Månedlige arkiver: desember 2016

Torsdagstanker (dvale-dager)

Publisert av
  • Utenfor vinduet:

Oslo girer opp til nyttår: tåka kommer sigende. Legg merke til lysstripa nederst i bildet, det er toget til Lillestrøm. Det er ingen overdrivelse at toget faktisk går gjennom hagen vår.

 

  • Tanker om uka som gikk:

— Jul: check!

Dæven døtte, det gikk bra i år også, gitt! Stikk i strid med diverse katastrofetanker i forkant av Jesu fødsel, så ble det en bra julefeiring. Engelen kom ikke for sent. Vi rakk å tenne lys på de to gravstedene som lå nærmest. Gubben fikset en rent ut sagt guddommelig svor i år også (så får vi heller bare tilgi ham at han etter at vi hadde spist første omgang ribbe, pølser, medisterkaker, rosenkål, rødkål, surkål og hele kostebinderiet og var stappmette, løftet den andre ribba ut av ovnen med kommentaren «Næh, denne ble jo enda bedre!»).

Ungene var glade- bortsett fra minstemann, som ref. forrige innlegg var like mengder glad og forvirret. For ham må hele opplegget ha fremstått utrolig merkelig. Men alle andre var såre fornøyd. De fikk flotte gaver, men ikke for mange, og ga også bort noen virkelige skatter.

Og etter det siste besøket på første dag, som kulminerte i at Fotballhuet og to besøkende på 17 og 50 hoppet rundt i stua med Turbo, Bison og Ballerinaen på skuldrene for å se hvem som var høyest, kunne vi puste lettet ut. Det ble jul i år også. Tenk det!

 

  • Vi spiser:

— Unødvendig kategori denne uka, kanskje. Men jul betyr altså ribbe her i huset. Så da spiser vi ribbe. Både julaften og første dag hadde vi nok til full middag, men andre dag var Gubben lei og hakket opp ribberester og julepølser til en slags asiatisk pytt-i-panne-nudelsak.

Pinnekjøtt? Det har vi droppet i år. Det har hendt vi har det på nyttårsaften (selv om det som regel alltid ender med at min mann, som har trampet rundt hele romjula og slått fast at vi IKKE skal ha kalkun, fårete kommer hjem slepende på en altfor stor fugl som tar to døgn å steke og gir oss rester til mars), men ellers er pinnekjøtt i jula bare en bonus. Fint hvis vi har det, men ikke noe stort savn hvis det utgår.

Fruktsalaten, derimot! Fruktsalaten, som egentlig stammer fra min stemor og har fint lite med «tradisjonell fruktsalat» å gjøre, det er en hellig tradisjon her i huset. Vi hadde fruktsalat til frokost og alle mellommåltider fram til tredjedag, og de mest hardbarka av oss også til lunsj. Et slags low-fat, velsmakende vitaminrikt alternativ til all den andre julematen, og jeg overlever ikke uten.

Nå er neste stopp nyttårsaften. Som sagt er ingen av oss egentlig så begeistret for kalkun. Det ender som regel med tørr fugl, til tross for at Gubben er mer enn vanlg god på kjøkkenet. Stuffingen er ofte det beste, og det blir altfor mye rester. Og i år er kalkunen mer uaktuell enn noen sinne, siden vi praktisk talt er ensomme og forlatte på nyttårsaften. Med en unge i England og tre i Spania er det bare småtrollene igjen her hjemme. Jeg foreslo å gjøre opprør mot den store festmattradisjonen og kjøre fiskeboller, men Gubbis var uenig. Fortsettelse følger!

 

  • Hører på:

— Cantique de Jean Racine av Fauré. Fordi jeg er lei av julemusikk (!), og fordi den gir meg gåsehud.

— Written in the stars av Tinieh Tempah feat. Eric Turner. Litt annen sjanger 😉 Men musikk er følelsenes språk, og av en eller grunn er denne sangen alltid forbundet med bra folk i mitt hode. I tillegg til at den har en aldeles nydelig, tung bass/rytme-linje.

