Søndagstanker

  • Utenfor vinduet:

Synd på unger i byen? Du spøker!

  • Tanker om uka som gikk:

— Første skoledag. Nerver i varierende grad og et voldsomt byks inn i hverdagen for ungdommer som har kunnet sove lenge hver morgen. Kodelåser, timeplaner, bokbind (prøvde elastisk variant i år, funker hittil gull). Mye jobb, mange tanker, en stadig mer frynsete Mater Familias. Denne trenden kan med fordel snu snart.

Men altså, stort sett bra. For all del!

 

  • Vi spiser:

— Min manns hjemmelagde ertesuppe! Old school der, altså, komplett med svineknoke på lav varme og erter i vann over natta. Pannekaker, mye pannekaker, og diverse kaker og paier. Min mor stakk innom med omtrent 120 liter blåbær (ok, mild overdrivelse, men vi har mye bær!), så her blir det pai til fredagskosen de neste ukene. For snart kommer plommene, da må vi ha plass i fryser’n!

Jepp, og så ble jeg overtalt av en ung fyr med rykende ferskt selgerkurs i baklomma til å prøve en matkasse på tilbud. Så da har vi prøvd matkasse. Det fortjener kanskje sin egen lille post?

 

  • Snakker med ungene om:

— Den siste uka har jeg snakket mye med et av barna mine om nødvendigheten av å si nei og velge vekk morsomme ting. At det er trist, dumt, leit, at det er lov å føle det sånn… men at av og til går ikke tidskabalen opp, og da må man bare si det som det er og takke nei til spennende tilbud og morsomme invitasjoner.

Det er en hårfin grense mellom å strekke seg og være kreativ for å finne løsninger, og det å stikke finger’n i jorda og innse at å kjøre rally mellom tre bursdager på tre kanter av byen og få med seg en halvtime av hver er ganske poengløst. Eller som jeg en gang gjorde, kjørte to timer ned fra fjellet og to timer opp igjen for at min åtteårige sønn skulle få med seg fotballtreningen sin midt i påsken. Sånt er jo galskap, og jeg håper at ungene mine slipper å bli 30 før de skjønner det!

Vekk med stress og mas. Lykken er å vifte med tærne etter gjørmetråkking, hilsen fireåring!

  • Leser:

— Jeg leser… eh, prøver å lese, Jussi Adler-Olsens Hun takket gudene. Det kommer til å ta tid. Men jeg kan notere meg for Helga Flatlands siste, som absolutt falt i smak og stilte mange interessante spørsmål.

En bok jeg skal hoppe over, er lillesøster Hjorts tilsvar til storesøster. Selv om min indre sladrekjerring lurer fælt på hva hun har å si, er det en type impuls jeg prøver å overkjøre. Men det er en interessant problemstilling, dette med hvor virkelighetsnær det er greit å være i litteraturen.

— Med småungene leser jeg bøkene Brillebjørn. Litt fordi de er så korte, noe som ikke er helt feil når det nærmer seg leggetid. Men de er søte og morsomme også, og lille Brillebjørn er en fin fyr som er lett å kjenne igjen for de som har treåringer 🙂 Dessuten trenger Den veldig travle edderkoppen en pause etter å ha gått på repeat siden sommerferien.

 

  • Ser på:

— Ikke med full konsentrasjon akkurat, men jeg har fått med meg Uniteds tre siste kamper. Dette ser lovende ut altså, ni poeng og 10-0 i målforskjell. Måtte det fortsette slik! At vårt norske favorittlag ligger skummelt nært å få det flotteste stadionet i Obos-ligaen fortrenger vi for øyeblikket (og akkurat der scoret Vålerenga igjen og leder nå 2-1. Ikke ta mine fotballtips for god fisk, folkens!).

— De særdeles få gangene (den ene gangen, hvis vi tenker på de tre siste ukene) mannen min og jeg sitter alene og vil se på TV sammen, blir det ofte opptak av Vera.

