Torsdagstanker

  • Utenfor vinduet:

 WP_20160617_004

Parkeringsplassen ved Nadderud idrettspark. Det perfekte stedet å tilbringe fredagskvelden på etter en hektisk uke. Spesielt når Fotballhuet må møte 75 minutter før match. 75 minutter er lenge å tilbringe i bilen, særlig når dere stresset så fælt før avreise at du glemte å gå på do. Men, always look on the bright side of life: Vi kom fram i tide. Det har sluttet å regne, og kveldslufta holder levelige 18 grader. Jeg har med Surfacen, så jeg kan gjøre noe fornuftig og klote ned torsdagstankene mine, om enn i en rar font. Og sist men ikke minst, det blir litt spennende med kamp mot Viking også.

 

  • Jeg har på meg:

 Mine fire år gamle ola-piratbukser som holder koken (og passformen) fremdeles, og en mørkeblå sommertopp. Over dette har jeg kamp-uniform tilpasset været: Ilse Jacobsen-støvler, fleecegenser og Gubbens svarte regnjakke som bare er litt for stor. Ufiks mamma på cup. Men jeg er ikke alene 😉

 

  • Vi spiser:

 I et desperat forsøk på å spare tid uten å gå for Grandiosa for femte gang de siste to ukene, lagde min mann lasagne dagen i forveien. Så kom den ene sønnen hjem, så kom den andre sønnen hjem, så kom eldstedatteren, og så kom kjerringa- og så var det ikke mer igjen enn at resten ble matpakker. Men han skal ha for forsøket. Ellers; tacopai med min sønns utmerkede guacamole. Torskepanne. Og… ja, en Grandiosamiddag også, jeg innrømmer det. Samt enorme mengder kake, men det er lov i avslutningssesongen.

WP_20160615_004

 Jeg kan dessverre ikke skryte av at barna er noen racere på kjøkkenet (en «ex-fotballmammakollega» har en sønn som i en alder av 15 lager proffe kaker som han selger på bestilling, liksom. Bryllupskaker og dåpskaker og alskens flotte kreasjoner dukker stadig opp i feeden. Jeg bøyer meg i støvet!). Men Fotballhuet lager en aldeles ypperlig guacamole, det skal han ha.

  • Ser på:

EM, men det har blitt langt mindre enn jeg hadde håpet. Den første kampen er jo håpløs, klokka tre er jeg fremdeles på jobb. Klokka seks er vi enten ute eller sammen med smårollinger som ikke synes fotball er toppen, og klokka ni er en utslitt mamma nesten klar for senga. Men vi har fått med oss en god del.

Og ellers ser vi på alt mulig annet… G16-fotball og dyr på bondegården og jenter som danser på andreklasseavslutning. Sånne ting.

WP_20160614_014

Ikke akkurat Spana-Tyrkia, dette, men artig nok. Og linjedommer har vi!

 

 

  • Hører på:

Akkurat nå er det en eller annen forferdelig discoversjon av Roxette. Fotballcup-musikk er en egen sjanger, og ikke en spesielt vakker en. Men det er det som dundrer ut over Nadderud kunstgress akkurat nå. Tror jeg skrur på bilen og lar Vivaldis mandolinkonsert overdøve jævelskapen i stedet. Eller kanskje, siden det tross alt er EM, jeg skulle satt på årets aller søteste supportersang?

Pipp-pipp-piiip– der blåser dommeren i fløyta på den nærmeste banen. Det er Tromsø som spiller mot et lag jeg ikke kjenner igjen på drakta, de er lyseblå og hvite. Gutta er kanskje 13-14 år, litt mindre enn det laget jeg venter på, og stillingen ser ut til å være uavgjort. Det er i alle fall ingen av pjokkene på banen som går med den spensten i steget og den rake ryggen som signaliserer en komfortabel ledelse. Opp med huet, gutter, og måtte det beste laget score i andre omgang!

