Fullt hjerte, full mage

Lykke?

I min verden, kanskje de flestes, er det som regel snakk om korte blaff. Ikke fordi tilværelsen ellers er så tung og trist, men fordi… den er kortvarig, og ikke alltid så tilgjengelig. Livet generelt er hektisk og bra, med en grunntone av sliten tilfredshet, og så finner jeg en og annen sitrende lykkestrime i en treårings hestehovbukett, klem fra en tenåring, eller for den saks skyld en åttitallsperle på full guffe i bilen (den siste der svikter aldri).

Diggiloo diggiley? Måneskinnssonaten? Whatever floats your boat!

Men noen ganger er livet bare fantastisk fint, flere dager i strekk. Denne helgen har vært sånn.

Fredag begynte med planleggingsdag i barnehagen og speilblank, våt hålke. Utrolig nok fikk jeg sklidd meg ned bakken til t-banen, med den dobbelvogna som nå totalt har bikket 40 kilo, og så var det tid for vårt fredagseventyr: frisør! Turbo hadde gledet seg lenge, Bison hang vel knapt ned på hva som skulle skje. Men inn i frisørstolene bar det, toåringen satt musestille og litt undrende mens frisøren klippet og barberte og stusset. Turbo smilte fra øre til øre og var Stor Jente. Etterpå svingte vi innom MækkæDonnels, der vi satte oss ved de store vinduene med utsikt til trikkene i Storgata og drakk smoothie. På vei mot banen var det til og med en trikkesjåfør som vinket til Turbo og Bison. Fryd og glede!

 

Men moroa var ikke over med det, den hadde så vidt begynt. På ettermiddagen var det tid for en date jeg har gledet meg til lenge: middag og konsert med min eldste sønn. Han fikk det i bursdagsgave, sammen med Christiano Ronaldo-parfymen, som en slags markering av at han begynner å bli stor gutt. Voksne gutter gjør voksne ting. Vi bytter ut MækkæDonnels og tegnefilm på kino med middag på restaurant og konsert med Oslofilharmonien.

Dinner var fullt, og det var kanskje like greit, for Yaya’s var midt i blinken for en sekstenåring. Jeg ser uttrykket skifte fra lett skeptisk til Hey, dette var kult jo når vi tråkler oss inn i lokalet, som er halvmørkt med fisker på veggene, blinkende lyspærer, bambusskiller og sitteplasser med grelle oransje bordduker og plaststoler. Skarre værra beachbar, så skarre værra beachbar, og colaen vår kommer i bokser med sugerør. Et par ganger under måltidet kommer monsunen, med regnskyll, vind og strømbrudd.

Smilende dessert, etter sterk biffsalat, kylling med cashewnøtter og tunfisk i mangosalsa.

Det er sjelden vi går ut, bare vi, så vi nekter oss ingenting. Forrett, hovedrett, dessert og kaffe (ja, til begge). Og jeg kjenner at slike ting er så viktig. Ikke måltidet i seg selv, naturligvis, men det at vi går ut og gjør noe sammen, bare vi to. Selv om jeg er en Hverdagens Forkjemper, og fremdeles kan siteres på at det er tingene man gjør hver dag, hjemme, som teller aller mest, så er det en boost- kanskje særlig når det gjelder å holde tak i disse unge voksne som ellers kan fly mentalt vekk fra deg fortere enn du får sagt «arbeidsløs sjåfør».

Gode og mette går vi ut i den mørke Oslokvelden, spaserer i bygatene under neonlysene og heisekranene, mot Konserthuset. Lykke.

… og vi finner plassene våre, på andre rad (som både er en fordel og en ulempe. Vi kommer svært tett på musikerne, men bare de som sitter ytterst på scenen. De bakre radene ser vi ingenting av, og det er synd. Dessuten har jeg av gammel vane valgt seter til høyre for midten- som en gammel cellistmamma- og dermed til høyre for flygelet). Vi finner plassene og klapper for orkesteret, og for Petrenko, og til slutt for Giltburg, og så ljomer Tsjaikovskijs pianokonsert nummer 1 utover salen. Gåsehud!

