I går, på vei hjem fra barnehagen, fanget jeg et skikkelig blinkskudd. For i vogna satt Turbo og Bison på hver sin side, og ved siden av vogna sto åtteåringen med sparkesykkelen sin, bøyd ned mot lillesøster med et digert glis, sommerfrisk og fin i shorts og tskjorte. Alle ungene hadde knallgule buketter med løvetann i hendene. Og som prikken over i’en: klemt mellom de to minste satt Ladyen herself, bikkja, med det klassiske mopsefjeset stirrende ut på verden med bister mine.
Sommerbilde. Skikkelig sol og sommer og helg og glade barn-bilde. Og det var mitt. Min inngang til helgen. En ordentlig elefantdose lykke, sånn helt på tampen av mai. At det muligens stempler meg som litt dum får bare være, dette blinkskuddet ble mitt bilde fredag ettermiddag.
Og jeg tenkte: kanskje denne helgen ikke blir så verst, tross alt?
Kanskje vi for eksempel får mange slike øyeblikk?
Feil 😀
Det ble akkurat like ille som jeg hadde trodd før nevnte blinkskudd. De siste par ukene har vært… tøffe. En herlig kombinasjon av altfor mye å gjøre, altfor lite søvn (og tro meg, jeg HAR prøvd. Både på torsdag, da det var opp klokka fire, på fredag, da det var opp klokka tre, og i morges, da det var opp halv fem. Tidligere, bitter erfaring har lært meg at jeg funker greit på ganske lite søvn, men det går en grense. Og når den grensa blir overskredet blir det ikke pent. Så jeg forsøker å slenge meg nedpå en halvtime hist og pist. Hvis jeg er skikkelig heldig får jeg et kvarter- og jeg sovner IKKE på et kvarter!- før det står en eller annen og hopper på hodet mitt. Eller banker på døra. Mamma jeg må tiiiissssseeeeee! Mamma, når var det jeg skulle møte i dag, kan dere kjøre? Mammaaa, mamma, Helle, Helle, mamma mamma mammammamamammmaaa! Når er det hvor er det og har du vasket den svarte buksa? Av en eller annen grunn som jeg har elendig samvittighet for, er den stakkars tolvåringen min ekstra irriterende. I motsetning til de andre som buser inn, banker han silkemykt på døra og hvisker frem sitt ærend- som om jeg blir mindre forstyrret hvis han bare gjør det litt stille, liksom. Gjenta etter meg, med musestemme: Mammaaaa? Kan jeg spille Minecraaaaft? Joda, han prøver å være snill. Men arrgh!
Kriseproviant på vei hjem. Juice til de små. E-stoffer, sukker og basiller fra folk med skitne fingre til mor. Nam nam!
Så altså: for lite søvn og for mye stress. Slenger du en toukers forkjølelsesaktig tilstand med jojofeber og host-til-du-spyr-hoste på toppen, samt den verste vissheten av dem alle: det er en hel måned til skoleferie (og selv da kommer det til å stå en, to, tre eller muligens fire personer og rope på mamma, siden ingen andre her i huset evner å fikse seg sjøl eller avtale med hverandre det er jeg som ufrivillig har regien på så mye av det som skjer), så sliter jeg med å holde humøret oppe, altså. Og det selv om jeg har svart belte i den irriterende Se det positive i livet og snu din egen tankegang-grenen.
Det er alltid bedre å se lyst på livet, bare spør Lillebjørn Nilsen. Og meg. Det er helt sant. OK, så er det lov å klage litt på været eller en ekstra arbeidsoppgave som dumper ned fredag etter lunsj- men så tar man seg sammen, blir ferdig med sutringa og leter etter det som er bra. Det er stort sett alltid noe som er bra. Så det, så.
Men noen dager er det altså ikke det. Noen dager bør bare strykes av kalenderen og glemmes snarest mulig. Slike dager kommer heldigvis ikke ofte. Det er derfor jeg har kalt dette innlegget Feilskjær nummer 86- fordi jeg antar at i løpet av mine 17 års mammavirksomhet ikke har hatt Helt Fullstendig Ræva Dager mer enn ca 86 ganger. Så de er veldig sjeldne. Men de finnes. Og selv om min lille, unnselige blogg er ment å være positiv, den er skrevet slik med hensikt- så er det greit å være ærlig på at noen ganger er livet bare blæh. Det er helt, fullstendig normalt, og forekommer også i de beste familier. Jeg er dønn sikker på at både Haakon og Mette-Marit, Barack og Michelle, Ingrid og Jens og til og med humørbomben Else Kåss Furuseth har dager der det meste går ad undas.
Karl Johan. Nedtrampede og halvt avblomstrede tulipaner ved Wenche Foss-statuen er bare perfekt beskrivende for følelsen akkurat nå.