 

  • Leser:

— Mail. På jobben slåss jeg mot en selvfyllende innboks som aldri blir tom. Mulig den er i slekt med skittentøyskurven. Og det er litt rart, for nå som det nærmer seg sommer pleier det å bli roligere. På grensen til kjedelig. Men denne uka har vært alt annet enn kjedelig, og det skal man kanskje egentlig ikke klage over. Det er litt dårlig timing, bare.

På privaten raser det også inn, ofte mer enn jeg klarer å ta unna. Søkefunksjonen er hyppig brukt i disse dager, for hva var oppgaven vår før den store blokkfløyteavslutningen og når var innbetalingen til barnehagefesten? Hvor skal obo-orkesteret møte på lørdag og når skal cellistene ha Prahaøvelse i helgen? Hvem skulle ha vippset over en sum til kontaktlærergave i andre, og sjuende, og niende, og når var betalingsfristen for siste del av utvekslingsoppholdet til eldstejenta?

Innimellom alle praktikaliteter og reklame ligger det også mye annet. Mer under «ukas dårlige samvittighet».

 

  • Er takknemlig for:

— Friske barn. Bison viste faretruende takter i ukas begynnelse, og det så ut som enda en sykdomsperiode var på vei. Det slapp vi, takk og pris.

— At det snart, snart er sommerferie. For nå begynner kjøret å merkes for alvor. Og det selv om jeg droppet jobbens sommerfest (klokt valg, for jeg var klar for senga halv ti- altså på det tidspunktet festen virkelig begynner å ta av) i år også. Problemet, som jeg sa til min kjære, men akk så trøtte mann en tidlig morgen, på vei mot Galgeberg for å slippe unna den verste morrarush-køen, er ikke at det er så travelt. Problemet er at det er travelt OG at det aldri er mulig å hente seg inn. Hadde det «bare» vært de små, ville vi hatt tidlige morgener, men rolige ettermiddager og ganske mye fritid på kvelden. Og hadde det «bare» vært de store, ville vi bodd i bilen og på avslutningsoppvisninger og fotballkamper, men kunne sove helt til åtte (eller ni, Utopia!) i helgene og drukket kaffen i fred uten å måtte stå parat til å avverge alle slags katastrofer som mennesker under 100 centimeter er kapable til å finne på (Bison har lært seg å låse opp ytterdøra, og på ti sekunder er han langt nedi bakken og bikkja langt oppi bakken, i verste fall. I tillegg til alt mulig annet, pusse tenner med dobørsten, krabbe inn i peisen, helle ris utover gulvet, you name it, mer under «Ukas adrenalin»). I skjæringspunktet her her, mellom stappfull timeplan og aldri en rolig stund til å hente seg inn, ligger det to dratte, slitne, grå mennesker og bakser med armene for å holde hodet over vannet. Men vi overlever, og til neste år er det litt lettere, og året etter enda litt lettere- og før vi vet ordet av det kommer vi saktens til å savne det.

WP_20160606_020

WP_20160514_012

… fordi kombinasjonen av store og små er ganske kul, tross alt! Og hvis vi ser bort fra akkurat avslutnings-sesongen er den helt levelig også… det kan til og med hevdes at det har sine frdeler.

— At jeg har husket å pensjonere den gamle veska mi og gått over til å bruke stellebagen. Stellebagen min er den dyreste veska jeg noen gang har eid, og historien om hvordan jeg fikk den er nesten en post i seg selv 😉 Uansett, det er en flott veske, og den gamle hadde en rem som kunne ryke når som helst. Klapp på skulderen til meg selv for at jeg byttet FØR remmen røk og jeg hadde endt opp med en Remapose. Nå gjenstår det bare å ikke drasse rundt på alle bleier, kluter, bodyer osv som ligger nederst.

— Mannen min, for at han tåler slike kjedelige perioder uten å bli sur og kranglete. Ok, så går det noen uker der vi knapt veksler et eneste ord bortsett fra praktiske beskjeder, og det er ikke moro for noen av oss. Men midt i all travelheten er det godt å vite at det mennesket du deler livet med er der på andre siden også, og ikke stresser med at Uæææ-vi-er-ikke-kjærester-lenger fordi det i perioder er veldig mye hverdag.

