Sees 27. november?

Det var en junidag i 2010. Det kan ha vært 2009, men jeg tror det var 2010, vi hadde akkurat dratt i land et stort prosjekt på jobb og sommer’n dukket opp fra ingensteder. En sånn tidlig junidag da sommeren plutselig hadde eksplodert etter en kjølig vår, og folk måtte inn i boden og bytte støvlene med sandaler.

Som sagt hadde vi akkurat avviklet et kjempeprosjekt, det hadde vært hard jobbing i månedsvis og mye tid hjemmefra. Nå var det tid for oppryddingen i etterkant, samtidig som det jo hadde vært 17. mai og bursdager og skoleavslutninger på løpende bånd. Jeg satt på bussen på vei til barnehagen, rett etter lunsjtid, for å hente ei lita frøken som hadde kastet opp og måtte dra hjem. Syk my arse, tenkte jeg, lettere irritert. De hadde jo spist boller etter gårsdagens sommerfest, og hun hadde gått rett på huska etterpå. D’ække omgangssyke, det der.

Bussen sneglet seg oppover Tøyenbekken og svingte inn i Grønlandsleiret. Den var ganske tom, midt på dagen er greit sånn sett, og vi få som var der svettet i varmen og kikket beskjemmet ned på hvite legger og tær uten neglelakk. Grønnsaksbutikkene suste forbi, deretter Grønland kirke- Østkantens katedral- og så stoppet bussen ved Politihuset. Politiparken, som bare noen dager tidligere lå der øde og forlatt, var nå belagt av tepper og håndklær og pledd, folk lå halvnakne i sola og pratet, leste bok og solte seg. Noen hadde piknik, andre lekte med bikkjer, sommeridyllen lå like tjukk som grillosen.

Og det var da det smalt. Derfor jeg husker denne dagen så godt (jeg har jo kjørt denne ruta, i sommervær, ca tusen ganger før og etter, og kan ikke påstå å huske dem alle). For jeg så alle de glade ansiktene, jeg tok inn all sommerlykken, og kjente raseriet gå som en bølge fra tærne og opp til hodet. De glade ansiktene provoserte meg grenseløst, de avslappede kroppene var en personlig fornærmelse. Har ikke folk andre ting å ta seg til enn å bare… ligge her? Hæh? Er det liksom greit å bruke en vanlig tirsdag klokka to til å… kose seg? Hvorfor løper de ikke, skal rekke noe, et møte kanskje, eller barnehagen eller i det aller minste en parkeringsbillett som er i ferd med å gå ut? Saatana perkele! Ligge sånn her og gjøre ingenting, fytterakker’n, det sku’kke vært lov!

I ettertid trenger jeg slett ingen mastergrad i psykologi for å fastslå at raseriet var et uttrykk for dårlig skjult misunnelse. Og at fornuften som vanligvis sorterer ut de mest irrasjonelle utslagene var så altfor, altfor sliten. I ettertid har jeg faktisk hatt nesten dårlig samvittighet for folkene i parken, som selvsagt koste seg helt uavhengig av hun sure megga som satt og kokte på bussen. Kanskje de hadde jobbet en slitsom nattevakt? En student som hadde jobbet som fy for å rekke eksamen og nå endelig kunne slappe av? Kanskje han på det blå håndkleet med grønne striper var alvorlig syk? Kanskje folk bare skal gjøre akkurat hva de vil med sin egen tid?

*********************************

Jeg æ’kke der nå, heldigvis, og jeg håper virkelig jeg aldri kommer dit igjen. Det er ikke mye moro å gå rundt som en lite raus, sneversynt surpadde 😉

Men det snører seg sammen. Nå dreier uka seg bare om å komme igjennom dagen til det endelig er sent nok til å legge seg, og helga om å slynge seg mellom alle gjøremål og samtidig prøve å skrape sammen nok energi til å ta fatt på mandagen igjen. Mandagen, som alltid kommer for tidlig.

wp_20161018_17_29_09_rich

På vei til korøvelse. Jeg klarer nesten alltid å møte på de vanlige tirsdagsøvelsene.

