Dag 15

… og etter en tettpakket dag med masse moro og noen liter svette, må man gire ned og ta det med ro.

Balanse, balanse. Vi hadde sikkert klart å dra med ungene inn i bilene og bort på stranda i Calpe (faktisk ville de blitt i fyr og flamme over utsikten til en ny strandtur. Men jo yngre man er, jo dårligere behersker man begrensningens kunst), men hadde det vært så lurt? Jeg foretrekker å kjøre safe, og la spennende, travle dager etterfølges av tid til å hente seg inn igjen. Ellers risikerer vi kjapt at det blir for mye og at spenning og glede bikker over i overtenning, skriking og frustrasjon. Superslitne småbarn er ikke mye moro.

På vei hjem fra baker’n. To kjekkaser i rutete shorts. Det er et godt stykke å gå for små bein, særlig på hjemveien i oppoverbakke når det virkelig begynner å bli varmt. Så vi bytter litt på hvem som kjører vogn (og, til tross for daglige påminnelser før avreise om at «Pappa har ikke lyst til å bære deg på ryggen», så vel vel…)

Så i dag har vi vært på baker’n, en skikkelig somletur. Vi har vært i bassenget og fisket opp en diiiger edderkopp og etterpå lekt både Vaiana og slangen i vannet og hundre andre ting. Vannet er mer eller mindre lunkent, selv jeg kommer meg uti på tre sekunder!  Hatt en lang og god siesta etterfulgt av en tur for å kaste søppel (spennende nok det, for en toåring. Dessuten fant vi to kongler i Spaniastørrelse som satt fast på en grein. Kjempemorsomt!).

Det er heldigvis ikke mange creepy-crawlies her, ikke nå som området rundt huset er flislagt. Tidligere var det en annen (og langt skumlere) historie. Men akkurat denne karen var en god påminnelse om at vi er på sydlige breddegrader! Det ble til slutt Fotballhuets jobb å fiske den døde edderkoppen opp av bassenget, så vi andre kunne kose oss.

Jeg har fått lest litt Daily Mail, avisa jeg elsker å hate, lest litt i min egen bok, og ganske mye i Petter Kanins eventyr 😉 Oboisten har øvd obo, tenåringene har fått godt med skjermtid liggende på senga- også en nødvendighet for å få en fin ferie for alle- og Fotballhuet har trent litt. Akkurat nå sitter eldstejenta og Turbo og spiller bokstavspillet. Fryktelig sent for ei lita jente, men vår lille fireåring har jo aldri vært av den lett-sovede sorten og i tillegg sovnet hun i bilen på vei hjem fra Mercadona.

Mercadona, ja, som bringer oss til dagens aller beste øyeblikk: Gleden ved å være gift med en mann som elsker å lage mat og heller ikke er spesielt flink til å begrense seg når han først setter i gang. Kombinert med masse tid, sløve leggetider, ingen forpliktelser og nydelig vær, ble resultatet en fantastisk fredagsmiddag som kommer til å vare langt ut på dagen i morgen (og godt er det. For i morgen er det tidlig på’n, det blir ingen somledag overhodet!).

Sånn går det når Gubben ikke klarer å få bestemt seg for om han vil ha kylling eller spareribs, pølser eller makrell, og i tillegg lar Turbo få ønske seg noe…

Småfisker!

 

Med sekstenåringens salat, og kokt ris, ble vi mer enn mette nok. Og som han sa, eldstesønnen, da vi satt rundt bordet i varmen og spiste: det er dette som er ferie. Skikkelig ferie.

Og når de kule kidsa sier slikt, tenker jeg at vi har det akkurat slik vi skal ha det. Dessuten er det alltid plass til is i dessertmagen 😉

Dag 14

… eller, å være på tur med barn.

Hadde Gubben og jeg vært på tur alene, ville vi nok hatt andre ambisjoner enn å blåse av 2-3 000 på å stå i kø for å se på slitne pingviner eller bade i andres salt- og klorvannsbefengte tiss (neida. Joda. Jeg antar at de er rause med kloret i Aqualandia, men det ene småbarnsbassenget blir fort ganske grumsete… uff, best å ikke tenke for mye i de baner!).