I dag skulle jeg sunget Vesper i domkirken. Jeg meldte meg på i februar og har gledet meg siden. Mendelssohn og Hillier, Det store Amen og min absolutte favoritt Rachmaninoff. Dessverre gikk jeg glipp av sist øvelse, fordi feberen var for høy, og også oppvarmingen i dag som var å synge i barnedåp, fordi jeg prøvde å kombinere pass av de to minste med et heldagsmøte om utvekslingen til eldstejenta. Jeg hadde lagt en komplisert kabal med overleveringstidspunkter og løping fram og tilbake mellom kirken og høyskolen, der møtet var, og fant til og med en svart kjole i skapet som ikke svar a) krøllete, b) for liten eller c) luktet kjeller. At jeg selv luktet esel før dobbelvogna og jeg var halvveis til t-banen er en annen sak, samme at selv et kraftig lag sparkel ikke kunne skjule verken munnsår eller ringer under øynene. Første del av øvelsen gikk bra: Turbo sov, og Bison tuslet rolig mellom benkene og prøvde bare å rømme noen få ganger. Men etter hvert våknet Turbo og ville gjerne være med å synge, og hosterefleksen min våknet i samme sekund, og jeg tenke det ville være bedre med en tidlig overlevering, så fikk Gubben slite med de små på utvekslingsmøtet.
Jeg bender og vrir de to små trassige markene ned i vogna, kjenner det svette skjørtet krype oppover og avsløre enda mer strømpebukse som bare nesten matcher i fargen. Vi kommer oss ut, jeg bakser unger og stelleveske og en lekeand og en mobil med åtte uleste meldinger (Mamma? Mammaaaaa? Maaaammmaaaaa!?) mot Pilestredet… og så kommer feberen snikende og svetten siler. Skrittene er så tunge, så tunge, og jeg tør ikke tenke på hvordan det ser ut med høye hæler og et tryne som ser ut som sju sorger og åtte bedrøvelser sjanglende bortover fortauet. Jeg… orker… ikke. I morgen må vi rydde og vaske hele huset siden vi skal ha hjemmebesøk på onsdag (det ser ikke så ille ut her, altså, men det må liksom være litt ekstra pent på de stedene vi sjelden rydder! Og slikt tar jo gjerne litt tid, særlig med småttiser på slep). Ikke kan jeg legge meg tidlig heller, for eldstejenta er på fest i kveld, og Gubben kan ikke hente siden han er på utdrikningslag.
Ved siden av oss marsjerer Romsås Janitsjar med drillpiker og parade. Jeg blåser i moroa og tar nok et billedskjønt selvportrett. Modent, dere, av en dame på snart 40.
Og før du rekker å si «selvmedlidenhet» står tårene i øya. Jeg snur på en femøring og tramper mot Nationaltheatret. Ingen øvelse på tirsdag og bare en halv en i dag. Dårlig stemme og null lungekapasitet. Og… null ork. Det er tomt. Drit og dra, vi drar hjem, det er sikkert en vesper til neste år også.
Deretter begår jeg i rask rekkefølge følgende synder:
- Svinger innom en Remabutikk og kjøper boller og juice til de små. Cola light og store mengder smågodt til meg selv, og frossenpizza til gutta hvis de vil ha til kampen i kveld. Oh la la, sunnhet kom og treng deg på!
- Stapper i meg mesteparten av smågodtet før vi når t-banen
- Dropper å legge merke til mylderet av glade mennesker og til og med et marsjerende korps i byen, og legger bare merke til stygge motiver som matcher sinnstilstanden, samt en gruppe idioter som har utdrikningslag og skråler rundt med kassegitar og synger To fulle menn. Og tror de er morsomme! Trøste og bære, jeg håper ikke dette er gjengen Gubben skal ut med senere i dag.
Nei, noen dager går bare den veien høna sparker. Det er ikke noe å være stolt av, men det er heller ikke noe å være spesielt flau over. Shit happens, bokstavelig talt (Bison tråkket i det, og gutta boys fikk seg en real hårføner om dette med å gå tur med hunden når jeg ikke er hjemme bla bla bla). Men bare etter en halvtime (Bison) og tre kvarter (Turbo) fikk jeg ro i heimen, og nå leder Real Madrid 1-0 over Atletico i Champions League-finalen. Mine to eldste har kjøpt inn pottis og grønnsaker med dip, og dekket på stuebordet, og vips har vi kvalitetstid sammen vi også. En helt annen type kvalitetstid enn det Turbo og jeg hadde i forrige innlegg, riktignok. Men dette er kvalitetstid a la tenårings-slamper, og tanken gjør meg nesten glad.
Ronaldo på TV og gutter i sofaen. Jeg er fremdeles sur over å ha gått glipp av vesperen, og møkklei av å være syk. Men helt ærlig: det kunne vært verre også.
Los Blancos leder, og i morgen er en ny dag. Du skal få en dag i mårå…
Nemlig. Det ER alltid noe som er bra. Tross alt!
