Svært Ordknapp Onsdag

Ai ai ai… Hverdagsmonsteret har satt klørne i meg, og oppstarten etter påskeferien har vært mildt sagt hektisk. Jeg har mange hyggelige kommentarer jeg skulle ha svart på (et «tusen takk!» til hver av dere får duge i mellomtiden), og et halvferdig Torsdagstanker-innlegg som svever i akutt fare for å bli utdatert før jeg får det ut.

Det har lenge ant meg at hemmeligheten bak å kombinere jobb og unger med blogging, er å enten ha sjeldne og lange innlegg, eller hyppige og korte. Problemet er at når jeg først setter meg ned går det gjerne med en time eller to, og av og til ganske ofte er ikke de to timene tilgjengelig.

Jeg kommer ikke til å gå over til mini-innlegg, det er jeg ikke bygget for, men jeg skal virkelig gjøre en innsats for å lære kunsten det er å lage kortere, mer poengterte poster som kanskje ikke inneholder alt som har skjedd eller alle tanker i hodet, men rett og slett bare spiller rollen som en hyggelig hilsen eller et artig hverdagsglimt. Derfor sparer jeg også de store påskegodbitene til helga (der jeg håper å få i alle fall et par timer for meg selv, siden Gubben er bortreist) og setter fokus på noe av det fineste i livet de siste dagene…

Hestehov. Nærmere bestemt kombinasjonen hestehov, vår i lufta, og ei lita jente som overhodet ikke klarer å gå forbi uten å bare måtte plukke noen «blonster» til pappa <3

Mellom morgenstress, jobbstress, og aktivitets-/planleggings-/middags-/legge-stress, er det en hjertevarm liten pause der mors jobb bare består i én eneste ting: gripe øyeblikket, puste med magen og la være å mase.

… selv om fem-minuttersturen fra t-banen og hjem plutselig og på uforklarlig vis tar bortimot en halvtime! 😀

 

Legg merke til t-banen i bakgrunnen. Det var IKKE den vi tok, antagelig har det gått både 5, 6 og 7 baner på den tiden vi har surret oss inn til veien vår og stoppet annenhver meter for å plukke blomster.

Legg også merke til hva Turbo har i hånden: solbriller og hårbøyle. Liten jente priser våren, definitivt!

Se, mamma, er de ikke fiiiine?

Det finnes mange langt mer elegante blomster. Men hestehoven har noe helt eget ved seg. Eller kanskje det er så enkelt at det er den klassiske vårblomsten, som for alvor symboliserer slutten på den lange vinteren?

Dette er faktisk dagen etter 😀 Same old, same old. På tirsdager går Turbo, Mellomstemann og jeg følge sammen fra t-banen, mens på onsdager er det hun og jeg som tusler hjem fra sangkurset. Og tro det eller ei, men fra tirsdag til onsdag hadde det poppet opp en hel eng av hestehov. Lykke!

Så da får det ikke hjelpe at mor er en smule sulten. Vi parkerer oss midt i blomsterenga og leter frem de aller fineste. Snart-fireåringen min har begynt å forstå konseptet med lange stilker. Godt er det, for vi har hatt noen år med blomsterknopper flytende i vannglasset nå.

Resultatet! Målet for april må være å ha så mange glass som mulig av disse på kjøkkenbordet, for sesongen er kort.

Så får vi heller leve med at jeg tar bilde av blomstene opp mot veggen og ikke på kjøkkenbordet (koblet opp mot opplysningene om «hektisk start på hverdagen» kan dere jo bare gjette hva det sier om tilstanden på kjøkkenbordet mitt…). Men hestehoven trives som kjent blant rusk og rask, så vi omformulerer det til å ta hensyn til blomstenes beste. Ellerno’ sånt!

******************

Lengre oppdatering (og normal kommentar-høflighet!) kommer, så fort det er en blank time der jeg kan skrive ned alt som gjør livet så travelt 🙂 Inntil videre håper jeg alle som dumper innom tar seg tid til å lukte, plukke eller se på blomster. En blid, gul hestehov som trassig stikker hodet opp mellom halvdøde blader og grushauger langs veien kan få selv den trøtteste, mest stressa morratrynemamma til å smile. Det er jo rene magien!

 

Silkeveien, del 9: Godkjent, hva nå?

