Lykke?

I min verden, kanskje de flestes, er det som regel snakk om korte blaff. Ikke fordi tilværelsen ellers er så tung og trist, men fordi… den er kortvarig, og ikke alltid så tilgjengelig. Livet generelt er hektisk og bra, med en grunntone av sliten tilfredshet, og så finner jeg en og annen sitrende lykkestrime i en treårings hestehovbukett, klem fra en tenåring, eller for den saks skyld en åttitallsperle på full guffe i bilen (den siste der svikter aldri).

Diggiloo diggiley? Måneskinnssonaten? Whatever floats your boat!

Men noen ganger er livet bare fantastisk fint, flere dager i strekk. Denne helgen har vært sånn.

Fredag begynte med planleggingsdag i barnehagen og speilblank, våt hålke. Utrolig nok fikk jeg sklidd meg ned bakken til t-banen, med den dobbelvogna som nå totalt har bikket 40 kilo, og så var det tid for vårt fredagseventyr: frisør! Turbo hadde gledet seg lenge, Bison hang vel knapt ned på hva som skulle skje. Men inn i frisørstolene bar det, toåringen satt musestille og litt undrende mens frisøren klippet og barberte og stusset. Turbo smilte fra øre til øre og var Stor Jente. Etterpå svingte vi innom MækkæDonnels, der vi satte oss ved de store vinduene med utsikt til trikkene i Storgata og drakk smoothie. På vei mot banen var det til og med en trikkesjåfør som vinket til Turbo og Bison. Fryd og glede!

Men moroa var ikke over med det, den hadde så vidt begynt. På ettermiddagen var det tid for en date jeg har gledet meg til lenge: middag og konsert med min eldste sønn. Han fikk det i bursdagsgave, sammen med Christiano Ronaldo-parfymen, som en slags markering av at han begynner å bli stor gutt. Voksne gutter gjør voksne ting. Vi bytter ut MækkæDonnels og tegnefilm på kino med middag på restaurant og konsert med Oslofilharmonien.

Dinner var fullt, og det var kanskje like greit, for Yaya’s var midt i blinken for en sekstenåring. Jeg ser uttrykket skifte fra lett skeptisk til Hey, dette var kult jo når vi tråkler oss inn i lokalet, som er halvmørkt med fisker på veggene, blinkende lyspærer, bambusskiller og sitteplasser med grelle oransje bordduker og plaststoler. Skarre værra beachbar, så skarre værra beachbar, og colaen vår kommer i bokser med sugerør. Et par ganger under måltidet kommer monsunen, med regnskyll, vind og strømbrudd.

Smilende dessert, etter sterk biffsalat, kylling med cashewnøtter og tunfisk i mangosalsa.

Det er sjelden vi går ut, bare vi, så vi nekter oss ingenting. Forrett, hovedrett, dessert og kaffe (ja, til begge). Og jeg kjenner at slike ting er så viktig. Ikke måltidet i seg selv, naturligvis, men det at vi går ut og gjør noe sammen, bare vi to. Selv om jeg er en Hverdagens Forkjemper, og fremdeles kan siteres på at det er tingene man gjør hver dag, hjemme, som teller aller mest, så er det en boost- kanskje særlig når det gjelder å holde tak i disse unge voksne som ellers kan fly mentalt vekk fra deg fortere enn du får sagt «arbeidsløs sjåfør».

Gode og mette går vi ut i den mørke Oslokvelden, spaserer i bygatene under neonlysene og heisekranene, mot Konserthuset. Lykke.

… og vi finner plassene våre, på andre rad (som både er en fordel og en ulempe. Vi kommer svært tett på musikerne, men bare de som sitter ytterst på scenen. De bakre radene ser vi ingenting av, og det er synd. Dessuten har jeg av gammel vane valgt seter til høyre for midten- som en gammel cellistmamma- og dermed til høyre for flygelet). Vi finner plassene og klapper for orkesteret, og for Petrenko, og til slutt for Giltburg, og så ljomer Tsjaikovskijs pianokonsert nummer 1 utover salen. Gåsehud!

