Dag 23

Dagens øyeblikk:

Miss Cool i solbriller utenfor huset. Godt hun er Cool, for ellers er det hot!

Basseng, basseng, basseng. Det er mange ting å være takknemlig for på ferie, men at vi har basseng i hagen er noe av det største. På den måten kan vi ta hjemmedager i varmen uten at ungene savner bading.

 

Jeg droppet å skrive noe i går kveld. Det var ikke så mye å skrive om heller, vi hadde enda en fin dag, men av den veldig rolige sorten. Folk var litt trøtte og daffe etter Benidormeventyret på fredag, og objektivt sett var det mest spennende som skjedde en tur til lekeplassen på stranda for The Terrible Two utpå ettermiddagen, etterfulgt av handletur på Mercadona. Der møtte Turbo og Bison blant annet denne karen:

De har en veldig spennende ferskvaredisk på Mercadona!

… og dessuten fant vi endelig vannmelon-isen, som Turbo har tjatet om siden vi var i Hellas i fjor høst.

Ellers var vel det mest oppsiktsvekkende ved dagen kjentfolk, rett og slett. Vi er virkelig i det norske hjørnet av Spania. Eldstejenta fikk en melding tidligere i uka, så i går dro hun til Benidorm og møtte en klassevenninne som holder til i Polop, rett på andre siden av Alfaz. Og på vår lille rusletur i byen gikk Gubben rett på en kollega, som satt på strandbaren og koste seg mens kone og unger duppet rundt på pedalbåt. Tidligere har vi jo vært på middag hos fadderen til Bison som også er her, og en nabo har meldt sin tilstedeværelse i Altea. Så ja, det popper opp bekjente overalt.

Men for øvrig gikk dagen med til bading i bassenget, lesing, Uno, tegning, og selvsagt den obligatoriske ligge-slengt-på-senga-med-mobilen-og-chille-aktiviteten, spesielt populær hos litt større barn.

Da eldstejenta endelig kom hjem i titiden- hun ble heldigvis kjørt av klassevenninnas foreldre- var jeg klar for litt Jo Nesbø og deretter leggetid. I tillegg til å være trøtt var jeg også hjemsøkt av den klassiske feriemelankolien som pleier å melde sin ankomst på et eller annet tidspunkt. Eller kanskje det bare er overdose med Harry Styles, som surrer og går i bilen til enhver tid 😉 Du kan jo bli melankolsk av mindre!

Ferie er jo overmåte deilig, samtidig som alle hverdagsrutiner går litt på halv tolv. United spiller i Oslo i dag og jeg får ikke sett min store helt Mata, og samtidig kjenner jeg et stikk over alle Norway Cup-statusene. Treningstider og startellevere er lagt ut, der skulle han ha vært, Fotballhuet, men det tenkte jo ikke vi på da vi bestilte feriebilletter i januar.

Det nærmeste vi kommer Norway Cup i år…

Og så- småpanikk. For hva er det jeg sitter her og tenker? Nå er vi langt over halvveis i ferien. Faktisk begynner slutten å nærme seg med stormskritt, vi må for alvor gå til angrep på resten av gjørelista vår. Før vi vet ordet av det er vi tilbake i gamlelandet- vi lander sent fredag kveld og allerede lørdag er førstemann tilbake på jobb. Deretter går det slag i slag. Jeg begynner å jobbe mandag, Gubben litt uti uka, trettenåringen skal på orkestersamling og niåringen på Dansecamp. Jeg kan virkelig ikke somle bort feriedager med å tenke på Norway Cup og småsene leggetider. Det kommer nok av hverdager, og leggetidene følger som regel stå opp-tidene etter en liten overgangsperiode. Jepp, det er nesten i overkant varmt, men herrefred da dama: nyt det, nyt det, nyt det. November er her før vi vet ordet av det.

