Feilskjær nr. 86

I går, på vei hjem fra barnehagen, fanget jeg et skikkelig blinkskudd. For i vogna satt Turbo og Bison på hver sin side, og ved siden av vogna sto åtteåringen med sparkesykkelen sin, bøyd ned mot lillesøster med et digert glis, sommerfrisk og fin i shorts og tskjorte. Alle ungene hadde knallgule buketter med løvetann i hendene. Og som prikken over i’en: klemt mellom de to minste satt Ladyen herself, bikkja, med det klassiske mopsefjeset stirrende ut på verden med bister mine.

Sommerbilde. Skikkelig sol og sommer og helg og glade barn-bilde. Og det var mitt. Min inngang til helgen. En ordentlig elefantdose lykke, sånn helt på tampen av mai. At det muligens stempler meg som litt dum får bare være, dette blinkskuddet ble mitt bilde fredag ettermiddag.

Og jeg tenkte: kanskje denne helgen ikke blir så verst, tross alt?

WP_20160505_12_12_56_Pro

Kanskje vi for eksempel får mange slike øyeblikk?

Feil 😀

Det ble akkurat like ille som jeg hadde trodd før nevnte blinkskudd. De siste par ukene har vært… tøffe. En herlig kombinasjon av altfor mye å gjøre, altfor lite søvn (og tro meg, jeg HAR prøvd. Både på torsdag, da det var opp klokka fire, på fredag, da det var opp klokka tre, og i morges, da det var opp halv fem. Tidligere, bitter erfaring har lært meg at jeg funker greit på ganske lite søvn, men det går en grense. Og når den grensa blir overskredet blir det ikke pent. Så jeg forsøker å slenge meg nedpå en halvtime hist og pist. Hvis jeg er skikkelig heldig får jeg et kvarter- og jeg sovner IKKE på et kvarter!- før det står en eller annen og hopper på hodet mitt. Eller banker på døra. Mamma jeg må tiiiissssseeeeee! Mamma, når var det jeg skulle møte i dag, kan dere kjøre? Mammaaa, mamma, Helle, Helle, mamma mamma mammammamamammmaaa! Når er det hvor er det og har du vasket den svarte buksa? Av en eller annen grunn som jeg har elendig samvittighet for, er den stakkars tolvåringen min ekstra irriterende. I motsetning til de andre som buser inn, banker han silkemykt på døra og hvisker frem sitt ærend- som om jeg blir mindre forstyrret hvis han bare gjør det litt stille, liksom. Gjenta etter meg, med musestemme: Mammaaaa? Kan jeg spille Minecraaaaft? Joda, han prøver å være snill. Men arrgh!

WP_20160528_001

Kriseproviant på vei hjem. Juice til de små. E-stoffer, sukker og basiller fra folk med skitne fingre til mor. Nam nam!

Så altså: for lite søvn og for mye stress. Slenger du en toukers forkjølelsesaktig tilstand med jojofeber og host-til-du-spyr-hoste på toppen, samt den verste vissheten av dem alle: det er en hel måned til skoleferie (og selv da kommer det til å stå en, to, tre eller muligens fire personer og rope på mamma, siden ingen andre her i huset evner å fikse seg sjøl eller avtale med hverandre det er jeg som ufrivillig har regien på så mye av det som skjer), så sliter jeg med å holde humøret oppe, altså. Og det selv om jeg har svart belte i den irriterende Se det positive i livet og snu din egen tankegang-grenen.

Det er alltid bedre å se lyst på livet, bare spør Lillebjørn Nilsen. Og meg. Det er helt sant. OK, så er det lov å klage litt på været eller en ekstra arbeidsoppgave som dumper ned fredag etter lunsj- men så tar man seg sammen, blir ferdig med sutringa og leter etter det som er bra. Det er stort sett alltid noe som er bra. Så det, så.

Men noen dager er det altså ikke det. Noen dager bør bare strykes av kalenderen og glemmes snarest mulig. Slike dager kommer heldigvis ikke ofte. Det er derfor jeg har kalt dette innlegget Feilskjær nummer 86- fordi jeg antar at i løpet av mine 17 års mammavirksomhet ikke har hatt Helt Fullstendig Ræva Dager mer enn ca 86 ganger. Så de er veldig sjeldne. Men de finnes. Og selv om min lille, unnselige blogg er ment å være positiv, den er skrevet slik med hensikt- så er det greit å være ærlig på at noen ganger er livet bare blæh. Det er helt, fullstendig normalt, og forekommer også i de beste familier. Jeg er dønn sikker på at både Haakon og Mette-Marit, Barack og Michelle, Ingrid og Jens og til og med humørbomben Else Kåss Furuseth har dager der det meste går ad undas.

