Det var en junidag i 2010. Det kan ha vært 2009, men jeg tror det var 2010, vi hadde akkurat dratt i land et stort prosjekt på jobb og sommer’n dukket opp fra ingensteder. En sånn tidlig junidag da sommeren plutselig hadde eksplodert etter en kjølig vår, og folk måtte inn i boden og bytte støvlene med sandaler.
Som sagt hadde vi akkurat avviklet et kjempeprosjekt, det hadde vært hard jobbing i månedsvis og mye tid hjemmefra. Nå var det tid for oppryddingen i etterkant, samtidig som det jo hadde vært 17. mai og bursdager og skoleavslutninger på løpende bånd. Jeg satt på bussen på vei til barnehagen, rett etter lunsjtid, for å hente ei lita frøken som hadde kastet opp og måtte dra hjem. Syk my arse, tenkte jeg, lettere irritert. De hadde jo spist boller etter gårsdagens sommerfest, og hun hadde gått rett på huska etterpå. D’ække omgangssyke, det der.
Bussen sneglet seg oppover Tøyenbekken og svingte inn i Grønlandsleiret. Den var ganske tom, midt på dagen er greit sånn sett, og vi få som var der svettet i varmen og kikket beskjemmet ned på hvite legger og tær uten neglelakk. Grønnsaksbutikkene suste forbi, deretter Grønland kirke- Østkantens katedral- og så stoppet bussen ved Politihuset. Politiparken, som bare noen dager tidligere lå der øde og forlatt, var nå belagt av tepper og håndklær og pledd, folk lå halvnakne i sola og pratet, leste bok og solte seg. Noen hadde piknik, andre lekte med bikkjer, sommeridyllen lå like tjukk som grillosen.
Og det var da det smalt. Derfor jeg husker denne dagen så godt (jeg har jo kjørt denne ruta, i sommervær, ca tusen ganger før og etter, og kan ikke påstå å huske dem alle). For jeg så alle de glade ansiktene, jeg tok inn all sommerlykken, og kjente raseriet gå som en bølge fra tærne og opp til hodet. De glade ansiktene provoserte meg grenseløst, de avslappede kroppene var en personlig fornærmelse. Har ikke folk andre ting å ta seg til enn å bare… ligge her? Hæh? Er det liksom greit å bruke en vanlig tirsdag klokka to til å… kose seg? Hvorfor løper de ikke, skal rekke noe, et møte kanskje, eller barnehagen eller i det aller minste en parkeringsbillett som er i ferd med å gå ut? Saatana perkele! Ligge sånn her og gjøre ingenting, fytterakker’n, det sku’kke vært lov!
I ettertid trenger jeg slett ingen mastergrad i psykologi for å fastslå at raseriet var et uttrykk for dårlig skjult misunnelse. Og at fornuften som vanligvis sorterer ut de mest irrasjonelle utslagene var så altfor, altfor sliten. I ettertid har jeg faktisk hatt nesten dårlig samvittighet for folkene i parken, som selvsagt koste seg helt uavhengig av hun sure megga som satt og kokte på bussen. Kanskje de hadde jobbet en slitsom nattevakt? En student som hadde jobbet som fy for å rekke eksamen og nå endelig kunne slappe av? Kanskje han på det blå håndkleet med grønne striper var alvorlig syk? Kanskje folk bare skal gjøre akkurat hva de vil med sin egen tid?
*********************************
Jeg æ’kke der nå, heldigvis, og jeg håper virkelig jeg aldri kommer dit igjen. Det er ikke mye moro å gå rundt som en lite raus, sneversynt surpadde 😉
Men det snører seg sammen. Nå dreier uka seg bare om å komme igjennom dagen til det endelig er sent nok til å legge seg, og helga om å slynge seg mellom alle gjøremål og samtidig prøve å skrape sammen nok energi til å ta fatt på mandagen igjen. Mandagen, som alltid kommer for tidlig.
På vei til korøvelse. Jeg klarer nesten alltid å møte på de vanlige tirsdagsøvelsene.
Tid. Tid. Mangel på tid. I dag har jeg for første gang på lenge sett en hel fotballkamp, men det var bare fordi Uniteds krisedårlige møte med Chelsea startet klokka fem om ettermiddagen. Kampene som starter klokka ni er det bare å glemme, når pausen kommer er mor klar for å slepe den verkende skrotten i seng uansett. Tid, og energi. I går skulle jeg vært på korseminar med middag etterpå, den eneste voksentingen jeg har satt på planen hele høsten. Vi trenger å øve på requiemet før konserten, og Henrik og Trude hadde sjenerøst budt hele koret på elggryte etterpå. Sånn ble det selvsagt ikke, vi måtte snu i bilen, og det var like greit- vi hadde ikke mange minuttene på oss til å hente Ballerinaen etter dansing før oboisten skulle skyfles fra orkesterøvelse til speidernes japanske matlagingskveld ute i Ski. Hulk, snufs, minus tusen poeng til hun som kanskje, kanskje ikke kommer. Det er en rolle jeg føler meg særdeles lite vel i. Men det begynner å bli tomt, og det irriterer meg grenseløst. Det er så mye jeg skulle gjort! Men de nærmeste ukene har jeg bare en oppgave: hale, dra og slepe meg videre mot juleferien som ligger der, langt i det fjerne (skjønt, når juleferien ligger an til å bestå av en eneste dag i romjula, kan man saktens lure på hva det er å se frem til…).
Men ikke tomt for tomme kalorier. Min faste tirsdagsmiddag på Max på Grønland, mellom jobb og fiolintime.