— Går det an å hoppe over George Michael i en uke som denne? Selvsagt ikke. Som et ekte åttitallsbarn digger jeg alle hans tidligste låter- Carless Whisper, Wake Me Up Before You Go-Go, Last Christmas, Club Tropicana, Freedom (min favoritt!). Men Georg Mikkel har figurert som soundtrack lenger enn som så. Fra Cowboys and Angels til Too Funky. Albumet Older er kanskje ett av mine mest spilte over tid, og det er vanskelig å plukke ut en favoritt. Men jeg tror at låta jeg liker aller, aller best, er Move On.

 

  • Leser:

— Nesten ferdig med Springsteen nå, og jeg må si at jeg sitter igjen med et mye mer nyansert bilde av fyren. Hans sårbare og lett depressive side har stjålet mange overskrifter og kom derfor ikke som noen overraskelse sånn sett. Men han fremstår også mye mer bestemt, tydelig og drevet av egeninteresse enn «sårbar mann»-merkelappen tilsier. En sammensatt mann, med andre ord, og jeg tror jeg har sansen for ham! Og det er definitivt mer av musikken som må sjekkes ut.

— Ungene har fått masse fine bøker til jul. Fra Sir Alex’ biografi på engelsk, til Gangsta-bestemor til åtteåringen og Ridder Mikkel-bøker til de minste… blant annet. Når det gjelder adventsbøkene våre, kan vi konstatere at jeg fikk 24 geniale tips, kjøpte tre av dem, og fikk lest én. Med andre ord er det nok igjen til neste advent!

 

  • Ser på:

— Det er flaut, men her om dagen så jeg faktisk Pretty Woman for første gang. Søt historie, kjekk mann, og et helt avsindig urealistisk plot.

— Foppal, selvsagt. Ingen jul uten!

 

  • Grubler over:

— Ikke så mye. Nå er det ferie. Grubling kan vi ta siden.

 

  • Snakker med ungene om:

— Ikke så mye, her heller. Av en enkel grunn: de er ikke hjemme.

 

  • Ukas store dag:

— Vi har nå TRE tenåringer i huset. Hurra for mellomstemann, som har fylt 13. Men når du har tre tenåringer, da føler du deg virkelig skremmende gammel.

Hovedpersonen selv er selvsagt såre fornøyd. Han har feiret med gaver og iskrem og ikke minst de viktige nyvinninigene: bankkort og Facebook-konto 😀

 

  • Ukas frustrasjon:

— Jobben.

Joda, det er ferie, men jeg har hatt to (korte, rolige) arbeidsdager. Litt for rolige, faktisk. Og nå kjenner jeg frustrasjonen boble som i en trykkoker. Jeg er så LEI av evigvarende dataproblemer, tull og krøll og ball, alle tidsplaner og nøye uttenkte prioriteringer går ad undas, for når det er på tide å ta unna X og Y, nei, da virker det ikke. Medlemssystemet er nede, eller funker bare halvveis, eller du får gjort det ene men ikke det andre. Slik har det vært av og på det siste året, og det blir ikke bedre. Saken er at vi skal over på nytt system (et prosjekt som skulle vært ferdig før sommeren, ha-bloody-ha!), og i mellomtiden foretas det oppgraderinger og flyttinger og endringer som til stadighet får uventede konsekvenser. Og. jeg. blir. så. lei!

Jeg går inn i 2017 fullstendig på hæla, og jeg er ikke alene om det på min avdeling. Vi får håpe at det nye året bringer med seg (snarlige) endringer på denne fronten, i alle fall, for jeg er veldig glad i å gjøre jobben min skikkelig. Og det får du faktisk ikke gjort når ting til stadighet ikke fungerer.

 

  • Ukas mest nødvendige julegave:

Etter et år med «jammen den funker fremdeles, selv om den er litt ødelagt og glidelåsen ikke funker», tok sønnen min grep og ga meg ny lommebok til jul. Det var kanskje på tide (men forklaring følger senere i innlegget, under «ukas overraskelse»).

 

  • Ukas eventyrere:

— Tirsdag klokka 20:30 lettet flyet fra Oslo til Alicante, med tre stk unger om bord. De hadde fått billetter av bestemor i julegave, og tilbringer romjula pluss nyttår i huset i Spania.

Heldiggriser! De er heldige som har to sett besteforeldre på min side som gjør så mye moro med dem, og kudos til min stemor for nok en uforglemmelig ferie. Uten å være til stede, tipper jeg at de blir skjemt grundig bort og har det veldig gøy. Fotballhuet har allerede lagt ut en rad forlokkende bilder på Instagram, blant annet av strand og klipper med glassklart vann i Benidorm. Skjønt, bildet lyver, for det er ikke badetemperaturer i det hele tatt. Men en lunken avveksling fra vinter-Norge, det er det!

