Se dem. Ta dem.

… altså dagene. Timene. Minuttene og øyeblikkene.

Hva er det verste med å ha seks barn? har jeg av og til blitt spurt om. Bortsett fra det vanlige foreldrefrykten (frykten for ulykker, mobbing, voldtekt, overfall, narkotika, voldelige kjærester, at månen faller ned i hodet på dem og alt det der. Bare multiplisert med seks, naturligvis. Hvilken idiot vil egentlig seg selv så vondt??!) så havner frykten for å være en dårlig mamma høyt på den lista. Ikke dårlig som i ond eller fæl, men som… sløv. Uengasjert. Sliten (ouch!). For travel eller opptatt til å legge merke til lille Puslete Petter eller Nervøse Nina og deres såre behov.

Kort sagt, frykten for å være en sånn mamma som trass i alle gode intensjoner ender opp med å få voksne barn som trenger årevis av grisedyr psykoterapi for å komme seg etter barndommens endeløse neglisjering. Og risikoen for dette blir jo bare større jo flere søsken som må dele på oppmerksomheten, det er enkel matematikk og noe mange legger stor vekt på når de diskuterer antall barn. «Vi stopper ved to, for vi vil gjerne følge opp de barna vi har skikkelig, vi» er et argument jeg har lest utallige ganger, og det smått brutale er at det selvfølgelig har noe for seg. Samtidig som jeg blir stående og klø meg litt i hodet og lure på om det er jeg som er dum siden jeg åpenbart ikke ser det samme problemet som andre. Eventuelt kunne jeg jo klappet meg på skuldra og tenkt «Stakkars deg, som ikke er Superwoman», om det ikke var for det bittelille faktum at jeg, vel, ikke er noen Superwoman. Så langt derifra.

To av mine tre flotte jenter, i sola, i Oslo, i august, i samtale, i søskenfortrolighet. Det bli’kke mye bedre enn dette!

Og jeg har ikke løst denne gordiske knuten ennå. Heller ikke har jeg fått meg noen glitrende kappe.

Men ÉN ting er jeg flink til. Og det er å utnytte den tiden jeg har, sammen med en eller to eller tre, hjemme eller borte eller i bilen. Jeg kaster ikke bort tida, for jeg vet at i vår familie kan det fort gå en stund mellom hver gang jeg har X eller Y for meg selv uten forstyrrelser. Ett aspekt ved dette er å lage muligheter. Jeg har nettopp brukt opp all den ekstra julelønna på billetter- mer om det ved en senere anledning- og prøver å finne på noe med både alle, noen, og én og én. Det samme gjelder søsknene i mellom, og en innmari heldig storebror skal få æren av å se Ballerinafilmen med en lillesøster på i helgen. Han gleder seg sikkert voldsomt (vel, strengt tatt var vel ukens kinoopplevelse for hans del «Annabelle2» med en kompis, men pytt! Litt ballerinaer må man tåle!)

Andre sjanser lager seg selv, og det gjelder bare å være oppmerksom på dem. En slik sjanse fikk jeg på søndag, helt ut av det blå. Søndag var en av de sjeldne dagene som startet bra, fortsatte bra, endte bra, og i det hele tatt bare var… fin.

Kaffe, helt uten små hender i bildet. Fantastico!!

… de var nemlig opptatt med andre ting.

Først litt helt usponset reklame (gleden ved å ha en bitteliten hobbyblogg, du kan anbefale akkurat det du vil!): Sentralen er gull i helgene med barn! Vi tok med oss de tre minste, og selv om det nesten ikke var folk der- fremdeles sommerstille, antar jeg- er det utrolig hvor mye underholdning det ligger i å leke med noen andre leker på et annet sted. Gubben og jeg fikk nyte vår kaffe i fred mens de holdt på, bygget og tegnet og syklet litt rundt 🙂 Som om ikke det var nok, bestilte vi barnepizza til dem. Med lang erfaring innabords ventet jeg noe grandis-aktige billiggreier, smakløs ost og pappaktig pizzabunn. Men barnepizza til 95 kroner var bedre enn de fleste voksenpizzaer du får servert andre steder! Fy søren, den var digg! Og jeg skal snart tilbake og prøve en av de mer voksne variantene… 😉

Klokka fem skulle oboisten vår spille konsert på samme sted, Gubben slang de to små, trøtte i bilen og dro hjem, men jeg hadde et par timer å slå ihjel med niåringen før vi skulle møte eldstejenta og mormor og gå på konsert.