Og det er i akkurat den settingen jeg innser at 1) jeg har ikke tid til å blogge så ofte og nøye som mine 11 svært trofaste og tålmodige lesere fortjener (ok ok, jeg vet at både hyppighet og kvalitet varierer voldsomt allerede, men her snakker vi om en kritisk grense, folkens!), og 2) det kommer til å gi meg enda mer dårlig samvittighet (som jeg allerede har nok av). Valget står reelt sett mellom å fisle ut i ingenting med stadig sjeldnere og dårligere innlegg, eller å legge ned hele blekka halvannen måned etter det stolte toårsjubileet, eller å ta en pause. Flikke på noen kladder og ellers ikke stresse med det, og håpe at jeg kan komme sterkere tilbake. Det er selvsagt risikabelt, med tanke på at noen helt sikkert faller av på veien (jøss, hvem skulle tro at jeg brydde meg om lesertall? Vel, jeg gjør jo ikke egentlig det, men jeg vet at Norges minste mammablogg har et usedvanlig hyggelig og fornuftig lite publikum som jeg ikke ønsker å miste). Men det er mer fair enn å bare halte videre.
Så pause blir det. Både for deres skyld (det får være måte på hvor dårlig det skal bli, liksom), og for min (det er ett av mange små tiltak for å unngå 2011-sinnstilstanden på slutten av semesteret), tenker jeg vi legger skuta til land og begynner igjen 27. november.
Høstfest på Kampen.
… med sau! Bison er glad. Dessuten bor kanskje den største grisen i hele verden på Kampen!
Men litt surt er det. Ting jeg gjerne skulle sagt noe om akkurat nå:
— Høstfesten i nabolaget. Fra to vinkler: hvorfor Oslo er en koselig liten landsby, og hvordan «en koselig og rolig kveld hjemme» av og til bør ende opp som noe helt annet, fordi 2-3-åringer sjelden setter pris på sofatid for mange timer i strekk. Det var en flott kveld!
— «En-på-en-tid». Dette er flerbarnsmødrenes store skrekk, frykten for at barna skal vokse opp med en forurettet følelse av at mamma så aldri meg. Den gode nyheten er at det er ganske lite som skal til. For eksempel en tur på kino for å se Storkene og en kopp kakao etterpå.
— Man skal aldri si aldri. Historien om (nok en) stresslørdag der jeg mentalt sparket meg selv bak for å i et svakt øyeblikk si ja til å være foreldrehjelp på førstekommunionsundervisningen- og endte opp med å tilbringe noen utrolig morsomme timer med et fyrverkeri av en dame fra Nigeria og en haug artige unger.
— Joda, det er kult å sende dattera på utveksling, men… Om hvordan 17 år er «nesten voksent» så lenge ting går bra. Men at når det er drama og problemer i utvekslingsmiljøet (datter er ikke direkte involvert og holder hodet kaldt, heldigvis, men det er ikke store forhold og mange venner er innblandet. Og hele greia er bare trist) føles Hertfordshire fryktelig langt unna. Jeg skulle så gjerne gitt henne en klem!
— At løpet ikke er kjørt for de av oss som somlet med å bestille billetter til Nøtteknekkeren i år: Oslofilharmonien har julekonsert med Reisen til Julestjernen, Let it go og Sofia fra Barne-Tv!
— Mor Lærer Å Spille Fiolin. En komedie i hundreogtjue akter (mulig min mann holder seg for ørene og insisterer på at det er en lidelseshistorie). For ikke å snakke om når Turbo skal begynne for alvor!
— Halloweenkostymer og moro. Hvordan kan man vel ta pause når det skjer så mye gøy framover?! Dessuten skal gutta på tur- Gubben og Fotballhuet skal til Manchester til helgen, håper United spiller bedre da!
— Alle anledninger til mammaskryt, og de er det mange av (det er jo derfor Gubben kjører rundt som et piska skinn, eller hva?)
Som i dag, da husets oboist spilte Carmen og Aida og ikke minst den tøffe Cantina band, i et symfoniorkesterprosjekt på Sagene.
… i tillegg til alle hverdagsmorsomheter og fine øyeblikk med store barn og små barn, med mann og bikkje og musikk og mat og lettere kaotisk hverdagslykke. For det er viktig å få med seg: livet er bra. Vi har det fint. Og selv om kroppen verker og hodet føles fullt av bomull mesteparten av tiden, så koser jeg meg med både obokonserter og dansetimer med de små, og føler meg egentlig ganske heldig. Sliten, men heldig.
Lesestund for lillesøster og storebror, rett før leggetid.
Det er bare for få timer i døgnet, dessverre. Det skulle vært 36, eller i det minste 30.
27. november blåser jeg støv av bloggen igjen, og håper å ha noe mer eller mindre fornuftig på hjertet. Og hvis ikke, så blir det vel bare… «Hei». Datoen er ikke tilfeldig valgt, det er 1. søndag i advent, og selv om det kan virke som det glade vanvidd (rett inn i julestria) håper jeg at en drøy måneds bloggefri fyller opp kladd-arkivet, om ikke annet.
Tusen takk til alle som har hengt med så langt, jeg håper vi sees igjen! For de som er nysgjerrige på hva som skjer i mellomtiden (her brer rødmen seg i fjeset, for dette grenser definitivt mot det smått innbilske) kommer det semi-daglige drypp på den åpne Instagramprofilen. Ønsker hver og en av dere en god og ikke altfor stressende høst.
Trøtt, men glad, hilsen fra Helle 🙂
Avslutter med noen bilder av min personlige Cubus-unge. Hun har fått ny jakke (fra Cubus), og syntes hun var fryktelig fin. Det synes jeg også!