Tid. Tid. Mangel på tid. I dag har jeg for første gang på lenge sett en hel fotballkamp, men det var bare fordi Uniteds krisedårlige møte med Chelsea startet klokka fem om ettermiddagen. Kampene som starter klokka ni er det bare å glemme, når pausen kommer er mor klar for å slepe den verkende skrotten i seng uansett. Tid, og energi. I går skulle jeg vært på korseminar med middag etterpå, den eneste voksentingen jeg har satt på planen hele høsten. Vi trenger å øve på requiemet før konserten, og Henrik og Trude hadde sjenerøst budt hele koret på elggryte etterpå. Sånn ble det selvsagt ikke, vi måtte snu i bilen, og det var like greit- vi hadde ikke mange minuttene på oss til å hente Ballerinaen etter dansing før oboisten skulle skyfles fra orkesterøvelse til speidernes japanske matlagingskveld ute i Ski. Hulk, snufs, minus tusen poeng til hun som kanskje, kanskje ikke kommer. Det er en rolle jeg føler meg særdeles lite vel i. Men det begynner å bli tomt, og det irriterer meg grenseløst. Det er så mye jeg skulle gjort! Men de nærmeste ukene har jeg bare en oppgave: hale, dra og slepe meg videre mot juleferien som ligger der, langt i det fjerne (skjønt, når juleferien ligger an til å bestå av en eneste dag i romjula, kan man saktens lure på hva det er å se frem til…).

wp_20161018_16_09_36_rich

Men ikke tomt for tomme kalorier. Min faste tirsdagsmiddag på Max på Grønland, mellom jobb og fiolintime.

Og det er i akkurat den settingen jeg innser at 1) jeg har ikke tid til å blogge så ofte og nøye som mine 11 svært trofaste og tålmodige lesere fortjener (ok ok, jeg vet at både hyppighet og kvalitet varierer voldsomt allerede, men her snakker vi om en kritisk grense, folkens!), og 2) det kommer til å gi meg enda mer dårlig samvittighet (som jeg allerede har nok av). Valget står reelt sett mellom å fisle ut i ingenting med stadig sjeldnere og dårligere innlegg, eller å legge ned hele blekka halvannen måned etter det stolte toårsjubileet, eller å ta en pause. Flikke på noen kladder og ellers ikke stresse med det, og håpe at jeg kan komme sterkere tilbake. Det er selvsagt risikabelt, med tanke på at noen helt sikkert faller av på veien (jøss, hvem skulle tro at jeg brydde meg om lesertall? Vel, jeg gjør jo ikke egentlig det, men jeg vet at Norges minste mammablogg har et usedvanlig hyggelig og fornuftig lite publikum som jeg ikke ønsker å miste). Men det er mer fair enn å bare halte videre.

Så pause blir det. Både for deres skyld (det får være måte på hvor dårlig det skal bli, liksom), og for min (det er ett av mange små tiltak for å unngå 2011-sinnstilstanden på slutten av semesteret), tenker jeg vi legger skuta til land og begynner igjen 27. november.

wp_20161015_18_56_28_rich

Høstfest på Kampen.

wp_20161015_18_57_17_rich

… med sau! Bison er glad. Dessuten bor kanskje den største grisen i hele verden på Kampen!

Men litt surt er det. Ting jeg gjerne skulle sagt noe om akkurat nå:

— Høstfesten i nabolaget. Fra to vinkler: hvorfor Oslo er en koselig liten landsby, og hvordan «en koselig og rolig kveld hjemme» av og til bør ende opp som noe helt annet, fordi 2-3-åringer sjelden setter pris på sofatid for mange timer i strekk. Det var en flott kveld!

— «En-på-en-tid». Dette er flerbarnsmødrenes store skrekk, frykten for at barna skal vokse opp med en forurettet følelse av at mamma så aldri meg. Den gode nyheten er at det er ganske lite som skal til. For eksempel en tur på kino for å se Storkene og en kopp kakao etterpå.

— Man skal aldri si aldri. Historien om (nok en) stresslørdag der jeg mentalt sparket meg selv bak for å i et svakt øyeblikk si ja til å være foreldrehjelp på førstekommunionsundervisningen- og endte opp med å tilbringe noen utrolig morsomme timer med et fyrverkeri av en dame fra Nigeria og en haug artige unger.

— Joda, det er kult å sende dattera på utveksling, men… Om hvordan 17 år er «nesten voksent» så lenge ting går bra. Men at når det er drama og problemer i utvekslingsmiljøet (datter er ikke direkte involvert og holder hodet kaldt, heldigvis, men det er ikke store forhold og mange venner er innblandet. Og hele greia er bare trist) føles Hertfordshire fryktelig langt unna. Jeg skulle så gjerne gitt henne en klem!

— At løpet ikke er kjørt for de av oss som somlet med å bestille billetter til Nøtteknekkeren i år: Oslofilharmonien har julekonsert med Reisen til Julestjernen, Let it go og Sofia fra Barne-Tv!

