En aldeles merkunderlig følelse

Ja, altså, vi var på ballett. Barnedans. Barneballett, whatever, jeg er jammen ikke sikker på hvilket kurs og hvilken fargekode det har, men Turbo og jeg var altså på dansetime, slik vi alltid er lørdag klokka ti.

Turbo i full gallopp over gulvet i dansestudioet i sjette etasje. Jeg måtte se nøye på dette bildet, hun ser så lang ut!

Bison danser ikke dette året, noe jeg får like dårlig samvittighet for hver lørdag. Men på vårparten i fjor ble det tydelig at han hadde «vokst ut» av småbarnsgruppa og ikke hadde så mye å hente der lenger. Og så fort det blir snakk om 3-4-åringer er det jo total jentedominans, Elsa og Anna og rosa tyllskjørt alle veier. I tillegg gikk vi i høst inn for å få Bison inn i musikkgruppesporet, så han har én aktivitet i uka han også- i arbeidstiden på tirsdager, bless mormor! Etter en totalvurdering av behovet for organiserte aktiviteter (særdeles moderat for en treåring, men i og med at Turbo er så travel er det viktig å ikke forskjellsbehandle), jenteedominansen på dansegruppa (Bison blir jo allerede overkjørt av Søstrene Sisters 24/7), sannsynligheten for at han vil begynne på sport etterhvert i tillegg til musikken (høy, selv om det slett ikke er sikkert at det blir fotball), samt tid (vi _prøver_ å ikke overlesse lørdagene, det er hektisk nok som det er) og økonomi (musikkgruppa er inni hampen dyr, og det gis ingen søskenrabatt. Altså senker vi OMK-posten med noen skarve hundrelapper i semesteret mot å øke den andre med langt over fire laken, pluss oboistens nye orkester- og teorigrupper samme sted som jeg ikke aner hva koster. Digresjon fra digresjonen, jeg ser mulighetene til å jobbe redusert etter permisjonen skrumpe drastisk for hver morsomme, aktivitetsfylte dag som går, særlig etter at attenåringen nå har fått overta hybelen som vi tidligere tjente en god slump på hver måned…).

Uansett. Hver lørdag får jeg dårlig samvittighet, først for Bison som er hjemme og sannsynligvis er lykkelig og tanketomt oppbevart foran Dandabøssj (Thunderbirds) i stedet for å Utvikle Seg Som Menneske, mens min elskede mann er i gang med et matprosjekt som «lager seg selv» (kodeordet hans for noe han må bruke halve dagen på, sånn egentlig). Deretter for de to små guttene som står utenfor døra og venter på timen når Turbo er ferdig, for de ville sikkert satt pris på en liten Kristoffer til i sjøen av Elsa’er og prinsesser. Og på vei ned trappa til første etasje innser jeg at jeg også har sviktet resten av verden, våre feministiske formødre og likhetsidealet, åpenhet og toleranse og sannsynligvis også alenemødre, syriske flyktninger og Nelson Mandela, siden jeg på sett og vis har forutsatt at det er et problem for min treårige sønn å være alene med masse jenter. Hva for slags arkaisk tankegods er det jeg bærer rundt på, hæ? Ved bunnen av trappa treffer jeg min mellomste datter, som ligner en skjør, tander alv i det pastellfargede dansetøyet sitt, som nå minner mest om en kjønnsdefinert tvangstrøye. «GÅ UT OG MEKK PÅ EN TRAKTOR, DA, JENTE!» får jeg lyst til å rope, bare for å vise at jeg ikke er like tankeløs som jeg føler meg.

Dansesøstrene Sisters før første time, fremdeles med vanlige klær på. Ballerinaen er ikke ferdig før 14:30. Hun kunne nesten like gjerne melde flytting hit.

