Dag 19 og 20

Dag 19:

Alle seks. Ikke et spesielt bra bilde, men å fange alle sammen på et knips er jammen ikke bare lett, så da ble det dette. Det følger en liten video der de leker hoppe sa gåsa før de dukker under, men tatt i betraktning at det tar en liten evighet å laste opp bilder er videoer off limits til vi er hjemme igjen. 

Gårdagen var egentlig to dager i én 😉 Først dro vi til Calpe, siden vi faktisk bare har vært der en gang hittil. Og det er for dårlig, målet må være å praktisk talt være lei av stranda når vi drar hjem igjen. Der er vi så langt derifra, så vi måtte ta oss en snartur til Calpe selv om vi hadde planer på ettermiddagen.

Vi endte opp lenger vestover enn vi pleier. Vi voksne fant et parkeringshus. Ungene fant et steinete område under vannoverflaten med masse fisk! Ellers klarte vi det kunststykket å ikke bli kvitt ting på gjørelista, men bare samle flere: ikke hadde vi tid til fiske-spa, og nå har jeg funnet endestasjonen til det lille turisttoget, samt tidtabell. Enda en ting vi må gjøre neste gang, for lille Bison ELSKER selvsagt å kjøre tog.

Borgkonstruksjon med sjøgresspynt og vollgrav.

Alle mann i arbeid… bortsett fra minstemann, som lå i skyggen i vogna si og slappet av.

For øvrig var det bare å nyte det varme vannet, løpe over den glovarme sanden, og drikke mest mulig av isvannet vi hadde pakket ned. Det er varmt!

Deretter ble det en kort snartur hjemom, Gubben løp inn på butikken, og deretter satte vi kursen forbi en skogbrann (ingen spøk. Det var ordentlig brann litt innover i dalen, med vannslukkingsfly og helikoptre alle veier) og opp i «kulda» i Guadalest. Kulda var vel å ta hardt i, men vi skulle nesten 700 meter over havet- fremdeles så nært at du kan se kuppelen på kirken i Altea, så vi kjørte gjennom et fantastisk landskap med spanske, grønne fargetoner nederst og ragende, spisse fjell øverst. Godt oppe i fjellsida, med direkte utsikt til borgen i Guadalest, klorte feriehuset til (hold fast) faren til fadderen til Bison seg fast. Og FOR en kåk!

Fadderen til Bison er en gammel klassekamerat av meg fra videregående. Han og samboeren hans pendler mellom Bergen og Berlin og er sjelden å se på våre kanter av landet. Jeg ante ikke at de holdt til her i Spania i sommer, men takket være Instagrams stedsangivelser endte vi opp med en invitasjon til grillmiddag og en tur med den rosa flamingoen i bassenget. Det var utrolig koselig, og våre to verter hadde det visst fryktelig moro med bassenget fullt av hoiende unger.

Brannen ble slukket, og flyene sluttet etter hvert å sirkulere rett over hodene våre. Gubben gjorde grillgreiene like bra som han alltid gjør og ellers hadde våre venner disket opp med alt tilbehør man kunne ønske seg. En veldig vellykket kveld som endte med en invitasjon til å komme på besøk enda en gang før vi reiser. Og det tror jeg vi skal slå til på, for det er som sagt sjelden våre veier krysses ellers!

… men til poenget, de 700 meterne gjorde mye. Det er nok første gang jeg har hutret på sommerstid i Spania. I følge Morten og Frank er det vindstille morgen og kveld, men blåser mye på dagtid  Noe usentralt må det jo også sies å være, vi kjørte vel i 20 minutter uten å knapt se et eneste hus, for ikke å snakke om en butikk eller et torg. Men hallo: hvis man kan duppe rundt i et eco-oppvarmet basseng på en rosa flamingo, i sin egen frukthage, mens du skuer utover Guadalestdalen til høyre og ser Middelhavet i det fjerne til høyre, omgitt av karrige fjelltopper- så savner du neppe Mercadona i neste veikryss!