Jeg fant dessverre ikke noe klipp med Giltburg som gjør akkurat denne, så det ble Lang Lang, men den godeste Boris har en egen musikkblogg som Filharmonien beskriver som «også for de ikke så dedikerte», så den skal jeg ta en kikk på (muligens en vakker, dag… foreløpig har jeg bare funnet den, og humret over at det er flere som har samme kjedelige standarddesign som meg selv 😀 Boris og jeg, ass!).

To som spiller i orkesteret er bekjente fra ungdommen. De ligner seg selv, men jeg blir fremdeles like forbauset av å oppdage at de begynner å bli grå i håret. Altså, hva?!

Vi sitter og lytter, vi står bak Ketil Bjørnstad i køen og kjøper nøtter i pausen (når pianister er på konsert, så er det bra, ja?), tenåringen drar av og til i skjortesnippen og klager over mangelen på hettegenser, men er tydelig begeistret for konserten. På vei hjem ler vi, prater og tuller, og i den grad slitne mødre med ettervekst og noen stresskilo for mye kan sveve bortover issvullene fra T-banestasjonen, så er det nettopp det jeg gjør. Svever.

Lørdag starter med dobbel dansing for The Terrible Two, og en ny time for ballerinaen- tåspiss uten tåspiss (hun er for liten, men det er en del av kompaniopplegget), og hun selvantenner nesten av spenning. Så glad er hun, at det er helt greit å gå glipp av nyttårslunsjen på TGIF for storfamilien. Det blir en livlig og høylytt affære, og jeg kan smilende konstatere at det er flere storfamilier ute i samme ærend, TGIF er tydeligvis det nye store for asiatisk nyttårsfeiring. Matrett på matrett (på matrett, på matrett…) lander på bordene, små røde konvolutter med nyttårsgaver deles ut, Bison og jeg må til slutt ta oss en tur ut, utålmodigheten blir for stor, men der er det lørdagsstemning og Spikersuppa er full av mennesker på skøyter.

Ballettdanser jager «bollett-danser». Bison vil nemlig også danse som jentene, ikke bare barnedans, men «bollett». Så da heter det bollett, da.

Vel hjemme hjelper vi de mellomste med å pakke, og litt før seks kjører jeg dem ned til Oslo S der de skal møte mormor og ta Flytoget til Gardermoen og deretter fly til London. Det er alltid rart når noen er bortreist, og jeg savner dem så fort bildøra smeller igjen, men jeg er utrolig glade på deres vegne for at de får dra på tur og møte storesøster. Vel hjemme blir huset umiddelbart stillere og roligere- selv om de to småungene gjør sitt beste for å utjevne forskjellen- og når minstemann har sluknet bestiller en lat Gubbe og en enda latere kone pizza som vi spiser sammen med Fotballhuet og Turbo. Turbo synes åpenbart hun er heldig som får være med i det gode selskap, hun sitter pent og konverserer og tygger pizza, og etterpå proklamerer hun at hun er trøtt. Jeg pusser tennene hennes, vi leser siste del av historien om Bjørnen Winnie, og noen minutter senere går pusten hennes lett og jevnt, og jeg kan slå på månelampen hennes og liste meg ut i stua. En liten, lubben hånd hviler på dyna.

lett alt er, noen ganger.

Oppe i stua sitter mann og sønn- sistnevnte skulle egentlig på kino, så det ble ikke noe av- så vi benytter anledningen til å se på en film vi har i opptak. The Blind Side. En søt feelgood-film, med både medmenneskelighet og spark i siden til The Establishment. Midt i blinken for tenåringen også. Men Mor Sjøl som har brukt det siste året på å lese om Special Needs, sitter hele tiden og tenker at dette er litt for godt til å være sant. Kan han klare dette, da? Blir ikke kontrasten for stor, eller traumene for mange? Desto større overraskelse når det faktisk viser seg å være en sann historie. Gubben og jeg drar bikkja på kveldstur langs veien og har en av de få, rolige voksensamtalene vi rekker i løpet av en uke, om hvor fantastisk resilient mennesket tross alt kan være, om hjernens plasisitet, om fordommer og livets iboende jævelskap for de som er så uheldig å bli født på skyggesidenes skyggeside.