Men alt dette pjattet fører oss tilbake til Turbos dansetime. Dansetimer for fireåringer er hakket mer avansert enn for treåringene, men følger det samme vante sporet. Hilse-sang, ballongdans, lage statuer, hoppe over «elva» og så videre, og så videre. Foreldrene følger det samme sporet, de også. Noen ser morgenfriske og sporty ut i Kari Traa-tights og tar det tydeligvis som en liten treningsøkt for seg selv. Så har du trøtte fedre med hentesveis og sidrumpa bukser, og en ufiks dame i utvaska-bukse-og-hullete-genser-uniformen (yours truly). Vi danser ballongdans, vi lager stoooore bevegelser, vi ruller rundt på gulvet, og midt i Waka Waka slår det meg at…

… at!!!! (!)…

… at jeg føler meg opplagt. Uthvilt! Jeg later ikke som om det er gøy å danse til Shakira, det ER gøy (Korreksjon: det er gøy til vanlig også. Men det er mer den matte, blasse, småtrøtte gleden som ofte ledsages av Pampers, legoklosser og Byggmester Bob). Beina går, de føles ikke blytunge. Hodet er ikke fullt av bomull, som det vanligvis er.

Milde himmel, når kjente jeg sist på den følelsen? Det er lenge siden, det. Faktisk må det dreie seg om bortimot fem år. Graviditet er som kjent ingen fest, bortsett fra i graviditetsbøker og hos noen få heldige, og fra lille Turbospira satt og fram til nå, med unntak av 22 timer i jula 2016 da huset var helt tomt, har det gått i en evig runddans av søvnmangel, sene kvelder, tidlige morgener, jobb, kjøring og henting, barnedans og fotballkamper og kakebaking og tjo og hei. Selv feriene er mer action enn avslapning. Masse, masse moro. Veldig, veldig slitsomt. Helt, fullstendig selvvalgt.

Torsdag ettermiddag etter musikkgruppe, trøtt frøken på vei hjem, fuelled by Burger King pancakes…

Men lørdag 23. september 2017 klokka 10:25 vrikker jeg på rumpa og hopper rundt i den ufikse genseren min uten en følelse av at jeg heller ville sovet, hvis det hadde vært et alternativ. Wow! I løpet av de tidligere årene har lengselen etter søvn vært en trofast følgesvenn. På jobb, på styremøter, på korøvelser, over vaskebøtta (ikke minst over vaskebøtta), i personalsamtaler med sjefen min, foran Stjernekamp med ungene, til og med når Gubben og jeg deler et (sjeldent) intimt øyeblikk. Livet kan være fint, det kan være spennende, det kan være skummelt, det kan være intenst, men like under overflaten ligger det alltid et Zzzzzz, åh, så deilig det ville vært å ta seg en lur! Det har vært en konstant følelse av å være tre timer bakpå. Nesten oppegående, men aldri helt på topp. I den grad jeg har en topp. Jeg begynte å tro at den var borte for alltid, at jeg var for evig topp-løs. Men nei, waka waka, altså!

Så hva gjør man da, når stjerneskuddet faller og paradiset åpenbarer seg, du har tatt noen smarte livsgrep, de minste ungene ikke er sååå små lenger og det mest uteglade barnet er parkert i underetasjen med muligheter for å ha venninner på besøk (300% bedre enn at hun drar på besøk og kommer hjem sent. Definitivt verdt hver krone!), og du faktisk står der og føler deg opplagt?

Det ER opplagt: du går på’n igjen med en unge til. Moahahah! 😀

(heldigvis er ikke det nest siste avsnittet helt sant. Grunnen til at jeg var så opplagt, handler ikke om at livet plutselig har funnet en balanse som nå vil komme under akutt press fra Gutt Y. Det er- takk og lov- langt mer prosaisk enn som så: jeg sovnet samtidig med Bison på torsdag og la meg før klokka ti på fredag. Da må selv Zombie-Helle føle seg noenlunde OK på den påfølgende lørdagen.