— Mor Lærer Å Spille Fiolin. En komedie i hundreogtjue akter (mulig min mann holder seg for ørene og insisterer på at det er en lidelseshistorie). For ikke å snakke om når Turbo skal begynne for alvor!

— Halloweenkostymer og moro. Hvordan kan man vel ta pause når det skjer så mye gøy framover?! Dessuten skal gutta på tur- Gubben og Fotballhuet skal til Manchester til helgen, håper United spiller bedre da!

— Alle anledninger til mammaskryt, og de er det mange av (det er jo derfor Gubben kjører rundt som et piska skinn, eller hva?)

wp_20161023_14_33_03_rich

Som i dag, da husets oboist spilte Carmen og Aida og ikke minst den tøffe Cantina band, i et symfoniorkesterprosjekt på Sagene.

… i tillegg til alle hverdagsmorsomheter og fine øyeblikk med store barn og små barn, med mann og bikkje og musikk og mat og lettere kaotisk hverdagslykke. For det er viktig å få med seg: livet er bra. Vi har det fint. Og selv om kroppen verker og hodet føles fullt av bomull mesteparten av tiden, så koser jeg meg med både obokonserter og dansetimer med de små, og føler meg egentlig ganske heldig. Sliten, men heldig.

wp_20161023_20_21_38_rich

Lesestund for lillesøster og storebror, rett før leggetid.

Det er bare for få timer i døgnet, dessverre. Det skulle vært 36, eller i det minste 30.

27. november blåser jeg støv av bloggen igjen, og håper å ha noe mer eller mindre fornuftig på hjertet. Og hvis ikke, så blir det vel bare… «Hei». Datoen er ikke tilfeldig valgt, det er 1. søndag i advent, og selv om det kan virke som det glade vanvidd (rett inn i julestria) håper jeg at en drøy måneds bloggefri fyller opp kladd-arkivet, om ikke annet.

Tusen takk til alle som har hengt med så langt, jeg håper vi sees igjen! For de som er nysgjerrige på hva som skjer i mellomtiden (her brer rødmen seg i fjeset, for dette grenser definitivt mot det smått innbilske) kommer det semi-daglige drypp på den åpne Instagramprofilen. Ønsker hver og en av dere en god og ikke altfor stressende høst.

Trøtt, men glad, hilsen fra Helle 🙂

wp_20161015_14_21_46_pro

 

wp_20161015_14_21_43_pro

 

wp_20161015_14_21_38_pro

Avslutter med noen bilder av min personlige Cubus-unge. Hun har fått ny jakke (fra Cubus), og syntes hun var fryktelig fin. Det synes jeg også!

Torsdagstanker

  • Utenfor vinduet:

wp_20161014_16_27_53_pro

Klassisk syn i veien her på ettermiddagen. Når jeg henter i barnehagen ringer jeg Gubben, som tar med seg Dina og kommer oss i møte (den stående spøken her i familien er jo at Gubben tjener dobbelt så mye som meg og jobber halvparten så lite. En sannhet med modifikasjoner, for all del, for når han har det travelt er det travelt. Men ofte kan vi gjøre det sånn). Det vil si at første del av hjemveien traver jeg bortover med vogna, og siste halvdelen… småslåss de to små om hvem som får holde Dina, og den andre surrer rundt og klatrer på alle gjerdene og går i alle trappene vi ser langs veien.

Det går ikke så fort at det gjør noe. Men du verden så hyggelig det er!

 

  • Tanker om uka som gikk:

— Første uke i Megamaratonet er nesten overstått, og jeg kan konstatere at vi er i overraskende god behold. Mye takket være kreativ problemløsning, lunsjpausespilling og en tjenestevillig mormor som hjelper til på mange onsdager (og fram til jul også torsdager, når mellomste er på mattekurs).

Faktisk tror jeg at dette årets spinnville aktivitetsskjema også kommer til å bli rutine etter hvert. Uka vår ser ut som en dromedar (jepp, jeg innrømmer det- jeg måtte google. For hvilken er det egentlig som har én pukkel, og hvilken har to?): Vi begynner travelt, men ikke for travelt, på mandagen. Tirsdag drar jeg hjemmefra- med fiolinkasse- klokka kvart over sju og er ikke hjemme før halv ti på kvelden. Onsdag er det sen lunsj med innlagt spilletime, tilbake til jobb, og så på sangkurs og dansefølging. Her går det nok med noen halve feriedager etter hvert… Torsdag er det rett hjem etter jobb, og ditto på fredag- bare med litt aktiviteter som de store klarer selv eller foregår så sent at det ikke er stress. Vi er også ferdige med nesten alle foreldremøter, og alle ekstragreier i helgene er plottet inn i kalenderen (det er også, må jeg føye til, den første julekonserten og juleforestillingen. Fortsettelse følger).