WP_20160528_006

Karl Johan. Nedtrampede og halvt avblomstrede tulipaner ved Wenche Foss-statuen er bare perfekt beskrivende for følelsen akkurat nå.

I dag skulle jeg sunget Vesper i domkirken. Jeg meldte meg på i februar og har gledet meg siden. Mendelssohn og Hillier, Det store Amen og min absolutte favoritt Rachmaninoff. Dessverre gikk jeg glipp av sist øvelse, fordi feberen var for høy, og også oppvarmingen i dag som var å synge i barnedåp, fordi jeg prøvde å kombinere pass av de to minste med et heldagsmøte om utvekslingen til eldstejenta. Jeg hadde lagt en komplisert kabal med overleveringstidspunkter og løping fram og tilbake mellom kirken og høyskolen, der møtet var, og fant til og med en svart kjole i skapet som ikke svar a) krøllete, b) for liten eller c) luktet kjeller. At jeg selv luktet esel før dobbelvogna og jeg var halvveis til t-banen er en annen sak, samme at selv et kraftig lag sparkel ikke kunne skjule verken munnsår eller ringer under øynene. Første del av øvelsen gikk bra: Turbo sov, og Bison tuslet rolig mellom benkene og prøvde bare å rømme noen få ganger. Men etter hvert våknet Turbo og ville gjerne være med å synge, og hosterefleksen min våknet i samme sekund, og jeg tenke det ville være bedre med en tidlig overlevering, så fikk Gubben slite med de små på utvekslingsmøtet.

Jeg bender og vrir de to små trassige markene ned i vogna, kjenner det svette skjørtet krype oppover og avsløre enda mer strømpebukse som bare nesten matcher i fargen. Vi kommer oss ut, jeg bakser unger og stelleveske og en lekeand og en mobil med åtte uleste meldinger (Mamma? Mammaaaaa? Maaaammmaaaaa!?) mot Pilestredet… og så kommer feberen snikende og svetten siler. Skrittene er så tunge, så tunge, og jeg tør ikke tenke på hvordan det ser ut med høye hæler og et tryne som ser ut som sju sorger og åtte bedrøvelser sjanglende bortover fortauet. Jeg… orker… ikke. I morgen må vi rydde og vaske hele huset siden vi skal ha hjemmebesøk på onsdag (det ser ikke så ille ut her, altså, men det må liksom være litt ekstra pent på de stedene vi sjelden rydder! Og slikt tar jo gjerne litt tid, særlig med småttiser på slep). Ikke kan jeg legge meg tidlig heller, for eldstejenta er på fest i kveld, og Gubben kan ikke hente siden han er på utdrikningslag.

WP_20160528_005

Ved siden av oss marsjerer Romsås Janitsjar med drillpiker og parade. Jeg blåser i moroa og tar nok et billedskjønt selvportrett. Modent, dere, av en dame på snart 40.

Og før du rekker å si «selvmedlidenhet» står tårene i øya. Jeg snur på en femøring og tramper mot Nationaltheatret. Ingen øvelse på tirsdag og bare en halv en i dag. Dårlig stemme og null lungekapasitet. Og… null ork. Det er tomt. Drit og dra, vi drar hjem, det er sikkert en vesper til neste år også.

Deretter begår jeg i rask rekkefølge følgende synder:

  1. Svinger innom en Remabutikk og kjøper boller og juice til de små. Cola light og store mengder smågodt til meg selv, og frossenpizza til gutta hvis de vil ha til kampen i kveld. Oh la la, sunnhet kom og treng deg på!
  2. Stapper i meg mesteparten av smågodtet før vi når t-banen
  3. Dropper å legge merke til mylderet av glade mennesker og til og med et marsjerende korps i byen, og legger bare merke til stygge motiver som matcher sinnstilstanden, samt en gruppe idioter som har utdrikningslag og skråler rundt med kassegitar og synger To fulle menn. Og tror de er morsomme! Trøste og bære, jeg håper ikke dette er gjengen Gubben skal ut med senere i dag.