Dessuten ble det med det ene glimtet. Før jeg fikk vent meg til tanken om å være glad, energisk og struttende av tiltakslyst og pågangsmot, ventet det et foreldremøte, en tur ned i byen med en liten gutt som skulle på teater og en som skulle til postkontoret, en omgang med vaskebøtta og fire henteseanser med bil- den siste venter fremdeles og er ikke ferdig før siste bane ankommer i halv ett-tiden, og nå er overskuddet som blåst bort igjen. Heldigvis.

Søndagen blir med andre ord akkurat som den skal være- helt, fullstendig, zombieaktig ordinær. God lørdagskveld!)

… og noen ganger er det helt all right! Regner med at Bison tar seg en tur inn i denne i morgen også 🙂

Fra barnemunn

Og nå, over til noe helt annet og småpjattete: småbarn og de rare språkblomstene deres.

Da jeg begynte min famlende ferd i bloggverdenen for tre (!) år siden, fikk jeg en kommentar om at det ville bli morsomt å lese tilbake når barna ble store, at det ville bli som et digitalt fotoalbum. Og jepp, når jeg blir gammel og grå skal jeg sette meg ned og mimre over rare hverdagsepisoder og klær jeg for lengst hadde glemt at vi hadde.

Åh, det var den morsomme dyrejakka fra Cubus, og den søte uglegenseren som oldermor strikket, og buksa jeg kjøpte på Etsy… Husker jeg dette om 20 år? Nope! Desto morsommere å ha bilder av det!

Men det ble ikke helt det personlige fotoalbumet på nett jeg hadde sett for meg. Internett er et pussig sted, det er hyggelig å dele, men samtidig gjelder det å ikke dele for mye- særlig av det som ikke er mitt. I motsetning til «boken om meg» som står i bokhylla rundt om i de tusen hjem, faller det seg ikke like naturlig å følge juniors utvikling med falkeblikk og sirlig notere ned dato for første bæsj i potta eller første kjærlighetssorg, eller lime inn det første karakterkortet. Essensen er der, men det blir unektelig litt mer… ullent. Dessuten vet jeg ikke hvor interessante alle mulige smådetaljer ville vært for andre, heller. Derfor tok hun litt feil, min venninne som mente at en blogg er som et fotoalbum. Det er det ikke…

(bare litt, noen ganger..)

… men i dag er det tid for «Boken om meg»! Like mye til glede for meg selv om 20 år som noe annet, skal jeg notere ned de språkblomstene og rare resonnementene jeg kommer på i farta. Bare for å ha det dokumentert, siden det ser ut til at 2017 heller ikke *host* blir det året jeg får satt meg ned og limt ordentlige bilder inn i album med håndskrevne kommentarer under. Mens jeg venter på at en vakker dag opprinner, får jeg nøye meg med kjapt nedtegnede gullkorn fra barnemunn, fritt etter hukommelsen:

2 år og 9 måneder (Åpenbart Bison, siden han er den eneste jeg husker ned til månedsstadiet, haha!): Når du gråter fordi smokken ikke bare er borte, men kjempeborte! Eller, rettere sagt sjjjempeborte 😉

Turbo, 3,5 år: …. fordi pandaen liker å spise bambusker. Mamma, jeg så en bambusk i barnehagen!

Huskerikkehvem, 2 år: Mamma! Jeg vil ha en gulerøtt!

Når man er fire år er døden både veldig konkret og veldig uforståelig samtidig. Jeg fikk en gang beskjed om at Mimi (kaninen) var død og lå i hagen. Og når mamma blir gammel, skal mamma dø. Da skal du ligge under barnehagen! Fornøyd smil, raskt etterfulgt av skjelvende underleppe og Ma-ha-ha-mma, du må ikke døøøøø!

Jeg glemmer heller aldri eldstejenta, den lille sladrehanken, som satt selvhøytidelig i grønt skjørt og små musefletter mens babybroren stappet inn grøt i gapet sitt (vel, mesteparten havnet vel egentlig i fjeset, håret og nedover stolen) og avsluttet med et lite, søtt rap. Det falt ikke i god jord hos den veslevoksne storesøster. Mamma, mamma, Lillebjoj SKRAPA!