Det var jo rene høytidsstemningen her hjemme, da A3-konvolutten endelig lå i postkassa. Fra før av hadde vi fått pling i innboksen, brev i Altinn, og to papirbrev fra både Lillebroretaten og Storebroretaten som bekreftet at avslaget var omgjort, men vi ventet likevel spent på selve dokumentet. Den O’ Store Godkjenningen.

Forventningene ble innfridd! Tjukt, eksklusivt papir med gulskjær og vannstempel, som «gjør vitterlig» at Herr og Fru Crazy Kaos-blogger er godkjent for adopsjon av Staten Norge A/S. «Gjør vitterlig»! Det er et uttrykk jeg ikke har hørt siden jeg studerte juss for mange herrans år siden. Vigselsattest og fødselsattest og andre kjedelige hvitt-papir-attester med stempel fra nærmeste skattekontor, gå og legg dere, dette er attesten over alle attester.

OK. Men så, da?

Så fort attesten var ferdig beundret, startet del 2 av dokumentjobben. Noen av dere husker kanskje den bunken vi samlet inn og sendte i fjor vinter?

Det var dokumentasjonen som hører til den norske delen av søknaden. Dette er jo nå vitterlig avgjort, med en godkjenning i andre enden, og da er det bare…

…. å samle alle dokumentene, pluss en del andre dokumenter, en gang til. For nå skal vi sende en annen søknad til utlandet. Det dreier seg om:

  • Attesten!
  • Sosialrapporten
  • Fødsels-, bosteds-, vandels- og vigselsattester.
  • Helseattester
  • Søknadsbrev
  • Kortfattet info om oss
  • Søknadsbrev fra oss
  • Kursbevis fra adopsjonsforberedende kurs (vi har det vanlige norske kurset, og slenger med kursbeviset fra det mer spesifikke onlinekurset vi tok hos CCAI)
  • Anbefalingsbrev fra flere forskjellige personer som ikke er i slekt med oss
  • Helseattest (etter mal fra landet vi søker fra. Litt av en smørbrødliste, legen min fikk fullstendig lættis! På den positive siden kan vi notere at jeg har normal mageregion og verken har HIV, syfilis eller alvorlig mental retardasjon. Puh!)
  • Økonomisk oversikt, med ligningsattester vedlagt
  • Oversikt over utdannelse
  • Attester fra arbeidsgiverne våre
  • Passkopier
  • En bildepresentasjon av oss, familien og huset (vi tok med Dina også, just in case)

Noe av dette har utløpsdato (vandels- og helseattester kan ikke være eldre enn seks måneder). Noe skal underskrives av oss med notarstempel, noe skal være originalt og andre skal være notariserte kopier. Så på mandag var vi innom Notarius Publicus for første gang, der hang prisene for notarisering og oppbevaring av testamente oppslått på døra. Det er visst det de driver med der, i femte etasje på tinghuset: stempler dokumenter og passer på testamenter.

Et notarisert dokument på flere sider. De ensidige dokumentene får bare et kjedelig fargeløst klistremerke på baksiden, med stempel og underskrift av offentlig tjenestemann. Prisen? 256 blanke kroner- per stempel. Det ble fort firesifret, ja.

Nå skal vi bare legge alle disse greiene i rekkefølge, og holde tunga rett i munnen på hvilke attester som skal i original og hvilke som skal være kopier, og så leverer vi hele kladeisen til adopsjonsforeningen. De binder den sammen til en «dossier» (definert som «a collection or file of documents on the same subject, especially a complete file containing detailed information about a person or topic») løper fra ambassade til Notarius Publicus til folkeregisteret og tilbake igjen for å samle flere stempler og kanskje til og med en apostille, og så… trommevirvel!… går den med FedEx til den statlige etaten i landet vi snart skal dra til.

Dossier-selfie. Den røde mappa her er verdt sin vekt i gull, altså, jeg orker ikke tanken på å begynne forfra igjen. Definitivt det første jeg redder ut av huset ved brann, med unntak av barna (og kanskje, kanskje, Dina).

Så fort den er mottatt der, stemples den med dato, en såkalt LID, «Log In Date». Og da kan vi endelig slappe av. Attestene våre vil ikke måtte fornyes etter dette, om det er mindre enn tre år igjen av passets varighet spillerø ingen rolle. Etter LID er alt registrert inn og ingen frister løper lenger. Så skal vår «dossier» oversettes, noen skal lese den og godkjenne søknaden vår, og forhåpentligvis får vi tilsendt et LOA, «Letter Of Acceptance»,  i retur.

