Silkeveien del 3: Papirgravid

OK, så man har tenkt, tvilt, diskutert, snakket, bedt, tenkt og tenkt litt mer. Dvelt ved de vanskelige punktene, gjennomsnakket alle eventualiteter. Dissekert tvilen ned til minste trevl. Er dere sikre? Er dere helt, helt sikre?

Svaret er stadig klarere: dere har husrom, hjerterom, og ikke minst ønske om et nytt barn, et barn som trenger dere- om barnet nå er sånn eller slik, gudene skal vite at det er nok av dem.  Dere er forberedt på at et barn kan ha større utfordringer enn hva som synes i papirene, eller fungere bedre enn hva dere hadde trodd, eller at søskensjalusien plutselig viser seg, eller at det blir papirskjemahelvete med helsetjenestene, eller at en komet faller ned i hagen og alle unntatt Gutt X blir knust og så kommer det en tiger og ingen kan beskytte ham og… Med andre ord: dere er klare. Så hva skjer da?

Glem fanfarer og fyrverkeri eller Blues Brothers’ I have seen the light. For papirer, skjer da.

Kellydossier

Dette er en amerikansk dossier, et bilde jeg har lånt fra min venninne Kelly som snart er på vei til Øst-Europa i adopsjonsøyemed. Disse papirene ser mer fancy ut, men er egentlig det motsatte- amerikanerne må slite med at alle dokumenter må notariseres først i egen delstat og deretter av staten, og fram og tilbake, med gullstempler og det hele. Egentlig unødvendig stress, dette kunne helt sikkert vært fikset digitalt. FedEx og UPS gjør dog gode penger på det. Erin har en glimrende beskrivelse av prosessen på sin blogg.

Siden jeg har vært et slags eksotisk haleheng i mange amerikanske advocacy-miljøer i årevis, er jeg godt kjent med frasen «paper pregnant». Men jeg skjønte ikke helt hva det innebar før jeg var der selv.

Fødselsattest. Vielsesattest. Ligningsattest. Politiattest. Bostedsattest. Helseattest. Helseklæring (noe helt annet enn attest, må vite). Stempel fra leger, byråkrater og advokater. Kopi av pass (i tilfelle ligningsattesten og bostedsattesten og vigselsattesten og politiattesten ikke viser med all tydelighet at du er statsborger, antagelig). Formidlingsbekreftelse fra byrået, der kontaktpersonen er syk og det snart er juleferie, så vi må vente på den også.

WP_20160121_007

Du venter, venter, venter på papirer. I mellomtiden bombarderes du av inntrykk fra diverse nettsider- jeg skal innrømme at dette er høyst frivillig, men jeg klarer ikke holde meg borte fra dem, et eller annet sted sitter det en liten tass (eller tusse) som forhåpentligvis skal bli mitt barn. Klart jeg kikker!- og leser om utallige happy endings. De kommer ikke rekende på en fjøl, det er alltid mye tid og energi og tålmodighet og penger involvert, men jeg har til gode å se en eneste familie som ikke sier at det er verdt det. Det betyr selvsagt ikke at de ikke finnes, men jeg har den samme innstillingen her som ellers i livet: det blir ikke bedre av å frykte det verste. Og som jeg har vært inne på før, biologiske barn kommer slett ikke med noen problemfri-garanti, de heller.

Ukene før jul var noen av de lengste i mitt liv, til tross for at vi sto i juleavslutninger og kakeformer og julefrokoststress til langt over knærne. Tanken om å adoptere hadde ligget brakk i årevis, men den var aldri borte- og da vi først bestemte oss for å hoppe var det som en…  overmoden kvise. Beklager sammenligningen, den er egentlig høyst upassende, men klare var vi. Popp! Kan vi fikse papirer i morra, liksom? Sa vi i oktober/november.

Høh.