Vi hadde tenkt å rusle ned til Aker Brygge og gå litt langs havna, men endte opp på Akershus festning. Rundt og rundt gikk vi, opp til selve festningen. Kikket over kanten og ned på båtene. Langsomt, langsomt, vi pratet og fniste av turistene. Hun holdt meg i hånda, vi ruslet rundt og kjente sola varme i rygggen og vinden ruske i håret.

Jeg tror ikke akkurat hun lider noen nød, niåringen min. Vi følger opp, hører på konserter, følger til bursdager, far kjører til og med en ekstra tur hjem fra Lillestrøm for å hente skjorta når hun har glemt den til forestilling. Vi sjekker lekser og gir nattakos (men leser ikke lenger, med mindre hun legger seg samtidig som Turbo). Men jeg er veldig oppmerksom på at hun ikke får noe gratis av å være født som fjerdemann, klemt mellom et litt krevende storesøsken og to små, søte villbasser som ofte stjeler både showet og mors og fars energi.

Så å få noen timer bare med henne, helt uplanlagt… det var fint. Så fint, faktisk, og jeg ble så revet med av impulsen til å utnytte muligheten max, at jeg dro jentungen inn på Hjemmefrontmuseet 😀 Av alle ting! Men det var en opplevelse, det også, der vi gikk mellom de håpløst utdaterte monterne med plastfigurer. Kikket på fallskjermrester og sko med hule hæler til å smugle filmruller i, og store bilder av Kong Haakon den syvende. En massiv dose Norgeshistorie, hun husker neppe alt- men noe sitter nok.

Etterpå møtte vi eldstejenta som hadde vært på jobbseminar, tok oss en Luksusshake på Max, og ble mektig imponert av ungdomssymfonikerne som vartet opp med et repertoar som spente fra Händel Mixtapes (moderne musikk for orkester og to kassettspillere, hvorav en ble traktert av komponisten selv!) og klassikere fra Romeo og Julie. Forventningene mine var høye i utgangspunktet, men faktisk ikke høye nok. Og da Eldbjørg Hemsing entret scenen for å være solist i en glemt (!) fiolinkonsert av Hjalmar Borgström, tok det fullstendig av. Det var flott, det var rent (ingen selvfølge med såpass unge musikere), det var mektig. Sønnen min var utslitt og lykkelig. Jeg var stolt- og lettet over at både konserten og ikke minst treningssamlingen hadde gått bra. Det er ingen enkel oppgave å være liten trettenåring midt i en samling av supertalenter!

Dette flott komponerte fotoet heter «Hemsing og hundre hoder». Copyright 2017 Dustemamma productions, ltd.

… og hjem igjen. Med en ny kombinasjon unger, nå er det disse to som kan prate og småkrangle hele veien hjem. Hehe.

 

Det vil komme dager der tålmodigheten er tynnslitt og humøret på bånn, der stressknutene eter seg oppover nakken, gulvet er klissete av cornflakessøl og det regner femte dagen på rad. Alt er ikke happyhappy, ei heller her.

Desto større grunn til å se de nydelige dagene der alt stemmer. Se dem, ta dem, og nyte dem!

************************

(og bare for å ikke være kjip, en minioppdatering etter forrige post: vi har fått den første tilbakemeldingen, uten å bli så veldig mye klokere. Fremdeles i tenkeboksen, med andre ord, men skal få litt mer feedback i løpet av uka/helgen)

Hverdag, helt uvanlig hverdag.