Dette med LID er interessant. Hadde vi søkt på vanlig adopsjon, ville LID’en vår hatt alt å si, for der fordeles barna etter når søknaden er logget inn. Etter hva jeg forstår tildeles barna puljevis, slik at for eksempel i forrige måned fikk de med LID 12. august – 20. august 2008 ble tildelt et barn. Så går det en stund, noen uker eller en måned eller to, og så får en ny pulje tildeling. 21. – 26. august 2008, kanskje. De med LID 27. må vente på neste pulje. Hvor fort eller langsomt det går og hvor store puljene er avhenger jo av antallet barn tilgjengelig, så dette er ganske uforutsigbare saker. Det landet vi adopterer fra er jo et skrekkeksempel på vanlig adopsjon som har stoppet helt opp, så der går det veldig tregt og de som får tildelt barn i disse dager har ofte en LID tilbake til 2007 eller 2008.

For vår del spiller det mindre rolle. På vår liste er det barna som står i kø, ikke foreldrene. Den eneste praktiske forskjellen er at så fort vi har en LID kan saksbehandleren vår søke etter barn gjennom to forskjellige systemer, ikke bare ett. Mer om disse to systemene siden. For øvrig har vår LID ingen praktisk betydning, det er helt andre momenter som avgjør om vi må vente lenge eller kort.

Men vi har stresset litt med det, for mange av attestene har nærmet seg utløpsdato (vi begynte jo entusiastisk å ordne dokumentene så fort vi hadde fått den positive sosialrapporten… snakker om slag i trynet da vi fikk avslag, så i ankerunden tok jeg en sjefsavgjørelse om å legge vekk alt sånt til vi eventuelt ble godkjent. Det kostet oss et par uker, men et avslag hadde vært tungt nok om vi ikke skulle lagt ned masse arbeid i dokumentbunken i tillegg) I tillegg er det rett og slett deilig å ha den delen av prosessen ferdig, så vi har jobbet kjapt for å få unna alt papirarbeidet i denne omgang. Det er nemlig mer som venter, mye mer. Papirmølla er på ingen måte ferdig.

Men neste uke, når vi leverer fra oss alle papirene til adopsjonforeningen, kan vi sette et stort, rødt CHECK! på del 1 av prosessen. Og neste faktapost om Silkeveien blir nok adskillig mer spennende, for da kan vi begynne å tenke på… hvem Gutt X egentlig er.

Fortsettelse følger! 🙂

Ordknapp onsdag

Hva har vi bedrevet hittil i påsken, nå som vi har hatt barnefri?

Jo, det har vært litt av hvert! Selvsagt har det også blitt tid til å ligge i senga og lese Tom Egeland midt på blanke formiddagen (med semi-god samvittighet), rett og slett fordi dette er ferie, og noe av poenget med ferie- har jeg blitt fortalt- er å slappe av og lade opp. Så da gjør jeg det, mens min underlig sammenskrudde mann foretrekker å pese på en tredemølle og løfte stadig tyngre vekter med stadig mer skremmende grimaser og stønn. Hver sin lyst, antar jeg. Han liker å trene. Jeg liker å være lat og lese bok.

Men ellers har vi fått gjort ganske mye annet også! Vi har ikke bare egotrippet og latet oss, men fått unna en del ting, og ikke minst kost oss med unger, slekt, og nå de siste dagene The Terrible Two og sekstenåringen.

 

Jeg må jo begynne med dette, siden jeg er så sabla stolt! Hah! For første gang siden innflyttingen i 2009 har jeg tatt tyren ved hornene og gjort noe med det umulige steinbedet foran huset. For noen helger siden satte jeg Fotballhuet til å grave opp bregner, mens Turbo, Bison og jeg røsket opp alt som ikke utvilsomt var av blomster-karakter og trettenåringen gikk berserk på krypbusken med hagesaksa.

Denne helga kjøpte vi bark og noen små prydblomster (den rosa tusenfryden er Turbos valg, spent på å se om den vil trives), og så spadde jeg alt utover med noen små hull der det kommer lovende skudd.

