Jeg har en hemmelig drøm om å gå, nei skride, inn i adventstiden som Elizabeth Foss.

I år har Elizabeth i tur og orden delt:

• systemet med innpakkede barnebøker til hver adventsdag (love it!) til fellesskap, diskusjon og ettertanke. Og aller mest for kos.
• Blessed Is She, en «adventspakke» for voksne, for å holde fokus i all shopping, pynting og innpakking
• Glad-i-deg-lapper, en ekstra ekstra koselig adventskalender

Det oser av fred, ro, harmoni og kjærlighet. Og, dette har aldri Fru Foss skrytt av selv, men jeg innbiller meg at det dufter grønnsåpe, med et lite hint av pepperkaker og kongerøkelse til enhver tid, på enhver dag, i ukene før jul. I det koselige huset på USAs østkyst. Og rot i Luciakjolene og nissekostymene finnes ikke, i den grad de feirer Lucia og nissefester i USA. Her ligger alt ferdigstrøket og ferdigbrettet, med de største draktene nederst og de bittesmå på toppen.

Selvfølgelig er det helt unødvendig å komme med noen innrømmelse her, om at det ikke er helt slik det står til hjemme hos oss. Vi kommer sørgelig til kort sammenlignet med de som virkelig gjør advent, og ting er ofte litt på halv tolv.

Men selv om jeg kommer halsende inn i adventstiden, nedsnødd av kun svarslipper (vi hadde en uke med vinter tidlig i november, men nå er det regntungt og svart) og med pepperkakedeig i håret, er jeg rimelig fornøyd. Adventstiden 2016 er offisielt åpnet her i Casa Endamerkaos, og det foregikk naturlig nok akkurat passe kaotisk.

Gymsal, komplett med nedtråkkede rester av lasagne og en god del klissete brus-uhell.

Det hører med til historien at dagen før første søndag i advent, tilbragte jeg ettermiddagen her. To gymsaler vasket jeg, og et allrom, og korridorene mellom disse. Kjøkkenet overlot jeg til kjøkkengruppa, med bare en moderat dæsj dårlig samvittighet. Skolens julemarked er nå overstått, og takk og pris for det (adrenalinnivået gjorde et realt hopp den fredag ettermiddagen jeg fant ut at det delvis var min skyld at tiendeklasse ikke hadde dratt i gang opplegget sitt med informasjon og arbeidsfordeling og hele pakka, men vi kom i mål. Til slutt. Og da siste gymsal var ren, sa jeg meg tålelig godt fornøyd med egen innsats. Skåret i gleden var dog at jeg ikke var så innmari gira på å vaske da jeg kom hjem igjen…)

Mor tørker støv av bildehylle over sofa. Turbo tørker støv av bildene (resultatet ble ikke all verdens å snakke om, men hun følte seg svært important og flink!).

Men ok, så hersker ikke ro og orden. Søndagen handler dessuten aller mest om kortjeneste i kirken, besøk hos svigers og barn som skal hit og dit, så da får det bli light-varianten: litt kattevask her og der, litt grundig støvsuging, og så får vi bare pynte. Var det Christine Koht som sa at løsningen bare er å pynte så mye og så vilt at møkka ikke synes??

Pyntingen i seg selv var en interessant prosess. Det var Bison, Turbo og jeg som var hjemme og dermed Sjefspyntekomité. Gamle minner dukker frem, om hvordan det er å pynte til advent (eller 17. mai, eller bursdag, eller i det hele tatt vaske, rydde eller ordne noe som helst) med en toåring og en treåring på slep. Det foregår nemlig sånn: Mor først, med vaskeklut og den store eska med julepynt. Treåringen etter, trippende, hoppende, desperat etter å være med og hjelpe til, for det er det aller morsomste i hele verden! Jeg vil vaske mamma, kan jeg vaske nå? Og toåringen som et vinglete haleheng bakerst, som går etter oss og river ned, drar ut, flytter på, plukker fra hverandre og i det hele tatt er en effektiv sabotør av alle tiltak for huslig forskjønnelse. Herlig!

