Fredagstanker

  • Utenfor vinduet:

WP_20160826_003

Høsthimmel over byen.

  • Tanker om uka som gikk:

— Tja, skavvisse. Skolestart, aktivitetsstart (= les: eviglange konversasjoner og reply all-helvete), pakking/reisefeber/grytidlig morgen på Gardermoen, store emosjonelle påkjenninger, fire rom som skal ryddes ut og omrokkeres, samt en arbeidsplass to arbeidsplasser som plutselig har våknet etter sommeren og eksploderer i kurs, prosjekter og møter.

Joda. Det skal bli helt greit med en uke i Hellas nå. Når du begynner å få problemer med diksjonen og balansen (småsnacks som stive skuldre og glemsomhet er jo standard) er du sliten.

 

  • Vi ser på:

— Jeg skal motstå fristelsen til å gnåle om ommøbleringskaos og døtre som forsvinner gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen, og komme med det lille vi har fått med oss på skjerm. Det første er selvsagt høstens vakreste eventyr. Champions League er i gang! Jeg elsker Champions League og alt som hører til: gruppetrekningen, følelsen av høytid og høstregn mot ruten, popcorn, reklamene, Rune Bratseth og den championleagueske nasjonalsangen som nesten er like fin som den russiske. Med den uka vi har hatt har jeg riktignok til gode å se en hel kamp, men jeg fikk med meg Romas to røde kort i kampen mot FCK. Foppal ass, alltid full av overraskelser!

— Det andre vi har fått med oss er filmen Under kirsebærtrærne. Min stemor bestilte billetter til seg selv, eldstejenta, meg og en venninne, og vi hadde to fantastiske timer på kino. Filmen har fått blandet kritikk i utlandet (forutsigbart plot, klisjéer som «gammel dame med livsvisdom» og «taus mann med mye under overflaten»), men de norske har vært jevnt over positive, og jeg likte den veldig godt. Nå skal det innrømmes at kombinasjonen japansk språk og matpornografiske scener gjør meg svært tolerant og tilgivende i utgangspunktet, men nei… jeg anbefaler den gjerne videre. En feelgood-film!

 

  • Hører på:

Denne godbiten her. Jeg klarer ikke slutte å humre!

  • Jeg leser (ukas kvasifilosofiske munndiaré):

— Forholdet mitt til bøker har bare gått én vei: nedover.

Som mor til seks får jeg støtt og stadig spørsmålet «Hvordan klarer du det?», nå sist av en nybakt bestefar på jobben som forundret konstaterte at både hans datter og hennes mann brukte 100% av sin våkne tid på én baby. Hvordan er det mulig å ha seks? Mitt svar er alltid det samme: det går helt fint, det er ingen olympisk prestasjon, akkurat, og jeg er så definitivt ikke Superwoman! Det kan være hektisk, ja, men det er fullt overlevbart. Og nei, det er slett ingen heksekunst å kombinere seks barn og to jobber.

Det er sant, hvert eneste ord, og det er bare å sitere meg på det 🙂 Men, det er selvsagt mer til saken enn som så. Det går fint å kombinere seks barn og to jobber, men da er det en del annet som prioriteres ned. Det nytter ikke stable alt oppå hverandre og fortsette som før. For min del er det mye som gradvis har gått tapt på veien. Det livlige sosiale livet gikk aller først. Deretter resten av det sosiale, samt alenetiden med min tidligere kjæreste, nå mann (skjønt, det hender vi kliner litt ved kjøledisken på Rema 1000). Så, i litt tilfeldig rekkefølge, forsvant søvn, penger, overskudd, klesstil og personlig pleie (altså, jeg er ren, og takket være min stemors bomkjøp er også klærne stort sett uten hull. Men «ren og uten hull» er vel det flotteste komplimentet jeg kan få i disse dager). Trening og hobbyer (jeg klamrer meg fast til kirkekoret mitt, liksom) har også forduftet, sammen med evnen til å lese bøker for å tenke noe om dem, mene noe om deres litterære kvalitet, ha et kritisk blikk.