Men vi er på tur med barn, og da må vi innom både Mundomar og Aqualandia. Ingen diskusjon! 😉 Tross alt er det det  vi har gjort i minst ti år (og jeg kjenner veien noenlunde godt, et par spanske venstresvinger til tross!), og så lenge vi fyller opp barneflokken nedenfra er det bare å fortsette.

Mundomar er jo en dyrehage. Det er mange mennesker som mener mye om dyrehager, og ofte er jeg tilbøyelig til å være enig. På den annen side: naturen er brutal i seg selv, og så lenge dyrehagen kan varte opp med gode fasiliteter, riktig mat og god stimulans, så er det kanskje ikke så ille? Eller kanskje jeg bare liker å tenke sånn fordi jeg har hatt ørten runder med småbarn som synes det er vanvittig spennende å se på lemurer, sjøløver og flamingoer (og, hvis vi skal være helt ærlige her, så synes jeg det kan være moro selv… særlig beltedyrene og pinnsvin med lange pigger)?

Vi bruker alltid en halv dag på Mundomar. Deretter blir det VARMT og vi setter kursen over gjerdet, mot Aqualandia. Sklier, bungees, lekeområder, jacuzzier, laguner, småbarnsområde nummer 1, 2 og 3, og relativt billig pommes frites.

I år var første gangen Turbo var stor nok til å sette pris på badelandet- men dessverre var hun for utkjørt av Mundomar til å orke så mye. I vanlig tilstand hadde hun vært overalt hele tiden, med et kjempeglis, men varme og moro tar på en liten kropp. Lillebroren hennes, derimot, var i hundre hele veien, og særlig i lagunen med diverse «geysirer» og mye voksenkontakt. Storesøsknene var villig med på leken, så lenge vi forsynte dem med gode pauser og tid til å gjøre sine egne greier.  Og masse is, da! En veldig god dag

.Se på den hånda der. Det er bare grønne popcorn, fordi de grønne er best (?).

På den ytterste nøgne ø med Turbo. Dette er så lang fra folk det er mulig å komme i Aqualandia i juli.

Ellers ble det ikke så mange bilder. Det er tett med folk (bilder av andre-skrekken), , og i tillegg ble store deler av dagen ble tilbragt med mobilen godt ned i sekken og øynene på stilk. På begge steder hadde vi hendene fulle med å passe på at de små ikke stakk av. Som en sidekommentar kan jeg også innrømme at det var litt surt å ikke få sett tenåringene i aksjon på de største skliene. Skjønt, det kan hende det for deres del var like greit å slippe den evig tilstedeværende Mamma i kulissene? Uansett kan vi konstatere at også store barn har det fryktelig moro med kombinasjonen fart, vann og gigantiske plask. Det var i det hele tatt åtte ganske slitne folk som stimet inn i bilene etter endt dag. Men artig var det!

Nå er det uansett senga. Nattinatt!

Dag… ja, hvor er vi egentlig nå? 11-13?

Feriehjernen har satt inn der, altså!

Beklager stillheten, men uventet var det vel neppe. Et lite fellesinnlegg for de siste dagene er på sin plass, for å komme i rute igjen. Forhåpentligvis faller jeg fort inn i rytmen igjen, nå som vi er koblet opp til nett og en slags provisorisk døgnrytme etablert.

Aller først: vi har det bra.

Vi har det bedre enn bra, faktisk. Våre første dager i Spania har vært alt vi håpet de skulle være, og kanskje litt til. Og det sier jeg helt uten Facebookfilter. Hvis det er noe som helst jeg skal pirke på, så er det at vi kunne ha sovet bedre (skralle rygger og uvante madrasser, litt varmt på rommet tross Aircondition, pluss en/to små som i løpet av natten kommer tassende inn og gjør sprekken mellom madrassene enda større). Men det er peanuts, det er det virkelig. Ellers går det aldeles strålende å være på tur med to små, to mellomstore, og to store (morsom kommentar til det siste bobler i bakhodet og blir nok til et innlegg en av de nærmeste dagene).