WP_20160227_006

Hverdag med kaffegrut over banene.

 

  • Ukas Råååsa glipp:

Kake til barnehagefesten- check. Det sto et innlegg i en eller annen avis om bakere som var bekymret for Toro-trenden i disse avslutningsdager. Men hvorfor det, egentlig? Jeg skal være enig i at det finnes mer spennende varianter enn langpanne, men unger setter ikke nødvendigvis pris på suksessterte eller Kvæfjordkake. Langpanne duger helt fint. Men i et forsøk på å sette litt farge på kakebordet, lagde jeg en knallrosa smørkrem på toppen av Turbos barnehagekake…

WP_20160614_001

… som jo ikke skulle være til Turbos avdeling, men til Bison sin. Dermed måtte minstemann møte med knallrosa kake. Ikke at han bryr seg, lillemann er så vant til småfemi jumpsuits,  lilla/rosa pysjamasbekledning og ikke minst Peppa Gris-bøttehatten at han neppe tenker nærmere over saken.

 

  • Ukas adrenalinsjokk:

Vi er kanskje den eneste familien i hele Norge som ikke låser doene når de er i bruk (altså innenfra) , men når de IKKE er i bruk (altså utenfra. Deretter må nøkkelen legges på et høyt sted). Denne taktikken funker gull for å holde små nysgjerrigperer vekk fra do (-børsten).

Det vil si, den hadde funket gull hvis vi ikke hadde hatt tenåringer i hus. Tenåringer er langt bedre enn sitt rykte, de er søte, morsomme, sympatiske mennesker- som gjerne lever totalt i sin egen verden og glemmer alt annet. Det var en katastrofe som bare ventet på å inntreffe:

WP_20160612_022

 — Mamma, mamma, hjelp, hjelp, Bison har låst seg inne! Ta ut nøkkelen Bison, stikk den under døra? Nei, ikke i do, Bison, gi nøkkelen til meg! Her, ser du hånda mi? Biiiison!

 

  • Ukas veslevoksne:

— Turbo sovner som regel i senga si, og våkner utpå natta. Enten for å gå på do, eller bare for å komme inn til oss. Her om natten skjedde det første, og idet mannen min lister seg musestille opp for å følge henne, så vekkes selvsagt Bison. Han forsøker å følge etter, men da kommer det kontatn fra storesøster: — Nei Bison, du kan ikke komme nå. Det er natta, og du skal sove. Gå og legg deg!

… hvorpå ungen faktisk tusler lydig tilbake til senga og kryper inn under mamma sin dyne. Turbo, kan jeg få litt av den autoriteten din, plis?

 

  • Ukas dårlige samvittighet:

— Eller «samvittigheter», hvis vi kan si det på den måten. Uff, å ha 95% kontroll betyr likevel at det er 5% som går under radaren. Denne uka har det vært flere ting: svarslippen til SFO om oppstart til høsten, og den bursdagen som mellomstejenta mistet invtasjonen til og derfor bare ble overbragt muntlig. Hun kom seg i bursdag, men uten gave… Jeg har også konstant dårlig samvittighet for familie og venner jeg burde kontaktet oftere, inkludert en gammel venn som flere ganger har ringt på maks upassende tidspunkt og som jeg «skal ringe snart». Javel, nei. I tillegg har jeg fått to-tre mailer av hastetypen (blant annet en intervjuforespørsel om et tema jeg faktisk kan noe om. Til å være en bitte liten blogg har den jammen ført til mange rare og spennende henvendelser!) som jeg enten har svart for sent på eller rett og slett markert som ulest uten å lese skikkelig. Dette er ikke bra.

Men det er heller ikke helt representativt. De tre siste ukene før sommerferien og de tre første ukene i desember = kaos. Jeg gjør så godt jeg kan, men det holder ikke helt i mål. Bare nesten (litt som scoringsforsøkene til Portugal, med andre ord).