Gradvis har det å lese bøker blitt som å steke pizza Grandiosa. En oppgave som utføres på autopilot og uten særlig tankekraft, og resultatet skal være skrekkelig dårlig eller overraskende smakfullt før det vekker din oppmerksomhet. Som ung kunne jeg, relativt sett, passere for å være rimelig belest. Nå, not so much. Nå koser jeg meg med Banks og Cooper&Fry og leser min Knausgård fordi alle leser Knausgård, og sluker gjerne spennende krimbøker med et plot som gjør at jeg ikke sovner. Joda, jeg har lest Ulysses, men skjønte ærlig talt ikke så mye av den, og mine favorittforfattere er Haruki Murakami og Nick Hornby (skjønt, den aller, aller beste boka jeg har lest er The Life av Keith Richards). Vi snakker ikke akkurat høykultur.

Men! Nettopp derfor var det til min forbauselse utrolig morsomt å lese en bok som jeg… *trommevirvel*… rett og slett ikke likte spesielt godt! Jøss, er det fremdeles noen bøker som får fram den indre kritikeren? Har jeg visse ufravikelige (dog subjektive) kvalitetskrav, klarer jeg å grave fram meninger om form og språk og ikke bare pløye igjennom for å se hvordan historien ender?

Boka det er snakk om, er Øya av Victoria Hislop. Denne har stått i bokhylla lenge, men etter å ha sett Under Kirsebærtrærne gikk praten videre om lepra og Spinalonga og vips, der kom boka ut av hylla og fram på nattbordet.

Historien er spennende nok, og det er som alltid interessant å lese fargerike skildringer av kulturer du ikke kjenner til. Tommel opp så langt. Du både føler, tenker og lærer. Men jeg takler ikke hvordan personbeskrivelsene kun strekker seg langs en akse. Bare i løpet av de første sidene hadde jeg fått endimensjonaliteten opp i halsen (den greske «tanten» Fotini, som er 70 år og bor i en bitteliten kretisk avkrok, er langt fra noen gammel gresk kvinne, nei! Hun er blendende vakker og ser minst 30 år yngre ut. Hun er gift med en mann som snakker plettfritt engelsk (igjen, i en kretisk avkrok), hun er nesten rynkefri og ikke minst slank (heldigvis, dere!), og snill og klok og omtenksom og god. Hun lager den beste kaffen Alexis noen sinne har smakt, og den beste meze’n hun noen sinne har spist, og soverommet er lyst og luftig og det nystrøkne sengetøyet lukter lavendel. Og sånn fortsetter det. Anna er tvers igjennom usympatisk og egoistisk, mens Maria er en uselvisk engel som gladelig ofrer sin egen lykke for sin gamle far. Toppen (eller bunnen) var nådd på side 74, der forfatteren fastslår at stakkars Gregoris skjønner at hans kone er død, ikke bare fordi hun har vært alvorlig syk i månedsvis og det er legen eller presten eller noe som møter ham på kaia, men fordi «enhver mann kjenner det i sitt hjerte når hans kone ikke er mer». Grøss.

Når det er sagt, er historien så spennende at boka var unnagjort på en uke. Det var ikke bare sorgen, for all del. Og, nå vet jeg veldig mye mer om Kreta! Neste stopp er Ketil Bjørnstad 🙂

 

  • Vi spiser:

— eller rettere sagt, vi spiser IKKE. For det er her fokuset er akkurat nå. Vi spiser ikke is når vi har lyst på, og ikke godteri midt i uka, og jeg lager ikke desserter bare fordi jeg vil teste ut en oppskrift eller fire en vanlig torsdag ettermiddag. Det er den største overgangen etter sommerferien her i huset. Jeg er litt slapp på dette med is om sommeren- helt sikkert fryktelig PUK, men samma kan det være- men når sommeren er slutt er det tilbake til hverdagen. Jeg prøver å kompensere med oppskåret kålrabi og gulrøtter i matpakkene, men ungene er ikke synderlig imponert.

