Fine, fantastiske fredagsforviklinger

Alt lå til rette for en god start på helgen: Etter en innmari travel, lunsjpauseløs torsdag var det endelig tid for å gjøre unna siste bunke på fredag, og ta helg med god samvittighet.

Æsj, glem det.

Alt lå til rette for en frustrerende start på helgen: Etter en innmari travel, lunsjpauseløs torsdag gikk barnepassopplegget for planleggingsdagen ad undas. Fredag formiddag ville gå med til å heseblesende gjøre unna husarbeid med to sutrepeiser i en hale bak meg og en stadig mer hissig plingende jobb-innboks på telefonen.

Nope. Glem det også.

Dette var en av de mange dagene der alt lå til rette for at dagen ville bli akkurat sånn som jeg la opp til. Det er noe av det tyngste ansvaret ved å ha barn, synes jeg, at jeg ufrivillig har makten til å gjøre dager bra eller dårlige for mange. Vil jeg for mye, er jeg for ambisiøs, er jeg for slapp eller sliten eller gnager på umulige drømmer om egentid og trening, så blir det dårlig stemning. Bøyer jeg meg ned på treåringens nivå, både bokstavelig talt og i overført betydning, kan dagen bli et eventyr. Det er ikke alltid jeg klarer å begrense meg (milde moses, bare huset vårt krever jo egentlig full konsentrasjon og null forstyrrelser i minst tre dager!), men stadig oftere tar jeg meg selv i å velge rett. Mulig det er fordi jeg faktisk har erfart på kroppen hvor vanvittig fort årene går. «Erfaringen er en dyr skole, men dåren kjenner ingen annen», heter det vel.

Her jeg virrer schizofrent rundt i kryssilden mellom skandinaviske idealer om likhet og forsørgeransvar, og kvasiromantiske, smått urealistiske drømmer om katolsk homeschooling med ni unger på den amerikanske landsbygda (komplett med hjemmelaget pumpkin pie i ovnen. Som om den paien noen sinne ville materialisere seg!), har løsningen vært å sette opp ganske så vanntette skott. På jobb er jeg på jobb. Hjemme er jeg- forhåpentligvis- O Store Mor (de observante vil legge merke til at det blir heller dårlig med tid igjen til rollene «vaskehjelp» og «kone». Men som en venninne av min mor sjokkert utbrøt, en gang mannen hennes forsiktig påpekte at det var jobb og unger som fikk mesteparten av konas oppmerksomhet, hva med meg, da?: – Næmmen  Per-Frode, smalt det oppgitt fra kona, – Det e’kke nåkka igjen tel DÆ! Haha, den replikken fortjener glass og ramme, altså. De er forresten fremdeles gift).

Så etter å ha svart på de mest presserende jobbmailene, blokket jeg det ut og bøyde meg ned til The Terrible Two.

Vi bakte boller!

 

Ett brett med runde boller, og ett brett med… assortert utvalg. Men ingenting er så godt som nybakte boller og iskald melk. Uavhengig av formen på bollene.

Etter dagens utflukt og eventyr- vi ruslet til t-banen og dro til tannlegen for Bisons aller første tannlegebesøk, spennende!- sparket jeg ungene ut for å leke i løvet. Er det høst, så er det høst. Og minstemann har endelig blitt såpass tilregnelig at han kan være ute med storesøster 😉

Mulig mellomstesønnen blir litt sur, siden han raket alt løvet sammen på onsdag. Men mesteparten hadde allerede blåst sin vei, og så er det dette med å ha det moro der man kan!

Her blir det fest, liksom! 😀 Men jo, det blir faktisk det. Eldstejenta hadde innflytningsfest i dag, og jeg tilbød meg naturligvis å hjelpe til. Men nei, noen lånte møbler ville hun ikke ha, her skulle de sitte på tepper på gulvet og spise pizza rett fra kartongen, spise kake og ha quiz på Kahoot. Da blir det sånn! Etter latterbrølene å dømme har de det utmerket der nede.

Heldigvis ble det kake nok til at også «lille»bror kunne få seg noe etter post-fotballtreningsdusjen.