 

  •  Ukas innmari kleine:

— Jeg tror jeg har en av Norges kjekkeste tannleger. Ung er han også, og veldig hyggelig. Og det ER så kleint! Bare av å ramle inn på venteværelset hans (på Aker Brygge av alle steder, det er ille nok i seg selv) fører til at bilringen min blir større, etterveksten blir mørkere, og jeg kan formelig kjenne lange, svarte hår sprute ut på overleppa. Med ett er jeg ufresh, ekkel og dassete. Det blir ikke bedre av at den smellvakre fortsetter med å skrape av kilovis med illeluktende tannstein mens han småprater hyggelig, og jeg ber en stille bønn om at jeg traff øyevippene da jeg klinte på litt mascara i morges på tre sekunder og at han ikke ser den illrøde kvisa i hårfestet. Det er noe med kontrasten som er en ordentlig selvtillits-dödare, og egentlig burde jeg ha byttet tannlege. Men så tar jeg meg i det, det går da ikke an å dumpe tannlegen sin fordi han er for pen, ung og hyggelig?! Nå er det et år til neste gang, og selv om sommerkroppen er enda litt verre etter et tannlegebesøk, så har jeg i det minste sommertenner. Og null hull.

 

  • Ukas morrasveis:

WP_20160617_002

OK, jeg må kanskje se til å få klippet denne gutten snart. Selv om det gjør aldri så vondt i mammahjertet. Dette er resultatet av en natt med hår som var bittelitt fuktig etter dusjen.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Yess, snart i mål! Nå skal vi bruke helgen til vekselvis musikk og cup og en forsøksvis bursdagmiddag klemt inn, og så skal vi snuble oss fram til onsdag. Det er den aller siste avslutning (eller faktisk to: kor-konsert for ungdomskoret, og avslutning for sjuende trinn, med innebygget overraskelse for barna), og så er det nesten ferie. På mandag skal vi ha nytt møte med fosterhjemstjenesten, og jeg håper vi kommer ut av møtet med en anelse om hvor mye som gjenstår før vi får en ferdig rapport. På torsdag står vi på huet i kofferter og fløytevesker, for da skal de tre eldste pakke til Bayernturen på fredag. Gjennom hele uka håper jeg å holde hodet over vannet på jobb, og NÅ må det da snart bli sommerstille?!

Jeg skulle tenkt noen flere tanker. Løftet blikket og sett på det store bildet og alt det der. Eller sett på solnedgangen over byen, sittet på terrassen og filosofert over livet. Tatt noen inspirerende joggeturer med min mann, lest noen spennende bøker eller satt i gang et hobbyprosjekt eller to. Men det kommer, det kommer. Skal bare ta en Beppo Gatefeier først, og leve den neste uka etter prinsippet Skritt-Pust-Kost.

Ønsker alle en fin helg, og en veldig god kommende førsommer-uke!

 

Ordknapp onsdag

Dette kunne ha blitt en kilometerlang post, tatt i betraktning at vi har hørt på, sett på og klappet for unger mer eller mindre kontinuerlig den siste uka på hundre forskjellige steder. Men jeg skal prøve å begrense meg til noen glimt- mens vi venter på siste skoledag som nå bare er en drøy uke unna. Da blir det endelig tid til mor og far, tid til lyse kvelder på terrassen (eller regntunge kvelder i sofaen med en god bok, kanskje?), og tid til å klote ned noen innlegg og svare på hyggelige kommentarer før det har gått en uke. Kanskje jeg til og med får sett noen EM-kamper i sanntid!

Jeg skal ikke juge, det går i 120 her nå- men foreløpig holder jeg hodet over vannet, og det føles ganske bra.  Og det er mange hyggelige bilder fra uka som gikk:

 

WP_20160612_003

Nasjonaltheatret T-banestasjon, på vei mellom kor-tjeneste og besøk hos farfar og farmor på søndag. Her har åpenbart Turbo vært på ferde, eller en annen tilsvarende pappadalt.