Og huset i Spania ser vi neppe før om to år igjen. Det gjør det hele litt ekstra rart. Hvor mye har forandret seg til da? Jeg husker ferien for to år siden, da skulle Eldstejenta begynne på videregående og hadde så vidt begynt å tenke på utveksling, og Bison tok sine første skritt på terrassen her. Regelmessige ferier til det samme stedet med lange mellomrom setter virkelig lyskasterne på hvor fort tiden går, og hvordan ting er i evig forandring. Neste gang får vi kanskje sove bedre, og vi slipper å passe på Bison konstant. På den annen side har jeg neppe noen liten tass som stryker en lubben hånd over kinnet mitt og sier «Jeg essker deg, mamma, er vi bestevenner?». Neste gang er kanskje Fotballhuet nettopp kommet hjem fra utveksling, og eldstejenta er definitivt voksen. Jeg har dog godt håp at hun vil være med, studenter takker neppe nei til gratis ferie 😉 Men likevel. Spaniaeventyret er snart over for denne gang, og til tross for Norway Cup og Dina og alt som hører med, ønsker jo en del av meg at dette bare kunne vare og vare…

Tenkte jeg, og sovnet, selv med lørdagsdiscoen fra hotellet dunkende i øra klokka tolv. Deretter våknet jeg halv seks, og jammen holdt de ikke på fremdeles- sjokket over at noen faktisk orker å feste til den lyse morgen peker nok en gang på at tiden går, og at enkelte virkelig begynner å bli gamle.

Men hei. Hadde jeg vært japaner, ville vi vært helt i starten av ferien, selv med hjemreise på fredag. Vi har noen dager til, og de skal vi bruke. I dag skal vi få gjort unna messe i Altea, pedalbåt og «hoppeslott» i vannet som de har nede på bystranda, og minigolf så niåringen få vært med (hun er livredd for at hun skal bli glemt, nemlig!). De neste dagene blir det ny tur til Mundomar og Aqualandia, vi skal prøve å komme oss til Fyret på en eller annen måte, og ikke minst skal vi bade i Calpe minst en gang, helst flere.

Og nå skal jeg ut på takterrassen og se sola stå opp. Det gjelder å gripe dagen 🙂

Dag 22

Dag 22- Benidorm overload:

Sånn gjør vi da. Finn en plass i skyggen, dra håndkleet over fjeset, og zzznork!

Det er klart vi må til Benidorm. Tross alt tar det fem minutter å kjøre (og en halvtime å parkere, men det er en annen sak). Det er liv og røre, mange små og rare butikker- og alt av kjeder, selvfølgelig- og særlig når det gjelder barneklær og -sko kan man finne mye flott og/eller rimelig. Kafeer og isbarer overalt.

Vi er alltid noen turer i Benidorm i løpet av ferien, og foretrekker å bade på den lille, koselige bystranda som er gjemt mellom turistmaskinene Playa Levante og Playa Poniente.

Men… *host* så er vi også alltid på ferie litt tidligere på sommeren. Etter en lang og strabasiøs parkeringsseanse som endte i Europas kanskje dyreste, trangeste og mørkeste parkeringshus (kortbetaling? Glem det, her er det svette eurosedler som gjelder!) tuslet vi ned til bystranda i hundreogåtti varmegrader og ble møtt av… en strand som var så tettpakket at det ikke var en centimeter ledig. «Vel vel, Poniente er jo noen kilometer lang, så der er det plass», tenkte vi, og dro med oss unger og bag’er og vogn bort dit. Og jada, plass var det. Men det forhindret ikke at den spanske (og antagelig hele den europeiske) fellesferien hadde satt i gang for alvor, så vi hadde selskap av et par hundre tusen andre. Sjøen utenfor kan best beskrives som «human soup».

Når det er sagt, hadde vi en fantastisk badedag. Takk og lov for at de minste aksepterer UV-draktene sine uten å mukke, for vi koste oss med lunsj rett fra Mercadonaplastposen og badet i timevis, og plutselig var klokka nesten fem. Vi trasket pliktskyldigst opp og ned de travleste handlegatene før vi endte på den tradisjonelle «kjempestor is til alle»-punktet på gjørelista, og mer enn det orket vi ikke. Sist jeg var her kjøpte jeg barnehagesandaler til begge de små, i tillegg til noen ganske dyre og fullstendig unødvendige kjoler til Turbo fra Marisol (de er så nyyydelige, de kjolene!). Men i dag var det så varmt, vi hadde vært ute så lenge, og bare tanken på å stoppe og se i butikker var nok til å ta knekken på de små. Antagelig på de store også. Tross alt hadde jeg det forbaska parkeringshuset og turen hjem til gode. Vi får bare innse at Benidorm ikke er det beste stedet for de resterende badeturene våre, og shoppingen kan vente til neste gang. Kanskje ungdommene tar seg en tur på egenhånd hvis de har lyst, men dette blir for stort og masete for oss akkurat i år- særlig når halve Europa er her fra før og varmen er på det sterkeste. Men vi måtte jo prøve, og nå er det gjort!

