Mandagstanker

  • Utenfor vinduet:

— Pøh. Ingenting spesielt å vise her. Bare det samme som forrige uke, og uka før det. Temperaturen hopper opp og ned rundt null grader, og det er like spennende hver dag om vi kommer oss opp bakken og hjem.

  • Tanker om uka som gikk:

— Vinterferie- check! Ungene fikk det som de ønsket: fjellopphold av varierende lengde sammen med mormor, bestevenn på overnatting, hyttekos med hele familien, avsluttet med et heidundrende karneval. Ikke dårlig!

Vi voksne fikk også en miniferie uten dansetimer og fiolintimer og speidermøter og fotballkamper i Moss. Far fikk lagt inn noen runder på treningssenter, og Mor fikk trukket pusten på fredag, lykkelig uvitende om at innboksen på jobb allerede var i ferd med å fylle seg opp. Ikke dårlig for oss heller, med andre ord!

 

  • Vi spiser:

— Hyttemat, karnevalsmat, og ikke minst nesten-hjemme-alene-mat!

Jeg digger dette bildet. Det er så innmari beskrivende!

På hytta er det min mor som er sjef, og vi fikk hjemmelaget pizza på fredagskvelden og deilig indisk kyllingsuppe med nanbrød på lørdagen. Og så hadde hun laget en merksnodig sak, kalt gommukaku (eller kakegommu, eller noe slikt). Bison og jeg våknet av formiddagsluren til en voldsom salmiakkstank fra kjøkkenet, men så var det bare hjortetakksalt 😉 Og kaku’ene, eller hva vi skal si, smakte fortreffelig. Likevel ble det en del deig til overs, som vi tok med oss hjem på lørdag og bakte ut på søndag.

Men hva skjer når mor finner fram en deig og kjevler den helt flat på kjøkkenbordet? Er det noen (under fem år) som forbinder dette med små runde kaku’er? Selvsagt ikke. Bison løp rett til kjøkkenskuffen og kom fram med…

Bless you, little boy <3 Hvis du sier det er pepperkaker, så er det selvfølgelig pepperkaker!

… og før du rekker å si «pepperkake», så har han fått seg en ivrig medhjelper!

De ble da riktig så fine?

— Nå står fastetiden for døren. Vi er ikke slike som ihuga følger abstinensdager og alskens regler, men «moderasjon» blir nok et stikkord her. Særlig på det personlige plan (utrolig spennende oppdatering om Lunsjen Min kommer snart til et blogginnlegg nær deg! Skikkelig cliffhanger, dette her!). Men aller først: feitetirsdag. I morgen skal jeg ikke nekte meg noe som helst!

  • Ser på:

— United, Real Madrid, Real Madrid og United, og Nytt på Nytt  (Bård Tufte Johansen har overgått forventningene her, altså. Ikke et vondt ord om Jon Almås, men jeg synes Bård er hakket hvassere) og Per Fugelli på Skavlan. Jeg ser sjelden på Skavlan, men på fredag overrasket han positivt. Historien om Sea Sheperd var også fascinerende.

Men jeg har sett EN FILM! Ja! En av filmene som har ligget i månedsvis på opptakeren. «Still Alice» var sår og rørende og trist, og i det hele tatt en flott film.

  • Leser:

— Kjemper meg igjennom Tom Egeland. Ikke fordi den er kjedelig, men fordi jeg er trøtt. Skal også ta kverken på ADHD-bøkene mine før neste lønningsdag, og klare å trekke noen fornuftige linjer til vår egen hverdag. Må også huske å kjøpe novellesamling på spansk til Fotballhuset (geniale bøker, med parallelle tekster på spansk og engelsk, perfekt til fremmedspråk). Faktisk kjøpte jeg den allerede i god tid før jul, men la julegaven på «et lurt sted», og alle vet jo hvordan det ender…