Likevel, en kort oppsummering gir oss følgende:

• Julestjerne og adventsstake i vinduet: check!
• Lilla løper på bordet, røkelsesholdere og kitchy engler på peishylla: check!
• Mor sentimentalitetsdryppende dorullnissesamling på pianoet: check!
• Dørkrans: check!
• Julekalender: nesten-check. Har en del gaver og har lokalisert den, ikke dårlig.

Nissegjengen er på plass, komplett med han til venstre som allerede har tatt godt for seg av akevitten.

Det som burde ha vært på plass, men ikke er det:

• Svibler
• En eller annen adventsaktig blomst på den lilla løperen (forslag tas imot med takk. For tidlig for amaryllis, de kommer til å ta kvelden før Lucia)

Den eneste Store Krisen (virkelig stor!) som har meldt seg hittil:

• Vi finner ikke adventsgrisen!

Det er faktisk en stor krise, og ganske uforståelig. For jeg så den for bare noen uker siden, ute på kjøkkenbordet. Hva den gjorde der i slutten av oktober vites ikke, sikkert noen av ungene som hadde dratt den ut. Så jeg tok den stakkars grisen og formante den strengt om å ikke vise seg før advent, og satte den…. på et lurt sted. Som alle vet, har lure steder en tendens til å vise seg å være hakket for lure, så grisekrisen kommer til å henge over meg en stund- til jeg enten lokaliserer den hersens grisen, eller biter i gresset og kjøper en ny.

Etterlyst: harry adventsgris med hull til lysene som ikke passe helt, og nødvendiggjør diverse hjemmesnekrede løsninger. Her poserer grisen i lykkeligere tider sammen med en hodeløs engel.

Så sånn er det. Advent: merellermindrecheck. Men selv om kontrasten til Fru Foss’ nøye planlagte adventseventyr knapt kunne vært større, så er jeg rimelig fornøyd. VI har gjort så godt vi har kunnet, i forhold til det tidsskjemaet vi har vært nødt til å følge (mer i egen post) og den energien vi har hatt til rådighet. Og det er adventsstemning her, og ungene har hatt det gøy. Jeg skal innrømme at jeg, i et øyeblikks inspirasjon, bestilte en del av julebøkene til Elizabeth på Amazon (glimrende engelsk lesetrening for åtte- og tolvåringen, tenker jeg, og kanskje hyggelig for femtenåringen også), men å legge lista akkurat passe lavt har sine fordeler, det også. For enda større enn frykten for å ikke ha ting på stell til jul, er frykten for å ende opp som sånn derre sur, stressa kjeftemamma som uten å mene det gjør hele juleopplegget max ukoselig for alle involverte parter. No way, José, da tar jeg heller litt støv i krokene og pepperkakedeig fra Rema 1000.

***********************************

Fortsettelse, både på advent og blogg, følger. Og det må jeg si: tusen, tusen takk for alle hilsener og oppmuntrende ord etter siste innlegg 😀 Både i kommentarfeltet, på Instagram (er jeg forresten en stalker hvis jeg følger folk som følger meg, eller er det en høflig ting å gjøre? Savnet etter min SoMe-ekspertdatter i St. Albans er nok en gang påtrengende), og til og med i det virkelige liv! Det er kjempehyggelig at noen får noe ut av skribleriene mine, så tusen takk til hver og en av dere.

De seks ukene som har gått siden sist har vært… whoa, hva skal jeg si? Intense. Og så mye som har skjedd, på så mange forskjellige fronter! Det er ikke kjedelig her hjemme, så mye er sikkert. På en måte er det synd jeg hadde pause, for det har vært mange episoder det hadde vært morsomt å fortelle om. På den annen side kan jeg ikke helt skjønne når jeg skulle hatt tid til å skrive om det, så det var nok en riktig beslutning likevel. Men, nå ser vi faktisk enden på det verste julestresset, rent logistikkmessig, og jeg har da noen kladder liggende som kan brukes etter hvert.

Det er i alle fall godt å være i gang igjen! 😀