  • Ser ikke på:

— Valgdebatter. Jeg prøvde én gang, og selv om det hadde en viss underholdningsverdi, ble jeg egentlig mest frustrert over all hakkingen og avbrytelsene og vriingen og vrengningen (se der, frustrert igjen!). Heldigvis vet jeg allerede hva jeg skal stemme- valgomaten viste at jeg har mest til felles med det partiet jeg faktisk er medlem av, og godt er nå det!- for tv-debattene er knapt egnet til å overbevise om annet enn hvem som er den røffeste retorikeren og hvem som har det styggeste slipset.

Men jeg sneiet innom et politisk program der Audun Lysbakken og Knut Arild Hareide faktisk hadde en hyggelig samtale ispedd litt satire fra Knut Nærum. Lurer på hva det var for noe.

— Alle kamper som begynner etter klokka ti om kvelden. Det kan med andre ord bli lenge til neste Real Madrid-kamp 🙁

Men altså, jeg får jo nok fotball live, egentlig! Selv om det er et stykke fra La Liga rent spillmessig.

  • Er lettet over og takknemlig for :

Så mangt!

— at sønnen med skolelinjekvalene virker svært fornøyd etter sin første uke og gir tydelig uttrykk for at dette ikke var så verst, likevel. Dette har jeg vært nervøs for, men det ser ut til at han kommer til å trives selv om han angret linjevalget omtrent i samme sekund som søknaden ble sendt. Puh!

— at mannen min ikke bare beholdt jobben, men ble tilbudt en stilling han hadde tenkt å søke på før nyheten om omorganisering ble sluppet. Ikke bare har jeg en mann i jobb, men jeg har altså en BLID mann i jobb 😉 Mulig det er en blid og travlere mann i jobb, det gjenstår å se, men jeg håper det ikke blir så altfor store endringen der.

— at jeg slapp å hente dritings ungdommer etter årets pararølp, som gikk av stabelen på fredag. Den ene som kunne deltatt, skulle spille kamp dagen etter, og dro såvidt opp til Sognsvann med noen kompiser for å sjekke ut stemningen. Der var det ingen stemning, bare masse ungdommer på vei hjem, så de snudde og han var hjemme før klokka ti. Den andre ungdommen, som var invitert til eget treddis-pararølp ute på Bygdøy, valgte i stedet å være med på quizkveld på institutt for matematikk på Blindern. En av vennene hennes hadde med seg tre-sjakk (altså, sjakkbrett for tre spillere), og vips ble de kveldens ubestridte midtpunkt.

Jeg elsker nerdevennene til min eldste datter. Virkelig elsker dem. Og jeg skulle ønske jeg kunne klone dem og bare distribuere dem nedover til småsøsknene hennes også. Venner har så mye å si. Vel har vi foreldre også mye å si (om de hadde vært av den festglade sorten legger det nok en viss demper at mamma og pappa alltid er edru og venter oppe til de kommer, hehe), men hvilke venner og interesser de får på videregående er likevel helt sentralt. Og her har vi foreldre sørgelig liten kontroll. Men jeg har i alle fall hatt flaks med eldstebarnet, så får jeg bare krysse fingrene for resten av gjengen…

  • Er stolt av:

— eldstejenta, som har landet jobb som «ambassadør» for utvekslingsorganisasjonen sin. Ungen min nå er gammel nok til å intervjue potensielle utvekslingskandidater. Hjelp.

— og mellomstejenta, som kom inn på ballettkompaniet i høst også.

— bikkja, som etter bare 15 måneders øvelse har skjønt at hun ikke er velkommen inn på badet. Det kommer seg!

 

  • … og frustrert over:

— Med-beboere i alle aldre som bare definerer ting over i min ansvarssone så fort en oppgave er utført.  Neppe av ren ondskap, altså, men jeg blir så lei av å finne restene av aktiviteter strødd utover. Folk som glemmer å rydde av bordet. Glemmer å sette inn smøret. Glemmer å henge opp våte håndklær og lar tomme sjampoflasker formere seg i dusjen.