Fikk vi gjort noe husarbeid? Jada. Vi har vasket mye tøy, ryddet i stua og på kjøkkenet, og så vasket vi alle spisestuestolene (med lave forventninger til effektivitet og et par svamper til ungene ble det moro, det også). Men det har ikke vært verdens mest effektive dag, og det er helt greit. Litt mindre greit at jeg ikke fikk gjort unna en del jobb før månedsskiftet- jepp, jeg tilhører den heldige delen av arbeidsstokken som har et ekstra anspent forhold til kalenderen- men det har vært verre før og ordner seg nok. Har ungene sett på TV? Ja, det har de, men vi har også øvd fiolin og lest bøker. Har jeg vært sur mamma, eller glad mamma? Definitivt glad, tøysete- og bittelitt streng.

Alt i alt er jeg underlig fornøyd med denne dagen. Den gode følelsen av å ha vært til stede i øyeblikket, samme hva det innebar akkurat der og da. Da Bison var vel i seng, Gubben hadde kontroll på småjentene, og hysteriske latteranfall steg opp fra hybelen annethvert minutt, var det på tide med en aldri så liten egotripp…

Valgets kval, avocadobombe eller bringebærkule? Nå håper jeg virkelig at Epsonsaltet og duftoljene kommer snart, for detta blir for dyrt i lengden! Det ble forresten avocado, som lukter aller mest sitron, men sandpapirleggene til a’mor har fått seg noen sårt tiltrengte dråper olje.

(Men haha. Det endte selvfølgelig ikke sånn. Jeg fikk vel fem fredfulle minutter før en strålende blid frøken på fire år, som hadde sovet litt midt på dagen og dermed var skikkelig opplagt klokka åtte om kvelden, sto på badegulvet med et skjelmsk smil. Hun er lur, min yngste datter, og kjørte klassisk innsniker-opplegg: først prate litt, så nærme seg, så den ene armen, så den andre armen, Dette var deilig vann mamma! Kan jeg komme oppi?

Bare kom, vennen min. Bare kom. Din lille snik. Snart er du stor og bader ikke med mamma mer, egotrippen får pent vente <3 )

Ordknapp onsdag

Sånn! Pausen er over, det gjelder å komme inn i vanlig rytme igjen. Ordnung muss sein, som det heter (spør du ungene, varierer det nok hvor mye orden de synes jeg har i sysakene. Noen ville nok ønsket seg enda mer system og orden, andre synes jeg er aaaaltfor pirkete. Samtlige kan nok underskrive på at mamma er ekstra pirkete på skikkelig dumme ting. Men småkjekling av den typen hører jo praktisk talt med til familiekosen).

Små glimt fra de siste dagene kommer her.

 

Nei, dette er IKKE en utblåsning om svenske tilstander og videregående skoler i Oslo der lærerne må ankomme klasserommet med tåregass og balltre. Riktignok er akkurat denne bygningen nitrist, til tross for forsøket på kunstnerisk utsmykning i forgrunnen, men det største problemet jeg noen sinne har hatt med vgs-elevene på vår litt frynsete naboskole er at de tar okkuperer alle buss-setene for å kjøre ÉN holdeplass fra endestasjonen. Det er virkelig ikke noe stort problem, mer en betraktning om ungdommens uforbederlige latskap (jeg gjorde akkurat det samme selv da jeg var på samme alder).

Men dette er Turbo, Bison, og et intenst ønske om å spise blåbær på en benk på vei hjem fra barnehagen. Så da lånte vi denne benken utenfor skolen, og de to små var strålende fornøyd. Jeg lurer på hvor dette med benken kom fra. De må ha lest det i en bok i barnehagen, eller noe, for de var veldig bestemte på at det SKULLE være benk. Derimot lurer jeg ikke på hvor blåbærene kom fra. Det er livsfarlig å la Bison gå selv inne i butikken. Du ender opp med forferdelig mye greier du ikke hadde planlagt å kjøpe.

Skjønt, blåbær?! De minnet mer om druer!

Og ellers, two happy campers. Jeg legger sjeldent ut bilder av denne typen, men her var de rett og slett så søte at jeg ikke klarte å la være (sa hun, objektivt og distansert). Og den gravemaskin-grabben må gjerne bli stående lenge for vår del!

Og dette er…? Gardiner, selvfølgelig. KID interiør, halv pris, ikke akkurat eksklusive saker. Men det duger mer enn nok for en attenåring som har levd i en måned uten gardiner rett ut mot naboens gårdsplass. Det ble den grågrønne varianten, ferdigsydd, bare å tre rett inn på stanga. Og vips, så ble det mer hjemmekoselig.

