen gjør viktig nødhjelpsarbeid, og hun innrømmet glatt at hun gledet seg. Åh, så spennende det må være! Selvsagt ikke uten utfordringer, og det blir vel neppe bare peaches and cream der heller- men for et eventyr, da! Jeg tenkte det samme om vår norske guide fra Redd Barna i Uganda. Tenk å få jobbe med noe som gjør en forskjell, la ungene få oppleve andre kulturer, OG ha sommer hele året- i visshet om at du skal hjem igjen etter en begrenset periode. Det er litt av et kinderegg, altså. Men de av oss som var så teite å velge feil karrierevei, eventuelt ingen vei, får bare ha det så godt. Og skrape is av bilruta de neste årene også.

— alle de som har billetter til Bruce Springsteen. Heldiggrisene!

 

  • Bekymret for:

— Altså, det er ikke akkurat verdensproblemer, dette. Men Brynstunnelen stengte forrige uke, og allerede søndag formiddag (ikke det travleste tidspunktet, i og for seg) var trafikken i hele området omdannet til en eneste stillestående kork. På mandag er det slutt på vinterferien. Hmm, jeg lukter trøbbel i kjørekabalen!

— Bikkja. Hun har vondt i nakken. Det hele startet med en krangel om en pizzabit, utartet til et basketak da mannen skulle ta fra henne pizzabiten og hun forsøkte å stikke av, samtidig som han tråkket på en legokloss og skled og de havnet i en eneste stor haug på stuegulvet. Nå har mannen vondt i hofta, og Dyret vondt i nakken. Ikke noe alvorlig med noen av dem, det går nok fort over, men likevel! Misforstå meg rett, jeg elsker Dyret, men det hender jeg har tenkt at det hadde vært enklere med en chihuahua.

 

  • Ukas au:

— I sammen kategori finner vi korsryggen til a’mor. Ja, nå har jeg nådd den alderen der man får vondt i ryggen, tydeligvis! Men det har sin naturlige forklaring: min lille bebis har vokst seg stor og ikke minst tung, og min hang til å plassere ham på høyre hoftekam har fått smertefulle konsekvenser. Jeg vagger av gårde som en 70-åring, og minner meg selv på å bruke armene hele tiden.

 

  • Ukas megairriterte:

— Tre store unger som har vinterferie og bare slenger rundt, og så kommer vi hjem til dette??

WP_20160226_002

 

Jeg skal sensurere de nøyaktige uttalelsene, men vi var ganske oppgitte begge to. Det er ingen av oss som krever at store barn som er hjemme skal fyke rundt med støvsugeren eller pusse vinduer. Men at de gidder å rydde ut av en ren oppvaskmaskin så de kan sette inn de skitne tallerknene (etter at de spiste opp krømblepaien som jeg selv ikke hadde smakt på)… det synes jeg ikke er for mye å forlange.

 

  • Ukas Reply-all:

— Scenariet er så altfor velkjent. Det kommer en e-post fra skoleturkomiteen med påminnelse om gallamiddagen som skal avholdes og en bønn om at flere melder seg på. Dessuten er det flere som ikke har betalt dorullene ennå, kan dere gjøre det snart? Og så er helvete løs. Pappaen til Thomas mener dette er skikkelig sløvt og synes de som ikke har betalt ennå skal gjøre det I DAG! Moren til Elise takker for komiteens innsats, men mener informasjonen har gått ut for sent, hva med å flytte middagen? Moren til Karoline synes vi skal tenke alternativt og droppe de planlagte aktivitetene. Faren til Molly lurer på om vi ikke kan endre reisemål, noe som faller på stengrunn så fort noen sjekker kalenderen. Moren til Martinus lurer på hva de planlagte aktivitetene innebærer, og hvorfor hun ikke har fått informasjon om loppemarkedet ennå, hun skrev seg opp på den gruppa på første møte. Pappaen til Fredrik synes elevene får jobbe inn pengene selv, alle har vel noen de kan be om å klippe gresset? Pappaen til Daniel minner om at det er februar og ikke alle har hage, det er ikke «bare» for en femtenåring uten kontakter å jobbe inn 2600 kroner privat. Moren til Anne-Line minner om at det finnes regler for dette, vi kan ikke be folk betale inn penger, for det er ikke lov (link til sak i avisene), mens faren til Sofie synes vi kan omgå disse reglene ved å lage en auksjon der hver tegning produsert av våre håpefulle koster 2600 kroner.

Og så videre, og så videre. *rullemedøynene*

Og mammaen til Fotballhuet, da, hadde hun noe å si? Tja, jeg prøver å begrense meg, av naturlige årsaker (det er mange nok som mener mye nok), men pep da inn et forsvar til gallamiddagen og en- ganske uvelkommen, frykter jeg- påminnelse om at selv om 90% av oss er drittlei hele dugnadsstyret og bare ønsker oss et kontonummer kan vi ikke bare omgå reglene ved å ta en frekkasløsning. Skolen vår er riktignok en privatskole, men av den billige sorten- vi har ingen rikmannsgaranti, for å si det sånn, her er det folk av alle slag. Du vet faktisk aldri om noen har problemer med å hoste opp de ekstra pengene. Og den vurderingen MÅ være med.