Faktisk er jeg mye frustrert for tiden. Frustrert, irritert, sliten og oppgitt. I følge mann og barn er jeg på grensen til å ha kort lunte. Det er ikke bra. Hele familielivet vårt bygger på de voksnes evne til å være grenseløst slitne og i godt humør samtidig. Og som den naturlige resipient av alle småoppgaver under «faller på-prinsippet» merker jeg at det knirker i sammenføyningene til a’mor. Jeg er ikke like tralala-trallalei som jeg pleier, og det merkes. Under slike forhold, med hundre andre forpliktelser- det var det referatet jeg skulle ha skrevet, ja, og de hundre mailene som skulle vært besvart- og hodet fullt av Det Vanskeligste Valget Ever- smaker det ekstra godt å løpe til jobben og utføre dobbelt arbeid til samme lønn. For all del. Hvis det er noen som trenger noe, har et akutt behov for oransje binderser etter lunsj på en fredag, for eksempel, bare spør meg. Jeg gjør det så gjerne, så du kan flexe og hente tidlig i barnehagen fordi det snart er helg. *vriomhalsenpådeg-smiley*

Uff. Denne litt småbitre, sure tankegangen kjenner jeg igjen (føy til «meg selv» på lista over hva/hvem som frustrerer meg for øyeblikket). Det er min indre Nei og atter nei-Ingrid som har dukket opp med sitt negative fokus, og jeg liker henne ikke. Hun har vært borte en lang stund, men nå er hun her igjen, helt uvelkomment. Det er bare en midlertidig flerfronts-overload, ikke en permanent personlighetsforstyrrelse. 24 timers sammenhengende søvn og litt tid til å høre meg selv tenke hadde jagd henne vekk, men det er jo det reneste science fiction 🙂 Så jeg prøver Excel-ark for husarbeidsoppgavene ingen vil ta, og ellers er det bare å bedrive aktiv motstand mot alle nei og atter nei-aktige tankebaner. Æsj, fysj, vekk med dere! Lukt på rosene i stedet, og tenk på all den deilige pensjonen du opparbeider deg (?) ved å spore opp oransje binders!

Heldigvis klarer jeg å jage henne midlertidig bort. Som for eksempel en tidlig søndag formiddag ved Østensjøvannet.

  • Snakker med ungene om:

— Været (det er ikke tull en gang. Det er vanskelig å kle seg når det er vinter om morgenen og sommer på ettermiddagen). Skole. Fremtidsplaner. Kompiser. Snapchat. Politikk og valg, og her kan temperaturen bli høy, hehe! Hva vi skal ha på matpakka. Hvem som ikke har ryddet av bordet etter seg. Hvem som har vasket tøy og lesset det våte tøyet rett ned på gulvet uten å si fra.

Gleden ved å starte opp (åpenbart ikke min, ref. punktet over, men andre er heldigvis i langt bedre humør), det å glede seg til skoledagene, spennende orkesterprosjekter og planer for høsten. Følelsen av å ha bokstavelig talt blanke ark og en mengde fargestifter til å fylle dem med. Og den litt skumle følelsen av å få ny klasseforstander for første gang, slik min nyslåtte fjerdeklassing har fått.

  • Smiler av:

— Før-skriving. Det søteste som finnes!

Her har Turbo tegnet lillebror med klovnehår, og skrevet navnet hans under. Sånn ca.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Oi. Det er ikke lite!

Det er aktivitetsoppstart, og tilværelsen viser igjen glimt av spenning, for hvor mange kræsjer får vi denne gangen? Til helgen flytter leieboeren ut, ballerinaen får endelig storesøster og alle klærne hennes ut av rommet sitt- og det er jo en viss fare for at vi må på IKEA, kanskje vi må male og ordne også, kanskje vi trenger gardiner eller hva det nå måtte være. Men det blir bra å få henne ned i sitt eget lille konge dronningrike i andre underetasje.

Men, vi kommer til å åpne opp trappa så vi kan gå direkte ned til henne. Hun flytter ikke på hybel, hun får bare et nytt rom. Et rom med nogo attåt, riktignok- som gang, bad og kjøkken- men like fullt et rom. Sa mor!

Gubben skal på jobbseminar og partnermøter og tjo og hei og blir borte et ukjent antall kvelder. Vi skal ta en beslutning vi overhodet ikke er forberedt på å ta, og som vil være med oss resten av livet. På den ene eller andre måten.

