Gubbens mathjørne: Brighton Mess

By popular demand: her er Gubbens mathjørne!

Det er minst én person som har etterlyst innlegg fra den eminente hobbykokken jeg er gift med. Og det er en fortreffelig idé, for han lager mye godt. Han er flink til å finne på retter selv. Enda flinkere er han til å forbedre andres (vi kunne ha spist på Maaemo eller the Ivy eller El Bulli, og jeg kan personlig garantere at han minst tre ganger ville sagt noe sånt som «Joda, denne var god, den men det hadde blitt enda bedre med litt ….» Hvor ofte stakkars jeg får høre denne kommentaren når jeg forsøker meg over grytene, kan dere jo bare tenke dere til).

Jeg håper likevel det er innafor at jeg tar skrivingen. Ellers kan vi vente både vinter og vår. Dessuten er det fint å kunne bidra med noe når Mr DYI Bocuse d’Or vifter meg vekk fra kjøkkenbenken fordi dette gjør han best.

Det aller første bidraget hans er Brighton Mess. Mange har vel spist den originale utgaven, nemlig klassikeren Eton mess. Kjempegod!

Så har Gubben gjort noen ørsmå tilpasninger, i ekte Gubbestil:

 

WP_20160712_21_33_05_Pro

WP_20160712_21_34_10_Pro

1.Den første var en ren glipp. Han skulle lage Eton mess etter hukommelsen, og fikk det for seg at det skulle være digestivekjeks i bunnen. Og Gubben liker sjokolade. Altså: ut med digestivesene som egentlig ikke skulle være der, og inn med sjokoladekjeks. Det er godt med litt krisp i bunnen, og en bonus er at man får ut eventuell aggresjon i samme slengen.

WP_20160712_21_34_43_Pro2. Kjøpemarengs. Når vi lager marengs her hjemme (og det skjer, som oftest dagen etter spaghetti carbonara) blir de deilig seige i midten og sprø utenpå. Altfor gode til å knuse og blande i krem! Ergo: kjøpemarengs. Fungerer også flott for alle med dårlig tid.

Bær2

3. Til tross for sjokoladekjeksen liker fitnessfar å tro at han er litt sunn. Av og til. Derfor blandes en boks jordbærkesam ut i kremen! Oppi denne blandingen helles all marengsen, og omtrent halvparten av bærene.

 

WP_20160711_004

4. Den aller største forskjellen er avfødt av et naturlig fenomen: bringebæroverskudd. Vi har tilgang til masse, masse bringebær om sommeren, så hvorfor ikke bare bytte ut jordbærene i originaloppskriften med bringebær? Mens jordbærene må kuttes og legges i sukker, kan bringebærene bare blandes rett i kesam-kremen. Spar gjerne noen til å ha på toppen, som pynt.

5. Denne herligeheten legges lagvis: kjeks i bunnen, marengskesamkrem med bringebær oppå, og litt bringebær på toppen. Pynt med mynteblad eller annet tilgjengelig stæsj (basilikum anbefales ikke)

 

… og vips, en ny liten dessert så dagens lys. Men hva skulle den hete? Siden hovedingrediensen var bringebær og humoren her i huset til tider vipper mot den bløte varianten, sa det seg egentlig selv. Brighton mess!

 

Ingredienser:

En pakke sjokoladekjeks av en eller annen type

En liten kartong kremfløte (litt sukker er nødvendig hvis ikke bærene er veldig søte)

En boks jordbærkesam

En pose kjøpemarengs

En god porsjon bringebær… kanskje omtrent 7 desiliter? Mindre hvis bærene bare brukes på toppen av kremen.

 

Variasjoner:

Jordbær og bringebær sammen

Tilslørte bondepiker-knas i bunnen, i stedet for kjeks

Eggedosis i stedet for kesamkremblandings (denne blir m.e.k.t.i.g!)

 

Bær1

Enjoy! Med eller uten smokk! 😀

 

JubelBruce og et uventet halleluja

— Helle, du har gledet deg til denne konserten i et halvt år. Helt siden moren din fikk tak i billetter. Eller hva vet jeg, kanskje du har gledet deg siden første gang du var på The Boss-konsert, på Valle Hovin i 2002 med platåsko og mellomste i magen. Kom igjen dama, ut med deg! Du kommer til å angre deg i morgen hvis du ikke går. Og vi kommer til å måtte høre på gnålet ditt helt til neste konsert. Opp og stå nå, kjerring!