— Det er ikke akkurat nært forestående, men etter suksessen med de engelske julebøkene tar vi den et skritt videre og kjøper noen engelske påskebøker. Det er slett ikke noe prinsipp bak dette, det er bare at Elizabeth Foss har så innmari mange gode anbefalinger til enhver liturgisk høytid og at tradisjonen med «bok-kurv» som følger sesongen virker så fin.. Jeg burde egentlig bli flinkere til å lete etter norskspråklige bøker, for de finnes garantert. Men stunt-oversettelsen til jul funket som sagt bra, så nå gleder jeg meg til The little Rose of Sharon og Twice Yours av Nan Gurly, og Just the way you are av Max Lucado. Kjører samme opplegg som sist: de eldste kan lese selv, niåringen får en detaljert oversettelse og litt forklaring på engelske ord og uttrykk, og de minste får fri gjendiktning a la mamma 😉

 

  • Hører på:

— Michael Jackson og Beatles. Jepp, vi har tibragt noen timer i bil til og fra hytta. Særlig turen til var forferdelig (stillestående kø gjennom hele Drammen takket være omkjøring. Grrr!), og etter tre timer i bil, utålmodige unger, frustrert mann, et crappy, overpriset veikromåltid og en monsterbleie senere tok jeg faktisk video av Gubben og jeg som satt med Mord I Blikket mot Kongsberg og sang Livin’ Next Door To Alice i småsur duett. Haha, her snakker vi ferieidyll.

Mannen min begynner å bli like god på bilsynging som jeg, men la ned veto mot å vise kunstverket vårt på Facebook. Surpompen! 😉

 

  • Snakker med ungene om (Ukas Lettelsens Sukk):

— Jah, da går fristen for å søke videregående opplæring ut om to dager. Det har vært en berg-og-dalbane, sammenlignet med forrige gang. Men nå er valget tatt- trur eg!- og selv om hovedpersonen har virret fram og tilbake en stund og hatt mange ønsker og enda flere tanker, så er det kanskje jeg som har lært mest.

Hva han valgte og hvorfor er ikke min historie å fortelle. Men nå står han igjen med et valg som er det antatt beste, sett fra akkurat nå. Sikker? Nei, det er han jo ikke. Og da slo det meg: akkurat sånn er voksenlivet ofte. Akkurat dette er det jeg må forberede dem på. Noen ganger må man velge ting bort uten å være sikker. Noen ganger må man satse på noe selv om det ikke er soleklart, innlysende riktig. Det er jo ikke slik, filosoferte Helle (snart 40, med andre ord ei dame som burde ha lært såpass for lenge siden, men bedre sent enn aldri) at vi er så himla sikre på de valgene vi gjør bestandig. Vi flytter til et nytt sted, sier opp en jobb og søker en ny, bytter ut leilighet og studieretning og bil og partner, alltid med en begrunnet tro på at det neste er bedre. Og det er det heldigvis ofte, men vi har ingen garanti. Du må bare ta en kalkulert risiko og håpe det beste, for hvis du skal vente til du er 110% sikker gror det mose på deg i mellomtiden.

Og heldigvis, resten av livet står og faller ikke med linjevalget på vgs.

 

  • Er takknemlig for:

— Tenåringssønner som er store nok til å måke snø!

 

  • Filosoferer over:

— Hvorfor så mange vinteraktiviteter i Osloregionen er lagt til slutten av februar/starten av mars. Det er jo et sjansespill hvert år. Her har ungdomsskolegutta vintersportsdag med skolen i morgen, og alt ettersom været blir utover natta står det mellom a) sørpe med regn, eller c) knallhard is. Det blir sikkert hyggelig.

Bison på oppdagelsestur i snøen på fjellet. Her er det bare snø + regn, altså sørpe. Skjønner ikke hvorfor slike dager ikke legges litt tidligere i måneden…!

 

  • Gruer meg til:

— Semesterets Monsterregning fra Oslo kulturskole. Den burde komme snart nå.