WP_20160820_001

Agurken, derimot, lever farlig hos oss!

Hvis noen lurte hva som sto på menyen kvelden før eldstejentas avreise, så ble det Mamma Spesial: gratinert blomkål og rabarbragrøt med melk og sukker.

 

  • Ukas Storeslem:

WP_20160825_007

Gardermoen, torsdag morgen klokka ti på seks. Lillesøster henger på, et bilde som et kvart millisekund sender tankene mot Schindlers Liste før den snillere Rødhette overtar plassen.

Og så var hun vekk, storesøster. Det ble noen tårer- men vi var ikke alene om det-, det ble klemmer, bilder, smil og vink… og så var de borte, alle ungdommene, med kurs mot London og Soft Landing Camp. Jeg har fått noen meldinger, vet at hun koser seg og har truffet vertssøsteren sin, og mer skal jeg ikke mase. Men jeg er ikke sikker på at det har sunket inn ennå.

— Mamma, savner du storesøster? spurte åtteåringen før hun tuslet ned på badet for å pusse tenner. Og jeg ble i stuss om hva jeg skulle svare. Ikke ennå, egentlig. Hun har vært mye på farten i sommer, det er ikke uvanlig at hun er borte en uke i slengen. Så det store savnet har ikke satt inn ennå. Det kommer nok den dagen hun har vært lenge borte, og likevel ikke skal hjem på lenge ennå. DA tenke jeg den sitter midt i solar plexus. Akkurat nå er jeg mest opptatt av at hun har det bra, og at hun finner seg godt til rette i familien og på skolen.

Men jeg gruer meg til bursdager og jul. Og det svir å tenke på at de små kommer til å venne seg til hverdagen uten henne. Dessuten mangler det en person på det trange kjøkkenet midt i morgenstresset. Lille, store jenta mi 🙁

 

  • Jeg stresser med:

— Noen spilletimer vi ikke har klart å plassere helt, til tross for at mailene nå heter «RE: SV: RE: SV: RE: SV: VS: Fiolinelever på mandag» og slikt. For å si det sånn, jeg misunner ikke de stakkars instrumentlærerne som skal forsøke å få alles ønsker og tidsplaner til å passe i hop.

For Fotballhuets del reddes han av onsdagen, for fjerde året på rad. Han trener jo alle dager i uka, mer eller mindre, og kan ikke skippe noen av dem på regelmessig basis. Nå som han har begynt i tiende klasse har han mange skoletimer også, pluss forseringen som blir fire timer ekstra, så å få plassert en spilletimer innimellom alt dette er ingen enkel sak. Men takk og pris, på ungenes skole er onsdagen alltid kort, på alle klassetrinn. Så han når målet sitt, eller rettere sagt målet til mor: pianotimer ut ungdomsskolen. Deretter skal han få slippe (det høres verre ut enn det er, han har aldri mislikt pianotimene. Men det er jo litt ekstra stress). Etter åtte år har han grunnlag nok til å få glede av instrumentet senere, og høyere mål enn det har vi aldri hatt på hans vegne)

— Jobb. Etter en lang og småtreg sommer eksploderer det alle veier. Men, det er bare å henge i stroppen og forsøke å være effektiv, også når det eneste du ønsker er å krype under dyna og sove.

— Julegaver. Hehe. Det er aldri for tidlig å stresse med julegaver!

 

  • Ukas shopping:

WP_20160824_06_11_18_Pro

Den aller første julegaven- en nattkjole med hundre minions på- er sensurert. Og når jeg først fant den perfekte julegaven kunne jeg jo slenge på litt ekstra. Tenker Bison blir kjekk i shorts og blekksprut-tskjorte på ferie!