— Men jeg… orker ikke. Jeg kommer meg ikke til t-banen en gang. Bu-huuu. *hulk, snufs*

— Så ta en taxi, da. Altså, hvis du virkelig ikke orker å gå på konsert, så går jeg jo gjerne i stedet. Men jeg har ikke samme forholdet til Springsteen. Det er du som vasker huset med Born to Run, siterer Thunder Road i hytt og pine, og gauler Glory Days i bilen. Dessuten har du et ikke-så-hemmelig crush på åttitallsversjonen av Little Steven. Vil du virkelig gå glipp av dette?

Bruce1

 

****************************

Jeg er ikke overtroisk (med mindre du spør en beinhard ateist, antagelig 😉 ), men dette med å jinxe ting på bloggen skjer i hyppigste laget, altså. Ikke før har jeg penslet ut om vår harmoniske og glade sommerferie, så går jeg i bakken med et pang og er redusert til et patetisk, hulkende pandatryne i sofaen.

I dagene som ledet opp til det O Store Hulk-a-thon, hadde vi for så vidt gjort mye moro. Vi hadde vært på Blaafarveverket og kost oss, alle sammen (!! !!!!). De store gikk gruvetur, var på Theodor Kittelsen-museet og leste 200 år gamle sykejournaler med stor interesse. De små gikk bananas på bondegården og var møkkete og lykkelige etterpå. Vi vasset i elva og spiste pannekaker med blåbær og is. Vi lo oss fillete over pensjonistbussen vi måtte ty til for å bøte på setemangelen i bilen (det ble eldstejenta til, og Fotballhuet hjem igjen. De var de eneste under 70 på hele bussen). Det var moro, og full fart, og de minste sovnet naturligvis på vei hjem og var oppe til langt på kveld. På selve konsertdagen gjorde vi unna en litt kjip oppgave- et av innleggene som flakser i hodet mitt under tittelen «Let that shit go», som jeg håper å få ut før det blir håpløst foreldet-, jeg prøvde uten hell å pusle på plass noe logistikk til første jobbuke, og deretter tok jeg med meg de tre yngste på lekeland slik at mannen min skulle få noen timer i fred før han skulle holde fortet hjemme mens jeg var på konsert.

Turbo og Bison hadde vært i syvende himmel da de for første gang fikk teste lekeland tidligere i ferien. Nå skulle vi i tillegg ha med lille storesøster. Det er sklier, ballrom, trampoliner og en stor vulkan til å klatre på. Hva kunne gå galt?

Godt spørsmål. For det var ikke egentlig så mye som gikk galt. Men det ble heller ikke så bra som forventet.  Magien uteble. Jentene maste om å få kjøpe teite plastikkleker i automatene og var skrubbsultne etter en halvtime, trass i god frokost. Bison gjorde stadige utfall mot det åpne (!) skapet med Kuli i kiosken, han gadd ikke leke i småbarnshjørnet og jeg hadde hjertet i halsen mesteparten av tiden, åtteåringen viste uvanlig dårlig dømmekraft på en mengde småting («Men mamma, jeg tar jo bare på meg sokkene igjen når jeg er ferdig her». Ja, det gjør DU ja, men hva tror du lillesøster midt i trassalderen gjør, hæ? Hei du hipsterpappa med økologisk bæretøy, trekk til deg øya, har du aldri sett tvangspåkledning av en trassunge før eller? Bisom, du SKAL ikke ta Kuli, du har allerede fått, og ikke sleng deg ned på bakken og skru på tårekrana, din illojale filleunge!). Vi koste oss innimellom, og de hadde det gøy, men det ble ikke like fint som forventet. Snakker om å sette forventninger, hæ?

Innimellom dette driver jeg fremdeles og baler med logistikk og en avreise til Hudøy og en annen til Lyngør som må omrokkeres og flyttes på- mea culpa-, og det tikker inn en haug med meldinger fra x, y og z, vi har et kræsj i danseplanen til høsten og alt er bare… mas. Mellomste ringer og kan slett ikke øve i dag, røret er ødelagt og kanskje oboen også. Jeg ber en stille bønn om at de sløve store der hjemme rydder et minimum til mormor kommer innom med bursdagskake og familie, men for å være ærlig har jeg ikke det helt store håpet.