— Den dagen det uten forvarsel popper opp en melding i innboksen som gir oss det endelige svaret på hvordan det blir med Silkeveien. Det er som med en graviditetstest: du vil vite det, men helst bare hvis svaret er som du håper. Og oddsene for akkurat det er ikke spesielt gode, tror jeg.

 

  • Lengter etter:

— Vårblomster. Både inne og ute. Men, det er for tidlig ennå. Vi skal ta rotta på den siste, seige seinvinteren først, og SÅ kan tulipanene og løkplantene komme. I følge med George Harrison og nyvaskede vinduer.

 

  • Jobber med:

— Min vanlige jobb, men- bank i bordet, det er bare mandag!- i det som ser ut til å bli akkurat passe porsjoner av alt. Noen møter, men ikke for mange. En del rutine, men ikke så mye at det blir kjedelig. Passe påtrykk av henvendelser utenfra. Noen spennende arrangementer framover og nye oppgaver i forbindelse med dem, men ikke hårreisende mye.

Måtte det fortsette slik! 😉

 

  • Gleder meg til:

— Sommerferien, haha. Mulig jeg er litt tidlig ute her. Men her om dagen spratt bildene fra Hellas opp igjen i bilderullen, og lange, varme dager uten tett program har en sterk tiltrekningskraft på sånne som meg. Jeg gleder meg intenst til å få hele familien samlet på ett sted uten at vi har andre formål enn å kose oss.

 

  • Har lært:

— Hvor ufattelig pyton det lukter av en blå negl, med masse størknet blod under, som faller av fingeren. Død og pine! Men nå er den av- heldigvis og takk og pris- og selv om niåringen som eier fingeren (og den ekle eks-neglen) er bekymret for at den nye ser rar ut, kommer dette til å ordne seg med tiden.

 

  • Ukas krangel:

Ingen hyttetur uten kortspill og Scrabble. Men er «dausutrete» innafor? 153 poeng står på spill. Kjør debatt!

 

  • Ukas opp- og ikke minst nedtur:

— Telefon fra England (telefon er alltid viktig, alt annet går på Whatsapp, Facebook eller til nød en god, gammeldags sms. Telefon er alltid veldig bra, eller veldig dårlig). Tror du ikke frøkna ble innkalt til intervju som sommerskole-assistent! De jobbene er det mange søkere til, altså, og ingen av vennene hennes har fått napp tidligere. Men joda, unge frøken Englandsfarer leverte en sterk nok søknad og fikk et hyggelig svarbrev…

… med beskjed om å møte til gruppeintervju i Oslo neste torsdag. Dette førte til en hektisk kommunikasjon med Oslo kommune, som var ganske avvisende. Nei, de kan ikke ta noe på telefon eller Skype. Nei, det er ingen som har fem minutter i løpet av mandagen og tirsdagen hun er hjemme i mars. Men hvis hun vil kan hun komme på et oppsamlingsintervju senere i måneden (som om de trenger noe oppsamlingsintervju med sine tusentalls søknader).

Hovedregelen på utveksling er at du ikke reiser hjem, punktum. Du skal være der ett år i strekk. På grunn av tenner og tilhørende herligheter var hun en snartur hjemom i februar og kommer tilbake i mars, med skolens, vertsfamiliens og organisasjonens velsignelse. Det har gått greit, men da er kanskje strikken strukket langt nok? Ellers hadde det vært en smal sak å hoste opp noen hundrelapper slik at hun kunne fly fram og tilbake på dagen, men… nei. Det er ikke uproblematisk å omgå regler på den måten. Hennes egen stemme veide tyngst her, og hun bestemte seg for å la det fare.

Så sånn gikk det. En litt betuttet jente må vinke farvel til både flerfoldige tusenlapper og det som ville blitt et strålende punkt på CV’en. Men det er litt typisk Livet, er det ikke? Noen sjanser kommer, andre sjanser glipper, noen ganger har man flaks, andre ganger uflaks. Og noen ganger, som i dette tilfellet, har man både flaks og uflaks. Jeg synes synd på henne, men er samtidig stolt over at hun tar det litt kostbare valget å la sjansen gå forbi.