WP_20160612_004

Småbarna må bare henge med, stakkars. Det blir mye venting og tålmodighetsprøver for dem. Desto morsommere å gjøre noe (gjøre noe KJAPT. ENKELT. BILLIG) som de virkelig setter pris på. Vi er så heldige å ha en nabolags-bybondegård rett i høgget, så i helgen gikk turen innom her på en solrik søndag. Her hilser de på grisen.

WP_20160612_010

… og hønene. Det var en svart høne med «hårete» føtter der. Stor stas.

WP_20160612_007

Turbo prøver salen. Jeg har heldigvis noen år på meg før hun eventuelt begynner å mase om selve hesten.

WP_20160612_014

Bison likte både gris og kanin og sau, men aller mest spennende var… gåsa!

WP_20160612_018

Så fort jeg snudde meg rundt løp han bort for å hilse på gåsa en gang til.

WP_20160612_020

Esel hadde de også. Morsomme dyr. Og en alpakka og en geit, akkurat som Totoro!

WP_20160612_016

Liten jente på tur. Hun begynner å bli så stor, Turbo-guri!

WP_20160613_001

Dette er ikke fra bondegården, men fra en av barene jeg passerer på vei til jobb. Det er jo så omtenksomt at jeg nesten kan overse ord delings syken.

WP_20160614_010

«Jada jada, hun påstår jo hun er på avslutninger heeele tiden, men vi ser jo aldri noen bilder av det» Men jeg lyver ikke altså, kors på halsen. Saken er den at på veldig mange avslutninger er det umulig å ta et av eget barn uten å få med minst fem andres. Men her har jeg fått et ganske så anonymt bilde, fra barnehagefesten med den rosa kaken (forklaring følger i torsdagstankene som kanskje kommer på fredag). En hyggelig ettermiddag!

WP_20160614_16_41_57_Pro

Identifiserbart, men det er jo greit. Må gjøre noe med håret, assa. Og jammen har vi ikke fått med Turbo i venstre billedkant!

WP_20160614_18_01_56_Pro

… og etter barnhagefesten: to veldig slitne, lykkelige og ikke minst møkkete barn hilser på gamaskinen på vei hjem. Livet er ganske fint.

WP_20160615_001

Dette hang på utgangsdøra klokka 06:40 i dag morges. Mitt siste, desperate forsøk på å få store, sløve barn til å gjøre som jeg har bedt dem om minst fem ganger 😉

WP_20160615_002

Fest og fyrverkeri! Jeg har fått feriepenger og betalt et lass med ferieregninger. Men budsjettet ga også rom for en real utskeielse: sjokoladebolle til frokost (også midt i uka, da, Helle!).

WP_20160615_003

Feriepenger inn, godværet ut. Fra Legevakta i dag, der jeg måtte troppe opp siden min sønn er et halvt år for ung til å møte alene på bruddkontroll. Overrasket av regn, og da blir resultatet… vått. Men det er fremdeles mye sommer igjen, eller hur? Fortsatt god uke! 🙂

En liten pust i bakken

… og dagene flyr. Det ene tar det andre, tar det tredje. Beskjeder og loddbøker og kakeformer flyr alle veier, mens jeg får et skikkelig #Supermamma-øyeblikk der jeg rødmende stapper i softis og pommes frites i hylskrikende unger mellom en faglærerkonferanse og en pianokonsert.

WP_20160606_008

… andre dager må vi finne oss en lekeplass mens vi venter på noen som skal bli ferdig med noe, uansvarlig langt over leggetid.

Det er juni, det er avslutningssesong, det er hektisk og slitsomt og innmari moro. Etterpå kommer heldigvis sommerferien, og da blir det tysssssnad. Men akkurat nå er vi midt i tornadoen og ser ikke lenger enn neste dag. Obo-fest på Holmlia? Check. Ekstraøvelse på Sandaker? Check. Sengetøy til sjuendeklasses overnattingstur? Check. Ekstra pølser til den siste avslutningsdagen på Friluftsskolen? Check. Vi ligger ikke så verst an.