Dag 20:

 

Et lite #tb til gårsdagen: vi var altså på stranda i Calpe, minstemann ELSKER stranda og eier ikke frykt, han dupper så gjerne rundt i en badering i evigheter og finnes ikke redd. Men i går, etter første baderunde, la han seg til i vogna og bare lå der, uten å sove, men bare nøt skyggen og en kald flaske med isvann, smal i øya. Turbo hadde et par små meltdowns, ikke noe vi ikke klarte å løse, men litt ukarakteristisk til henne å være.

Ergo: småttisene er slitne, det er på tide å splitte opp igjen. Som sagt så gjort, etter frokost tok Gubben med seg de to største pluss niåringen i bilen og satte kursen mot Valencia. Vi andre- småungene, jeg, og en småsyk trettenåring som ikke klarer å begrense seg når det gjelder bading, aircondition og kald vind i går- er rett og slett hjemme.

Vi bader i bassenget, har piknik ute, vi går og kaster søppel, vasker klær, tegner og ser på film innendørs. Ikke minst har vi en ordentlig siesta. Jeg leste to kapitler av Petter Kanins Eventyr, og så var det bare å telle til ti før både Turbo og Bison snorket lykkelig under de tomme dynetrekkene.

Det er så viktig å huske på, det der. At selv om vi har «ferie», selv om vi voksne utmerket godt skjønner betydningen av sol og varme, ingen jobb, late dager, mye moro… så blir små kropper slitne av alle inntrykkene og all moroa. For dem er det spenning, høygir, aktivitet, rutinebrudd, og i tillegg et helt annet klima. «Ferie» er et begrep som kan romme så mangt- det betyr ikke det samme for oss voksne som for tenåringene, det betyr ikke det samme for tenåringene som for tweensa, og det betyr ikke det samme for småttisene som for oss andre. Det er i krysspunktet her, og med respekt for hverandres behov, vi finner de kreative løsningene og dagene som blir bra for oss alle.

Men jeg misliker virkelig intenst disse skapningene vi har fisket opp av bassenget tre ganger nå (se bildet, klokka mi viser størrelsen) 🙁 Feite edderkopper med hårete bein, hva kan det være? Min stemor, som har vært oftere her i Spania enn oss, har aldri sett dem før. Er de giftige? Kommer de innendørs? Hvem vet.

Intelligente er de i hvert fall ikke, siden de støtt og stadig ender døde opp på bunnen av bassenget…!

Dag 18

Mandagskveldene i 2017 har fulgt følgende rytme: Jeg henter Turbo og Bison på vei fra jobb, Gubben kjører rett hjem og lager middag, en av oss plinger niåringen klokka seks og sier hun må skynde seg hjem fra bestevenninna si, trettenåringen rekker kanskje å spise middag før han må ta bussen til Ekeberg for obotime, og jeg legger Bison og Turbo alene etter beste evne mens Gubben kjører niåringen til fløytetimen på Manglerud. På lyse vårkvelder har vi en fotballkamp i tillegg, på mørke vinterkvelder har vi, vel, vinter– med all den moroa det innebærer.

Denne mandagskvelden tilbragte vi slik:

… det er jo nesten så jeg mister pusten. Hvor godt kan ikke livet være? OK, så var minstemann fullstendig villmann i klatrestativet, den gutten eier ikke redsel og har en imponerende fysikk, men likevel. Sjø, sol, sand, harmoni, latter. Unger som koser seg, og foreldre som sitter på en benk og tar bilde eller må passe på Bison øverst i venstre hjørne nyter synet.

Rett skal være rett: livet kan ikke være sånn hver mandag. Antagelig hadde vi gått vanvittig lei hvis det var sånn hver eneste mandag. Men jeg er fryktelig glad for de slappe ettermiddagene vi får nå i disse ukene!

