Silkeveien, del 6: O kjedelige lykke

Planleggingsdag. Nå igjen! Det er da fælt som de driver og planlegger i den barnehagen, da?!

Neida, jeg bare tuller. Barnehagens fire planleggingsdager i året er dem vel unt, det skulle bare mangle. At de ofte kommer overraskende på handler nok mer om oss enn om dem, for å si det sånn, og denne gangen var jeg faktisk forberedt! Krøss i taket! Ikke bare var dagen markert i kalenderen, jeg hadde også bedt om fri flere uker i forveien, null stress- og med tanke på at Gubben fremdeles løper rundt i Atlanta og koser seg med foredrag og duppeditter og fancy fester, passer det egentlig ganske greit.

Mer enn greit.

WP_20150811_002

 

Siste dagen før høst-«ferien» gjør det meg ingen verdens ting å loffe rundt i pysjen og bare produsere noen matpakker før de fire tre store forsvinner ut av døra mot skolen, og slippe hvor-er-parkeringsplassen-maratonet eller kamp-mot-klokka-med-dobbelvogn-løpingen. Det er Turbo, Bison, jeg, og en helt blank dag uten planer.

Kort oppsummert var resten av dagen sånn:

  1. Teste dampvasker
  2. Bygge togbane med ungene
  3. Kose i senga
  4. Gå tur med hunden
  5. Svare på telefoner etter skoleslutt (standard punkt på dagsplanen. «Mamma, kan jeg være med Peter/Anders/Lina/Frida hjem fra skolen? Kan jeg være lenger på SFO? Kan du overføre litt penger?» osv osv)
  6. Be eldstesønnen om å passe Bison mens Turbo og jeg tok en snartur til butikken (ordene «toåring» og «snartur» er ikke kompatible, men «treåring» går så vidt, i hvert fall når humøret er godt)
  7. Lage middag, bake pai
  8. Legge småbarn
  9. Se på NRK3 med de eldste

Ikke akkurat spennende, men veldig deilig. Det var en fin dag. Mye latter. Mange ord, spesielt fra yngstemann kom det mange overraskende gullkorn. Og jeg fikk masse, masse kos. Dessuten kunne jeg ved dagens slutt overrasket konstatere at dette med planleggingsdager er noe helt annet i år enn i fjor. I fjor kunne en hverdag hjemme med The Terrible Two på høygir minne mistenkelig om… Birken, eller Femmila, eller Iron Man eller noe annet som etterlater deg helt utkjørt. Ikke fordi det var så fælt eller grusomt, det var mye moro da også- men det var fullstendig, ett hundre prosent superintenst hvert eneste minutt. Snudde du deg bort et halvt sekund, sto en av dem i skuffen eller spiste mat fra hundeskåla. De ene var vill, og den andre var enda villere.

Vel skjedde det mye rart i dag også, men de livsfarlige episodene kommer ikke lenger hvert tiende minutt. Det hender også at de driver på med små gjøremål i relativt lang tid av gangen… Turbo har lagt sin elsk på å male, mens Bison synes at togbanen (som jeg fant på loftet da jeg lette etter en blomsterpotte, arvegods fra de to eldstes småbarnstid og like fin!) er artig.

WP_20160428_001Klassisk The Terrible Two fra i fjor. Dette tok sikkert omtrent to minutter.

En veldig kjedelig, veldig idyllisk dag. En dag i de små, dagligdagse gjøremålenes tegn.

Og da jeg lå i senga med Bison for å se om han ville sove den sedvanlige timen sin midt på dagen (han hadde tatt en dupp tidlig på morgenen, så jeg trodde ikke egentlig han trengte mer søvn. Men, da han på eget initiativ tuslet ned trappa mot soverommet med både Happa og Dinglis og Happaline og Fisken i armene, bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk) tenkte jeg hvor ufattelig stor verdi som ligger i nettopp dette. De små, vanlige tingene. Å sitte ved siden av benken når mamma vasker opp. Få være med på butikken og få lov til å hente en ost eller en melkekartong. Hjelp til å få på seg skoene når man prøver selv og det bare går nesten bra. Tryggheten i at noen kommer og blåser på hvis du slår deg. At du får en kos akkurat når du trenger det. Eller å ligge i senga, rulle rundt, få øyenkontakt med mamma og smile, rulle rundt igjen og stikke foten borti henne, fordi hun ligger der, fordi du vet at hun alltid ligger der. Dette er selvfølgelig noe småbarn aldri skjenker en tanke, det bare er sånn.