Etter tre svette timer spør jeg Gubben om han jobbet og jogget ferdig og kan hente oss (Hey Bison, DU FÅR IKKE KULI NÅ HELLER, hva søren er galt med folka på Leos Lekeland som setter Kuliskapet praktisk talt ute i lokalet?) og jeg får et par tekstmeldinger angående dusjing. Om han rekker å dusje først, for han har allerede vært innom butikken. Altså, du er femti år. Dusj hvis du vil. Gjør hva du vil. Men gjør det fort, for det begynner å bli innmari klamt og varmt her. På alle måter. Men kjære åtteåringen min, hva tror du skjer når du tar salto rett foran Turbo, da? Du kunne ikke for eksempel vente til hun holdt på med noe annet, så jeg slapp å foreta ørten manøvre for å forhindre at lillesøster knekker nakken? Takkskarrujaggumegha.

Det sitter i huet.

Det sitter i huet. Det er det som er problemet med å være mamma, det sitter nesten alltid i huet, og selv om du er aldri så dreven og har vært småbarnsmor i 120 år er det dager der tanken er tom, oljenivået er lavt, og du bare ikke makter å snu tankegangen slik du egentlig burde. Og det er det som svir aller mest, vissheten om at hvis du bare hadde vært mer på hugget, tatt deg sammen og vært Voksen og Ansvarlig og Flink, så hadde det blitt så mye bedre.

«Motherhood can be the loneliest occupation in the world», sier Elizabeth Foss. Hun har ni unger som hun har undervist hjemme ved kjøkkenbordet, vi kan anta at hun vet hva hun snakker om. Og det er ingenting som er så ensomt som å hjelpeløst være vitne til at du gjør en dårlig dag enda verre, fordi du ikke evner å snu situasjonen, og du ser dine flotte planer om en hyggelig dag gå i dass for alle sammen. Parallellt med at humøret går ned skyter katastrofetankene i været, det er ikke bare en dårlig dag, men en potensielt skadelig dag for små, skjøre barnesinn, og jeg er ikke bare en mamma på minussiden etter litt for mange netter med pollenallergi på toppen av den oppstykkede søvnen, jeg er en Katastrofe.

Vi blir til slutt hentet, og Bison og jeg kræsjer uhøflig nok i senga mens de andre sitter i stua og spiser bursdagskake og har det hyggelig. Så drar min mor, hennes mann, hans datter og mine to eldste barn til Frognerparken, mens jeg sitter hjemme i sofaen og oooorker ikke gå på Bru-hu-huuuce. Tårene sitter løst og kroppen enda løsere. Jeg er svimmel og varm og hjertet dunker med forsterker. Seks timer på beina virker som en umulighet, the Boss eller ikke the Boss.

Når jeg nå faktisk får somlet meg av gårde, med mørke solbriller og enda mørkere tanker, handler det ikke bare om min manns overtalelsesevner, selv om de absolutt hadde sin misjon. Men saken er at alternativet ikke var så mye bedre. Når du først er i det hjørnet er det ikke nødvendigvis anbefalt å sitte hjemme med resten av ungene og hulke deg igjennom Karsten og Petra. Gubben hadde også planlagt guttekveld med sushi sammen med mellomstemann, noe som virker som et mye hyggeligere alternativ for guttungen enn en sur, selvmedlidende mamma som egentlig bare vil sove og jaffal ikke har lyst til å se på Ted 2 eller en av de andre håpløse guttefilmene han vil se. Selv jeg skjønner at den eneste måten å redde denne dagen fra å bli enda verre på, er å ikke skuffe de andre som venter på konserten, ikke skuffe sønnen min som har gledet seg til guttekveld, og ikke bruke de sedvanlige to timene på å få gjenstridige småbarn i seng.

— OK, ok, jeg går. Mulig jeg ikke kommer lenger enn til Majorstua, men jeg prøver i alle fall, sukker jeg.