… og snipp snapp snute, så var ferien ute, og kjerringa havnet i minus både på timer og overskudd. Konklusjon: kjerring- og ikke minst bloggen hennes- tåler ikke hverdag.

Turbo fikk besøk av kjæresten sin en ettermiddag. Jeppsi peppsi, hun har fått seg kjæreste, som attpåtil liker mine pannekaker med blåbærsyltetøy! Dette er på vei hjem, de to prikkene langt borte er Turbo og hennes venn som ruller nedover bakken, og den tredje er masete lillebror som løper etter og vil være med. Bare å bli vant til dette, jenta mi!

Neida, så ille er det ikke. Men vi fikk en uventet hektisk start på hverdagen, med besøk fra Japan og lekeavtaler hjemme hos oss, med fotballkamper og danseopptredner (og konsert i morgen, men det skal bli meg en glede. Er så spent på å høre hva NUSO har fått til på en uke! Heldigvis rekker eldstejenta å komme etter jobbseminaret hun er på denne helga… #fåttungersomgårpåjobbseminar #gammal). Møter på jobb og en dæsj omgangssyke blandet inn i moroa.

Jeg hadde forventet en myk start, men sånn ble det ikke helt i år 😉 Jaja. Like greit å få den rett i fleisen, kanskje, for nå er det uansett bare en uke igjen til skolestart og det braker løs for alvor.

Selv om noen av oss er i gang allerede. Morgentur til barnehagen, og det slår meg nok en gang hvor lang minstejenta har blitt. Lang, og veslevoksen!

Ja, og i tillegg til alt over, har vi nå nyheter fra Silkeveien. Før dere spretter champagnen og lar jubelen stå i taket: vi er langt, langt fra noen beslutning ennå. Faktisk har sakens vending den siste uka vært mer krevende enn hyggelig. For å forklare litt nærmere:

Tanken var jo å presentere vår prosess til Gutt X gjennom en rekke bloggposter, for å forklare saksgangen og kanskje «reklamere litt» for de barna det ikke er mange i kø for å adoptere. Neste post på programmet skulle være en forklaring på diagnoseskjemaet og hva slags tanker man gjør seg i en sånn prosess. Faktisk rakk jeg å skrive den ferdig, men omtrent tre sekunder senere gikk det slag i slag med regelendringer i det aktuelle landet, oppslag om at foreninger i Norge vurderer å avslutte samarbeidet, etc etc. Dette er utrolig komplisert og kjedelig å skrive om (for ikke å snakke om å lese om), så for å ta kortversjonen: Silkeveien er antagelig fremdeles åpen for oss hvis vi ønsker det, og reglendringene er egentlig til vår fordel, men tar tid å implementere. Jeg tror endringene vil gjøre det enklere og raskere på sikt, men innen den tid er det formelle samarbeidet med dette landet antagelig avsluttet- ergo ingen vits i å reklamere for noe som snart ikke finnes.

Slik saken står nå er det vanskelig for norske/europeiske foreninger å finne «matcher» på lista vi søker på, fordi den allerede er støvsuget. Dette er tre hundre prosent frustrerende. Barna finnes, barna venter, vi venter, men det er vanskelig å få tak i dem fordi de allerede er låst hos andre (uten nødvendigvis å ha aktuelle familier der, så det bare forsinker prosessen). De returneres til den felles lista med jevne mellomrom, men blir fort plukket opp igjen og låst på nytt. Er ikke vår saksbehandler inne akkurat når Gutt X er «innom» lista, så er han borte igjen. Det finnes muligheter til å omgå dette systemet, men de faller godt utenfor hva konservative myndigheter setter pris på, for å si det sånn.