Nei, noen dager går bare den veien høna sparker. Det er ikke noe å være stolt av, men det er heller ikke noe å være spesielt flau over. Shit happens, bokstavelig talt (Bison tråkket i det, og gutta boys fikk seg en real hårføner om dette med å gå tur med hunden når jeg ikke er hjemme bla bla bla). Men bare etter en halvtime (Bison) og tre kvarter (Turbo) fikk jeg ro i heimen, og nå leder Real Madrid 1-0 over Atletico i Champions League-finalen. Mine to eldste har kjøpt inn pottis og grønnsaker med dip, og dekket på stuebordet, og vips har vi kvalitetstid sammen vi også. En helt annen type kvalitetstid enn det Turbo og jeg hadde i forrige innlegg, riktignok. Men dette er kvalitetstid a la tenårings-slamper, og tanken gjør meg nesten glad.

WP_20160528_009

Ronaldo på TV og gutter i sofaen. Jeg er fremdeles sur over å ha gått glipp av vesperen, og møkklei av å være syk. Men helt ærlig: det kunne vært verre også.

Los Blancos leder, og i morgen er en ny dag. Du skal få en dag i mårå…

Nemlig. Det ER alltid noe som er bra. Tross alt!

Ordrik onsdag: en merkedag

OK, en bitte bitte bitteliten merkedag. Men merkedag, lell!

Som mor til seks blir du litt opphengt i dette med alenetid. Det er jo den store skrekken, det, at barna ikke får nok alenetid. Tross alt er verden full av folk som ikke tør få nummer to eller tre nettopp på grunn av frykten for å ikke kunne gi nok oppmerksomhet og alenetid, så hva sier det da om meg??

Til mitt forsvar, så blir man en racer på å finne, og utnytte, alenetid. Det er ikke få dype samtaler man får presset inn i løpet av et kvarters kjøretur, mellom cellokasser og fotball-bager. En morgentur til bussen i tosom majestet, eller en sjelden kafetur, blir små skatter man må ta vare på.

Og i dag var en sånn gyllen sjanse. Etter at lørdagsdansingen til Turbo og pappa ble avsluttet i starten av mai, meldte jeg henne på et fireukers onsdagskurs på den andre dansingen til åtteåringen (jeg vet, jeg vet, dette er både komplisert OG galskap, men la gå). Barneballett 3-5, uten foreldre. Og jommen sa jeg smør, jeg sendte jentungen som bare så vidt hadde fylt tre inn i salen, med hjertet i halsen… men hun kom ikke ut før det hadde gått tre kvarter, og da med et stort glis. Hun er en tøffing, Turbo, og ganske frampå for alderen.

I dag var det siste gangen, og foreldrene kunne endelig få komme inn og se. Bing! Alenetid-alarm! De andre gangene har jeg drasset Turbo og Bison til Majorstua i dobbelvogna, og det har gått greit det- riktignok synes lillebror det er noe kjedelig å tilbringe tre kvarter i et knøttlite lokale, men det veies opp av den ultraspennende bussturen før og etter. Men i dag! I dag skulle jeg nyte alenetiden til det fulle, og ha en ettermiddag med bare min yngste datter, for tenk (at jeg tilfeldigvis er syk spiller ingen rolle her, det er bare å hive i seg noe antibiotika og et par Paracet og komme seg ut. Det er uansett ikke spesielt avslappende å være hjemme her på ettermiddagen heller, så det blir hipp som happ).

Ikke bare alenetid, men også merkedag. For når lillebror ikke skulle være med, satte vi vogna hjemme. For det første er det ikke så langt å gå etter bussturen. For det andre liker Turbo å gå, hun er ikke vanskelig sånn sett. Og for det tredje… vel, jeg synes helt ærlig det ser rimelig snålt ut når ballerinaene ankommer ballettimen i vogn (selv om jeg har full forståelse for at behovet kan være der, altså). Cue Treåringens første ballettavslutning bare med mamma og uten vogn. En av de mange hundre små, men store dagene. Tjohei!

Slik forløp dette, i bilder:

 

WP_20160525_002

I fullt trav fra barnehagen mot bussholdeplassen. Den litt aparte kombinasjonen av boblevest og manglende strømpebukser må jeg ta på min kappe: det var så varmt at jeg skrelte av henne strømpebuksene på vei ut, men så var det litt vind allikevel…

WP_20160525_003

Fullt trav i ca 30 meter, før Standard Treåring finner noe hun må teste ut.

WP_20160525_004

Ah, ja nettopp. Må jo se om solbrillene kan henge her. Det burde jeg ha tenkt på selv.