Jeg fant dessverre ikke noe klipp med Giltburg som gjør akkurat denne, så det ble Lang Lang, men den godeste Boris har en egen musikkblogg som Filharmonien beskriver som «også for de ikke så dedikerte», så den skal jeg ta en kikk på (muligens en vakker, dag… foreløpig har jeg bare funnet den, og humret over at det er flere som har samme kjedelige standarddesign som meg selv 😀 Boris og jeg, ass!).

To som spiller i orkesteret er bekjente fra ungdommen. De ligner seg selv, men jeg blir fremdeles like forbauset av å oppdage at de begynner å bli grå i håret. Altså, hva?!

Vi sitter og lytter, vi står bak Ketil Bjørnstad i køen og kjøper nøtter i pausen (når pianister er på konsert, så er det bra, ja?), tenåringen drar av og til i skjortesnippen og klager over mangelen på hettegenser, men er tydelig begeistret for konserten. På vei hjem ler vi, prater og tuller, og i den grad slitne mødre med ettervekst og noen stresskilo for mye kan sveve bortover issvullene fra T-banestasjonen, så er det nettopp det jeg gjør. Svever.

Lørdag starter med dobbel dansing for The Terrible Two, og en ny time for ballerinaen- tåspiss uten tåspiss (hun er for liten, men det er en del av kompaniopplegget), og hun selvantenner nesten av spenning. Så glad er hun, at det er helt greit å gå glipp av nyttårslunsjen på TGIF for storfamilien. Det blir en livlig og høylytt affære, og jeg kan smilende konstatere at det er flere storfamilier ute i samme ærend, TGIF er tydeligvis det nye store for asiatisk nyttårsfeiring. Matrett på matrett (på matrett, på matrett…) lander på bordene, små røde konvolutter med nyttårsgaver deles ut, Bison og jeg må til slutt ta oss en tur ut, utålmodigheten blir for stor, men der er det lørdagsstemning og Spikersuppa er full av mennesker på skøyter.

Ballettdanser jager «bollett-danser». Bison vil nemlig også danse som jentene, ikke bare barnedans, men «bollett». Så da heter det bollett, da.

Vel hjemme hjelper vi de mellomste med å pakke, og litt før seks kjører jeg dem ned til Oslo S der de skal møte mormor og ta Flytoget til Gardermoen og deretter fly til London. Det er alltid rart når noen er bortreist, og jeg savner dem så fort bildøra smeller igjen, men jeg er utrolig glade på deres vegne for at de får dra på tur og møte storesøster. Vel hjemme blir huset umiddelbart stillere og roligere- selv om de to småungene gjør sitt beste for å utjevne forskjellen- og når minstemann har sluknet bestiller en lat Gubbe og en enda latere kone pizza som vi spiser sammen med Fotballhuet og Turbo. Turbo synes åpenbart hun er heldig som får være med i det gode selskap, hun sitter pent og konverserer og tygger pizza, og etterpå proklamerer hun at hun er trøtt. Jeg pusser tennene hennes, vi leser siste del av historien om Bjørnen Winnie, og noen minutter senere går pusten hennes lett og jevnt, og jeg kan slå på månelampen hennes og liste meg ut i stua. En liten, lubben hånd hviler på dyna.

Så lett alt er, noen ganger.

Oppe i stua sitter mann og sønn- sistnevnte skulle egentlig på kino, så det ble ikke noe av- så vi benytter anledningen til å se på en film vi har i opptak. The Blind Side. En søt feelgood-film, med både medmenneskelighet og spark i siden til The Establishment. Midt i blinken for tenåringen også. Men Mor Sjøl som har brukt det siste året på å lese om Special Needs, sitter hele tiden og tenker at dette er litt for godt til å være sant. Kan han klare dette, da? Blir ikke kontrasten for stor, eller traumene for mange? Desto større overraskelse når det faktisk viser seg å være en sann historie. Gubben og jeg drar bikkja på kveldstur langs veien og har en av de få, rolige voksensamtalene vi rekker i løpet av en uke, om hvor fantastisk resilient mennesket tross alt kan være, om hjernens plasisitet, om fordommer og livets iboende jævelskap for de som er så uheldig å bli født på skyggesidenes skyggeside.