Samtidig er jo sammentreffet merkelig nok: av landene de norske foreningene samarbeider med, så er det bare ett eller to land som ville godtatt en så stor familie som vår. Og ett av dem, et av de mest aktive, hører til i vår forening. Det har jeg vel nevnt før, med en slags naiv overraskelse over at Gutt X både kunne være i en aldersklasse vi ikke trodde vi kvalifiserte til, og i et helt annet land enn vi søkte på. Naivt, fordi jeg trodde at flere muligheter var utelukkende positivt og ikke helt skjønte at VI måtte ta et aktivt valg. Men det viser seg at det er opp til oss. Og å velge noe, innebærer som kjent også å velge bort noe annet.

… det måtte nesten skje før eller siden, når saken står som den gjør: en liten kar fra det andre programmet, som faller inn under det diagnoseskjemaet vi har sendt inn for Silkeveien, havner på «barn som søker foreldre»-siden og har blitt stående i hele sommer.

Snakk om å møte seg selv i døra. Skal vi be om å se papirene hans, helt uforpliktende? Eller skal vi ikke? Det var tross alt Silkeveien vi søkte på, det er der vi har en nesten unik kulturell kompetanse, såpass unik at vi våget å tenke tanken på et av de mange «store» barna som er vanskeligere å finne familie til (hadde det stått mellom to ukjente land, ville dette ikke vært like vanskelig, men her har vi rent objektivt sett en ekstra fordel i forhold til Silkeveien, en fordel som ikke minst kan komme Gutt X til gode). Gudene skal vite at det er nok av dem, for det er de yngste og friskeste som går først, og vi har virkelig ikke noe smalt diagnoseskjema. Men nei, det har vist seg å være vanskelig likevel, «det kommer til å ta tid, faktisk har det gått enda saktere i det siste» osv osv. Og nå sitter det altså en liten, lubben blidfis i toddler-alder fra et annet kontinent og venter på at noen vil melde seg.

Det blir kaos av sånt. For hva veier tyngst? Hva blir minst feil? Hvilke faktorer- som tid, hentereise, etnisitet, språk, tålmodighet, kompetanse- er viktig, og hva er bare tull? Er vi egentlig bare utålmodige? Vi var jo enige om å ikke ta det første og beste. Men hva hvis det første faktisk er det beste, i den grad noe er «best»? Hvordan vet man det?? Og hva hvis tid faktisk er en relevant faktor- for det tar på å leve i et evig prosjekt uten noen sluttdato. Hva er de følelsesmessige implikasjonene for et barn ved å komme til en så stor familie som vår, og se helt annerledes ut? Kanskje det ikke er noen (for han har jo alltids meg, haha, så kan vi være annerledes sammen)? Den hentereisen jeg så for meg, der alle ungene fikk stifte bekjentskap med en del av sin egen historie og kultur, blir kanskje byttet ut med en reise til et land vi ikke aner noe om, annet enn at det er særdeles fargerikt og sammensatt, med en blodig historie og fantastisk natur og kultur. Er det et tap? Det føles som et tap, jeg har sett dette for meg i hodet hundre ganger- ungene på toppen av muren eller foran keiserpalasset. Men kanskje vi vinner noe også, noe helt annet? At det er et privilegium å ha en liten flik av vår felles familiehistorie et annet sted? Og dette er jo detaljer, egentlig, det er livet sammen som er viktig. Kanskje den lille gutten, hvis vi ikke melder oss, blir snappet opp av en familie i Sverige eller Nederland som har en bakgrunn som passer akkurat ham perfekt, bedre enn vi gjør- mens vi venter litt til og får en perfekt match på Silkeveien? Everybody happy ever after. Eller kanskje ikke.

Vårt ja til ham, er et nei til den lille seksåringen vi har sett for oss i enden av Silkeveien, som også er helt reell og kanskje ikke har så lett for å bli plassert i en familie, og som ville passet ekstra godt hos oss. På den annen side er det Gutt Y som er foran oss her og nå, og medisinsk sett antagelig er på den lettere siden av det vi har sagt at vi kan klare (og lettere å få godkjent enn en seksåring). En beslutning om å være tålmodig og se hva som skjer, er et nei til ham, og lykke til på reisen, lille venn, håper du finner noen som passer en gang. Hvem trenger oss mest? Det får vi aldri vite, og kanskje det er feil ende å begynne i uansett. Det impliserer en form for saviorisme jeg ikke vil være bekjent av (ja, jeg er redd for å tolkes i den retning!), for jeg vet veldig godt at det er vi som er de heldige, ikke Gutt X.

