Hoi hoi! *rive seg i håret*
Når det gjelder den Ordknappe Onsdagen kan vi virkelig snakke om et etterslep! Takket være mobilkameraer som bare blir bedre og bedre fanger de fleste av oss stadig flere glimt av stort og smått, spennende og hverdagslig, vakkert og stygt, og jeg har for lengst innsett at noen slapp pensjonisttilværelse får jeg ikke. De første par årene går med til å sortere, slette og kategorisere bilder, og slik OneDrive’n min ser ut vil det være fulltidsjobb og vel så det.
Men altså, etterslep. Det er jo også et velkjent begrep her i huset! Sånn sett føyer Ordknapp Onsdag-ettersleppet seg pent inn i rekka med alle de andre (jobben, husarbeidet, regningene, und so weiter und so weiter), men når du lever med konstant etterslep på diverse fronter er du også klar over at løsningen er enkel: gå nederst i bunken og sett i gang. Vi spoler tilbake til slutten av oktober:
Morgentur (med månesigd) til barnehagen.
Dette bildet skulle vært med lyd. Sen kveldsøvelse og jeg måtte snike meg ut noen minutter før det var ferdig. Ganske flott å få med seg slutten på Faurés Requiem i en helt tom kirke og spasere rett ut i kjølig høstmørke.
Og hva er vel flottere enn høst? Høstblader og kastanjer, selvfølgelig. Happy girl på vei fra barnehagen til butikken, med innlagt stopp under alle store trær.
Dette er juks. Eller, det ligger på min OneDrive, men jeg var ikke på Old Trafford. Det var derimot mann og sønn, der de led seg igjennom De Tapte Sjansers Kamp og endte med et slapt uavgjort-poeng. Resten av bildene viste stort sett fotball, fotballmuseum, fotballshop, fotballstatuer (!) og en haug matbilder fra Gutta på Tur, så de hadde det nok fint likevel.
Mine andre barn ble ofre for mors entusiasme: Nei, i ÅR lager vi gresskarlykt, dere. Som sagt, så gjort, og husets speider meldte seg frivillig til å håndtere kniven.
Grave kjøtt, tørke frø. Jeg har aldri gått til angrep på et gresskar i mitt liv, men jammen ble det ikke både deilig suppe, ristede frø, og ikke minst imponerte barn. Særlig vanskelig var det heller ikke, så dette gjentar vi til neste år!
Dette gjentar vi også til neste år: Spøkelsene i Svartdalen, en skikkelig grøsselig Halloweentur. Anbefales, for det er veldig moro, men MYE folk. Kom gjerne tidlig, det blir bare verre utover kvelden 😉
Etter Halloween er det tid for rakfisk. Også for treåringer (hun likte det, og spiste tre lefsebiter med fisk! Sekundet etter fikk jeg alvorlig mammaparanoia av typen «Rakfisk kan jo være farlig, kanskje ekstra farlig for småbarn! Turbo kommer til å vri seg i kramper og være døden nær! Hva er det du har gjort, du er jo ikke egnet til å ha ansvar for barn i det hele tatt! » Så tok jeg meg selv i nakkeskinnet og minnet meg på at jeg aldri har hørt så mye som et rykte om at noen faktisk har blitt syke av rakfisk på de siste 30 årene, minst)
Men jepp, det har vært utrolig hektiske uker. Til tider i overkant, og med mange tanker kvernende rundt i hodet. Om så mange ting. Dill og dall med ungene, selvsagt. Plikter jeg har forsømt. Ting jeg har glemt. Tøffe tider økonomisk på jobben. Og Silkeveien, naturlig nok. Mer enn nok å tenke på, selv uten søvnunderskudd.
Da hjelper det jo å ha en mann som- og jeg siterer sosialrapporten vår- «kan være romantisk (av og til)». Det siste er helt riktig, men når det en sjelden gang skjer, vet han å time det godt, Gubben. Denne boka, om denne mannen, på dette tidspunktet, var absolutt det som skulle til for å redde dagen uka.
Dina the Dog. Litt dum, men snill og tålmodig som dagen er lang. Men jeg er nesten helt sikker på at hun er blind på det ene øyet.
I starten av november stakk Kong Vinter innom og hilste på, og med det: rådyrspor i oppkjørselen.
Så hengte de opp juledekorasjonene i Torggata, og omtrent i samme øyeblikk begynte regnet å sile ned. Hallo, november, nå kjenner vi deg igjen!
Det går nok fort noen Ordknappe Onsdager før vi kommer til sanntid, er jeg redd, men jeg håper det kan tilgis. For denne gang må vi stoppe her- jeg har nemlig noen *kremt* smågaver som må pakkes inn. Sånn apropos etterslep 😉