Zakhyntos, baby!

Huppsann. En aldri så liten forglemmelse. En gresk forglemmelse.

Har jeg nevnt at om en uke sitter jeg- forhåpentligvis- og ser utover det knallblå, joniske havet mens sola synker ned bak horisonten?

the-navagio-beach-in-zakynthos

(bilde fra discovergreece.com)

Jeg er SÅ klar!

Så klar for skikkelig sol, skikkelig varme, skikkelig deilige badetemperaturer. Ikke minst er jeg klar for en uke uten en rotete bod som burde vært ryddet, uten bokhyller som burde vært vasket, uten dårlig samvittighet for kjøkkenskapene der noen har lagt en åpnet nøttepose slik at nøttene har rullet ut over melisflekker og havrekli og på den måten laget en flott matpakke til diverse insekter.

Det er det som er ulempen ved hjemmeferie: du har egentlig aldri helt fri (eller, jeg har aldri helt fri. Mulig andre har det, det skal jeg ikke si for sikkert). Det er alltid noe mye du burde ha gjort. Og selv om jeg fikk gjort en hel masse i løpet av ferien- støvsuget under madrassene i dobbeltsenga, for eksempel, fjernet eldgammelt vintertøy fra boden- så er det minst like mye jeg ikke rakk, og som ligger der og gnager. Det er derfor det er så fantastisk å reise til Spania annethvert år. For selv med seks rotete unger på slep er det rett og slett begrenset hvor mye det går an å rote i et feriehus.

Ikke ti ville hester skal få meg til å klage på årets hjemmeferie. Vi har hatt det topp. En absolutt passe perfekt norsk sommer. Men når vi nå står på terskelen til en lang og mørk høst, kjenner jeg at en uke i varmen, borte fra alle huslige plikter, skal bli innmari godt. Og kanskje en ukes Hellastur kan dempe sjokket over at Den Forferdelige Dagen har kommet, gått, og tatt med seg eldstejenta mi til Hertfordshire :/

Jeg bestilte opprinnelig en tur til Kreta allerede i juni, men bommet på datoen, og et øyeblikk så det stygt ut for planene om en billigtur. I tråd med sommerens spare-filosofi måtte turen være nettopp det: billig. Samtidig skulle den pusles på plass mellom skolestart og avreise til England og Bisons toårsdag i september. Men til slutt kunne jeg jodle «Jeg fant, jeg fant!» over ett av Apollos torsdagskupp. Litt dyrere enn det første tilbudet, men absolutt rimelig nok til at det kan forsvares. Dette er en type tur som bare vurderes etter to momenter: barnevennlighet og pris. Alt annet er irrelevant.

I fjor havnet vi jo på Rhodos, for første gang i mitt liv, og der hadde vi det helt på G:

WP_20150429_008

WP_20150430_013

WP_20150429_026

 

Årets torsdagskupp som passet med kalenderen, ble Kalamaki, Zakhyntos.

Jeg har aldri vært der heller, men i tillegg til de helt fantastiske bildene lokker denne øya med både skilpadder og skipsvrak. Det hørtes helt perfekt ut, helt til jeg nevnte det for min stemor, som kunne fortelle at hun og min far hadde vært på et av sine mer marerittaktige Hellaseventyr akkurat på denne øya. De hadde den tvilsomme glede å tilbringe en uke i Laganas under fotball-VM for mange år siden, og fikk oppleve en usjarmerende turistmaskin full av dritings engelskmenn, skrik, skrål, og barer med dunka-dunka-musikk. Men ett av de to ufravikelige kravene til reisemål er som sagt ordet «barnevennlig», så selv om Kalamaki er tvillingbyen til Laganas vil jeg tro det er stille og rolig der. Ikke er det fotball-VM i år, heller.