Men jeg må innrømme at jeg stønnet høyt da den første av mailene angående organisering av skolens julegavemarked tikket inn. Hadde glemt at vi hadde åttendeklassing i år 😉

 

  • Vi spiser:

— Ukerytmen gjør utslag her også. Slik det ser ut nå, er det fredag, lørdag og søndag som innbyr til de store matlagingsaktivitetene. Mandag og torsdag har vi semi-god tid til mat, men har hodet andre steder. Og tirsdag og onsdag er mat en nødvendighet mer enn et sosialt nytelsesmiddel.

Så nå gjenstår det bare å ha en god plan for fredag, lørdag og søndag. Hmm. Jeg dytter fredagene over på min eldste sønn, i alle fall hva forslagene angår, og så får jeg gå i tankeboksen. Ukas middager har vært panert torsk, moussaka, fiskegrateng (frossen, ja. Og småttisene elsker det! Fiskegrateng og tomatsuppe, hva er greia?) og kyllingtoast med salat. Savner fremdeles at Gubben flesker til med noe kinesisk, kanskje noe som egner seg i Gubbens hjørne (hint, hint)?

Brødbakinga holder stand, da! Triumf! Nå skal det sies at det ene og alene er på grunn av de geniale Lekue-formene som gjør at brødet kan «bakes» på tre og et halvt minutt, uten det hadde jeg neppe holdt koken.

 

  • Jeg leser:

— Unni Lindells nye kom i posten i dag. For en som i utgangspunktet er fryktelig glad i krim, sier det seg selv at det ikke blir noen Bjørnstad denne uka heller. Men snart!

— Og storebror flesker til og leser Thomas baker, tre ganger på rad. Hurra for storebrødre!

wp_20161007_19_39_11_pro

 

  • Hører på:

— Av ren nødvendighet: Faurés Requiem. Ja, for vår kantor har hårete mål for høstens og vinterens konserter. Som korets konsekvent dårligst forberedte medlem (jeg har alltid som mål å øve før øvelsen, men så langt har det skjedd omtrent to ganger) må jeg si at jeg henger overraskende godt med på halvtonesprangene i den overjordisk vakre Lux eterna-sekvensen (2’20) i Agnus Dei. Likevel, det er godt vi har et kor-seminar på planen i tillegg til øvelsene før konserten!

— Abbey Road, her representert ved et overraskende godt konsertopptak av Paul McCartney i Tokyo. Golden Slumbers gir frysninger, slutten på The End gir tårer i øya, og i midten kan man rocke seg langs Ring 2 med trompeter og trommesolo på full guffe. Elsker det albumet. Here Comes The Sun. Something! Og Octopus’s Garden er jo også en höjdare, ikke minst takket være Ringos totale mangel på sangstemme 😀

— Og en liten suprise entry, fra dama som bare ser på langsomme franskspråklige filmer om Livet og Kjærligheten og Sånt (det er strengt tatt ikke sant, men i følge min mann er det ikke langt unna): The Whistling Song, Woo-hoo av The 5,6,7,8s og ikke minst Malaguena Salerosa. Jepp, mor og far har hatt romantisk kveld i sofaen med Tarantino, samuraisverd og avkuttede lemmer. Rart det der, jeg hater jo alle actionfilmene min mann elsker, men akkurat i den filmen der kan vi møtes (og kaste ungene ut av stua).

 

  • Jeg er takknemlig for :

— Dromedar-uke med innlagte hvileskjær! I forlengelsen av Fauré og koret, så har våre to sjefer- kantoren og organisten- foretatt en manøver som jeg synes er aldri så lite genial. Det lille koret har vokst seg ganske stort, vi er vel rundt 35 sangere nå, og i steden for den vanlige «møt opp de søndagene dere kan, vi blir sikkert mange nok» er vi nå delt inn i tre grupper med rullerende søndager. De som vil slenge seg med oftere er selvsagt hjertelig velkomne. For min del betyr det at jeg kan sikte meg inn på tredjehver søndag, og- tadaaa!- slippe dårlig samvittighet de resterende. Herlig!

— Den lille oljeovnen vi kan rulle ut i gangen nede utenfor soverommene. Det er ikke så mange grader det er snakk om, men det gjør den allerede tøffe jobben å stå opp hakket mindre ubehagelig.