Bruce2

… og været er strålende, en skikkelig fin sommerkveld i Oslo, og på hver stasjon ramler det inn folk med Bruce-t-skjorter fra tidlig attenhundretall. Det er latter og prat og en hel menneskemasse som siger nedover mot Frognerparken (nei har du sett, jeg er ikke den eneste som er sent ute! Ikke at noen bryr seg heller. When I’m out on the street I walk the way I wanna walk…). Jeg klarer til og med å manøvrere meg inn til gjengen min, som står ca 20 meter fra scenen og bare har én to meter høy fyr foran seg (vanligvis pleier det å være minst tre. Ufattelig mange høye folk på konsert, altså). Bruce kommer på scenen til stormende jubel, og selv om han etter Meet me in the city proklamerer at denne gangen skal de faktisk gjøre det- spille hele The River-albumet før de drar i gang et house party (her kikker jeg smått bekymret bort mot mine to barn og min unge stesøster… blir dette for langt og for sært, mon tro?), er konserten en eneste stor opptur. Det er vill, hes rock’n’roll og lavmælte ballader. The Boss flørter med publikum og snakker om Livet, Kjærligheten og forholdet til sin lite snakkesalige far. Vi nynner med, vi roper, vi gauler, hopper opp og ned, min kjære mor tar helt av (til barnebarnas store fornøyelse) men hun er ikke alene. Det er få konserter som har et så variert publikum som Springsteen-konserter. De yngste er rundt fire, de eldste må pushe åtti, og alle synger og danser og koser seg mens sola sakte går ned over Frognerparken. Og jeg vet ikke med dere, men jeg synes det er noe underlig rørende ved synet av en litt ufiks, lettere overvektig og tilknappet byråkratmann med briller som gradvis mister alle hemningene og rocker shit- for han kan alle tekstene, må vite- og de var det mange av. Veldig mange. Baby, we were born to run!

Bruce3

Eldstejenta, the Boss og Fotballhuet.

Little Steven tuller og fjaser, Nils Lofgren drar en nærmest dødelig solo, vi hyller Clarence Clemons og konstaterer at hans nevø Jake absolutt fører saksofonarven videre. På coverlåta Shout Shout, med introduksjon av bandet og store mengder Bruce-skriking går også tenåringene mine amok, selv om Fotballhuet har vondt i føttene (ammatør, man må aldri ta på seg nye sko på konsert) og nå ligger han også an til å få vondt i stemmen. Men det gjør ingen verdens ting. Det er julikveld i Frognerparken og kollektiv ekstase. Før Bruce bryter av med en ny monolog:

… and as you walk through life, you slowly realize that you are not only walking alongside your family and friends. You are also walking the walk in the shadow of your own mortality. It’s always there, right beside you. But you still got time. You’ve still got time to raise your family, to live your life, and you’ve still got time to do good.

 

You still got time to do good.

 

Ett av målene jeg hadde for ferien, var å få somlet meg i kirken. Alene, helt uten noter eller unger som måtte passes på. Hvile i stillheten, samle de frynsete tankene og kanskje formulere noe… fornuftig. Det klarte jeg ikke (jeg har såvidt vært der med noter, når sant skal sies), men når Bruce etter å ha dratt en lavmælt versjon av This Hard Land som siste ekstranummer sender 40 000 mennesker nedover Frognerparken til tonene av Down to the River to pray, kjenner jeg at dette er en helt brukbar variant. Stillhet er byttet ut med helsefarlig mange desibel, Messe 7 er byttet ut med Woooo-oh-oh-ohhh (mitt tvilsomme forsøk på å transkribere 4’25» her), men følelsen av at den dårlige dagen mammaen er tilgitt og i morgen er det blanke ark- den har jeg ofte kjent på andre steder enn i Frognerparken. Forråsidetsånn.

Vi går i stim over den mørke sletta, over knitrende ølkrus i plast og sleipe papptallerkner med sennep, og synger. Fotballhuet stemmer i med bassen mens eldstejenta faller inn med alt-stemmen, for dette har de sunget i koret. Og selv om vi kommer til å måtte slåss for å få oss litt nattmat på vei hjem i dette menneskehavet, er ikke livet så verst.

Faktisk er livet ganske fint. Og i morgen er en ny dag.

You still got time to do good.

Takk, Bruce.

Dyrebare og ganske intense dager…

— Du vet, når du skal selge inn en løsning for en kunde, så er det en ting som er det aller, aller viktigste. Ikke funksjonalitet, ikke pris, ikke smooth implementering eller tidsfrister eller alt det der.