WP_20160525_005

Lita jente i undergang med tagging. De to skyggene i bakerste billedkant viste seg å være et elskelig pensjonistektepar som bare måtte slå av en prat om hvor vidunderlig søt treåringen min var. Og jeg er lettkjøpt der, ass’!

WP_20160525_007

Det er nok Bison som er aller mest opphengt i buss, men Turbo synes også det er stas. Se, er det kanskje den bussen vi skal kjøre, mamma?

WP_20160525_008

… mye å se på…

WP_20160525_009

… og kommentere. Gjerne veldig høyt så hele bussen hører det. Som for eksempel (et rent eksempel, for all del!): «SE MAMMA HAN HAR GLEMT Å TA PÅ SEG SKOENE HAN, DET ER IKKE LOV!

WP_20160525_010

På vei fra bussen til dansingen må vi tråkke på alle steinene. Ja, alle.

WP_20160525_011

Og hoppe på alle slike små dingsebomser…

(og gledesstrålende plukke opp noe lite og brunt og rope «Se mamma, en kongle!»- men det var så visst ingen kongle. Hundebæsj, derimot. Nei, jeg tok ikke bilde)

WP_20160525_012

Nesten klar nå. Og selve forestillingen var akkurat så hjertevarm som bittesmå, klossete ballerinaer får til.

WP_20160525_014

Se mamma, det er slanger!

WP_20160525_015

Vi kjører en slange opp Bogstadveien, til Turbos store fryd. For et kinderegg, da gitt: buss, trikk og t-bane på en og samme dag!

WP_20160525_016

En is på McDonald’s hører med, selv om jeg hører Helle (22) kremte misbilligende i bakgrunnen. Men hun kan ryke og reise, jeg vet nemlig bedre.

WP_20160525_019

Hjemtur: se på tog. Nå begynner idyllen å slå visse sprekker, for treåringer har det med å bli slitne på slutten av dagen. Og slitne treåringer er… vel, ikke de enkleste å forholde oss til. Men vi kommer da oss fremover, eller rettere sagt to meter frem og en tilbake.

WP_20160525_020

Og vi fant en marihøne! De finnes ikke bare i bøker, Turbo! Og nå er snart sommer’n her 🙂

WP_20160525_022

Enda en kamp jeg ikke orket å kjempe. Men hvorfor skulle jeg nå det? Det var varmt, og vår private lille veistump er feiet for grus. Dette havner i kategorien for tilgivelig slapphet (utilgivelig slapphet ville vært å la jentungen vase rundt i Majorstukrysset uten å holde hånda. Men den kampen tok jeg- og vant. Turbo vant desibelkonkurransen, da)

WP_20160525_026

… og når de siste bakkene blir så altfor tunge, bestemmer jeg at vi har hatt nok alenetid og tilkaller skyss ved hjelp av sms. Takk, storesøster!

 

Noen nydelige onsdagstimer med treåringen. Min rare, morsomme, snille, sta-som-ei-geit-eller-enda-verre treåring, slik som de stort sett er alle sammen. Jammen er det artig å være på tomannshånd med en slik en av og til og se verden gjennom andre briller.

Så det var en fin onsdag, selv om formen nå er hakket verre enn den var tidligere i dag. Men pytt, man har da Paracet, og uansett var denne bittelille merkedagen helt klart verdt en dose ubehag.

(men det hører med til historien at alenetid ikke er barebare. Ikke for stakkars lillebror, i hvert fall, som var helt forstyrret da han ble hentet av pappa og storesøster ikke var med. Det er jo alltid de to- Knoll og Tott, Pompel og Pilt, Smitt og Smule. Han satt i vogna på vei hjem og ropte fortvilet på Turbo, helt overbevist om at pappa hadde glemt henne igjen i barnehagen. Kanskje flaks for ham at det antagelig blir en stund til neste gang! 😀 )

Hallo, Dina!

I ukene etter Veras død, har det vært ett spørsmål som har poppet opp igjen og igjen og igjen. To dog, or not to dog. Skal, skal ikke.

Jeg skal ikke si at det har vært det eneste vi tenkte på. Vi har tenkt på bunadsskjorter og fermingsdokumentasjon og tjue tusen millioner streikeforberedelseslister på jobben, vi har tenkt på Bufetat og dressbukser til konfirmanten og tidsskjemaer før danseforestillinger. Men innimellom alt dette: popp. Popp! Skal vi, skal vi ikke?