  • Er takknemlig for:

— At familiens totale planer for høsten ser ut til å bli av den overkommelige sorten. Mellomstemann får noen stressende torsdager med både fløyte og mattekurs ute i Sandvika, og må ta buss til Ekeberg på mandager siden det skar seg med obotimene i sentrum… men da kan jeg være takknemlig for at han er stor nok til å dra på egenhånd. Samme med Ballerinaen, som kan ta mer ansvar selv for å komme seg til spille- og dansetimer. I hvert fall frem til vintermørket setter inn for alvor.

— ferie på tirsdag! Når vi kommer tilbake er det ikke usannsynlig at det er ordentlig høst. Men hva gjør vel det, når man har fylt opp tanken med varme soldager på stranden, og kanskje er litt solbrent i tillegg?

 

  • Ukas arvegods:

WP_20160822_005

Storesøster dro ikke uten å overlevere alle notatene fra T-matten. Han bør være takknemlig (og jeg klør meg i hodet over denne ordenssansen- når det gjelder skoleting, ikke nødvendigvis alt annet-, hvor har hun fått den fra?)

  • Ukas oversette:

— Mye har handlet om eldstejenta den siste tiden. Det er ikke så rart, det ER dramatisk når et familiemedlem flytter ut for et helt år (gruer meg allerede til den dagen noen faktisk flytter ut for godt- men den tid, den sorg).

Men det har skjedd mye annet, også. Fotballhuet har begynt i tiende klasse, og det er mange beslutninger som skal tas det kommende året. Dessuten er det nå han som er eldst i huset, skal bli spennende å se hvordan det blir. Mellomstemann er nå ungdomsskolegutt, noe som er omtrent like deler spennende og skummelt. Uansett er det en forandring som krever mye av både ham og av oss.

Og minstemann! Minstemann har blitt veteran på avdelingen. Det er han og en jente som også er høst-barn som er igjen på liten avdeling fra i fjor, resten er nykomlinger mellom ti måneder og halvannet år. Plutselig er han stor, den lille tassen, og jeg ser hvor enormt mye som har skjedd siden han stabbet inn i barnehagen i fjor.

Forandring, forandring. Det er visst bare Gubben og jeg som står på stedet hvil, uten andre endringer enn et grått hår her og en hengepupp der 😀

 

  • Ukas Viktigste Nyhet:

WP_20160823_001

«Blubb blubb! Kjenner du meg?» Anne-Lise på desken har en indre drøm om å jobbe i Se og Hør.

 

  • Ukas lille anbefaling:

— Husets åtteåring gikk på tegnekurs siste uka før skolestart. Hun har vært helt «vanlig glad i» å tegne, ikke superinteressert, men liker å holde på med det. Og hele uka med tegnekurs var en eneste stor opptur. De lærte forskjellige teknikker, brukte mange forskjellige materialer, de var ute på turer og gikk på museer og lærte om kunstnere og deres verk. For små, tegneinteresserte Osloborgere kan jeg på det varmeste anbefale Lille tordivel tegne- og maleskole i Frydenlundgata på Bislett/St.Hanshaugen!

WP_20160819_005

tegne2

WP_20160819_009

tegne1

WP_20160819_010

(de stående bildene er hentet fra Lille Tordivels facebookside, de andre har jeg knipset selv, så diskret som mulig under foreldrefremvisningen fredag)

 

  • Kids’ corner:

— Det er klassisk: på tirsdag skal vi ut på en 3,5 timer lang flytur, bare to småbarn og jeg. Og uka før finner minstemann toåringsskriket sitt. Du vet, det ville protestskriket på hundreogtjue desibel som alle de andre passasjerene kommer til å elske.

