Arrrgh! Teknikktrøbbel :-/

Jeg vet ikke om det er WordPress som tuller med meg, eller en oppdatering som stanset halvveis på grunn av strømmangel (det siste høres mest sannsynlig ut), men det har oppstått et problem med bildefunksjonen. Hver gang jeg prøver å legge til noe, får jeg beskjed om at nettleseren har sluttet å fungere, før skjermen flimrer i et par sekunder og deretter lukker hele ski*ten.

Per-fekt. Det var liksom det eneste som manglet. Ja, bortsett fra sola, da.

I et roligere, parallelt univers hadde Gubben allerede sittet og jobbet intenst med saken, men i disse tider har han annet å ta seg til. De få gangene han lander i sofaen og ser tomt ut i lufta er ham vel unt. Han kommer nok til å se på det snart, men det har neppe topp prioritet. Og innlegg uten bilder er, vel, kjedelige (med mindre man legger ned masse arbeid i å skrive glitrende, engasjerende tekster, men det er naturlig nok også mangelvare for tiden. Ikke at det pleier å være så mye av det heller, hehe!).

Men bare for å unngå total taushet: alt er vel! Med bare halvannen uke igjen av kaoset kan vi konstatere at vi lever, har det bra, og at Gubben og jeg fremdeles er gift. Vi har ikke hatt altfor mange kræsjer, det har vært mange stolte øyeblikk, en god del løping og trøtte barn, og noen få fryyyktelig tunge morgener. Forrige uke kunne vi krysse av huskonsert, orkesterkonsert, G-17-kamp, styremøte, begravelse, spennende jobbseminar og kortjeneste. Og under og vidunder: vi har kjøpt bussbillett til Valdres! Den bussbilletten har vært et fast leggeritual i flere uker, hver gang Gubben lener seg mot nattbordet for å slukke lyset er det en av oss som utbryter «Filler’n! Vi glemte bussbilletten i dag også!». Men nå er det slutt! Oboisten vår har reservert plass på bussen mot Fagernes. Vi slipper dermed en aldri så liten panikktur i slutten av juni. Klapp på skuldra!

Muntlig eksamen er trukket, og tiendeklassingen vår endte opp med kristendom. Noe som var, sitat, «helt ok». Det betyr vel akkurat det. Kunne vært bedre, men kunne også vært langt verre. Det hjelper jo på at det er et snakke-fag, med større rom til å ro hvis du er usikker.

Det er også bare seks dager til eldstejenta kommer hjem. Kommer hjem og er myndig! :-0 Jeg gleder meg selvfølgelig voldsomt, men synes også synd på henne. De siste dagene er tøffe. Selv de som gleder seg til å reise hjem får plutselig avskjedsspøkelset midt i fleisen- nå er det slutt, og gatene du har vandret i det siste året blir borte, vennene dine ser du kanskje aldri igjen (melodramatisk? Egentlig ikke. Man blir jo kjent med mange utvekslingsstudenter også, og det er ikke gitt at veiene krysses igjen i fremtiden). På toppen av dette må du pakke som en gærning. Eldstejenta var heldig der, bestemor og lillebror kunne pakke med seg en god del klær for henne. Selv husker jeg at jeg hadde på meg tre jakker utenpå hverandre da jeg reiste hjem fra Japan, og til og med hadde stappet alle lommene fulle av dill og dall. Ikke noe å anbefale, kanskje, men nødvendig der og da.

Nå venter halvannen crazy-travel-kaos uke. Vitnemålsutdeling (og det er SISTE GANGEN jeg sitter som klassekontakt som skal organisere avslutningen etterpå, siste gang! Definitivt! Ja, jeg vet jeg har sagt det før, men nå er det alvor. Det var dessuten ikke min feil at en eller annen smarting kom på at det var så smart å «dele ansvaret»… jeg meldte meg jo bare som vara!), barnehagefest, siste fiolintime, speideravslutning med pølser og marshmellows, åttendeklasseavslutning (why? Whyyy!?), Gubbens sommerfest med jobben, Eldstejentas kombinerte velkommen tilbake- og attenårsdagsmiddag og ja… Corpus Christi på søndag, med Mozart og greier. VI skal ikke ligge på latsiden, men har kontroll. Dette skal gå bra!