Søndag opprinner med en 3,5-åring som er så oppspilt at hun ikke vet hvor hun skal gjøre av seg. Elsa og Anna på skøyter! Med bestevenninna, faktisk! Hurra, hurra! Pappa gleder seg naturligvis intenst til å stå i kø til Telenor Arena for deretter å betale 120 kroner for en popcorn, men hei- Disney on Ice er Disney on Ice. Man får ta det for det det er, og se gleden i de små ansiktene. Verre er det at han har glemt å printe ut billetter, så det blir en tidlig avgang, med mor i passasjersetet grunnet kortjeneste i kirken, og en lettere trøtt sekstenåring står i vinduet med Bison i armene og vinker til oss.

Besøket får takk og lov plass i Bisons bilstol, jeg slippes av ved kirken og får en kor-boost jeg ikke har hatt på lenge. Det låter altså så himla bra, om jeg får si det selv. Eremitage og Sløgedals folketonevariasjoner a capella under kommunion, og det er nesten så det kan minne om… litt profft. Kirken er for øvrig stappfull, pater Neve snakker om saligprisningene, og der jeg står og småhutrer litt og ser på glassmaleriene gjentar jeg en stille bønn, den som må og skal være det viktigste i hele 2017: skje din vilje. Mor Sjøl må ta seg en bolle og innse at det er mye jeg ikke vet, mange ukjente faktorer i året som kommer- og nå tenker jeg ikke bare på en ting, men på sånn ca 100 forskjellige greier- og dette med å skulle styre og kontrollere alt kommer ikke til å funke. Skje din vilje. Skje din vilje. Ikke min.

Men som sagt, sangen går fantastisk bra. Så bra, faktisk, at jeg stopper på Deli de Luca og bevilger meg en av de store sjokoladekakene. Dette var neppe Guds vilje. Heller ikke min egen, når sant skal sies. Det bare… skjedde. #lamestexcuseever

Men jeg delte med gutta mine da jeg kom hjem. Sekstenåringen sto ute i snøen og koppet med lillebror på armen, det hadde vært noen intense timer- men det gikk! Første alene-passing er herved overstått, og selv om det neppe frister til snarlig gjentakelse hadde de hatt det fint sammen, den største gutten og den minste <3

Deretter fikk jeg en mms på mobilen, av Englandfareren omgitt av sine to mellomste søsken, og hjertet synger igjen. Så glade de ser ut! Og ikke minst, til neste helg FÅR JEG SE HENNE SELV! Enter en lykkelig Turbo og pappa ramlende inn døra, og livet kan på mange måter ikke være bedre. Eller jo, United avslutter helga med å banke Wigan 4-0 i FA-cup’en, og jeg sitter med en fortumlet følelse av at dette har jo bare vært helt vidunderlig. Virkelig.

Men milde moses, så mett jeg er.

Det er dessverre ikke tull. Lykken kommer med en pris. Regnet fra MækkæDonnels via Yaya’s treretters thaibonanza, TGIF og pizza på lørdagen, samt min lille Deli-fadese etter kirketid (og jeg hadde jo laget gele til dessert, vi har så mye vaniljesaus igjen etter bursdagen forrige helg. Dessuten lagde Gubben wonton-nudler til lunsj og koteletter til middag), så må jeg ha spist en hel ukes verdi av kalorier bare på en helg. Hjelp.

Det er lenge siden jeg sluttet å tenke mye på vekt og utseende, det er definert som «mindre viktig» for meg, akkurat her, akkurat nå. Men dette blir på kanten, selv for meg. Skulle ønske jeg kunne ta igjen med en sunn, salatfokusert uke, men det kommer selvsagt ikke til å skje. Får prøve å holde litt igjen, i det minste.

Men ærlig talt. Hva er det vel å klage over, når magen er full- men hjertet er fullere?

Ønsker alle en virkelig god uke med gode opplevelser! 🙂

Gamla på Instagram

Vi som er mellom 30 og 50 tilhører en underlig generasjon i sosiale medier. Ikke gamle nok til å være gamle (som i, virkelig gamle. Min bestemor fikk seg en Facebook-konto, men har vel ikke lagt ut noe så vidt jeg har sett. Det er også den typen som ringer meg når jeg har telefonvakt på jobb og spør om ikke jeg kan «ordne» e-faktura for dem. «Ja nå står jeg inne på «valg», hva skjer hvis jeg trykker på det tannhjulet der?», spør Borgny (80), og jeg smiler litt i skjegget mens jeg håper at den gamle damen ikke får noen oppringning fra «Microsoft»), ikke unge nok til å være unge (jeg registrerer at mine tenåringer har et helt annet forhold til sosiale medier enn hva vi voksne har. Det er på samme tid både mer avslappet og mer distansert).