Joda, det skal ikke mangle spenning, denne uka heller. Søvn, energi og sjelefred, derimot 😀

… og mange små, fine, hjertevarmende øyeblikk innimellom. Tilværelsen kan kanskje være heftig til tider, og ikke alltid på en god måte, men jeg skal aldri bli så frustrert at jeg ikke legger merke til sånt som dette! Lillebror says Yes to the dress <3

 

She’s got the look!

For de fleste som ble født på slutten av 70- eller begynnelsen av 80-tallet bringer overskriftene tanken umiddelbart i retning av Roxette og den smått uforståelige låta som herjet hitlistene i… 1989? 1991?

She’s got the look

She’s got the look

What in the world could make a brown-eyed girl go blue?

When everything I’ll ever do, I’ll do for you?

And I go na-na-na-na-na…

Mitt «look» er av et ganske annet kaliber. Mitt look er den helt spesielle og lett gjenkjennelige blandingen av irritasjon, sinne, oppgitthet og… latter, som bare småunger er i stand til å frambringe.

Vi har hatt en fin lørdag. Den startet i sjutida, da jeg tuslet opp i stua og fant mannen min på sofaen under et ullteppe, med en unge på toppen av sofaen og den andre halvveis under teppet hans med føttene oppå pappas skulder. Deretter gikk det slag i slag, med oboist som skulle kjøres til lørdagsskolen halv ni, unger som skulle til frisøren halv ett (Turbo sovnet i frisørstolen, ny tvilsom rekord!), og en fotballkamp halv tre (som endte med tap, men med et langt bedre resultat enn grisebanken de fikk før sommeren). Og mellom frisørbesøket og fotballkampen bestemte vi oss for å gjøre det samme som andre helsesløve, småtrøtte småbarnsforeldre gjør på en lørdag: vi gikk på McDonald’s. Helt uten dårlig samvittighet.

Dagens kamp. Vel, det regnet i alle fall ikke, slik det gjorde på juniorkampen på torsdag som ikke var ferdig før halv elleve på kvelden! Hæsjtægg våtkaldoginnmaritrøtt

Men- der var vi ikke alene, gitt! Gubben fikk buksert Bisons vogn med sovende Turbo oppi ned trappetrinnene, mens jeg løp etter Bison som var på jakt etter de h*lsikes ballongene (WHY, McDonald’s, WHY??) og hele gjengen fikk til slutt ramlet ned ved et ledig bord. Vi vakte ikke oppsikt en gang, siden eldstejenta var på jobb og Fotballhuet løp rundt oppe på Nordre Åsen for å være varm nok til å gå på nok et ydmykende nederlag mot laget som tar imot alle avdankede nestenstjerner fra naboklubben i eliteserien. Altså hadde vi bare med oss fire unger, og det er det ingen som legger merke til. I hvert fall ikke når nabobordet har en stor rullestol med et multihandikappet barn på 10-12 år oppi og tre småsøsken (det kan ikke seriøst være trillinger??!) på alder med The Terrible Two springende rundt.

Mens en snill storebror gjeter Bison rundt i lokalet blir jeg sittende og observere mor og far ved siden av oss. Snille og omsorgsfulle, de tørker sikkel av barnet i rullestolen og plukker opp sugerøret til lillesøster nummer én og finner mer ketsjup til lillesøster nummer to som brygger opp til raseristorm. Innimellom tar de seg en kjapp slurk kaffe fra pappkoppene sine. Pene folk i fine klær, men hun med litt for lang ettervekst (kjenner jeg følelsen eller kjenner jeg følelsen?!), han med litt for langt hår (ditto) og begynnende gubbemage (dobbeltditto) under skjorta som neppe har sett et strykejern denne lørdagen rett etter ferieslutt og jobbstart. De smiler slitent mot hverandre idet minstebror setter i et vræl og prøver å knuse glassdørene ut mot gågata utenfor fordi han vil le-he-hee-keeee nå!