I de aller første ukene var lød det som regel Vi skal jo ikke ha hund, men… etterfulgt av dårlig skjulte argumenter for nettopp det. Fra alle sammen- fra meg, mannen min, barna mine. Vi skal ikke ha hund, men… bulldogen er jo nydelig, da. Eller Vi skal ikke ha hund, men… det er nesten litt synd, nå som det er vår og vi ikke skal til Spania i sommerferien. Det passer egentlig uvanlig godt akkurat nå, det er synd vi ikke skal ha noen hund. Eller Vi skal ikke ha hund, men har du sett den annonsen på Finn?

Med andre ord var det ingen som var enige med noen, aller minst seg selv. Et ordentlig virrvarr av tanker og argumenter og følelser. MOT hund taler det åpenbare: det er innmari enkelt å ikke ha hund, og du blir veldig lite bundet av å ikke ha hund. Det er også veldig billig å ikke ha noen hund. Det blir en markant nedgang i antallet tvangsturer i regn og to plussgrader i november. Hvis du ikke har noen hund, ligger det ikke hundehår over hele huset. Det er uendelig mange fordeler ved å ikke ha noen hund.

FOR å ha hund? Nja. For meg er den absolutt største fordelen at det er kos. Hygge. Det er et eller annet veldig… familiært over det å ha en hund (eller en katt for den del, men katter passer katastrofalt dårlig akkurat her hvor vi bor). La oss være ærlige: vi bor i en familie der det til tider skjer mye, det er alltid noen som er på farten, og de store barna er ute og prøver vingene sine for snart å forlate redet. Alt som binder oss sammen, alt som gjør det rotete huset vårt enda litt koseligere å komme hjem til, er av det gode. For småbarn er det flott å venne seg til å omgås dyr, de større har godt av å ha ansvar for et levende vesen. Og går verden deg imot er det ingen som trøster så godt som et kjæledyr, om du nå er femten eller femti. Skal vi være helt ærlige, har vi nok godt av den tvangsturen ut i novemberregnet også.. Den gjør i alle fall ingen skade.

Så der sto vi da, med massevis av gode argumenter både for og imot. Det som gjorde utslaget til syvende og sist, var timingen. Sannsynligvis ville vi måttet bite i gresset og kjøpe en hund før eller siden, så hvorfor ikke nå mens det faktisk passet? Etter miseren med Vera har både Gubben og jeg sverget på at vi aldri noen sinne skal kjøpe valp i november igjen, det ødela faktisk en hel del for oss. Ikke skal vi på ferie i sommer (ikke vi voksne, i alle fall), og det er varmt nok til at verken valpekurs eller tusen tissetreningsturer blir noen lidelse for både hund og folk.

OK, så vi åpner døra på gløtt for nok en dogg. Da kommer det nye vanskeligheter, for hva slags hund? Bortsett fra puli, liksom (en litt morsom krabat, men du går ikke fra en upraktisk hund til en annen!)

Gubben og jeg er skjønt enige: det finnes ikke noen vakrere og kulere hund enn Irsk Ulvehund. Ferdig snakka!

Vera2

 

Herlig gemytt har den også, lat og snill. Rett og slett et flott og majestetisk dyr med et hjerte av gull. Vokter huset bedre enn noen andre. Og dessuten var hun en racer på å spise opp matpakker, godeste Vera. Men når sant skal sies er den ikke spesielt praktisk. Og vår kjære Vera hadde mange særheter, noen av dem en følge av at hun ikke var godt nok sosialisert (hun ble møtt med aggresjon av mange voksenhunder som valp på grunn av størrelsen, noe som førte til en ond sirkel), andre bare på grunn av størrelsen (ingen vil passe henne = en formue på kennel. Store tissedammer og enormt mye oppkast hvis uhellet skulle være ute. Får knapt plass i bilen. Og selv om hun var en elskelig gammel dame var hun et regelrett lite helvete i ungdomstiden…).

Så vi inngikk en avtale. Den dagen vi blir pensjonister med god tid og god plass, skal vi tenke ulvehund igjen. Nå? Nå skal vi gjøre det enklere for oss selv. En hund som de største barna kan ta ansvar for og gå tur med, en hund som er enklere å ta med seg rundt omkring og som kanskje kan dra på besøk til slektninger heller enn å koste mer i kennelutgifter enn flybillettene til Spania- uten at det skulle være noen «katt» som mannen min så foraktfullt omtaler de aller minste hundene. Han har et eller annet ukarakteristisk macho-oppheng akkurat på hundestørrelse, hehe. Men altså, en barnevennlig og omgjengelig hund, ikke for intelligent, lite territorial og for all del ikke egnet for jakt eller gjetervirksomhet. En selskapshund, rett og slett, med passe størrelse.