Det tok uke på uke på uke, men til slutt var vi nesten i mål. Vi hadde alt. Vigselsattest (med kaffeflekker), utskrift fra ligningen flere år på rad (for sikkerhets skyld) og ikke minst den viktige helseattesten, signert og stemplet av våre smått hoderystende fastleger («Jøss, jaja, velvel, dere er kanskje gale, men rent medisinsk er det ingenting i veien med dere!»). Jeg antar at ingen av dem blir nedrent av seksbarnsforeldre som ønsker helseattest for adopsjon to dager før julaften. Men min bryske fastlege overrasket nok en gang, da han kikket over skulderen da jeg var på vei ut av døra, da, og sa «Nei, dere kommer nok til å klare dette utmerket. Men lykke til, dere står foran noen vanskelige valg». Klump i halsen, nesten! Han skjønner det!

 WP_20151221_003(og ikke minst kunne han gi meg følgende kortfattede konklusjon på min generelle fysiske og psykiske helsetilstand. Forhåpentligvis godt nok for både norske og utenlandske myndigheter!)

 

Kort sagt, vi hadde alt klart. Bortsett fra politiattest. Men hei, hvor vanskelig kan det være, det er jo bare å skrive ut et papir og stemple, den kommer vel snart?

Neste dag står det en lang artikkel i Aftenposten om at barnehagene i Oslo sliter med underbemanning fordi blivende assistenter må vente på politiattesten i månedsvis. Nydelig. Og vi blir da også ventende på attestene våre en god stund til, men en dag langt utpå nyåret lå det forjettede brevet i postkassa. Det er rart med det, selv om jeg aldri har fått så mye som en fartsbot (parkeringsbøter, derimot, har jeg fått min del av- jeg er ingen helgen!) banket hjertet litt ekstra hardt da jeg åpnet konvolutten. Tenk om…?

Men pust ut, Leif i Vadsø har stemplet og bevitnet at det er «intet å bemerke». Og da Gubbens tilsvarende blanke rulleblad kom et par dager senere, var bunken av papirer endelig klar.

Det er første og eneste gang jeg har blitt tilnærmet forelsket i et brev, og dokumentert det med sånn ca 30 bilder. Det er også første og eneste gang jeg har limt en oversikt over alle nødvendige vedlegg på forsiden og markert med grønn tusj for meg og oransje tusj for Gubben, for ikke å gå i surr, og i tillegg scannet inn hver bidige side som dokumentasjon til meg selv. Ved tidligere graviditeter har jeg kjøpt inn en liten bamse eller et bittelite klesplagg, denne gangen kjøpte jeg en ringperm (og den allerede god og full).

Da siste bilde var tatt og konvolutten limt igjen, ble jeg stående og beundre verket.

Her var den. En liten bunke papirer, verdt sin vekt i gull. Vårt håpløse prosjekt, som vi så inderlig ønsker ikke er håpløst likevel.

Det ble et lite bilde til, gitt.

WP_20160121_014

 

PS. Og politiattesten ble en snakkis på det påfølgende adopsjonskurset, for vi var flere som hadde ventet lenge på den etter at alle andre papirer var på plass. Vi fant fort ut at grunnen måtte være at stakkars Leif er den eneste personen i hele Norge som skriver ut politiattester (de av oss som hadde fått det etterlengtede papirarket hadde alle fått det stemplet av Leif)- så han sitter vel der, da, mutt putt alene på et kontor i Vadsø, og signerer politiattester så blekket spruter. Oppfordringen er herved gitt: ansett en kollega til Leif! 😀

Trøttetorsdag

… eller, torsdagstanker uten spesielt mange tanker.

Men jeg har én. Tanke, altså. Og den går omtrent sånn: Sove. Ssssove. Zzzzzove. Gjennom middagen surrer tanken i bakhodet, mens jeg rydder inn i oppvaskmaskinen og dusjer minstemann. Bretter tøy og pusser små, hvite melketenner. Sove. Zzzzove! kverner rundt i toppen, bare avbrutt av et og annet drømmebilde av senga mi. Den store, brede, myke senga mi… med lakenet innsmurt av tannkrem etter barnelek, stående midt i kaoset de yngste har laget på det støvete gulver; bøker, leker og et ukjent antall klesplagg.

WP_20160420_009

Jeg bare digger dette bildet. Det er sååå innmari typisk for hvordan det føles å være trøtt og aldri være i en posisjon hvor en selv bestemmer når en skal sove. You not the boss! I the boss!