Som i fjor er det Happa, Dinglis og deres eiere som skal på tur med a’mor. De andre sitter fast i skoleruta og må bli hjemme med far. Vi blir altså en trio. Nærmere bestemt blir vi den trioen ingen ønsker å sitte ved siden av på flyet. Jeg skal innrømme at det har vært dager i sommer der jeg har tenkt at dette kommer til å bli en fantastisk flott og morsom tur, og dager der jeg… har lurt på om det er riktig klokt å dra alene til Hellas med en toåring og en treåring. Fjorårets eventyr hadde sine utfordringer, men fordelen var at Bison fremdeles var baby-ish. Det er han IKKE nå, for å si det pent. Nå varter han opp med både vilje og temperament i rause mengder, samt en langt større aksjonsradius enn han hadde i begynnelsen av mai i fjor. På den annen side har Turbo blitt hakket større og forstår mer. Det går an å appellere til fornuften hos Turbo nå (når hun ikke er trøtt eller sulten, vel å merke), og godt er det. Kanskje jeg slipper å ha to unger som løper i hver sin retning absolutt hele tiden.

Så det ligger ikke an til å bli verdens mest avslappende ferie i år heller, men med gode forberedelser, smart pakking, barnas behov aller fremst i pannebrasken (her må vi legge opp reiseplanene og dagene etter hva som funker for dem…) håper jeg at antallet kjipe episoder holder seg på et minimum. Jeg teller fremdeles veldig på knappene om vi skal prøve oss på en utflukt eller ikke. Tross alt var det mer enn slitsomt nok å holde en stuptrøtt Bison rolig under overfarten mellom Rådhuskaia og Gressholmen i sommer:

WP_20160714_16_15_19_Pro

WP_20160714_16_15_17_Pro

WP_20160714_16_15_21_Pro

WP_20160714_16_15_24_Pro

 

På den annen side er det muligheter for å få se havskilpadder, og båtturen skal visstnok ikke ta så lang tid. Hvis vi legger opp dagen slik at han er mest mulig preppet for turen- mett og utsovet og klar for eventyr-, burde det gå bra. Jeg får vel rett og slett se an hvordan det funker når vi først er der nede. Men den spennende bussturen øya rundt til historiske minnesmerker har jeg allerede vinket mentalt farvel til, dessverre. Kanskje en annen gang.

Bading blir det langt mer av denne gangen! I fjor dro vi så tidlig at hav-temperaturen fremdeles var ganske kjølig. Dessuten var det grovkornet strand og ikke særlig langgrunt, og da skal det ikke store bølgene til før det blir for tøft for de minste. Vi var mest på stranden og lekte, og stakk av og til føttene i vannet. Nå skal vi til en langgrunn sandstrand på tampen av den varme greske sommeren, og begge ungene er store nok til å kose seg i hotellbassenget. Hotellet vi skal bo på er forresten kjempefint, i følge en bekjent som nettopp var på nabohotellet. Som alltid flesket jeg til med balkong og havutsikt- når du uansett bruker mye tid på rommet er det greit å ha det komfortabelt.

I fjor var vi oppe i sekstiden hver morgen, og alle renholderne og frokostservitørene på hotellet ble vant til at vi tuslet ned på stranden og hilste sola velkommen. Det blir nok noe av det samme i år, og jeg gleder meg.

WP_20150427_048

Tidlig morgen på Rhodos i fjor vår <3

Hav. Himmel. Sol. Bading. En bok om kvelden, når de små sover. Bøtte og spade, og badeball. Siesta med høytlesning, eller en film på Surfacen. Is. Ett og annet trassanfall, men forhåpentligvis aller mest idyll. Solkrem, gyros og tidlige kvelder.

Og hvem vet. Kanskje det er like mange «fisler» på Zakhyntos som det det var på Rhodos? Jeg vet om minst én som ville satt stor pris på det!

WP_20150428_017

WP_20150430_015

 

Rapport følger, fra vårt greske eventyr mareritt  kos-og-kaosprosjekt 😀 Avreise er 30. august, og jeg tror den dominerende følelsen er glede, ikke nervøsitet.