Ikke minst blir jeg så oppgitt. Dette har vi visst lenge. Vi vedtok i fellesskap å ha turer til Roma og Berlin, og det sier seg selv at litt kakesalg i kantina og noen doruller ikke finansierer dette. Neste gang vi er i skoleturdugnadsmodus igjen (det vil si om to år), skal jeg jammen ta ordet på det aller første møtet og minne om at hvis vi vedtar dette, så må man påregne ekstra arbeid. Det gjør seg ikke sjøl! Hvem, hva og hvordan kan vi diskutere lenge og vel, men AT det blir felles innsats og man kanskje må melde deg på en middag du ikke føler stor trang til å gå på, er en del av dette.

Fortsettelse følger. Sukk.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Opp på hesten igjen! Nå er det full rulle fram til påske. Foreldremøter både her og der, siste kurshelg nå til helgen, kjøring i stengt-tunnell-land (jeg er spesielt bekymret for åtteåringen som skal fram og tilbake til Manglerud mandag kveld. Det kan gå i sneglefart, aner det meg), og travle dager for alle sammen. For ikke å forglemme at det nærmer seg premiere for Kattateatret!

Men aller først: luksuslørdag uten dansing. Eldstejenta skal tusle til jobben sin for aller første gang, gutta kommer tilbake fra et besøk hos mormor, åtteåringen skal i en bursdag på Leos Lekeland. Den snørrete Turbo og pappaen hennes skal rydde huset, og…. jeg tenker jeg tar med meg Bison for en sjelden alenetur til svømmehallen. Bare Bison og mamma!

Ønsker alle en flott helg, og en god kommende uke. Ferie eller ikke ferie. 🙂

WP_20160227_003

 

 

 

Ordknapp onsdag

Endelig!

I dag var den der. Bitteliten, unnselig, svak- og sannsynligvis også kortlivet- men den var der. Vårfølelsen. årets aller første. Av t-banen, gjennom undergangen, komme ut på andre siden og kjenne at den skarpe sola faktisk varmer (varmer nesten like mye som alle koselige kommentarer etter forrige innlegg. Tusen takk!). Se at den smeltede snøen lager våte flekker på fortauet, og avslører månedsvis avlagt grus og en og annen halvtint hundebæsj ved siden av. Jo, det var vårfølelse i dag. Ordentlig vårfølelse, i omtrent fem minutter. Men det var herlig så lenge det varte, og nå drar det seg mot mars!

Vårfølelse til tross, den lille snøen som er her ligger nok noen dager til. Og det er mer enn nok til at det blir skikkelig glatt! Bare spør lille Bison, som ble stående usikker på toppen av den lille bakken ved barnehagen og ikke turte gå ned. Enter Turbo: – Ej du jedd, Bison? Skal jeg hjeppe deg, Bison? Ah, lykken må være en litt bossy og veldig omsorgsfull storesøster som kommer og leier deg ned bakken. Jeg smiler ved synet av de to knottene, og tenker for femhundredeogåttiåttende gang at jeg har sett dette før, for omtrent femten år siden. Knoll og Tott, Smitt og Smule, Snipp og Snapp, Pompel og Pilt. Nei forresten, stryk det siste, hehe.

Husets minstemann fortsetter klatringen sin. Nå har han utvidet repertoaret med å dra stolene dit han vil- hurra! Det er skumle tider (og nei, stolen er faktisk ikke grå av skitt! Fargen er rett og slett slitt av, for denne tripptrappstolen tilhørte i sin tid meg. Funker gull fremdeles!). En annen type «frustrasjon»: når tolvåringen gjemmer seg bak en spennende bok og bare dukker fram for å spise. Skjønt, jeg klager ikke!

Turbo lager funny face på Burger King, og to småjenter ligger i senga og koser seg med «film» i taket før leggetid. Søstrene sisters, jeg visste jo at det bare var et spørsmål om tid før Turbo flyttet fra skuffesenga og over til storesøster. Kanskje det betyr lengre netter for mor og far?

Enda litt mer frustrasjon, fra jobben denne gang. Bytte av pc, say no more. Det er alltid noe herk! Først, min desktop, akkurat så rotete som den skal være. Så, en bærbar testmaskin som ikke er sånn den skal være. Og til slutt «gaven» som befant seg på skrivebordet mitt i dag morges. Jeg var ærlig talt fornøyd med maskinen jeg hadde og trodde ikke at den skulle skiftes ut, men fikk en mail i går om at jeg hadde fått ny maskin som nå var satt opp og sto på pulten klar til å prøves ut. Så jeg spaserer inn i Fotsoppen klokka åtte om morgenen og forventer å se en sexy liten Surface pro 4 eller noe annet lite, lett og superraskt…. og finner dette. En ny klumpedeise-harddisk som ser akkurat ut som den gamle. Oi oi, hurra, dette var spennende, dere! Og som dere allerede har gjettet, desktopen var omtrent like tom som på testmaskinen. Dette blir en lang uke.

… men vårfølelsen var her i dag, og jeg tar den med meg helt bort på treningsfeltet der G-16 kunne trene utendørs i sol og mildvær i dag. Mars, her kommer vi!

 

WP_20160224_002

 

WP_20160224_005

 

WP_20160224_008

WP_20160224_010

WP_20160224_003

WP_20160222_006

WP_20160223_009

WP_20160221_003

WP_20160223_007

WP_20160218_001

WP_20160218_002

WP_20160224_001

 

WP_20160224_012