… så, hvis jeg bare kunne få skikk på bildefunksjonen blir det nok tid til noen små glimt fra denne kanten også. Og så gleder jeg meg masse, masse til sommerfreden senker seg. Hvis sola titter fram også, i steden for det evinnelige og evig tilstedeværende regnet, skal jeg være en lykkelig kvinne. Særlig hvis Tarik blir sparket fra landslaget.

Ha en nydelig uke! 🙂

Med Britten i våte sko

4. juni er en av få datoer i disse ukene som ikke har trengt rosa tusj kalenderen (= NB NB Extra Super Importante) og fire påminnelser i Outlook. 4. juni, også kjent som første pinsedag, har surret rundt i pannebrasken helt siden vår noe overmodige kantor satte opp Missa Brevis av Benjamin Britten på denne dagen.

Altså, dette er en messe for trestemt guttekor. Guttesopraner, faktisk. Ikke et vondt ord om koret mitt, jeg synes i all beskjedenhet at vi er griseflinke. Særlig med tanke på at vi øver en kveld i uka, for de fleste klemt mellom jobb og unger. Men når sant skal sies er det et stykke igjen til guttekoret ved King’s College i Cambridge. Rent stemmemessig er et slikt prosjekt ambisiøst, for å si det forsiktig.

Og så Britten, da. Om to uker har vi også et stort prosjekt. Men da synger vi en gla’messe som Mozart komponerte som 18-åring. Morsom og leken og til tider dramatisk, men harmonisk og fin, den sitter godt i øret. Trallalla-li, trallalalei, fiddelidu, fiddelidei… Britten er utfordrende, tung og atonal. Eller som kantor sa, skrevet til mellomkrigstiden, økonomisk depresjon og militærindustri. Sangteknisk er det vanskelig, så vanskelig at vi amatørdamer som skal leke guttesopraner har fått halve øvelsen for oss selv i flere uker.

Ergo, det har vært lett å huske 4. juni.

3. juni også, for da var det Champions League-finale!

Ce sont les meilleures équipes… hadde jeg vært ordentlig flink til å synge, noe jeg ikke er, skulle jeg vært med i koret som sang her! Champions League-sangen er til og med skrevet av Britten (riktignok Tony, ikke Benjamin, men Britten er Britten!)

I går kveld falt vi omtumlet til sengs, Gubben og jeg, etter et fyrverkeri av en fotballkamp som endte i vår soleklare favør. Vi hadde ost og kjeks og svinedyr eplejuice i vinglass, og jeg hadde på meg et av de fineste plaggene i garderoben: min 2011 vintage Pena Madridista Noruega-t-skjorte. For en kveld! For en triumf! Et kvart millisekund syntes jeg synd på Gigi Buffon, der han tuslet rundt på gressmatta i Cardiff og så spanjolene heve trofeet han har vært så nær, så nær, og aldri vunnet. Når sant skal sies var klumpen i halsen min også delvis egoistisk motivert: når Buffon nå pensjonerer seg, så markerer det at også jeg har blitt gammel. Så lenge Buffon har stått i mål, er det i det minste én toppidrettsutøver i hele verden som er på min alder. Når han nå trer av, etter hundreogtjue år på post, myldrer det av slike folk som Isco som er født i (gulp!) 1992.

Uansett, mest glede, og Ronaldos doble scoring bare understreket at jeg MÅ sette tanker ut i handling, og bestille tur til Fotballhuet og meg så fort høstens La Liga-kamper blir lagt ut. Jeg har en ganske kort liste over ting jeg må gjøre før jeg dør, men å se Ronaldo på Santiago Bernabeu er én av dem, og noe å plage barnebarna med i mange år. Jeg har dårlig tid av to grunner- for det første fordi Ronaldo begynner å dra på åra, han også, og for det andre fordi det slett ikke er sikkert eldstesønnen min gidder å dra på tur med mor så veldig mye lenger.

Noen poster bilder av tær på strand, jeg har bare tær foran TV. Men i går kveld var det helt på G!

Tidligere på dagen: konfirmasjonssang-tjeneste. Har jeg ingen konformasjon selv, får jeg kræsje noen andre sin. Temmelig fullt i kirka, som dere ser, festkledte mennesker og stor jubel. Det var lørdag. Søndag var en annen dans!