Og jeg er litt stolt. De tre tok et kveldsfly, landet i Alicante midt på natta, tok bussen videre til huset med bagasjen- og hadde ikke kranglet eller støtt på problemer. Hurra for ungene (jeg var en smule nervøs her, og hadde X antall samtaler om at «Nå er storebror sjefen. Er dere uenige, så gjør dere likevel som han sier- og krangler når dere er fremme i huset». Fullstendig unødvendig, selvsagt, for når VI ikke er til stede går alt så meget bedre).

— Ukas eventyrer nummer to: eldstejenta tilbragte jula i Brighton, siden vertsfamilien var opptatt på annet hold. Jeg tror ikke det var den mest julete jula hun har hatt, siden julemiddagen besto av hermetikk på kjøkkenet klokka tre på ettermiddagen, sammen med en venninne fordi vertskapet hadde dratt et annet sted. Men det var visst moro å være i Brighton uansett, og nå venter snart hverdagen igjen.

 

  • Ukas Veldig Uvante:

— Hold på hatten, men Gubben og jeg har altså hatt nesten et helt døgn sammen. Alene. I vårt eget hus!

Det har ikke skjedd siden 2012.

Men, da trioen dro til Spania, var mormor klar i sin bestilling: hun tok de to yngste, og så skulle vi kose oss sammen, Gubbis og jeg.

Har levert barn hos mormor, på vei til oldemor for en kaffekopp før det bærer hjemover.

Oh shit. Hva gjør vi da? Og hvordan går det med de små? Ikke at vi er så bekymret for Turbo, hun er tre og et halvt og skjønner konseptet «besøk» og «overnatting», men Bison da? Den logiske delen av meg vet at dette er tull, de eldste ungene overnattet støtt og stadig da de var langt yngre. Men vi har blitt eldre og mer overbeskyttende, og han har faktisk aldri vært hjemmefra på overnatting noen sinne. To ganger har han hatt pass over natten (da vi var på kurs i vår), men da var han hjemme, med alle søsknene på plass.

Long story short: det ble en suksess. Bison var riktignok litt småforvirret, og gikk flere ganger til vinduet og sa «Pappa hente meg?», men humøret var bra, de sov godt, og så hadde de kost seg med mormor i svømmehallen før de tok bussen til Oslo dagen etter.

Gubben og jeg fant ut at vi fremdeles hadde evnen til å sitte og snakke skrømt og alvor halve natta, sove lenger enn vanlig,

ta oss et bad, som alltid med ungene hjertelig til stede- i ånden i hvert fall-,

og så var det tid for…

 

  • Ukas overraskelse:

— Ting du ikke forventer å høre av en mannemann på rundt 50: «Du, vi skal ikke stikke ned i byen og dra på shopping, da?».

Shopping!?

SHOPPING??!

Jeg hater shopping. Jeg kan faktisk ikke tenke meg noe mer meningsløst og demoraliserende enn shopping bare for shoppingens del. Det handler om flere ting: en slags moralistisk forferdelse over at konsum har blitt underholdning. En nedarvet, sterk bevissthet om at klær og sko ikke definerer en person, tvert imot er det litt overfladisk å være opptatt av slike ting (min fars kontante avvisning av drillpikeønsket mitt klinger i ørene på Gjøvikdialekt: «Hvis du først skal værra i korps, Helle, så skal du JAGGUMEG lære deg å spelle et innstrument!» Tanken om at å være ytrefokusert er litt teit sitter fremdeles i, selv om det kanskje ikke var ment sånn fra hans side). For å være ærlig, handler det nok også om at jeg ikke aner noe om hva som er pent, hva som er kult, hva som passer sammen. Om at prøverom alltid gir deg gyselig hud og ti kilo ekstra. Ikke minst handler det om lang tid som fattig student med barn og en inngrodd skepsis på å bruke penger på ting som er «unødvendig».

Og mannen min, vel, han er bare mann. Av en eller annen grunn er det en helt grei forklaring på hvorfor man misliker shopping. Det er jeg som har et forklaringsproblem.

Men her står han altså, og foreslår shopping, og det verste er at han har et poeng.