— At vi var fornuftige sist helg og droppet den forlokkende dagsturen opp til hytta. De mellomste var der allerede med mormor, og de skulle ha fårikål og pølser på bål. Det var en strålende høstdag, det er synd å ikke være på hytta om høsten… men vi dro til IKEA og jobbet hele dagen, som jeg jo skrøt hemningsløst av i forrige innlegg.

Belønningen kom i form av en ryddigere stue, to barnerom med praktiske løsninger, og ikke minst dette synet:

wp_20161009_14_14_35_pro

To små prøveligger køyeseng for første gang. Særlig Turbo syntes det var superstas med stor seng, selv om den til hennes forbløffelse bare var kjedelig svart. Det skulle jo helst vært Minions-seng (Minions-sengetøy er herved overbragt storebror som tips til julegave, det blir nok stas det også).

  • Jeg er ikke takknemlig for:

— Den usle femtilappen ellerno’ jeg får i skattelette i måneden, som er finansiert med kutt i velferdstilbudet til kronisk syke og eldre, samt en dæsj oljefondpenger som definitivt IKKE burde brukes av vår generasjon som allerede har skummet fløten av absolutt alt. Jeg vil ikke ha den! Siv, hører du?!

 

  • Og stolt av:

— Utvekslingsstudenten min, som har fått A+ i matte og har blitt prefekt i fransk. Og jobber livet av seg på skolen, siden hun tar fire A-levels i stedet for tre (ikke takket være overdrevne ambisjoner, men på grunn av reglene for hva som må til for å godkjenne året i Norge). Jenta klarer seg bra, både på skolen og ellers, og er flink og fornuftig og…

så sjukt langt borte! *hulk* Jeg savner jentungen, jeg gjør det. Men jeg håper hun er travelt opptatt med å ha det gøy og ikke savner oss (så mye. Hehe. Litt er lov! Og apropos «litt er lov»- jeg vet at jeg skryter nå. Til mitt forsvar gjør jeg det ikke på Facebook)

 

  • Snakker med ungene om:

— Te-le-foooon. Vi er jo notoriske gjerrigknarker når det gjelder mobiler, særlig til yngre barn som mister og knuser og ødelegger i et sett, så her går det i arvetelefoner. Nå har ryktet spredd seg om at bestemor har en arvetelefon av nyere slag som snart blir ledig, og vips er krangelen i full gang. For hvem av de to midterste har den verste telefonen? Og hvem har egentlig bruk for hva? Den av ungene som ikke får den, kan få overta min gamle Nokia 925. Jepp, jeg har bestemt meg for å reparere skjermen, selv om det strengt tatt er fristende å kjøpe noe nytt og rimelig. Men det blir så utrolig mye bruk og kast med mobiler, og jeg bare… liker det ikke.

— VGS. Ja, for nå er vi der igjen, og denne gangen er det Fotballhuet som skal velge skole. Det er ikke den enkleste, når du både har en brennende interesse OG et brukbart hode du ikke nødvendigvis vil sette helt til side i nevnte interesses navn 😉 Heldigvis bruker de mye tid i tiende klasse til å snakke om veien videre, de får elever fra forskjellige videregående skoler på besøk som snakker og forteller og gir råd. De får til og med muligheten til å besøke første- og andrevalgene sine for noen timer for å se på opplegget.

Kvelden før var han ganske lunken, og mumlet noe om at han skulle se på idrettslinja på skole X i morgen, teste dans og basket og litt diverse, det blir sikkert helt ok. Filip og Daniel skulle også dit, jeg vet ikke om det er noe særlig, men vi slipper jo dobbelttimen i norsk.

Og dagen etter? Valget var tatt. Det var SÅ bra, skikkelig fin skole, topp trenere og kule folk. De tilbød masse forskjellige skoleturer og til og med utvekslingsmuligheter- i fjor var det noen som dro til New Zealand, mamma (Nei! Nei! Neeeei! Det er mer enn ille nok at datteren min er i UK. Hva med… Sverige?). At det faglige nivået i tillegg er høyt, teller også med i vurderingen. For det er med fotball som med all annen idrett: det skal bare en eneste grell skade til, så er moroa over. Da er det fint å ikke ha valgt bort for mange andre muligheter.

Ett problem mindre å bekymre seg om! 🙂

— Trump versus Hillary. Igjen. Det er nok mange, også utenfor USA, som gleder seg til valget er overstått.

 

  • Snakker ikke med ungene (eller noen som helst andre) om:

— Therese Johaug.