Vel hjemme igjen setter Gubben i gang med en «enkel» middag nok en gang (og jeg stønner litt innvendig og lurer på hva som er galt med en virkelig enkel løsning på slike dager), Turbo har sovnet i bilen og er lite glad for å vekkes, alle er småtrøtte og slitne, og vepsene danser samba over gryten med blåskjell. Stemningen er et øyeblikk på grensen til amper når far får spørsmål nummer 114 om «kan vi spise den delen her da pappa, og hva er de trådene du snakker om, og hvor er hjertet på blåskjellet egentlig…?» (tenk det, ja. Det hender her også!), men reddes inn igjen da jentene inviterer Turbo inn på rommet sitt for en runde Uno og gutta (nesten) uoppfordret hjelper til å rydde av bordet.

For selv en ganske solbrent og sliten mamma/pappa må bare smile når tre jenter på 4, 9 og 18 sitter i senga med Harry Styles på Spotify og fniser og tuller og ler, og minstejenta er i ferd med å vinne helt uten hjelp. Og når vi tar oss en romantisk tur bare Gubben og jeg (les: går ut med søpla 50 meter nede i veien) og jeg til og med får en dusj i friluft, så er det jammen godt å ha ferie fremdeles.

Men nå er det på tide å finne senga. Det koster å ha det gøy! 😉

 

Dag 21

Dagens øyeblikk:

Er det Hufsa? Er det den spanske varianten av snømann? Eller er det bare en liten frøken som ville bygge Vaiana-pyramide og fikk med seg sin kreativt anlagte storebror?

Det det helt sikkert er, er resultatet av å kunne dra ned på bystranda i Altea etter middag og bare… gjøre ingenting. Henge. Og har du sjø, bølger og noen steiner, er gutter i alle aldre såre fornøyd med å stå lenge og kaste steiner ut i vannet. Det funker hver eneste gang!

****************

Dagen ble altså avsluttet på best tenkelige måte. Etter en tur innom On The Rocks Altea, en av få butikker jeg ikke får umiddelbar elveblest og begynnende panikk av, ruslet vi ned til stranden. Bison fikk leke og ikke minst løpe fra seg på en lekeplass, jentene kikket litt i butikker langs strandpromenaden, og vi bare… chillet, som Fotballhuet ville sagt det. Balsam for sjelen.

Dagen startet derimot et helt, helt annet sted på skalaen 😮

Det var klassisk morgen- for en gangs skyld droppet vi bakeren, siden Valenciafarerne kvelden før hadde kjørt feil på vei hjem og endt opp halvveis til Madrid (det er ikke tull en gang. Halvannen time ble plutselig til tre timer, og de var ikke hjemme før midnatt… til niåringens store fryd, selvsagt) og vi fremdeles hadde brød som kunne stekes opp litt i ovnen. Gubben romsterer på kjøkkenet, Bison trasker rundt på gårdsplassen og åpner bildører, Turbo og niåringen er ved bassenget, og ungene for øvrig ligger henslengt rundt i huset med mobilene sine. Snart frokost. På tide å rope inn/opp alle mann…

… men hvor er Bison? Pøh, han er sikkert bare ved bilen ennå. Ved bassenget er han jo ikke, og det er det eneste som er farlig. Han har ikke sko på- faktisk har han ikke klær på i det hele tatt, slik toåringer liker seg best- så da holder han seg i nærheten. Veien utenfor huset er steinete og rar, og den lille enga foran huset er full av barnåler, stikkeplanter og hundebæsj. Ingenting som frister en barbeint liten tass. Han er nok rundt huset et sted.

Vi dekker på, og nå går Gubben med lett oppgitt mine bort for å fiske Bison ut av bilen. Men i bilen er det ingen Bison. Gå ut på enga da, sier jeg, han er sikkert rett utenfor.