Det første poenget er at jeg har fått et gavekort på Vivekes (butikk som ikke selger barneklær. Nice one, kjære stemor!) til jul, og det ville være for ille å legge 1500 kroner i en skuff og glemme det til neste år. Det andre poenget er at vi for en gangs skyld har tid til å gå sammen. Det tredje er at mannen min ønsket seg sko til jul, noe han ikke fikk (han fikk JBR-sko i gave fra meg for nesten ti år siden, den mest råflotte gaven jeg noen sinne har kjøpt. De har faktisk vært fine helt fram til i fjor, kvaliteten er i en klasse for seg selv. Med tanke på at de kostet tre tusen kroner skulle det kanskje bare mangle, og jeg var fristet til å kjøpe et nytt par til ham. Men et enkelt nettsøk viser at de nå koster  den nette sum av 4900, og ærlig talt- der går grensa, altså. Uansett hvor fine de er og hvor lenge de varer, jeg kjøper ikke sko til fem tusen kroner. Not in a million years!). Den fjerde grunnen er at vi da hadde en unnskyldning for å spise lunsj ute 😉

Det ble en riktig hyggelig tur. Jeg overvant prøveromsfobien, og fikk til og med en positiv overraskelse når det gjaldt kles-størrelse. Gubben fikk seg ikke ett, men TO par nye sko (et par brune Gant og et par svarte Dr. Martens) til halvparten av JBR-prisen, siden det var romjuls-salg. Han fikk til og med et hint av ungdommens råskap da jeg overtalte ham til å ha gul tråd på Dr. Martens-skoene. Kult. Akkurat passe ungdommelig og rebelsk for en småkjedelig teknologirådgiver.

Til slutt klarte jeg ikke å motstå en tur innom Lush. Jeg klarte derimot veldig godt å motstå en liten boks ansiktskrem til 400 kroner, og gikk for en langt billigere serum-bar i stedet, i tillegg til masse artig boble-gøy for de små (og meg).

Se der, du. Til å være to shopping-hatere på shopping, synes jeg vi gjorde det ganske så bra!

Testing testing. Gul tråd er kulere!

Høydepunktet: lunsj.

… og til dessert inne på Oslo City overrasket jeg meg selv med å velge smoothie framfor softis. Uhørt!

Hjemme igjen med fangsten, og svært fornøyde. Av og til må man faktisk shoppe.

 

  • Ukas nytelse:

— Det er rolige dager. Det er ferie, og det er dvale-dager. Vi gjør minst mulig, vi hibernerer og frykter Kong Januars retur, med stappfulle timeplaner og temperaturer under ti blå. Det kommer, det kommer, men akkurat nå slapper vi av.

Og jeg bader. Jøjemeg, som jeg bader! Disse tømmerstokk-bena har aldri vært så konstant glattbarberte og gjennomfuktede som de er akkurat nå. Det føles nesten litt dekadent, men jeg tvilholder på min badeluksus og tenker at om ikke mange uker er jeg tilbake til det overgrodde, knusktørre, vanlige jeg’et.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Det enkleste først: i morgen skal Turbo og jeg på Eldorado-kino for å se 101 Dalmatinere. Gleder meg!

— Det er ille at det er «arbeidsgivers jul», men at det er «arbeidsgivers nyttår» er om mulig enda verre. Å begynne på jobb mandag 2. januar er brutalt, altså. Vi snakker om den mørkeste, kaldeste måneden i året, og så utrolig lang burde den faktisk ikke ha lov til å være.

Men vi tar med oss det positive: første uka blir på halv fart, tross alt. Det er bare fotballen som starter opp i uke 1, resten har oppstart i uke 2 eller 3. Så vi får i det minste en rolig start!

— Ett eneste må-gjøre-punkt: ungene fikk masse fine klær til jul, så jeg må sortere alt som ligger i skapene og gjøre plass til det nye.

— Nyttårsaften. Jeg har kortjeneste både nyttårsaften og førstedag, vi er alene hjemme uten andre enn småttisene og bikkja. Som sagt ble mitt rock’n’roll-forslag om kjøttkaker, Grandiosa eller fiskeboller kontant avvist av far, vi skal ha skikkelig middag for to. Og han holder hva han lover: planen akkurat nå er Beef Wellington, noe han har snakket om i flere år uten å få ut fingeren. Jeg planlegger en marengs-og-bringebærkake. Oslo planlegger- sannsynligvis- å være dekket av tåke.