Så nå har hun gardiner. Seng, med uttrekkbar del til gjester. En hylle. En litt sliten kommode. Skohylle. Vannkoker. To kaktuser. Kilovis med elektronikk og ladere. Mye mangler, men hun trives med sin egen lille hule, komplett med kjøkken, bad og gang. Og ikke minst trapp opp til resten av oss, så hun slipper å gå ut og opp trappa rundt huset. Gubben brukte en halv dag å å fjerne etasjeskillet som var lagt øverst i innetrappa, og under lå det en trappegang som- tro meg- er tatt rett ut av en skrekkfilm fra 70-tallet. Flekkvis furupanel og brun nålefilt! Grøss og gru, jeg skal ta bilde av den til neste uke. Den er faktisk så fæl at den glatt utkonkurrerer det rosa badet som husets styggeste rom. Men den funker! Hun kan gå rett fra gangen sin og opp til gangen vår, og ikke minst- nysgjerrige småsøsken har fått en direktegang ned til eldstesøster som alltid varter opp med en kopp te.

Men sånn ellers er det jo riktig så stilfullt i huset vårt! Her har vi pyntet den ene stua (av fire) til fest…

… Bison er happy på persisk teppe…

… og oldemor i bronseversjon titter ned på en kakespiser som har funnet ut at radiatoren også kan duge som bord.

Bortsett fra at dette ikke er vårt hus.  Det er flere bilder fra musikkskolens jubileum i helgen, så jeg har bare tjuvlånt estetikken. Skjønt, en vakker dag skal jeg ha det slik, og ikke…

… sånn 🙁 Holy moley, hvordan er det fysisk mulig? Det var jo ryddig for to dager siden! Og dette er bare et lite utsnitt av moroa. Jeg blir helt matt. The terrible two pluss to unger i surre-rote-har-alltid-dårlig-tid-alderen, pluss to halvsløve tenåringer, og to foreldre som har litt for mye på tapetet til å holde orden. Jeg blir gal. En vakker dag tilter jeg fullstendig og forlanger å få bytte med eldstejenta, så kan de andre få bo her oppe i Casa Inferno (Inferna?), mens jeg koser meg med nye gardiner fra KID og null rot nede i hybelen.

For å avslutte med noe hyggelig. Nye tøfler! Jeg har alltid sverget til sandaler, men har gått over til denne typen i det siste. Ungene var superfornøyd med disse, som jeg kjøpte på nettet (jeg har kjøpt mye på nettet i det siste! Men som jeg sier til Gubben, det er ikke den ting på lista mi som ikke er kjøpt på minst 30% avslag og ofte mer, så da går vi jo praktisk talt i pluss?). De ser fram til å briske seg i barnehagen i morgen, og jeg ser fram til å få dem hjem med sokker som IKKE er mørkegrå under… 😉

 

Mandagstanker

  • Utenfor vinduet:

Grått og vått. Morgentur med Dogg på en søndag.

  • Tanker om uka som gikk:

— Rytmen begynner å sette seg nå, med unntak av oboisten som er med på to forskjellige orkesterprosjekter med månedlig, varierende timeplan, pluss at han er med på diverse enkeltstående ting. For en som er nærmest avhengig av at ting tikker regelmessig av gårde representerer dette en ikke ubetydelig utfordring, men det har- bank i bordet- ikke skåret seg hittil.

Jobb- greit nok… mye å gjøre, men ikke for mye, og jeg sitter på min egen plass- da klager jeg ikke! Husarbeid- lettere kaotisk, men bedre enn på lenge. Humør- slett ikke dårlig. Vær- ganske dårlig, men kunne også vært enda verre.

Alt i alt en godkjent uke!

 

  • Vi spiser:

— Gubbens kokte høner (det ER godt, altså, selv om det ikke høres sånn ut. Kombinert med nudelsuppe eller frikassé er gamle, seige høner rene delikatessene). Torsk for å være litt sunne, gnocchi som tilbehør fordi det dukket opp i matkassen vår og er utrolig digg, og ikke minst…

Kake! Fireåringen min elsker å bake, og vil helst gjøre det hver dag. Denne uka startet gnålet allerede på mandag, men jeg klarte å dytte på det helt til søndag. Opprinnelig ville hun bake «Sjokoladekake med krem og vaniljekrem og Nonstop og jordbær, og Bison skal få jordbæret som står midt på fordi han er minst». Men det var visst ingen krise at jeg nedskalerte litt.