Joda, han har skreket ut i frustrasjon tidligere også, slik alle småbarn gjør. Men du ser forskjellen når puslespillbitene faller på plass oppe i det lille hodet og det går et lys opp for minimennesket: Hey, jeg kan faktisk rope når jeg blir sint! Jeg kan bruke det som våpen! Kanskje mamma gir opp! Det lure, bevisste glimtet i øynene er ikke til å ta feil av. Her brøles det ikke på instinkt. Her brøles det med hensikt, formål og plan!

Det kan bli en interessant tur, og ikke minst retur- når flyet går kvart over leggetid og vi ikke lander før midnatt.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Nei. Ikke en eneste. Det er tomt, og etter den uka her er det så vidt jeg klarer å tenke to tanker i sammenheng. Tusen takk for kommentarer på forrige innlegg, svar kommer plutselig! 😉

I morgen skal jeg tenke. Kikke på kalenderen, skrive opp ting som må gjøres, sortere alle barneklærne og flytte bøker fra et rom til et annet til et tredje, og småkjefte på trege unger som synes det er artigere å pakke ut på det nye rommet enn å rydde ordentlig etter seg på det gamle.

Men akkurat nå er det bare tre ting som gjelder: sofa, kaffe, armkrok. Akkurat det man trenger etter en usigelig slitsom uke. God fredagskveld!

Ordknapp onsdag

En observasjon: Dagen før Den Forferdelige Dagen er om mulig enda mer forferdelig enn den forferdelige dagen sjøl.

Ingen skal beskylde 2016 for å ha vært spesielt kjedelig på det emosjonelle planet (ikke 2015 heller, for den del. Til å ha et liv som stort sett utspiller seg innenfor Ring 3 og med særdeles få utskeielser, så skjer det i hvert fall mye, såpass skal tilværelsen ha!), men dette tar kaka. Et slags emosjonelt mix-a-thon av en annen verden, og det sier litt.

Hvor skal jeg begynne? Det er glede og spenning, selvfølgelig, fordi jeg tror min eldste datter kommer til å ha det fantastisk moro og oppleve mye fint. Møte nye mennesker og få nye venner, kanskje for livet. Oppleve helt andre ting enn hun kan her hjemme i den byen hun er født og oppvokst i.

En dæsj nervøsitet. Utveksling er sjelden smooth sailing hele veien, og det skal det heller ikke være. Men jeg håper utfordringene hun møter ikke er tyngre enn at hun kan bære dem. Bare akkurat nok til at hun løser dem, vokser på erfaringen, og kommer hjem som et enda mer modent og robust menneske med større tiltro til seg selv. Jeg håper familien hennes er hyggelig, at skolen ikke er for tung (eller for lite tung), at hun lett får nye venner og at alt går…bra, rett og slett. Selv om hun ikke får ribbe til jul.

Stolthet. Fordi hun er tøff, fordi hun kommer til å fikse dette utmerket, og fordi jeg- trass i all sentimentaliteten i neste avsnitt- er fornøyd med at hun ikke er bundet til mamma med navlestrengen slik at det hemmer henne i å gjøre ting hun har lyst til. Det ER jo en positiv ting!

Men på det rent egoistiske planet? Jeg er et vrak. Ungen min skal reise, vi får ikke se henne før til sommeren, Turbo og Bison vokser en halv meter før hun er hjemme igjen! Og Fotballhuet, da, han mister jo liksomtvillingen sin! Og Ballerinaen får ikke drikke te på rommet til storesøster, Mellomstemann mister sin nærmeste støttespiller og ekstralærer. Og jeg kommer til å dø av sorg. Jeg vil ikke dette. Hvorfor mente vi at dette var en god ting å gjøre i fjor? Hæh??

Enkelt: fordi i fjor var august 2016 veldig langt unna. Men så fort går det altså, og det får være livbøyen min i havet av opprørte følelser, med glede og stolthet, nervøsitet, tristhet og spenning om hverandre. Det går bra, og om et år er hun her igjen.

Om ett år er hun her igjen.

WP_20160824_008

Lettere kaotisk ompakking nummer 42.