Dessuten kan hun alltids prøve igjen til neste år!

 

  • Ukas sjokk:

— Og mens vi snakker om Livet… på fredag fikk jeg meg et ordentlig støkk.

Da vi var i Ukraina for noen år siden, jobbet vi med en gjeng ukrainere og amerikanere. Mange av dem har vi kontakt med fremdeles. Blant annet ble vi kjent med en godt voksen spesialpedagog fra Pennsylvania, blid, åpen, sprudlende og entusiastisk, og med et enormt engasjement for barnehjemsbarna vi møtte. Hun samler inn penger, kjøper utstyr, og farter fram og tilbake til Ukraina støtt og stadig. Glad i barn, kirken, sin kjekke costaricanske kjæreste og mojitos. Herlig dame. Hun har tre barn. Datteren, den yngste, er hjerneskadet og fungerer omtrent som en smårolling, og så har hun to eldre sønner. Da vi var i Ukraina var hun så lykkelig, for sønnen i midten (som hadde vært litt ute og kjøre) hadde endelig fått seg dame, jobb og en stedatter, nå skulle alt ordne seg.

Vel… det gjorde det ikke, og for tre år siden døde han av narkotikarelaterte årsaker. Han ble bare 25 år.

Heldigvis bestemte eldstesønnen seg for å flytte tilbake til USA fra Europa, og plutselig dukket det opp bilder i feeden vår av ham og en dame, han og en dame og et barn… og nå på fredag sender vår venninne ut en melding om at sønnen er påkjørt på vei til jobb i New York. He’s unconcious, it’s serious. Please pray.

Midt i hytteidyllen og karnevalsforberedelsene tenker jeg på vår venninne, som snart har gravlagt to av sine tre barn. Begge sønnene sine, på under tre år. Det skulle pokker ikke være lov! Og jenta som er igjen skjønner ingenting- hun vet bare at noen mangler og at noe ikke er som det skal være, og lider under det.

Jeg har selvfølgelig kommentert og sendt meldinger og hjerter og alt det der, men… hva sier du? Er det noe å si? Det finnes ingen ord i verden som kan hjelpe henne akkurat nå, og jeg har forferdelig vondt av henne. Og så banalt det enn er- så skjørt er det, altså. Livet. Lykken. Alt sammen. Et skjebnesvangert minutt, og alt går i grus. Jeg kan ikke hjelpe henne, annet enn ved støtteerklæringer som føles tomme og meningsløse, men jeg har henne med meg i bakhodet når bilen er nedsnødd og køen på Rema er lenger enn jeg liker. Perspektiv, perspektiv!

 

  • Uka boblere (altså, det jeg skulle ha skrevet men ikke rekker, siden det er langt over leggetid):

— Løsningen på det forsvunne speiderskjerf-gåten fra i sommer. Småbarn, smil og vilje. Gubbens Hjørne med hans uovertrufne gyoza-oppskrift. Samt en lengre post om karnevalet og hvor artig det er å være bedt til fest og moro med hele familien. Akk, så mye å si, så liten tid (stjålet fra Rod Stewart og sikkert mange andre).

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Aaaand, we’re back! Vel, nesten i alle fall. Fiolintimene og pianotimene har pause denne uka, men til gjengjeld har vi et foreldremøte og et årsmøte på planen. Men formen er fin, alle er friske og (relativt) uthvilte, og ungene gleder seg til å komme i gang igjen.

