OK, så man har tenkt, tvilt, diskutert, snakket, bedt, tenkt og tenkt litt mer. Dvelt ved de vanskelige punktene, gjennomsnakket alle eventualiteter. Dissekert tvilen ned til minste trevl. Er dere sikre? Er dere helt, helt sikre?

Svaret er stadig klarere: dere har husrom, hjerterom, og ikke minst ønske om et nytt barn, et barn som trenger dere- om barnet nå er sånn eller slik, gudene skal vite at det er nok av dem.  Dere er forberedt på at et barn kan ha større utfordringer enn hva som synes i papirene, eller fungere bedre enn hva dere hadde trodd, eller at søskensjalusien plutselig viser seg, eller at det blir papirskjemahelvete med helsetjenestene, eller at en komet faller ned i hagen og alle unntatt Gutt X blir knust og så kommer det en tiger og ingen kan beskytte ham og… Med andre ord: dere er klare. Så hva skjer da?

Glem fanfarer og fyrverkeri eller Blues Brothers’ I have seen the light. For papirer, skjer da.

Dette er en amerikansk dossier, et bilde jeg har lånt fra min venninne Kelly som snart er på vei til Øst-Europa i adopsjonsøyemed. Disse papirene ser mer fancy ut, men er egentlig det motsatte- amerikanerne må slite med at alle dokumenter må notariseres først i egen delstat og deretter av staten, og fram og tilbake, med gullstempler og det hele. Egentlig unødvendig stress, dette kunne helt sikkert vært fikset digitalt. FedEx og UPS gjør dog gode penger på det. Erin har en glimrende beskrivelse av prosessen på sin blogg.

Siden jeg har vært et slags eksotisk haleheng i mange amerikanske advocacy-miljøer i årevis, er jeg godt kjent med frasen «paper pregnant». Men jeg skjønte ikke helt hva det innebar før jeg var der selv.

Fødselsattest. Vielsesattest. Ligningsattest. Politiattest. Bostedsattest. Helseattest. Helseklæring (noe helt annet enn attest, må vite). Stempel fra leger, byråkrater og advokater. Kopi av pass (i tilfelle ligningsattesten og bostedsattesten og vigselsattesten og politiattesten ikke viser med all tydelighet at du er statsborger, antagelig). Formidlingsbekreftelse fra byrået, der kontaktpersonen er syk og det snart er juleferie, så vi må vente på den også.

Du venter, venter, venter på papirer. I mellomtiden bombarderes du av inntrykk fra diverse nettsider- jeg skal innrømme at dette er høyst frivillig, men jeg klarer ikke holde meg borte fra dem, et eller annet sted sitter det en liten tass (eller tusse) som forhåpentligvis skal bli mitt barn. Klart jeg kikker!- og leser om utallige happy endings. De kommer ikke rekende på en fjøl, det er alltid mye tid og energi og tålmodighet og penger involvert, men jeg har til gode å se en eneste familie som ikke sier at det er verdt det. Det betyr selvsagt ikke at de ikke finnes, men jeg har den samme innstillingen her som ellers i livet: det blir ikke bedre av å frykte det verste. Og som jeg har vært inne på før, biologiske barn kommer slett ikke med noen problemfri-garanti, de heller.

Ukene før jul var noen av de lengste i mitt liv, til tross for at vi sto i juleavslutninger og kakeformer og julefrokoststress til langt over knærne. Tanken om å adoptere hadde ligget brakk i årevis, men den var aldri borte- og da vi først bestemte oss for å hoppe var det som en…  overmoden kvise. Beklager sammenligningen, den er egentlig høyst upassende, men så klare var vi. Popp! Kan vi fikse papirer i morra, liksom? Sa vi i oktober/november.

Høh.

Det tok uke på uke på uke, men til slutt var vi nesten i mål. Vi hadde alt. Vigselsattest (med kaffeflekker), utskrift fra ligningen flere år på rad (for sikkerhets skyld) og ikke minst den viktige helseattesten, signert og stemplet av våre smått hoderystende fastleger («Jøss, jaja, velvel, dere er kanskje gale, men rent medisinsk er det ingenting i veien med dere!»). Jeg antar at ingen av dem blir nedrent av seksbarnsforeldre som ønsker helseattest for adopsjon to dager før julaften. Men min bryske fastlege overrasket nok en gang, da han kikket over skulderen da jeg var på vei ut av døra, da, og sa «Nei, dere kommer nok til å klare dette utmerket. Men lykke til, dere står foran noen vanskelige valg». Klump i halsen, nesten! Han skjønner det!

 (og ikke minst kunne han gi meg følgende kortfattede konklusjon på min generelle fysiske og psykiske helsetilstand. Forhåpentligvis godt nok for både norske og utenlandske myndigheter!)

Kort sagt, vi hadde alt klart. Bortsett fra politiattest. Men hei, hvor vanskelig kan det være, det er jo bare å skrive ut et papir og stemple, den kommer vel snart?

Neste dag står det en lang artikkel i Aftenposten om at barnehagene i Oslo sliter med underbemanning fordi blivende assistenter må vente på politiattesten i månedsvis. Nydelig. Og vi blir da også ventende på attestene våre en god stund til, men en dag langt utpå nyåret lå det forjettede brevet i postkassa. Det er rart med det, selv om jeg aldri har fått så mye som en fartsbot (parkeringsbøter, derimot, har jeg fått min del av- jeg er ingen helgen!) banket hjertet litt ekstra hardt da jeg åpnet konvolutten. Tenk om…?

Men pust ut, Leif i Vadsø har stemplet og bevitnet at det er «intet å bemerke». Og da Gubbens tilsvarende blanke rulleblad kom et par dager senere, var bunken av papirer endelig klar.

Det er første og eneste gang jeg har blitt tilnærmet forelsket i et brev, og dokumentert det med sånn ca 30 bilder. Det er også første og eneste gang jeg har limt en oversikt over alle nødvendige vedlegg på forsiden og markert med grønn tusj for meg og oransje tusj for Gubben, for ikke å gå i surr, og i tillegg scannet inn hver bidige side som dokumentasjon til meg selv. Ved tidligere graviditeter har jeg kjøpt inn en liten bamse eller et bittelite klesplagg, denne gangen kjøpte jeg en ringperm (og den allerede god og full).

Da siste bilde var tatt og konvolutten limt igjen, ble jeg stående og beundre verket.

Her var den. En liten bunke papirer, verdt sin vekt i gull. Vårt håpløse prosjekt, som vi så inderlig ønsker ikke er håpløst likevel.

Det ble et lite bilde til, gitt.

PS. Og politiattesten ble en snakkis på det påfølgende adopsjonskurset, for vi var flere som hadde ventet lenge på den etter at alle andre papirer var på plass. Vi fant fort ut at grunnen måtte være at stakkars Leif er den eneste personen i hele Norge som skriver ut politiattester (de av oss som hadde fått det etterlengtede papirarket hadde alle fått det stemplet av Leif)- så han sitter vel der, da, mutt putt alene på et kontor i Vadsø, og signerer politiattester så blekket spruter. Oppfordringen er herved gitt: ansett en kollega til Leif! 😀