Sa Gubben, der vi lå i senga sammen med våre to yngste barn, for å «kose». Småbarn- i hvert fall våre småbarn- er veldig glade i å «kose i senga», og etterspør dette titt og ofte. Problemet er bare at de har en litt annen definisjon av å kose seg enn hva vi har, men det har vi blitt vant til. Jeg foretar en kjapp brytemanøver mot Bison og fjerner foten til Turbo fra øret mitt, mens Gubben henter opp dyna som har havnet på gulvet som følge av all hopping og basing.

— Nei du, datasystemer har jeg ikke mye greie på, annet enn at det er en fordel at de virker. Og gjerne ser ut som de alltid har gjort.

— Det aller viktigste du gjør for å ikke skuffe en kunde, er å sette forventningene riktig.

— Au, Bison, ikke hopp på magen min, det gjør vondt! Sette forventninger?

— Ja. Hvis du leverer et topp produkt med superfunksjonalitet til en god pris og med god support, vil kunden likevel bli skuffet hvis han forventer det uoppnåelige. Motsatt vil en kunde som får det han forventer, være fornøyd- selv om han kanskje ikke har kjøpt det største eller beste. Hey Turbo, du kan ikke hoppe på panelovnen sånn! Ned nå! Med en gang!

— Så det du egentlig sier her er at…? *kveler en gjesp*

— Har ikke vi en innmari trivelig ferie, du? *gliser*

WP_20160722_18_33_11_Pro

WP_20160725_14_03_08_Pro

WP_20160718_10_10_51_Pro

(sokker til tørk i taklampa, hvis noen lurte)

WP_20160719_18_34_12_Pro

WP_20160717_15_42_04_Pro

(Turbo lager vinaigrette)

WP_20160721_16_48_22_Pro

WP_20160718_13_33_04_Pro

WP_20160713_014

WP_20160714_13_28_31_Pro

WP_20160720_17_22_54_Pro

… og som vanlig har han rett, Gubben. Vi har en kjempetrivelig ferie, akkurat slik vi håpet at den skulle bli. Har vi fått lest mye? Nei, jeg har fremdeles 70 sider igjen av Inspector Banks- den første boka av de tre jeg håpet å få lest. Har vi hatt sene kvelder på terrassen, bare han og jeg? Nope. Med unntak av vår ene date helt i starten av ferien (takk, mormor!) har vi knapt hatt et sekund på tomannshånd (mer om dette, og hvorfor det er et nødvendig valg, under). Slappet av, blåst støv av noen hobbyer? Særlig. Er vi uthvilte og klare for et halvt års jobbing til? In a pig’s arse, vi er akkurat like trøtte i trynet som før ferien.

Dagene er lange, for Bison våkner tidlig og Turbo legger seg sent (dere som har hengt med en stund kjenner vel igjen dette siste, og sånn har jenta vært siden lenge før bloggens tid. Blid, sjarmerende, og overhodet ikke interessert i å legge seg). Bison har i solidaritet med sin søster utviklet en lei uvane med å våkne flere ganger på kveldstid og komme tassende opp i stua med et forvirret uttrykk i ansiktet- mitt cue til å pelle meg ned i senga og ligge ved siden av ham til alt det spennende på filmen oppe i stua er ferdig. Mellom morgen og kveld er det full fart, og ikke et rolig sekund. Med mindre det kommer et tog, for da klatrer Bison opp på en stol ute på verandaen- noe som egentlig ikke er lov- og står helt stille og ser ned på toget som kjører forbi. Sommeren 2016: den sommeren Bison så på toget. Med sæggebleie og små krøllefjoner i nakken i kveldssola. Vi har fra tid til annen sendt en lengelsfull tanke mot neste sommer, hvordan alt kommer til å være bittelitt enklere, med litt mindre å passe på, litt mindre å tørke opp og blåse på og hjelpe med- men ikke uten et stikk av sentimentalitet, med tanke på at den lille tassen som så på toget da kommer til å være en noe større tass, som kanskje synes at toget er en helt hverdagslig sak.

Innimellom dette er det større barn, og enda større barn, som også vil det ene og andre og trenger hjelp til dette og hint. Og når stillheten endelig senker seg og jeg potensielt kunne ha lagt meg med en bok, skrevet et innlegg, eller tatt en joggetur… da dukker de eldste opp fra husets mørke kriker og kroker. Jeg er godt vant som mamma, jeg har hatt mye flaks, men jeg er ikke dummere enn at jeg ikke skjønner at dette må settes pris på. Du trekker ikke fram Surfacen eller legger deg tidlig når du kan henge på kjøkkenet og ha en livlig diskusjon med tenåringene dine, eller se Drageløperen og snufse i sofakroken. Spesielt ikke når det er sommerferie og per def familietid, og den eldste av dem setter kursen mot England om under en måned (Gulp!).