Så våkner vi da, første pinsedag, regn, Britten-øvelse klokka ti, og det første som møter meg på nettet er ny omgang terror i London. Etter å ha etablert at min stemor og eldste sønn er trygt på hotellrommet i St. Albans, der eldstejenta har bodd det siste året, overmannes jeg av håpløshet. Ikke skrekk. Ikke frykt. Men en grå, sliten håpløshet, idet det plutselig demrer for meg at dette er fremtiden. Dette er resten av 2017, og sikkert de nærmeste årene også, dette at folk venner seg til tanken på at det kan smelle når som helst og hvor som helst. Før sjekket vi flytidene for forsinkelser, nå svinger vi innom VG for å se om det har gått av en bombe før avgang. Julemarked? Javisst, så koselig, får håpe det ikke kommer en løpsk lastebil full av gevær- og machetesvingende gærninger. Men hvis så skulle skje, har du allerede lokalisert nærmeste mulige gjemmested og skjuler deg raskt og effektivt under en bod full av marsipangriser. Ellerno’.

Dette er det Bison og Turbo vokser opp i, en verden så full av vilkårlig, politisk motivert (eller til og med umotivert) vold at det ikke nytter å være redd en gang, det bare er sånn. For de som er rammet er det selvsagt aldeles forferdelig. De fleste av oss betrakter dramaet på avstand og kommer aldri i nærheten av det, men hvordan alt dette påvirker oss som samfunn, som mennesker…. det er dystert, altså. Like dystert som Agnus Dei, siste messeleddet til Britten.

Kaffekopp, våte sko, og en slags metallplate som er så gjennomrustet at førstemann som tråkker ordentlig på den kommer til å gå igjennom. Hvem ringer man om sånt? Kommunen? Hilsen Tante Sofie.

En kvart tusendedel av barna og voksne på Leos-Bloody-Lekeland. Aldri, aldri, aldri på regnvåte dager i en langhelg, deter sunt bondevett, men ja… i dag ble det sånn.

Livet svinger fort, gitt, fra hurrarop den ene dagen til gråtoner den neste. Både i bokstavelig og overført betydning, tenker jeg, og plukker Bison ned fra benken for 483. gang søndag morgen. Det regner og skoene kommer til å bli våte, jeg skal synge Benjamin Britten, og det passer humøret helt utmerket. Ikke sint, bare veldig veldig skuffet (senere på dagen tar vi småttisene til Leos Lekeland, noe som på en regntung første pinsedag er nesten verre enn Britten. Herrejemini for et kaos. Og for et lydnivå! Men hva gjør man ikke for glade og utslitte småbarn på en dag som denne).

På veien til øvelsen gjør jeg opprør, vilt og hemningsløst, og kjøper meg en takeaway-kaffe fra Deli de Luca. Det ultimate sløseri, 30 kroner for en kopp helt ordinær svart kaffe, men det gjelder å nyte det som kan nytes.

Vi har varmet opp, kirken er stappfull og klam, presten innleder med å tenke på ofrene og de pårørende i London, og aldri har vårt Dona nobis pacem vært så ektefølt og desperat.

Countdown. Min våte sko rett til høyre for blekka. Ninas tørre til venstre. Hvordan fikk hun til det, egentlig?

Og det går kjempefint… nesten. Ett eneste feilskjær, signert førstesopranene (som alltid er den gruppa som har soleklart best kontroll på ting), men det ødela på ingen måte helheten. Godt jobba, alle sammen, det var en tung og mørk messe på en blygrå dag, men når musikken står godt til rammen rundt er det ekstra moro å synge i kor.

Men jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til Mozart, altså. Tiddelidu, trallalalei! 😉

Fredagsgrublerier, navlelo og Gutt X

Fredagskveld, og roen senker seg over et rotete hus. Scenen er klassisk for familier med små og store barn samtidig- klokka er nesten ti og vi har brukt to timer på å legge de minste, en time på å lage og spise middag og en time på lek og moro med de små (vi har bygget et kjempehøyt Kapla-tårn, for eksempel, og en fredagstrøtt mor lot ungene leke piknik med fredagsgodteriet i stua) For øvrig har Gubben kjørt en unge til toget, en unge til flyplassen, og vi har hatt jevnlig sms- og telefonkontakt med begge to pluss hun som allerede er på Hvaler med en venninne, og selvsagt hun som er i England og har bursdag.

Jepp, det er langhelgas totale kid count her i huset. Bare de to minste er hjemme, to andre er på to forskjellige hytter og den tredje besøker den fjerde i England (flyet var flere timer forsinket, med de tankene som kommer da om en sekstenåring- med diamantsmykke i lomma, intet mindre!- som lander mutt putt alene i London og skal ta toget videre… grøss).