Så får vi se om det blir en Year-End-post, med oppsummeringer, tanker, drømmer og ikke minst lister. Det skulle ikke forundre meg! Håper alle koser seg og slapper av i romjulen 🙂

Julekos (fra toåringens perspektiv)

Publisert av

Alle snakker om jul, og jeg skjønner ikke hvorfor.

I barnehagen har de hengt opp kaker på veggen. Det er ikke lov å spise kake i barnehagen, men de henger på veggen, og hver dag er det en som får spise kake. Men ikke de andre. Det er urettferdig, men ingen sier noe, fordi det snart er jul.

Det henger andre ting også. En mann med langt hvitt skjegg som heter Nissen. Så har de malt lys på vinduene. Jeg maler også på vinduene, men da blir mamma sint. Hvorfor maler de på vinduene? De sier det er fint. Kanskje det, men jeg skjønner ikke at de tør. Hva hvis mamma ser det?

Mannen som heter Nissen.

Den siste dagen i barnehagen fikk storesøster og jeg også kake fra veggen. Nå er det ingen igjen.

Mamma gjør også rare ting. Og pappa, han hentet inn et stort tre i stua, men det er ikke noe rart for det har de på barne-tv også. Men det er litt rart at det er inne i stua vår, for vi har ikke noe tre ellers. Og alt det andre da. Først var det lilla duk, og så var det rød duk, og så skulle vi tenne lys og synge sanger om morgenen enda vi aldri synger sanger til frokost. Koooselig, sa mamma. Det er jul snart! sa de store.

Jeg synes det er rart å tenne lys og synge sanger til frokost, men enda rarere er det at jeg ikke får trekke kalenderen hver dag. Det er urettferdig. Selv om de store deler med meg. Man må dele, sier mamma, og det står det i boka vi leser i senga til storesøster før vi skal sove om kvelden også. Man må dele. Men selv om det er fint å få en sjokoladebit, så er det ikke jeg som får trekke. Og det er skikkelig Urettferdig.

Kan vi ikke ha det litt koselig her da, sier pappa, selv om han ikke synger.

Vi har bakt pepperkaker, som var vanskelig, men jeg vil ikke ha hjelp. Jeg vil gjøre selv. Pepperkakene mine ble rare, sa storesøster. Da ble jeg lei meg. Men jeg spiste deigen når ingen så på.

I vinduet står det staker og rare blomster som det ikke er lov å ta på. Under treet ligger det gaver, som det heller ikke er lov å ta på.

Jeg tror ikke jeg liker jul.

En morgen våkner jeg av at de store står og hopper på rommet mitt. I dag er det julaften! Så gøy! Er du ikke glad, lillebror?

Julaften er det rareste av alt. Mamma løper og stresser. Storesøster har hull på strømpebuksa og storebror har ikke lagt penskjorta på vaskerommet slik han skal. Så kjører vi rundt i byen og tenner lys på gresset, det er mange som tenner lys og setter på gresset. Siden det ikke er snø. På TV er det alltid snø når det er jul, så smelter Snømannen og gutten blir lei seg. Snøfall har også snø, men vi har bare gress. Så kjører vi til en kirke full av folk der mamma holder meg fast så vi skal se toppen av bakhodet på storesøster som er helt foran og har på seg hvite klær. Se, storesøster er engel, sier mamma, men storesøster er jo bare storesøster og det er kjedelig når jeg ikke ser ordentlig.

Det står kaker på bordet som jeg ikke får spise. Det står røde lys på duken som jeg ikke har lov til å leke med. Mamma og pappa snakker i telefonen. God jul! sier de, god jul, ja klokka halv fem passer fint eller Vi sees tredje juledag!

Å nei. Er det flere dager i jula?

Pappa står på kjøkkenet som er veldig rotete. Han er svett i panna og rød i ansiktet. Når kommer gjestene, spør han mamma. Han har helt glemt at vi spiser to ganger i barnehagen og skjønner ikke at jeg er sulten. Ikke mamma heller, for hun er nede på soverommet og i boden og graver etter ting hun ikke kan finne. Hun leter etter gaver som hun har lagt på lure steder, selv om hun klager over at det er altfor mange gaver under treet! Jeg skjønner ingenting, og jeg er sulten. Jeg får ikke ta på pakkene under treet, og julaften er en veldig dum dag. Men gjestene som kommer sier at det er Goood Juuul og vil leke og kose, og alle vil se på noen kjedelige gutter som synger på TV. Alle smiler og snakker mye og høyt. Selv storesøster som er nesten like liten som meg synes dette er moro. Bare ikke jeg.