Gubben veiver fra køen, han vil ha bærehjelp til våre fire kilo søppelmat og tre liter brus (juice til de minste, det skal vi ha!), og på de fire meterne bort passerer jeg én klassisk Tussi-lookalike-alenefar som forsøker å muntre opp en sur femåring med en lekefigur i plast fra Happy Meal’en, og en rødmende asiatisk dame som drar på en sutrete treåring som overhodet ikke har sansen for konseptet «vente i kø» og tydelig uttrykk for nettopp dét. I mellomtiden står mor fra det første paret og fysisk blokkerer veien ut av sjappa mens minstegutten ligger på gulvet foran henne, krøllet sammen til en liten, illsint, hylende ball og far i familien nok en gang omsorgsfullt tørker det eldste barnet under haka, rufser det i håret og gir et kyss på kinnet, og prøver å få de to gjenstridige småjentene til å sitte stille, i hvert fall til de har spist ferdig pommes frites’en. Vær så snill da, Frida. Kan du høre etter når jeg snakker til deg?

Og det er da jeg legger merke til det. The look. Dama foran døra er i utgangspunktet irritert, oppgitt, sinna, flau over å lage så mye styr. Hun vet at alle ser på henne (det er ikke helt sant, for det er mer enn nok av andre folk som også tiltrekker seg oppmerksomhet *stirre olmt i retning Bison og ballongene*), og hun bare… gir opp. Slår ut med armene og himler med øya og tenker vel, det er som det er. Han gir seg snart. Folk får bare tenke som de vil. Dessuten er han egentlig en fin gutt. Bare ikke akkurat nå.

The look.

Vi får til slutt servert alle det de skal ha, med visse justeringer (ingen sylteagurk til niåringen, trettenåringen synes søtpotetchipsene smaker mugg og vil bytte med noen, og så videre, og så videre). Og ikke før nyter vi et kvart millisekund stillhet og ro, før en nyankommet unge stikker hodet opp over skilleveggen og blir sittende og stirre på meg med trillrunde øyne mens jeg spiser. Hei du. Ja, bare stirr. Det er så koselig så, å spise under full overvåkning. Glad for å tilby litt underholdning, ass, bare kos deg.

Og jeg scanner lokalet. Tar inn oss alle. Gjengen som ikke vandrer i kunstgallerier eller nyter en lunsj  med utsikt og hvitvin og stimulerende samtaler. Gjengen som havnet på McDonalds. Den asiatiske treåringen som har sluttet å sutre og begynt å hyle. Tussi-faren med Happy Meal-boksen. Moren foran døra, vel vitende om at folk ser på henne og tenker «Det hadde jo vært en fordel å være litt konsekvent, da!» og andre sånne dusteting som er så lette å lire av seg når man står trygt plassert utenfor situasjonen. Og når moren til slutt får roet den illsinte tassen som vil ut og geleidet ham tilbake til bordet, setter hun seg ned med et sukk og tar kaffekoppen mannen rekker henne med et takknemlig blikk og et kjapt stryk over den krøllete skjorta hans.

Og helt uventet kjenner jeg en voldsom ømhet for alle disse slitne folka, jeg får lyst til å reise meg og skrike: Folkens, vi kunne vært lykkelige! Uten ettervekst og slappe bicepser, uten ketsjupsøl og sikkel og konstant dårlig samvittighet fordi vi alltid kunne gjort mer, kunne gjort det bedre, burde vært flinkere og dyktigere og mer effektive. Vi kunne ha sovet! Vi kunne kanskje til og med hatt sex!

… men jeg gjør det ikke, og impulsen blir raskt overkjørt av en boblende latter. For vi ER jo lykkelige. Litt slitne, grå i trynet, lei av andres blikk og raske meninger, pinlig klar over bilringene som henger over den litt for trange buksa du kjøpte på salg for fire år siden som var fin DA men ikke er fin NÅ og enda pinligere klar over at du ikke har vasket bak badekaret på minst tre år. Småbarnslivet i Norge 2017 er ikke noe å klage over, men det er rimelig langt fra The Kardashians. Men det er som det er, slik livet alltid er som det er, for småbarnsfamilier og storbarnsfamilier og stefamilier og ingenbarnsfamilier, gamle bestemødre, festglade studenter, nyskilte saksbehandlere i fiskeridepartementet, ungkarer med stresskoffert på Tjuvholmen og absolutt alle andre. Good bits and bad bits.