Men i forlengelsen av dagens lykkelige øyeblikk, litt mer kvasifilosofering. For like viktig som hva bildet inneholder (glade søsken, lek og moro, fantastisk klima osv) er hva det ikke inneholder. For hva mangler her? Jo, de to eldste. Sekstenåringen og attenåringen dro med toget til Alicante tidligere på dagen og tilbragte noen timer der. Tanken var egentlig at eldstejenta skulle treffe igjen en utvekslingsvenninne fra England, som holder til der i sommer, men det ble ikke noe av. Utstyrt med mobiler, powerbank, mors bankkort (ikke deres feil, men chip’en virker ikke på det ene og det andre er kodeløst) og en god porsjon selvtillit ble de sluppet av nede i rundkjøringen i Albir og tok toget først til Benidorm før de byttet til et større tog i retning Alicante. Vi plukket dem opp igjen i halv ti-tiden, og fikk oss en sen og hyggelig middag for fire personer, med innslag av amerikansk politikk og meninger om alt fra Youtubekanaler til omvendt rasisme.

Det er også noe av hemmeligheten med å ha en fin ferie: det å ikke være sammen hele tiden. Splitte opp og gjøre sine egne greier av og til, ikke bedrive noe kompromissdiktatur hele veien slik at alle blir akkurat passe misfornøyde. De to store ville på tur i dag, et par av de små var litt slitne, jeg hadde ikke spesielt lyst til å kjøre til Benidorm med sur lillebror i baksetet… og så videre. Da er en slik løsning perfekt. Vi tilbragte dagen ved bassenget, fikk de små til å sove litt, og tok oss en dukkert ved den lokale stranda før vi kjørte hjem til en kjapp tomatsuppe med egg, en dusj og smøring av solbrente rumper, og Brannmann Sam på DVD. De mellomste hoppet over siste del her, og tok veien hjem igjen til fots via godteributikken. Og de store holdt på med sitt.

Det er viktig at de får lov til det, på samme måte som jeg lar dem sove litt lenger og ikke maser for mye om skjermtid (et viktig unntak her, av helt andre grunner). På sin side er de flinke til å bidra både praktisk og sosialt, og virker utrolig nok fornøyde med å leke med småsøsken og tilbringe kveldene sammen med kjedelige mamma og pappa. Jeg takker min Skaper for at de ikke er av typen som maser om å gå på foamparties i Benidorm (drikk til du spyr for bare fem euro, klåing og tafsing inkludert i prisen)!

Men i morgen må vi på stranda igjen- ordentlig strand. Tross alt er det mye igjen på gjørelista vår, og vi må få strandet fra oss nå mens vi har sjansen (leser om regn hjemme i Norge…).

Gjøreliste ført i pennen av Fotballhuet noen dager etter ankomst. Det mangler et par ting, som for eksempel tur til On the Rocks Altea og messe i spansk kirke, men er ellers ganske komplett. Som dere ser er det mange ting vi har lyst til 🙂

De eldste har lyst til å dra til Benidorm, det har egentlig jeg også, men i og med at vi er invitert på grilling hos Bisons fadder i morgen blir det bare en kortere tur. De unge fikk dessuten dekket en del av storbybehovet i dag, siden de dro til Alicante. Da er Calpe tingen. Kort vei og mye enklere parkering- og fiskespa, som jentene mine er så ivrige etter å prøve igjen. Gleder meg allerede!

Dag 16 og 17

Dag 16:

Dette er et sånt øyeblikk du bare må prente inn i hukommelsen, lagre på harddisken, og blåse støv av i oktober. Ikke bare fordi synet er så koselig i seg selv, men også følelsen som hører med: avkjølt og havfrisk i kroppen etter en dukkert i bølgene ved Albirstranda, med tærne i varm sand.