WP_20160607_004

… hjelpe til med pugging av franske verb sent på kvelden…

WP_20160608_010

… og konsert-innslaget som vi (som ved et under!) fikk med oss. Før jeg bar de hylende ungene inn i bilen mens Bison helte ut en halv flaske såpebobler nedover buksene sine og sprellet som en sleip ål, og vaklet inn over dørstokken og kastet dem i seng. Joda, kom i mål på torsdag også.

Men alt er ikke check-check-check, altså, hvis vi skal være ærlige. Jeg glemte vannflaske til andreklassingens tur til skolehagen tidligere i uka, vi har ikke svart på invitasjonen til danseøvelse for foreldrene før sjuendeklasseavslutningen, og vi takket nei til å møte på speiderdugnaden i Nittedal. Dessuten har jeg fremdeles ikke meldt avbud til katekeseavslutningen i morgen- litt fordi jeg ikke har klart å bestemme meg oss (dette er ingen leif, det er slik det er her hjemme: jeg bestemmer oss. Dette er ikke et ansvar jeg på noe punkt har påtatt meg aktivt, det har bare blitt sånn- til min tidvise frustrasjon). På en måte blir det nok en kjempekoselig dag, og det er aldri kult å være «de som ikke møter opp». På den annen side skal vi helt til Hovedøya…. og vi må jo ha med oss småungene, vi kan ikke dra hjem når vi vil, og Gubben skal i bryllup allerede klokka to. Hmm. Tungen på vektskålen blir nok det enkle faktum at jeg hver eneste dag når vekkerklokka ringer, har dratt liket opp av senga og gjentatt junis evige mantra: «Dagens eneste ambisjon- komme igjennom den til jeg kan legge meg igjen». Så… nei. Med svart samvittighet dropper vi den avslutningen der, og satser på at de til neste år legger lista litt lavere- som for eksempel en liten samling i nærmeste park.

Men alle er friske (de siste antibiotikatablettene svelges ned i helgen!), alle har det fint. Tentamenskjøret er over, eldstejenta sliter hunden ut med langtur etter skoletid, og selv om knallværet har forsvunnet øser det ikke ned. Det er mye å være takknemlig for, denne uka som de foregående.

Ikke minst er jeg takknemlig for dette ene: fotball-EM.

WP_20160610_003

Hurra! Etter en altfor lang og altfor travel uke, kan jeg sitte i sofaen og se på en mann jeg aldri har hørt om før, men som heter Vlad og spiller for Romania i åpningskampen mot Frankrike. Akkurat i kveld er jeg veldig, veldig, VELDIG glad for å få se på Vlad i nitti minutter. Vlad svetter. Jeg koper. Love it.

Det er sikkert mange av dere som hater fotball, men likevel kan gjenkjenne skjønnheten i en nitti minutters boble, der tiden står stille, oppvask er oppvask, og konsentrasjonen er rettet mot en eneste ting: den altoverskyggende spenningen når Tsjekkia entrer banen mot Kroatia. At vi bryr oss filla om lagene og knapt kan navngi en eneste spiller (med unntak av Tante Olga, en av mine absolutte favoritter i Real Madrid), spiller ingen rolle. Det er EM, og det er lov å sitte i sofaen, og til og med lov å bruke tid på å se på kamper man strengt tatt kunne klart seg uten.

Det er til og med lov å spise potetgull på en tirsdag.

Og være litt slapp med leggetider. Både for små og større barn.

Dessuten (siden dette er en mammablogg) gir det en uvanlig mulighet til å virkelig bonde med gutter i slyngelalderen som ellers bare svarer «Mmmphhh» på alle spørsmål.

Både leggetider og godteribegrensning er i utgangspunktet fine saker som jeg har sansen for, så sånn sett er det godt at EM ikke varer evig. Men når vi først skal ha en slik måned som er pepret med «time outs», unntak fra regler og fotballmeditasjon, så er det slett ikke dumt at den kommer midt i det verste avslutningskjøret.

Hmm, kanskje det står en sliten mamma bak pampene i UEFA når kabalen skal legges?

Ønsker alle et godt EM, med eller uten fotball! 😀