Silkeveien del 5: Fakta (og følelser)

Jeg har lenge tenkt at jeg burde skrive en fakta-post om Silkeveien. Prosessen er ikke så fryktelig komplisert, men hvis man aldri har vært borti det før kan det sikkert være vanskelig å henge med på hva som skjer. Så her er en småtørr og kjedelig beskrivelse av saksgangen… med ett og annet sentimentalt pip innimellom («det måtte jo komme», hører jeg Gubben brumme i bakgrunnen, oppgitt over sin følelsesladede kone. 

***************************************

OK, så la oss si at du har lekt med tanken på adopsjon. Av forskjellige grunner (mer senere i posten) er dette et alternativ som er interessant for deg. Hva gjør du da?

  • 1. Google it!

— Det aller første du gjør, er å sjekke ut adopsjonsforeningenes hjemmesider. Det er tre foreninger i Norge: Adopsjonsforum, InorAdopt, og Verdens Barn. Hvilken som er «best»? Det tror jeg ikke det finnes noe svar på, jeg har inntrykk av at de er gode alle tre. Men de tilbyr forskjellige land og forskjellige programmer, og kravene til søkerne varierer deretter. Enkelte land er strenge på alder, men ikke så strenge på inntekt og helse, for noen er det greit med barn i familien fra før, for andre ikke. Noen land har kort ventetid med livssynsklausul, noen gjør unntak fra inntekts- og alderskravene hvis man adopterer eldre barn… dere skjønner tegninga.

Er man i tvil, er det bare å ta en telefon. Adopsjonsforeningene er mer enn villige til å gi råd om hvilket land/program som kan passe for dere, og når dere har meldt dere inn og funnet det rette programmet, får dere en formidlingsbekreftelse som skal legges ved søknaden.

WP_20160806_20_23_43_Pro

Jeg har fått flere spørsmål om hvordan det er å være papirgravid kontra «vanlig gravid». Mitt veldig subjektive svar er at det siste tærer mest på kroppen, mens det første tærer mest på sjela 😉 Det er mye venting og usikkerhet involvert, kanskje særlig for oss. Akkurat nå minner det om en graviditet før den «magiske» 12-ukersgrensen. Og min selvpålagte regel om å ikke kjøpe noe til barnet de tre første månedene, for å unngå skuffelse hvis det skjærer seg, gjelder nå også.

 

  • 2. Begynn å samle dokumenter

— En adopsjonssøknad er aller først en søknad til norske myndigheter, representert ved Bufetat. Denne søknaden består av en rekke dokumenter, angående vandel, helse, inntekt osv, og en formidlingsbekreftelse fra en adopsjonsforening (se punkt 1). Etter hvert skal denne søkaden kompletteres av en bekreftelse på gjennomført adopsjonskurs (vi har TRE!), sosialrapport osv, og sendes til utlandet som en ny søknad.

Å samle papirer tar tid. For vår del tok attestene bortimot to måneder, og enda litt lenger for den forjettede politiattesten fra vår venn Leif i Vadsø. Deretter var det å sende hele kladeisen til Bufetat, søke om kursplass, og vente på henvendelsen fra Fosterhjemstjenesten.

  • 3. Gå på kurs

— Dette var en uventet höjdare. Ikke bare fordi Gubben og jeg var alene på hotell for første gang siden 2008 (selv om det var et crappy flyplasshotell. Vi sjekket inn på Facebook siden det var en sjelden anledning, og en vittigper av Gubbens kamerater presterte faktisk følgende kommentar: «Pass deg nå, kompis, sånt blir det barn av!». Haha. Han skulle bare visst 😀 ). Før kurset var jeg  redd for to ting: a) at vi skulle tiltrekke oss altfor mye oppmerksomhet og uforvarende tråkke på tærne til barnløse par, det ønsket jeg virkelig ikke, og b) at kurset skulle være fryktelig kleint.

Vel. Til det første, så hadde de plassert oss helt til slutt i «gruppeterapi-ringen» så vi fikk introdusere oss til sist, noe vi var veldig glade for. Til det andre… den kvinnelige kursholderen startet ballet ved å reise seg og si:

«Til helvete med sædceller og korn…

… Nå går vi for ADOPSJON!»