Hvor viktige, nei, nødvendige alle disse tingene er, for alle bitte små mennesker som kommer helt uforberedt ut i verden og er prisgitt omgivelsene for å lære seg… alt.

WP_20160410_014

 

Når jeg ikke har skrevet noe særlig om Silkeveien i det siste, så er det fordi det ikke er stort å skrive. Vi er ferdige med møtene, vi har gått igjennom punktene i Fosterhjemstjenestens liste, de stakkars saksbehandlerne har en hel kladdebok full av stikkord og notater som skal samles i en rapport og sendes over til Bufetat. Der er vi nå, og der har vi vært en stund. Vi venter på rapporten, og nå nærmer det seg snart et år siden vi begynte prosessen. Dette er ingen klage- det er nok ikke den enkleste rapporten å skrive 😉 Men vi hadde vel strengt tatt håpet å være i mål snart, og det er ikke spesielt morsomt å være i limboland. Særlig ikke når vi er såpass usikre på resultatet. I takt med at dagene og ukene går uten rapport, blir jeg mer og mer overbevist om at det er våre svake punkter og det rigide regelverket som går av med seieren, og at det vi kommer til å få i posten er et avslag. Det er vanskelig å holde på optimismen.

Men i dag skjøv jeg all tvilen og usikkerheten til side, der nede i senga med en blid liten bleiestump ved siden av meg, og jeg tenkte på vår lille Gutt X. Nå aner vi jo ikke hvem vi får, men når vi en sjelden gang lar oss rive med av dagdrømmerier ser vi ofte for oss en liten tass på nettopp 2-3 år.

Å søke på et barn fra Special Focus-listen innebærer at Gutt X kommer med ett eller flere handicap, funksjonshemminger eller utviklingsforstyrrelser, på den ene eller andre måten. Men når lille Bison strekker ut en hånd og stryker meg over kinnet, tenker jeg at det aller, aller største «spesielle behovet» Gutt X kommer til å ha, er å ha levd starten av livet sitt uten alle disse hverdagslige selvfølgelighetene- som er så grunnleggende i å utvikle en tillit til verden. Å sove på en sovesal med småbarn tett i tett. Mates i felles spisesaler. Voksne som passer på deg, ja, men neppe har tid til å følge nettopp deg tett og ta hensyn til akkurat dine behov. Å alltid være en av mange, å måtte slåss for oppmerksomheten og voksenkontakten.

 

WP_20160420_001

 

Jeg elsker barnehagen, jeg synes den er helt topp, og har aldri hatt et fnugg av dårlig samvittighet for å begynne å jobbe etter endt permisjon- men jeg fryser på ryggen ved tanken på å praktisk talt bo i en barnehage. Ikke nødvendigvis med noen bemanningsnorm 😉 Jeg er helt sikker på at personalet i barnehjem verden over gjør så godt de kan, men det er og blir noe annet enn en familie.

Absolutt alt jeg har lest av erfaringer med Special Focus-adopsjoner underbygger dette. Joda, selvsagt er det en utfordring at han/hun har skoliose/klumpfot/hepatitt/ hørselsskade/hjertefeil, men det som virkelig har vært utfordringen, er det følelsesmessige. Det er samme refrenget hos alle erfarne adoptivmammaer. Trygghet, tillit, tilhørighet, slike reaksjoner skapes ikke på en dag når hele din tidlige historie består behov som ikke helt blir møtt. Derimot kan det være andre reaksjonsmønstre som dannes, og som vi må bruke tilsvarende lang tid på å plukke bort. At ting tar tid er kanskje like greit å venne seg til først som sist?

HVIS vi blir godkjent, og HVIS vi får en tildeling i nærheten av det vi ser for oss, ligger det en liten tass i en seng helt alene akkurat nå. Uten en mamma å klemme på eller sparke litt borti.

Jeg prøver å ikke være en sånn sentimental gammel dame, men på glade, lavmælte dager som i dag kjenner jeg på dobbeltheten i det å være så inderlig glad over det vi har her hjemme, og samtidig litt sår på vegne av den lille personen vi ennå ikke har møtt og kanskje ikke får møte heller, men likevel er tilstede i tankene våre. Og som kanskje akkurat nå lever i en helt annen virkelighet.