To minutter senere står mannen min svett og oppskjørtet foran huset. – Han er borte. Jeg finner ham ikke. Altså, jeg finner virkelig ikke Bison, skjønner du?

Alarm! Nå er det INGEN som sløver i senga med mobilene sine. Vi splitter opp. Gubben løper ut på den humpete jordveien. Fotballhuet beiner nedover enga, og de store jentene løper ned mot den asfalterte veien i andre enden. Trettenåringen går opp på takterrassen, der han har overblikk over alle sammen. Og jeg, med Turbo på slep, går hvileløst rundt i huset og sjekker. Alle soverommene. Inni skapene. Bassengområdet. På nytt og på nytt. På min sjette runde rundt huset ser jeg plutselig at begge bildørene er igjen, og kjenner panikken stige. Våre svarte (!) leiebiler er garantert i stand til å koke en kanin på under to minutter når AC ikke er på… men puh, ingen av bilene huser en bevisstløs toåring. Men hvor ER han?

Det er rart hvordan følelsene rundt et forsvunnet barn følger samme oppskrift, hver gang. De første minuttene går det alltid greit. Du klarer å tenke at dette er kjapt ordnet opp i, barnet er sikkert rett rundt hjørnet. Og så… stiger panikken vanvittig fort, når det viser seg at det ikke stemmer. Før du vet ordet av det ser du for deg Gubben og deg selv på TV, som Kate og Gerry McCann, der dere hulker frem at de som vet noe om denne saken MÅ være så snille å si fra. Please, we are begging you!

Det er 10-15 forferdelige minutter, før jeg ser en taxi kjøre opp til huset, stanse, og stirre inn på gårdsplassen. Og langt borte på grusveien ser jeg Gubben komme løpende med en hulkende Bison. Det viser seg at han hadde møtt på en illsint spansk señora og en oppskjørtet taxisjåfør, som hadde funnet vår sønn vandrende rundt alene på veien, kun iført smokk. Damen hadde løftet ham opp og taxisjåføren hadde ringt sentralen og var i ferd med å ringe politiet. Så etter at Gubben hadde fått servert en lekse han skal være glad for at han ikke skjønte så mye av, tok taxisjåføren en liten sving opp til huset vårt, antagelig for å sjekke hvilke folk som holdt til der. De kan jo ikke være riktig kloke når de lar ungene sine løpe nakne rundt på veien 😉 Det hører med til historien at «vei» er på grensen til en overdrivelse. Det er snakk om en liten kjerrevei som ender ved huset vårt, det er altså ingen andre som kjører her. Hadde det vært en trafikkert vei ville vi nok ha vært mye reddere- men da hadde neppe porten stått åpen, heller.

Vi visste nesten at det måtte komme, og når vi først skulle miste Bison var det godt at det skjedde her hjemme og ikke midt i turistfella i Benidorm. Men heretter lukker vi porten også på dagtid, for stikkeblomster og skarpe steiner stopper tydeligvis ikke en toåring med uvanlig sterk utferdstrang. Vi har ikke lyst til å stifte nærmere bekjentskap med det spanske barnevernet, gitt, selv om det sikkert er hyggelige folk. Og jeg fikk verdens beste klem av en liten, redd tass med skjelvende underleppe som sa at han aaaldri skulle gå alene mer.

… som om han husker på det, neste gang han ser noe spennende rundt neste sving 😉

*******************************

Og som et litt malplassert PS: Det er ferietid, vi logger av og koser oss i vår lille boble og alt det der… men jeg må si at denne saken i VG gjorde meg usigelig trist. Vi har diskutert i sofakroken i kveld, snakket om hvor farlig vold faktisk er (duh, liksom. Men det har vært flere episoder i mediene i det siste der man blir sittende og lure på om farene ved slåssing rett og slett er underkommunisert), hvilket ansvar man har som ufrivillig tilskuer, spekulert og hatt tankeeksperimenter, hva om hvis om du havner borti en tilsvarende situasjon en dag… Fotballhuet spilte kamp mot Holmlia uka etter. Da var det ingenting i avisene ennå, men da manglet de altså en spiller. 16 år, det er rett og slett forferdelig trist 🙁