… og jeg hadde bare lyst til å synke ned i setet og forsvinne. Ouch. Er det sånn det skal være, gjennom to hele helger? Men der tok jeg feil, for det var et innmari interessant kurs, ikke minst på det menneskelige planet. Som forelder lærte jeg mye, og hvis jeg skal være kritisk er mitt eneste ankepunkt at de gjorde det å være adoptivforelder altfor dramatisk- i den betydningen at det å være forelder ER dramatisk, selv med biologiske barn.

Men kurset var kjempebra. Over to helger gikk det, og forsamlingen var som tatt ut av en politisk korrekt plansje: du hadde paret med fysiske handicap, du hadde paret med minoritetsbakgrunn og hijab, du hadde det homofile paret fra Indre Gokkefjord som hadde kjørt i lykkerus over Dovre, overlykkelige over at Colombia har åpnet for søknader fra likekjønnede par, for norsk adopsjon er jo rene Lotto. Du hadde det unge paret, det gamle paret, de som hadde vært gift i tolv år og de som fremdeles var særboere, og alt innimellom… Noen hadde ørten runder IVF bak seg, noen hadde aldri forsøkt. Noen hadde fått en beskjed fra Gud (og det va’kke jeg, faktisk!). Og så var det et par med barn fra før, og så var det et par med mange barn fra før… altså oss. Noen hadde allerede blitt godkjent av norske myndigheter og sto i kø for tildeling, andre hadde så vidt begynt å vurdere adopsjon og hadde ikke egentlig bestemt seg for om dette var noe for dem.

Vi ble kastet ut på dypt vann med det samme: Fortell litt om deg selv, og gjerne noe som er vanskelig. Whoa. Hadde det vært en hvilken som helst annen setting ville jeg strittet imot, jeg trives best med powerpointer, notatblokk og emosjonell distanse, takk. Men her funket det faktisk. Den mannlige kursholderen var artig, han introduserte seg med: «Jeg heter Trond, og jeg er far, stefar, adoptivfar, fosterfar og bestefar. Jeg er elektroingeniør, og jeg vil si at det å ha barn ligner på mitt yrke: det handler om spenning… og motstand».

  • 4. Vent på Fosterhjemstjenesten

— Det aller viktigste verktøyet i søknaden, er sosialrapporten. På engelsk kalles dette en «home study». Kort sagt skal noen undersøke dere, og gå god for at dere kan gi et sårbart barn trygg og god omsorg i 15-20 år fremover.

For de fleste er det dette som er flaskehalsen, rent tidsmessig. I februar fikk vi et brev fra Bufetat om at de hadde mottat vår søknad, og hadde bedt Fosterhjemstjenesten i vårt område sende dem en komplett sosialrapport innen 5. mai. Hurra, tenkte jeg, dette går jo unna! Men da 5. mai opprant hadde vi ikke engang begynt, ikke hørt et eneste pip…! Og dette er altså en forbedring fra hvordan det var tidligere.

Uansett, Fosterhjemstjenesten tar kontakt og avtaler et møte. Deretter legges løpet opp etter praktiske hensyn (paret i Indre Gokkefjord fikk bare to møter, fordi Fosterhjemstjenesten holdt til langt unna og overnattet på hjemmebesøket. Andre har hatt to møter, fire møter, tre møter. Noen har måttet hoste opp psykolograpport, andre må fremlegge sykejournal. Vanskelig å si noe generelt, de ber om det de mener de trenger av både tid og dokumentasjon). Vi har hatt fem møter og skal ha ett til, noe som er flere enn vanlig. Men, vi slapp psykolograpporten, så jeg antar de mener at vi er i vater 😀 Grunnen til våre mange møter er at vi har en ganske fargerik historie (det sender tankene i retning hippietilværelse eller kriminalitet, men det er altså ikke noe i den retning, bare en litt sær familiebakgrunn) og har mange barn. På den annen side… de fleste parene som kommer dit, skal vurderes i forhold til fremtidig foreldregjerning. Med mindre du har krystallkule kan det ikke akkurat sies å være sikker vitenskap, selv om de har sine metoder for å vurdere. Vi har i alle fall erfaring, og ikke mindre enn seks attester fra forskjellige autoriteter på at barna våre er rimelig robust, fornuftig og empatisk skrudd sammen, og at samtlige oppfatter oss som samarbeidsvillige og ansvarlige foreldre.