Så nå som vi er nesten alene blir det sushi og dype samtaler og romantikk, da, eller? Vel, ikke akkurat. Gubben sitter komatøst oppå alle Kaplaklossene og de møkkete klærne i sofaen og ser på en B-film med sjenerøse mengder blod, gørr og pang-pang. Jeg henger over Surfacetastaturet ved det smulete kjøkkenbordet, fordi jeg verken orker potetgullknaskinga hans eller den elendige filmen, og slurper i meg oppvarmet, vannblandet espressokaffe fra i morges i den tacky Hello Kitty-koppen jeg kjøpte på Shonan i 1995. Snakker om idyll 😉

Utsikt på kjøkkenbordet, onsdag kveld. Noen av bøkene er byttet ut med andre bøker, en avis er fjernet og noen skitne tallerkener har kommet til. Ellers er det til forveksling likt!

Men så er det nå en gang slik, at det ikke er så ille som det høres ut. For nyforelskede, unge par høres det ovennevnte garantert ut som en skrekkvisjon. Mislykket, overarbeidet par som for lengst har sluttet å snakke sammen, liksom. Og det hadde jo vært ille hvis det var sånn hele tiden. Det er det heldigvis ikke. Men på en fredagskveld etter en travel uke, kan det være helt greit. Nesten litt godt. Bare kope en time eller to før sengetid, og i morgen er det opp og hoppe, vi får ryddet litt, dratt med ungene på tur eller Lekeland avhengig av været, og når det endelig er tid for et av årets fotballmessige høydepunkter- Champions League-finalen med et av våre favorittlag- sitter vi nok tett sammen i sofaen i en relativt ryddig stue med to skjønne, sovende småtroll i underetasjen, fornøyde med hverandre og dagen som var. Kanskje litt San Pellegrino og ost og kjeks også. Jeg kan til og med sørge for å kle meg i et av mine mest forføreriske klesplagg: Real Madrid-supporterklubb-t-skjorta mi.

Men det er i morgen, og i dag er det bare fint å få en times tid i fred og grave i navleloen med egne tanker. Det er sjelden jeg hører dem ellers, nemlig. De drukner i alt det praktiske styret.

Jeg hadde tenkt å fortelle om Gutt X, eller mer konkret den delen av søkeprosessen som er annerledes når du søker om barn med spesielle behov. Mer enn ved en «vanlig» prosess tvinges du nemlig til å ta stilling til en hel del medisinske tilstander og diagnoser, du må tenke igjennom egne og familiens grenser, hva du kan makte, hva du ikke kan makte, hva du tør, hva du ikke tør. Ofte kan det også bli et ublidt møte med egne fordommer og forestillinger du ikke helt visste at du hadde. Samtidig er dette så store bestemmelser at du må ha hjertet med på laget, ikke bare hodet. Og omvendt.

Det er med andre ord nok å ta av, så derfor tenkte jeg å begynne med konteksten før vi gyver løs på selve MCC’en (Medical Conditions Checklist, akkurat så brutalt som det høres ut) og vurderingene rundt. Hvilken kontekst? Nja, livet vårt, kanskje (ja, jeg sverger på at jeg bare drikker kaffe!)?

Reaksjonene vi får, følger som oftest et visst mønster:

  1. Neimen, dere er jo helt fantastiske mennesker, da!
  2. Men, dere er jo flinke og alt det der, men hvordan får dere tid?
  3. Men det er jo så lange køer av desperate barnløse som venter??

Nummer 1 er alltid like vanskelig å svare på, og dessuten er påstanden direkte feil. Det finnes INGENTING fantastisk ved verken meg eller min mann (sorry, kjære), vi er så dørgende ordinære at det er vanskelig å beskrive. Men utover det er det ikke noe som trengs å utbroderes ytterligere. Vi gjør dette fordi vi har lyst og fordi vi kan, trenger vi noen bedre grunner enn det? Nummer 3 er enkel å oppklare, siden de færreste har tenkt på at det er snakk om to forskjellige køer, og at det- en seiglivet myte til tross- faktisk er mangel på søkere på ordinær adopsjon også.

Nummer 2, derimot, er interessant. Hvordan får vi tid til Gutt X? Hvor er det plass til ham i en stappfull timeplan? Bare ved å hoppe tilbake til første del av innlegget blir det jo åpenbart at det å få et barn til, være seg biologisk eller adoptert, med eller uten spesielle behov, fremstår som den rene galskap.