Prisen for barn er søvn. Det oppdaget jeg veldig fort (eldstejenta ble født i tretiden på ettermiddagen, og allerede påfølgende natt vandret jeg i halvsvime fram og tilbake, fram og tilbake, i gangene på tredje etasje på gode gamle Aker sykehus, fordi hun nektet å sove. Det var starten, og siden ble det bare verre). Ditt eget behov for søvn skyves stadig nedover på prioriteringslista. Barna er viktigere, både de små som står opp før fuglene fiser og de store som kommer hjem et par timer før. Jobben er viktigere, kampen mot klokka er viktigere, møter i barnehagen og cupdugnad for fotballaget er viktigere. Og- sånn må det nesten være. Det er en naturlig konsekvens av å ikke lenger være hovedpersonen i sitt eget liv. Dessuten er det ikke slik at livet uten barn er noen slags feriecamp, det heller- det er lite som er så irriterende som småbarnsforeldre som mener de har en slags enerett på å være slitne. Som fastlegen min (han er brysk, men ganske smart) pleier å si: Livet er slitsomt, for de aller fleste av oss, og sånn er det med den saken.

Opprinnelig er jeg B-menneske, men etter årelang trening har jeg lært meg til å være A. Eller som oftest en slags BA… sent i seng og tidlig opp. Og jeg har blitt flink til å sette mitt eget behov for å hvile til side. Kanskje litt for flink? For selv om det er helt riktig at mors søvnbehov ikke står øverst på prioriteringslista lenger, er det likevel ingen naturlov at det må havne helt nederst. Men øvelse gjør dessverre mester, og plutselig er det ikke bare foreldremøter og nattevåk som er viktigere enn søvn, men også en ekstra rydderunde på kjøkkenet. Tre kapitler av en kjedelig bok. Enda en omgang med vaskemaskinen.  Champions League. Bloody Facebook. Og motsatsen: det æ’kke vits i å legge seg igjen når du blir vekket klokka fem, fordi klokka snart er seks. Det er ikke vits i å legge seg når du våkner klokka fire, fordi klokka snart er seks. Det er ikke vits i å legge seg klokka halv fire… øh, jo, når du la deg nærmere halv tolv, så er det faktisk det. Skjerpings.

Jeg har brukt tjue år på å innse at jeg ikke er Bill Clinton (som visstnok klarer seg med fire timer i døgnet), og heller ikke kommer til å bli det. Ei heller er jeg i besittelse av min manns fantastiske egenskap, som kort fortalt består i å kunne ta powernaps på 10-20 minutter hvor som helst og når som helst. Gjerne midt i en masse rot og med ungeståk på alle kanter. Når det er unnagjort våkner han opp som et nytt og bedre menneske, klar for mange timer til i vanlig fart. Jeg misunner ham dypt og inderlig, men kommer aldri til å få det til.

WP_20160428_001

Dette er min manns fot, pent plassert oppå badekåpen Bison hadde på seg før han kom opp i stua og ble smurt inn med Decubal før leggetid. Og Tanin, og pysjamasene fra i går, og en leke til og en genser, og et teppe, og en bok, og en bitteliten plast-lekeand, pluss noe uidentifiserbar gugge på sofatrekket (banan?). Og dette, mine venner, legger han seg midt oppi og snorker. Med Barne-Tv på full guffe og 2-3 unger kravlende over seg. «Misunnelse» er ikke dekkende her!

Livet med full jobb og seks barn går bra, men det er en hårfin balansegang. Pushe seg litt- ja. Pushe seg for mye- nja, har ikke så lyst til å finne ut hvordan akkurat det skulle ende. Nå er det ett år siden permisjonen tok slutt, mer eller mindre, og jeg har påregnelig nok smelt på meg nesten ti kilo og minner mistenkelig om en blodhund (med kommunebrun ettervekst). Huset har vel gått omtrent samme løypa. På den lyse siden: ungene har det bra, både de små og de store. Ekteskapet lever i beste velgående, jeg har ennå ikke blitt innkalt til drøftingsmøte på jobb. Alt i alt godkjent, men det er nok på høy tid å forsøke seg på et par små grep (mens vi venter på neste permisjon, tssk, tssk. Ikke at permisjonen i seg selv er det vi venter på, hehe, men det er jo en konsekvens av det vi håper å få til. Men overraskende nok: fremdeles ikke noe brev!).