Men først, askeonsdag. Som sagt, jeg gleder meg. For første gang på lenge har jeg et berettiget håp om at jeg har lagt lista akkurat der den skal være, verken for høyt eller for lavt. Men vi får se- jeg har bommet før og klarer det nok igjen 😉

Ønsker uansett alle som måtte slenge innom en flott uke 9. Og er det ikke så mye å glede seg over, så ønsker jeg deg i det minste en begivenhetsløs uke 9- fordi min venninnes historie nok en gang har gitt en påminnelse om at lykke ikke bare er hendelser, men også fravær av hendelser.

Ingen krise. Ikke egentlig!

 

Karneval!

Karneval! Caro-vale, farvel til kjøttet, inngangen til fastetiden, fest og fyrverkeri!

Nåja. For vår del har karnevalstradisjonen begrenset seg til det ungene holder på med, nemlig karneval i barnehagen og i større eller mindre grad også på barneskolen. Derimot er jeg en ivrig feirer av feitetirsdag, av åpenbare grunner (fastelavnsboller, anyone? Hvis du ikke vil ha, blir det mer til meg!).

Skapninger vi har levert til karnevalsfeiring oppigjennom årene: Robin Hood. Spøkelse. Bie. Diverse prinsesser, de siste årene overveiende mange Elsa’er, og overraskende nok en cowboy det året jeg fikk overtalt Jente I Prinsessealder til å gjøre noe helt annet. Knallsøt var hun, i rutete skjorte og med cowboyhatt og hest. Den klassiske klovnen har vi også hatt, og et år vi var litt seint ute med planleggingen og ble overrasket av et karneval i sjuendeklasse, var eldstejenta smart og kledde seg opp i ballettskjørt og tåspiss-sko, og vips! En ballerina.

Denne karen dukket opp i My memories-funksjonen på Facebook forleden dag. Tida flyr…!

Nei, det trenger slett ikke være så komplisert alltid. Og de kostymene vi har brukt aller, aller mest, er Dragen (også kalt Godzilla av tøffe gutter på fem år) og Bamsen. Bamsen passer for ett-toåringer (til nød en 2,5-åring som vi så i år), Dragen for 3-5-åringer. Begge to er noe de eldste barna fikk i gave for mange herrans år siden, og de har blitt brukt av barn etter barn etter barn, og jeg tror jammen jeg sparer dem til eventuelle barnebarn også. Uslitelige, enkle, komfortable og morsomme- sånn vil vi ha det!

I år står vi foran en ny utfordring. Hele familien på fest? Utkledningssegmentet for voksne har jo vokst seg gedigent på nett, i tillegg til at vi er så heldige å ha de gode, gamle traverne Standard og Mye Moro i ganske umiddelbar nærhet.

På en måte frister det jo å ta den helt ut. Gubben og jeg, for eksempel, ville helt sikkert tatt oss nydelig ut i disse:

Egyptisk kostyme fra Superkul.no

Eller kanskje heller disse:

De er jo nesten skremmende realistiske, sånn på en tidlig søndagmorgen når vi har gått tom for kaffe?

For flaue tenåringer som synes dette er litt pinlig og helst vil gjemme seg vekk, måtte noe sånt som dette– med solbriller!- være perfekt:

(fra festivitas.no )

Men. Så er det et par små ting å ta hensyn til, da, før vi kan erklære utfordringen som løst.

For det første vil jeg ikke legge så mye penger i det. Litt av nødvendighet, og litt av prinsipp. For hvor ofte kommer vi til å bruke voksenkostymer? Blir vi invitert i flere karneval, kan du vel uansett ikke møte som det samme hvert eneste år (voksne husker dessverre bedre enn barnehagebarn…)? Eller?

Uten å ha sett nøye på kostymene, antar jeg at kvaliteten ikke er all verdens, og at de såkalte barokke luksuskostymene egentlig er ganske tacky. Jeg har ikke veldig lyst til å bruke en tusenlapp på en lilla, helsyntetisk, halvbarokk krølleparykk som aldri vil bli brukt igjen.