Siden dette er en blogg har jeg dekorert i bakgrunnen for mine kjære lesere. Utvasket Manchester United-sengetøy, samt pledd og olabukser til tørk over gelender og trappegrind blir den hotteste interiørtrenden i 2018!

 

  • Ser på:

— En gang for mange år siden, da de to eldste var små og jeg sto i en bitteliten leilighet på Tøyen og prøvde å lage middag med en unge hengende i hvert buksebein, forlot jeg min selvpålagte «Kun Barne-TV klokka seks»-filosofi med et brak. Eller, det var egentlig moren min som var den utløsende årsak. Som lærer i barneskolen med spes ped og ca hundre års erfaring er det ikke ofte jeg avfeier råd fra den kanten. Og en dag da jeg klagde over hvor vanskelig det var å få laget mat eller tatt oppvasken (dette var før oppvaskmaskinens tid), spurte hun forundret hvorfor jeg ikke bare satte på en film.

Satte på en FILM? Fysjom! Helle (23) ville for all del ikke falle i «Ung mor setter unga foran TV’en for å få fred»-fella, og ville instinktivt avvise alle råd i den retning. Men moren min hadde et poeng. Matlagingen var ikke akkurat noe koselig fellesprosjekt, det var stress, mas og sutrete unger som gjorde stadig utfall mot kjeler med kokende vann. Hvorfor ikke gjøre det litt enklere for oss alle? Men hvordan unngå den dårlige samvittigheten over Postman Pat tre ganger på en dag (igjen, husk at dette praktisk talt var steinalderen. Glem NRK Super, Netflix, iPad og lagrede filmer på Getboxen. Valget sto mellom VHS eller repriser av Reisesjekken på TVNorge!)

Da jeg fremdeles bodde hjemme hos min far og stemor, så vi stort sett to ting på TV: engelske krimserier og naturfilmer. Den engelske krim’en utgikk av naturlige årsaker, men kanskje naturprogrammer kunne være et greit kompromiss? Og slik gikk det til at jeg oppdaget at også små barn kunne ha stor glede av naturfilmer. Unga satt som fjetret og så på øgler og bavianer og hvaler. Mor fikk lage middag i fred, med semi-god samvittighet siden de tross alt så på noe ordentlig.

Nå, femten år senere, er det på’n igjen. Planeten vår II sendes på NRK på søndager, og The Terrible Two får se på opptakene. Noen ganger trenger de litt forklaringer, for Frode Stang snakker nok mer til femtiåringer enn til femåringer, men alt i alt synes de det er minst like spennende med ekte tigre som med Daniel Tiger. Anbefales (for femåringer og femtiåringer og alle andre aldre!).

 

  • Leser:

Mamoko for minstemann, slik lurer jeg ham til å fortelle for meg og bruke språket mer aktivt. Han er også veldig glad i bøkene om Brillebjørn, og kan «lese» for meg med dårlig skjult stolthet.

— Min snart fjortis-sønn har fått påtvunget seg en kort engelsk utgave av Les Misérables, siden vi skal på forestillingen i november. Greit å vite sånn ca hva stykket handler om, og så blir det engelsktrening i tillegg. To fluer i ett smekk! 😉

— Selv har jeg bøker av Jussi Adler-Olsen, Ralph Giordano og Jørn Lier Horst liggende ved senga, men leser jeg i dem? Nei.

 

  • Hører på:

— Fotballhuet som tråkler seg igjennom Bachs preludium i C-dur.

— I en litt annen ende av skalaen, en åttitallsperle som av en eller annen grunn passer perfekt til regnvåte vindusviskere når man er ute på kjøre- og hentetur om høsten.

Pata Pata av Miriam Makeba. Åpen for tolkning, denne 😀 Og så er den jo fryktelig cathy, da!

 

  • Føler meg:

— Trøtt. Haha. Det ble med det ene blaffet i forrige innlegg, gitt.

Hvis det var én ting jeg skulle endre på her hjemme, så ville det vært minstemanns hang til å stå opp i halv seks-tiden både lørdag og søndag, for deretter å sove til halv sju på mandag. Hvorfor, hvorfor, hvorfor?!

Jepp, jeg er trøtt- men glad. Den voldsomme overload-følelsen er borte, og selv om det fremdeles er en kvart million ting å ordne, huske og ta stilling til kjennes det ikke som om jeg holder på å drukne på daglig basis. Fremgang, absolutt!