Søndag opprinner med en 3,5-åring som er så oppspilt at hun ikke vet hvor hun skal gjøre av seg. Elsa og Anna på skøyter! Med bestevenninna, faktisk! Hurra, hurra! Pappa gleder seg naturligvis intenst til å stå i kø til Telenor Arena for deretter å betale 120 kroner for en popcorn, men hei- Disney on Ice er Disney on Ice. Man får ta det for det det er, og se gleden i de små ansiktene. Verre er det at han har glemt å printe ut billetter, så det blir en tidlig avgang, med mor i passasjersetet grunnet kortjeneste i kirken, og en lettere trøtt sekstenåring står i vinduet med Bison i armene og vinker til oss.

Besøket får takk og lov plass i Bisons bilstol, jeg slippes av ved kirken og får en kor-boost jeg ikke har hatt på lenge. Det låter altså så himla bra, om jeg får si det selv. Eremitage og Sløgedals folketonevariasjoner a capella under kommunion, og det er nesten så det kan minne om… litt profft. Kirken er for øvrig stappfull, pater Neve snakker om saligprisningene, og der jeg står og småhutrer litt og ser på glassmaleriene gjentar jeg en stille bønn, den som må og skal være det viktigste i hele 2017: skje din vilje. Mor Sjøl må ta seg en bolle og innse at det er mye jeg ikke vet, mange ukjente faktorer i året som kommer- og nå tenker jeg ikke bare på en ting, men på sånn ca 100 forskjellige greier- og dette med å skulle styre og kontrollere alt kommer ikke til å funke. Skje din vilje. Skje din vilje. Ikke min.

Men som sagt, sangen går fantastisk bra. Så bra, faktisk, at jeg stopper på Deli de Luca og bevilger meg en av de store sjokoladekakene. Dette var neppe Guds vilje. Heller ikke min egen, når sant skal sies. Det bare… skjedde. #lamestexcuseever

Men jeg delte med gutta mine da jeg kom hjem. Sekstenåringen sto ute i snøen og koppet med lillebror på armen, det hadde vært noen intense timer- men det gikk! Første alene-passing er herved overstått, og selv om det neppe frister til snarlig gjentakelse hadde de hatt det fint sammen, den største gutten og den minste <3

Deretter fikk jeg en mms på mobilen, av Englandfareren omgitt av sine to mellomste søsken, og hjertet synger igjen. Så glade de ser ut! Og ikke minst, til neste helg FÅR JEG SE HENNE SELV! Enter en lykkelig Turbo og pappa ramlende inn døra, og livet kan på mange måter ikke være bedre. Eller jo, United avslutter helga med å banke Wigan 4-0 i FA-cup’en, og jeg sitter med en fortumlet følelse av at dette har jo bare vært helt vidunderlig. Virkelig.

Men milde moses, så mett jeg er.

Det er dessverre ikke tull. Lykken kommer med en pris. Regnet fra MækkæDonnels via Yaya’s treretters thaibonanza, TGIF og pizza på lørdagen, samt min lille Deli-fadese etter kirketid (og jeg hadde jo laget gele til dessert, vi har så mye vaniljesaus igjen etter bursdagen forrige helg. Dessuten lagde Gubben wonton-nudler til lunsj og koteletter til middag), så må jeg ha spist en hel ukes verdi av kalorier bare på en helg. Hjelp.

Det er lenge siden jeg sluttet å tenke mye på vekt og utseende, det er definert som «mindre viktig» for meg, akkurat her, akkurat nå. Men dette blir på kanten, selv for meg. Skulle ønske jeg kunne ta igjen med en sunn, salatfokusert uke, men det kommer selvsagt ikke til å skje. Får prøve å holde litt igjen, i det minste.

Men ærlig talt. Hva er det vel å klage over, når magen er full- men hjertet er fullere?

Ønsker alle en virkelig god uke med gode opplevelser! 🙂