I ekte kontrollfrik-stil har jeg prøvd å sette opp et regnestykke ( 😀 ), men det er altfor mange ukjente. Jeg har snakket med tigget HanDerOppe om et sånt skråsikkert svar som virker så vanlig i på den andre siden av dammen: God told me this og God told me that. This is God’s will. I just know it is. Jeg vet liksom ingenting jeg, og er inderlig klar over menneskenes iboende tendens til å se det de vil se og høre det de vil høre. Ikke er det hjelp i Gubben heller, han er like usikker, stakkars.

Etter hundre forsikringer fra vår fantastiske saksbehandler om at vi ikke forplikter oss til noe og at ting må føles riktig, ikke bare være riktig i hodet, og at mange har vært i denne båten før oss- våget vi å be om papirene. De er nå sendt til medisinsk evaluering, så kan vi i alle fall begynne i den enden. Harde fakta. Dukker det opp kompliserte, underliggende problemstillinger som gjør ham uaktuell for oss, er jo saken grei (eller, det er den jo ikke, den er strengt tatt fryktelig ugrei. Men da vet vi hva vi må gjøre). Gjør det ikke det, så… håper vi at vi kommer fram til det som er riktig, her i Alt-Føles-Feil-jungelen. Gjerne før vi har revet av oss alt håret.

Oppdateringer kommer, men jeg kan på forhånd (og etterskudd) bare be om unnskyldning for tåkeprat og runde formuleringer. Dette er en delikat prosess, og selv om jeg gjerne deler egne tanker, bekymringer, frustrasjoner og gleder, er det tryggest å holde seg på den forsiktige siden når det gjelder konkrete opplysninger. Beklager dette. Kommer vi så langt som til at vi reiser noe sted og papirene er underskrevet, kan vi lette litt på sløret. Men sensitive personopplysninger skal behandles med forsiktighet både på og utenfor nettet (jeg grøsser når jeg ser hva folk finner på å legge ut av bilder og beskrivelser under fullt navn i diverse Facebookgrupper, for eksempel 😮 )

Så ja. Det var første jobbuka, liksom! *gapskratt* Litt sjuk, veldig travelt på jobb, alle ettermiddager opptatt med besøk på den ene eller andre måten, og en god dose sjelekval på toppen av det hele. Det er jo nesten så den Ultraviktige Diskusjonen Om Skolesekk med niåringen drukner i det hele, men det er greia med tilværelsen i et hus stappfullt av små mennesker: det finnes ikke detaljer, og niåringens sekke-kvaler fortjener å tas på alvor selv om mamma har hodet fullt av andre ting.

To be continued, både på sekkenivå og andre nivåer, og innimellom galskapen gleder jeg meg over de delene av hverdagen som faktisk ER hverdagslige!

Åh, så deilig! Et syn for såre mammaøyne. Snart klare til avspark nå i høstens første seriekamp. Jeg har savnet det, seks uker fotballfri er mer enn lenge nok!

Dag 31- og dett var dett!

Vet du hva som er det sikreste tegnet at barna er i ferd med å bli store? Det er når du tenker at det blir slitsomt å begynne på jobb igjen. For å si det sånn: vi har et stykke igjen dit. Høh høh 😀