Som den Dronningen av Mislykkede Nyttårsforsetter jeg er (antagelig er det mange av oss) har jeg liten tro på min evne til å snu livet på hodet og gjøre alt sammen bedre. For at noe som helst skal kunne funke med vår nåværende timeplan, må det være a) enkelt b) effektivt og c) praktisk. Men jammen tror jeg ikke at jeg er på sporet av noe slikt. Fortsettelse følger!

Men i dag skal jeg gjøre det aller enkleste- nemlig blåse i alt rot og skittentøy og legge meg tidlig. Etter en utrolig hektisk uke på jobben som kulminerte i en slags kollektiv ekstase på avdelingen over å slippe enda mer stress (jeg kan vel avsløre såpass som at jeg jobber et sted som deltar i lønnsforhandlinger på diverse tariffområder, så det er ikke akkurat noe slaraffenliv i vårmånedene. På ett av områdene våre skal vi inn til mekling den 11. mai, altså tre dager før jeg liksom skal ha konfirmasjonsfest i vårt evig rotete hus…), en forsiktig start på mitt NyttOgNestenIkkeBedre-liv, og det sedvanlige aktivitetsprogrammet, er det lite fart igjen i skrotten. Og siden mine to eldste skjønninger er på tur med koret til Gøteborg, og de små og mellomstore nå er i seng, og vi dessverre ikke har en hund å gå tur med lenger… så kan jeg kaste meg i senga og kollapse, i alle fall til noen står og røsker i døra og hyler.

Det var dagens svært lite gjennomtenkte og uredigerte torsdagstanke 😉

WP_20150701_033

Zzzzzz. som disse to.

Ordknapp onsdag

Oh boy. For en uke!

Tusen takk for all sympati og hyggelige (hyggelig-triste?) erfaringer og kommentarer på forrige innlegg. Jeg er takknemlig for hver og en av dem. Det er godt å vite at jeg ikke er alene om å bli nesten helt tussete sentimental over Dyret, men firbente venner setter visst sitt tydelige poteavtrykk i hjertet på de fleste av oss. Og eventuelt andre steder. Det første bildet handler da også om Dyret- for dette er trøstespisingen på vei fra jobben, da jeg visste at hun var dårlig.

Så jo, det er litt trist om dagen. Og travelt, altfor travelt. Men når vekkerklokka står på halv seks og du tusler ut på verandaen til dette været- knallblå, frisk vårluft og et bittelite grønnskjær i trærne- så kjenner du at joda, livet er ikke det verste man har (og kaffen koker jeg kvelden før slik at den kan helles rett ned og gjøre livet enda litt lysere, hehe).

Dugnad i velforeningen. Vi scorte 99% på innsats og antagelig rundt 10% på effektivitet. Men sjarmfaktor hadde vi, tør jeg påstå. Og det er jo viktig at man stiller opp og deltar, i det minste (de yngste viste imponerende innsats under bollespisingen etter endt arbeid).

Speider kommer hjem fra tur, og beviset ligger i gangen. De satte rekord for gruppa på kretskonkurransen, hurra! En tålmodig storesøster hjelper lillebror med matte. Hun har et helt eget lag med ham, og han er mye mer lydhør overfor henne. Et veldig godt team, de to, og jeg er sikker på at han kommer til å savne henne til høsten. Men han har jo storebror, da, selv om de har en helt annen type forhold. Her om dagen var jeg oppgitt på vei ned til gutterommene for å kjefte på mellomstemann som helt sikkert satt i senga og spilte på mobilen… men der var han ikke å se, for han var ute med storebror og spilte. Opptur!

Og… nedtur. Men noen nedturer må du jo bare flire av. Siste bilde: SÅ sliten blir man av å trashe hele stua, søle smuler og melk på sofaen og bordet og dra alle lekene utover gulvet. Heh heh. Det er ikke uten grunn at vi kjærlig omtaler disse som «The terrible two»!

God onsdag!

 

WP_20160422_004

 

WP_20160427_001

 

WP_20160422_001

 

WP_20160425_005

 

WP_20160425_003

 

WP_20160424_001

 

WP_20160426_005

 

WP_20160426_008

 

WP_20160426_007

 

WP_20160424_005