Ella1

Det er lov å være litt mør i en sådan stund, eller? #sentimentalmamma

Ella2

Min hilsen til jenta mi. Det var mye mor og datter-kliss, men jeg valgte noe annet. Dette handler ikke om meg (utenom bloggen, hæh hæh!), dette er hennes reise.

Ella5

Enveisbillett!! 🙁

Ella3

En siste selfie av husets vakre kvinner. Vi klarte å bruke opp ansiktsmasken i fellesskap før hun drar!

ella6

Nå begynner det å nærme seg… Håper det er under 23 kilo!

Ella4

Hardcore trøstespising på Nærsenteret, syv timer før avreise. Hvordan vi skal komme oss igjennom morgendagen, trøtte og slitne som vi allerede er, og med avreise klokka fem om morgenen, mattemestringsmøte på ettermiddagen ute i Sandvika og masse jobbstress i midten, er meg en gåte.

(en gåte som er nesten like stor som hvordan min mann i en alder av 50 (!) fremdeles klarer å se ut som en kjekk tredveåring, mens jeg er usminket og fæl med røde ringer rundt øynene. Nuvel 😀 )

Men den tid den sorg. Først: levere ungen på Gardermoen uten å bryte sammen i en hulkende klump og skjemme henne fullstendig ut… Ønsk meg lykke til!

På tampen-melankoli

Jauda, da var sommerferien 2016 historie.

WP_20160821_007

En litt kjedelig blomst med en ikke-så-kjedelig historie, som heldigvis rakk å blomstre før det blir for kaldt.

I morgen ringer vekkerklokka tidlig for alle, og mor må lage fem matpakker innimellom de spredte forsøkene på å få i seg kaffe og på seg sminke. Til helgen er det supportertreff for United-fans på Telenor Arena, og en speidertur, og ellers vil mailene fly fram og tilbake for å pusle på plass pianotimer, fløytetimer, obotimer og ditt og datt. I løpet av uka ankommer også en fantazillion bøker som skal ha bokbind- det er Gubbens domene, siden han er mye flinkere til å få det pent enn meg. Skjønt i år har jeg snust litt på disse elastiske stoff-bindene, det virker jo praktisk. Og uka etter er det schmæck bæng i gang med alle aktiviteter og full fres, dansetimer for både småttiser og ballerinaer, lekser og bursdagsselskaper.

Det er ikke det at jeg gruer meg. Tvert imot, så fort vi kommer inn i en rytme sklir hverdagene ganske greit her i huset, sånn har det alltid vært og jeg regner med at det gjentar seg i år. Men akkurat denne siste helgen i sommerferien, tillater jeg meg å smake på høst-melankolien. Den litt tunge, høstmørke følelsen av at jammen var sommeren kort i år, du! Nå blir kveldene mørkere allerede, og det er et kjølig drag i luften. Bladene på det store hasseltreet i hagen har allerede fått et svakt gulskjær, og ekornene har nøtteparty med tilhørende krangel både sent og tidlig. Plaskebassenget står fremdeles optimistisk oppblåst ute i oppkjørselen, men snart pakkes det vekk for høsten.

WP_20160817_008

Onsdagen kom med et overraskende blaff av sommer og sol. Vi håper på en reprise, men det er vel ikke usannsynlig at Peppa Gris må vente på turen til Hellas før hun blir våt neste gang.

Er det over, allerede? Men, vi var jo slett ikke ferdig med sommeren?!

Forresten gjelder ikke dette kun sommeren, men hele 2016. Det bare… woosj. Nå er vi langt over halvveis i året. Nå får jeg tiendeklassing igjen, aller siste året på grunnskolen, med møter om videregående skole og eksamener og forseringstimer, tjo og hei. Mellomstemann- min «lille» gutt, tar opp tråden fra konfirmasjonsfesten vi hadde i mai og begynner på sine to år med konfirmasjonsundervisning (sukk). Ungdomsskolegutt har han også blitt, sjokkerende nok (gikk ikke han i barnehagen ca i går?), og lille frøken Ballerina begynner nå i tredje klasse og kan ikke lenger påberope seg å være nybegynner.