For en som mener mangt om mye og mye om mangt, er det en uvanlig opplevelse å oppdage at du ikke mener noe som helst om en sak som så til de grader dominerer nyhetsbildet. Men i tilfelle det ikke var klart nok: Den Store Saken om Therese Johaug mener jeg absolutt ingenting om, verken sånn eller slik. Selv om det sikkert er forferdelig for henne (og i den grad jeg skal spandere to minutter av min ikke så veldig verdifulle tid, så lurer jeg på hva landslagsleger egentlig er betalt for å gjøre. Hmm. Kanskje jeg skal søke den stillingen som nå blir ledig, jeg er tross alt ikke så verst på å google?).

— Når sant skal sies snakker jeg ikke så mye om Bob Dylan heller, rett og slett fordi jeg ikke er kvalifisert til det (Så kult at Nobelprisen går til en musiker teller ikke som «kvalifisert» i min bok, selv om jeg registrerer at mange som knapt har hørt en eneste Dylanplate jubler hemningsløst). Men jeg antar det er fortjent. Hilsen hun som bare kan teksten til Blowin’ in the wind.

 

  • Ukas kokkeslask:

— Eller, «Ukas lite gjennomtenkte mor». Prisen går til yours truly, for uttalelsen «Kan du være så snill å hente sitronene som vi skal ha i kaka?». For en toåring tolker ting bokstavelig, og før jeg fikk sukk for meg hadde min hypereffektive lille kokkeslask gitt meg akkurat det jeg ba om. Sitroner i kaka.

wp_20161008_17_56_04_pro

Ja, det er et munnspill som ligger mellom bollen og kniven. Sånn er det hos oss. Sukk 😉

  • Ukas forglemmelse:

— I går var det lysvandring langs Alnaelva, noe jeg kom på da klokka nærmet seg halv ni og Ballerinaen var på vei til senga. Synd, for det er et veldig stemningsfullt arrangement, og ikke fullt så stappa som det langs Akerselva.

Men det går av stabelen neste høst også… og da har ikke Speider’n vår mattekurs på torsdager lenger, så da husker vi det!

  • Ukas paradoks:

— Alle sier at det er bra å løpe. Vel, det kan diskuteres. Buksene mine begynner å bli trange. Som i, virkelig trange.

Derav ukas paradoks: alle blir slankere av å løpe, unntatt meg. Jeg blir bare tjukkere jo mer jeg løper- etter bussen, til øvelse, fra barnehagen mot SFO. Stress er definitivt ikke noe slankemiddel i min bok, og det irriterer meg ærlig talt. Men sånn er det. En vakker dag skal jeg ta tak i problemet og endre det inngrodde mønsteret- men realistisk sett skjer det neppe i år. Forhåpentligvis stopper det før jeg har vokst ut av absolutt alle klærne mine, for garderoben er skral nok som det er!

 

  • Ukas pust ut… og inn igjen:

wp_20161013_09_46_14_pro

Torsdag formiddag på Oslo S. På vei til toget mot Eidsvoll for å underskrive sosialrapporten vår på et kontor i Lillestrøm. Vi hadde dårlig tid, klemt mellom et jobbmøte for Gubben og et møte som saksbehandleren vår skulle til, så det ble kjapp gjennomlesning, noen rettelser, og deretter underskrift. Dett var dett.

Og nå… skal vi vente enda mer. I utgangspunktet skal førstegangssøkere få svar innen tre måneder. Men det er vel ikke usannsynlig at de bruker enda lenger tid på oss. Magefølelsen? Den svinger som en jojo. Den ene dagen er jeg ganske så optimistisk, den neste dagen sitter vi i bilen og disponerer anken vår allerede. Vel vel. Nå er det uansett ikke annet å gjøre enn å vente. Og mot bedre vitende- ønske seg en godkjenning i julegave.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Vi starter morgendagen med dobbel dansing for Gubben, Fotballhuet og småttisene, mens jeg og de to mellomste skal på katekese og konfirmasjonsundervisning. I et himla svakt øyeblikk satt jeg meg opp som foreldrevakt to ganger dette året, og en av dem er i morgen. Pfft, det går sikkert greit. Så skal Gubben råkjøre med mellomstemann til bursdagsfeiring på Tusenfryd (NB. Tving guttungen til å ha på seg nok klær). Søndag blir husvask og fotballkamp og forhåpentligvis et hjulskift… og så er det mandag igjen.

Katastrofetankene fra forrige innlegg er lagt vekk, dette kommer til å funke- men direkte avslappende er det jo ikke, dette året. Men jeg trøster meg med kormusikk på full guffe og høstfarger, mens tankene laaangsomt begynner å dra seg mot advent. Men først: hekser, spøkelser og vampyrer! 😀

Håper alle har en strålende helg i høstværet!