For det andre, så vil jeg ikke ha damekostyme som såvidt dekker rumpa og viser halve puppestellet. Bare… fordi. Det er veldig mange av kostymene som ser stilige og sexy ut på modellene på bildet. Jeg tviler sterkt på at de vil gjøre seg like godt på en halvgammel, sliten, utrent småbarnsmor i sin verste alder.

Og for det tredje, så er det jo ekstra morsomt hvis vi får til et matchende tema for hele gjengen. At Gubben kom utkledd som banan og jeg som pære (for himmelens skyld, ikke les noe inn i dette!), og ungene som hvert sitt jordbær ellerno’. Eller, hvis eldstejenta hadde vært hjemme, så jeg tatt på meg platåsko, og vips: Snøhvit og de syv dvergene (det er mulig jeg ikke hadde forblitt gift så lenge etter et slikt framstøt, men alt for å ligge godt an til prisen for beste kostyme!).

Hmm. Tenke, fundere, gruble. Før- aha! Løsningen står for meg, klar som dagen. En løsning der tekkelighet for mor, en fornuftig prislapp og matchende tema går opp i en høyere enhet. Vi skal på onsen, selvsagt skal vi det! Og på onsen tasser man rundt i yukata (som altså er noe helt annet enn den formelle kimono. Jeg har en bryllupskimono liggende, faktisk, men tror nok den vil vekke for stor oppmerksomhet på lokaltoget til Asker. Dessuten er den umulig å ha på seg over lengre tid. Umulig å FÅ på seg også, for den del. Apropos ingenting, var ikke den linken utrolig kårni? Bryllupsservice for amerikanere som ønsker å kle seg ut som japanere for bryllupet sitt? Alt hva som finnes i verden…).

Yukata har vi i flere størrelser allerede, både til ungene og oss voksne. Dessuten dukker min stemor opp som en reddende engel med de resterende som mangler, pluss diverse nydelige belter.

Bare de fargene! Og mønstrene! <3

Det er enkelt, det er billig, og det er allikevel utkledningsaktig nok, når vi tropper opp med svettetørkle rundt hodet alle mann.

Da gjenstår bare noen sandaler, et par badehåndklær og en piknik-kurv fylt med min manns hjemmelagde gyoza, så er utstyret komplett.

Det er jo nesten så man begynner å glede seg. Og planlegge neste år, så vi rekker å lage oss vår egen lille private nebuta-matsuri!

Friminutt :-)

I går skjedde det noe underlig.

Omtrent midtveis i arbeidsdagen oppdaget jeg at de fleste punktene på «må gjøre»-lista over arbeidsoppgaver var strøket ut, og de som sto igjen kunne med fordel vente til uka. Telefonen hadde bare ringt tre-fire ganger, alle var greie spørsmål som jeg enkelt kunne fikse selv i løpet av noen minutter. Merkeligst av alt- det lå seks mailer i innboksen.

Seks mailer på tre timer? Absolutt overkommelig. Nesten litt kjedelig. Jeg tok en ny kikk på gjørelista, men tingene som gjensto var ikke vits i å begynne litt på, det er oppgaver som krever en del sammenhengende jobb.

Hmmm. Jeg skulle ikke….?

Så lys og klar er himmelen når du går fra jobb med god samvittighet, for første gang siden Huskerikkenår.

Tanken for lenge siden var jo å gjøre en slags langhelg ut av vinterferien, i likhet med veldig mange andre (har jeg sett på kollektivtrafikken denne uka. Mandag-onsdag var det nesten like fullt som vanlig, torsdag var betraktelig roligere). Men siden mesteparten av forrige uke gikk med til fri og sykdom, og det har vært kaos-bananas siden lenge før jul, droppet jeg den tanken. Helt til jeg så bunnen i innboksen min i går, noe som sist skjedde en gang i november.