Bordet er rart, det også. Duk og lys og masse fat og boller, og eplejuice i høye glass som bare velter. Tallerknene er ikke som de pleier. De er ekstra fine sier mamma, men når jeg prøver å leke med tallerkenen min som har Biler på seg sier hun at jeg ikke får lov. Hva er vitsen da?

Endelig kommer maten og jeg tar en bit ribbe rett fra serveringsfatet. Så spiser jeg den. Alle de andre er ekstra høflige og ekstra flinke til å spise pent, men jeg får lov til å ta selv og mamma sier Milde himmel, når spiste ungene sist? Stakkars liten, han er jo kjempesulten! Da skjønner jeg at det er greit, så jeg kan smile litt og ta en liten pølse også. Resten av middagen går fint, helt til desserten. Da skal vi åpne pakker samtidig, så jeg søler is og frukt på gulvet. Jeg tror pappa skal bli irritert, men han ler og sier at Dina også må få julemiddag. Denne dagen er rar. Ingen gjør som de skal. Alt er snudd opp ned. Det er ikke lov å spise i stua, men nå gjør vi det likevel.

Vi setter oss i stua og skal begynne med pakkene. Jeg henter en pakke og pakker den opp. Alle smiler og ler, så jeg henter en pakke til, men da blir storebror sint fordi det er hans tur.

Sånn ser det ut i stua. Det er veldig mye rot. Kjøkkenet er enda verre, og pappa sier jeg ikke får smake på restene som står på benken.

Mamma begynte nesten å gråte av denne gaven, og det var litt rart, for den var jo fin.

Jeg har aldri sett så mange ting på en gang. Det er klær, og bøker, og leker, og en morsom, grønn flaske som jeg nesten klarer å åpne før mamma roper Ta guttungen før han heller olivenolje over hele gulvet, da! Det er masse papir og morsomme gavebånd overalt, og det er fint, men jeg skjønner ikke. Først skal den ene pakke opp, så er det den andre, og selv om jeg vil rive av papiret på alle pakkene har mamma bestemt at det skal gå langsomt og alle må følge med på hva de andre får. Det er vanskelig og spennende, og alle snakker hele tiden. Til slutt pakker gjestene med seg gavene sine i poser og jeg får kos av alle sammen som sier at jeg har vært snill gutt i år siden jeg fikk så mye fint.

Jul er slitsomt. Det synes pappa også, som koser med Dina i sofaen og nesten sover. Mamma gir ham et kyss på panna og sier at han er en superhelt som gjør middagen så flott hvert år. Så sier hun at vi tar de siste pakkene i morgen fordi minstemann er så trøtt.

Trøtt? Jeg? Ne-hei!

Men når mamma finner Happa og Dinglis og jeg til og med får ta med meg den store gule gravemaskinen i senga, så er det litt godt også.

Jeg krøller meg sammen under dyna, som heldigvis er akkurat som den pleier, og tenker på middag og lys på gresset og kalender og gavepapir helt til jeg ikke orker å tenke mer, og julaften er over.

 

Lille julaften- kort innpå

Publisert av

Det blir mye kort innpå for tiden. Kjappe, rotete innlegg, bare for å si hei. Strøtanker uten ordentlig fokus, uten noen plan, uten noe definert tema. Definitivt uten kritisk gjennomlesing og korrektur. Alt dette beklager jeg.

Men desto mer autentisk, tør jeg påstå. The real deal 😉 Det er kanskje den eneste rene kvaliteten bloggen besitter, men det er ekte vare! Sånn er desember: sy sammen en julefeiring, med gjester på julaften, gaver til Per, Pål, Askeladden og deres slektninger, og gjør dette i et hus som allerede bærer preg av å bebos av rotete småbarn, sløve tenåringer, tette timeplaner og to fulltidsarbeidende foreldre. Sisyfos, eat your heart out. Du kom i det minste til toppen før du måtte ned til foten av fjellet igjen. Jeg kommer aldri til toppen, noen sinne, og nå er det jul.