Kanskje det ikke er det beste valget, kanskje det ikke akkurat er proffe saker. Men vi har i hvert fall gjort noe. Og så lærer man underveis. Pent ble det i alle fall (og så lukter det så godt! Noen synes bark lukter vondt, men Bison er ikke enig. «Det lukter nyyydlig!» var hans kommentar. En kommende gartner, dette her?)

… og bare det å dra på Plantasjen er kult! Av alle butikker, er det denne som småungene synes det er direkte gøy å dra til. Nå begynner jo utvalget av dyr å bli fryktelig lite- skilpaddene har de fjernet, av en eller annen grunn, og den store papegøya er død. Men noe fisk og fugler duger, det.

Hva er dette? Jo, min bestemors bursdag! Det er sjelden hele familien på den siden samles, siden folk bor i utlandet og rundt omkring, men det var veldig hyggelig- og jubilanten selv hadde ingen anelse, så overraskelsesfaktoren var høy!

Kakeeeee!

And now for something completely different, som det heter. Fotballhuet og jeg dro på kamp på søndagen! Nå var det kjempelenge siden vi hadde vært på kamp, og konklusjonen er at det ER mye artigere å være på tribunen enn i sofaen. Selv om været var grått, Ullevål halvtomt og Flamur Kastrati ekstremt usportslig. Makan til uspiselig oppførsel.

Som jeg sa til Fotballhuet etter kampen, det er liksom greit å bli banket 3-0 av et udiskutabelt bedre RBK. Sånn er det. Men noen tap er bare fryktelig sure, og dette var et sånt tap. Likevel tror jeg jeg smilte i nitti minutter. Lunken kaffe, popcorn, Klanen i ryggen som hoiet og sang gjennom absolutt hele kampen, den ene herlige fornærmelsen etter den andre (etter en håpløs dommeravgjørelse for mye klemte de til med «Edvartsen tilbake! Vi vil ha Edvartsen tilbake! Edvartsen tilbaaakeeee, vi vil ha Edvartsen tilbake!» til Guantanamera. Haha!), og ikke minst MIN SØNN PÅ SNART  SEKSTEN OG ET HALVT GIDDER FREMDELES Å DRA PÅ KAMP MED MORA SI!

Det er foppal-lykke, det.

Ja, og så enda mer completely different. Det er virkelig ingen mangel på kontraster i tilværelsen, såpass kan jeg konstatere gjennom disse ukentlige oppsummeringene.

Palmesøndag var en sangmessig katastrofe for min del (kort forklart bare enstemmige antifoner på latin, i sopranhøyde alt sammen. Kunne like gjerne blitt hjemme!), og jeg har allerede bestemt at neste påske gjør vi det omvendt: reiser vekk først og er hjemme i selve påskehelgen. Oljevigselsmessen var hakket bedre, i alle fall noen flerstemte stykker- selv om ett av dem er stykket jeg virkelig ikke kan fordra, «God so loved the world» av John Stainer. Mulig jeg kan fordra det hvis noen andre synger det, men det er og blir en sviske, og vi har liksom aldri fått det helt til å sitte —-> enda verre!

Uansett. Hva skjuler seg bak sangblekka mi, mon tro? Noen som vet?

Haha, preste-bonanza! Hele kirken er stappfull av prester i oljevigselsmessen, det må ha vært 40-50 stykker som fornyet presteløftene sine samtidig, og biskopen og gamle-biskopen i full mundur, samt en folkemengde så stor at det ble stående folk ute på gata siden det ikke var ståplasser igjen…

Noen ganger er det veldig praktisk å synge i kor, og få stå oppe på hylla!

Til sist, ingen påske uten påsketur. Her representert ved den viktigste påsketuren av dem alle, en stolt og langvarig tur-tradisjon: vårturen til Grønmo gjenvinningsanlegg. Ut på tur, Severin Suveren!

***********************************

Og det er så langt vi har kommet i påsken. I morgen tidlig bærer det til fjells! Nå skal Turbo og Bison også ha ferie, sammen med både mamma og pappa, mormor og ste-morfar og stetante og hele kostebinderiet. Nå blir det pølser og badstu og jakt på det gigantiske påskeegget på søndag morgen… akkurat som det skal være!

Håper alle har en fortreffelig ferie (nå kan jeg jo si det, siden det er røde dager. Eventuelle leger i turnus, brannmenn og lokførere får ha meg unnskyldt…!)