… altså dagene. Timene. Minuttene og øyeblikkene.
Hva er det verste med å ha seks barn? har jeg av og til blitt spurt om. Bortsett fra det vanlige foreldrefrykten (frykten for ulykker, mobbing, voldtekt, overfall, narkotika, voldelige kjærester, at månen faller ned i hodet på dem og alt det der. Bare multiplisert med seks, naturligvis. Hvilken idiot vil egentlig seg selv så vondt??!) så havner frykten for å være en dårlig mamma høyt på den lista. Ikke dårlig som i ond eller fæl, men som… sløv. Uengasjert. Sliten (ouch!). For travel eller opptatt til å legge merke til lille Puslete Petter eller Nervøse Nina og deres såre behov.
Kort sagt, frykten for å være en sånn mamma som trass i alle gode intensjoner ender opp med å få voksne barn som trenger årevis av grisedyr psykoterapi for å komme seg etter barndommens endeløse neglisjering. Og risikoen for dette blir jo bare større jo flere søsken som må dele på oppmerksomheten, det er enkel matematikk og noe mange legger stor vekt på når de diskuterer antall barn. «Vi stopper ved to, for vi vil gjerne følge opp de barna vi har skikkelig, vi» er et argument jeg har lest utallige ganger, og det smått brutale er at det selvfølgelig har noe for seg. Samtidig som jeg blir stående og klø meg litt i hodet og lure på om det er jeg som er dum siden jeg åpenbart ikke ser det samme problemet som andre. Eventuelt kunne jeg jo klappet meg på skuldra og tenkt «Stakkars deg, som ikke er Superwoman», om det ikke var for det bittelille faktum at jeg, vel, ikke er noen Superwoman. Så langt derifra.
To av mine tre flotte jenter, i sola, i Oslo, i august, i samtale, i søskenfortrolighet. Det bli’kke mye bedre enn dette!
Og jeg har ikke løst denne gordiske knuten ennå. Heller ikke har jeg fått meg noen glitrende kappe.
Men ÉN ting er jeg flink til. Og det er å utnytte den tiden jeg har, sammen med en eller to eller tre, hjemme eller borte eller i bilen. Jeg kaster ikke bort tida, for jeg vet at i vår familie kan det fort gå en stund mellom hver gang jeg har X eller Y for meg selv uten forstyrrelser. Ett aspekt ved dette er å lage muligheter. Jeg har nettopp brukt opp all den ekstra julelønna på billetter- mer om det ved en senere anledning- og prøver å finne på noe med både alle, noen, og én og én. Det samme gjelder søsknene i mellom, og en innmari heldig storebror skal få æren av å se Ballerinafilmen med en lillesøster på i helgen. Han gleder seg sikkert voldsomt (vel, strengt tatt var vel ukens kinoopplevelse for hans del «Annabelle2» med en kompis, men pytt! Litt ballerinaer må man tåle!)
Andre sjanser lager seg selv, og det gjelder bare å være oppmerksom på dem. En slik sjanse fikk jeg på søndag, helt ut av det blå. Søndag var en av de sjeldne dagene som startet bra, fortsatte bra, endte bra, og i det hele tatt bare var… fin.
Kaffe, helt uten små hender i bildet. Fantastico!!
… de var nemlig opptatt med andre ting.
Først litt helt usponset reklame (gleden ved å ha en bitteliten hobbyblogg, du kan anbefale akkurat det du vil!): Sentralen er gull i helgene med barn! Vi tok med oss de tre minste, og selv om det nesten ikke var folk der- fremdeles sommerstille, antar jeg- er det utrolig hvor mye underholdning det ligger i å leke med noen andre leker på et annet sted. Gubben og jeg fikk nyte vår kaffe i fred mens de holdt på, bygget og tegnet og syklet litt rundt 🙂 Som om ikke det var nok, bestilte vi barnepizza til dem. Med lang erfaring innabords ventet jeg noe grandis-aktige billiggreier, smakløs ost og pappaktig pizzabunn. Men barnepizza til 95 kroner var bedre enn de fleste voksenpizzaer du får servert andre steder! Fy søren, den var digg! Og jeg skal snart tilbake og prøve en av de mer voksne variantene… 😉
Klokka fem skulle oboisten vår spille konsert på samme sted, Gubben slang de to små, trøtte i bilen og dro hjem, men jeg hadde et par timer å slå ihjel med niåringen før vi skulle møte eldstejenta og mormor og gå på konsert.