Først og fremst handler det nok om interesse og engasjement. Jeg jobber sammen med en god del teknofriker, folk som villig vekk kaster seg på siste bølge og kjapt plukker opp dos and donts, kutyme og stilltiende regler. Disse to – det å kaste seg på, og det å vite hvordan man gjør det uten å være et Bilkræsj- går slett ikke alltid hånd i hånd, men jevnt over er det mange som klarer kombinasjonen godt.

Selv ligger jeg sånn ca fem år etter alle andre. Jeg registrerte meg tidlig på Facebook, men begynte vel ikke å bruke det før flere år senere. Da delte jeg både det ene og det andre- aldri noe veldig privat, men ofte temmelig intetsigende. Heldigvis var jeg ikke alene om det. Min venninne repostet forleden dag en status fra 2010, som egentlig var ganske tidstypisk og som (nesten) ingen ville postet nå:

Beritføler seg mett etter å ha spist spinatpai 🙂

Takk og pris at de fleste vokste av seg trangen til å dele slikt. Jeg var ikke hakket bedre, det var en periode i 2011 at jeg- til min dype skam- postet mine forhåpninger/spådommer om helgens United-lagoppstilling. Status fra Helle i 2011:

HelleVan der Sar / Smalling-Vidic-Ferdinand-Evra / Valencia-Carrick-Welbeck / Nani-Rooney-Park  Håper på Berbatov men det blir vel Wayne igjen, eller kanskje Chicharito, spissen som aldri scorer 🙁 🙁 🙁

Dette må ha vært ufattelig uinteressant for alle mine 112 venner. Særlig de som ikke liker fotball og/eller United.

På sett og vis var vi alle rookies i Facebooks spede begynnelse. Hva var egentlig greia med dette? Nå, noen år senere, har noen perfeksjonert Idyllen («Herlig fredag, deilig med trening, rent hus, verdens beste mann har laget verdens beste middag, verdens beste unger er i seng og jeg nyter Chablis i glasset foran peisen»), mens andre, andre blitt mer eller mindre stumme, noen poster politiske synspunkter i et kjør, andre holder seg til solnedganger og søte kattunger.

Det gremmer meg litt at jeg er i den sistnevnte kategorien. Denne stakk litt, (delt på nettop Facebook, selvsagt, av min gamle skolekamerat Nils August) den gjorde virkelig det. Det hjelper ikke på at halve Facebooklista mi har tunge titler, spennende stillinger, alltid kan reklamere for en eller annen egenskrevet bok og har drøssevis av sterke meninger.

Men som det pekes på i artikkelen; jeg orker ikke. Har ikke fagkunnskap nok til å begrunne mine standpunkter, har ikke tid nok til å stå i endeløse diskusjoner. Det betyr jo ikke at jeg ikke mener noe, jeg tar det bare ikke på Facebook. Den leksa lærte jeg da min elskelige venninne Julie fra Arkansas (også kjent som «Obama-the-baby-killer»-dama) påminte meg om at jeg ikke var amerikaner og at jeg derfor ikke skjønte noen ting. Noe som er fullstendig riktig, i hvert fall første delen av resonnementet. Vi er uenige om mangt og mye, Julie og jeg, men vi er også enige om mye. Ulikhetene lar vi ligge. Jeg digger bildene av hennes ti (!) barn, hun liker mine eggesalat-oppskrifter og synes at jeg har «a beautiful family» (helt korrekt!).

Folk er så forskjellige. Noen synes det er uansvarlig å legge ut bilder, andre ser ikke at det er mindre uansvarlig å legge ut tekst, noen sondrer på type bilder. Løsningene er sikkert også forskjellige, men min greie er å overse det jeg ikke liker (med mindre det er outta this world ille) og ellers fokusere på møtepunkter. Kan Julie og jeg møtes over en eggesalat, er det topp, selv om hun stemte på Trump og jeg befinner meg på den røde siden av norsk politikk. Jeg personlig fatter ikke at det går an, men hva godt ville det gjøre at jeg proklamerte at jeg synes hun er en idiot?