Men sånn er det nå, vi skal måles, veies og vurderes. Jobben deres er ikke å skaffe barn til foreldre, men å skaffe foreldre til barn, med utgangspunkt i barnets behov, og den tar de på alvor. Men vi har etter hvert fått et ganske vennskapelig forhold til våre saksbehandlere. Jeg tror de heier på oss. Men igjen, det er ikke de som bestemmer, de skriver bare rapporten. Likevel sier det seg selv at rapporten er helt sentral: en negativt vinklet rapport vil vel nesten automatisk gi avslag fra Bufetat (bare for å ha sagt det: flere par på kurset hadde allerede godkjenning, og det var ikke snakk om utenomjordiske, perfekte skapninger, altså. Det er ikke noe å være redd for! Er man nogenlunde fornuftige og oppegående, ikke er for gamle, har alvorlige sykdommer eller er på randen av å delta i Luksusfellen, har man gode sjanser. Det er ikke «vanskelig» å bli godkjent- med mindre du har seks barn, da. Hvis vi blir godkjent, blir vi de første seksbarnsforeldrene i Norge med den godkjenningen. Pionerer, altså!).

WP_20160806_20_24_20_Pro

… men når sant skal sies, har jeg aldri klart å følge den regelen 100%. Jeg har alltid kjøpt en liten, unødvendig ting i løpet av de første tolv ukene. Til eldstejenta var det en gul and. Til Bison kjøpte jeg Dinglis. Andre har fått en liten body med løver på, eller et par bittesmå sokker.

Så da Love Without Boundaries holdt en nettauksjon til inntekt for et av sine mange prosjekter i Kina, med varer produsert av ungdommene der, var jeg ikke vanskelig å be…. 😉

 

  • 5: Godkjenning eller avslag

— Ah, det fryktede konvoluttåpneøyeblikket. *bitenegler* For vår del må det bli Gubben som åpner, for jeg kommer til å gjemme meg skjelvende inne i garderobeskapet. Blir man godkjent, gjenstår neste fase, nemlig:

 

  • 6. Vent, vent, og vent…

— Når dere er godkjente i Norge, sendes papirene til landet dere har søkt på. Og så må dere vente på en «tildeling».

Det er mye nedsnakking om adopsjon for tiden, og mye av det går på ventetid. Det er køer på opptil 8-10 år, må vite! Er det noen som har lyst på en oppklaring?

Du trenger IKKE vente i 8-10 år for å få et barn via adopsjon (selv om det ble sånn for en svært uheldig gruppe som søkte på slutten av Kinas «gullalder», dessverre). 8-10 år er tiden det tar å stå i kø for en NSN (non special needs, altså «frisk») baby fra Kina. Det finnes programmer som har ventetid på under et år, noen steder ned til bare 4-6 måneder. Mange land har køer på 2-3 år, som også må sies å være levelig. Andre steder har de individuell matching, og det er ikke noen fast ventetid. Uansett er dette med åååårelang ventetid en grov generalisering, det er ikke sånn alle steder- og barn tar stort sett litt tid å lage, samme hvilken fremgangsmåte man benytter.

Oss? Vel, hvis vi blir godkjent, kan vi matches nesten umiddelbart. Vi søker jo på den andre listen, den som det ikke er så mye snakk om. For mens tusenvis av foreldre står i kø for friske babyer, så er det tusenvis av barn som står i kø for foreldre- men disse barna har et handicap eller er litt eldre. Kina og Vietnam er noen av landene som opererer åpent med to forskjellige lister, og de fleste landene har en eller annen form for spesialordning. Vi er åpne for ganske mange diagnoser, så lenge ikke behovene er for tyngende. Dermed kan en tildeling skje ganske raskt. Og da drar vi, hals over hode (men ikke uten godkjenning av….)