Jeg liker ikke å be om fri i siste liten, det er bedre å ha sånt avklart godt i forveien. Men utsiktene til å løpe for å rekke jobb klokka åtte om morgenen, for så å kjede seg med jobbing på lavt tempo gjennom en hel dag, fikk meg til å endre mening. Denne fredagen bør brukes. Neste uke er det full rulle igjen, og sånn fortsetter det helt fram til påske. Mye å gjøre på jobben, enda mer å gjøre hjemme. Når det ligger en sånn blank dag og lokker, går det an å motstå??

Nei, det gjør det ikke. Heldigvis var sjefen enig.

Så etter en rolig (men tidlig, haha!) morgen leverte jeg The Terrible Two til barnehagen, der de skal ha kort dag før vi drar til fjells og forhåpentligvis kommer før rushet. Og nå sitter jeg her, i et velsignet stille hus, og puster med magen.

VI kom oss til vinterferien, litt syke og svake og stressa, men i god behold. Det har skjedd mye, stikkordet for 2017 kan hittil sies å være «spenning»… og ikke bare av den gode sorten. Det har vært gode ting, vanskelige ting, og utfordrende ting. De store ungene har hatt sitt å stri med, og selv om man på ingen måte kan argumentere for at store barn er like arbeidskrevende som småttiser, så er man jo engasjert. Kanskje bekymret. Stolt, ofte stolt! Du vil være til hjelp og støtte, samtidig som du ikke invaderer og styrer. Noen ting klarer de best selv, noe krever en hjelpende foreldrehånd, men hvor trekker du grensa mellom det ene og det andre? Gubben og jeg har jo hatt vårt, vi også, med Silkeveier og sykdom i familien, tidsskjemaet er jo som alltid helt hårreisende stramt, og The Terrible Two er… små. Søte, men små- med alt det fører med seg av gledesfylt kaos og jobb.

Jeg ønsker meg allerede at 2018 blir året for Oversikt, Lav Puls og Ro. Det er vel heller tvilsomt om det går i oppfyllelse 😉 Og her og nå er uansett her og nå: på mandag smeller vi i gang igjen og løper, løper, løper fram mot påske. Skritt, pust, kost, en dag av gangen.

På onsdag begynner fastetiden. Merkelig nok gleder jeg meg, kanskje fordi hverdagen oppleves som «fastete» nok. Ikke når det er snakk om sjokolade, akkurat, men ellers. Ja, for sjokolade-faste har jeg gitt opp. I år kommer jeg heller ikke til å ha noe Cola Light-faste. Restore-forumet må klare seg uten meg, for slike forsøk på å følge opp ting er dømt til å feile. I år er fastemålet å komme seg gjennom fasten med vettet og smilet i behold, og ellers 1) bruke smarttelefonen som telefon, ikke som surfemaskin resten av døgnet, og 2) lese litt i «A reason to hope- a journal for Lent» som jeg kjøpte på Amazon (fordi Restore-damene hadde automatisk portoutregning som ville ha 50 dollar for å sende ei lita lefse til Norge). That’s it. Det holder, i år!

Og akkurat her, akkurat nå, får rotete barnerom og støvete gulv seile sin egen sjø. Jeg har grønn te i en kjempekopp, renessansemusikk i bakgrunnen og ro i sjela, en stakket stund. Det eneste husarbeidet jeg har gjort i dag, er å sette på en vask, samt sortere kostymer til karnevalet vi skal på på søndag og skrive en liten handleliste over hva vi mangler av utstyr og mat. Snart kommer Gubben hjem, vi skal handle, hente ungene i barnehagen, og så setter vi kursen mot fjellet til en kort, men intens fjell-opplevelse. Ski og badstu og kortspill. De vet ikke at vi kommer tidligere enn antatt, så det skal bli moro å overraske dem!

Statusrapport fra midt-mellom-jul-og-påske, på tampen av vinterferien og rett før moroa braker løs på nytt: alt vel. Men jammen var det godt å få denne dagen, i fred og ro, og samle tanker og krefter og lade opp til enda mer Hverdag.

Ønsker alle en flott fredag og en god helg 🙂