Svaret er at Gutt X ikke vil lande på hodet inn i livet vi har nå. Løsningen er mangefasettert, og handler litt om organisering av dagliglivet, litt om barn som blir eldre (nå kan vi snart regne niåringen som «selvgående» på de fleste aktiviteter, noe som ikke betyr at vi ikke har tenkt å kjøre og hente henne av og til, men at vi ikke MÅ mange ganger i uka. Vi har to unger som praktisk talt er voksne, og to som blir stadig mindre småbarnsmasete), litt om voksenaktiviteter som kan kutte og utsettes- ha det bra, FAU!-, og ganske mye om permisjon og redusert arbeidstid.

Rot, variasjon nummer 392058 av totalt 9885992 over samme tema.

Redusert arbeidstid? Moi? Deltidsdame, liksom, som noen så foraktfullt kaller det? Ja, jeg vil nok garantert jobbe redusert i minst et eller to år etter permisjonen. Når de minste nærmer seg skolealder håper jeg å jobbe mer eller mindre fullt i en akkurat passe lite spennende og utfordrende jobb. Misforstå meg rett, det er ikke meningen å jobbe minst mulig, eller ha mest mulig late dager. Som de fleste andre liker jeg å jobbe skikkelig når jeg først gjør det, det handler overhodet ikke om det. Men annonser om «hektisk arbeidsmiljø med mange spennende utfordringer» kan finne en annen søker (hvis jeg skal skifte jobb, da, noe jeg ikke har planer om). Jeg løper ti mil i motsatt retning!

Dette er et aldri så lite paradigmeskifte i huet, altså. Født på slutten av 70-tallet, med eks-raddisforeldre som så det som en selvfølge at både mor og far jobber fullt og begge bidrar i huset (jepp, min mor kan skifte dekk), og til og med belastet med såpass gode karakterer at alle, inkludert mattelæreren min- og jeg var ikke særlig flink i matte-, tok det som en selvfølge at jeg skulle «bli noe». Jeg tok det som en selvfølge selv også. I min ungdom var det ingen mangel på ambisjoner og planer, men så tok livet sine typiske U-svinger, jeg hadde litt uflaks og tok noen overoptimistiske (eller bare dumme) valg. Mot slutten av tjueårene ble det klart at det eneste fornuftige var å droppe de stadig mer haltende studiene og søke seg en real jobb.

Jeg hadde virkelig flaks som endte opp akkurat der jeg gjorde. Det kan nesten ikke understrekes tydelig nok. Jeg har trivdes og trives fremdeles godt i jobben min. Men tvilen har fulgt meg lenge, for hva er langtidsplanen? Bli i jobben min, eller tilsvarende stilling, resten av livet? Eller burde jeg studere videre? I så fall, hvordan? Det er nok flere i omgivelsene mine som hadde sett at jeg satte meg til med bøkene på Blindern igjen. Som gjerne skulle ønske at jeg ikke skrev en fjåsete blogg, men fagbøker. I det minste en og annen artikkel, kanskje fra brønnene jeg nettopp hadde gravd i Sør-Sudan. Som var møteleder i stedet for å koke kaffe. Og kanskje har jeg hatt et ønske om det, dypest inne, selv også? Det kunne jo vært annerledes?

Sånn har jeg vaklet, da, frem og tilbake. Jeg betalte til og med latterlig mye penger for et grunnfag i en annen retning på privat høyskole, noe som (selvfølgelig) aldri materialiserte seg i noe eksamenspapir, og det eneste jeg fikk ut av det var Norges dyreste pensumbøker nede på soverommet. For en glimrende idé, dere: studere ved siden av jobb og fire unger og hundre fritidsaktiviteter, en liten baby som aldri sover og uten vaskehjelp, hva kan gå galt?

Skal, skal ikke? Og har jeg lyst, eller føler jeg mest at jeg bør? På disse årene som har gått har jeg fått et skikkelig rustlag på hjernen. At jeg var smart for tjue år siden trenger slett ikke bety at jeg er det nå. Å ta seg fri for å studere på heltid er økonomisk sett totalt uaktuelt, det må bli i en eller annen grusefull kombinasjon med både jobb og barn. Men kanskje det finnes en vei, likevel? Hvis jeg bare tar meg sammen og står på litt?

Rot, variasjon nummer… æsj, glem det.

Vaklingen tok ikke slutt før jeg en dag så meg selv i speilet, og Tilretteleggeren stirret tilbake.