 

  • 7. Faglig Utvalg

— Faglig utvalg er et utvalg som skal forsikre seg om at adopsjoner er til beste for barnet.

Det høres jo pent ut, men så vidt jeg vet er Norge det eneste landet i verden som har en Faglig Utvalg-ordning, som overprøver Fosterhjemstjenesten og Bufetat. Ingen andre land har et organ som dobbeltsjekker en godkjenning og en tildeling som Bufetat, søkerne og adopsjonsforeningen går gode for. Det gjør at prosessen kan fremstå unødvendig tung og byråkratisk.

Og dette er kanskje litt på kanten å skrive (satser på at mine 15 trofaste lesere ikke sladrer), men det som går igjen i folks omtale av dette organet er: «Pass dere for Faglig Utvalg. De er veldig glade i å fortelle folk at de ikke har kapasitet, at de ikke er ideelle, at de ikke har tenkt på alle eventualiteter, at de ikke har mastergrad i leppe-og-ganespalteproblematikk».

For vår del er det jo lett å avskrive oss, så jeg skjelver litt i buksa her. Men vi har ikke møtt i Faglig Utvalg ennå, så det kan hende jeg overdriver og ser spøkelser som ikke er der, det har skjedd før 😉 Og som vår ene sosialrapportskriver sa: de hadde møtt et par som fikk avslag, og svarte med et 34-siders klagebrev.

Det kan jeg også!

WP_20160806_20_25_31_Pro

Hei, du! <3

 

  • Hentereise:

— De fleste adopsjonssøkere må ikke igjennom Faglig Utvalg. Det er reservert de som adopterer barn over 5 år, de som adopterer søsken, og de som adopterer barn med spesielle behov. For alle andre er det nok med vanlig godkjenning og søknad.

Så er det hentereise, noe som varierer fra tre korte turer til Kirgisistan til et opphold på ett år i Kenya (nå er det ingen organisasjoner i Norge som tilbyr disse landene, det var bare et eksempel). For vår del er det et opphold to uker og vekk me’n. Men alle land har sine prosedyrer og krav- dette fikser adopsjonforeningene. Det eneste man må gjøre selv, er å møte opp på flyplassen med de nødvendige papirer, og være klare for et øyeblikk som forandrer resten av livet.

Ja, også betale, da.

 

  • Rapporter:

— Avhengig av hvilket land du adopterer fra, krever de fleste avsenderlandene rapporter etter hjemkomst. Her får man veiledning av foreningene.

 

  • Kostnader:

— Vi er ikke en gang godkjent, og har betalt nesten 30 000. Når vi blir godkjent (ja, når, sa optimisten!) betaler vi litt over 40 000 til. Når vi får en tildeling forfaller drøyt 100 000. Totalt koster en adopsjon ca 190 000 kroner, uansett forening og land. Men, du får igjen omtrent halvparten når barnet kommer til Norge, så det hjelper jo på. I tillegg kommer hentereise, som kan bli ganske rimelig eller veldig dyrt, avhengig av hvor langt/hvor lenge/hvor mange. Vi ønsker jo å ta med hele familien, hvis det lar seg gjøre- så der forsvinner oppussingen av badet, gitt (se for deg 8/9 personer tur retur Oslo- Frankfurt- Beijing- Hohhot- Guangzhou- London- Oslo, og du får umiddelbart vondt i VISA-kortet!) Men hei, vi får leve med det rosa badet vårt noen år til.

********************************

Ikke spesielt enkelt, ikke spesielt rimelig, men for akkurat oss, akkurat nå, er det rett og slett veldig riktig.

WP_20160806_20_25_37_Pro 1

Et bilde, et symbol, et løfte. Jeg er fullstendig klar over at det kommer til å vri kniven en ekstra gang rundt hver gang jeg går forbi det, hvis vi får avslag, men enn så lenge er dette vårt aller første innkjøp til lille Gutt X. Forhåpentligvis det første av mange!

Klippe klippe, sa kjerringa

Neida, vi har ikke fått oss åker.