Reisen gikk også fint. Vi kom til Gardermoen på 2,5 times søvn og fire kopper kaffe, bare ti minutter forsinket. Bison sovnet på flyet og jeg unngikk nervøst sammenbrudd i ukjent leiebil på spansk motorvei med kontantbetaling i bom, takket være eldstejenta som co-kaptein og påkjørselsfelt-general. Sammen klarte vi å ankomme huset FØR Gubben og Fotballhuet og co, som dannet lederteamet i GPS-bilen.

Før avgang. Dette er en klassiker: liten gutt ser på fly. Men det ER jo spennende, hilsen Bison, nesten tre år 😉

Og siden da har det faktisk bare vært velstand. Hva mer trenger vi? Vi har kjøleskap, vaskemaskin, oppvaskmaskin (! En stor lettelse for oss, som jo er den definitivt mest barnerike delen av familien og dermed genererer vanvittige mengder oppvask), dvd-spiller og basseng i hagen. Og internett som funker. Vi har to leiebiler, noe som gjør alt så mye enklere når de små bare har tålmodighet og kraft nok i beina til å enten gå til og fra byen eller å være i byen. Dessuten er det enkelt å hive alle i bilene og dra til Calpe, som definitivt er vårt strandvalg numero uno framfor Benidorm. Gubben og Fotballhuet har joggesko og treningstøy, trettenåringen har obo, alle hadde solskille etter den andre dagen og alle har bøker.

Noen hadde litt mer enn bare «skille», men da er småsøskenspa en god løsning!

Gutta mine på stranden i Calpe.

… og liten sand-forsker, også på stranden i Calpe. Hun var skeptisk til å begynne med, men brukte vel totalt en halvtime på å nå sjøløve-nivå i bølgene. I alle fall så lenge noen store er innen rekkevidde (og det er det jo alltid).

Vi har varme, og sol, og selv når det skulle være overskyet er det varmt nok til å springe rundt i shorts og t-skjorte og likevel svette litt. Samtidig har den varslede hetebølgen forduftet, og det må vi bare være veldig takknemlige for. Morgendagens plan er å dra til Mundomar og Aqualandia, og begge deler- men særlig Mundomar- er på grensen til selvplaging hvis temperaturen går godt over vanlig spansk sommernivå. Men, det ser det jammen ut til at vi slipper. Så da er det bare å glede seg til det første besøket på Mundomar som Turbo faktisk kommer til å få noe særlig ut av (hun har vært der to ganger før. Forrige gang så hun kanskje litt på papegøyene. Gangen før der, da hun bare var seks-sju uker, sov hun seg lykkelig gjennom både delfinshow og armadilloer).

Og vi har tid. Tid til å somle, tid til å rusle til bakeren, tid til å gjøre ingenting sammen, tid til å prate og lage mat og kjøre feil i den håpløse venstresvingen ved McDonalds… eller gjøre ting bare for å holde ungene innendørs når det er på det varmeste.

Det var en kjapp vissvassoppdatering fra Costa Blanca. Men jeg håper som sagt å være tilbake i god gammel tralt, med korte øyeblikksfilosoferinger fra og med i morgen. Dagens øyeblikk fikk jeg dessverre ikke tatt bilde av- til det var det for mange nakne rumper i bassenget, barn under ti er ikke så fine på det- men altså… å ligge i solsteken i en slik solstol som kan vippes nesten horisontalt og vifte med turkise tånegler som datteren har fikset, og bak der skimte seks unger som hoier og ler og koser seg i bassenget, med et stort glass Aqua con gas og en Pulitzervinnende bok inne rekkevidde- da faller det seg lett å sitere salig Odd Børretzen: Noen ganger er det helt all right!

PS: Bildene tar fremdeles et halvt år å få lastet opp her, så noe er ved det gamle. Skriver bak øret at jeg må beregne god tid før leggetid! 😀

P2S: Dina the Dog har det visst strålende hos mormor, og mormor på sin side høres ut til å trives godt med en firbent (tidvis tre-bent, pga allergi på det ene benet) pelsdott i hus. Hurra!