Livet på Facebook æ’kke bare lett. Derfor setter jeg inn et tilfeldig bilde 😀

Og så kom Instagram i tillegg.

Instagram er bare bilder. Bra, for en person som meg (liker å ta bilder, men har ikke et talentfullt bein i kroppen). Men så er kutymen litt annerledes også. Jeg hadde noen venninner som la til alle kjendiser de kunne finne på Facebook, for sju-åtte år siden. Nå er jo dette absurd- du legger bare til folk du kjenner. Og der er jeg litt ennå, på Instagram. Du kan jo ikke bare… legge til folk, i hytt og pine? Eller kan du det? Etter hvert demret det for meg at Instagram var annerledes, her er det ikke nødvendigvis snakk om å følge bare de du kjenner.

Noen folk har helt åpne, store, konti. Som en av mine favoritter, den svenske fotografen Magnus Wennman. En fantastisk flink, svensk fotograf. Eller Bill Gates og Bruce Springsteen, og hva heter de nå alle de unge hippe- Kylie Jenner og Lil Uzi Vert. Offentlige kanaler.

Men så er det de andre. Hver gang jeg legger ut noe, så får jeg tre følgere, minst. Min eldste datter oppklarte dette ved å si at det er et reklametriks- de følger deg, og håper at du følger dem, og så un-følger de deg og håper at du blir værende. Rett og slett et rent salgstriks.  For å komplisere det hele finnes det jo gull i grusen, for at noe er kommersielt trenger jo ikke bety at det ikke er bra. En av de som tok denne manøvren på meg er Kyoto_insider og ham anbefaler jeg virkelig å følge. Det er ikke #mittjapan, for jeg bodde i en forstadsby med langt flere betongblokker en geisha girls, men bildene hans får meg alltid til å smile (og lengte etter Japan).

… og så er det spørsmålet om «legger du folk til, eller er du en stalker»? Jeg er ganske sikker på at i hvert fall tre personer har lagt til brukeren min etter oppfordring her på bloggen, og da blir spørsmålet: hva gjør jeg da? Jeg er jo en genuint nysgjerrig person og har lyst til å følge Anette i Trysil selv om vi ikke kjenner hverandre personlig, særlig hvis hun følger meg og liker mat/barn/foppal, men er det upassende på noen måte? Tråkker jeg over grenser hvis jeg trykker på «Følg»?? Er det ufint? Nøytralt? Er det tvert imot ufint å ikke følge? Hva er reglene her? Kan noen gi meg en manual?? Instagram-høflighet for Dummies, 1-2-3?

Jeg er en enkel sjel, og følger enkle regler: jeg legger aldri ut noe jeg ikke kan vise bilde av i lunsjen på jobb, eller på t-banen hjem. Jeg er ikke redd for å vise bilder, men det er mitt «offentlige jeg», og jeg synes bare det er hyggelig hvis Galina fra Hviterussland får noe ut av det. At mine barns venner følger med er jo bare artig, jeg tar det som et kompliment. Men alle tenker kanskje ikke på samme måte??

Veit ikke, jeg, altså. Men jeg vil si: hvis noen får en forespørsel fra meg som de ikke vil ha, så prøver jeg antagelig bare å være høflig, og jeg ER genuint interessert. Instinktet er å følge de om følger meg. Men jeg er ingen stalker, jeg er bare en klønete 38-åring.

Takk Gud for at jeg har telefon som ikke støtter SnapChat 😀

Uansett, mine favoritter:

@magnuswennman

@natgeo

@drawings_for_my_grandchildren (elsker historien bak!)

@natgeo_travel

@kyoto_insider (ikke helt det samme, men dog!)

@newdayfosterhome

@shafiq_bakhtary (ekte bilder- as far as I can tell) fra Afghanistan.

@ellafredheim – fordi hun er så usedvanlig kul

@makesomethingbeautiful Hvis vi blir godkjent for adopsjon- og det er slett IKKE sikkert- så stå vi igjen med en Storeslem: skal vi si at vi er åpne for down syndrom? Da får vi et barn på flekken, for det er fryktelig mange DS-barn som venter. Men det er ingen enkel beslutning, og hvis vi sier ja, så kan fremdeles myndighetene si nei. Antagelig gjør de det, siden du helst skal ha spesialutdannelse og være barnløs for å få det godkjent. Det holder ikke å være en normalt god forelder med ønske om å utvide familien. I det hele tatt er sjansene små, men jeg følger fremdeles denne kontoen og jubler for hvert fremskritt Ben gjør. Kanskje det er oss. Kanskje ikke.