WP_20160806_20_25_37_Pro 1

 

På dager som i dag takker jeg for alt vi har, og håper samtidig at den store senga vår skal få bevist at det er plass til flere 😉

Ordknapp onsdag

Såh!

Uka er fremdeles en smule uoversiktlig, og Mor Sjøl har ennå ikke klart å plassere alle brikkene inne i sitt surrete hode. Men jeg har fått hodet såpass over vannet at jeg husker at det er onsdag i dag, og at det er den 28. (at det var den 27. i går hadde jeg derimot klart å glemme, med katastrofale følger…noe jeg sikkert vil sutre mer om i den neste Tanke-posten). Og onsdag er den ordknappe dagen, den eneste ukedagsposten jeg klarer å følge opp noenlunde regelmessig. Med andre ord er det på tide å dra i gang rytmen på i alle fall dette ene punktet.

Dagens lille historie: en hjemtur i treåringens tegn. Bare Turbo, og en trøtt og sliten mamma som aller helst ville fort hjem, men har lært seg å kompromisse når det virkelig gjelder. Hvis jeg spanderer fem minutter, går turen fra å være en nødvendig, småkjeftete transportetappe til å bli et bitte lite eventyr.

Treåring-magi!

 

wp_20160928_005

«Suser avgårde, alle mann. Yeah. Yeah…» Og på de Lillos-sida av byen, på trikken fra Briskeby til Majorstua for å bytte til t-banen. Lykken er selvfølgelig å få sitte på eget sete!

wp_20160928_006

Ennå er temperaturen ganske høy i forhold til hvor vi er på kalenderen, men sola er stadig lavere. Turbo og jeg ble stående og undre oss over hvor sterkt sollyset var, og hvordan veien nesten lyste, det også.

wp_20160928_008

Det er slutt på blåbærene og bringebærene, men hver gang vi går langs veien må vi plukke et strå. Det smaker ikke like godt, og noen ganger kan det gjøre vondt i fingeren, men strå er morsomme. De kan brukes som fiskestang. Her fisker Turbo gjennom gjerdet ned mot togskinnene. Jeg lurte på om hun fisket laks eller sild eller kanskje hval, men treåringer er kvikke. «Jeg fisker tog, mamma!».

wp_20160928_009

Mormor venter hjemme med lillebror. Da må mormor få blomst. Og ikke de kjedelige som vokser nærmest veien, neida, vi må opp bak søppelkassen til naboene (for å plukke helt like blomster, men det er bare detaljer!). Selv om det nettopp har regnet og er vått og klissete. Det er også detaljer!

wp_20160928_010

… og enda lenger opp.

wp_20160928_011

DER var den riktige blomsten!

wp_20160928_012

… og til slutt, på toppen av bakken: utsikt over byen, og kjemperare skyer! Vi ble stående og stirre, begge to. Hadde det bare vært meg, ville jeg hastet forbi, så jeg antar jeg skylder min yngste datter en takk (nok en gang).

Måtte vi aldri slutte å stirre på rare skyer, lillemor. Det kan løfte enhver tur, og faktisk også enhver dag.

 

En annerledes helg…

Det er rart med det.

Lørdag morgen våknet jeg tidlig (øh, som alltid), men ikke tidlig nok. Kravlende over magen min, perfekt innstilt i riktig vinkel for å plante en fot i nesa mi, var lille Bison. Glad og blid og klar for nye eventyr. At klokka ennå ikke hadde nådd seks er ingen hindring, nå er det opp og hoppe!

Klint inntil kroppens motsatte side var Turbo, som holdt mamma hardt fast i et klamt og tett grep, mens hun snorket med åpen munn.

Gubben? Hans side av senga var tom. Han hadde allerede dratt. Og det burde jeg visst, flyet skulle gå allerede 06:05, det er klart han pakket seg inn i en taxi allerede i firetiden. Her kunne jeg lagt inn en angstdryppende passus om at den tiden der jeg kysset min mann farvel er forbi, hva sier det om vårt ekteskap??- men jeg gidder ikke, for jeg er rimelig sikker på at den eneste grunnen til at Gubben måtte pakke seg ut i taxien alene er at jeg var skikkelig trøtt. Ikke at det lå noen dypere, skummel mening bak. Dessuten sendte jeg både hjerter og kyss på sms.

sept4

Min mann forbereder seg til forretningsreise til Atlanta: skjæring av skumgummifiolin til Turbos suzukikurs. Heia Gubben! Det gjelder å ha prioriteringene i orden.