 

  • Stresser med:

— Attester og papirer. Siden vi nå har «byttet land» i forhold til Silkeveien, og hele den evinnelige bunken med notariserte dokumenter for lengst er sendt (og oversatt… og stemplet… til ingen nytte *snufs*), må vi pent begynne innsamlingen på nytt. Heldigvis krever ikke dette landet like voldsomme mengder papirarbeid, men det er nok å ta av. Setter som foreløpig mål å være ferdig med innsamlingen i løpet av høstferieuka.

Når alt det papirmessige er i boks, gjenstår det «bare» å vente. Det blir vel nesten verre!

 

  • Gleder meg til:

— Høstferie. Jeg har nøyaktig null dager fri, men ungene får en pust i bakken med skolefri og aktivitetspauser, og det smitter over på oss. Dessuten synes jeg det er så koselig på ungenes vegne at de fyker opp og ned på hytta og tilbringer et varierende antall dager i fjellet nå på høsten. Bålkos, vakre farger og frisk luft. Det er bra!

 

  • Snakker med ungene om:

— Det er klassisk. Mandag morra, høy puls, løper inn på bussen, hodet fullt av ting som skulle vært gjort i går. Pling i telefonen: «Hei, det er Trine. Var det sånn at Tiril skulle bli med dere på hytta?».

Øh. Hva i all verden. Høstferien er langt fra spikret og jeg har ALDRI tilbudt meg å ta med noen ekstra barn når jeg ikke selv har fri en gang. Jeg skuler bort på sidemannen min, dvs sidejenta mi, som raskt slår blikket ned. Skyldig. Igjen!

Antagelig var det bare en dårlig gjennomtenkt tanke fra min datter, som ble møtt av en minst like entusiastisk venninne, og før det nådde moren hennes hadde det blitt til «Du kan helt sikkert bli med oss på hytta». Dette er ett eksempel av minst 300 fra den siste tiden, hvorav alle har endt med at jeg må ringe og sende meldinger og beklage og gjøre nye avtaler (det skal sies at jeg også mottar en del lignende henvendelser, så dette er nok ganske så alderstypisk)

Altså, det er koselig med barn som løper fra det ene huset til det andre, avtaler seg imellom, er sosiale irl og ikke bare på nett. Men åtte-ni-tiåringer som orger og styrer på egenhånd har ikke alltid oversikten over konsekvensene av hva de setter i gang og tror at ting ordner seg av seg selv. Glade barn glemmer lekser, spilletimer, at de var sååå syke tidligere på dagen, at pappa skal på møte og mamma må legge lillebror, at rommet ser ut som en regelrett svinesti, eller aller verst, at de allerede har laget en annen avtale. Slike detaljer er irrelevante for en fjerdeklassing med et løselig forhold til tid og praktikaliteter- men ikke for alle oss rundt.

Det var tid for enda en Samtale. Nennsom og respektfull for ikke å tråkke på såre tær, men likevel så bestemt at det ikke var mulig å misforstå: det er koselig å lage ekstra avtaler, men du må spørre oss først.

 

  • Ukas Value For The Money:

— For de som ikke er fotballinteresserte, «Value for the money» er et kjent uttrykk for et prinsipp som stammer fra Manchester Uniteds store trenerlegende, Sir Alex Ferguson. For vår del materialiserte dette seg i en bursdagsinvitasjon fra musikkgruppe-kurset småungene går på, der vi fikk både kake, handlenett til de voksne, og ballonger til de små. Skulle bare mangle, humret Gubben, til den prisen der. Men moro var det, og det er tydelig at de koser seg med opplegget.

 

  • Ukas helt:

— Min eldste datter, som kom hjem fra skolen på fredag i elendig form. Tre ukers hangling hadde «endelig» slått ut i full blomst, med feber, sår hals, null stemme og dundrende hodepine. Det er sjelden jeg ser henne så pjusk, men på fredag var det ille. Så ille at jeg fikk lekt litt mamma igjen, faktisk, noe som var veldig hyggelig. Uansett, problemet var at hun hadde sin første jobb for utvekslingsorganisasjonen på lørdag. Den jobben hun hadde stresset så fælt med å få, og som hadde så trangt nåløye. Første oppdrag, åtte timer i strekk, med en lønnsutbetaling som tilsvarer mange oppdrag på sykehjemmet der hun vanligvis jobber.

Hva mener vi? At man skal være hjemme når man er syk, selvfølgelig. Men… jeg skjønner at denne satt langt inne. Spesielt fordi det var første gang hun skulle jobbe for dem. Det blir liksom noe annet hvis du har møtt trofast opp ørten ganger tidligere og så blir syk. Å være syk første dagen, uansett hvor reelt det er, føles ikke bra.