Det høres fælt ut.

Heldigvis er det ikke fælt!

Tvert imot, så er det ganske hyggelig. Med ett unntak: lille julaften klokka fem. Lille julaften klokka fem var jeg rede til å kverke hele jula og grave den ned i det største hullet jeg kunne finne. Alt var på tverke. Huset, som var så ryddig og rent for bare tre dager siden, så ikke ut. Halvparten av gavene var ikke pakket inn, flere av dem var ikke lokalisert (hvor var de? Jeg kjøpte jo så fine ting i september?? Alle sier det er lurt å kjøpe tidlig, men det betinger jo at du vet hvor du legger dem i mellomtiden…), to ganske viktige gaver var ennå ikke hentet. Frukten til fruktsalaten var ikke innkjøpt. Jeg satt der i huset, med en sur, grinete toåring, og var fint lite mobil. Min influensasyke (selvsagt!) mann sto i stillestående kø på Ring 3 fordi han hadde hentet bilen- den pokkers bilen, som måtte på service 22. desember på grunn av en lysende lampe vi ikke kunne overse, og viste seg å ha såpass alvorlige feil at vi ikke fikk den ut samme dag-, alt bare raknet. Småjentene var på teater med mormor, vi skulle til svigers på Slemdal og hente pizza på Manglerud før vi hentet jentene på Nasj og forhåpentligvis rakk de tidligere nevnte svigers med en margin på ett kvarter. Dessuten er vi tomme for julebånd, siden en entusiastisk åtteåring har pakket inn alt hun kunne finne den siste måneden og kaller det «julegave».

Pokker ta jula. Altså virkelig, pokker ta jula. Er dette ferien min? Er dette min sårt etterlengtede kvalitetstid med barna? Jeg hadde så mange planer. For eksempel hadde jeg planlagt å lage donøtter (barnslig greie det der, men jeg synes «donuts» er så teit, samtidig som det rent faktisk er noe annet enn smultringer) sammen med min eldste sønn. Jeg skulle sett igjennom mattetentamen skikkelig sammen med min andre sønn, øvd fiolin med min yngste datter, lest julebøker med fyr på peisen og ditt og datt.

Noen dager har vi ikke en gang trukket kalenderen. Det er bare jobb, jobb, jobb, jobb. Hamsterhjul. Evigvarende. Du går, du går, du går, du gjør, du gjør, du gjør, og det tar aldri slutt.

wp_20161221_20_01_02_rich

Vi rakk å se A Christmas Carol før jul. Takk og pris, for det blir ikke jul uten. Artig å se hvordan barnas perspektiv forandrer seg år for år.

Blaff av nåde:

Du kommer kanskje til kort, men barna ser ut til å være lykkelige likevel. Uansett hvor stressa du er, dypper de lys hos mormor og danser til Frost, de løper mot deg med et pepperkakehjerte fra barnehagen. De sover sammen siste natta før jul, eller henter fram dressen på eget initiativ.

En julekonsert- mors lille egotripp- bittelille julaften. Jeg har sunget i koret i to år, og Gubben har aldri hørt meg synge. Annet enn i dusjen og over oppvasken, der jeg synger hele tiden, falskt og skjærende, fordi jeg tror jeg er Cher. Misforstå meg rett, vi er ikke et fantastisk dyktig og skolert kor- tenk heller litt «Så som i himmelen»- men vi har fått en veldig flink og ikke minst ambisiøs kantor som tror mer på oss enn vi gjør selv, og slikt gir resultater! Så for Lessons & Carols skaffet jeg barnevakt, og tvang Gubben på konsert. 11 fine sanger, men Bogoroditse tar kaka. Jeg kunne sverge (fra min svært uvelkomne posisjon på kantors høyre ytterside, til skue for hele menigheten, de burde heller tatt den vakre Paola der!) at jeg så en tåre.

To kranglefant-unger som finner hverandre i et felles savn av storesøster, og arrangerer egen overnatting på det ene rommet. Med høytlesing og spørrekonkurranse- UTEN krangel! O lykke!

En tenåringssønn som frivillig spør om vi kan gå i midnattsmesse på julaften(!), han har funnet fram dressen. Når ble han så voksen, da?