Såh, Gubben er borte, Bison er våken, Turbo er snart våken, vi er alene i helgen og neste uke og helgen etter. Huset ser ut som det alltid gjør (antagelig litt verre, siden vi er midt i oppstartsfasen for skoleåret). Vi har tre dansinger, en fotballkamp og en bursdag på programmet, pluss to små som ikke sitter stille i mer enn tre minutter av gangen. Til arbeid, kvinne! 😀

Og her skjer det morsomme. Nå har jeg jo i realiteten vært alenemor i mange år da de største var små, så det er mulig jeg har «juksa litt». Men jeg har hørt mange fortelle om det samme fenomenet. For når du er alene, så girer du om. Ting blir (ulogisk nok) ikke vanskeligere eller tyngre. Tvert imot, ting blir nesten lettere. I stedet for at vi halvveis går og venter på at den andre skal sette i gang noe- begynne å vaske gulvet, for eksempel, eller skifte den bleien- så er det bare å ta grep. I stedet for å måtte forholde deg til et annet voksent menneske, både på godt og vondt (mest godt, men også det gode tar tid), er det bare deg. Du er også langt mer bevisst på absolutt alt du gjør, for du vet at dersom du slurver, jukser og later deg- da rakner hele dagen. Kaos og dårlig stemning følger. Det må ikke skje.

Mam-zilla er her! Watch out!

sept1

En ekte mamzilla hopper ut av senga og drar til lekeplassen uten å kny.

sept2

Bikkja løp så fort i ren hundeglede at det var umulig å knipse et klart bilde. Utrolig at det kan være så mye fart i den lille pølsa!

På lørdag er vi tidlig ute (!) til dansingen med de to minste. Jeg får hentet Ballerinaen og fått henne i bursdag etterpå. Jeg vasker minst fire omganger med tøy, tørker støv av alle flatene i stua (inkludert tv’en) og sorterer alle babyklærne som ble vasket forrige helg. Jeg legger panteflasker i poser og sender den ene ned på butikken, mens jeg hjelper den andre med øving og legger en plan for langtidsleksa i gym, og Turbo og Bison får ikke se på barne-tv før klokka seks. På søndag fortsetter jeg i samme stil: før klokka er ti er vi ute på lekeplassen, de tre yngste, bikkja og jeg. Vi har idyllisk leke-seanse (og bikkja går amok av glede) før jeg går rett hjem og vasker vinduer, hjelper til med tverrfløyte og obo, baker brød og støvsuger hele huset. Og skifter sengetøy. Vi spiser fiskesuppe og nybakt brød mens jeg har en alvorsprat om hvordan man går i trapper og lukker dører (nå har vi bodd i enebolig i sju år, og bivirkningene begynner å melde seg…) før jeg kjører sønnen på kamp med to småttiser i pysj baki bilen. Legg til at vi fremdeles ikke har fått skiftet ut den defekte oppvaskmaskinen, slik at oppvask er en nødvendighet sånn ca annenhver time hele helgen igjennom, og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg har vært helt usedvanlig flink.

sept3

Dette er noe jeg har savnet en stund: pur fotballglede, og 4-0 til pause!

Hvilket jeg også har, for den eneste tiden jeg har sittet på rumpa var da United slo Leicester 4-1 i en forrykende fotballkamp. Men som sagt, du er i et helt annet modus. Effektivitetsmoduset. Supermammamoduset. Herskaljegjagguikkeliggepålatsidamoduset.

Jeg skulle ønske jeg hadde mer av den innstillingen til vanlig. Det er kanskje noe å jobbe med framover.

På den annen side, det kan ikke vare evig. Det er lettere å stå på 110% når du vet at det er kortvarig. Og selv Supermammaer blir trøtte. Dessuten, en ting er å jobbe kontinuerlig i helgen, hjemme, iført joggebukse og (nesten) uten andre plikter enn å gjøre fornuftige ting i den rytmen som passer der og da. Noe annet er det å forholde seg til arbeidstid klokka åtte, barnehagesekker og turplaner (med og uten pølse og regntøy) for småskolen. Ikke minst nå som vi går inn i et halvår som nesten minner om det over-travle 2011. Så selv om helgen gikk fint… hvordan skal det gå med uka?!

Jammen har vi flaks, som har en nypensjonert mormor som står og tripper etter å følge i barnehagen og lage middag til vi kommer hjem. Mormor rykker inn med dampvasker og gangetabell-triks.

DET blir luksus, det!