Sint minstebror på 2 år, som nettopp har blitt dyttet over ende etter det som faktisk VAR kun et hendelig uhell… Mammaaa, dumme storesøster falta meg! Hun FALTA meg!

Mer eller mindre alle sammen, 3-4 år: Pappa blima meg på butikken. Men Per blimte Siri hjem.

Igjen, nesten alle sammen, senest Turbo, ca 3 år: Æsj! Jeg liker ikke mærv! (maur) Men Simen i barnehagen SPISER mærv, han!

Ballerinaen, 3 år: Skal jeg greie håra min?

Oboisten har alltid vært en pragmatisk liten fyr. Da han var 1-2 år skjønte han at «bestemor» og «bestefar» hadde egne betegnelser, men han slo dem like greit sammen til én felles, nemlig pittepatt.

Husets sekstenåring var fæl til å bytte om på konsonanter da han var liten. Han spurte alltid etter matbosken sin, han klipte med en sask og spiste lask. Jeg er glad for å kunne berolige alle nervøse småbarnsmødre med at det også var «bare en fase».

Nå er det lillesøster som ser på at han spiller fotball. Og i tillegg til å rope «Heia Fotballhuet» så høyt den tynne stemmen hennes makter (rimelig flaut!) er entusiasmen også stor når det røde laget scorer. «Hurra, hurra! De måla, mamma, de måla!»

Tidligere i år var det jubel i huset, for da fant vi sneiketrollen! Fest og fyrverkeri, sneiketrollen hadde vært dypt savnet i månedsvis (ikke dra den tanken videre, vær så snill!) da vi endelig fant den klemt mellom sofaen og veggen bak. Hva du gjør med en sneiketroll? Skifter kanal, selvfølgelig!

Småbarn er også gode på skjellsord. Noen av dem er virkelig drøye. I sommer fikk alle som gjorde noe dumt sitt pass påskrevet med «Din feier!» Var du skikkelig dum, ble du til og med en «kjempefeier»! Min personlige teori her var ungene hadde plukket opp «feiging» i barnehagen, og på et eller annet sted fra øre til hjerne til munn krøllet det seg en smule til.

Noen uttrykk blir klassikere, og inkorporeres så til de grader inn i familiens språk  at du ikke skjønner hvorfor butikkpersonalet ser rart på deg når du ber en av ungene gå og finne en boks tottepei (leverpostei). Andre forblir mysterier, som Ballerinaens standarduttrykk den sommeren hun var halvannet år. Vi var i Spania, og hun maste om igjen og om igjen om badepatt og dadabuss. Vi fant aldri ut hva det var.

Andre smelter hjertet ditt. Som når en søvnig tass snur seg og ser ut på høstmørket utenfor vinduet, og mumler at Mamma, du må skru på sola.

etslagscomeback.no :)

17. september, og hvilepausen er over. Hei og hallo, bloggen, jeg har savnet deg (til tross for uvant lite russisk spam i mailboksen, hehe)!

17. september, morgenene er kjølige, klatreplantene i innkjørselen slynger seg blodrødt oppover betongen. Jeg maser om refleksvester og LED-lys, for plutselig ankommer kvelden så tidlig, og den bekymringsløse tiden der barn i alle aldre kunne surre hjem fra trening, speider eller fest langs solvarme, lyse veier nærmer seg slutten. Setene på Nordre Åsen blir stadig kaldere, der jeg sitter stort sett en kveld i uka og hutrer med våt bukserumpe- valget står jo mellom å sette seg ned på de kalde setene som er våte av regn, eller å bli stående i fram til klokka er godt over ti. Trøtte mødre velger alltid å sitte, selv om de har glemt sitteunderlag (igjen). 17. september, og dyrelivet tar helt av i forsøket på å møte vinteren forberedt. Det hopper ekorn rundt ørene på oss på vei til barnehagen, og rådyrene gjør stadige utfall i hagene langs veien, til stor fornøyelse hos The Terrible Two (kanskje ikke så stor fornøyelse hos hageeierne, men jeg er fascinert selv og synes det er stas når to-tre hvite rumper hopper foran oss langs asfalten). Høst, tid for plommer, kormusikk og Charles Parry (dette, kanskje med konkurranse av Faurés Requiem, er mitt favorittkorstykke i hele verden! Nå har jeg mast så mye på kantor at han vurderer å sette det opp på planen vår!).