Etter en god del googling sto vi igjen med bulldog (fars favoritt) og mops (eldstejentas favoritt). Begge deler er kortsnuter, noe som ikke er noe pluss i min bok, men i følge Dr. Google er det knapt noen hunderaser som ikke lider av en eller annen form for nedavlet tull som følge av menneskers forfengelighet eller voldsom popularitet med tilhørende hodeløs avl. Jakthunder ser ut til å være noen av de friskeste, men det kan jo ikke vi ha, så da er vi like langt (du vet at valpen ikke hører hjemme hos oss når det står ting som «Far er spesialist på elg og mor er godt trent på ryper» i annonsen). Vi fant flere kull av begge sorter, og var fryktelig i tvil. Vi voksne hellet nok mest mot bulldog, mens døtrene våre kjørte en regelrett mops-kampanje. Heldigvis var det flere uker igjen å bestemme seg på. Men så…

… sto hun bare der. En liten damemops på tre år, svært glad i barn og andre hunder (!), som dessverre ikke kunne bli med på flyttelasset til en borettslagsleilighet og derfor søkte nytt hjem.

Eureka!  Jovisst er valper skjønne, men det egentlig være valp? En ferdigtrent, stueren, sosialisert hund passer oss egentlig minst like bra. Billig var hun også, noe du ikke kan si om verken mopsevalper eller bulldogvalper. De første ligger på rundt 20 000, de siste på 25 000, og helt ærlig har vi ikke så mye penger å bruke på hund akkurat nå (det er PUK å innrømme selvsagt, siden alle fornuftige mennesker har minst tre månedslønner på konto, særlig på internett. Men slik er det altså her: når tre Bayernturer, en Prahatur, en Berlintur, to Hudøyturer og en tredjedels utveksling forfaller samtidig med Norges høyeste kulturskoleregning- og det FØR skattepengene kommer- så har jeg ikke det, nei. Jeg er skrapa! Og selv om vi skulle fått utsettelse på valpeprisen har jeg ikke lyst til å bruke så mye likevel. Vi har nemlig flere store delbetalinger i vente, hvis vi mot formodning blir godkjent av Bufetat). 20-25000 for en valp du må jobbe masse med er rimelig stiv pris, og så kommer tilleggsutgiftene til kurs og forsikring og tjo og hei. Nei, en voksen, rolig og ferdigsosialisert hund til fem laken var egentlig langt mer i vår gate, om vi bare kunne legge fra oss den romantiske valpetanken.

Noen telefonsamtaler senere ble det virkelig klart at dette var en hund som kunne trives hjemme hos oss, og fredag ettermiddag (dårlig timing midt i den gode timingen, bare spør en svett Gubbe i lusekjøringskø nedover Mosseveien) var mann og to smørblide døtre på vei for å hente Dina.

WP_20160520_19_56_44_Pro

Vel hjemme foran huset. Se, vovvov! Jeg vil! Nei, jeg vil holde! Nei, jeg! Ååå, så søøøt hun er!

 

WP_20160520_19_55_28_Pro

… men vi har nok en jobb å gjøre med formen, frøken! En ekte liten tjukkas, dette!

Søte, rare Dina med ett øye som er større enn det andre. Som er så liten at selv åtteåringen kan gå tur med henne (under oppsyn) og de to største har ansvar på linje med oss. Som har bodd sammen med andre hunder og ikke går berserk slik Vera gjorde, og som er så enkel og grei at selv min gamle bestemor kommer til å ville passe henne.

Ikke majestetisk og flott som ulvehunden, ikke kul og småskummel som en bulldog, ikke atletisk som en labrador (et forslag fra meg som ble nedstemt av de andre, kanskje fornuftig nok), ikke sjarmerende valpete.

Men mest mulig kos for minst mulig stress. Og det, mine venner, er et særdeles fornuftig valg i det livet vi lever, akkurat nå. Hurra for Dina!

WP_20160521_16_41_55_Pro

… akkurat sånn her, ja. Vi savner fremdeles Vera, men gleder oss til noen enkle, glade hundeår framover, med ei lita frøken som passer for alle (kanskje utenom macho-far, men han er allerede i ferd med å bli sjarmert!)