Dag 17:

Det er forbausende vanskelig å velge ut ett glimt fra dagen. Helst skulle jeg hatt minst ti- hver eneste dag. Gjerne en video eller to også. Ikke noe er så kostelig som en toåring som står naken med en badering på kanten av bassenget og sier «En-to-og, og, og…!» men ikke tør å hoppe utfor kanten. Det blir bare hopping på stedet hvil i et par minutter. En, to, og, og, og… 😀

Men uansett, dagens glimt måtte bare være da jeg selv sto kliss naken, på kjøkkenet, med håret i håndkle etter dusjen og lagde ad hoc småbarnsvennlig piknik med det jeg fant i skapet. Kjekt plassert på to lokk, siden kombinasjonen småttiser, knuselige tallerkener og fliser er skumle saker. Så satte jeg de små, sultne, grinete på hver sin sittepute på gulvet, serverte «pikniken», og vips var alt fryd og glede. I sånne øyeblikk føler jeg at jeg tross alt fortjener merkelappen «erfaren». Du bare gjør det som må gjøres, og får ungene glade igjen, og rekker forhåpentlig akkurat å rive håndkleet ned fra hodet og foran kroppen før sekstenåringen tasser forbi og himler med øynene nok en gang.

*******************

Ferien blir bare bedre og bedre. Misforstå meg rett her nå, jeg elsker denne ferieformen, men det har hendt at jeg tenker at det er litt repetetivt, det vi tilbyr barna. Annethvert år til det samme huset i den samme byen i det samme landet, et land som ikke en gang har samme kulturelle kred som landet rett over grensen i nord. Hva som er den gode ferien varierer vel enormt, og det er slett ikke alle som har mulighet til å dra på ferie en gang, så jeg mener ikke å klage. Men jeg registrerer jo at ungenes Spaniabilder på Instagram knapt kan konkurrere med vennenes turer til Peru og Antibes, route 66 i USA, Brasils strender eller backpacking til Vietnam (med en snartur innom Kambodsja når man først er i høgget). Off-track Europa er også populært. Landsbygda i Irland. Orknøyene. Historisk rundreise i Hviterussland. Men tre uker i Spania? Jøss, sånn som på Charterfeber da, eller? Billig Sangria og fulle engelskmenn?

Da ungene var yngre var det enkelt: jeg hadde ikke råd til å reise til eksotiske destinasjoner overhodet, og var bare griseheldig som hadde spandabel slekt med hytte på fjellet og hus i Spania. Nå har vi bedre råd, men har også blitt flere. Og jeg må innrømme at selv om det er mange spennende steder jeg ønsker å se, fremstår tanken på fire ukers rundreise i Australia med seks unger i alle aldre som en sær mellomting mellom drøm og mareritt. Både økonomisk og praktisk. Jeg håper intenst at jeg får se både Ayers Rock og Amazonas en vakker dag, men akkurat her og nå er det faktisk denne ferien jeg helst vil ha.

Så jeg har grunnet litt på dette, mens vi har gjort alle De Vanlige Tingene: tur til kirkeplassen i Altea med den flotte utsikten og turistfelle-spisestedene du for all del må unngå. Spaserturer langs strandpromenaden, morgenbesøkene hos baker’n (med eller uten fersk appelsinjuice og cappuccino, avhengig av humøret til Bison), turen helt opp på fjellet som Gubben og de fire eldste tok i går. Hvorfor er disse tingene så viktige? Hvorfor setter jeg så pris på at feriemålet vår er like velkjent som en gammel, kjær bukselomme?

Helt hit kom de, de fem fjellklatrerne. Helt på tuppen av det lavere fjellet til høyre ligger fyret, som også er en ferietradisjon.

Svaret ligger nok i hverdagen vår. Den er så full, det går så fort, ukene og månedene bare flyr forbi. Til tross for at vi håper å senke tempoet litt de to-tre nærmeste årene, så går det fort, og kommer til å gå fort. Sånn er det nok for oss alle, men jeg tror størrelsen og aktivitetsnivået hos oss gjør oss litt ekstra utsatt.

Det i seg selv er ikke noe egentlig problem. Men hva skjer med familien, når den bare lever i en slags evig sentrifuge der medlemmene slynges i alle retninger vekk fra sentrum, den ene skal på fotballgreier fem ganger i uka og den andre er bare hjemme på ettermiddagen på torsdager og fredager, og vi kan ikke gjøre noe sammen på lørdager heller, da skal eldstejenta jobbe, og så videre, videre, alltid videre.