…. godt med litt avveksling fra slike chanter som dette. Hehe, vi sang det søndagen før valgdagen, og jeg skvatt godt da dirigenten la oss legge ekstra trykk på «ved din HØØØØYRE hånd». Hva?! Er dette en slags snikpropaganda? Valget gikk ikke helt min vei, kan man si, det var andre i familien som var mer fornøyd *skule stygt i retning Gubben*. Men jaggu var det godt å få det overstått. Jeg begynte å tolke alt inn i en politisk setting mot slutten der! 😀

Våte, kalde seter. Som i «virkelig våte, kalde seter». Hei, urinveisinfeksjon, vi sees nok snart hvis jeg ikke får med meg sitteunderlag i bilen neste gang. Slik er det å ha sønner som spiller på juniornivå, kampene er ikke ferdig før langt over leggetid for trøtte mødre.

… og grunnen til at setene er våte, er jo at det har regnet mer eller mindre hver eneste dag. Det stopper ikke to jenter som har planlagt tur til butikken for å kjøpe lørdagsgodt!

Så, er dagene mindre travle, livet mer oversiktlig?

Ja, litt. Faktisk. Aller først må jeg si at jeg er veldig glad for å ha tatt en varslet pause, for det hadde ikke vært sjans i havet for at jeg kunne få satt meg ned og skrevet noe som helst. Det har gått i ett, travelt på jobben, travelt hjemme, hundre ting på etterskudd, aldri ajour med noe som helst, og altfor mange pling på mobilen. Pling, pling, pling, næmmen i helsike da, er det aldri fred å få? Time på helsestasjonen, innkalling til reguleringstannlege, etterlysning av referat fire ganger mellom klokka 22:30 og 24:00, oppdatert dugnadsliste til fredagen, ny oppmøtetid på lørdagen, kamptropp til junior OBS OBS endring, møte i flyttegruppa, invitasjon til lønningspils, Hei, det er pappaen til Tiril som danser med Ballerinaen, var det slik at det var snakk om overnatting?, Mamma kan du kjøpe flybillett til Paris, franskklassen skal på tur i desember, Mamma, husker du å ta ut penger til kakesalget, innkalling til foreldremøte NBNB endret møterom, og hvor ble det av det referatet, da?

Rett etter forrige post leste jeg en post på No Hands But Ours som gikk rett i solar plexus. Advarsel: det er en nettside for Kina special needs-adopsjon, og denne forfatteren er mer enn bare en tanke evangelisk, men budskapet var så bra at jeg ikke lukket den i nettleseren på dagevis. Det var særlig dette avsnittet jeg fant så fascinerende:

(…) in my experience, most people who feel like they have space – that they can say yes to just one more thing and still manage their lives – are actually living in the margin.

And please realize margins aren’t in place to define capacity. Margins are a safety zone so when the river swells your house doesn’t flood. If you’re living inside the margin, you’re risking your own wellbeing. And unless you are aware of your margins, you may not even know you’re in danger. There are seasons where this risk is necessary for a short time. But it can’t be the norm.