Etslagseksperiment.com

Vel, hva skjedde? *sukk*

Forrige uke, som skulle være så rolig og fin, den bare forsvant. Halvveis ut i uka bestemte jeg meg for å hive all dårlig samvittighet på båten og gjøre det om til et slags eksperiment.

wp_20161009_003

Fotballkamp i går kveld. Innihelsike kaldt, selv om jeg hadde boblejakke, skjerf, hette, hansker OG sitteunderlag (og de stygge joggeskoene. De hjalp ikke, de heller).

Saken er som følger: en gang for lenge, lenge siden var det jo stort sett bare meg. Og en, to eller tre små barn (som, ikke overraskende, ikke var i stand til å ta nevneverdig hensyn til en mamma som nå og da ble en smule sliten). Det var da jeg lærte meg å sove. Det vil si, det var da jeg lærte å legge meg. Tidlig.

Det er ingenting som er så deilig som å legge seg tidlig når man er stuptrøtt. Men la oss være ærlig, for en voksen person er det å ufrivillig måtte legge seg tidlig, kveld etter kveld etter kveld etter j*vla kveld, ganske kjedelig. Som liten drømte jeg også om å bli voksen, og da tenkte jeg jo ikke på regninger eller gulvvask eller morrarushet mot sentrum der folk med dårlig ånde og våte regnfrakker står som sild i tønne i 37-bussen. Nei, jeg drømte om å slippe leggetid. Om å være oppe så lenge jeg ville. Slippe sånne dølle avbrekk midt i leken, eller marsj-i-seng-beskjed rett før det mest spennende programmet kom på TV.

Den beste beskrivelsen av hvordan det egentlig ble, fant jeg på Facebook:

voksen

…..!

Det va’kke fullt så rock’n’roll likevel, spesielt ikke i de periodene der jobben var mer slitsom enn godt var, eksamen nærmet seg med stormskritt, kontoen var tom og det alltid- alltid!- var is på innsiden av bilvinduet på den bilen som oftere var til reparasjon enn til vask.

Bevares, vi hadde mye moro også. Mye! Både som en duo, trio eller kvartett, og sammen med slekt og venner. Det er på ingen måte noen lidelseshistorie, dette her. Men ganske ofte var det ganske slitsomt. Og jeg lærte for alvor den leksa at det finnes ingen «voksentid» eller «alenetid», med mindre det faktisk er energi til overs. Er du tom på slutten av kvelden- da må du legge deg, selv om det hadde vært aldri så deilig å sose rundt og se søppel-TV, eller drive med oppbyggelige aktiviteter som yoga eller språkkurs for den del (ikke at det siste noen sinne var et sannsynlig alternativ for slike slappfisker som meg, men poenget står seg- nødvendigheten av å kunne stå opp og yte tilstrekkelig service grytidlig om morgenen trumfer de fleste andre ønsker og ambisjoner man måtte ha).

Krøssklipp over til 12-15 år senere, nå når livet har blitt herlig forutsigbart og svært lite actionfylt (absolutt ingen ironi her, altså, jeg elsker rutine og hverdag! Det frekkeste og mest vågale jeg foretar meg nå for tiden er å fleske til med en sprelsk vaffel til fredagslunsjen på jobb), bilen har blitt bedre, boligen større, kontoen ikke fullt så tom- i det minste ikke før etter at regningene er betalt, noe som slett ikke alltid var tilfelle i tidligere år- og Gubben er min trofaste parhest her hjemme, alltid blid og full av pågangsmot og energi. These are better days, baby, synger The Boss, og jeg er fullstendig enig i det.

Men dette halvåret… jeg har vel sutret om det før, men vi er jo tilbake i Annus Aktivitus Horribilis, og det verste er at det er fryktelig lite rom for å kutte. ALT er viktig i år (det eneste kuttpotensialet jeg ser, er koret… og det sitter litt langt inne, altså, det gjør det), og det aller meste er bare midlertidig vanskelig. Det har klumpet seg litt sammen akkurat nå, men kommer ikke til å være sånn for alltid. Det gjelder bare å komme seg over denne kneika.

Men da jeg satt i høstferien og bladde i mobilbildene mine og så blide Turbo og glade Bison i Hellas, hvite av solkrem og med hver sin badering, kjente jeg håpløshets-tsunamien komme. Åh, den som kunne vært i Hellas. Der vi sto i solnedgangen på den grønne øya og jeg tenkte at det var 14 uker igjen til jul, det blir hektisk, men vi står han av. Nå er det bare 10-11, men tankene går mer i retning av trøste og bære- hvordan skal vi overleve!?