Rett og slett. Tilrettelegger. «Jeg heter Helle, og jeg jobber som Tilrettelegger, kaospilot og innenriksminister i verdens minste stat.»

Det er det jeg har blitt, og det er- faktisk- det jeg er best på. Hvem skulle trodd dét, for 20 år siden?

OK, så ble jeg verken høyesterettsadvokat eller politiker eller PhD-stipendiat, men jeg er jækla god på å tilrettelegge. Drifte en stor husholdning. Øve Suzukifiolin og vaske treningstøy og smøre matpakker. Huske de fleste tannlegetimer, konferansetimer, legetimer, barnehagedugnader og danseforestillinger. Jeg er god på å ha det hyggelig. Gjøre små ting- og store ting- med små barn, og med store barn, og forhåpentligvis sende dem ut i verden med en akkurat passelig blanding av selvtillit og realisme. Og etter å ha levd hele mitt voksne liv med barn i varierende aldere, så er skuldrene så lave at de praktisk talt sleper i gulvet. Jeg stresser ikke, og er like seig som Keith Richards. Tålmodighetsstrikken rekker minst to ganger rundt ekvator. Jeg overfører ikke egne, undertrykte ambisjoner og nevroser over på barna (i hvert fall ikke etter at jeg sluttet å hyle av edderkopper på badet). Kort sagt: det er mye jeg ikke kan, men akkurat barn er jeg ikke så verst på. Kanskje den viktigste jobben jeg gjør akkurat nå, ikke handler om mine ambisjoner, men å legge til rette så ganske mange andre kan muliggjøre sine? Kanskje det er min nisje, heller enn å prøve desperat å ende opp på det som var målet mitt den gangen livet så helt, helt annerledes ut?

Det er ikke noe nederlag. Min Tilrettelegger er ikke bitter eller lei seg , hun velger ikke rumpetørking og julekalenderpakking framfor superkarriere med martyransikt og skjelvende underleppe. Hun er faktisk temmelig fornøyd med å inneha akkurat denne rollen. Noen må være bakkemannskap, og bakkemannskapet i Casa Endamerkaos er meg. Det er ganske enkelt, egentlig, men jeg måtte gå noen runder med meg selv før jeg kunne leve med den brustne barndomsdrømmen om å klare alt på alle fronter. For ikke å snakke om det New Age-vrøvlet om at «du klarer alt du vil, bare du vil det nok». Tro meg, jeg har prøvd. Det funker ikke sånn. Vilje er sentralt i måloppnåelse, men det er virkelig ikke nok i seg selv.

Å slutte å jobbe er ikke noen sinne aktuelt, av en mengde forskjellige årsaker. Om vi så vant i Lotto. Men jeg kan jobbe litt mindre uten at det går ut over min egen stolthet, og jeg kan velge vekk coulda-woulda-shoulda-drømmen om en fet tittel, faglig anerkjennelse og en lønn langt over det nivået jeg har i dag. Sånn ble det ikke, og det er greit.

Og med DEN bakgrunnen, mine venner (hvis det er noen som har orket å lese pjattet mitt helt hit, haha), ble det plutselig plass til mer fokus på resten av livene våre. På barna, og hjemmet vårt, og det ble rom til Gutt X eller noen andre som trenger nettopp familieliv mer enn noe annet (hadde vi ikke vært så inne i barnehjemsbarn ville vi ganske sikkert vurdert å bli fosterhjem). For jeg akter så visst ikke bruke tida mi på å bake cupcakes (hva galt har de stakkars cupcakes’ene gjort, forresten, siden de liksom har blitt symbolet på femtitallslefling med Husmordrømmen??), eller strigle et allerede ryddig hus. Ikke at det er noen akutt fare for akkurat det, men jeg gir ikke frivillig vekk pensjonspoeng bare for å ha middagen klar klokka fem med roser på bordet. Jeg gjør det fordi det, stikk finger’n i jorda, er nesten nødvendig nå, og helt nødvendig ved en ny familieforøkelse. Men det er kanskje nettopp her kapasiteten min brukes best.

 

Med den tankegangen har vi rom til mer, og ikke minst plass til flere. Så da blir det sånn.

Vi går for Foreldrejobb 2.0, og det tror jeg skal bli riktig så bra. Neste gang noe er merket Silkeveken lover jeg at det er slutt på navleloen, og over på MCC 😉

Hæsjtægg kvasiselvanalysering hæsjtægg navlelo hæsjtægg livetogsånt