Bingo! Det er der jeg feiler, det er der det krøller seg til. Jeg tror at hvis jeg bare har en ledig halvtime i kalenderen, så kan den fylles med noe fornuftig. Jeg tror at hvis jeg har fysisk mulighet til å få bakt en kake klokka fire om natta så den er klar til skoledagen, så er det en god idé å melde seg frivillig til å gjøre nettopp det. Jeg har presset ut max av hver eneste dag- uten å ta hensyn til det Randall påpeker over. It can’t be the norm. Det skal være litt slækk. Du skal kunne puste, og kanskje særlig når muligheten til å hente seg inn igjen- sove lenge, ta en dag på sofaen- ikke eksisterer. Så jeg har båret med meg disse linjene i ukene som gikk, og det slo meg en dag jeg halset fra fiolintimen tilbake til jobb, at tanken «Hva skal jeg gjøre nå?» ikke har meldt seg på det jeg kan huske, med unntak av ferien. Det sier seg alltid selv hva jeg skal gjøre nå- neste oppgave, neste aktivitet, neste møte, neste klesvask, neste korøvelse, neste fotballkamp, neste musikkgruppe, neste brødbaking, det er ikke plass til annet enn det som står i kø og venter.

Dugnad-selfie etter sju timer på Oslo Maraton. Jeg hadde gleden av å rigge ned det som sønnen min og mannen min satte opp natta (!) før, etter å ha vært bagasjevakt siden klokka to. Men det er som det er med dugnad, litt stress, men egentlig ganske moro når du først er i gang. God stemning var det også! Likevel- jeg skal aldri løpe maraton. Da jeg kom på vakt, var det siste gruppe som ankom. Makan til zombieaktige, uglade, utslitte, gråtkvalte mennesker er det lenge siden jeg har sett. Ikke noe for meg. En glad og uhøytidelig tikilometer, derimot, kunne jeg tenkt meg en gang i fremtiden når trening ikke fremstår som science fiction.

Hmm. Dette er ikke fikset over natta, og vi visste jo at det var et problem som vi har tenkt å løse på lang sikt. Men det understreket bare viktigheten i å gjøre noen endringer, så livet ikke bare blir en endeløs rekke av burde-burde, men kanskje inneholder litt latskap og lyst også. Det er godt vi er på vei 😉

Når så er sagt- og innrømmet- skal det sies at vi har fått gjort masse spennende i ukene som har gått, jeg får ta det utover i uka så ikke dette innlegget blir evig langt. Og det ser ut til å bli litt bedre fremover. Bare sånne små ting som at Turbo nå bare trenger å ha med sin egen lille fiolin og ikke min, og at hun går alene inn i musikkgruppa (snufs) mens jeg venter utenfor, betyr mye. Helt gæli er det heller ikke at min kjære kollega er tilbake i resepsjonen og jeg, enn så lenge, er tilbake på mitt eget kontor. Og jeg har signalisert til resten av styret at jeg, på grunn av private omstendigheter, bare er nominelt styremedlem i tiden framover. Beklager. En vakker dag skal jeg gjøre det godt igjen, men det blir ikke nå.

Aller best er det dog at vi har landet Silkeveien! Bare der ble vi ti kilo lettere, både Gubben og jeg (synd den ikke tok med seg et par til, men sånn er det). Vi har sendt inn søknaden om å få adoptere Gutt Y. Det var ingen enkel beslutning å ta (eller, det er feil. Det var ikke vanskelig å søke på Gutt Y, overhodet ikke! Det var derimot vanskelig å legge fra seg Gutt X) og det er slett ikke sikkert vi får ja- men vi fant ut at det ikke gikk an å la være. Så nå venter vi i spenning fram mot 20. oktober, som er deadline for utvalget som skal vurdere saken. I mellomtiden skal vi ikke bale så mye med Silkeveien, eller hva vi skal kalle det nå som vi skal et helt annet sted, men heller prøve å henge med i livet som det skjer akkurat her… akkurat nå.

Ser ut til at min eldste sønn har arvet tendensen til å fange fine øyeblikk. Her på vei hjem etter dugnaden i går, vi måtte bare ta en pause og beundre fargene på himmelen. Og mer skal det bli, nå som det går mot vinter… 🙂