Ikke mer åker enn det er til vanlig, i hvert fall, i betydningen «gress som ikke er så ille som naboen lenger nede i veien sitt, men alltid burde vært klippet forrige helg». Men klippe, klippe skal vi likevel.

WP_20160514_009

 

Det er rare dager. Jobben er i en slags våkne-sakte-etter-ferien-fase, krydret med en dæsj dataproblemer og en hel masse kaffemaskin-oppdateringer etter alles ferier, gjøren og laden. Ungene er i sving; den ene går på et fantastisk tegnekurs (prisen er også fantastisk, må det sies, men heldigvis er kurset også fantastisk moro og fantastisk lærerikt), den andre er i fyr og flamme over Sommerskolens kurs med bygging av Lego-roboter («Mamma, jeg kan nesten ikke VENTE til i morgen, det er så kult!» Sitat gutt på snart 13!! Sommerskolen Oslo, hatten av for dere).

Storejenta er på cellotur nå, hun var så vidt innom i helgen for å jobbe etter hytteturen med venninna- som hadde gått veldig, veldig bra. Jentene hadde laget mat, vasket etter seg (!), gått turer og spilt kort med venninnas besteforeldre som bodde nede i bygda. Fotballhuet trener, Gubben jobber. De små er i barnehagen, både Turbos bestevenninne og Bisons favoritt-voksen har kommet tilbake etter ferien. Med andre ord, hverdagen begynner så smått å melde seg, aktivitetskalenderen fylles opp og mor begynner å pønske på smarte manøvre for å få de to mellomste til å holde orden i saker og gjøremål inn i det nye skoleåret. Alt er normalt, alt er greit.

Likevel, midt i det lille, trygge livet er det mange store tanker og mye… drama. Tanker om en datter som snart drar og skal være borte i et helt år. Dagene tikker ubønnhørlig av gårde, en etter en, og snart står vi på Gardermoen. Jeg gruer meg intenst, men dagene flakser forbi, og jeg klarer ikke gjøre Hvert Øyeblikk Spesielt likevel. Vi har nådd innspurten på veien mot godkjenning i Silkeveien, det er slitsomme intervjurunder og forberedelser, og realiteten begynner å synke inn: hva hvis vi får avslag? Hva hvis vi faktisk åpner konvolutten og det står svart på hvitt at vi ikke er anbefalt? Jeg har hele tiden sagt at det er vi forberedt på, men for å være helt ærlig… det er bare en rasjonell øvelse. Sannheten er at vi kommer til å bli vanvittig skuffet. Dessuten ser det ut til at det dukker opp endringer i internasjonale regler i tillegg, som troll av eske, og det var jo virkelig prikken over i’en. På et helt annet område har jeg en sønn som har tilbragt det siste året med å svelge kamel etter kamel på og utenfor fotballbanen, og sommeren har for hans del bestått i store endringer. Kort sagt: rett under alt det dagligdagse er det mye følelser, og mye drama.

Så selv om jeg skriver og skriver er det sjelden jeg trykker «publiser»-knappen. Jeg driver og flikker på diverse innlegg, men siden det omhandler andres historier og jeg gjerne vil fortelle hva som har skjedd, uten å utlevere andre i detalj, så tar det litt tid å få det akkurat riktig. Særlig når det ikke blir stille i huset før det er langt over leggetid for trøtte småbarnsmødre.

Men midt i alt alvoret finnes det også hverdagsdrama av den lysere, lettere sorten 😀 Som dette: jeg har bestilt frisørtime til de minste.

Hyyyyyyyl! Hulk, snufs, og dobbelt-vræl! Skal jeg klippe håret av nussesussedussebassene til mamma? Har jeg gått fullstendig fra vettet?

Vel. Det finnes nok de som med styrke vil hevde det motsatte, at jeg endelig har tatt til vettet. Og de har et poeng:

Hår1

Morrasveis. EKTE morrasveis. Bison, halvannet år.

WP_20160407_003

Og sååå mye tugger kan det blir når noen leker med fintannet kam på egenhånd. Sukk. Det tok mannen min nesten en time å få reddet (mesteparten av) det inntovede håret.