Denne følelsen av at alt tar slutt, alt er i stadig endring, og livet bare raser forbi, blir jo ikke bedre av at jeg klippet babyen min i går og fikk tilbake en liten… gutt.

WP_20160820_09_51_01_Pro

Klippet den fine fletta av Turbo også… snufs. Men nå er vi godt forberedt for både en hel uke med bading, klor og saltvann, og diverse luselapper med tilhørende finkjemming av håret hele vinteren. Og fletta tar jeg GODT vare på!

WP_20160820_10_05_53_Pro

For dere som bor i nærheten av Oslo med småbarn, kan jeg anbefale Sam’s frisør (ja, det skrives sånn, selv om det gjør litt vondt) i Torggata. En hyggelig dame tok både Turbo og Bison på strak arm, og sistnevnte trengte bare to Fox for å holde ut føninga til slutt- den var nemlig litt skummel!

WP_20160820_10_40_36_Pro

Næmmen, se på den lille karen som gjemte seg under alt babyhåret (i tillegg til en kjekk liten herremann skjulte håret også et par ganske skitne ører, haha. De har blitt grundig skrubbet siden da!)

 

Melankolien øker jo bare i styrke når det i tillegg står en koffert midt i stua, med stabler av klær og bøker ved siden av. Det gjør det for så vidt nesten hele tiden, siden noen alltid er på vei et sted. Men nå skal det pakkes for et helt år. Den Forferdelige Dagen nærmer seg, og i dag har mormor og oldemor vært på middag og spist kake med eldstejenta for siste gang før hun drar. Jeg er litt fristet til å la 25. august være den dagen jeg begynner å telle ned til hun kommer hjem, men vil ikke fremstå helt psycho heller. Det gjelder å ta på seg det fornuftige fjeset: Dette er bra. Dette er gøy. Dette kommer hun til å ha det skikkelig moro med, og lære masse av, og det er sunt og bra at ungdommen får luft under vingene og…

Sukk.

WP_20160821_003

WP_20160821_004

Hard prioritering må til. Mio min mio måtte ligge igjen, til fordel for Kardemomme by 😀

I morgen er det mandag, det er hverdag, det er første dagen i skoleåret 2016/17, som er det vi navigerer etter her i huset. Og til tross for mitt noe labre humør akkurat i dag, så skal jeg gjøre en innsats for heller å tenke på dette som et nytt år, med nye sjanser, der ungene skal vokse og lære og gjøre morsomme ting på hver sine områder. Det er sikkert mye spennende som venter.

Og takk for sommer’n som gikk. Det var moro så lenge det varte! Dessuten- er det noen som husker de bittesmå, tynne, skrantne spirene mellomstejenta fikk på Førstekommunionsundervisning, som jeg plantet ut med null håp om at de skulle overleve? Vel, gjennom sommeren har jeg skjermet for sol og vind, tømt ut litervis med regnvann, og generelt passet på at de har hatt det så bra som mulig. Og se, prosjektet ble kronet med hell:

WP_20160821_007

 

Dessuten er det jo meningen at tiden skal gå, så bittersøtt det enn er. Eller som Lars Lillo-Stenberg sang, for ikke mindre enn 23 år siden:

Her står solen opp og solen går ned

Og bølgene slår mot svabergene

Det blåser en vind som kommer fra sør

Slik den har gjort så mang en gang før

I morgen så kjører vi av sted

Og så sier vi takk for sommer’n vi fikk i tyve null tre

 

… eller 2016. Ønsker alle små, store, mellomstore, tobeinte, firbeinte eller trebeinte en flott start på uka- eller skoleåret. Det blir nok bra!