Når det er sagt: jeg elsker Ben… og foreldrene hans. Det er litt av greia med Instagram for meg, små glimt av andres liv og hverdag, fra alle verdenshjørner.

Som sagt, så er jeg evig glad jeg ikke har SnapChat og trenger å forholde meg til enda en kanal. Jeg er en utdatert blogger, en fersk (!) Insta-bruker som ikke skjønner kodene, og etter mitt eget syn en akkurat passe ærlig Facebook-bruker. Men hva vet vel jeg. Tips, triks og synspunkter tas imot med takk!

(… og hvis jeg legger deg til, ikke tenk det verste. Jeg er ingen gal stalker. Takk! 😀 )

 

Ordknapp Onsdag

Ukas smått og stort, rariteter, oppturer og nedturer og fine øyeblikk:

 

Blå tommel. Mye har handlet om denne tommelen en stund, og det fortsetter nok enda litt. Nå har tommelen fått en herlig, blålilla rand rundt neglen og neglen blir stadig løsere. Ordentlig guffent!

Peis, vedkubber og aske. En evig krig med toåring i hus! 😀

#soccermomchronicles Jeg har klaget mye over kulda på sidelinja i tidligere poster, men det finnes faktisk enda et problem med vinterfotball. Nemlig motlys! 

Fryd og glede! Fotballhuet fikk ny hjemmebane i sommer, og nå oppdaget vi at den andre banen på feltet forvandles til skøytebane på vinterstid! Hadde vi visst det skulle vi selvsagt tatt med skøyter, men i mangel av dette fant to småbrødre på sin egen is-lek.

Huhei, hvor det går!

Vintergutt <3

… og vinterjente, men her er fokus faktisk ikke «søtt barn». Derimot hvor sløv man kan bli etter ørten års mammavirksomhet, for jeg teller ikke mindre enn FIRE forskjellige svært ikke-matchende rød-/rosatoner på antrekket. Treåringen bryr seg ikke, og det gjør ikke egentlig jeg heller, men jeg innså plutselig at noen kanskje legger merke til sånt og synes det er mindre pent.

Nå høres det ut som jeg bryr meg stadig mindre, og det er ikke egentlig tilfelle. Bison og Turbo har masse flott (Cubus-ish) tøy og er som regel pent kledt. Men matchende yttertøy og barneklær som uttrykk for min personlige stil- nei, til det er interessen for liten! Ingen nominasjoner for mest fancy bloggerbarn vil noen sinne komme min vei, men det lever jeg veldig godt med.

Et bilde jeg glemte i barnebursdagsposten: hobbysettet fra Panduro sto absolutt til forventningene, innholdsmessig også. Restene tar vi vel i helgen, da kan også de små få slå seg løs!

Bison og Turbo skulle egentlig ha oppgaven å dele ut godteposer fra hver sin koffert (oppi her ligger det fine papirposer med sukkerbomber og e-stoffer i skjønn forening), men fristelsen ble såpass stor at koffertene måtte plasseres et trygt sted.

Det er partysesong, og Gubben skal på 70-talls discoparty på jobb. Jeg kjenner at jeg bare er sånn halvveis tent på ideen om kostymeparty. Artig nok hvis du har et lass av morsomme kostymer, men hvis jeg skal utvide min manns garderobe er det ikke akkurat discoklær han trenger. Brukt i seks timer, deretter støvsamler i skapet de neste 10 årene. Så jeg forsøkte meg på denne. Og jammen fant ikke en av advokatene på jobben fram en herlig rosa-oransje sak som i alle fall kan gi en viss smak av John Travolta.

Partysesong, del II: Intet skoleball uten limousin mammas taxiservice A/S. Ikke at ungene noen sinne har klaget, de ligner sine foreldre på det punktet og synes ikke det er vits i å ta helt av. Når det er sagt, ba årets ball-deltaker pent om å bli sluppet av litt nedi veien 😉

Men nå er det party, og jeg håper de koser seg masse!