Men familien er splittet. Noen vil klippe, andre vil ikke. For min egen del har jeg lenge strittet imot. Han er jo så skjønn, Bison, med håret til alle kanter og små krøller nederst i nakken. Og Turbo! Turbo har aldri noen sinne klippet seg. Hun har håret hun ble født med, og jeg kan forundret konstatere at det er sant det de sier, hvis du aldri klipper håret får du ikke flisete tupper. Turbo har ikke en eneste flisetupp! Hun har også verdens skjønneste Elsaflette nedover ryggen, med påfølgende englehår dagen etter. Eller to knallsøte musefletter som tar seg bedårende ut på en treåring. Jeg elsker Turbos lange hår, som hun har samlet på så lenge.

WP_20150614_039

Turbobaby, våren 2015.

Det er bare en liten hake ved det hele: hun er ikke så innmari glad i å greie håret. Eller vaske det, for den del. Begge deler går, altså, med litt overtalelse, men på dårlige dager eller trøtte morgener ligger det an til krangel. Bison? Jeg kan forundret konstatere at verden ikke gikk under da jeg motvillig stusset panneluggen hans (ja, for det er på høy tid å klippe panneluggen når den støtt og stadig henger fast i snørret—) før sommeren. Han ble faktisk ganske fin. Men, derfra til å klippe vekk hele den sjarmerende hockeysveisen?

Hår3

Liten gutt, stor verden, langt hår. Sånn det skal være, eller?

Hår2

Pannebånd-varianten. En liten avlegger av Little Steven-bandanaversjonen.

Hår4

«Flette-i-capshullet»-look’en.

WP_20160319_011

Fritt fall-stilen…

WP_20151224_003

Musefletteguri.

På den annen side: hvis det er tungt å klippe håret på Turbo og Bison , så blir det neppe mindre sentimentalt og hjerteskjærende hvis jeg venter et år. Eller to. Eller tre! «Jamen, jeg kan jo ikke *hulk, snufs* klippe håret på lillejenta mi, hun har hatt det samme håret i SEKS ÅR NÅ!» Eller enda verre: «Turbo, vær så snill. Det er det eneste jeg ber om. Du skal få feste, røyke, drikke, slutte på skolen, mamma skal ikke kommentere at du sitter bakpå motorsykkelen til den tvilsomme kjæresten din, jeg lover! Hva som helst, så lenge du ikke klipper håret! Jeg spanderer tur til Magaluf hvis du lar håret ditt være. Jada, jeg ser at det er litt upraktisk med hår til knærne, men tenk litt på mammas følelser, nå.»

Jeg har en tålmodig mann, men det aner meg at han på ett eller annet tidspunkt i løpet av det forutgående scenariet vil ønske å printe ut separasjonspapirer. Det er greit å være litt bløthjertet når du er en godt voksen mamma som aldri skal ha baby mer. Det er ikke greit å forvandles til en tåre- og snørrdryppende sentimentalitetstyrann. Hvis jeg ikke tar meg sammen og får bestilt den timen, kommer faktisk hele familien til å hate meg, på et eller annet tidspunkt.

Og under over alle undere, den dagen jeg faktisk har googlet meg fram til en frisør i Oslo som reklamerer med barneklipp og frisørstol med ratt, blir jeg ønsket velkommen av følgende lapp i barnehagen:

«ADVARSEL! Det går lus på avdelingen.

Vennligst sjekk barna deres i ettermiddag.»

 

August har knapt begynt. Skolen har ennå ikke startet, og den første lusealarmen har allerede gått. Hvor mange blir det i løpet av skoleåret? Ti? Tjue? Kveld etter kveld med unger som hyler og gråter og sparker og vrir seg, mens Gubben holder fast og jeg føler meg som Josef Mengele med den fintannede lusekammen som lugger ekstra godt bak ørene og i nakken, der lusa liker å gjemme seg.

Det avgjør saken. Nå må lokkene falle.

Hulk.

WP_20150616_15_44_04_Pro