To par senkede skuldre på lille julaften. Gubbis og jeg, vi har løpt hele dagen. Jeg mer enn han, men det har sin naturlige årsak i at fyren rent faktisk er syk. Altså ikke bare «manflu», han er skikkelig dårlig. Men som både han og jeg vet- det er ikke plass til å være syk med småbarn, ei heller når du skal på den eneste konserten kona har på det neste halve året- suck it up and do your job. Det gjorde han, og vi rakk svigers, og ribba er preparert. Nå gjensto bare desserten: huset er som det er, ungene er som det er, vi skal ha en hyggelig jul, og nå forbereder vi fruktsalaten vår med Pentatonix på høyttaleren og en skvett perlende i glasset (her melder det seg minst to temaer: en fruktsalat jeg har hatt til hensikt å skrive om i to år (!), og julealkoholvett for foreldre. Jeg håper vi vinner i Lotto, slik at tankene kommer lenger enn bare innsiden av hjerneskallen. Nå har antallet kladder/stikkord steget til rundt 60- men de er ikke ferdige, og de trenger tid. Tid er kanskje det jeg har minst av).

wp_20161223_21_31_33_rich

Kaos, rot og tjo og hei: vi bedømmer det til «uinteressant» og lager fruktsalaten vår- med levende lys og Wesseltoft på YouTube.

Nåde. I seg selv. For de ikke-troende er dette antagelig bare vås, men for meg er det stort at Gud tok bolig i et lite barn. Det imponerer meg utrolig mye mer enn militærparader og maktdemonstrasjoner. Samtidig er det ufattelig trist hvordan folk kan vri og vrenge på et budskap. Men hvis vi ser bort fra prinsippdiskusjonen rundt religion og politikk og drar det ned på mikronivå: jeg trenger grace, som savner et godt norsk uttrykk, hver dag. Et lite dask på lanken til meg selv her, som stresser og kaver meg opp over praktisk dilldall når all tidligere erfaring tilsier at så fort gjestene har kommet, så blir det hyggelig. Det blir jul. Selv om det kanskje ikke føles sånn akkurat i innspurten 😉

Et par spørsmål stiller seg også:

Hvordan i all verden kan du kjøpe julegaver, for tusenvis av kroner, uke etter uke etter uke, se berget vokse seg stort og fett- og så, når du pakker inn til hver enkelt, så er det nesten ingenting? 😉 Det er så ufattelig kjipt! HVER gang jeg overleverer julegaver har jeg samme følelsen. Ikke nok. Ikke dyrt nok. Ikke bra nok. Og det er ikke bare kokettering, jeg er ingen flink gaveperson (kunne kanskje vært, med litt bedre tid). Med seks barn havner du fryktelig fort i minus, og så forsøker du å gjengjelde det til en person som har alt. Det går nesten aldri bra.

Julens magi. For voksne er ikke julen magisk i det hele tatt- eller, magien bor i så fall i noen fridager. Men ellers? Det er ribbe og fruktsalat, og mislykkede gaver (se over), og kortjeneste og husvask og mas. Men, jeg tror ungene mine synes det er fantastisk. De elsker å se Snømannen, Disney, og Tre nøtter til Askepott. De gleder seg til denne dagen månedsvis i forveien. Den eneste som har et noe mer avdempet forhold til det hele, er han som straks er seksten… og det er kanskje naturlig, eller? Kanskje han har gjennomskuet oss? Kanskje min stakkars sønn kommer til å hate julen for alltid, fordi jeg lot et lite «faen!» slippe ut da Gubben sa at bilen kom til å bli en dag forsinket. Hæsjtægg paranoia. Men virkelig, hva er det som gjør julen så uendelig magisk for de minste?

Juleservise-selgere. Hva er det som driver dem? Jeg håper inderlig jeg får tid til å skrive om dette, for det er et fullstendig absurd og veldig underholdende tema 😀

wp_20161222_16_26_55_rich

Turbo fikk et av de siste hjertene før jul, i barnehagens kalendertrekning. Et fint pepperkakehjerte hun var sååå stolt av!

… og i morgen er det Tre nøtter til Askepott og Karl-Bertil Jönssons jul. For ikke å snakke om Disney, ribbe og gaver. Magi eller ei, gaver og stress og skjortestryking til tross: Det blir bra.

Det blir helt sikkert bra.

Jeg ønsker alle som tar turen innom en riktig god jul!