Good bit.

Bad bit.

Og når sikkelet og ketsjupen er tørket opp, når slåssingen om den ene ballongen som ikke sprakk er over, når de små krapylene er ferdige med å hyle og ligger søtt i sengene sine etter å ha erklært deg for den besteste mammaen i hele verden og du har fått tusen klemmer, står paradokset der i all sin kraftfulle virkelighet: Det er jo tross alt sånn vi vil ha det. The look kommer til å melde seg igjen (og igjen, og igjen!), livet er til tider en evighetsmaskin av flaue øyeblikk og oppgitte situasjoner, men det gullet som er i grusen glimrer heldigvis sterkt nok til at totalen kommer ut i pluss. For de fleste, i hvert fall.

And we go na-na-na-na-na….! 😀

Skolestart!!

I dag stjal jeg følgende bittelille bildesekvens og postet den på min egen Facebookside (fyyy!):

 

 

… fordi, det er akkurat sånn skolestart føles. Dette kunne vært meg. Det ER praktisk talt meg! Mangler bare en unge i bakgrunnen, men en megaflau trettenåring er på plass- akkurat som det er i virkeligheten.

Bare et bittelite livstegn. I fortsettelsen av forrige post, om hvor viktig det er å gripe de små lukene av tid som byr seg, forsvant både søvn og blogging i går kveld. Planen var å a) skrive et dagen-før-dagen-innlegg mens Gubben var på trening, subsidiært b) sove, siden skolestart i år sammenfaller med TRE ukers vikartjeneste i resepsjonen på toppen av min vanlige jobb. Ja, du leste riktig. Genial timing, særlig tatt i betraktning at vi har *litt» å tenke på sånn ellers også, og denne uka forsvinner i et ras av mailer og timeplaner og piano-/fløyte-/samspill-/fiolintimegreier, det er styremøte i ADHDforeningen på torsdag og den første kollisjonen (orkestertur kontra lørdagsskolespill OG søndagskonfirmasjonsundervisning for trettenåringen) allerede har satt grå hår i hodet på meg. Med andre ord: det gjelder å komme seg i seng tidlig. Det gjelder å komme seg i seng veldig tidlig, hvis jeg noen sinne har tenkt å bli ferdig med den siste Bokklubb-boka til Jussi Adler-Olsen, som er på omtrent 600 tettskrevne sider. Med det tempoet jeg holder, er jeg ferdig i 2020.

Men begge disse tingene gikk fløyten, da to store plutselig sto på kjøkkenet og var… snakkesalige. Vi begynte å prate i halv ti-tiden, og sto der fremdeles da Gubben kom svett og sliten hjem i treningstøy kvart over elleve. Veldig dårlig oppladning til første skoledag. Og veldig, veldig hyggelig. Når ungene kommer i den alderen der du ikke har tilgang til bankkontiene (og det indre livet) deres lenger, tar du de mulighetene du får. Vi snakket og snakket, om det ene og det andre, og jeg har så fine tenåringer. Jeg digger dem!

… litt trøtt i dag morges, men vi fikk oss både morgentur og rakk skole og jobb. Og ballerinaen rakk audition for kompaniet, takket være storesøster, og Gubben rakk foreldremøtet for ferske vgs-elever. Alt bra. Jeg tror vi overlever dette semesteret også. Men jammen er det mye som skal pusles på plass i ukene som kommer, jeg blir svett bare ved tanken og håper at det ikke er altfor mange aktiviteter som legger seg akkurat oppå hverandre.

Bare et kjapt innlegg av den typen jeg håper å unngå for mange av (huffameg, travelt travelt, alt vel, *insert en eller annen kjedelig hverdagshendelse*, må sove).

Men nå står det en liten tass i stua og klør seg i hodet, morsk i fjeset, og mumler «mamma, mamma, vil ikke sove aleeeene!». Så da er det bare å adlyde ordre 😉