Så på tirsdagen i høst-«ferien», da jeg snublet hjem og fant en jetlagget mann og en sur unge og en masete hund og virkelig kjente etterdønningene av to Supermamma-helger og maks fem timer usammenhengende søvn i døgnet sette inn, så dukket det eldgamle «Legg deg tidlig»-trikset fram fra glemselen. Kom deg i seng, kjerring! Jeg skulket korøvelsen og la meg klokka ni.

Og så gjentok jeg på onsdag. Og torsdag. Og fredag. Hjem fra jobb, vaske opp etter middag, dusje unger / hjelpe med øving / kjøre på trening, gå og legge seg. Et eksperiment ble født: kan man sove seg til overskudd? Kan man hvile seg til pågangsmot? Går det an å samle opp dette på forskudd, så og si, så når «ferien» er godt og vel over, er man kampklar, våken og glad?

Resultatet? Meh. Akkurat det å stå opp ble litt lettere. Men jeg kan ikke påberope meg noe heidundrande overskudd, akkurat. Jeg er like trøtt som jeg alltid har vært, dessverre.

Og det er flere ulemper ved å legge seg tidlig, i tillegg til det kjedelige aspektet. For eksempel blir det ikke mye blogg av slikt. Ikke så mye annet heller, bare spør mine store barn som fortumlet kunne konstatere at mor ikke var tilgjengelig denne kvelden heller. Eller spør min mann, som var overlykkelig over å tilbringe hele helgen med å kjøre på IKEA, skru sammen møbler, stappe en ødelagt seng og ørten kartonger skrot inn i garasjen, og sortere og sette på plass resten av barnebøkene og lekene (han skrudde de aller siste skruene halv tolv på natta. På en lørdagskveld. Mens kompisene var ute og skrålte og skålte i natten. Helten min!) rett og slett fordi det var første gang han hadde hatt sosialt samvær med sin kone siden før han dro til USA i september.

wp_20161008_11_18_39_pro

Min mann påsto at vi «trengte» en tilhenger. Akkurat hvor stort det behovet var, er vel åpent for debatt 😉

Søndag hadde jeg kor-tjeneste, og så hadde vi svigers-tjeneste, og helgen ble avsluttet på sidelinja sent på søndagskvelden, der jeg satt og hutret i to grader og sur vind, og så guttungen score i det som endte med en komfortabel 3-0 seier for hjemmelaget.

Og jeg tenkte: Når dommeren blåser av nå, da begynner moroa. Nå går startskuddet fram mot jul, i det som blir det mest heseblesende semesteret vi har hatt på lenge. Jeg fatter ikke hvordan vi skal få det til, jeg skjønner ikke hvordan jeg skal fungere på jobb, for hodet er bare halvveis med. Hver eneste ettermiddag, kveld og helg (og til dels arbeidstid) er allerede fylt opp av ett eller annet, eller flere ting samtidig, og kabalen går knapt opp i det hele tatt. Bufetat virrer i bakhodet, og vi er en «voksen» i manko i huset (noe som ikke bare etterlater et emosjonelt hull, men på tidsklemte dager også et påtagelig praktisk hull), og bare tanken på alt jeg liksom skal huske, holde orden på, gi beskjed om, fikse og si fra om… Milde himmel. Dette blir en tid der alt av Nice to do utgår til fordel for Need to do, tenkte jeg, og skriblet mentalt over jobbens hyggelige rakfiskmiddag i kalenderen med svart tusj. Glem det.

Eksperimentet «Legg deg tidlig hver kveld i en uke og se om du blir sprudlende, hoppende overskuddsglad, med slank figur og hvite tenner» erklæres herved for mislykket. Men det blir lettere å stå opp om morgenen.

Derimot er et nytt eksperiment født: «Se hvor langt du kan strekke strikken før du kollapser i fosterstilling og laller usammenhengende».  Mulig med et under-eksperiment: «Se dinosaurdame med ustoppelig minndiare lære seg å skrive kortere og hyppigere blogginnlegg».

wp_20161010_18_59_07_pro

… men på vei hjem over elva, løpende fra barnehagens ene foreldremøte til leggetjeneste fordi Gubben var på vei ut av døra med fløytespilleren som er for liten til å ta t-banen alene til Manglerud på kveldstid, så var det der likevel, gitt. En merkelig form for tilfredshet, et svakt pust av sinnsro midt i orkanens øye. Det går bra. Det går alltid bra. Og om intet annet hjelper, har jeg fremdeles kronargumentet: det har vært verre før!

Joda, det har definitivt en viss underholdningsverdi. God uke til de tålmodige sjeler som fremdeles henger med! 😀