Vi hadde tenkt å rusle ned til Aker Brygge og gå litt langs havna, men endte opp på Akershus festning. Rundt og rundt gikk vi, opp til selve festningen. Kikket over kanten og ned på båtene. Langsomt, langsomt, vi pratet og fniste av turistene. Hun holdt meg i hånda, vi ruslet rundt og kjente sola varme i rygggen og vinden ruske i håret.
Jeg tror ikke akkurat hun lider noen nød, niåringen min. Vi følger opp, hører på konserter, følger til bursdager, far kjører til og med en ekstra tur hjem fra Lillestrøm for å hente skjorta når hun har glemt den til forestilling. Vi sjekker lekser og gir nattakos (men leser ikke lenger, med mindre hun legger seg samtidig som Turbo). Men jeg er veldig oppmerksom på at hun ikke får noe gratis av å være født som fjerdemann, klemt mellom et litt krevende storesøsken og to små, søte villbasser som ofte stjeler både showet og mors og fars energi.
Så å få noen timer bare med henne, helt uplanlagt… det var fint. Så fint, faktisk, og jeg ble så revet med av impulsen til å utnytte muligheten max, at jeg dro jentungen inn på Hjemmefrontmuseet 😀 Av alle ting! Men det var en opplevelse, det også, der vi gikk mellom de håpløst utdaterte monterne med plastfigurer. Kikket på fallskjermrester og sko med hule hæler til å smugle filmruller i, og store bilder av Kong Haakon den syvende. En massiv dose Norgeshistorie, hun husker neppe alt- men noe sitter nok.
Etterpå møtte vi eldstejenta som hadde vært på jobbseminar, tok oss en Luksusshake på Max, og ble mektig imponert av ungdomssymfonikerne som vartet opp med et repertoar som spente fra Händel Mixtapes (moderne musikk for orkester og to kassettspillere, hvorav en ble traktert av komponisten selv!) og klassikere fra Romeo og Julie. Forventningene mine var høye i utgangspunktet, men faktisk ikke høye nok. Og da Eldbjørg Hemsing entret scenen for å være solist i en glemt (!) fiolinkonsert av Hjalmar Borgström, tok det fullstendig av. Det var flott, det var rent (ingen selvfølge med såpass unge musikere), det var mektig. Sønnen min var utslitt og lykkelig. Jeg var stolt- og lettet over at både konserten og ikke minst treningssamlingen hadde gått bra. Det er ingen enkel oppgave å være liten trettenåring midt i en samling av supertalenter!
Dette flott komponerte fotoet heter «Hemsing og hundre hoder». Copyright 2017 Dustemamma productions, ltd.
… og hjem igjen. Med en ny kombinasjon unger, nå er det disse to som kan prate og småkrangle hele veien hjem. Hehe.
Det vil komme dager der tålmodigheten er tynnslitt og humøret på bånn, der stressknutene eter seg oppover nakken, gulvet er klissete av cornflakessøl og det regner femte dagen på rad. Alt er ikke happyhappy, ei heller her.
Desto større grunn til å se de nydelige dagene der alt stemmer. Se dem, ta dem, og nyte dem!
************************
(og bare for å ikke være kjip, en minioppdatering etter forrige post: vi har fått den første tilbakemeldingen, uten å bli så veldig mye klokere. Fremdeles i tenkeboksen, med andre ord, men skal få litt mer feedback i løpet av uka/helgen)