Altså, det er siste feriedag og jeg burde egentlig sitte her og trekke de store linjene. Kjenne på alle følelsene, fra dyp takknemlighet over en fantastisk ferie, via utmattelsen som følger med (mener ikke å klage, men jeg savner fremdeles en skikkelig god natts søvn… Kanskje i 2020?) til forventning slæsj lettere angst for alt som ligger foran oss. Det er masse å glede seg til i tiden som kommer. Men det er mye ukjent også, både på jobben, med barn og skole (vi har både vgs-elev som er i tvil om linjevalget, og en niendeklassing. Niende klasse kommer alltid med en dose baluba!), kabaler som skal gå opp, og når som helst kan jo telefonen ringe angående Silkeveien og sette livet på hodet. Og det er helt sikkert mye som skal gjøres, ordnes, fikses og planlegges. Samtidig må jeg tenke Stort, legge slagplaner for høstferie, advent og jul, og mikse en passende dose Mindfulness inn i det hele så dagene ikke bare forsvinner i løping og mas.

Tilbake på hylla! Kortjeneste i dag, som gikk ganske greit bortsett fra litt rusk i Eremitage-messen. Men men, vi har nettopp byttet messeledd, det går seg til. Det var godt å være tilbake.

Men det blir ikke så mange lange linjer i dag heller. Vi må ta det første først- komme oss inn i en levelig døgnrytme. Vi brukte nesten tre timer totalt på legging i dag, og det bør helst endre seg faderlig fort (i hvert fall ned til den vanlige halvannen timen, og det gjør ikke noe om det blir mindre heller…) Jeg er litt ute av lage selv, faktisk, og håper det også er snudd med noen brutale morgener og tilhørende tidlige kvelder. Første bud er å være i seng senest klokka elleve. Vil jeg lese Helga Flatlands siste roman, må det bli enda tidligere!

På kjøkkenet ligger det nybakte brødet til avkjøling. På pianokrakken ligger to sett klær til i morgen- tilpasset spådommene til Yr.no-, og det står en pose med skiftetøy i gangen. Ekstra sett med truser og bukser til den ungen som dro på ferie med bleiestump og kom tilbake i tøffe boxere med fly og biler på. Familiekalenderen har begynt å få sine første nedtegninger for høsten, timeplanen for konfirmasjonsundervisning har kommet i brevform allerede (hold av 21. mai, dere!).

Ballerinaen har pakket klar klærne til morgendagens Dansecamp, Fotballhuet har fått treningsplan for uka, eldstejenta har pakket for hyttetur med venninne. Og jeg er innkalt til første møte på jobb allerede klokka ti, noe som gir meg to timer til å skumme igjennom eposten som har kommet den siste måneden (krysser fingrene for at det holder. Det har tross alt vært juli!). I tillegg må jeg flytte en tannlegetime, bestille skolemelk og frukt, maile fiolinlæreren med en innstendig bønn om å slippe lunsjundervisning det kommende semesteret (siden Bisons musikktime starter tidlig en annen dag i uka, og det er grenser for hvor mye velvillighet du kan be om på jobben), og gå igjennom alt styrerelatert som har skjedd i sommer *svart samvittighet*. Det kommer også besøk fra Japan, som jeg burde ha tatt meg mye bedre av, men jeg skal i alle fall møte dem på stasjonen og invitere på middag senere i uka.

Siste feriedag ankom med en Stor Happening: minstemann var i sin første ordentlige barnebursdag! Det var så artig å se hvordan han gjorde store øyne og ikke helt skjønte hva som foregikk i starten, men kviknet til og ble varm i trøya, lekte med kompisene han ikke hadde sett på en måned, og satt relativt pent og stille og spiste pølse og kake etter hvert. Han begynner å bli stor, minstegutten også!

Jepp. Det er så definitivt hverdag. De store linjene og langsomme tankene drukner i detaljene. Som alltid.

Men, det er sånn vi har det, og det er slett ikke verst. Hovedsaken er at vi har hatt en fin ferie- for alle, tror jeg-, og at det skal bli helt greit å begynne på jobb igjen. Og sett bort fra preferanser, så forteller bankkontoen min meg at det er på høy tid å slutte med å bruke penger, og begynne å tjene dem igjen 😀

31 herlige, morsomme, intense, glade, slitsomme og deilige sommerferiedager er over. Takk for følget!