Prinsipper er til for å fravikes, dagen etter var hun på plass med Paracet innabords og uniform på kroppen, med mors fulle velsignelse. Kom seg igjennom åtte timer, og hadde en lærerik dag. Nå er hun snart klar for første intervju. Hurra for Eldstejenta!

— Og en liten helt fra forrige uke: Bison sluttet med smokk. Vi har forberedt oss lenge, snakket om å bli tre år, å være stor gutt, at bare babyer kan ha smokk. Han var rimelig klar. Så klar du kan bli som treåring, i hvert fall.

Det gikk akkurat som forventet. En veldig dramatisk leggestund der jeg ble alvorlig bekymret for om gutten har iboende depressive tendenser, litt småsutring kvelden etter, og det var det. Han har spurt noen ganger innimellom, men godtar forklaringen vår om at han har sluttet nå. Og innimellom kommer det, ledsaget av et stolt glis, «Jeg har slutta med okka, jeg! For jeg er STOR!». Mission accomplished! 🙂

 

  • Ukas Uaktuelle:

— 2013-barna, altså Turbo & kompisene hennes, er nå store nok til å være målgruppe for diverse aktiviteter. Da jeg hentet i barnehagen forleden dag, hang det en glad, fargerik lapp på plassen hennes. BLI MED PÅ HOCKEYSKOLE! Morsomt og utviklende for gutter og jenter! Introkurs starter i oktober, møt opp!

Men de lurer ikke meg. Hockey, altså. Det er sikkert kjempegøy, og siden jeg allerede har nattsvart samvittighet over å ha oppdratt dansejenter og fotballgutter kunne det vært fristende å la Turbo prøve. Men jeg vet bedre. En kollega av meg har hatt hockeybarn og forteller om lørdager som får mine til å blekne. Og jeg har ikke tall på hvor mange av Fotballhuets lagkompiser som startet med begge deler som femåringer, for bare å gi opp et år eller to senere. Hockey er som fotball, bare med mye mer utstyr, enda særere treningstider, og enda lengre vei til bortekampene. Takk, men nei takk.

 

  • Ukas Thriller:

— Let’s face it: den aller første festen, i betydningen videregående skole-festen, er alltid litt nervepirrende. Ikke før har sjokket lagt seg over å ha en attenåring i hus (som jo per def er voksen, selv om jeg på langt nær har sluppet tøylene riktig ennå), før det er på’n igjen med en sekstenåring som virkelig ikke er tørr bak øra. Nå er jo husets førstis heldigvis sportsinteressert og treningsglad, men vi har jo alle lest om håpløse, naive foreldre! Desto større lettelse over å få ham hjem relativt tidlig og i klink edru tilstand. Måtte det fortsette sånn!

 

  • Ukas familieprosjekt:

— Som alle vet er jeg smått opphengt i dette med at familiefølelse ikke lager seg selv. Vi merker det veldig godt, nå som de eldste er så store og skal i alle retninger bestandig. Det er så enkelt og greit å holde på rutiner når ungene er små og du har kontroll. Jo eldre de blir, jo verre blir det. Jeg trøster meg med tanken på at på julaften er alle hjemme (!) og vi av og til spiser middag sammen, hele gjengen (hadde vært fint å bytte ut «av og til» med «ofte», men per i dag er det dessverre ikke sånn).

Men nå er jeg altså i gang med et miniprosjekt for de minste: baderutialer med system. Inspirert av Elisabeth Foss har jeg gått til innkjøp av halvannen kilo Epsom-salt, og kombinert med lusekam, rim og regler skal dette bli et søndags- og onsdags-rituale med kvalitetstid for de minste. For i motsetning til Fru Foss har vi ikke sjans til å gjøre dette hver kveld, et par ganger i uka får duge.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Skritt, pust, kost, legg deg tidlig og tøm innboksen hver dag. Vi gleder oss til helg og høstferie, og skal prøve å huske at hybelen blir inntatt glade ungdommer på fredagskvelden og vi har lovet å bestille pizza.

Noe sier meg at vi kommer til å huske på dette omtrent et kvarter i forveien, men… det ordner seg nok. Hvis ikke får jeg lukte på Epsom-saltet mitt, tenke positive tanker, og nyte det som er den vakre høsten. Den stygge er her før vi vet ordet av det 😉