Så ja. Det går i ett. Hele dagen, alle dagene. – Pytt pytt, ferie er å gjøre noe annet, prøvde jeg å oppmuntre Gubben med, en dag da vi måtte bruke hele repertoaret av avledningsmanøvre og aktivitetsoppmuntring for å forhindre misnøye, grining og mas. — Hadde vi ennå gjort noe annet, blåste han, vi gjør jo akkurat som vi alltid gjør! Og han har på en måte rett i det, det minner mistenkelig om alle de andre dagene i året, og de naive tankene om å finne fram håndarbeid eller ryddet garasjen forble bare naive tanker.

Men vi har fått gjort det viktigste. Vi har oppfylt forventningene våre- og ungenes, tror jeg. Dager som riktignok har vært intense, men styrt etter innfallsmetoden og været, og ikke den forbaska klokka. Jeg tror ikke jeg har sagt «Nå må du skynde deg» en eneste gang på nesten tre uker, og det er jammen ikke dårlig! Vi har laget masse god mat, og alle som vil har fått hjelpe til. Vi har ruslet og badet og brukt den fine glassbeholderen til kald drikke (selv om jeg måtte redde den fra småbarn hvert annet minutt). Ungene har dratt fra det ene eventyret til det andre, og jeg har vasket møkkete speidertøy og svette treningsklær på rekordtid. Jeg har kjeftet lite- hurra- og det har generelt vært lite sure miner og krangling. Jeg har også foretatt hovedrydding og kles-sortering på mini-nivå- litt her og litt der, det hjelper, det også. Når jeg tenker etter, har jeg også lest mer enn først antatt. Selv om det for det meste har gått i Mamoko og Molly Mus og Det suser i sivet.

Så jo, det som virkelig var viktig har vi fått til… og det andre er det egentlig ikke så farlig med. Så når vi nå ikke er på vei inn dørene på familievernkontoret etter en slitsom hjemmesommer med ustabilt vær, selv om Facebook viser bilder fra Miami og Vietnam og Barbados og Maldivene og Hamptons i et eneste bankende kjør, så klapper vi oss smått selvgode på skuldra og konstaterer at jo, det handler om forventninger. Og i år hadde vi stilt dem inn på «akkurat passe perfekt», ut fra forutsetningene. Tro det eller ei, vi er happy med sommeren 2016- på alle måter, faktisk.

WP_20160714_15_12_45_Pro

Nå går vi inn i en ny fase i ferien. I morgen har jeg trumfet igjennom en tur til Blaafarveverket fordi jeg vil gjøre noe «ordentlig» sammen med alle sammen (det er hyggelig at ungene har det moro hver for seg, men vi må da ha oss en ordentlig family outing som går litt lenger enn til Hvalstrand, eller?). Basta pasta, sa mor, og plass på pensjonistbuss er bestilt for stakkars eldstejenta. Men hun jobber jo på sykehjem, så det går sikkert bra 😉 I overimorgen venter konsert med The Boss, på fredag er det Olsok og jeg skal synge i kveldsmesse. På mandag venter kontoret for min del, og barnehagen for de yngste.

Men det er ikke før på mandag. Først gjenstår det en kort evighet av bringebær, bleiekluter, tøymykner og morgenturer med bikkja. Og så mange kjappe avstikkere til Ingierstrand som været overhodet tillater! 😀

WP_20160720_17_23_44_Pro

(Og innimellom detter er planen å sakte komme seg ajour. Jeg må jo le av min evige optimisme. Så fort jeg får nett, blir det produksjon, liksom! Beklager, beklager, beklager! Nå sitter jeg med fem halvferdige kladder (i WordPress og diverse Word-dokumenter på desktop, usynkede bilder på mobilen og minst fjorten ideer, oppskrifter og tanker flaksende i hodet. Så neida, jeg skal ikke kjede meg! Fortsatt god sommer… vi har da noen uker igjen før det virkelig går mot slutten, eller?)