Selv om jeg forsøker å gjøre familien til noe mer enn en slags veldrevet hotell- og opplæringsanstalt, er det sørgelig, men sant: det er fullt mulig å bo sammen som en familie og knapt veksle et ord om andre ting enn innetider, lekser og nødvendige innkjøp. Særlig når ungene begynner å bli store og lever mer inni sitt eget hode og mindre med følelsene langt utapå genseren (din genser). Særlig når småbarn tar mye tid, og særlig når man bare bevisstløst haster seg gjennom dagene og har mer enn nok med å komme i mål. Nå tenker jeg ikke bare på oss foreldre versus barna våre, men også barna imellom. Når var sist X egentlig var sammen med Y og gjorde noe, bare de to? Man ser hverandre jo hele tiden, tenker ikke over hvordan dagene går… og plutselig har man egentlig ikke snøring på hvordan han eller hun har det. Det er skummelt hvor enkelt det er å bli «hverdags-langsynt».

Størstebror viser minstebror fjelltoppen de besteg dagen før. Utsikt fra den vakre gamlebyen i Altea.

Visst blir jeg både imponert og en tanke misunnelig av andres bilder av spennende eventyr. Men faktum er at vårt Casa Endamerkaos ikke trenger sightseeing på Manhattan eller dykking på Borneo akkurat nå. Vi trenger å komme oss vekk (tro meg, det er ikke det samme å bli igjen hjemme hele ferien. Om så vi bare skulle reist til nabobydelen og sovet i telt, så er det noe med å komme seg vekk fra alt «det vanlige»), og vi trenger tid. Og tid har vi fått. I løpet av den uka vi har vært her har jeg flere ganger knepet forskjellige søsken sammen, på rommene sine eller i tosomhet med beina i bassenget, pratende i fortrolighet om Livet og Musikken og Fremtiden og alt som ellers måtte foregå (jeg lytter jo ikke, bare registrerer at her foregår det saker og ting, og lister meg stille vekk for å rydde ut av oppvaskmaskinen). Siden niåringen var litt pjusk og sliten i dag, dro de tre eldste på Minigolfen uten henne. Når var de sist sammen, de tre alene (og frykt ikke, de tar en tur til senere i ferien, så lillesøster får være med)? Jeg går til bakeren hver dag- og hver dag er det nye kombinasjoner av familien som følger med på den lille rusleturen. Vi leser, tegner og spiller spill, Turbo spør først den ene og så den andre og får nesten alltid ja 🙂

Så jo, vi er lykkelige i vårt lille ferieparadis her nede. Det er velkjent, uten ubehagelige overraskelser som kjøleskap som ikke fungerer eller kjøkkenskuff med bare to kniver, slik man kan risikere ellers. Her vet vi akkurat hva vi får, og standarden er langt bedre tilpasset en storfamilie på tur- noe jeg er enormt takknemlig for, for det er jo nettopp stress vi vil slippe. Vi har tusen muligheter til å bade, mor får varmet seg godt før høsten setter inn (akkurat der er jeg litt sær), og selv om den fallerte Middelhavsstoltheten Benidorm knapt ville blitt med på noen ti-på-topp sjarmliste over spanske byer har Albir og området rundt mye fint å by på. Og så mye mer enn det har vi ikke behov for her og nå. Jeg skulle gjerne tatt med ungene på langturer og vist dem både det ene og det andre, men det ligger ikke til rette for det nå. De får utforske verden selv, med venner eller besteforeldre når den tid kommer. Fram til det, håper jeg at vi klarer å lage gode minner om langsomme feriedager, sammen alle sammen.

Klarer vi det, er jeg fornøyd.

Og hvem kan vel klage over to minutter på takterrassen med dette synet før leggetid? Det er jo nesten så sjelefreden trenger seg på 😉